Det snakkes mye om
moral, godhet, korrekthet, varme og kulde for tiden. Ikke så mye om sannhet,
skjønnhet og Det gode, i seg selv, som begreper. Det er for så vidt naturlig og
givende i seg selv, gitt ånden i tiden og tiden i ånden. Men disse ordene er
blitt termer mer enn begreper, de er blitt tingliggjøringer av seg selv. Det
har gått teknikk og fysikk i det. Vi skal prøve å forklare, selv om tilfredsstillende
målbarhet i seg selv ikke kan oppnås,
for anledningen.
Det opereres med nye
og gamle termer for å belyse temaet. Gitt et temperament og en virkelighet. En
nyvinning kan være Nina Karin Monsens term «metamoral».
Termen gir innsikt, peker på en viktig innfallsvinkel til temaet. Document har oversatt en bok av en tysk
forfatter og politiker hvor termen «hypermoral»
brukes. Også denne termen gir innsikt og muliggjør en åpning for perspektiver
som kan være av største viktighet hvis man skal engasjere seg i dagens
kulturelle og politiske trender, kort sagt, det dreier seg om: Vår virkelighet,
i størst mulig fylde, i dag.
Samfunnet trenger
aktører med originale tilnærminger, ellers blir det hele for kleint, kjedelig
og ja, katastrofalt uforstandig.
Sentralt i dette
bildet står spørsmålet om emosjonenes og følelsenes funksjon i dette store
bildet. I hvilken grad lar diskursen og aktørene seg styre av disse mentale
beveggrunnene? I hvilken grad preger de motivasjon, verdivalg og politikk
generelt? På hvilken måte kan disse «størrelsene» bidra til å gi oss alle et
rikere virkelighetsbilde og et fastere fundament for beslutningstakingene i
samfunnet? Det sier seg selv at der fundamentet svikter, der svikter også
politikken og politikerne. Det gjelder derfor å komme «tingene» i forkjøpet. Vi
bør bevisstgjøre oss selv om hva det er som driver oss, og hva denne
«drivkraften» gjør med en selv og menneskene. Fremtiden er for viktig til å
skusles bort kanskje fordi vi brukte termer, kategorier og definisjoner som var
for snevre og som ikke stimulerte til nytenkning, nye vinkler og vrier på
sakene. Vi trenger innfallsvinkler som vekker i stedet for å holde oss sløvt
nede i vanetenkning, paradigmer som lukker for erkjennelse i stedet for å åpne
for den. Vi må forsøke å unngå det kjedelige og kjedsommelige, og det er ikke
lett. Det koster mye arbeid, man står dessuten i fare for alltid å bli
misforstått. Humor hjelper ikke når man ikke vet å være humoristisk. Selvironi
er en vanskelig kunst. I det hele tatt: Man skal ikke ta for lett på alt dette.
Man skal ikke ta alvor altfor alvorlig og spøk ikke alltid for en spøk, som det
heter. Men sannheten, kan og bør ikke forflyktiges, alvoret ikke reduseres til
platt fleip og nihilisme. Vi må tro at vi kan vokse i forstand og modenhet.
Kanskje en dag vil vi bli styrt av genuine «vismenn» som lar seg styre av noe
annet og rikere enn kun overflateholdninger og «godhetsfølelser»?
Nei til islam ser ut
til å være alene om termen «hypermagiker».
Vi googlet og fant dette tablået:
her,
om hypermagi osv For spesielt interesserte er det bar å gå i gang, det har
blitt skrevet en god del om dette her på bloggen, dagens postering er en
spesifikasjon, et supplement og en oppfølger.
Om metamoral fant vi en kommentar på en
blogg: Men i motsetning til for eksempel konservative politikere har Monsen
ryggrad nok til å ikke la seg kue av kjeftingen. Hun våger faktisk å være så frekk å hevde at de ikke bare tar feil men
at de er direkte umoralske. De venstreintellektuelle har en form for
meta-moral, sier hun, en moral om moral. De venstreintellektuelle fordømmer
moralsk alle som påstår at det finnes moralske sannheter. ONARKI
Når det kommer til «hypermoral» kan termen brukes rent
operasjonelt. Den er et verktøy som forhåpentlig vis kan brukes til å kaste
nytt eller supplerende lys over «saken». Termens hensikt er faktisk å
objektivere eller essensialisere begreper som følelser, emosjoner og deres
bruk, i kontekst. Magien her går på å klargjøre muligheten for at emosjoner og
følelser kan brukes som redskaper i de mekanismer og mentale strukturer vi som
mennesker rent allment faktisk er nødt for å bruke, skal vi fungere i samfunnet
og i de rent grunnleggende menneskelige relasjonene. Magi er et tryllemiddel
sjelen eller persoligheten bruker for å overleve og for å kunne fremstå som
sympatisk, eller god og ikke kald, for eksempl. Magi her brukes som et mentalt
middel for både å fortrenge eller glemme ubehagelige erkjennelser og for å
skjule hovmod eller dumhet, rett og slett. Magi brukes flittig, fordi ingen ser
og forstår at det spillet ofte gjelder, er nettop hvem som eier den mest
virkningsfulle magi. Magi går ikke ut på å karre til seg mest mulig materiell
rikdom eller status, i seg selv. Magi brukes for å gi imaget en ukalkulerbar,
men samtidig høyst merkbar og virkende merverdi. Magien brukes for å oppnå mer makt og
innflytelse. Men den er et virkemiddel som ikke kan synliggjøres eller
begrunnes cerebralt. Den er et kort man har i ermet, et kort ingen skal regne
med er der. Å snakke om magi er nemlig blitt et tabu. Tabu er noe som bare de
primitive stammer en gang brukte for lenge siden.
Det moderne menneske
tenker at vi er ferdig med magi, at vår sivilisasjon har kommet lenger. Men det
moderne menneske kan ikke ta mer feil. Magien har gått under radaren, det
stemmer, men desto sterkere står den, som en fristelse til å ta i bruk, via
default. Man kan være magiker uten å vite det! Derfor bør magien avsløres, det
vil tjene oss alle, det vil bringe oss fremover, gi større mulighet for at
demokratiet faktisk kan videreutvikles og bli sikrere, bedre, mer rettferdig
osv. Avsløringen vil kunne gjøre oss sannere, objektivt sett bedre, mindre
hysteriske, mindre objektiv sett manipulatoriske. Kaster vi lys over ubevisste
drivkrefter, kan vi bruke ny erkjennelse til å bli friere og mer trygge på oss
selv og andre. Vi ønsker alle å spille med rene kort. Det er bare å sette i
gang. Målet eller delmålet er innen rekkevidde. Vi bør tillate oss og tøre å se
hva hypermagien kan gjøre med oss og lære oss å forstå hvordan vi kan komme den
i forkjøpet. Vi skal ikke la oss «kjøpe», for da er vi slaver og ikke
frie.
Magien fremlegges
aldri som et reelt redskap for en aktør, den holdes i skul og adskilt fra de
sosiale spillene. Magien er et premiss i relasjonsdannelsene som aldri blir
uttalt eksplisitt eller åpent. De fleste er ikke engang klar over at de er
hypermagikere og at de blir brukt av andre hypermagikere for disses egne
kyniske formål med dem og deres omgivelser. Magien er et hemmelig våpen, et
våpen ingen lenger regner med. De fleste samfunnsaktører i dag er klar over
suggesjonenes betydning både på godt og vondt. De fleste vil derfor unngå
bevisst å legge opp strategier som gjør strategiene til et ml i seg selv og et
maktmiddel for maktens egen skyld.
Magikere kan være mer
eller mindre bevisste at magien som middel faktisk objektivt eksisterer og
foreligger som en reell maktkilde. Moderne mennesker kan være svært oppmerksom
på og seg eget bevisst at suggesjon – for ikke å si hypnose – kan brukes mer
eller mindre effektivt og legitimt for å oppnå mer eller mindre private eller
politiske målsettinger, som kan være mer eller mindre moralske og moralsk
nødvendige. Derfor skyr man suggesjon som pesten. Bruker man suggesjon bevisst,
føler man seg avkledd, man mister uskyldspretensjonen. Man føler seg plutselig
ikke så god man selv vil fremstille seg som. Derfor bruker man magi i stedet.
Det er et mer kraftfullt middel, virkekraften er enorm. Den er ikke avhengig av
fornuften og forstanden, for argumenter, neo, den vil styre fornuften og
forstanden. Magien er det krydder som får alle til å føle seg litt mer
oppløftet, litt mer fri, litt mer god, litt mer sann – og derfor litt mer
verdifull, dette og til og med objektivt eller målbart verdifull. Om verdien er
egentlig eller bare overflatisk, spiller ingen rolle. Hypermagikeren vet at
hans verdi er lik null helt til han forstår at magien har bragt ham – nettopp –
verdi. Hypermagi. Magien er da blitt et mål i seg selv, akkurat som narsissisme
er en absolutt betingelse for narsissisten. Hypermagikeren føler seg «utvalgt»
eller spesiell, han tror han fortjener og er titulert til priviligerte mentale posisjoner
og behovet for dette, er høyt internalisert, det ligger i hans mentale konstitusjon,
i større eller mindre grad. Han har
tillatt seg å manøvrere med usynlige våpen. Han vil åpenhet for alle på alle
plan og i alle relasjoner, for da kan han selv trygt arbeide i skjul med
skjulte våpen, på generelle normer og krav om - og behovet for - åpenhet eller
transparens som selve premisset for diskursen. Han tror og vet at han ikke kan avsløres,
hypermagikerens høyeste ideal er «det perfekte mord» på motstandere eller
konkurrenter, folk han sett seg opp på nivå til, og som han faktisk er helt
avhengig av, skal han lykkes med sin magi.
Det er ubehagelig og
vanskelig for ikke å si rett ut umulig å ta for seg en person og fortelle ham
at han er en hypermagiker. På samme måte som det er vanskelig å begrunne seg selv
og sin posisjon når man forsøker å ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske.
All sannhet skal ikke avsløres for deretter å stemples. Sannheten skal bruke
der den er adekvat eller tilbørlig, passende – og nødvendig. Hensikten med
termen hypermagi, er primært å servere et mulig middel somkan brukes for å se
tingene på en frisk og gjerne vågal måte.
Termen må ikke
misbrukes, men faren for misbruk er her selvsagt stor. Når jeg i det følgende
bruker konkrete eksempler for å avsløre hypermagien og hypermagikerne, så er
det for å muliggjøre en forsiktig bruk av assosiasjoner, på samme måte som det
kan være nyttig å lære seg litt om hva en tragedier er ved å studere f eks Aristoteles
definisjon av hva en tragedie er og består av og hva det er som konstituerer
den. Målet er ikke å angripe mennesker, men bedre å forstå seg selv og for å gi
større innsikt i hva det er som «driver» en, og hva det er som truer en, om så
det foreligger trusler, eller ikke.
Målet og håpet er å
oppklare, i seg selv, om å se tolkningsmuligheter, nye perspektiver, og dermed
mulighetene for bedre å kunne forsvare seg og tilegne seg legitime verktøy for
å fremme viktige saker, og for å forbedre de påvirknigsmuligheter demokratiet
gir oss og ber oss om å ta i bruk. Å forstå hypermagiens makt, kan gi en større
innflytelse over utviklingen. Det ironiske i dette er at et menneske som ikke
betrakter seg selv som en typisk hypermagiker, men som et menneske som vil
avsløre hypermagikerens lumske spill, fort kan bli en hypermagiker selv. Når
han så forstår dette, vil han forsøke å skjule at han er hypermagiker. Han vil
ikke lenger ønske avsløringer. Han gir seg magien i vold. Han vil håpe at han
kan beføye over en sterkere magi enn den magien andre bruker. Forhåpentlig lar
dette seg unngå. Ja, det er sterkt å håpe at dette unngås, for ellers har man
jo bare stilt seg åpen for egen bumerang og underlagt seg et behov for
egenoppløsning og fullstendig fritakelse for byrden ved å måtte ta et reelt
ansvar, og fra dette å kunne se på seg selv som et fritt, vakkert og
selvstendig individ.
En
beskyttelsesmekanisme hypermagikere benytter seg er to-sidig, dobelbunnet: På
den ene side vil han føle et uimotståelig behov for å objektivere ord, termer
og begreper. På den annen side vil han være helt avhengig av – tilsvarende og
proporsjonalt – å tingliggjøre eller objektivere seg selv. Hypermagikeren er reduksjonens mester, han underlegger seg
et ytre regime, han fjerner seg bare mer og mer fra seg selv og de andre. Han
er ensom, men kaller det sosial og han opplever seg som først og fremst sosial.
Han oppfatter seg selv som «god», men han har gjort «godhet» ikke bare til noe
han vil assosieres med, men noe han er. Han gjør imidlertid «godheten» og seg
selv til en vare, som kan markedsføres med garantert virkning. Og jo flinkere
han er til å skjule at han i virkeligheten bare er en simpel hypermagiker, jo
mer vil han lykkes, tror han. Han kan ikke forstå at hans egen konstituerende
mentale strategi kan medføre mindre godhet, mindre sannhet og mindre sannhet.
Han gjør det hele til et spill med og om tekniske virkemidler. Han gjør seg til
en manipulatør med klokkertro på egen magi som «medisin», som substans, et
faktisk, fysisk, ja, kroppslig virkemiddel som forbyr eller forpurrer alle
argumenter og overkjører all virkelig eksistensiell innsikt eller sann eller
autentisk og psykologisk selvforståelse. Hypermagikeren transcenderer seg selv.
Han gjør seg mer imminent ved å gjøre seg selv mer transcendent, dvs mer
fremmed både overfor seg elv og andre. Samtidig som han er og beveger seg som
høyst tilstedeværende og aktiv, alltid for den gode sak, som egentlig bare er
hans egen sak, fanget som han er av sin egen magi. Tilsynelatende helt uskyldig
og ren i det hele. Det hele kan dessuten også forklares ut fra metaforen «panser»,
menneskets naturlige behov for mentalt selvforsvar, innbefattet alle sosialt
aksepterte muligheter for dette. Men «panseret» er i prinsippet en passiv
metode. Magien, derimot, er høyst aktiv, selv i «li de parade»-situasjoner.
Selv på psykologens «benk», en benk som riktig nok er passé, men like vel …
For ikke å bli
forgående og direkte mot personer, kan vi skille mellom to typer magikere: Følehorns-magikeren
og teleskop-magikeren. Et eksempel på en følehorns-magiker er Angela Merkel. Et
eksempel på en teleskop-magiker er Marthe Michelet. De er to blant tusener på
tusener i samme gate, ute på samme galei.
Michelet «krever»
avstand. Hun er en «varmblodig» observator. Hun er en skikkelse i uniform, en
uniform hun ikke vil vedkjenne seg. Hun ønsker derfor å fremstå mer som
halvveis naken, dvs ærlig, for enhver pris. Hun er som en u-båtskaptein som
holder øye med den mer eller mindre oppkonstruerte fienden, på land, så vel som
til hav, som hun er avhengig av til enhver tid, gjennom teleskopet. Selv er hun
ikke til stede. Det gir henne anledning til å slå hardt til, hun elsker
overraskelsesangrep. Hun dehumaniserer både seg selv og fienden. Måloppnåelsen
er garantert.
Merkel er
følehorns-magiker. Hun er en puse-mor
med store føle-horn, man kan kanskje assosiere med «værhane». Hun er nærhet og
varme. Godhet. Hun er ikke kald. Hun er selve «moderskjødet», den myke, den
lyttende, den medfølende. Hun er til stede, overalt, men er hun egentlig det? Vel,
historien om Merkel vise at hun vikler seg inn i situasjoner hun har vansker
med å forklare og komme og forklare seg ut av, uten å bli oppfattet som kald,
mindre god, mindre å stole på en før osv … Hun føler seg ikke forpliktet til å
forklare, engang. Hun stoler på at magien virker.
I fortsetningen herr
her trekker vi frem noen beskrivelser og analyser gjengitt sterkt forkortet og
fortettet fra kommentarfeltene de siste dagene, fra bla Document og HRS. Vi
håper på forståelse for dette.
Hans Rustad i
Document:
Marte Michelets bok
om det norske Holocaust handler ikke om det som skjedde. Derfor blir kritikken
av henne på faglige premisser en skyggeboksing. Boken handler om dagens
politikk: Den er en omskrivning av det mest følsomme punkt i vår historie slik
skylden legges på Hjemmefronten og krigsheltene. Glansen skal av.
Tenk om
undervisningen kunne bli litt mindre moralistisk og heller si til den
oppvoksende slekt: Slik er menneskene. De er ikke bare gode. Krig gjør noe med
et folk.
Men i stedet går
Michelet til den motsatte ytterlighet: Hun tar en av de mest traumatiske
hendelsene under annen verdenskrig og holder rettergang over heltene … Det
insinueres at motstandshelter hadde antisemittiske holdninger, at de plyndret
jødene for verdier og at man deretter la lokk på det som skjedde. Historikerne
har vært med på tildekkingen og hvitvaskingen.
Michelet er
representant for den nye hyper- eller overmoralen som rir Vesten som en mare.
Perspektivet er
retroaktiv historieskrivning: Dagens politiske behov projiseres bakover. Slik
blir fordommer mot jøder, som det fantes eksempler på før krigen, til noe mye
mer ideologisk og betent.
I notene skriver Michelet: «Men han (Tore
Gjelsvik) gir dessverre aldri noen refleksjoner om hvordan han forholdt seg til
den rasebaserte, antisemittiske, snevert bondenasjonalistiske ideologien han
vokste opp med.» En rimelig fortolkning av disse setningene er at
barndomshjemmet var preget av slike holdninger.
Michelet legger
imidlertid ikke frem noen kilder som underbygger at Eystein Gjelsvik sto for
antisemittisme, fascisme, snever bondenasjonalisme eller sympati med Det tredje
riket. Vi som er hans barnebarn, kjenner oss ikke igjen i en slik beskrivelse.
Marte Michelet
vinkler historien slik at folk skal tro at vår far og farfar hadde
pronazistiske og antisemittiske sympatier før krigen. Det er en sårende og
fornærmende insinuasjon. Det kaster skitt på en familie der flere av barna tok
aktivt del i motstandsarbeidet – med risiko for sine egne liv.
Men en slik
konklusjon får regnestykket til å gå opp. Den ideologien Michelet
representerer, er ikke overvettes opptatt av sannhet. Viktigere er det å få
frem en sannhet som ligger på et høyere plan: Den er beslektet med stalinismens
essens: Ikke hva som skjedde, men hva som er sant på et overordnet plan. Hva
som tjener Saken.
Bakvaskelsen er ingen
feil, den er villet. Det er en ny historie Michelet skriver, og den er ment å
skape et nytt folk på restene av det gamle. Hvis selv Hjemmefronten var
infisert av antisemittisme, må det en renselse til.
Det finnes bare én
måte nordmenn kan gjøre det godt igjen: å omfavne det nye Norge og ikke slå inn
på en vei som avviser nye landsmenn.
Jødehatet vokser i
Europa, og jødene rømmer Frankrike og Storbritannia. Men det politisk korrekte
Norge vil ikke si hvem og hva de rømmer fra.
Historikeren Raul
Hilberg opererer med tre typer roller: ofre, tilskuere og gjerningsmenn.
Den som vil forstå
den norske Hjemmefronten, må forstå hva okkupasjonen gjorde med menneskene.
Michelet vil ha oss til å tro at Hjemmefronten hørte hjemme blant tilskuere og
passive medløpere. Slikt er mulig hvis man overser kronologi og andres
faghistoriske arbeid.
Den viktigste grunnen
til at færre jøder ble reddet i Norge enn i Danmark, var at de norske ble tatt
i 1942 og de danske ett år senere. Høsten 1943 var et helt annet scenario enn
1942.
Tidligere har norsk
krigshistorie vært opptatt av 9. april, av om Norge var i krig etter at kongen
forlot Norge, om rettsoppgjøret og ansvar for hvor uforberedt Norge var.
Michelet legger et helt nytt løp, der selve vår oppfatning om Norge og norsk
historie skal opp for det nye Norges domstol. Der viser det seg at mange av
heltene ikke holder mål.
Men Michelet har tatt
dem – (historikerne) - som gisler for sin nye fortelling om Holocaust. Skal de
forsvare seg, må de først skille fortiden fra nåtidens politikk. Dette er ikke
så lett som man skulle tro.
Hvem skal ta et
oppgjør med en godhet som viser seg å være forkledt ondskap?
Hva har så Angela Merkel og Michelet til felles? Mulige åpninger
for et svar:
Hege Storhaug:
I oktober 2010, i Potsdam, holdt Angela Merkel en
skjellsettende tale om «nasjonens tilstand», som mange av oss med glede noterte
oss. «Multikulti is tot», sa Merkel. …
Merkel innrømmet at tyskerne hadde «lurt seg selv en tid»
«Vi sa at de ikke ville bli værende, at de en gang ville bli borte, men det var
ikke realistisk.»
«Selvsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn
og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes
fullstendig (vår uthv.)»
Og Merkel ble hyllet overalt for sin ærlighet. Hun var god.
Hun var ærlig, ja, realistisk, endog.
I 2014 nådde
innvandringen til Tyskland sitt høyeste nivå på 20 år og endte på 200 000
nyankomne asylsøkere.
Douglas Murray skriver: Det
tyske folket, mente hun, måtte ikke nære «fordommer», kulde eller hat», i sine
hjerter, slik disse gruppene gjorde. I stedet oppfordret hun tyskerne til på ny
å være åpne for flyktninger. Hun forklarte at kriger og kriser over hele verden
hadde ført til «flere flyktninger enn vi har sett siden andre verdenskrig.
Mange har bokstavelig talt flyktet fra døden. Det er klart at vi må hjelpe
dem og ta imot mennesker som søker tilflukt hos oss».
Merkel pekte på den aldrende tyske befolkningen, og at denne
innvandringen ville vise seg å bli «en fordel for oss alle». I mai året, i
2015, etter la innenriksministeren følgende anslag på bordet for 2015: Tyskland
forventer i år 450 000 asylsøkere.
Murray forteller at hun prøvde sommeren 2015 å stå opp for
politisk realisme.
I juli 2015 veltet den menneskelige – (meg: Den emosjonelle side) -
siden av migrasjonen med full kraft inn over de tyske mediene.
En 14 år gammel palestinsk jente, fortalte Merkel at hun var
bekymret for at familien hennes kunne bli deportert. Kanslerens svarte at det
var vanskelig å forene naturlig menneskelig sympati med et større politisk
problem. Hun sa til jenta som satt foran
henne, at hun virket å være «en svært sympatisk person». Men så tilføyde hun:
«Politikk er vanskelig.»
Det var tusener og atter tusener av mennesker i Libanon, sa
kansleren, og hvis Tyskland sa at «dere kan komme, alle sammen» og alle kom,
selv bare fra Afrika, burde hun forstå at det var noe Tyskland «ikke kunne
takle». Merkel lovet at alle saker ville bli behandlet raskere, men var klar på
at «noen måtte reise tilbake». Og så, i den typen av gripende øyeblikk som
produsenten og programlederen straks forstod ville bli hovedinnslag: Jenta gråt, Merkel gikk bort og trøstet
henne Men mange av de tyske mediene, som var grepet av de personlige
historiene, kritiserte Merkel fordi hun reagerte så «kaldt».
Høsten 2015: Vi så en folkevandring inn i Europa som
kontinentet aldri har sett maken til, og massemediene
spilte på hele følelsesregisteret til de innfødte Alt fra et dødt barn,
Aylan Kurdi, på en strand i Tyrkia, til mennesker som desperat kjempet mot
piggtrådgjerder som eksempelvis kom på plass i Ungarn, ble kynisk utnyttet av
mediene i deres kamp for å rasere det Europa vi kjente. Da bølgen virkelig tok
seg opp tidlig høsten 2015, justerte tyske myndigheter opp anslaget fra 450 000
asylsøkere til 800 000.
Tyskland setter så til side Dublin-ordningen: asylsøkere
sendes ikke tilbake til første europeiske land de satte foten på.
Den 25. august : «… vi vil nå stort sett ikke lenger følger
Dublin-prosedyrene for syriske borgere». Meldingen spredte seg raskt til hele
verden. «Tysk grundighet er fint, men nå trenger vi tysk fleksibilitet.» … !
Europa som helhet «må reagere, og europeiske stater må dele
ansvaret for flyktninger som søker asyl, mente Merkel. Universelle
borgerrettigheter har hittil vært forbundet med Europa og europeisk historie.
Hvis Europa svikter i flyktningspørsmålet, vil dets forbindelse med universelle
borgerrettigheter bli til intet. Det vil ikke lenger være det Europa vi tror
det er». «Wir schaffen das.» («Dette klarer vi.») Hun hevdet med styrke at
Tyskland var politisk og økonomisk sterkt nok til å klare oppgaven, akkurat som
det hadde klart slike oppgaver før. «Merkel viste mot», var hovedoppslaget i
The Economist, med en artikkel som mente at «den tyske kansleren er modig og
besluttsom, og hun har rett».
Merkel sa endog at
det «ikke var noen begrensing» på
antallet Tyskland kunne ta imot. Tyskland er «sterkt og økonomisk robust».
Merkel ba verden komme til oss. Følelsene hennes tok
overhånd. Realpolitikk ble parkert, følelsene fikk forkjørsrett.
Med de enorme
ankomsttallene i 2015, kanskje 1,5 millioner i henhold til lekket informasjon
fra tyske myndigheter, mot under 50 000 i 2010, skulle altså Merkel klare det
tyskerne ikke klarte få år før.
Da Merkel tok et oppgjør med multikulturalismen i 2010, skriver
Storhaug, så var ikke dette et oppgjør med høy innvandring. Det var et oppgjør
med multikultur som «statsstøttet politikk», en politikk som oppmuntret folk til
«å leve parallelle liv i de samme landet». Til at det ble etablert parallelle
juridiske system (sharia), parallelle normer og verdier.
Som om ikke dette allerede er mer enn nok, kan Murray smette
inn disse to «perlene» fra høsten 2015, skriver Storhaug:
En journalist fra Die
Welt viderebrakte noen av Merkels resonnementer fra august 2015, ikke minst
frykten hun hadde for at fotografier av tyske grensevakter som avviser
innvandrere, ville gå verden rundt. Altså var det Hitler som styrte henne fra
graven, (skriver Murray, altså).
Neste «perle» er denne, skriver Storhaug:
En tidligere europeisk statstjenestemann har også omtalt en
samtale under krisemøtet i Brussel i oktober 2015. Han sier at Merkel sukket og
sa «Wir saufen ab» («Vi drukner»), innen hun fortsatte: «Vi får så mange
flyktninger fra Østerrike om dagen. Tenk deg hvordan det blir fremover.» Hun
skal deretter ha sagt at hun kom fra et land hvor de en gang måtte leve med
murer, og at hun ikke ville bli husket for at hun hadde bygget nye (vår uthv.).
Se om flere
hypermagikere i aksjon og i levende live, norske sådanne, hvis behov, her:
Meg resett:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar