Hypermagi, tyveri og sjalusi, pluss "den usynlige gorillaen"

Hypermagi er en form for tyveri, kanskje det mest «grove» tyveri. Det skjer åpenlyst og rett foranøynene på en, uten at man forstår at det foregår eller har foregått et grovt tyveri. Tilskuerne til tyveriet skjønner ikke hva som foregår, og verre: De gjør seg «bevisst og høyst selektivt blinde» for fakta og for fenomenet i seg selv. (Vi kommer til den usynlige gorilla under).

En hypermagiker er en person som må stjele; han er helt avhengig av det, både «materielt» - i sosiale relasjoner - og endogent eller indre-emosjonelt. Det hører med til personlighetsstrukturen hans å ha innbilt eller reelle frykt, (servilt og i passe dose, selvsagt; han har en uimotståelige trang til å være emosjonelt korrekt, gjerne i tillegg til å være «politisk korrekt, - i seg selv et forsømt fenomen i dagens diskurs).

Hypermagikeren må følgelig konstruere seg fiender, for å kunne tilfredsstille seg selv, selv om ingen reell fiende eksisterer. Men under det hele ligger enda et utløsende behov: Sjalusi. Hypermagikeren vil ha en makt som han ser andre har, et tilfang han han må og vil overføre eller stjele – fra andre; det gjelder andre som både er sterkere enn ham selv og svakere enn ham selv (om dette er innbilt eller ikke, spiller ingen rolle her).  Han gjør både offer og bøddel til instrumenter han selv kan bruke for egen selvforstørrelse og verdi, eller viktighet. Det snedige her er at hypermagikeren kan gjøre og gjennomføre dette uten å bi oppdaget: Han slår to fluer i en smekk: Han angriper bøddelen for å vise at han opphøyer offeret. I seg selv er jo dette et edelt prosjekt, objektiv sett. Folk flest vil ikke like å beskylde ham kun for å drive selvpromotering på mest utspekulerte egosentriske vis. En slik avsløring vil i seg selv virke for brutalt eller ufint, eller rett ut sagt: Umoralsk. (Husk: Man skal ikke at livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske – dette i seg selv en nesten uovervinnelig kraft eller agens i det norske  doxologiske mentale grunnunivers- eller primalunivers og det kollektivt underbevisste, som Jung snakker om).

Men det største av alt: Hypermagikeren manipulerer ofrene til å tro at de er blitt mer eller mindre avhengig av ham, hans ge liker, og hans mer eller mindre åpenbare og inderlige «hjelpelyst», en lyst de fleste blinde i dag vil se på som en høyst hellig og ukrenkelig lyst.

Ved å etablere slike avhengighetsforhold, gjør hypermagikeren det mulig for ham uten å bli oppdaget å tilrane seg enda større makt, ikke bare overfor offeret selv, men også overfor hypermagikeren foretrukne omverden eller miljø og den setting han faktisk lettest kan slippe unna med sitt tyveri og helt uten risiko for å bli oppdaget som en simpel tyv og bedrager. Dette er hypermagikerens drømmeland, modus vivendi og modus operandi og det «område» hvor han kan «rule supreme» - i dagens selvpåførte og kollektivt naive, selvfordummende og hyperfølsomme samfunn. 

Hypermagikere gjør seg høye på mulige svakheter i andres argumentasjon og personlighet (de driver flittig karakterdrap). De kan ikke karakteriseres som f eks psykopater og de de fungerer godt i dagligliv og virke. De kan oppvise en rekke nære «viktige» venner og være avstandsvenner med mange «prominenser» av ulike slag. De nyter ofte posisjoner som gir dem ikke liten makt og autoritet over mennesker, særlig svake mennesker og spesielt massemennesker, mennesker «uten egen kjerne», individer med sterkt behov for å tilhøre noen eller noe, gjerne en sak eller en tilskrevet sympatisk avstikkende person eller personer og grupper som de regelrett dyrker og fremhever som forbilledlige, hva nå enn konteksten og rammeverket for øvrig måtte være.

Hypermagikeren befinner seg ofte langt utenfor «asylene»; han sørger for å glippe unna mer eller mindre diffuse symptomer eller kliniske kategorier.

Hypermagikerens grunnfrykt er å gå glipp av usynlige krefter som han kan bruke for å opphøye eller forherlige seg selv, fortrinnsvis for å kunne sikre seg et image hvor han med stor sannsynlighet kan få anledning til å nyte en beundring for å være moralsk uangripelig og derfor et menneske man kan stole på og anbefal, ja, til og med «nominere», i visse sammenhenger. Og jo mer beundret han blir, jo mer kan han tillate seg av direkte sjofel og nedlatende behandling de han betrakter som motstandere eller fiender, helt på et begrenset område, (slik han ser det).

Vel, nå kan dette høres noe platt og overflatisk ut og derfor irrelevant. For at temaet skal være interessant, bør det fremlegge håndfaste og konkrete bevis, - ikke sant? Joda, jeg er enig i det. Poenget er at hypermagikere flest godt vet at å fremskaffe slik beviser for en meningmann vil være en helt uoverkommelig oppgave. De fleste vil gi opp før man har tenkt tanken på å måtte bruke tid på å bevise ting og tang som jo er åpenbare og som egentlig ikke trenger noe bevis i det hele tatt.

Det er en oppgave man ikke bør påta seg, sier Aristoteles, og det er å bevise det innlysende, førstprinsippene, prinsipper og innsikter som i seg selv ikke trenger å bevises, fordi de jo er selvinnlysende sanne og fruktbare.

Omtrent slik er det med hypermagi og hypermagikere: Det nytter ikke å føre beviser for at fenomenet eksisterer og det nytter ikke å fremføre argumenter for å vise at et knippe holdninger og handlinger er hypermagisk diktert. 

Man kan si – for enkelhets skyld - at behovet for anerkjennelse trumfer forstanden. Å bli likt og gå opp i «massen» er blitt det mentale primalbehov, (primærbehov), fordi det paradigme man forsøker å konstruere er både moralistisk og nedlatende, - i seg selv reaksjonsmønstre som benketes og bortforklares. Har man «hypermagikerne» med seg på laget, kan man føle seg trygg og dessuten: Man trenger ikke selv begrunne seg selv, hverken kognitivt eller emosjonelt; man trenger ikke å fremlegge argumenter. Det blir legitimt kun å uttrykke et emosjonelt ja eller nei.  

 Å følge «autoriteten» og hvordan denne virker blir alfa og omega og alt som kan forstyrre idyllen, eller livsløgnen, ved at noen påpeker fenomenet, blir fordømt som onde og gjerne farlige mennesker som ikke fortjener annet enn å bli stemplet som syke (islamofobi). De bør behandles deretter og gjerne verre: En islamofob har ingen rett på vanlig respekt, vanlig høflighet og heller ingen uavhengig psykiatrisk behandling, nei, han/hun skal i det offentlig rom, lokalt eller nasjonalt og til og med overnasjonalt, helst pålegges så konkrete sanksjoner som mulig, sanksjoner som blir sanksjonerte politisk, fra øverste hold og ned, enten det skjer på gruppe- eller populasjonsnivå eller innenfor videre rammer på tverrnasjonalt nivå. Det hjelper en islamkritiker lite at han er saklig og kan begrunne kritikken i foreliggende og ubetvilelig faktabaserte dokumentasjon, særlig hvis kritikeren av en eller annen grunn ikke kan relatere til et større netterk og fordi han da lett kan ansees som en enslig og lettangripelig svane). Sakligheten blir da ytterligere et symptom på farligheten, for hypermagikeren, og selv beviset på at det virkelig finnes en for ham objektiv trussel som må bekjempes, både individuelt og organisert. (Hypermagikeren bruker gjerne moralsk mobilisering i stor skala for å styrke sitt høyst eget og private prosjekt, selvsagt).

Vi så det i tidligere Sovjet: Psykiatrien ble regimets forlenge arm. Og i Kina? Jo, der begynte man å vaske hjerner, xi nao, som det het, og fortsatt heter.

Ingen rasjonell opposisjon ble mulig. Alle skulle tilpasses ideologien og det og alle forsøk på å tilpasse ideologien ble forbudt og straffebelagt med lange opphold i store, kompakte leire eller på trange og kalde isolater.

Så til Den usynlige gorillaen:

Ville du merket det hvis en gorilla kom gående ut på banen midt under en basketballkamp? To forskere kom med et oppsikts­vekkende svar i en klassisk studie.

Det viste seg at 46 % av deltakerne ikke la merke til gorillaen. Simon og Chabris forklarer dette med at deltakerne viste «inattentional blindness» – de ble uoppmerksomhetsblinde. Dette er et fenomen der man ikke legger merke til spesielle eller uventede hendelser fordi oppmerksomheten er rettet mot en annen oppgave. Det at deltakerne var veldig fokusert på å telle antallet pasninger, hindret dem i å legge merke til gorillaen, selv om den sto midt i synsfeltet deres. Psykologisk.no

 En passant: Her finner jeg noen setning som kan lede tanken inn på hypermagi, en betegnelse eller et begrep som er helt ukjent innen psykologien, men som jeg like fullt mener eksiterer og virker som en realitet man da altså ikke ser eller ikke vil eller våger å se:

– Den vanligste personlighets­forstyrrelsen er lettest å overse

Personer med unnvikende personlighets­forstyrrelse føler seg engstelige, usikre og mindreverdige. Men for andre kan de virke stille og tilbaketrukne, eller de blir mistolket som uinteresserte, likegyldige eller arrogante, forteller psykiater Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs.

Vårt spørsmål: Hvor mange vil se gorillaen etter å ha lest følgende:

The death penalty for apostasy is part of Islamic law. It’s based on the Qur’an: “They wish you would disbelieve as they disbelieved so you would be alike. So do not take from among them allies until they emigrate for the cause of Allah. But if they turn away, then seize them and kill them wherever you find them and take not from among them any ally or helper.” (Qur’an 4:89)

A hadith depicts Muhammad saying: “Whoever changed his Islamic religion, then kill him” (Bukhari 9.84.57). The death penalty for apostasy is part of Islamic law according to all the schools of Islamic jurisprudence.

“The Muslim jurists are unanimous that apostates must be punished, yet they differ as to determining the kind of punishment to be inflicted upon them. The majority of them, including the four main schools of jurisprudence (Hanafi, Maliki, Shafi’i, and Hanbali) as well as the other four schools of jurisprudence (the four Shiite schools of Az-Zaidiyyah, Al-Ithna-‘ashriyyah, Al-Ja’fariyyah, and Az-Zaheriyyah) agree that apostates must be executed.”

Qaradawi also once famously said: “If they had gotten rid of the apostasy punishment, Islam wouldn’t exist today.”her

Og hvor mange vil se gorillaen etter dette:

PA-statsminister Mohammad Shtayyeh presset fra Norge:

– Vi har lagt merke til en ny oppviglerikampanje mot det palestinske skolepensum, fanger og martyrer. Vi anser at dette er del av en organisert propaganda spredt av det israelske apparatet for å rakke ned på vår nasjonale identitet. Det palestinske skolepensumet er et resultat av vår historie og kultur, vår kamp, vår religion, sivilisasjonen vi har vært en del av i tusener av år – og ingenting av dette er blitt oppgitt ved forhandlingsbordet – og vil ikke bli oppgitt i skolepensumet, innledet Shtayyeh.

Han fortsatte med å understreke at bistandskutt ikke vil få palestinske myndigheter til å endre skolebøkene.

– Jerusalem er hovedstaden til staten Palestina i skolepensumet, i politikk, i økonomi, i samfunnet og folket. Dersom noen bistandsgivere setter krav til oss når det gjelder dette, da skal vi finansiere trykk av våre bøker med våre avgiftsinntekter for vann, telefon og strøm, om det så skulle være. Vi ønsker et nasjonalt pensum, som reflekterer vår realitet og vår visjon for framtiden, reflekterer vitenskapelig og teknologisk framgang, styrker vår utholdenhet og reflekterer vårt samfunn i ånden til en pluralistisk og demokratisk tilnærming, erklærte han. (Sitert etter MIFF, Myrland i Dagen 281220.

Eller hvor mange så gorillaen, ut fra følgende:

… Except the leader of the Iranian Revolution was not the leftists, “technocrats,” or liberals. It was the Ayatollah Khomeini, who led a religious assault on the Shah’s modernizing regime that comprised “enemies of Islam,” as Khomeini put it. Nor was the revolution about nationalist sentiment. “We shall export our revolution” Khomeini vowed, “to the whole world. Until the cry ‘There is no God but Allah’ resounds over the whole world, there will be struggle,” that is, jihad. But Khomeini, the most revered cleric in Shia Islam, was dismissed in the U.S. as just another “beard from the fringe,” a “fanatic,” in the words of Time magazine, “whose judgments are harsh, reasoning bizarre, and conclusions surreal.”

This arrogant dismissal of a faith that conquered the Persian and Byzantine empires and occupied two-thirds of the Roman Empire has typified the West’s response to subsequent jihadist violence. Even after the spectacular carnage on 9/11 made explicit Islam’s intentions founded on canonical texts, “nothing to do with Islam” remained the foreign policy establishment’s assumption. As a result, the punitive wars in Iraq and Afghanistan took on the idealistic aim of providing Western-style democracies and human rights to peoples the majority of whom were traditional Muslims who saw that liberal democratic cargo as a stealth weapon for destroying Islam.

As Muslim Brotherhood theorist Sayyid Qutb––a seminal influence on Osama bin Laden––put it, “It is necessary to revive the Muslim community which is buried under the debris of the man-made traditions . . . and which is crushed under the weight of those false laws and customs which are not even remotely related to the Islamic teachings.” These alien imports that had followed Western powers into the Middle East must be resisted and destroyed, since “the only principle on which the totality of human life is to be based is Allah’s religion and its system of life,” which is sharia law. Hence the necessity of jihad, for “Islam came into this world to establish Allah’s rule on earth, to invite all people toward the worship of Allah.” And according to the Koran, if they refuse the “da’wah,” the “call” to convert, then they are legitimate targets of violent jihad.

Khomeini, Qutb, and many other theorists of jihad ground their prescriptions on the traditional writings of the faith. These arguments are not “heresies,” they are not distortions of Islam. Those who say Islam needs a Reformation don’t get that modern jihadism is the “reformation,” the attempt to restore the faith to its original purity and storied history of martial success and expansion. Of course, there are many Muslims, most of them living in the West, who talk about revising Islam to make it more compatible with the modern world and its political ideas like democracy and equal rights, or who reject the violent traditions of the faith and its supremacist intolerance. But they are a minority of the world’s 1.6 billion Muslims, who are receptive to jihadist arguments grounded in the Koran, the perfect, timeless words of Allah. Fra Buce Thornton her

For å ta et siste i dette tilfelle hypotetisk tilfelle, som ikke er så hypotetisk like vel, se kommentar under:

Holbergs bok "rettskunnskap" (1716), om hvorfor muslimske land tillater polygami:

"Den falske profeten Mohammed har tillatt i sin nye lov å ha mange koner. Deri har han meget snedig rettet seg etter karakteren til det folk som han ville bedra: For de som bor i varme strøk er meget tilbøyelige til løsaktighet. Men kvinnene er, dels som følge av sin natur, dels på grunn av oppdragelsen de har fått, så underdanige mannen at man sjelden hører om misunnelse eller uenighet blant dem." (overs. fra dansk). Harald Aure, på Face 281220

Kommentar: Hvis et helt «alminnelig” menneske i dag hadde lagt inn teksten ovenfor i en nettdebatt i dag og utgitt den for å være sin egen, vill vedkommende ha blitt møtt med massiv motstand og beskyldninger om rasisme. De servilt betingede, emosjonelt korrekte og alle hypermagikere av «klasse» ville umiddelbart ha krevet forfatteren straffeforfulgt og helst dømt til et liv i isolasjon og evig fordømmelse.

For slik er det blitt, i dag. Vi slipper ikke unna …