onsdag 15. mars 2017

Boten er yitzia - skatt til umma (de hellige muslimers samfunn)



Høyesterett avviste anken fra frisøren i hijabsaken i går tirsdag 14, mars 2017.
Høyesteretts ankeutvalg har ikke er funnet feil under bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, men at lovtolkningen kan prøves. Her slutter retten seg til lagmannsrettens vurderinger.
"Utvalget er således enig med lagmannsretten i at hijab, uansett eventuell annen symbolverdi, også må anses som et religiøst symbol. Når lagmannsretten, etter sin vurdering av bevisene, kom til at tiltalte nektet fornærmede frisørtjeneste utelukkende fordi hun bar hijab, er det korrekt rettsanvendelse at nektelsen skjer "på grunn av personens (.....) religion", heter det.

Kommentar: 
Høyesterett toer sine hender og åpner – uten at den er klar over det – for det første skritt i Norges historie mot at prinsippet om det islamske prinsippet om at dhimmier under islamsk herredømme må betale en spesialskatt til det islamske umma, yitzia skal gjelde her i landet.
Men hvordan da, vil mange spørre? Jo, fordi dommen mot Merete Hodne innebærer at hun må betale (i form av fengsel eller bot) for å nekte å behandle en muslim, dvs å foreta et arbeide som slave eller dhimmi for en muslim.
Boten – som et første skritt hjemlet i vår egen irrasjonelle trang for å servilisere oss - er å sammenligne med skatten yizyia. Dommen fasciliterer innføring av den muslimske dhimmi-skatten sett på sikt. Den instituerer en dominoeffekt: Sperre – bl a denne dommen - etter sperre mot større islamifisering faller, (det gjelder både mentalt og materielt). Den siste sperre faller lettere enn den første.
Joda: Vi er på vei mot den fulle underkastelse og det med hjelp av landets høyeste og mest kompetente myndigheter, etentiteter som burde vite bedre, og være føre var, både den politiske og den juridisk/rettslige myndighet. Og ingen ser at denne dommen faktisk bidrar til å undergrave både den politiske og den juridiske myndighets autoritet, (og legitimitet sett i et enda større perspektiv).


Dagrun Eriksen i KrF sa om Merete Hodne til VG 9.9.16: : – Hennes holdninger viser at vi har en stor jobb å gjøre.

Sakens kjerne er blitt hvorvidt Hodnes avvisning var diskriminering på grunn av religion eller ikke, og om Hodnes nekt kan medføre straff etter straffeloven.  47-åringen forklarte seg slik om hvorfor hun nektet Bayan adgang til salongen sin:  – Når jeg ser en hijab tenker jeg ikke på religion, men totalitære ideologier og regimer (...) En hijab er ikke noe religiøst, men politikk, forklarte Hodne i retten.

Nestleder Eriksen mener rettsaken mot Hodne er en viktig og prinsipiell sak, og tror den kan skape presedens. Eriksen mener Merete Hodne bommer når hun omtaler hijaben som et politisk symbol.
– Hennes holdninger viser at vi har en stor jobb å gjøre. Hun kan ikke bestemme at hijaben er politisk for en annen person, sier Eriksen.
Hun mener man kan sammenligne bruken av hijab med bruken av kors i forskjellige sammenhenger.
– Ofte brukes korset som et motesymbol, mens det for andre vil ha en religiøs betydning. Trosfrihet handler om at bæreren av det religiøse symbolet har retten til å avgjøre om det er et religiøst, politisk eller identitetssymbol, sier hun.





Vi tar med et par andre relevante saker fra nyhetsbildet:

Sykehjem i Stavanger forventer medhold i diskrimineringsnemnda etter EU-kjennelse
tirsdag 14, mars 2017 NTB
Styret i Blidensol sykehjem i Stavanger mener kritikerne bør legge seg flate etter at en kjennelse fra EU-domstolen åpner for at bedrifter kan forby sine ansatte å bruke synlige religiøse symboler som hijab eller kors på jobb, melder NRK.
– Bedrifter kan forby ansatte å bruke religiøse symboler
Sykehjemmet har fått kritikk fra både kommunen og Likestillings- og diskrimineringsombudet etter at de nektet sine ansatte å bruke religiøse hodeplagg i arbeidstiden.
– Vi har hatt et hylekor imot oss som ikke har forstått det, som har kalt oss rasister og all verdens, sier Thomas Middelthon, styremedlem og talsmann for styret ved Blidensol sykehjem i Stavanger.
Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderte i desember med at det å forby bruk av religiøse plagg er i strid med diskrimineringsloven. Dette ble klaget inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda – og en avgjørelse er ventet innen utgangen av mars.
– Jeg forventer i at vi får medhold i at vi kan gå inn for vårt nøytrale arbeidsantrekk på Blidensol. Det er alt vi forlanger. Det regner jeg med kommer til å gå i orden nå, sier Middelthon.

EU-domstolen mener det er greit at bedrifter forbyr sine ansatte å bruke synlige religiøse symboler som hijab eller kors på jobb.
– Interne regler som forbyr synlig bruk av politiske, filosofiske eller religiøse symboler utgjør ikke direkte diskriminering, heter det i en kjennelse fra EU-domstolen tirsdag.
I en annen kjennelse tirsdag slår EU-domstolen fast at en kunde som oppsøker en bedrift, ikke kan kreve å bli møtt av en ansatt uten religiøst hodeplagg, så lenge bedriften ikke har nedfelt forbud mot slike symboler i sitt interne regelverk.

Domstolens første kjennelse er et resultat av en sak der det belgiske sikkerhetsselskapet G4S Secure sa opp Samira Achbita fordi hun insisterte på å bruke hodeplagg.
Domstolen konstaterer at G4S' interne regelverk henviser til bæring av politiske, filosofiske eller religiøse symboler. Regelverket behandler dermed alle selskapets ansatte likt ved at man har et generelt pålegg om nøytral bekledning, heter det i kjennelsen.
Achbita ble ansatt som resepsjonist i selskapet i 2003. På den tiden forelå det en uskrevet regel om at de ansatte ikke kunne bære synlige symboler for sin politiske, filosofiske eller religiøse overbevisning.
Tre år senere ga hun beskjed til sin overordnede om at hun hadde til hensikt å bruke muslimsk hodeplagg i arbeidstiden. Bedriften sa nei, med henvisning til at kunder forventer å bli møtt på en nøytral måte når de er i kontakt med de ansatte. Achbita ble sykmeldt i en måneds tid, og 15. mai var hun tilbake på jobb. Hun varslet tre dager i forveien at hun kom til å bruke muslimsk hodeplagg i arbeidstiden fra det tidspunktet.
29. mai godkjente G4S' styre en endring i selskapets ordensregler. Dette trådte i kraft 13. juni samme år. Der ble forbudet mot å bære synlige politiske, filosofiske eller religiøse symboler nedfelt skriftlig. Achbita ble oppsagt dagen i forveien, og hun valgte derfor å bringe saken inn for belgisk rett. Saken gikk helt til høyesterett, som ønsket å få vurdert hvordan EU-direktivet om likebehandling i arbeidslivet skal tolkes.
EU-domstolen peker imidlertid på at et slikt internt bedriftsforbud kan være indirekte diskriminering dersom man i praksis forsøker å ramme personer tilhørende visse religioner eller personer med andre overbevisninger.
Søksmål

Den andre kjennelsen fra EU-domstolen dreier seg om et søksmål fra ingeniøren Asma Bougnaoui, som ble ansatt i det private selskapet Micropole i Frankrike i 2008. Hun ble forut for ansettelsen fortalt at det kan være problematisk å bruke hodeplagg i møte med kunder.
Hun valgte å fortsette å bruke hodeplagg, og fikk en klage fra en kunde. Bedriften ba henne la være å bruke hodeplagget, begrunnet med at de ansatte må kle seg nøytralt. Hun sto på sitt, ble oppsagt og gikk til søksmål. Frankrikes høyeste rettsinstans Cour de cassation ba EU-domstolen om å vurdere hvorvidt en arbeidsgivers vilje til å ta hensyn til et ønske fra en kunde på denne måten, er i strid med EUs direktiv.
EU-domstolen konkluderer med at Bougnaoui mest sannsynlig ble forskjellsbehandlet, og at kundens krav om at hun ikke kunne bruke hodeplagg, ikke kan tas til etterretning. Domstolen ber imidlertid fransk rett fatte endelig beslutning, basert på kjennelsen i saken fra Belgia, om det her hvorvidt det dreier seg om brudd på et internt, nøytralt regelverk som forbyr alle synlige symboler, eller om det handler om reell forskjellsbehandling.
Forskjellen mellom de to kjennelsene er at det i den første saken dreier seg om et internt regelverk som omfatter alle ansatte, mens det i den andre kjennelsen høyst trolig handler om forskjellsbehandling, påpeker EU-domstolen.

tirsdag 14. mars 2017

Dommens dag, fritt frem for islamisering



Stavanger Aftenblad melder nå i formiddags 14.03.17 at Høyesterett nettopp har nektet å behandle klagen fra Merete Hodne. Og dermed fikk vi en avklaring. Hodne må betale bot. Og vi andre må bare be om bot og bedring. Gjeldende begredelige rettstilstand i Kongeriket Norge kan dermed oppsummeres slik:

Høyesteretts avgjørelse gjør tingrettens dom rettskraftig. Diskrimineringsloven og rasismeparagrafen kan nå derfor brukes aktivt og uhemmet av alle inkludert Staten Norge selv, representert av sitt rettsvesen og sine domstoler til å innfør islamsk sharia i landet.

Er det sant? Er det mulig? spør du. -Jo, det er det, sier jeg. – Ikke kødd, dette er bare tull, det er rasisme, det er hat, det er umoralsk å tenke slik og du er en ond person, et ondt menneske  
-Nei, det er ikke tull,  sier jeg … , men da er du allerede over alle hauger, fanget i din egen boble stappet i sinn og skinn med en følelse av prektighet, av å være god, av å være bedre … (en ekte rasistisk tanke, forresten).

Hvordan kan det ha seg?
Rasisme- og diskrimineringsparagrafen skal som navnet sier forsøke å hindre rasisme og diskriminering. Intensjonen er med andre ord edel og god, ja, et must. Vi skal ikke oppføre oss som rasister og rasistiske holdninger skal bekjempes.
Men så raser det: Kan paragrafene i seg selv nettopp bidra til å fremme rasisme og diskriminering?
Svaret er: Ja.
Er du en selvstendig næringsdrivende frisør i dagens Norge, kan du ikke bare tvinges til å klippe eller farge håret til en person tilhørende en viss "religion", men også og dessuten tvinges til å betale bot, under trussel om fengselsstraff hvis du ikke gjør det og ikke betaler for å gjøre det.

For å si det med andre ord: Staten Norge har nå – via domstolene - bestemt at sharia står over norsk lov og at diskriminerings- og rasismeparagrafen faktisk hjemler bruk av tvang for å sikre at sharia blir norsk lov.

Dette betyr at Stortinget, ved å ha vedtatt lovene mot rasisme og diskriminering, faktisk har underkastet seg sharia og derved pålagt sine borgere å handle på sharias premisser, dvs på islams premisser. Rasismeparagrafen og diskrimineringsloven var altså den trojanske hest som - ved en slags sjebnens ironi - skulle avgjøre slaget og historiens gang. Vi inviterte dem helt åpenlyst inn i den tro at vi skulle holde dem - dvs sharia - ute. For vi var helt sikre på at de ville foretrekke å bli som oss. Vi var for hovmodige og feige (på en gang) til å se at det var det intet grunnlag for andre steder enn i våre illusjoner.

Lover som i sin tid ble gitt for å beskytte borgere mot rasisme og diskriminering kan altså legitimt brukes til å få folk til å underkaste seg islam (og sharia), en såkalt «religion» som i seg selv fungerer rasistisk, ut fra sitt egen ortodoksi eller sitt eget trosgrunnlag.

Stortinget kan neppe ha vært klar over at lovene kunne misbrukes på denne måten. Lovene kan derfor sies å være arbeidsuhell, men da «uhell» som kan straffes, etter min mening, «uhell» som kort kan karakteriseres som «strafferettslig uaktsom» retts- og demokratiutøvelse. Det pinlige i det hele ligger i at før lovene kan oppheves eller endres, så gjelder de nåværende lovene for gjeldende rett uten forbehold.
Sik tilstanden er, kan man ikke forvente endring til det bedre, snarere til det verre.

I dag kan, sett i dette scenarioet - samtlige muslimske kvinner her i landet gå inn i enhver frisørsalong og kreve at frisøren skal farge håret hennes, eller klippe henne. Frisøren kan ikke nekte ved å henvise til at islam er en religion eller et trossystem hvor troende er forpliktet til å misjonere for og at den troende har plikt til å jobbe for at islam blir innført eller implementert, om så er med våpen i hånd.
Frisøren kan ikke søke om dispensasjon pga at han/hun frykter islam eller muslimer, hverken generelt eller i den konkrete situasjon (før man er blitt direkte fysisk angrepet eller tydelig provosert).

Frisøren kan ikke hevde at islam er en kult, eller en erobrings-bevegelse, eller en statsform, eller et politisk parti i litt videre mening, eller at islam representerer en totalitær livsanskuelse, et antidemokratisk styresett eller en despotisk tros- og tankeform som i sitt vesen er politisk og som utbrer seg typisk med politiske strategier og typisk politiske virkemidler, (slik politiske partier arbeider).

Og hvorfor, kan du spørre? Jo, fordi hvis frisøren kunne nekte med en slik begrunnelse, ville frisøren ikke kunne straffes og ikke kunne idømmes en bot for å ha nektet. Gjeldene rett går nemlig ut på at frisøren kan nekte hvis han/hun begrunner det i politisk avstandtaken til kunden. Frisøren kan nekte å «behandle» en politisk motstander. Hvis islam av rettsvesenet og lovgiverne fra først av ble betraktet som en politisk ideologi (forkledd som religion), vill frisøren være en fri mann eller en fri kvinne.

Slik rettstilstanden er i dag, vi frisøren bli å anses for skyldig og dermed kriminell og dessuten forpliktet til å betale boten.

For en misære, vil mange si, og det kan man gjerne si. Staten har faktisk ved å formulere og vedta gjeldende diskrimineringsloven - og rasismepar sørget for at sharia kan innføres i Norge med loven i hånd. Staten har i praksis, de facto og de lege late faktisk underkastet seg islam ved å overføre sin lojalitet fra den norske grunnloven, vår egen konstitusjon, til sharia, den islamske konstitusjonen.

Hvordan kan så dette ha vært mulig? Jo, av en enkelt grunn: Staten definere islam som en religion på like fot med alle andre religioner og har dermed en gang for alle gitt islam samme beskyttelse mot rasisme og diskriminering som andre religioner. Staten – ved domstolene – nekter for at islam i sitt vesen har mye større sammenfall med politikk enn med tro. Man tør ikke å se at islam primært både kan og skal brukes politisk, til «å forandre alt». Man tør heller ikke se at islam som trossystem faktisk er rasistisk, ta bare f eks hva det står om jøder i Koranen og hvor en samling av disse stedene i Koranen viser at jøder her diskrimineres på det groveste. Koranen selv representerer med andre et brudd på gjeldende norske diskrimineringslov. Koranen burde slik sett betale bot til den norske stat eller gå i fengsel, - ja, så alvorlig og komisk er alt dette.

Politikerne våre har vedtatt at vi alle skal rette oss etter følgende absolutte påbud, (gjeldende nå implisitt som følge av gjeldene lov):

Vi skal ikke se islam som et potensiale for «det totalitære» eller for «den totalitære løsning». Vi skal ikke forstå islam som en ideologi som bærer i seg kimen til et politisk diktatur. Vi skal forbys å tenke og tro at islam i seg selv påbyr total sosial kontroll over sine troende og forutsetter at folk skal styres etter sharia. Vi skal ikke tro at islam faktisk forbyr mennesker hva de skal tenke og hva de skal tro, at islam faktisk kan påby hva folk skal mene privat og som enkeltindivider. Og fremfor alt skal vi ikke anse islams ekspansjon (på vestlig territorium) som en form for okkupasjon. Ikke engang om vi gladelig innrømmer at vi ikke finner noe dokument, noe program, noen intensjonserklæring eller for alle muslimer bindende plan forfattet av islamske myndigheter med guddommelig hjemlet eller tradisjonelt begrunnet autoritet på området om dette, utenom det som står om dette i selve Koranen og de andre hellige tekstene.

søndag 12. mars 2017

Kulakk-moral og manglende bevissthet i Merete Hodne saken



Nazifrisør Merete Hodne - for en fornærmelse mot menneskeheten å komme med noe sånt i en revy som var ment å skulle være morsom og ha humor!

Et lite hurtig-znap i dagens turbulens:

Stavanger tingrett mener at det er allright – på visse betingelser og med visse begrensninger -  å bruke «nazifrisør» i en omreisende revy, (i hvert fall så langt).
Men prisen er at man må betale egne saksomkostninger, det skriver Stavanger Aftenblad.
Frisøren Merete Hodne forsøkte å få Torkelsen og Løgnaslaget, som er ansvarlig for oppsettet av revyen, til å stoppe å bruke dette ordet og krevde at det ble fjernet.
«Klovnen» Per Inge Torkelsen - kall ham gjerne «nazi-klovn» for meg - forteller at det var deilig og en lettelse å få medhold av retten. Det må være få lov til å spille revy uten fare for å bli sensurert av en hårsår frisør fra Bryne, sier han.
Retten mener at beskyldningen mot Hodne kan være egnet til å skade henne. Retten mener også at ordet kan oppleves både sårende og krenkende på omdømmet, men mener altså at hun ikke kan gis medhold i at retten kan pålegge Løgnaslaget å fjerne ordet fra forestillingen.
Merete Hodne hevder at betegnelsen nazifrisør kan skade henne og undergrave hennes næringsvirksomhet slik at hun mister inntektsevnen og sin.
Fra før kjenner vi her rettssaken mot Merete Hodne fordi hun nektet å farge håret til konvertitten Charlotte Antonsen, alias Bayan, (nå Flavioni), som møtte opp i frisørsalongen med hijab, noe som naturlig nok provoserte Hodne, som er kjent for sitt antiislamske arbeide i bla SIAN og Norwegian Defence Leage og muligens også Pegida.
For dette måtte Hodne betale en bot på 8000 kroner til Bayan.
Det underlige er at hverken HRS med Hege Storhaug i spissen eller Hans Rustad i document.no, begge islamkritiske nettsteder, ikke vil gå ut og aktivt støtte Hodne i det valget hun tok, da hun nektet å behandle Bayan og sendte henne uvoldelig, men bestemt, på dør. De tok avstand til selve handlemåten og vel da også selve begrunnelsen og dette kan bety at de to nettstedene betrakter islam som en religion, i hvert fall primært og hovedsakelig, og ikke som en kult eller et «politisk parti», eller en primært politisk eller kulturpolitiske drevet bevegelse.

Til dette må jeg bare uttrukke skuffelse overfor både HRS og doccument/Hans Rustad. Og grunnen er at de foretar en tankemessig blunder, en tankefeil, ved at de foretar et kategori-mistak. De skjelner ikke mellom hummer og kanari. Det er som om de skulle tro at ånden i begrepet «tidsånden» skulle være en størrelse de kunne gripe fatt som egen, personlig agent eller størrelse ellet som et fenomen som kunne la seg måle og veie isolert. Og det er klart at hvis man begår dette mistaket, så havner man på feil side av den rette siden, både åndsmessig og historisk.

Man kan spørre om hvorfor de gjør det, altså tar avstand fra Hodne, og hva den egentlige begrunnelsen bak et slikt forbehold kan bunne i. Både document.no og HRS ser den fare islam representerer som en potensiell meget stor samfunnsdestruktiv kraft på sikt. Og dessuten er jussen klar her: Det kan ikke regnes for diskriminerende eller rasistisk å nekte å behandle en kunde på rent politisk grunnlag. Hvis noen gjør det på religiøst grunnlag, stiller saken seg motsatt: Det kan man ikke og hvis man gjør det, kan man dømmes til bot eller fengsel. Det handler således om definisjoner: Er islam politikk eller er islam religion? (Vi har tidligere behandlet dette spørsmålet på en ganske omfattende måte her på bloggen andre steder men under etiketten).

Jeg skal gjøre meg noen bemerkninger om dette i det følgende:

Det retten gjør når den ilegger Hodne en bot, er å tvinge Hodne til å behandle kunden uansett hvilken intensjon kunden måtte ha for å kreve å bli behandlet.
I seg selv er dette problematisk. Og det retten gjør er å bøye seg for et krav som har utspring i islams tradisjon og dessuten i Koranen selv, selv om Koranen ikke nevner hijab spesifikt, men bare at kvinner skal tildekke seg.
Men ikke bare bøyer retten seg for et krav – fra islam, fra sharia - om å føye og bøye seg, men også for at det samme kravet rettes mot Hodne med en juridisk forventning om at kravet etterkommes. Hvis kravet ikke etterkommes, venter straff, dvs bøter eller fengsel. Retten bøyer seg altså først, så bøyer Hodne seg for retten. Islam kan derfor hanke inn full seier. Det er ikke bare enkeltindividet Hodne som bøyer seg, det er faktisk staten Norge. (Islam lukrerer med andre ord på at alle de vestlige land som har samme formuleringen i sine rasisme- og diskrimineringsparagrafer, ikke klarer å se kategoriproblemet og derfor alle begår den samme tankefeilen).
Og dermed innvarsles et helt nytt regime, en helt ny og bindende tradisjon, legitimert av og påprakket borgerne av staten på bakgrunn av en lovgivning staten har satt domstolene til å tolke, - men da uten at Staten selv har gitt lovforarbeider, dvs premisser, som i utgangspunktet vill ha kunnet gi retten en tydeligere veiledning og et tydeligere uttrykk for lovgiverens egentlige mening og vilje. (Denne blir nemlig liggende i tåkeheimen og kommer aldri i spill, slik den burde).
Det som i virkeligheten skjer er at islamsk lov – sharia – innføres i Norge via domstolene (fordi norsk lov er uklar og ikke tar positiv stilling mot å innføre ny positiv rett uten at denne blir direkte vedtatt som positiv rett. Den nye positive retten trer dermed i funksjon «by default», dvs ved at Stortinget selv opphever eneretten til selv å vedta den positive retten og overlater dette til domstolene å tolke seg frem til, (- et tragisk feilgrep). Vi kan si det så sterkt at Stortinget ved denne glippen eller unnfallenheten eller kanskje til og med bevisst villede feighet eller uvitenhet faktisk har promotert at det innføres en ny guddommelig rett her i landet, til fortrengsel den positive rett som den norske rettsstat prinsipielt bygger på og forutsetter skal gjelde, og som er i tråd med den judeokristne tradisjon og absolutt ikke den islamske tradisjon, dvs den uforanderlige og evige sharia.
Islams rett – sharia – er dermed blitt gjeldende norsk rett, (i hvert fall i navnet), ved at Stortinget har abdisert, ganske sikkert uten å ha villet og ment å gjøre det, (en aldeles utilgivelig tabbe, spør vi folket).

Når Hege Storhaug og Hans Rustad nå ikke støtter handlemåten til Hodne, kan det ha sammenheng med at Storhaug og Rustad ennå ikke – etter sin åndelige omgang med islam i snart en mannsalder –  for alvor ser at islam faktisk har en taktil side, en kroppslig eller ent fysisk dimensjon, et konkret sverd i skjeden, kan man si - at islam faktisk kommer i berøring med mennesker på en måte som domstolen nå altså påbyr med hjemmel i Koranen, (som gis status av å være et tyngre rettsgrunnlag enn norsk lov, dvs norsk lov som her virker «by default», fordi norsk lov ikke inneholder bestemmelser som regulerer hvordan borgerne rent fysisk skal reagere på bruk av det politiko-religiøse plagget hijab).
Hijab- bruken gir dermed indirekte, men likevel faktisk hjemmel for å straffe borgere som unnlater å bøye seg for ikke-norsk lovgivning, nemlig islamsk lovgivning/praksis/tradisjon. Sharia trumfer med andre ord norsk lov, en «trumf» ingen ved sine fulle fem vil påstå har vært intensjonen bak all den lovgivning som sikrer demokratiet her i landet og landets suverenitet og dermed retten til å vedta hvilken positiv rett som til enhver tid gjelde.
Ved å dømme Hodne, fratok i virkeligheten domstolen Norge sin suverenitet og satte til side alle formålsparagrafer, intensjoner og forutsetninger som faktisk ligger til grunn for all vår lovgivning fra Grunnloven av til alle gjeldende enkelt-lover, lover vedtatt på rettlig fundamnet av nettopp Grunnloven. Domstolen har dermed de facto og de jure gjort seg – ufrivillig og indirekte tvunget - til lovgiver for egen regning og gjort deler av sharia til et rettsprinsipp med høyest mulig rettsverdighet.

Det HRS og document.no mest sannsynlig ikke ser, eller ikke vil innse, er at domstolen faktisk medvirker til at det begås en slags konkret  legemskrenkelse av Merete Hodne når den sanksjonerer plikt – under trussel om straff og bøter hvis ikke denne plikten etterleves etter «motstanderens» ønske - for private og selvstendige næringsdrivende.
Å farge – eller klippe - Bayans hår medfører nemlig at Hodne kommer i berøring med Bayans hår og hud, en berøring Hodne i utgangspunktet ikke ønsker og som hun ved sin handlemåte faktisk insisterer på oppfattes av henne som både som et fysisk og et mentalt overgrep, (eller beskadigelse), selv om hun – eller hennes advokat - ikke formulerer dette eksplisitt selv.
 At domstolen så senere ilegger Hodne en bot for ikke å ville føye seg i praksis, innebærer følgelig at domstolen og den norske stat dermed begår en legemsfornærmelse (av mildere grad riktig nok) nettopp mot Hodne.
Det burde derfor være både staten og dostolen som burde stilles under tiltale for under trussel om straff å ha tvunget Hodne til en kroppskontakt hun under ingen omstendighet ønsker å utstå. Det er med andre ord Hodne som burde ha vært tilkjent erstatning, ikke - den muligens kun for anledningen skyld-  konverterte Charlotte Antonsen, alias Bayan, nå Falvioni.

En åpenbar analogi til dette er ytringsfriheten: Ingen kan tvinge noen til å trykke propaganda mot eieren av medias vilje. Ingen kan komme inn i en redaksjon å forlange at en eier av en avis, et magazin, e l skal trykke innlegg som politisk eller religiøst er et angrep på eierens eget politiske syn eller arbeide eller han eller huns religiøse tro. (I praksis tillempes imidlertid dette mot den sedvane som gir en plikt til å trykke tilsvar, og da mot en tilsvarende tilsvarsrett, men dete blir en annen skål).

Et fritt og selvstendig menneske skal med andre ord ikke bare kunne tvinges til å formidle et politisk eller religiøst syn som han/han ikke er enig i, men også til å betale for denne formidlingen. En konsekvens av dette er at den selvstendige yrkesutøvere her skal kunne tvinges til å undergrave sin egen virksomhet sett som levebrød. (Dette strider faktisk – i tendens – mor Locks innsikt at retten til eiendom faktisk er en umistelig menneskerettighet). «Rettsstaten» tiltar seg dermed en rett den ikke har og bryter mot et prinsipp som er helt grunnleggende i ethvert demokrati: Legitimitetsprinsippet: Staten må ha en klar hjemmel i lov eller sedvane skal den kunne regulere borgernes private disposisjoner, både intrapersonlig og interpersonlig. Rettsstaten kan ikke handle på impuls der og da. (Staten kan ikke styre via en slags impulsiv kulakk-logikk hvoretter f eks en bonde må overlevere til de revolusjonære en eller flere kuer, uten erstatning, alt etter de revolusjonæres mer eller mindre tilfeldige behov underveis).
I tilfellet Merete Hodne krever imidlertid «rettsstaten» slik den eksisterer og fungere nå at hun oppgir eller kan risikere å oppgi sin virksomhet ut fra et tilfeldig behov fra en kunde som åpent fremmer et politisk ideologi som forkles som en «uangripelig» religion. Å nekte å handle i det konkrete med en slik person blir altså strafferettslig bedømt som strafferettslig betingende rasisme eller diskriminering.

At dette er feil, en gedigen bommert, amoralsk og rungende umoralsk, må stå klinkende klart for noen og enhver.


For en selvstendig næringsdrivende frisør er situasjonen nå blitt en helt annen: En muslima kan med «rettsstatens» hjelp tvinge en håndverker til å utføre en jobb denne ikke ønsker å utføre, - dette er kulakk-terror i praksi i moderne tid! - fordi hun ikke vil bidra til å støtte muslimaens agenda, ideologi, kult eller klart uttalte politikk (kamuflert som religion).

Jeg vil påstå at det ikke er sannsynlig at vanlige muslimske kvinner som velger å gå i hijab noen gang ville ha oppfordret seg så utspekulert og infamt som denne Charlotte har gjort. De fleste muslimaer jeg kjenner er i tillegg ikke så dumme at de ville ha latt seg overtale til å gjennomføre dette stuntet og denne flaue og krenkende provokasjonen, og at de på forhånd eller etterpå vill ha tatt kontakt med Berglund Steen for å få grønt lys for enten handlingen eller tanken, eller begge deler samlet. Berglund Steen har ved faktisk å ha medvirket i denne saken bidratt på et generelt grunnlag til å fornærme den vanlige muslimske kvinnes ærbarhet og personlige integritet, og dermed også til krenkelse av islam som religion, (via egen politiske agenda).


Skuespilleren Kristoffer Joners slibrige angrep på Sylvi Listhaug ligger i samme båt som Thorkildsens angrep på Merete Hodene som "nazifrisør"