tirsdag 28. april 2020

Karen Armstrongs illusjoner om oss, om seg selv, og om "profeten" og islam


Karen Armstrong: Den bitre historien som forteller om relasjonene mellom islam og Vesten, kan sies å ha begynte med et angrep på Muhammed i det muslimske Spania. (Alt i det følgende er tatt fra Armstrongs etter min mening overstadig hypemagiske Muhammed-biografi).

I 850 gikk en munk som ble kalt Perfectus en handletur i «souk’en» i Cordoba, hovedstaden i den muslimske staten al-Andalus. Han ble konfrontert der av en gjeng arabere som spurte ham ut om hvilken profet som var den største: Muhammed eller Jesus. Perfectus forsto umiddelbart at dette var et vanskelig lurespørsmål å svare på der og da. Han visste at det var dødsstraff for å fornærme Muhammed, og han var derfor litt forsiktig til å begynne med. Men så brast det plutselig for ham, skriver Armstrong, - og «he burst into a passionate stream of abuse». Han kalte profeten en sjarlatan, en seksuell avviker og Anti-Krist selv. Han ble så umiddelbart tatt i forvaring.

Hendelsen vakte oppsikt i Cordobo hvor relasjonen mellom muslimer og kristne normalt sett var svært godt. På samme måte som jødene, hadde de kristne full religionsfrihet innen det islamske imperiet og de fleste spanjoler var stolt av å tilhøre en slik utviklet kultur, en kultur som lå lysår foran resten av Europa. De ble ofte kalt «mozarabere» eller «arabiser».

De kristne elsker å lese dikt og romanser på arabisk: de studerer de arabiske teologene og filosofene, ikke for å tilbakevise dem, men for å lære seg et korrekt og elegant arabisk. Hvor er nå en kristen legmann som leser de latinske kommentarene til De hellige skriftene eller som studerer Evangeliene, profetene og apostlene? Alas! Alle unge kristne av talent leser og studerer med entusiasme de arabiske bøkene. (Iflg Paul Alvaro, 1962).

Paul Alvaro som skrev dette angrepet på mozaraberne, var en spansk lekmann som betraktet Perfectus som en helt. Hans avvisning av Muhammed hadde inspirert en liten rar minoritetsbevegelse i Cordoba og noen av disse henvendte seg nå til qadien, den muslimske dommeren, hvor de uttrykte sin lojalitet mot Perfectus «by a vitriolic and sucidal attack on the Prophet», skriver Armstrong.
Da Perfectus ankom varetekten var han veldig redd og qadien besluttet først ikke å dømme ham til døden, fordi han var blitt unødig provosert av muslimene. Men etter et par dager fikk Perfectus nok et anfall og fornærmet profeten med slike fornærmende påstander til en slik grad at qadien ikke lenger anså det mulig å unngå lovens strengeste straff. Munken ble derfor henrettet hvorpå en kristen gruppe umiddelbart begynte å dele opp kroppen for så å begynne å tilbe lemmene til ham de nå anså for å være en martyr. Gruppemedlemmene så ut til å tilhøre utkanten av samfunnet.

Et par dager senere kom en annen munk, Ishaq, frem for qadien, og også han begynte å angripe Muhammed og hans religion med en slik glød at qadien slå ham i ansiktet, i den tro at Ishaq måtte være enten full eller gal og at han derfor trengte en ørefik for å komme til sans og samling. Men Ishaq fortsatte med sine fornærmelser og Qadien kunne derfor ikke fortsette å tolerere dette åpenbare brudd på gjeldende lov.

Det nittende århundrets Cordoba var ikke som Bradford i 1988, skriver Armstrong. Muslimene var mektige og selvsikre. De syntes svært uvillig til å håndheve dødsstraffen, delvis fordi de ikke trodde munkene var i sine sanser fulle fem, men også fordi det de minst av alt ønsket, var at det skulle utvikle seg en martyrkult rundt munkene. Muslimene var ikke uvillige til å høre om andre religioner. Islam hadde oppstått (had been borne) innen den religiøse pluralismen i Midt-Østen hvor de ulike trossamfunnene hadde eksistert side om side i århundrer. Dessuten hadde Det byzantiske imperiet tillot religiøse minoriteter den frihet å praktisere og forvalte sin tro i fred. Det fantes ingen lov mot propagandafremstøt fra de kristnes side i Det islamske imperiet, forutsatt at de ikke angrep deres høyt elskede profet Muhammed. I noen deler av imperiet var det til og med blitt etablert en tradisjon for skeptisisme og fritenkeri, og dette ble tolerert hvis man ikke gikk over grensen for det sømmelige og ikke fremsto som altfor provoserende. I Cordoba var både qadien og emiren, prinsen, begge uvillige til å la Perfectus og Ihshaq henrette, men de kunne ikke tillate slike tydelige lovbrudd. Men bare få dager etter at Ishaq var henrettet, dukket det opp seks munker fra Ishaqs kloster og disse fortsatte de giftige angrepene på Muhammed. Den sommeren døde rundt femti munker på samme måte som Ishaq. De ble i tillegg fordømt av den kristne biskopen i Cordoba og av mozaraberne, som alle var blitt svært oppskjørtet av den aggressive martyrkulturen. Martyren fikk imidlertid støtte fra to andre sympatisører: En prest som het Eulogo og Paul Alvaro som begge argumenterte for at martyrene hadde vært «Guds soldater» som på en heltemodig måte hadde forsvart sin tro. De hadde mobilisert et sammensatt angrep på islam som de muslimske myndighetene ikke hadde klart å imøtegå på en troverdig måte.

Martyrene kom fra alle samfunnslag; de var både menn og kvinner, munker, prester, lekfolk og enkle mennesker sammen med lærde. Men mange syntes å ha villet etablere en klar, spesifikk vestlig identitet, fortsetter Armstrong. Noen av dem synes å ha komet fra blandingsfamilier med en muslimsk eller en kristen forelder. Andre var blitt presset til å assimilere seg for mye med den islamske kulturen; de var blitt gitt muslimske navn eller presset inn i offentlig tjeneste og de hadde derfor følt seg forvirret og desorientert. Tapet av kulturelle røtter kan virke som en dypt forstyrrende erfaring og selv i dag kan dette skape en aggressiv og fiendtlig religiøsitet som tjener til å bekrefte et engstelig sinn. Vi burde kanskje huske på martyrene i Cordoba når vi i dag opplever fiendtligheter og raseri i noen av de muslimske samfunnene i Vesten og andre steder i verden der Vesten truer  tradisjonelle verdier.

Martyrbevegelsen med Alvaro og Eulogio i spissen sto i like bitter opposisjon til de kristne mozaraberne som til muslimene. De beskylte mozaraberne for kulturelt svik, (ikke muslimene, min merkn).

Eulegio besøkte Pamplona og kom tilbake med kristne bøker, tekster på latin av kirkefedrene og andre latinske klassikere av Virgil og Juvenal. Hans ønske var å motstå arabiseringen av sine landsmenn og skape en renessanse som nostalgisk så tilbake på sin romerske fortid og som kunne nøytralisere den dominerende muslimske kulturen. Bevegelsen fremprovoserte selv tidspunktet for da Eulogio selv ble henrettet av qadien, som egenhendig bønnfalt Eulogio om å spare sitt eget liv ved å gi ham et tegn på at han var villig til å angre og underkaste seg islam. Ingen vill så kontrollere Eulogios religiøse praksiser og gi etter for denne fatale og selvdestruktive oppførselen som bare idioter og tosker kunne ha oppvist. Men Eulogio ba ham bare om å skjerpe sverdet.
Selsomme hendelsene som alt dette var sjelden å oppleve i det muslimske Spania. For de neste seks hundre årene levde de tre monoteistiske religionen i relativ fred og harmoni i Spania. … Både Eulogio og Alvaro trodde at islam utgjorde en forberedelse til det apokalyptiske komme av selveste Anti-Krist
og at de siste dager sto for døren. … Eulogio og Alvaro var i besittelse av en kort biografi over Muhammed hvor det ble påpekt at Muhammed var dø i år 666 i den spanke æra, en påstand som forutsatte en tidsregning som innebar en 38 år lang tidsforskyvning i forhold til den faktisk beregningen.

Karen Armstrong skriver videre, og her er det etter min mening ikke vanskelig tillegge henne en spesiell omsorg for islam og muslimene, som hun så rørende og selvbeleilig beskytter og synes synd på, her i Vesten: Ved siden av den politiske trusselen, hadde islams suksess reist et urovekkende teologisk spørsmål: Hadde Gud tillat en uverdig tro å blomstre? Kunne det være at han hadde forlatt sitt eget folk?

Diatribene mot Muhammed var basert på Muhammeds biografi martyrene hadde brukt. I sin feberfantasi be Muhammed fremstilt som en skurk og en sjarlatan; han hadde selv satt seg opp som profet for å bedra verden; han var en vellysting som hadde veltet seg i foraktelig umoral og inspirert sine tilhengere å gjøre det samme; han hadde tvunget folk til å omvende seg til sin egen tro under trussel om bli slaktet med sverd. Islam var ingen selvstendig åpenbaring, men et avvik og en form for perversjon av kristendommen; den var en voldelig religion som glorifiserte krig og drap. Når folk ellers i Europa fikk høre om martyrene, var det få som reagerte positivt. Like vel skulle det vise seg 250 år senere at denne fantastiske historien om Muhammed ble reprodusert. (Armstrong ser ut til å tenke med beklagelse på spanjolenes reconquista, gjenerobringen som fikk en slutt på convivencia, av tapte områder til islam og begynnelsen på den utviklingen som skulle føre til utvisningen av muslimer fra landet like før 1500 e Kr).

Kommentar:
Det har i Europa og Vesten for øvrig i de siste hundre årene utviklet seg til en mani dette å skjønnmale islam i Spania. Se f eks her: Okkupasjonen en myte, to norske forfattere og se Lindqvist om gjenerobringen.

Saken er denne: Historiske forskere finner ikke noe faktisk grunnlag for å hevde at den spanske befolkningen ble undertrykt, dette til tross for at man foretar arkeologiske utgravinger og saumfarer alle offentlige dokumenter, flere århundrer tilbake, i håp, kanskje, om å finne dokumentasjon på at befolkningen virkelig ble urettferdig, dårlig og voldelig behandlet. De lykkes imidlertid ikke med dette. De slutter derfor at befolkningen ble svært godt behandlet, ja, til og med enda bedre behandlet der enn i andre europeiske land, hvor man finner metervis for ikke å si kilometervis av dokumentasjon i offentlige arkiver på at den herskende kristne klasse faktisk behandlet sine undersåtter bedre enn hva den herskende, muslimske overklasse gjorde i Spania.
Hvorfor er så denne konklusjonen gal? Jo, ganske enkelt fordi de muslimske myndigheten ikke registrerte alle rettergangene mot kristne – eller klagemålene fra dem - som brøt reglene, dvs den Omars Pakt, som styrte alle relasjonene mellom befolkningsgruppene i landet. Omars Pakt ble av muslimene like fullt ansett som legitim og legal lov. Den var so gar godtatt av kristne ledere ikke lenge etter at okkupasjonen skjedde. Pakten hadde så utviklet seg et stilltiende premissgrunnlag for alt samkvem mellom kristne og muslimer i de okkuperte områdene. Det var derfor ikke nødvendig for de islamske myndighetene å føre protokoller over alle overtredelser og all utmålt straff for kristne som enten i god tro, av vanvare eller i trass brøt de fastlagte vilkårene for convivenzia. Sentralmyndighetene overlot administrasjonen og jurisdiksjonen over ulike områder, og disse desentraliserte maktsentra var selvsagt ikke interessert i å før nitide opptegnelser over overtredelser over hvem av de kristne som til enhver tid hadde gjort hva. De visste nok inderlig godt at slike opptegnelser kunne brukes som dokumentasjon mot dem den dagen de selv eventuelt skulle stilles til ansvar for sine overgrep og sin kriminelle forakt for de kristne dhimmiene, (en betegnelse på såkalte beskyttede folk under islamsk styre).

De kristne undersåttene – dhimmislavene, kan man si - på sin side, kunne dessuten ha stor interesse i ikke å bi oppført i noe strafferegister. Også de kunne påregne å bli straffet enda hardere etter hvert.
I grunnen var denne ordningen djevelsk genial, sett fra okkupasjonsmaktens side, men om dette tier kildene, noe som har fått moderne forskere til å trekke den konklusjon, på helt hypotetisk grunnlag, under ferniss av å være objektiv forskning.  Bat y'or på wiki er imidlertid blant de få som virkelig har gått tingene etter i sømme. Hun har skrevet veldokumenterte bøker om dhimmiene og den «status» de ble tvunget inn i. Men også hennes forskning dekker ikke alt, av de grunner jeg nettopp har nevnt over. Og dessuten sier forskning lite eller ingenting om den volden som pågikk i de muslimske privathjemmene, hvor manne med Allah i bakhånd kunne denge konene sin og stenge dem inne nærmest etter forgodtbefinnende. Denne volden kommer aldri med i statistikken. Det gjelder også for de kristne, men i kristtroen fins det ingen guddommelig hjemmel for slik vold, - et forhold som i seg selv aldri tas i betraktning av ateistiske, vestlige forskere, fordi de aldri har opplev noen personlig gudsrelasjon).
De kristne visste bare så inderlig vel å tilpasse seg daglige forulempingene i taushet. Den viktigste strategien ble å unngå å sette seg til motverge, men i stedet ydmykt føye seg: man knyttet hendene i lommene i stedet for å stå frem og opp. Derfor denne mangelen på dokumentasjon. (Se linken om «Okkupasjonen en myte» lagt inn her over). 

Den kanskje mest etiske brudd på intellektuell redelighet serverer Karen Armstrong idet hun unnlater å nevne at den biografien Eulogio refererte til, var en polemisk pamflettlignende sak, som riktig nok ikke var helt pålitelig, men som likevel treffer islam på islams ømme og umenneskelige punkter med stor sannhetskraft og betegnende karakteristikker. Koranen selv ble ikke oversatt i sin fulle bredde til Latin før inntil rundt 1142. Den ble delvis oversatt til gresk rundt 800, og rykter om dette og innholdet i oversettelsene, kan ha nådd martyrene, men jeg har ikke funnet noe som kan understøtte dette.

Det hadde, slik jeg ser det, utviklet seg en egen doxologi i Spania. Tilstanden kan betraktes som doxisk felt der den ble oppfattet som en selvfølgelighet eller en slags naturnødvendighet og en relasjon man ikke kunne motsette seg eller gjøre noe med, aller minst i form av organisert motstand eller opprør, eller som en umiddelbar mulighet for hevn.

Det som imidlertid er klart som dagen er at Armstrong må ha lest ikke bare hele Koranen, men også alle eller de aller fleste av dens «følgeskrifter», islams andre hellige skrifter. Det bisarre er at hun ikke vurderer Eulogio’s og martyrenes handlinger ut fra dette faktum. Hun later som om Eulogio hadde leste hele Koranen, selv om hun bare nevner «den fantastiske» - dvs falske - biografien som forelå den gang og glemmer å vurdere om biografien i sitt vesen gir et treffende nok og poengtert nok bilde av profeten og hans nye religion til at ikke bare spanjolene den gang, men også vi i dag kan danne oss en noenlunde sannferdig oppfatning både av boken, personen og selve ideologien, (som riktig nok i Vesten primært betegnes som en religion, med ettertrykk på religion og ikke på politikk).

Armstrong synes implisitt å mene at hvis Eulogio virkelig hadde leste hele Koranen, så ville Eulogios holdning til islam og muslimene vært en helt annen og relasjonen mellom spanjolene og muslimene som en følge av dette vært fruktbar på en helt annen og mer positiv måte. Hans holdning ville ha vært mer lik hennes egen – positive, romantiske og rosemalende - holdning til islam og muslimene generelt.  

Poenget mitt er at å lese alle de islamske skriftene må i dag påkalle større forferdelse over islam enn den «fantastiske biografien» kunne være i stand til. At ikke Armstorn «oppdager» dette, er en gåte, men kan forklares ut fra en slags oikofobi, som Scruton skriver om, eller som et underbevisst hat mot Vesten – og paradoksalt nok samtidig paret med en stor forkjærlighet for «Østen» og totalitære systemer og ideologier - i sin alminnelighet, et hat man bare har sett altfor mange tydelige eksempler på, spesielt etter WWII i Vesten.   
At ikke Armstrong ikke våger eller mentalt ikke kan eller vil ta for seg islam som f eks mange av hennes kvinnelige kollegaer har gjort, som f eks Ayan Hiris Ali, Wafa Sultan, Brigitte Gabriel, Nonie Darwish, Mellanie Phillips og selve Oriana Fallaci, bare for å ha nevnt noen, er en urovekkende gåte.

Og hvor var Karen Armstrong da Muhammed Taha ble henrettet i Khartoum i 1985? Taha var selv muslim, men altså henrettet av et islamsk regime, som bygget på sharia. Taha innså det moralsk forkastelige i ikke å plassere de meste voldelige og krigerske surene i Koranen helt bakerst, i stedet for først i den måten man tolker Koranen på. Mekkasurene, som de kalles, og de siste, er mer «runde», generelle og universelle. Medinasurene – de siste og sm dermed opphever de eldre - oppfordrer derimot til voldelig misjon og foreskriver de mest umenneskelige straffemetoder. Se her hva har muslimene å se frem til i Norge? og  se Slik straffer islam – the saudi connection.

Taha så ikke bare det moralsk uredelige, men guddommelig forkastelige å gjøre de voldelig surene som absolutt normative og til alle muslimers etiske, politiske og militære primære plikt og den eneste strategi man som muslim var pålagt å innrette seg etter, til enhver tid, overalt med alle midler og overfor alle ikkemuslimer. Jeg tror rett og slett at det var det rent menneskelige – og den alminnelige gudsåpenbaring, som også «gjelder» innen kristendommen – som Taha så at han måtte underlegge seg, et poeng som synes å forflyktiges eller bagatelliseres hos Armstrong og hennes ge liker. Derfor kan hun også beskrive martyrene i Cordobo som nærmest forrykte, akkurat som qadien – den muslimske dommeren - gjorde, slik hun beskriver det selv i min oversettelse over.  Se mer om Armstrongs egen Muhammed-biografi i vår forrige postering her. Her vises hvor underlig servil og «følsom» hun er overfor alt islamsk, og den «stakkars» profeten som ikke tåler å bli krenket, og som faktisk påstås å være i sin fulle rett da han fikk drept noen av sine kritikere i Mekka, etter at han «på fredelig vis» hadde inntatt byen med en hær på 10 000 mann i ryggen.    

Armstrong skriver: «Men etter et par dager fikk Perfectus nok et anfall og fornærmet profeten med slike fornærmende påstander til en slik grad at qadien ikke lenger anså det mulig å unngå lovens strengeste straff». Kommentar: Her aksepterer Armstrong uten forbehold at «loven», dvs sharia, bør skje fyllest, dvs at dette i seg selv ikke er problematisk. Hun karakteriserer ikke loven som «den umenneskelige loven», men lar leseren ta det for gitt at lov er lov, universelt sett, og at alle skal følge lovene. Dette ligger nær opp til å påstå eksplisitt at vi – når den tid kommer – som ikkemuslimer i dag kanskje bør forberede oss på å følge loven, slik vi alle prøver til enhver tid å gjøre. Om det er den islamske loven eller vår verdslige lov, spille likesom ingen rolle for Armstrong. Det viktige er å følge loven, uansett hvilken lov det er. Spesielt viktig synes det for henne å være å forutsette at den lov det her er tale om tross alt er guddommelig forankret og derfor en lov som bør tillegges den aller største verdighet og betydning og spesielt fortjenesteverdig moralsk handling. (Alt i den største respekt for det paradigmatiske multikulturelle prosjektet, som ikke kan annet enn favoriserer islam hvor man nå enn snur og vender seg.
Jeg vet ikke om Armstorn har sluttet å tro på Gud, men slik hun beskriver Allah, som gud selv, må man kunne slutte at hun i det minste tror på gud, dvs på Allah, men uten at hun sier noe åpent om dette. I seg selv kan dette tyde på et visst usunt og lite forbilledlig fortrengningsbehov og kanskje til og med avsløre at hun forsøker av all kraft å beskytte sine kilder og sin autentiske overbevisning og tro – på Allah OG profeten?

Armstrong formulere seg videre slik:» Muslimene var mektige og selvsikre. De syntes svært uvillig til å håndheve dødsstraffen, delvis fordi de ikke trodde munkene var i sine sanser fulle fem, men også fordi det de minst av alt ønsket, var at det skulle utvikle seg en martyrkult rundt munkene».
Kommentar: Her kommer det tydelig at hennes sympati for muslimene er større enn antipatien mot martyrene. Hun forsøker å vise hvor humane muslimene er og hvor legitimt det islamske systemet er. Hun unngår å si eksplisitt at det er hårreisende å holde seg til et juridisk system som forlanger dødsstraff for å fornærme profeten. Her går hun til og med lenger enn hva islam selv sier, slik vi var inne på i forrige postering, her, om bl a opphør av pisking. Karen Armstrong gjør seg dermed til det jeg kaller en – sentimental – hypermagiker, Den nye magikeren - hypermagikeren og klargjøring av hypermagi og dette å tenke juridico-religico her.

Konklusjon: Man kan virkelig spørre seg om hvem som har den beste eller mest adekvate, som det heter, virkelighetsbeskrivelsen her: Qadien, Perfectus og Eulogio, islam selv, inkludert Omars pakt, (se linker), som gjaldt som ufravikelig eller obligatorisk og dessuten implisitt eller underforstått og derfor «unevnelig» lov i Spania på den tiden, og derfor mer eller mindre usynlig for ettertiden og de aller fleste historiske forskere i dag, - eller Karen Armstrong og alle de muslimer som vil være hjertens enige med henne i den måten hun vinkler seg inn på islam, Allah OG profeten på. 
Sett i perspektiv, mener jeg at det var martyrene som ga den mest sannferdige beskrivelsen, både av de realiteter folk opplevede og de gudsforestillinger som gjorde seg gjeldende og som ble satt så til de grader dramatisk på prøve overfor hverandre den gang, som nå.
En stor og vektig svakhet i Armstrongs er fraværet av en bredere analyse som kunne vise de større sosiologiske sammenhenger og begrunnelsene for martyrbevegelsen. Hun tar ikke opp spørsmålet om hvorvidt de kristne kun brukte sin religion som et brekkstang eller instrument for å få i stand en reell, sosial revolusjon, fredelig eller ikke.
Armstrong tar nær sagt heller intet oppgjør med religionene som sådanne og spørsmålet om i hvilken grad de to motstridene og inkompatible teologiene og gudsforståelsene faktisk kunne forklare tilstanden og utviklingen på «metafysisk» grunnlag. Armstrong beskrivelse i det hele synes personlig å ville favoriserer et gudsbilde som ligner mer på det islamske monolittiske og monadiske gudskonseptet enn på den kristne, personlige og relasjonelle gudsoppfatningen kan «tillate» teologisk.

Generell innfallsvinkel: Skal man bedre få tak i hele eller mer av historien eller den egentlig historien og hva som ligger under når det kommer til forklaringer på hva som skjedde i Spania på her angjeldende tidspunkt, må jeg før eg avslutter bare minne om hva som utgjorde den underliggende konstitusjon hele det spanske samfunnet hvilte på, nemlig Omar-pakten. Denne pakten hadde den samme funksjon for spanjolene og de kristne den gang som – analogt sett - de reglene som gjelder forut for selve sjakkspillet i et hvilket som helst parti sjakk har den dag i dag og alltid. Den måten moderne historikere nærmer seg forholdene i Spania den gang på, ligner imidlertid på den tilnærmingsmåten til sjakk som er mer orientert mot og interessert i de ulike partienes brikkeflytting og hvordan flyttingen i seg selv avgjør selve resultatet av matchen og hvem som vinner. Konstitusjonen i seg selv, som det fundamentalt avgjørende for hele spillet, overses som det viktigste element eller den viktigste forklaringsfaktor sammen med alle andre gitte variabler og funksjoner.
På samme måten med Omars-pakt. Den ligger der som en slags tidløs og stilltiende premiss som egentlig ikke har noe med selve spillet å gjøre, alle de konkrete fakta – trekk - som kommer til å utgjøre hele empirien i anliggendet. Det historikerne ikke vil se, er at konstitusjonen faktisk har en agens eller en form for synergisme med i laget i totalbildet her. Derfor ser man heller ikke all den lidelse som faktisk oppleves, men som bare kommer til uttrykk i anekdoter og ellers verifiserbar dokumentasjon, helt fristilt fra Omar-pakten som selvstendig virksomhetsdriver og smerteskaper, kan man si.

Omar-pakten ble imidlertid ikke oppfunnet av islam og muslimene; de skal ha overtatt pakten fra syrerne, eller bysanterne, som de beseiret. Man kan imidlertid ikke ut fra dette faktum alene slutte at Omar-pakten egentlig ikke har noe med islam å gjøre, snarere tvert imot: Ingenting i islam forbød muslimene å ta i bruk pakten som en for dem universell applikasjon. På den annen side: Nesten alt i kristendommen påbød kristne å gå bort fra pakten. Det har med det innvevede og av Gud skapte menneskeverd og menneskesyn i kristendommen i motsetning til islam å gjøre, med de ulike gudsbilder og underliggende verdisyn og virkelighetsoppfatning å gjøre. Vi så det da det ble spørsmål opphevelse av slaveriet i Vesten: De kristne kunne ikke peke på et eneste sted i Bibelen som en gang for alle påbød slaveri, eller godkjente det uten forbehold. I islam derimot, er slaveri ikke bare akseptert av Allah, men også foreskrevet som en evig og uforanderlig guddommelig og forordning.
Derfor kan islamsk rett påstå at Omar-pakten er helt allright i islam, mens kristenretten ikke kan si det samme i forhold til den judeokristne Gud, JHWHE.
En annen funksjon av Omar-pakten er at den generelt styrker islam som sådan og dermed den islamske legaliseringen av og legitimiteten av dens iboende intranscigence.

For å få et mer historisk sammensatt og dermed også mer fullstendig bilde av det som skjedde i sin helhet i Spania på martyrenes tid, bør man orientere seg mer mot og fokusere mer på transcendentale og underliggende faktorer enn på en viss mengede akkumulert empiri. Slik vil man kanskje bedre få øye på islams vesens eller natur og essens, islam per se, islam som en reell kategori, ikke bare som en sosial eller konseptuell konstruksjon for anledningen, så å si. 

Martyrhistorien fortelle det meste, (for det meste anekdotisk eller ikke); empiriens betydning rundt og i det hele fremhever «det mindre» og mindre vesentlige. Man fokuserer på spillets ytre dynamikk, hovedsaklig på dets sekulære enkeltrekker, sette fra nåtidens vitenskapelige utkikkstårn, eller utkikkspost, alt etter som, men stenger for de indre dimensjonene som er vel så viktig å få frem, skal man forstå hele spillet, hele historien. Og gjør man det, vil man se at martyrbevegelsen kanskje har spilt en mer sentral og viktig rolle for Vestens utvikling i sin totalitet enn man gjerne liker å tro, bla a fordi en slik erkjennelse kanskje kunne bety å fornærme islam, og at de historikere som virkelig tok tak i det sett ut fra mine premisser her, ville bli anklaget for islamofobi, noe man jo helt vil unngå å bli, fordi vi nok alle bærer med oss en viss dose av en slik fobi, enten man frykter islam eller underlegger seg den ved faktisk å velge å bli stadig mer emosjonelt diktert servil overfor islam og muslimene.
Tom Holland skriver i sin Millennium: Conversions to Islam, once tricled, had become a flood. At the start of the tenth century, it has been estimated, the population of Al-Andalus was only one-fifth Muslim; by the time al-Hakam died, in 976, that percentage had been reversed. The status og Christians in Islamic Spain had always been a second-class one; and certaily, burdened as they were by extra taxes, bannen from employment in the state bureaucrazy, and saddle sore, no doubt, from perpetually riding mules, the had hardly lacked for incentives to abandon their ancestral faith … s 100

I dag er muslimene i et mindretall i Vesten. Vesten arbeider samtidig iherdig for at islam skal beskyttes og blomstre og gir ofte muslimer mye gratisreklame for sin tro og stimulerer dem på mange måter med subsidier og tiltak for å beskytte muslimske miljøer som faktisk forkynner f eks at straffen for utroskap skal være henrettelse.
Man får inntrykk av at mange intellektuelle – i den såkalte elite - mener at det var intolerant av martyrene i Cordoba å kritisere Muhammed og et uttrykk for farlige eller til og med «brune» holdninger, som selvsagt bør bekjempes …  Den gang var imidlertid muslimene i flertall rundt Cordobo og de kristne i mindretall. Det påfallende er derfor at våre dagers «elite» forholder seg til våre dagers kristne som muslimene i flertall den gang forholdt seg til de kristne; de inntar de samme holdning og har stort sett de samme tankeforutsetninger, båe teologisk og juridisk, selv om de ikke forklarer seg som muslimer.
En intellektuell i Vesten i dag vil med stor sannsynlighet og i det alt vesentlige være enig med Armstrong i at de kristne martyrene ikke burde ha oppført seg så provoserende overfor islam og dens representanter som de nå engang gjorde. Qadien utviste en sann human holdning, vil de kanskje si. Perfectus og Euvlogi oppførte seg frekt og provoserende. De fikk som fortjent. Jfr mange vestlige intellektuelles angrep på Salman Rushdi og hans Sataniske vers, for bare å nevne ett eksempel. Tenk også på Jona G Støre, Ap, som kalte Vebjørn Selbekk eller hans miljø for ekstremistisk under Karikaturstriden i 2006, der det verdensvide muslimske opprøret nærmest ble «forstått i hjel».

Vi kan i dag med fare for å bli mistenkt for både det ene og det andre si at mozarberne var både feige, servile og opportunistiske som underla seg islam på den måten de gjorde. Men for å si det enkelt: Vi kan se martyrenes reaksjon i relasjon til det rammeverket de ble tvunget til å operere i, sammen med befolkningen, som nå sies å ha tatt berettiget avstand fra martyrene. Man bør ta mer hensyn til de uverdige levevilkårene de levde under, i kraft av Omar-pakten, en mer eller mindre stilltiende pakt, og ingen demokratisk og legitim nedskrevet konstitusjon, bygget på reelle forhandlinger, konsensus og kompromisser, en ordning som altså i seg selv var undertrykkende og sterkt frihetsberøvende.
Martyrenes reaksjon var en ikkevoldelig, pasifistisk protest i høyeste grad, ikke bare på sekulært grunnlag, men også en åndelig protest. Den var mer en sit-down demonstrasjon, eller aksjon, med livet bokstavelig talt som innsats. Den viste seg imidlertid på sikt ikke ha vært særlig effektiv, men dette i seg selv sier ingenting om hvorvidt den kunne rettferdiggjøres, i høyeste potens, og dessuten at den burde være nødvendig, for å forsvare den kristne tro og frihet.
Martyrene kan sies å ha startet en åndelig krigføring mot «makter og myndigheter». De kan imidlertid ha startet på et noe tynt grunnlag teologisk, i og med den fantastiske biografien de skal ha bygget på. Å se martyrenes kamp som en åndelig kamp, faller imidlertid for døve ører i våre dagers akademia. Her har man sjelden noen konkret, personlig gudserfaring å holde seg til, som premissgrunnlag.

Men når akademia i tillegg til denne mangelen heller ikke makter å se de helt konkrete rammeverkene martyrene og folket rundt levde under og f eks Omar-pakten som en reell, destruktiv agens i det større bildet, kan man ha god grunn til å være mer skeptisk overfor slike miljøer enn man kan være overfor en ærlig, redelig og sannhetssøkende muslim.

«Eliten» makter ikke en gang å se martyrenes berettigelse, og deres heltemot, som utrykk for en rent verdslig reaksjon på sosial og økonomisk urettferdighet og utbytting av de fattige. De makter plutselig ikke å se noen berettigelse for et sosial opprør, hvis det skjer på kristent grunnlag. De forutsetter at munkene var rent idealistiske tåper. De vil ikke se at metafysikken her trumfet fysikken, det rent materielle. De vil heller ikke se islams metafysikk, dvs tro, som truende, fordi de går ut fra som en selvfølge at Gud og Ånden kun er illusjon og derfor helt irrelevant, og at dette standpunktet og denne «tro» eller innbilling -  bør og skal være irrelevant for alle. De ser ikke at ved å materialisere alt faktisk reduserer ikke bare seg selv, men mennesket som sådant, ja, hele menneskeheten.  

Marx ville antakelig ha vært stor nok til å se martyrenes opprør som et symptom og et forsøk på en form for marxistisk – dvs materialistisk - begrunnet kamp, forkledd som religion, kan vi kanskje si. For min del hadde munkene og martyrene imidlertid sett den store og fatale forskjellen mellom islam og kristendom – og inkompatible «størrelser» - primært på teologisk grunnlag. Jeg vil si det sli; Mens muslimenes profet, som etter eget utsagn var en synder, ligger gravlagt i Tyrkia i dag, befinner Jesus, som ingen fant noen synd i, seg i himmelen. I seg selv utgjør denne kontrasten selve illustrasjonen på at Allah og Gud ikke er identiske, en forskjell vår tids intellektuelle ikke forstår betydningen av. Derfor forstår de heller ikke martyrene, akkurat som mange mozarabere og mange andre med dem i Spania den gang, ikke skjønte forskjellen. De skjønte derfor heller ikke at de sviktet sin opprinnelig kristne tro (mange mener at mozaraberne faktisk behold sin kristne tro), og dette at de ikke så og skjønte det, det er, etter min mening den beste forklaring på hvorfor de gjorde hva de gjorde og unnlot å gjøre det de unnlot å gjøre, da de tok avstand fra martyrene.  

Armstrong, og altså så mang med henne, vil ikke kritisere mozaraberne og de kristne som tok avstand fra martyrene, snarere tvert imot. De hyller dem, om ikke i høye ordelag, så indirekte, ved unnlatelse. Armstrong gjør mozarabernes holdninger den gang til forbilledlige for oss alle i dag. Normen skal være at man for guds skyld ikke må «besudle» profeten! Det er som å høre Qadien selv!

Slik Armstrong nå en gang faktisk legger opp sin biografi, viser hun at hun er mer interessert i det metafysiske eller mystiske i islam og religion i det hele tatt, enn i religionenes spesifikke egenart og eget vesen. I boken the History of God får hun godt frem hvor interessefokuset hennes ligger, nemlig på de mystiske retningene innenfor de religionene hun behandler, retninger og tankeforutsetninger hun tydelig vis forøker å gjøre universelt normative. Det hun og hennes trossøstre vil, er, slik jeg ser det, at det skapes eller forsøkes skapt en ny overgud, en gud som i hvert fall evner bedre å overdøyve den kristne Gud enn islams gud Allah. Hun skriver i History of God: In the West Christians were slower to develop a mystical tradition. They had fallen behind the monotheists in the Byzantine and Islamic empires and were perhaps not ready for thei new development … . Hun siterer Eckhart: God is nothing. Man’s last and highest parting is when, for God’s sake, het takes leave of God. s 252/253.

Som et apropos regner jeg også boken The Myth of the Andalusian Paradise, av Dario Fernandez-Morera, 2016, for å presentere en meget overflatisk, men riktig nok faktamettet, men like vel «lemfeldig» omgang med fakta, selv om boken nettopp er stinn av dokumenterte fakta som ikke akkurat velsigner islam rolle i den historiske utviklingen i Spania fra den tiden av og fremover. Morera finner det tydelig vis av liten betydning å behandle historien om martyrene i Cordobo, ja, han nevner den knapt. I seg selv viser boken hva jeg har påpekt over, nemlig at historikerne i dag utelater ethvert perspektiv som ikke kan konkret dokumenteres, men et perspektiv som like vel er der og som nødvendiggjør og dominerer den underliggende historien i historien, den kanskje aller viktigste historien og den som burde ha første prioritet å få å banen, i stedet for å bli satt i skammekroken eller bortgjemt på den dårlige samvittighets og den manglende eller sterkt skrantende vestlige identitets mørkeloft.

Jeg legger til slutt ut et utdrag av et par produktbeskrivelser av to andre aktuelle bøker om martyrhistorien. Disse beskrivelsene tjener godt til å illustrere hvilke «defaitisme» som legges for dagen i visse akademiske miljøer i dag, ved at de vegrer seg for å ta i tu med de underliggende og ofte ubekreftede fakta man i dag – helt håpløst - mener er helt nødvendig for å skrive realist historie. Det ligger en djevelsk ironi i dette.
Begge beskrivelsene kan være forfattet av muslimer, selv om de faktisk kanskje mest sannsynlig er skrevet av ikke-muslimer.  Se særlig de feltene jeg marker med rødt for å vise hvor «dreid» vinkelen er til fordel for en «muslimsk forståelse» av historien:

The Martyrs of Cordoba : Community and Family Conflict in an Age of Mass Conversion
By (author)  Jessica A. Coope
Between 850 and 859 (Christian Era), the Muslim government of Cordoba ordered the execution of forty-eight Christians. With few exceptions, these Christians invited execution by committing capital offenses: some appeared before the Muslim authorities to denounce Mohammed; others, Christian children of mixed Islamic-Christian marriages, publicly proclaimed their Christianity. Coope investigates the origins of this "martyrs' movement" in Cordoba, then flourishing as a center of Islamic culture. She cites the fears of radical Christians that conversions to Islam were on the increase and that still more Christians were being assimilated into Arab Muslim culture. These fears were well-founded, and the executions further divided Cordovan Christians: some believed the executed to be martyrs, others argued that these were not martyrs but fanatics and troublemakers.
For their part, the Muslim authorities, disposed to be tolerant, would have preferred sectarian peace; the martyrs were given every opportunity to recant. Using Christian sources (particularly the hagiographies of St. Eulogius) and Arabic accounts to understand the complex tensions in Muslim Spain between and among the Muslim majority and Christian minority, Coope presents a valuable and fresh view of this society at the apogee of al-Andalus, Muslim Spain.
Christian Martyrs in Muslim Spain, By (author)  Kenneth Baxter Wolf
Originally published in 1988, this book offers an important insight into the so-called 'martyrdom movement' that occurred in Cordoba in the 850s. It includes a biographical treatment of the ninth-century Cordoban priest Eulogius, who witnessed and recorded the martyrdoms of over forty Christians at the hands of Muslim authorities. Eulogius' hagiographical task was complicated by the fact that many of the Christians in Cordoba at the time resented the provocative actions of the martyrs that led to their executions, claiming that their public denunciations of Islam were inappropriate given the relative tolerance of the emir. This book will be of value to scholars and others with an interest in the history of Muslim Spain, the history of Muslim-Christian interaction, and historical ideas of sanctity.

søndag 26. april 2020

Om opphør av pisking, Karen Armstrong, Allah OG budbringeren og eventuell blasfemi mot Muhammed


Fra islamske praksiser og med uttalelser fra lærde muslimer legger vi inn følgende som ikke kan etterlate noe rom for tvil om at islam er politikk, og at pisking faktisk også er et spørsmål om makt og politikk, og ideelt sett, fra et islamsk synspunkt, et spørsmål om makt til enhver tid og overalt. Religion er med andre ord makt. Og makt er politikk og religionen. Islam er et sprøsmål om politikk og makt, ikke primært om rett til "privat og/eller isolert gudstro":

«Myndighetene i Saudi-Arabia har avskaffet pisking som straffemetode, ifølge landets høyesterett. Endringen beskrives som en menneskerettsreform. Domstolen opplyser at målet med endringen er at Saudi-Arabia skal opptre i tråd med internasjonale menneskerettighetsnormer. Inntil nå har saudiarabiske domstoler kunnet idømme pisking som straff blant annet for drap og sex mellom personer som ikke er gift. Straffen har i noen tilfeller bestått av flere hundre piskeslag. Heretter må domstolene velge mellom fengselsstraff, bøter eller samfunnsstraff – eller en kombinasjon av disse – i tilfeller der lovbryteren tidligere ville blitt pisket. Det går fram av en uttalelse fra høyesterett som nyhetsbyrået AFP fikk tilgang til lørdag». her doc

Kommentar: Her ser vi at makt er rett i islam. Det heter over, - så søtt, og så vestlig-naivt sett - at: «Heretter må domstolene velge mellom … «.

Kommentar: Poenget er at saudierne her ikke har frihet til å velge: De må holde seg til de hellige islamske skrifter, samlet, uansett. Det er –imidlertid - den som til enhver tid sitter med den politiske makten som bestemmer eller velger hvilke av de hellige skrifter som skal legges til grunn for det «sekulære» lovverket, (som ofte er inspirert av utenomislamske, vestlige kilder).
Å definere islam er med andre ord et permanent spørsmål om makt og hvem, når, hvor og hvordan muslimene skal implementere Allah OG profetens ord og eksempler, (ja, til og med profetens vage intensjoner, eller mangel på sådanne, også).
(Se nedenfor om Trojan Horse og sunna): Allah i Koranen forteller alle muslimer at han setter Muhammed på like fot med seg selv, og at dette, følgegli, må gjelde også etter at åpenbaringene kom ned til Muhammed.

Det som Muhammed gjorde politisk, det ville med andre ord Allah gjøre i politisk praksis også. Når så muslimer strever med å få frem hvilke hadither som er sanne og hvem av dem som er mest troverdige eller mest eller minst til å stole på, blir det et spørsmål ikke bare om miljø og historisk kontekst, men også om aktuell makt, rå makt, og en ofte dødsens destruktiv konkurranse om hvem som skal ha rett til å definere islam.

Men prinsippet er klart: Muhammeds ord, befalinger og eksempler skal gjelde som om de var Allah’s egne ord. Muslimer trenger derfor ikke bare Koranen, men er like avhengige av sunna og hadith. (se under). (Det er med andre ord ikke bare sunna som legges til grunn som likestilt med Allah’s og profetens ord).

Kommentar og Moral: Vi ser altså at hvilken islam som skal gjelde i Saudi, som i resten av verden, fortrinnsvis overalt, og til enhver tid, er avhengig av hvem som til enhver tid sitter på makten. Skulle kongefamilien i Saudi bli fratatt reell makt, styrtet eller velge å abdisere, vil en ny gruppe muslimer overta makten og fra maktens tinde kunne bestemme hvordan de hellige skriftene skal fortolkes og anvendes. De kan velge og vrake ut fra sin spesifikke gudstro, en tro som de mener og tror like avhengig av Koranen som av Muhammed og følgeskriftene. Og da kan de si, at de vil piske, fordi både Allah og Muhammed tillot det, ja, til og med befalte det, - helt ut fra «boka». (Og hvorfor skal man ikke være bokstav-tro?) Og hvem kan nekte dem det? Svaret her er at «hvem» er de som overtar makten, og som derfor er sterkest, og som av den grunn har rett og plikt til å tolke Allah’s ord og profetens ord som likeverdige, like hellige, lik autoritative og likestilte.  Det er, kort sagt, dette som er et av islams ur- og hovedproblemer i verden i dag, et problem som ikke vil avta i styrke og intensitet med tiden, men tvert imot forsterkes, bl a fordi Vesten synes fullstendig ute av stand til å forstå «hva som foregår og hvorfor».  

Før vi går videre: I neste eller en av mine påfølgende posteringer, vil jeg ta for meg hvordan Karen Armstrong forholder seg til dem som kalles de kristne martyrene i Cordoba, som ikke akkurat fikk den beste mottakelsen fra andre kristne i Spania på den tiden, snarere og tragisk nok motsatt).
Linker til andre steder her på bloggen som omhandler følgende og andre tilstøtende temaer:
 
«Preamble»: Det er umulig å tenke seg at muslimer ikke «blander» inn Allah i viktige etiske og politiske spørsmål i dag, både innad og utad. Det er på samme måte nærmest utenkelig at vestlige mennesker, og da spesielt ateister og «fiender» av kristendommen og den grunnleggende etikk og forhold til politikk generelt, «blander» inn Gud, - for ikke å nevne Jesus (som Gud).
Dette reiser en mengde viktige eller helt avgjørende filosofiske, teologiske, psykologiske, sosialantropologiske, sosiologiske, medisinske, etiske og estetiske spørsmål av helt grunnleggende vesen og natur.

Når jeg skiver «blander inn», mener jeg at det er like utenkelig for en muslim i dag å ikke fundamentere viktig eksistensielle, kulturelle og sivilisatoriske spørsmål i det som i dag så overflatisk kalles «gud», enten man er muslim eller kristen. Fremfor alt gjelder dette troen, selve livets principium. Det dreier seg om presupposisjoner eller førsteprinsipper, - tankeforutsetninger og en logikk som til og med finnes i Guds natur, i motsetning til i Allah, hvis hovedattributt er vilje, suveren vilje, uten hensyn til «personlige relasjoner», hverken ad intra eller ad extra, som i den kristne treenighetslæren.  

Bare få mennesker i Vesten i dag synes å være klar over dette og de aller fleste gir blaffen i selve det implisitte premissgrunnlaget de selv tror på grunnlag av eller ikketror på.

Innen islam utgjør Koranen og de andre muslimske hellige skrifter alltid det muslimerne holder for å være absolutte førsteprinsipper; man sier på en måte det samme som den greske filosofen Aristoteles: Man kan ikke bevise førsteprinsippene og å forsøke seg på det, er nytteløs sløsing. Men dette historiske og filosofiske faktum i seg selv er bare en dårlig analogi, vesensforskjellen mellom islam og Vesten (og den judeokristne tradisjon og gudstro), her forankret i filosofens tanker om førsteprinsippene, ligger på et helt annet plan. 
Hadde islam hatt den samme grunninnstilling til – de filosofiske førsteprinsippene – hadde problemet vært et het annet. Vi snakker om to «sivilisasjoner» som faktisk opererer ut fra helt ulike førsteprinsipper og som har en helt ulik forståelse og tilnærming til disse. Vi kan snakke om islamske førsteprinsipper og Vestlige førsteprinsipper, for å forenkle det hele. Vi kan også snakke om ulike livssyn, dvs ulike menneskeoppfatninger, ulike verdisyn og ulike virkelighetsoppfatninger, men disse er igjen avledet av førsteprinsippene og har i min sammenheng her liten relevans.

Hva er forskjellen mellom et menneske som begrunner sine tanker og valg ut fra sin gudsoppfatning og et menneske som ikke begrunner sine tanker og valg ut fra noen som helst annen gudsforestilling eller noe annet gudsbilde enn permanente konsensusmuligheter (og et uendelig antall kompromiss-tilfang)?

Skal man se en forskjell, må man først lodde de ulike menneskenes indre forhold til sin gud, sett i lys av muligheten for at mennesket – av en eller annen grunn - velger en helt ytre fasede å vise frem, i sitt gudsforhold. Det synes klart at bare den som har et inderlig forhold og en indre overbevisning om sin gud og sitt gudsforhold, kan tas fullt og helt på alvor og – i sin tur - bare den personsonen som vet at han ingen annen mulighet har annet enn et dypt eksistensielt fruktbart forhold til sin gud, kan ta seg selv fullt på alvor. Det følger av dette enkle forhold at bare den som har et inderlig gudsforhold kan både seg selv og andre på fullt alvor.

Når en vestlig akademiker har med muslimer som tror på Allah å gjøre, vil den vestlige akademikeren forutsette allerede i utgangspunktet at muslimens fundament finnes i illusjonenes verden, og ikke i gud, hverken gud med liten g eller Gud med stor G. Og her legger selve grunnproblematikken, hvis man vil forstå de store spørsmålene i dag, lokalt så vel som globalt. Det er ingen vei utenom: Hvis ikke Vesten snart forstår hvem gud er, hvem Gud er, og hva et inderlig gudsforhold koblet med sanne eller falske presupposisjoner eller førsteprinsipper, er slaget tapt, dvs slaget blir da helt nødvendig, før eller siden, og det slaget blir det blodigste verden noen gang har sett og opplevd.

Forsinket ingress:Følgende er en svært naiv uttalelse. Den blir oppsiktsvekkende fordi den stammer fra en verdensstjerne på området, den tidligere katolske nonnen Karen Armstrong:

«It is, however, important to note that the Qurayzah were not killed on religious or racial grounds. The men of the Qurayzah were executed for treason». https://www.youtube.com/watch?v=lfpUf1VkFn4, (se 44.33 min ut i videoen).

Karen Armstrong har et ufullstendig og feilaktig bilde av islams forhold til politikk og politikkens forhold til religionen, eller gudstroen, med alt hva den innebærer av trossetninger og ritualer og deres funksjon og konsekvens i muslimenes daglige liv, et liv som selvsagt inkluderer den politikk det er å fremme islam på alle samfunnsområder, der muslimer bor i hijra, i fremmede land de immigrer til og som har en majoritetsbefolkning som er ikke-muslimsk.

Det Armstrong ikke fokuserer på, og derfor ikke vektlegger, og derfor i praksis ser helt bort fra er, at Muhammeds ord og befalinger likestilles med Allah’s ord, slik de fremtrer i selve Koranen. Muhammeds autoritet og funksjon som forbilde, slik det er nevnt i selve Koranen, strekker seg ut over tekstene i Koranen. Sure 59. 7: «Hva enn nå budbringeren, profeten, gir dere, så ta imot det; og hva enn budbringeren (sendebudet) forbyr dere å ta, så avstå fra det, og frykt Allah, for Allah er snar til å straffe (strengt)». Å tvile på Muhammed, ble derfor ansett som blasfemi og hans rettigheter og ufeilbarlighet, sanctity, ble likestilt med Allah’s rettigheter og ufeilbarlighet.

Og dessuten: Muhammeds autoritet skulle ikke gjelder bare verdslige saker, men den omfattet også saker som gjeldt det hinsidige. Sure 4. 59: Åh, dere som tror! Adlyd Allah og adlyd budbringeren, (profeten, sendebudet) slik t dere kan oppnå (obtain) nåde (grace). 

Nesten alle praksiser i islam kommer fra Sunna og ingen av disse er gjengitt i Koranen. Bønnen Azan, f eks, kommer fra Sunna og denne bønnen gir detaljer for hvor mange ganger bønnen skal utføres og hvordan man skal be, dvs hvilke ord (og objektive ønsker) man skal bruke. For muslimer er sunna identiske med Allah’s ord. Allah har plassert Muhammed i sitt eget sted! (Se Sam Solomon & E Al Maqdisi, Moderne Trojan Horse, 2009).

Det er, etter min mening, ikke bare en sannsynlig tolkning på dette grunnlag at islam handler om politikk, først og fremst, men en tvingende nødvendig tolkning. Det er rett og slett ikke mulig å tolke den strategien islam i seg selv legger annerledes enn som politikk, (riktig nok med et religiøst innslag, men primært rendyrket som politikk som tar sikte på å etablere et totalitært bakgrunnsteppe eller et absolutt konstitutiv premissgrunnlag eller ideologisk fundament). Alt skal jo dreie seg om Koranen og sunna og implementering av dem i folks dagligliv, overalt. Er det ikke politikk å forlange bønnerom på «nøytrale» arbeidsplasser? Er det ikke politikk å få innfør klassedeling mellom jenter og gutter? Er det ikke politikk å få innført spesielle fridager og høytidsperioder for muslimer? Dreier ikke religionsfriheten seg egentlig om politikk? Selvsagt dreier dette seg om politikk, akkurat som KrF eller hvilket som helst annet parti driver politikk når man f eks vil innføre eller beholde kristendom som et eget fag i grunnskolen. Det er også politikk når staten overfører penger til Den norske kirke og når skolene velger eller vraker å invitere barna på julefeiring i Kirkene. Det er også politikk om en kommune eller en by velger å innføre begrensninger i skjenkebevillingene. (For så vidt er alt politikk, hvis man ikke overdriver eller deriver dette konseptet ut i det absurde og fullstendig in-praktikable). 
Jeg kunne tatt flere eksempler.
-
Vi fortsette nå med noen flere oversettelser fra Armstrongs: Muhammed, A Biography … , sitater som for de som ser vil underbygge min påstand om Armstongs naive virkelighetsbilde, gudsforståelse og kristnedomforståelse. (Hun oversetter f eks alltid Allah med Gud og i det er hun sannelig ikke alene om, i et forvirret postkristent Vesten):

s 166: Etter hijra – flukten fra Mekka - til Medina, forandrer Koranen seg idet Muhammed begynner å fatte avgjørelser som blir mer og mer politiske eller sosiale av karakter. En poetisk inkoherens der suraene utrykker uforgjengelige sannheter, må vike for mer praktisk innrettede vers som kommer til å danne grunnlaget for en ny lovgiving eller som fungerte som kommentarer til den rådende politiske situasjonen. Dette betyr imidlertid ikke, slik mange vestlige kritikere har hevdet, at Muhammeds rene visjon var blitt forurenset av et begjær etter makt. Hva nå enn Koranen drøfter, blir alltid det transcendente referansepunktet holdt levende opp for ham i hans sinn. Det blir sagt at det i Koranen
ikke finnes et eneste konsept som ikke er teosentrisk; den forblir strent Guds-fokusert. På ethvert punkt blir muslimene konfrontert med den store utfordringen: vil de underlegge seg, eller overgi seg til Gud’s vilje, eller vil de vende tilbake til sine begrensede synspunkter? Uansett hvor mundane eller verdslige de uttalelsene som blir fremført i oversettelser er, så beholder Koranen på arabisk sin grandeur. Musikken og ordsammensetningen bidrar til å opphøye mange av det heller prosaiske billedspråket, det språket man bruker på markedsplasser og torg, som f eks når det snakkes om «en god handel» med Gud – (a good bargain with God). Ordene og musikken i dem hever teksten opp på et guddommelig nivå, (nto the devine order).  Integrasjon forblir grunnerfaringen: når muslimer lytter til et kortere avsnitt, blir de alltid minnet på helheten (i budskapet). De stadig gjentatte frasene og allusjonene, sett isolert, og som kan virke så kjedelige i oversettelser, får andre fraser eller avsnitt til å henge sammen i en helhet som hjelper en til å fokusere bevisstheten å sentrale poenger. Selv om Muhammed ble mer og mer lik en statsmann, var han fortsatt i dypere forstand fortsatt inspirert. Han utviklet gradvis en løsning på problemene som etter hvert sulle bringe fred til araberne.
Men selv om han inntok en politiske rolle senere i karrieren, var budskapet hans alltid integrert i den religiøse visjonen, som ikke ble nedtonet med tiden. Når de av Koranen ble tvunget til å reflektere over eller kontemplere naturens «tegn», opplevde muslimene at de kultiverte frem en guddommelig orden. Fisker, fugler, dyr, blomster og vinden selv, har ikke noe annet «valg» enn å være underlagt guds plan: de uttrykker Guds vilje med dem for hvert øyeblikk som går. De trenger ikke å foreta noen personlige valg og derfor «naturlige muslimer» underlagt Guds vilje og dermed også til å utvikle sitt naturlige potensiale. Mennesket alene ble gitt frihetens gave og med den det forferdelige ansvar som denne medfører.

Det fins et vidunderlig avsnitt i Koranen der Guds tilbyr frihet for alle skapninger, men hvor de nekter å ta imot den. Bare mennesket har frimodighet, frekkhet eller skamvett – temerity - nok til å motta den:

s 167: Vi tilbød himmelen og jorden å ha tillit til oss, og fjellene, men de nektet å bære tilliten og de var redde for den; bare mennesket ville bære den. Mennesket er sannelig syndefullt; og veldig tåpelig.

Men, skriver Armstrong, Gud forlot ikke mennesket til seg selv helt uten veiledning. Han sendte talløse profeter … og Koranen forteller om den ene folket etter det andre som nekter å adlyde selv de enkleste påbud profetene hadde gitt dem. I stedet utplyndret de den naturlige verden og gjorde seg selv til sentrum i universet – de ødela den naturlig orden. Qurash-stammen – Muhammeds hovedfiende på den tiden – var et slikt folk som perverterte den sanne orden.

Koranen forteller om et folk etter det andre som nekter å følge endatil de enkleste bud fra deres egne profeter; i stedet plyndret de jorden ut fra egen grådighet … fordi de ikke holdt seg til de guddommelige ordninger som er fastsatt. Muslimene har fastsatt sin æra fra den dag hijra begynte fordi dette var da muslimene begynte å inkarnere den guddommelige planen i menneskets historie.
s 168: Muhammed levde i urolige tider med mye forvirring og oppløsning; fred kunne bare oppnås ved sverdet. … Koranen begynte med å oppfordre muslimene til jihad. Ordet innebærer kamp og bodspille, men roten JHD impliserer mye mer enn bare «hellig krig». Det kan bety et fysisk, moralsk, åndelig og intellektuelt strev. Det fins mange ord på arabisk som betyr voldelig strid slike som harb, krig, sira’s, kamp, ma’raka, strid, og kittal, dreping. Disse ordene kunne lett ha blitt brukt hvis dette var hovedsaken for muslimene å engasjere seg i. I stedet ble et vagere, men mye mer innholdstungt  ord brukt, et ord med flere konnotasjoner. Ordet jihad inngår ikke i islams fem søyler. (Enten vet hun det ikke, eller så er hun «willfully blind», at f esk Qutb i Det muslimske brorskapet nettopp påsto at krigs-jihad var en av søylene i islam og at mange føler ham i dette, den ag i dag, ja, islam i seg selv har alltid ansett krigsjihad som et nødvendig fenomen og en religiøs plikt gitt ufeilbarlig av Allah).  

s 169: Muhammed så ikke for seg til å begynne med en fullskala krig mot Mekka; det ville ha vært galskap. Han tenkte på en mer moderat form for offensiv; ghazu, raid og tokt, som hadde vært noe av en nasjonalsport i Arabia og en akseptert måte å få endene til å møtes i vanskelige tider. … Medina var ideelt plassert som et utgangspunkt for å angripe karavaner fra Mekka … Muhammed hadde ikke noe detaljert bilde av religionen – islam - fra begynnelsen av; han arbeidet alene uten hjelp fra noen etablert tradisjon, han måtte ofte føle seg frem og finne løsninger ved å prøve- og feile-metoden. … Muhammed hadde en plikt på seg til å trøste sine tilhengere … han brukte anledningen … til ta sin teologi om rettferdig krig et skritt videre. Ja, det hadde vært feil å krige i de hellige månedene, men det hadde vært verre forbrytelser enn dette. At quraysh stammen hadde utstøtt dem – muslimene – fra sin egen stamme, var en langt mer alvorlig forbrytelse. Quraysh hadde forfulgt folk. Av og til må en mann av Gud ha plikt til å bekjempe slike forkastelige metoder. Armstrong siterer Koranen: «Persecution is more heinious than slaying», sure 2. 213-15. Her ser det ut for at Armstrong selv mener at forfølgelse av muslimer – i nærmest hvilke som helst form – legitimerer vold og drap og at muslimer selv har definisjonsretten av hva «forfølgelse» innebærer. Hun legger bevisbyrden for at det ikke foreligger forfølgelse over på de som forfølger, dvs i praksis så å si permanent på hele Vesten eller den ikkemuslimske verden, til forsvar for de påstander som måtte komme fra muslimenes side.
  
s 172: I og med fraværet av et veletablert etisk system, lyttet Muhammed oppmerksomt til hendelser for så å se dem som åpenbaringer av Gud’s vilje – et viktig prinsipp i historisk monoteisme, skriver Armstrong, for å hylle Muhammeds godhet og humanisme, får jeg inntrykk av:

s 176: Etter en seier over Quraysh jublet muslimene. De begynte å drepe fangene, slik skikken var blant araberne. Men Muhammed fikk en slutt på dette. Det kom en åpenbaring til ham som sa at fangne skulle spares og brukes som løsepenge (ransom). …

Armstrong synes det er fælt, ja, en slags blasfemi at Muhammed skal tåle å bli kritisert
Etter seieren over Mekka, da han lot drepe to fanger, skriver hun som vanlig selvsentimentaliserende og selvavslørende, hvis man våger å se det, og tilsvarende romantiserende, om Muhammed, hennes store budbringer eller sendebud, s 179:

«Han ønsket å behandle fangene på en rettferdig måte … Straks etter slaget, fikk han drept et par av fangene, fordi de tidligere hadde kommet med et formidabelt intellektuelt angrep å ham før hijra, dvs flukten til Medina. Vi har sett tidligere at Muhammed oppfattet denne kritikken som dypt foruroligende eller truende. Resten av fangene ble ført trygt tilbake til Medina og tilbudt anstendig husvære blant de som hadde tatt dem til fange. Straks deretter begynte Koranen å utvikle en human policy overfor krigsfanger. Den erklærte at de ikke måtte bli dårlig behandlet og måtte enten slippes fri eller tilbakelevert mot løsepenger. Hvis ingen kunne betale løsepenger, måtte fangene få anledning til å tjene nok penger til å frikjøpe seg selv: han fangevokter bønnfalles om å hjelpe ham med dette».

Armstrong legitimerer her så å si kontant og uforbeholdent den islamske blasfemilovgivningen, som f eks gjelder i Pakistan og Afghanistan i dag, alt bygget på de islamske hellig skrifter og Muhammeds status som Allah’s ufeilbarlige vikar eller kalif på jord. Ifølge denne guddommelig gitte loven skal alle som krenker «profeten» drepes. Hun sier det ikke direkte, men direkte nok, etter min mening. Hvis hun ikke mener det, kan man like vel si at hun forstår inntil det pinlige at det var helt greit for Muhammed å drepe de som på «intellektuelt» grunnlag hadde kritiserte ham, før han «flyktet» fra Mekka til Medina.  Slik hun ordlegger seg, tyder det ikke på noen særlig intellektuell redelighet for hennes vedkommende, selv om hun andre steder i biografien fordømmer visse voldsepisoder, ut fra vår tids og vår tids vestlige moralkonsepter, basert i den judeokristne tro og tradisjon.  Se her om Amanpour og Armstrong på CNN

s 185: Muhammeds strev (struggle) med de tre viktigste jødiske stammene i oasen, var svært forskjellig begrunnet og noe helt annet enn det religiøse og religiøse hatet som fyrte opp under pogromene i det kristne Europa som pågikk over en tusenårsperiode. Den irrasjonelle kristne terroren fikk sin endelige form i og med Hitlers korstog mot jødene i Europa. Muhammed selv hadde ingen slik frykt eller slike fantasier. Han hadde ingen hensikt om å gjøre Medina «Judenrein». Han krangel med Qaynuqa var rent politisk og ble aldri overført på de andre mindre jødiske bosettingene i Medina som forhold seg lojale til den Konstitusjonen de hadde inngått om å leve i fred side om side med muslimene. … Muhammed var alltid på vakt overfor fiendtlige poeter: deres dikt ble antatt å utstråle en nær magisk virkende kraft. I Arabia kunne et dikt betraktes som et dødelig våpen mot Muhammed og Muhammed kunne ikke tillate poeten Ka’ab å ødelegge for samarbeidet mellom de ulike partene i Medina. … Derfor måtte Ka’ab drepes.

Karen Armstrong legger her, som man vil se, for dagen en overdreven, ja, nærmest sykelig sympati eller empati for Muhammed som person og for hans «edle» sak. Armstrong trenger å forgude noen, det skal være visst, og her viser hun det veldig tydelig og markant. Hun er en homo adorant på ville veier. Hun er villig til å «ofre alt» for sin helt, en helt hun konstruere for på ett eller annet vis å ta hevn over sitt tidligere liv som katolsk nonne, og antakelig i frustrasjon over ikke å ha hatt de «mannebein» hun kanskje hadde fortjent, men som hun altså stengte seg ute fra å få, i klosteret.

Vi legger ut flere sitater fra Armstrong’s Muhammed, A Biography, for å supplere, utvide fundament, rammeverk, kontekst og horisont:  

S 50 Muslimer opplever en slags velsignelse i møtet med Guds hellige ord i Koranen. Som i den kristne nattverd representerer den Guds virkelighet blant oss; Gud har åpenbart seg i menneskelig form.
Hvis vi legger til side vår kristne forestillinger om hellighet, vil vi finne en medfølende og kompleks (i Muhammed). Muhammed hadde like stor åndelig som politiske evner.
Vi hører aldri Jesus le; Muhammed derimot kunne ofte smile og "erte" folk som sto ham nær.
Koranen var et mirakel i seg selv og tilstrekkelig tegn på sitt guddommelige opphav.
Muhammed hevdet at han bare var et menneske, og Koranen bekrefter dette: I sure 93. 6-8 heter det at Muhammed hadde kommet i skade for å begå feil.
Syriske kristne hadde oversatt paraclet, (Den hellige Ånd, Talsmannen) med både periklytos, og  munahhema, som lignet på Muhammed. Periclytos kan oversettes med Ahmad til arabisk: Den prisverdige, den velsignede.

S 75 Islam har aldri hatt mye tid for sølibat og Muhammed ble ikke født av en kvinne.
S 79  Muhammed var en mann som både trengte og elsket kvinner. På sine eldre dager overasket han sine tilhengere med å være svært mild og forståelsesfull overfor sine kvinner.
Han elsket barn. Han kunne ikke ha klart det han gjorde uten å få støtte og råd fra sin kone Khadija. Han hadde aldri for et øyeblikk innbilt seg at han skulle blir profet. Jeremia hadde opplevd Gud som en sterk smerte i alle lemmer; som Muhammed, idet han omfavnes av engelen, opplever han åpenbaringen som en slags guddommelig voldtekt. Den invaderte hans vesen med en fryktsom styrke og gjorde vold på hans naturlige selv, som ikke var skapt for en slik guddommelig inntrengen (impact). Men i motsetning til Jeremia hadde Muhammed ingen etablert religion å forholde seg til og tolke denne erfaringen.
Han fikk støtte fra sin kone og ikke fra profeter i andre etablerte religioner.
Muhammed hadde på en eller annen måte brutt igjennom til et nytt bevissthetsnivå hvor han kunne erkjenne hva som var gått galt i samfunnet rundt ham og litt etter litt kunne han tilby araberne deres egen spesielle løsning.
Koranen hevder ikke at den er en avløsning av andre åpenbaringer, en hellig bok er like god som en annen. Hva som betydde noe var kvaliteten på den troendes underkastelse, ikke bare det menneskelig uttrykk for Hans vilje.
Det har aldri vært et problem for muslimer å leve sammen (coexist) med folk av andre religioner. Men Vest-Europa har funnet det nesten umulig å tolerer muslimer og jøder på sin jord. S 87
S 91 Muhammed hadde en ydmyk holdning til sin misjon. Han var ingen frelser eller messias og han hadde intet universelt budskap. Han skulle ikke ha noe politisk funksjon. Han var bare nadir,  

Advareren.

Alt det Koranen krever er at menn og kvinner skaper et rettferdig samfunn hvor de svake behandles med respekt. Det er galt å samle seg opp rikdommer og legge seg til personlig formue. Det var gode gjerninger å gi almisser og fordele rikdommen. Men menneskene ble heller aldri pålagt å gi bort alt de hadde. Denne egalitarismen betydde at den hellige loven gradvis tok fra kalifene reell politisk makt, slik at de ble symboler.

S 95 Koranen hevder ikke selv å bringe noe nytt, den var en "påminner". Guds Ord kom ikke tundrende og vilkårlig fra oppe i det høye, men inviterte til dialog bygget på arabiske tradisjoner.      
S 118 Menneskelige ideologier, entusiasme … , kan love en slags frelse, men de vil til slutt skuffe. Noen muslimer har av og til vendt seg til ideologier som f eks nasjonalisme eller sosialisme, men de kan ikke gi noen absolutt tilfredshet, ingen beskyttelse eller hjelp verken på det individuelle eller sosial plan.

Å lese Koranen er ikke noen cerebral øvelse for å få informasjon eller klare direktiver, men en åndelig disiplin. Koranen krever at muslimer i møtet med den hellige teksten går fra sitt ytre menneske til det indre for å oppdage sitt opphav og sin grunn.

Umar ibn al-Kattab, denne muslimske Paulus fra Tarsus, kom til å plukke opp et blad hvor det var skrevet ned noe suraer i Koranen. "Hvor fin og nobel er ikke denne teksten" utbryter han. Han opplevde ingen visjon, som Paulus av Jesus, men han lot seg overbevise av Koranens skjønnhet, ikke Ordet, - det nådde frem til en indre mottakelighet som han ikke tidligere hadde vært klar over han hadde. Det magiske ved det arabiske språket hadde gjort sitt.
S 135 Under kristenforfølgelsen i Roma hadde noe kristne frivillig overgitt seg til myndigheten for på den måten å oppnå martyrdom. Muhammed godtok ikke slike eksesser. Det var mot den arabiske tradisjonen.

Etter Muhammed død fortsatte muslimen å be 5 ganger om dagen og dette viser at religionen ikke skulle være en byrde for menneskene, men en moderat disiplin som alle kunne klare.

S 165 Kristne forventes å tåle undertrykkelse og urett; at lidelse i denne verden skal belønnes i himmelen. I kristenheten er det en tendens til å betrakte politikk som noe fremmed for troen.
Jesus og Paulus trengte ikke å bekymre seg over den sosiale og politiske orden, de var allerede etablert. Muhammed derimot hadde ikke den fordelen å være født "da hele verden lå fred", i fredstid.
S 176 Etter slaget ved Badr: Muhammeds følgesvenner begynner å drepe fienden, slik praksis var blant araberne. Da får Muhammed en åpenbaring som sier at de ikke skal drepes, men heller bruks for å få løsepenger. (Sååååå nobel kan man være!) Byttet på bl a 150 kameler ble fordelt jevnt.
S 178  Muhammed hadde aldri lest Bibelen, men han forsto dens ånd godt, fordi hans indre visjon hadde den samme dynamiske dimensjon!!!!!!

Slagert ved Badr ble en furqan, et tegn på frelse/redning. De begynte å faste i Ramadan til minnet om frelsen ved Badr. (Meg: Bouman: " Dere som tror, om dere frykter Gud, vil han gi dere innsiktens Kriterium, (furqan) og tilgi dere (yaghfir). Ordet blir brukt særlig etter og om seieren ved Badr, 7 ganger, og da i betydningen å dele, skille, skjelne: Redningen og hjelpen kommer gjennom en frelsesbringende utskilling av muslimene fra deres fiender.

Esposito: Koranen er furqan med mer. I. A. Netton: Al Furqan, den 25 Sura, 77 vers, (muligens med ref. til 7 himler og tilsvarende 7 helveter) som betyr Den som skjelner mellom godt og ondt. Polyteistene og de vantro skildres som tåpelige og det understrekes at Muhammed Er menneskelig.
179  Muhammed hadde ingen ønsker om å utrydde Qurayshene, (slik som israelittene da de begynte å utrydde folk etter flukten over Rødehavet). Men etter slaget fikk han henrettet 2 av fangene fordi de hadde rettet et intellektuelt angrep mot ham tidligere. (Så forståelig!!)
s 180  En sen hadith sier at muslimene må behandle sine fanger som om de tilhørte samme familie. Den islamske tradisjon står i sterk kontrast til den behandling gissel får i dag. Men det faktisk ikke noe sant muslimsk ved det når det tas gisler i dag.

S 185 Muhammeds kamp mot de jødiske stammefolkene var svært forskjellig fra det rasistiske og religiøse hatet som førte til pogromer i det kristne Europa i nærmere tusen år.   
S 190 Sett i kontekst ble polygami ikke innstiftet for å forbedre gutters sexliv, - det var en form for sosial lovgivning.  Frigjøring av kvinner var høyt prioritert av Muhammed.
S 196 Zainab hadde aldri ønsket å gifte seg med Zayd, og nå håpet han på at Muhammeds beundring for henne skulle befri ham fra dette forholdet.( M. manipulerer og truer frem på en slu måte en skilsmisse til egen fordel i Allas navn. Andre biografer ser det kyniske i dette, men må likevel "forstå" det og forutsetter at ektemannen ikke var noe tess! )  
198  Mange av de første kvinnene som gikk over til islam så sløret som et symbol på innflytelse og makt, ikke som et tegn på undertrykkelse.

S 109 Jødene under islam led aldri slik som jødene under kristendommen led.
223 Ved Hudaybiyah reagerte Muhammed med stor fantasi på en uventet situasjon og snudde det andre kinn til Qurayshene. Han godtok en tydelig ydmykelse som nesten kostet ham vennskapet med sine nærmeste tilhengere. I Seier-suraen blir den dypere meningen forklart til muslimene.
S 231 Hvis han hørte et barn gråte under talen i moskeene på fredagen, kunne han avbryte talen tidligere enn planlagt.
250 Islam var en praktisk og realistisk tro som så at menneskelig intelligens og guddommelig inspirasjon arbeidet side ved side. Koran forventet ikke at muslimene skulle kaste vrak på sunn fornuft eller sette seg ned for å vente på et mirakel (ved Badr). I stedet for å vandre rundt omkring på en «uverdslig» måte og helbrede i Galilea, måtte Muhammed ta i tak med en heller grim politisk hverdag for å redde samfunnet; uten dette var det ingen mulighet for å forbedre og utvikle samfunnsmoralen.

Suksessen til umma, samfunnet av de troende muslimene, ble nesten et slags sakrament for dem: Den var et ytre tegn på Guds usynlige nærvær iblant dem!!!
Muhammeds mål hadde ikke vært politisk styrke, men å skape et godt samfunn.

Ande vestlige som forsøker å forskjønne profeten:

Om den sørgelige historien om Zainab og Zaid som forsøkes fromt renset for enhver tvil om «uedle motiver»:
Zaid, som var profetens adoptivsønn, hadde tatt Zainab bint Jahsh til kone, men ekteskapet hadde ikke vært lett.  Zainab var av nobel byrd og ekteskapet hadde først blitt avvist av hennes brødre før profeten selv gikk i mellom og fikk ordnet med det hele.
Zainab oppførte seg deretter litt hovent overfor sin ektemann som var en frikjøpt slave før han ble adoptert, fortelles det.

Profeten gikk en dag til Zaids bolig for å slå av en prat med ham, men da Zaid ikke var hjemme, var det Zainab som tok imot profeten. Hun ba ham inn, men han nektet, man skal da være sømmelig! Zainab sto gjemt bak et forheng og han skulle akkurat til å gå da et vindpust hevet forhenget slik at han ufrivillig fikk et lite blikk av Zainab, og dette gjorde slikt et dypt inntrykk på ham, at det glapp ut av ham, da han skulle til å gå at ”æren tilhører Allah, Han som former alle hjerter …”.
Disse ordene fylte Zainab med grenseløs stolthet og da Zaid kom hjem, var hun ikke sen om å legge ut om det som hadde skjedd og fortelle ham om hvilket inntrykk hun tydeligvis hadde gjort på profeten.

Zaid følte etter dette, står det, at livet sammen med den nydelige hustruen hans begynte å bli stadig mer vanskelig enn det allerede hadde vært.
Han bestemte seg derfor for å oppsøke profeten og han spurte ham rett ut om Zainab hadde behaget ham, og hvis hun hadde det, så ville han gladelig gjerne bli kvitt henne.

Profeten svarte:
- Gå tilbake til din kone og hold henne for deg selv …

Men Zaid hadde fått nok av henne. (I hvert fall var det det han selv trodde). Helt siden hun hadde opplevd at profeten beundret henne, følte Zaid at han burde skille seg fra henne. Og så gikk han tilbake til profeten og sa:
- Åh, profet, måten Zainab snakker til meg på en verre enn noen gang. Jeg ønsker virkelig å støte henne fra meg.
- Frykt Allah, sa profeten, - og hold din kone for deg selv …
- Men jeg er ikke lenger herre i mitt eget hus, sa Zaid.
- Hvis det er slik det er fatt, så skill deg fra henne, svarte profeten.

Da Zainab endelig var skilt, hadde hun bare en ting i hodet, og det var å bli gift med profeten og derfor gjorde hun alt hun kunne for å smiske seg innpå ham, hevdes det.
Til slutt ble det sendt ned en åpenbaring til profeten fra Allah. Det sa, ordrett:»Og da Zaid hadde ordnet med formalitetene rundt skilsmissen, så giftet Vi Deg med Zainab”. (Obs: Vi er Allah!)

Profeten besluttet derfor å gifte seg med Zainab.

Jødene og hyklerne erklærte høylydt og med harme at dette var en stor skandale. Mohammed gifter seg med sin adoptivsønns kone! Det går da virkelig ikke an …
Da sendte Allah ned nok en åpenbaring og den tillot nettopp de troende å gifte seg på slikt grunnlag, selv om det hadde vært en strengt forbudt skikk blant araberne inntil da.
Profeten Muhammed, Herrens apostels adopsjon av Zaid ble derfor annullert og han fikk deretter tilbake sitt opprinnelige navn Zaid ibn al-Haris.
Men de følelser profeten hadde fått for Zainab bare økte i styrke og ingenting kunne nå legge begrensninger på hans forhold til henne, fortelles det, av lærde, som kjenner Allah’s lov og Allah’s vilje.

Slik er den sanne historien om Zainab, en historie alle fiender av islam forsøker å tilskitne profetens gode navn og rykte med, fordi man fordreier den for å diskreditere apostelen og Allah’s sendebud, profeten Muhammed i egen, høye person.
Vi skal ikke diskutere dette her, fordi detaljene som ettertiden serveres rundt en så stor mann som Muhammed, må ses i sammenheng med alt det store han gjorde for øvrig. Heter det, og er man enig om.
I likhet med alle andre profeter, hadde også profeten Muhammed sine svake øyeblikk, men disse har ingenting å gjøre med hans rolle som utvalgt redskap som Allahs sendebud.
I motsetning til andre som har skrevet om Muhammed, tar vi det som er fortalt her som et bevis på Muhammeds seriøsitet som en arabisk profet. (Hm). Vi har sett det som vår plikt å fortelle denne historien ut fra en uhildet vurdering, enda fortellingen bare har sekundær interesse i det større bildet. (Kilde, med mine innskutte små, men ”ufine” kommentarer, side 148-149, i The Life of Mohammed, prophet of Allah,  Sliman ben Ibrahim and Etienne Dinet, først publisert i 1918 og så i andre opplag i 1990). Synden og syndene

Blasfemi – her er hva wikipedia forteller:
Islamic scriptures

In Islamic literature, blasphemy is of many types, and there are many different words for it: sabb (insult) and shatm (abuse, vilification), takdhib or tajdif (denial), iftira (concoction), la`n or la'ana (curse) and ta`n (accuse, defame).[10] In Islamic literature, the term "blasphemy" sometimes also overlaps with kufr ("unbelief"), fisq (depravity), isa'ah (insult), and ridda (apostasy).[11][12]
Quran
The Quran does not directly prescribe any earthly punishment for blasphemy, As for statements of blasphemy in relation to mocking, then it advocates a non-violent response if the doer of the act is a non muslim. i.[13][14] The commanded response is only to "not sit with" those who mock the religion. For example:
When you hear God’s revelations disbelieved in and mocked at, do not sit with them until they enter into some other discourse; surely then you would be like them.
— Qur'an, [Quran 4:140]
Hadiths
A variety of punishments, including death, have been instituted in Islamic jurisprudence that draw their sources from hadith literature.[15][14] Sources in hadith literature allege that Muhammad ordered the execution of Ka'b ibn al-Ashraf.[16] After the Battle of Badr, Ka'b had incited the Quraysh against Muhammad, and also urged them to seek vengeance against Muslims. Another person executed was Abu Rafi', who had actively propagandized against Muslims immediately before the Battle of Ahzab. Both of these men were guilty of insulting Muhammad, and both were guilty of inciting violence. While some[who?] have explained that these two men were executed for blaspheming against Muhammad, an alternative explanation[according to whom?] is that they were executed for treason and causing disorder (fasad) in society.[17]

One hadith[which?] tells of a man who killed his pregnant slave because she persisted in insulting Muhammad. Upon hearing this, Muhammad is reported to have exclaimed: "Do you not bear witness that her blood is futile!" (anna damah hadarun)[18][6] This expression can be read as meaning that the killing was unnecessary, implying that Muhammad condemned it.[6] However, most hadith specialists interpreted it as voiding the obligation of paying the blood money which would normally be due to the woman's next of kin.[6] Another hadith reports Muhammad using an expression which clearly indicates the latter meaning:[6]
Narrated Ali ibn AbuTalib: A Jewess used to abuse the Prophet and disparage him. A man strangled her till she died. The Apostle of Allah declared that no recompense was payable for her blood.

Punishment

Traditional jurisprudence
The Quran does not explicitly mention any worldly punishment for blasphemy (sabb allah or sabb al-rasul). Islamic jurisprudence (fiqh) of Sunni and Shia madhabs have declared different punishments for the religious crime of blasphemy, and they vary between schools. These are as follows:[19][20][21]
Hanafi – views blasphemy as synonymous with apostasy, and therefore, accepts the repentance of apostates. Those who refuse to repent, their punishment is death if the blasphemer is a Muslim man, and if the blasphemer is a woman, she must be imprisoned with coercion (beating) till she repents and returns to Islam.[22] If a non-Muslim commits blasphemy, his punishment must be a tazir (discretionary, can be death, arrest, caning, etc.).[23][24]
Maliki – view blasphemy as an offense distinct from, and more severe than apostasy. Death is mandatory in cases of blasphemy for Muslim men, and repentance is not accepted. For women, death is not the punishment suggested, but she is arrested and punished till she repents and returns to Islam or dies in custody.[25][26] A non-Muslim who commits blasphemy against Islam must be punished; however, the blasphemer can escape punishment by converting and becoming a devout Muslim.[27]
Hanbali – view blasphemy as an offense distinct from, and more severe than apostasy. Death is mandatory in cases of blasphemy, for both Muslim men and women, and repentance is not accepted.[28][29]
Shafi’i – recognizes blasphemy as a separate offense from apostasy, but accepts the repentance of blasphemers. If the blasphemer does not repent, the punishment is death.[12][30]
Ja'fari (Shia) – views blasphemy against Islam, the Prophet, or any of the Imams, to be punishable with death, if the blasphemer is a Muslim.[31] In case the blasphemer is a non-Muslim, he is given a chance to convert to Islam, or else killed.[32]
Some jurists suggest that the sunnah in Sahih al-Bukhari, 3:45:687 and Sahih al-Bukhari, 5:59:369 provide a basis for a death sentence for the crime of blasphemy, even if someone claims not to be an apostate, but has committed the crime of blasphemy.[citation needed] Some modern Muslim scholars contest that Islam supports blasphemy law, stating that Muslim jurists made the offense part of Sharia.[33][34]
In Islamic jurisprudence, Kitab al Hudud and Taz'ir cover punishment for blasphemous acts.[35][36]

En låntatt artikkel fra: Political Islam

Islam is often defended as a religion no different from Christianity, Hinduism, Judaism and most other faiths. But this overlooks the fact that unlike other modern faiths, Islam is a political religion. Islam has had no reformation since its founding in the 7th Century, and Muslims recognize no separation between religion and state. In its canonical texts and teachings, Islam regards all other religions (and non-religions) as “infidel” creeds, and instructs believers to regard themselves at war with those who will not submit to the Muslim God. Unlike Christians or Jews, Muslim leaders seek to establish a global Islamic state or “caliphate” that would impose Islamic law on individuals everywhere and thus criminalize heretical thoughts.
Political Islam’s global ambition is openly stated. The president of the Islamic Republic of Iran, Mahmoud Ahmadinejad, has said: “Have no doubt... Allah willing, Islam will conquer what? It will conquer all the mountain tops of the world.” [4] In 1990 the 56 member states of the Organization of the Islamic Conference (OIC) met in Egypt and adopted the “Cairo Declaration on Human Rights in Islam.” The Cairo Declaration states that, “all human beings form one family whose members are united by their subordination to Allah.” [5]
These are religious statements, but they are made by political authorities. Moreover, they are in complete accord with traditional Islamic theology. In his 1955 book War and Peace in the Law of Islam, Majid Khadduri, an internationally renowned scholar of Islamic law, wrote: “The Islamic state, whose principal function was to put God’s law into practice, sought to establish Islam as the dominant reigning ideology over the entire world.... The jihad was therefore employed as an instrument for both the universalization of religion and the establishment of an imperial world state.” [6]
Because the tenets of Islamic belief are not open to question, and because as a religion Islam prescribes moral behavior for every aspect of individual and social life, Islamic law – sharia – is by its very nature totalitarian. A religion that recognizes no principle of separation from governmental authority, whose prescriptions dictate what is proper for every aspect of private life is the very definition of totalitarian rule. Where Islam becomes the religion of the state, violations of Islamic doctrine and heretical thoughts are inevitably seen as crimes against the state.
The Organization of the Islamic Conference now called The Organization of Islamic Cooperation) is composed of the fifty-six Islamic nations plus the Palestinian Authority. [7] At present, only Saudi Arabia and Iran, along with Islamic northern Sudan and most of Somalia, are states where Islamic law is fully implemented. Other Islamic states, such as Pakistan, Egypt and Indonesia are currently governed by a mixture of Western and Islamic law. Even in such “moderate” majority-Muslim states, however, Christians are violently persecuted as infidels and non-Muslims in general are denied basic rights. Even in these states, apostasy is not tolerated. Converts from Islam to other religions are routinely threatened, harassed, jailed and even executed under existing state law. In short, even in “moderate” Muslim states the penalty for deviation from the accepted religious orthodoxy is severe, and in each of these states there are radical Islamic movements pushing for more stringent conformity to Islamic law.
Not a single one of its members, with the arguable exception of Lebanon, which is unique in having a significant Christian population, can be considered a democracy in the western sense.
Even secular Turkey denies equality of rights to Christians in numerous ways. Not a single one of the 56 Islamic states or the Palestinian Authority is tolerant towards gays, women or other minorities or treats them as equals.
Since the demise of the Soviet Union, the Islamic states of the OIC have comprised the largest voting bloc at the United Nations. Wielding its influence, the OIC has succeeded in having Israel condemned more than 200 times in formal UN resolutions, more than all of the other member states combined. But the same Islamic voting bloc has ensured that the terrorist regimes in Iran, Gaza and the West Bank have not been censured even once.
Through the OIC, the Islamic states have also been working for several years to persuade the members of the UN to criminalize “Islamophobia.”

Robert Spencer kommer med noen betimelige kommentarer, selvsagt basert på fakta og god teologisk-juridisk forstand:

Let’s focus instead on what Islamic authorities say. One might get the impression that Islam is not a religion of peace from the authoritative sources in Sunni Islam, the schools of Sunni jurisprudence (madhahib):

Shafi’i school: A Shafi’i manual of Islamic law that was certified in 1991 by the clerics at Al-Azhar University, one of the leading authorities in the Islamic world, as a reliable guide to Sunni orthodoxy, stipulates about jihad that “the caliph makes war upon Jews, Christians, and Zoroastrians…until they become Muslim or pay the non-Muslim poll tax.” It adds a comment by Sheikh Nuh Ali Salman, a Jordanian expert on Islamic jurisprudence: the caliph wages this war only “provided that he has first invited [Jews, Christians, and Zoroastrians] to enter Islam in faith and practice, and if they will not, then invited them to enter the social order of Islam by paying the non-Muslim poll tax (jizya)…while remaining in their ancestral religions.” (‘Umdat al-Salik, o9.8).

Of course, there is no caliph today, unless one believes the claims of the Islamic State, and hence the oft-repeated claim that ISIS et al are waging jihad illegitimately, as no state authority has authorized their jihad. But they explain their actions in terms of defensive jihad, which needs no state authority to call it, and becomes “obligatory for everyone” (‘Umdat al-Salik, o9.3) if a Muslim land is attacked. The end of the defensive jihad, however, is not peaceful coexistence with non-Muslims as equals: ‘Umdat al-Salik specifies that the warfare against non-Muslims must continue until “the final descent of Jesus.” After that, “nothing but Islam will be accepted from them, for taking the poll tax is only effective until Jesus’ descent” (o9.8).

Hanafi school: A Hanafi manual of Islamic law repeats the same injunctions. It insists that people must be called to embrace Islam before being fought, “because the Prophet so instructed his commanders, directing them to call the infidels to the faith.” It emphasizes that jihad must not be waged for economic gain, but solely for religious reasons: from the call to Islam “the people will hence perceive that they are attacked for the sake of religion, and not for the sake of taking their property, or making slaves of their children, and on this consideration it is possible that they may be induced to agree to the call, in order to save themselves from the troubles of war.”

However, “if the infidels, upon receiving the call, neither consent to it nor agree to pay capitation tax [jizya], it is then incumbent on the Muslims to call upon God for assistance, and to make war upon them, because God is the assistant of those who serve Him, and the destroyer of His enemies, the infidels, and it is necessary to implore His aid upon every occasion; the Prophet, moreover, commands us so to do.” (Al-Hidayah, II.140)

Maliki school: Ibn Khaldun (1332-1406), a pioneering historian and philosopher, was also a Maliki legal theorist. In his renowned Muqaddimah, the first work of historical theory, he notes that “in the Muslim community, the holy war is a religious duty, because of the universalism of the Muslim mission and (the obligation to) convert everybody to Islam either by persuasion or by force.” In Islam, the person in charge of religious afairs is concerned with “power politics,” because Islam is “under obligation to gain power over other nations.”

Hanbali school: The great medieval theorist of what is commonly known today as radical or fundamentalist Islam, Ibn Taymiyya (Taqi al-Din Ahmad Ibn Taymiyya, 1263-1328), was a Hanbali jurist. He directed that “since lawful warfare is essentially jihad and since its aim is that the religion is God’s entirely and God’s word is uppermost, therefore according to all Muslims, those who stand in the way of this aim must be fought.”
This is also taught by modern-day scholars of Islam. Majid Khadduri was an Iraqi scholar of Islamic law of international renown. In his book War and Peace in the Law of Islam, which was published in 1955 and remains one of the most lucid and illuminating works on the subject, Khadduri says this about jihad:

The state which is regarded as the instrument for universalizing a certain religion must perforce be an ever expanding state. The Islamic state, whose principal function was to put God’s law into practice, sought to establish Islam as the dominant reigning ideology over the entire world….The jihad was therefore employed as an instrument for both the universalization of religion and the establishment of an imperial world state. (P. 51)

Imran Ahsan Khan Nyazee, Assistant Professor on the Faculty of Shari’ah and Law of the International Islamic University in Islamabad. In his 1994 book The Methodology of Ijtihad, he quotes the twelfth century Maliki jurist Ibn Rushd: “Muslim jurists agreed that the purpose of fighting with the People of the Book…is one of two things: it is either their conversion to Islam or the payment of jizyah.” Nyazee concludes: “This leaves no doubt that the primary goal of the Muslim community, in the eyes of its jurists, is to spread the word of Allah through jihad, and the option of poll-tax [jizya] is to be exercised only after subjugation” of non-Muslims.
All this makes it clear that there is abundant reason to believe that Islam is indeed a manifestation of militant cultural imperialism seeking world domination. PJMedia Spencer