lørdag 28. desember 2013

Uthulingen av ytringsfriheten og demokratiet fortsetter



Øvrighetspersoner i Kristiansand nekter organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, SIAN, å leie lokaler beregnet for allmenn informasjonsvirksomhet i et bibliotek.

Begrunnelsen er uklar. Men uttrykker frykt. Avslaget kan ikke begrunnes i personlige sympati eller antipatier, vil vi tro. Det må dreie seg om frykt for fakta og for at fakta skal komme befolkningen til gode. Det er heller ikke saklig eller partiprogrammatisk begrunnet. Det må bero på en slags følelsesmessig indre opprørthet blant individer som på fattig vis vet, på et vis, at man er på tynn is. De ansvarlige i denne situasjonen er tydelig i villrede og i indre forferdelse, noe som selvsagt må fortrenges, ved å bruke energi på ikke å vise sitt sanne ansikt. De lar seg styre av panikk og anfall av destruktiv angst, forkledd eller sublimert som avsky for folk som vil drive opplysningsarbeid. Det skal være sømmelig og fint å vise folk ryggen, folk med virkelig innsikt i hva islam står for og innebærer, og folk med saklighetsmot og mot til dette å være modig, intakt, i praksis.

Det er begredelig og sørgelig at byråkraters frykt for islam og muslimer skal få hjemle undertrykkelse av ytringsfriheten. Og det er farlig. Byråkrater bør snarest få obligatorisk undervisning og kursing i de ideer som formet Vesten, i kontrast til det ideologisk lappeteppe som autoriserer islam og som mennesker kan brukte som påskudd for og begrunnelse for de verste og mest menneskefiendtlige praksiser og gjerninger som finnes i dag, i vårt globaliserte samfunn, gjerninger utført i Allah og profetens navn. (Det er fortsatt fritt frem å skaffe seg faktiske refleksjonsgrunnlag i Vesten i dag).

Man har satt seg i en slags «nacht undt nebebel"- tilstand av egen fri vilje, men da diktert av en forvirret vilje, en vilje eller halvbevissthet som nå drives av frykt mer enn av god vilje og feighet mer enn av et genuint behov for og vilje til å la redelighet råde og sannhet gis førsteprioritet.

Tåkefyrster i de kristiansandske kommunegemakker har gjort seg til tanke- og ytringspoliti, antakelig uten å forstå hva de gjør og har begitt seg inn på. De unner ikke folk saklig og relevant informasjon, virker det som. Er det folk flest de frykter? Er de redd for at folk skal begynne å tenke selv. Eller er islamofobien som driver dem så sterkt og grunnfestet at den i seg selv legger bind for øynene på dem?

Antakelig begge deler, pluss trynefaktoren, behovet for kameratenes billigelse og frykten for  å bli assosiert med «noe». (Det er tross alt bedre å ha noen venner, enn ingen i det hele tatt). Noe som rett og slett kan være for smertelig å erkjenne, ta inn over seg, bearbeide, se, føle og forstå, med andre ord. Man frykter mulige «psykopater» i sin indre krets, ser det ut for. Det gjelder da å gå på tå hev og ikke heve røsten. Man foretrekker det nedbøyde blikk, selve signalet på «god og ekte» servilitet og trangen til å nekte seg selv den  - etter deres mening – overflødige og farlige luksusen det er å reflektere og reagere i det virkelige samfunnsgavns tjeneste.

Det har skjedd en forherdelse i den kristiansandske øvrighets hjerte. Man frykter prestisjetap. Man frykter å miste ansikt. Og det kommer neppe til å mykne eller forløses med tiden. Snarer tvert imot.
Representanter for etablissementet overlater i dette forherdede klima til gruppen og dens vage, antatt kollektive følelser eller anelser å bestemme, eller tyrannisere. Det gjelder å holde seg inne med noen som i det ytre, iallfall, ikke er farlige, - medløpere som tier heller enn å nærme seg problemets kjerne. Man gjør seg til symptom-mennesker, overflatemennesker, mennesker som foretrekker det behagelige kameraderi fremfor mennesker som lar seg opprøre og som reagererer og som tenker radikalt, og som ikke frykter den farefulle ferd det er å se virkeligheten i sannhetens og sin egen indre persons lys. De gjør seg til kroniske venner av de tolerante, de hvis eneste gud er følelsen av å være mer opphøyd tolerant enn andre. De har gjort seg til parasitter på oppkonstruert eller innbilt intoleranse. Og de lever derfor på en livsløgn som selv Henrik Ibsen ville ha måttet ta et durabel og verbalt offentlig oppgjør med, i gjenoppstått skikkelse.
Man kan jo la seg bli løpt av med av noe farlig, hvis man setter seg fore å tenke mest mulig selvstendig og i pakt med hva virkeligheten virkelig forteller en, virker det som om man tenker, eller frykter. Man foretrekker heller å trekke flest mulig med seg inn i egen, frivillig valgte  «nacht und nebel»-tilstand. Man flykter simpelthen fra friheten og lar det skure og gå. Ansvaret kommer etter oss, for ikke å si syndefloden. Det er bedre å holde hender i mørket enn å våge stå frem i lyset og rope varsko og sette ord på vanviddet. Man kverker heller budbæreren fremfor å lytte til budskapet.
Det er ikke første gang SIAN med Tumyr i spissen er blitt nektet retten å praktisere sin rett til å drive opplysningsarbeid om islam. For 5- 6 år siden nektet høyreordføreren i byen å leie ut et kommunalt eid lokale hvor SIAN ville holde et åpent diskusjonsmøte og der temaet selvsagt var islam. Det oppsto da en debatt i Aftenposten Debatt som slukte flere tusen innlegg for og imot ordføreren og hans medløperes valg.

Noen som støttet ordføreren henvist til filosofen John Stewart Mill’s såkalte «skadeprinsipp» som innebærer at borgere har lov til å mene, gjøre og uttrykke seg som de ønsker og vil, bare det ikke skader andres rett til liv, helse og eiendom. I dette inngår ikke (den fiktive) retten til ikke å føle seg krenket. Men det var sannsynlig vis nettopp dette ordførerens tilhengere mente. Kort sagt mente de at det bør reises sanksjoner i kommunens regi mot ytringer som kunne tenkes å krenke muslimer. I praksis betyr ikke dette noe annet enn at muslimer -  i henhold til ordføreren - kan forvente  at kommunen – som er et folkevalgt organ – skal bruke ressurser på å verne (kanskje spesielt) muslimer mot å få saklig og sann innsikt i og god informasjon om islam. Muslimer skal vernes for absolutte og dokumenterbare sannheter i islam selv, «sannheter» som er helt inkompatible med grunnlagsverdier i Vesten og i den judeokristne og demokratisk-humanistiske tradisjon. 

Det er antakelig denne vestlige tradisjonen som nå ikke lenger har livets rett i Kristiansand by. Byen har i stedet valgt å på ny manifistere sin intoleranse overfor tolerant eller sann og reell kritikk av det intolerante fundament som islam proper er bygget på og som er absoluttert en gang for evigheten, ubrytelig, til å gjelde overalt, i enhver situasjon av Allah, hans profet, og Koranen.

Kristiansand viser med dette en hel verden – skamløst - hvor fryktbasert og intolerant den er som by. Den har gjort seg til en by det snart blir nødvendig å flykte fra, for noen.

Hva er det etablissementet tenker? Jeg tror det lider av manglende realitetssans og autoritetsskrekk eller behov for å tekkes krefter høyere oppe i hierarkiet enn det de makter å realisere av slikt på det nivå de selv befinner seg på. Det de egentlig frykter er utsagn som f eks «rasismeparagrafen skal utvides og skjerpes og ytringsfriheten skal begrenses», eller: «et angrep på muslimer, er et angrep på meg», eller f eks «islam er ikke problemet, det er islamofobi som er problemet», eller f eks: «det vil gå seg til» eller «det er nødvendig at vi blir ett nytt, støre Vi», eller, rosinen i pølsa: «Det finnes ikke noe større problem for folkehelsa enn islamkritikk».

Slike paroler er det etablissementet – eller det politiske paradigmet - i Kristinsand frykter mest av alt. Påstandene anses som umiddelbart og absolutt sanne og den eller de som bryter disse prissipper eller ideer og forestillinger disse bygger på, ja, den er selvsagt en samfunnsfiende, en trussel og en kraft som må motarbeides med nær sagt alle tilstedeværende og foreløpig legitime midler.

La oss si at dette er sant: I sin villfarelse tror virkelig kritiansands øvrighet og politisk valgte representanter nå at det er skadelig for folkehelsa å tillate islamkritkk i byens  biblioteks lokaler. Og at denne begrunnelsen for nekt av islamkritikk virkelig er reell og like høyverdig og sann som den er god. Folkehelsa er virkelig truet ved at kommunen hypotetisk gir tillatelse til å kritisere islam, tror disse byråkratene, som også går ut fra at politikerne vil istemme eller rette seg etter den forvirring de selv har gjort seg til gjenstand for, for hvis kommunen ikke nekter, så har den jo bidratt til å svekke folkehelsa. Noe som oppfattes som så katastrofalt at all kløkt og ellers alle midler må settes inn for å forhindre det.

Det avgjørende hvis tillatelse likevel skulle gis er da kanskje at de «vet» at de ville ha fått noen teologiprofessorer eller visse partiledere, eller selveste professor Fuggelli på døren, en strålende og opplagt moralsk antrukket kar, for anledningen, og  med en «warrant» i hånden og gjerne med politieskorte i ryggen, og med velsignelse fra selveste byskriveren, som igjen vil være underlagt tidsånden som romsterer i de høyest lag hos premissleverandørene i det høyeste politiske sjikt i landet, de som bestemmer, ikke bare over målbare verdier, men også over hva som skal være comme i faut eller etisk riktig å tenke og mene, og som dessuten sitter på alle maktmidler som skal til for å diktere folks «hearts and minds» og folkets grunnleggende holdninger, (som til enhver tid må konstrueres).
Komisk, og ute av alle proporsjoner, ikke sant?

Javel, sier vi, men hvilke andre moralske kriterier skal kommunen tilforlite og legitimere seg på hvis man tenker konsekvent?

Ville det ikke nå være det eneste konsekvente og riktige av kommunen å gjøre å gi helsemyndighetene ordre om å klistre opp plakater rundt omkring på all kommunal eiendom med påbudet:

Islamkritikk forbudt!

Det ville sikkert medført en umiddelbar forbedring av den muslimske befolknings helse, eller hva? Og til reduserte sosialbudsjetter. For å si det ironisk.

Dette igjen vil imidlertid ha den konsekvens at myndighetene forplikter seg til å mene at islam faktisk medfører helsefordeler for hele befolkningen, på lengst sikt mulig. Vi bør derfor unngå kollektivt selvmord ved dette å tilhøre den judeokristne tradisjon og tro, til fordel for en nasjonal eller kollektiv omvendelse til islam.

Det må bli fasiten på all denne unnfallenhet som visse utviser og pleier i Kristiansand by i dag, i mauvais fois, inntil det medisinsk fobiske.

Man bør kanskje generelt stille seg spørsmålet: Vil muslimer universelt og helsemessig ikke få det bedre ved å slippe islam?

Sakset fra SIANs nettsted:

Biblioteket så vel som Kristiansand kommune og det politiske miljø i kommunen, får nok noen betenkeligheter knyttet til likebehandlingsprinsippet, når de godkjenner i bibliotekets møtelokale et islamsk propagandamøte, mens de da eventuelt velger å utstenge islam-kritiske SIAN. Dessuten heter det i Kristiansand folkebiblioteks egne verdiregler: «Vi skal vise åpenhet og toleranse for det som er nytt og annerledes.»
Verre blir det kanskje at man kan komme i konflikt med bibliotekloven der det heter: «Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Det skal vektlegges kvalitet, allsidighet og aktualitet.»
Dersom SIAN anker avgjørelsen som er forventet må saken behandles politisk - da kommer den trolig til kulturstyret der Alan Ahmadi er leder.

http://www.sian.no/artikkel/islam-frykten-er-et-seigt-slimslor-over-nasjonen



Er Tumyr og SIAN Norges  svar på Vaclav Havel?

Vel, Havel fikk 4 års fengsel av kommunistregimet for å ha turt å si noen sannhetsord. Tumyr sitter ennå ikke inne, men det skal noe til å tåle å gå eller sitte ute, også.

Havel forteller rundt 1980 om en grønnsakshandler som får et skilt fra visse myndigheter som han skjønner han bør henge opp i butikken. Ingen kunder er særlig interessert i hva som står på skiltet, men av gammel vane blir det hengende. Dessuten henger skiltet i butikkene til alle grønnsakshandlerne i byen, pluss i mange andre forretninger. Skriften på det lyder: Arbeidere i alle land, foren eder.

En dag bestemmer en grønnskashandleren seg for å ta ned skiltet. Hva skjer da?

Hva Kristiansand og store deler av landet for øvrig gjelder, ser jeg for meg lignende skilt som ble hengt opp i grønnsaksbutikkene i Tsjekkia. Forskjellen er bare at skiltene nå og her er usynlige og at de har en annen påskrift. De henger så å si inne i butikkeierens hoder, og ellers inne i hodene på de fleste av byens borgere, som en påminnelse gitt dem av myndigheter og øvrighetspersoner i kraft av rådende flertallsideologi og gruppepress. Hva står det på skiltet? Jo:

Islamkritikk her er forbudt.


Havel her:

THE MANAGER of a fruit-and-vegetable shop places in his window, among the onions and carrots, the slogan: "Workers of the world, unite!" Why does he do it? What is he trying to communicate to the world? Is he genuinely enthusiastic about the idea of unity among the workers of the world? Is his enthusiasm so great that he feels an irrepressible impulse to acquaint the public with his ideals? Has he really given more than a moment's thought to how such a unification might occur and what it would mean?

I think it can safely be assumed that the overwhelming majority of shopkeepers never think about the slogans they put in their windows, nor do they use them to express their real opinions. That poster was delivered to our greengrocer from the enterprise headquarters along with the onions and carrots. He put them all into the window simply because it has been done that way for years, because everyone does it, and because that is the way it has to be. If he were to refuse, there could be trouble. He could be reproached for not having the proper decoration in his window; someone might even accuse him of disloyalty. He does it because these things must be done if one is to get along in life. It is one of the thousands of details that guarantee him a relatively tranquil life "in harmony with society," as they say.


Because the regime is captive to its own lies, it must falsify everything. It falsifies the past. It falsifies the present, and it falsifies the future. It falsifies statistics. It pretends not to possess an omnipotent and unprincipled police apparatus. It pretends to respect human rights. It pretends to persecute no one. It pretends to fear nothing. It pretends to pretend nothing.

Individuals need not believe all these mystifications, but they must behave as though they did, or they must at least tolerate them in silence, or get along well with those who work with them. For this reason, however, they must live within a lie. They need not accept the lie. It is enough for them to have accepted their life with it and in it. For by this very fact, individuals confirm the system, fulfil the system, make the system, are the system.
The Power of the Powerless, pp. 69-70


This system serves people only to the extent necessary to insure that people will serve it. Anything beyond this, that is to say, anything which leads people to overstep their predetermined roles is regarded by the system as an attack upon itself. And in this respect it is correct: every instance of such transgression is a genuine denial of the system. It can be said, therefore, that the inner aim of the post-totalitarian system is not mere preservation of power in the hands of a ruling clique, as appears to be the case at first sight. Rather, the social phenomenon of self-preservation is subordinated to something higher, to a kind of blind automatism which drives the system. No matter what position individuals hold in the hierarchy of power, they are not considered by the system to be worth anything in themselves, but only as things intended to fuel and serve this automatism. For this reason, an individual's desire for power is admissible only in so far as its direction coincides with the direction of the automatism of the system.

Ideology, in creating a bridge of excuses between the system and the individual, spans the abyss between the aims of the system and the aims of life. It pretends that the requirements of the system derive from the requirements of life. It is a world of appearances trying to pass for reality.

The post-totalitarian system touches people at every step, but it does so with its ideological gloves on. This is why life in the system is so thoroughly permeated with hypocrisy and lies: government by bureaucracy is called popular government; the working class is enslaved in the name of the working class; the complete degradation of the individual is presented as his or her ultimate liberation; depriving people of information is called making it available; the use of power to manipulate is called the public control of power, and the arbitrary abuse of power is called observing the legal code; the repression of culture is called its development; the expansion of imperial influence is presented as support for the oppressed; the lack of free expression becomes the highest form of freedom; farcical elections become the highest form of democracy; banning independent thought becomes the most scientific of world views; military occupation becomes fraternal assistance. Because the regime is captive to its own lies, it must falsify everything. It falsifies the past. It falsifies the present, and it falsifies the future. It falsifies statistics. It pretends not to possess an omnipotent and unprincipled police apparatus. It pretends to respect human rights. It pretends to persecute no one. It pretends to fear nothing. It pretends to pretend nothing.


WE HAVE seen that the real meaning of the greengrocer's slogan has nothing to do with what the text of the slogan actually says. Even so, this real meaning is quite clear and generally comprehensible because the code is so familiar: the greengrocer declares his loyalty (and he can do no other if his declaration is to be accepted) in the only way the regime is capable of hearing; that is, by accepting the prescribed ritual, by accepting appearances as reality, by accepting the given rules of the game. In doing so, however, he has himself become a player in the game, thus making it possible for the game to go on, for it to exist in the first place.

 

onsdag 25. desember 2013

Under isfjellet



Kamil Azhar skriver «I god tro» i Klassekampen den 28. november om Identiteskrisen, dvs den muslimske identitetskrisen i Norge i dag, men først er han innom Midtøsten, som han har avlagt et besøk og hvor han som pakistansk-norsk muslim forundres over at folk  han treffer så ofte spør han om han er muslim der, eller ikke. Han forundres over at dette liksom skal være så nødvendig å spørre om (he,he).

Med like stor forferdelse har han nå (endelig?) oppdaget at det samme spørsmålet rettes mot ham også her, i stigende grad. Han er riktig nok stolt over å tilhøre Norge, som i motsetning til Pakistan ikke krever angitt i passet hvilken religiøs bakgrunn man har.

Norge gjennomgår en kollektiv krise, mener Kamil. «Hva annet kan man kalle det når noen ungdommer blir så fremmedgjort at de reiser til andre land for å krige?» spør han seg. (Legg merke til formuleringen: «når noen ungdommer». Han unnlater behendig å nevne at det er muslimsk ungdom han har i tankene … ).

Kamil er såre enig med Fafo-forsker Olav Elgvin som ikke forstår hva kategoriseringen «muslim» har å gjøre i en undersøkelse om muslimers forståelse av rettssystemet (i Norge).

Vel, ham om det. Det blir for latterlig til å kommentere, så vi må videre …

Kamil får en mail fra en muslimsk venn: «Jeg er sprøyte lei av muslimer». «Ved å bruke en merkelapp som f eks norsk muslim, bidrar du til å befeste forskjeller og underkaste deg andre menneskers tanker om merkelappen, heller enn å bli møtt kun som et medmenneske som tilfeldigvis tror på Gud eller har foreldre fra Pakistan».

Fint formulert, eller hva? Utydelig eller tvetydig, spør du meg. Hva betyr det, hva menes?

Flere kritiske og avslørende tolkninger og vinkler på dette er fullt mulig. Men det blir for kjedelig å gå i dybden og nærmere inn på det, bl a fordi det kan minne om bevisst tåkeprat for å villede. Det som er om å gjøre for Kamil synes å være å få fortalt leserne at en muslim er mer menneske enn muslim, i hvert fall i Norge.

Men hva sier islam om dette å ikke være muslim? Vel, mennesket er født som muslim ifølge islam. Å være muslim er derfor identisk med dette å være menneske. Kristendom og jødedom, derimot, fratar mennesket egenskapen av å være menneske. Alt annet enn islam fratar mennesket status som fullverdig menneske i Allah’s øyne. Det er logisk da å tenke at bare muslimer er mennesker. Ifølge noen sunnimuslimer er forresten heller ikke shiamuslimer mennesker, men det blir en annen skål.

Hvorfor vil Kamil da være menneske først, og så muslim?

Han gir selvsagt intet svar på dette, og han stiller heller ikke spørsmålet, forståelig nok. Det ville ikke passe seg i Klassekampen. Heller ikke i noen moske i hovedstaden, vil vi tro. I hvert fall ikke for tiden. For tiden er ikke moden for det. Det er jo Kamil selv et bevis på i kraft av det han skriver og unnlater å skrive eller spørre seg selv og leserne sine om.

Han føler at den muslimske vennen hans har rettet en forstyrrende anklage mot ham, skriver han. Samtidig innrømmer han at det er vanskelig å komme unna historier hvor unge muslimer viser seg å være splittet mellom dette å være muslim og samtidig norsk.
Han skriver videre at «norsk muslim» betyr noe annet for ham enn for hans nabo. Det er derfor stadig noe nytt å lære om den norske muslimen.

Fantastisk tolerant og empatisk, ikke sant?

Vel: Å beskrive mangfoldet i den norskmuslimske identiteten er ikke et forsøk på å befeste forskjellene, men heller fylle forventningene med et bredere innhold, skrives det. Det er gjennom en offentlig brytning av våre identiteter og merkelapper vi innser hvor lite disse egentlig sier om hvem vi er. Slik kan vi kanskje finne hverandre som medmennesker i et større fellesskap? spør han.

Men hvem er spørsmålet først og fremt rettet til? spør jeg. Jeg aner at spørsmålet i første rekke rettes til nordmenn flest og da slik at det impliserer at det er muslimer som er ofrene her i denne sammenhengen. Det er nordmenn som må slutte med merkelapper for at det skal kunne gå seg til. Det er nordmenn som må lære seg at muslimer først og fremst er mennesker, ikke først og sist muslimer, eller norsk-muslimer.

Avslørende er spørsmålet: Kan vi kanskje finne hverandre?

Bare ved å stille spørsmålet viser han at han mener at muligheten kan – eller bør - gås glipp av. Og hvem skal han da skylde på, hvis den så sårt etterlengtede kollektive «menneskeliggjøringen» mislykkes? På sine muslimske brødre, på moskeene, på Allah, profeten og Koranen?

Eller like mye på begge eller alle parter?

Svaret gir seg vel av seg selv. Men Kamils kronikk var et «godt» og snedig, tilsnikende forsøk på indirekte eller implisitt å få leserne til å tro at det primært er muslimer som har eiendomsretten til begrepet menneske og dette å være menneskelig. (Og offer). I kraft av om ikke dette å være norsk-muslim, så i hvert fall i kraft av å være muslim, for å være muslim er å være det ubesudlede menneske, til forskjell fra dette å tilhøre gruppen andre halv- eller kvartmennesker og verre, som er blitt besudlet eller korrumpert av alt annet enn islam proper.

Å invitere nordmenn og andre ikke-muslimer til å være mer medmenneskelige, betyr ikke noe annet enn å invitere til å bli muslim. (Det skal skje på en menneskelig eller mer medmenneskelig måte, må vite.)

Men det er dette folk ikke forstår og ikke vil snakke om. Vi duperes av setninger som Kamils venn skriver i e-mailen som nevnt ovenfor:

«En muslim er en intetsigende fellesbetegnelse og beskriver like stor variasjon på levemåter som mellom meg og en hottentott».

Det er akkurat slik en etnisk nordmann forventes å skulle tenke. Ja, nordmenn stiller faktisk absolutte krav til andre nordmenn om at det er slik man SKAL tenke, og hvis man ikke tenker slik, ja, da er man mistenkelig, potensielt farlig og umoralsk.
Kamil og hans venn retter fokuset mot «levemåter». Ikke mot islam. Det er nemlig mye lettere og mer formålstjenlig for øyeblikket å bruke ulike «levemåter» som et parameter og variabel, og da som et instrument, men som ikke er noe annet enn en verbal omgåelse eller eufemisme for islamsk misjonering og forførelse.

Begrepet islam må ikke brukes direkte eller umiddelbart og usminket, hvis man skal vinne gehør og sympati for islam i den naive norske befolkningen. Man går omveier fra begrep til betegnelse, noe som for øvrig innpasser- og tilpasser seg assosiativt til de mentale, indre bilder nordmenn som nordmenn har tilegnet seg til de grader at de er den eneste struktur eller paradigme det overhodet er mulig å tenke innenfor blant nordmenn av i dag.

I en kronikk i Klassekampen den 24. november d.a får vi syn for segn for det som over er skrevet: Kamil tenker virkelig innenfor skjemaet «Vi» mot «Dem», dvs dualistisk.  Men han serverer dette «opplegget» - denne misjonsmetoden - på en måte som kaster blår i øynene på nordmannen, som tror at Kamil normativt og ontologisk tenker akkurat som dem selv i dette sosiokulturelle – men ikke-religiøse - perspektivet. Nordmenn føler en slags ro og en stolthet over å være ikke-troende og når da muslimer kommer og snakker med samme begreper i det samme perspektivet, slår nordmannen seg til ro med at muslimen heller ikke er troende og at muslimen derfor er like «ufarlig», eller saklig, liberal og tolerant eller human og stolt  som han selv. Og da per definisjon og værensmessig komplett integrert og faktisk mer vestlig innstilt enn de vestlige selv, de som har kristendommen som tanke- og følelsesmessig - og derfor holdningsmessig -  fundament. Muslimer tenker – med slike briller påsydd - faktisk mer ideelt fordi de fortoner seg som mer individualistiske enn de vestlige selv er. Og dette må jo beundres og premieres, tenker en gjennomsnittlig nordisk julenisse.

Kamil skriver at det nå er de negative elementene blant muslimske ungdommer som får brorparten av medieoppmerksomheten, når det gjelder spørsmålet om lojalitet.

Disse ungdommene har etter 9.11 vokst opp i et vakuum og vært omgitt av retorikken enten er du med oss eller så er du mot oss helt fra de var små. Alle unge muslimer vet at de må stå til rette for alle typer islam og muslimer. De blir stilt til ansvar for smått og stort. De måtte ta støyten på skolen, på fotballbanen og i samfunnet generelt.

Dette gjør det vanskelig å samles om «Ja, vi elsker», når man samtidig må forklare hvor man kommer fra. Det blir slitsomt å svare på spørsmål som hvorfor muslimer sprenger seg i lufta for en «pedofil profet».

Men det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes, skriver Kamil.

Men legg merke til hvordan han formulerer seg: Han skriver «ikke vil inkluderes» og ikke «vil bli integrert» eller «det er feil at de ikke vil inkludere seg». For den oppmerksomme leser er en slik formulering et funn, men uten at jeg her skal bruke til på å forklare hvorfor.

Kamil mener sogar at et høyt antall muslimske stortingsrepresentanter er et tegn på at det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes!

Til slutt i kronikken avfyrer Kamil et slags nådeskudd mot Erna Solberg og Solveig Horne: De burde ha uttalt bekymmer for de to somaliske jentenes sikkerhet (de som dro til Syria for jihad) heller enn å fremstille dem en sikkerhetsrisiko.

Konklusjon: Media tillater at de opereres med mange skjulte premisser, om ikke konkrete ideologiske eller religiøse angendaer – der muslimer deltar i den offentlige debatt. Man tillater i stort omfang «honnør-innlegg» fra muslimsk side og tillater taushet om underliggende trossetninger, oppfatninger som er kollektivt bindene, men som media tillater å fremstå som kun potensielt individuelt eller personlig valgte verdivalg, gjerne eksistensielt autentiske verdivalg. Slik sett tillater media muslimer å fremstå som mer vestlige enn de vestlige selv og mer honnørverdige enn dem selv, bl a fordi muslimene nå faktisk streber etter å være mer autentiske enn dem selv, hvilket i seg selv er svært prisverdig i vestlige øyne.

Man ser ikke at dette er en Catch 22, og en «cul de sac», et håpløst prosjekt hvis endelikt er klar som dagen og hvis funksjon er å maximere frustrasjon og håpløshet.

Men det er ikke til å komme bort fra at limet som ligger under og som binder muslimene sammen i dette landet, er islam per se, på tross av ulike individualmuslimske levemåter. Det er islam som er nødvendig, levemåtene bare kontingente.

Hvorfor slipper f eks alltid muslimer unna å drøfte islam som sådan når menneskerettsspørsmål tas opp til debatt? Hvorfor tillates de å forholde seg tause om de spesifikt muslimske menneskerettserklæringen, som skal gjelde for alle muslimer overalt og til enhver tid og som ikke er annet enn et oppsett av sharia på en annen måte, med alle dens allahianske plikter for muslimer til å godta brudd på nettopp menneskerettighetene, slik de er vedtatt av FN?

Hvorfor får ikke muslimer anledning til å fremheve sharias «velsignelser» og den spesifikke «beskyttelse» Allah og «hans» evige Konstitusjon tilstår sine undersåtter? - for å si det på en annen måte.

Muslimer har en plikt på seg til i en viss grad – i hvert fall ytre sett – å tilpasse seg vertslandet de kommer til sin verdensanskuelse, dets menneskesyn og dets verdisyn, kort sagt metafysiske så vel som fysiske betingelser for samarbeid og samforstand. De tillates fra elle kanter å bruke vertslandet begreper og paradigmer til å gjøre seg forstått – relativt sett-  sett fra muslimsk side i dette samfunnet. De vil foregi å kjenne seg igjen i og hjemme i de mytiske forestillinger og den basis for all argumentasjon eller dialog som substansierer dette nye midlertidige eller permanente bosted for muslimer.

De vil bruke det av forestillinger og dogmer som finnes i islam som til forveksling ligner på dem som konstituerer vertslandets arsenal av myter, historier, fortellinger, sagn og religiøse og politiske sannheter som finnes, men sjelden eller aldri fremheve de grunnleggende og avgjørende forskjellene, eller alle de manglende sammenfall, mangler som gjør islam helt inkompatible i denne grøten.

På den måten vil de kunne kamuflere seg eller fremstille det hele for «vertslendingene» som om vertslandet og islam har nøyaktig sammenfallende interesser, både på kort og lang sikt. Vertslendigene kan berolige seg. De har intet å frykte, aller minst en guddommelig plikt til maktovertakelse basert på det «verstlendingene» - for å bruke enda en ny term – tror er den samme guden som de en gang trodde på selv, nemlig Allah, en gud som i vertslandet er gjort til en avmektig fyr, avkledd og fratatt alle grusomme karaktertrekk, til stor fornøyelse i befolkningen. Vertslandet tror fullt og fast på at også muslimer skal komme til en slik sannhets erkjennelse, at gud er gud og dessuten død, enten det gjelder Allah eller Kristus.

Vertslandet kjenner seg igjen i muslimenes begreper, begreper de selv på sin side har lånt eller stjålet fra dem selv, for kollektivt og personlig forgodtbefinnende. Man kjenner seg inderlig igjen i den muslimske argumentasjonstilnærming og den offentlig diskurs som skjer på islams premisser, uten at dette premisset oppdages eller gjennomskues.

Media og eliten har for lengst gitt opp å forsøke å avverge slike unnlatelsesblundere. Man tør, antakelig ikke. Eller man er bevisst gjør seg til likegyldige ignoranter, til nyttig idioter, idet man antar eller tar for gitt at Vesten ikke fortjener bedre.

Man har glemt sitt eget språk, og da et språk som ikke bare er fortellinger, vitenskapelige bragder, økonomiske mirakler og tale og skrift, men et helt univers av verd- og trosforutsetninger som ikke finnes som absolutert – og ikke relativ forutsetninger - fundament i islam.

For å si det kort: Islam har en helt annen gudsoppfatning enn vertslandet og dets opprinnelig kultur hadde. Islam gir en helt annen språklig identitet i dette perspektivet.  En helt annen substans. Men der dette ikke erkjennes, der føles det straks letter å innbille seg at identitetene er mer like enn ulike. Man kan derfor trygt gå i dialog med muslimer og finne møteplasser for reell samtale, men da bare ut fra et helt overflatisk syn på dette hva det betyr å ha en spesifikk identitet. I mangel på identitetsbevissthet og sann gudserkjennelse, vil «verstlendingene» måtte tilpasse seg i og integrere seg inn i islam. Det omvendte vil ikke skje. Og dette vet – i kraft av sin religion - enhver muslim.

Enhver muslim vet dermed også at dialoger aldri kan skje på annet enn muslimske premisser ut fra islam. Verstlandet, derimot, tror og innbiller seg at de underliggende formelle eller uformelle spillereglene for «dialogen» ligger fast og representere en felles, omforent, eller objektiv grunn, i et universelt og ikke-dualistisk menneskelig perspektiv.

Men dette er slett ikke tilfelle. Vertslandet kommer derfor i opposisjon til en svært liten minoritet i eget land, en opposisjon som uten anstrengelser og på alfamesssig instinkt tør å undersøke og se hva som skjuler seg under havflaten, under toppen på isfjellet, som stikker opp over overflaten.  Det er ingen ting makteliten og media frykter mer enn denne oppdagelsesreisen, denne sannhesiver. De kan ikke få seg til å se agnet - i sin fulle dybde - som legges ut, og derfor går de da også rett på kroken. Man berømmer i stedet seg selv for, og får stormende applaus for å ikke henge seg opp i minimale og helt irrelevante fargenyanser mellom mennesker. Og dette med rette. Men ved blindt å lede fokuset mot slike bagateller, mister man av syne det større og mer dystre eller mørke perspektiv, det som ligger under overflaten. Unnasluntringen bunner mer enn noe annet i en ytre og overflatisk frykt for å bli stemplet som rasist. Verre er det ikke. Man blir ikke profet uten å være overtolerant her i gården. Men dette tåkelegger det dyperegående drama, de underliggende undergravende åndskrefter. Vi ser ikke at det pågår en større tragedie. Vi ser alt dette bare sosiopsykologiserende. Vi skal for enhver pris være best på toleranse overfor intoleranse.

For å avrunde: Når Kamil tar til ordet for og forsvarer en minoritet, ja, til og med unge piker i pubertet og identitetskrise og som til og med drar på jihad til et fremmed land, så skjønner alle «godt korrekte» nordmenn at dette er rett og riktig i både handling og ord, og at slik skal det jo være, i et humant samfunn, bedømt ut fra våre egne, universelle og ikke-dualistiske standarder.

Kamil trenger med andre ord all vår støtte, all vår sympati og for ikke å forglemme: Vår hele og fulle og autentisk inderligste av empati. Kamil klarer derfor å få oss til å tro at muslimer er mer like oss, enn vi er oss selv, og dette avføder så en nesegrus og hyllende beundring for mannen. Vi støtter slike holdninger, som vi til og med tror kan utløse større moralsk og personlig forbedringspotensialer i oss selv enn vi selv klarer å prestere, med tanke på oss selv, for egen maskin og på egenhånd.

Det er ikke mye flatterende. Vi har en ustyrlig trang til å gå over bekken for å hente vann i dette vårt så tuede land, for ikke å si: Truede land.