Arnt Folgerø, Midelhavet og hypermagikerne

Arnt Folgerø har skrevet en svært god og svært interessant artikkel om «de gode’s» operasjoner i Middelhavet og hvordan «de gode» klarer å bidra så sterkt til lure hele Europa til å «begår selvmord».

Vi har noen bemerkninger og forsøk å forklaringer, som Folgerø ikke tar opp, (fordi det selvsagt ikke var hans anliggende der og da). Her

Artikkelen ble en del kommentert og her tar vi med 2 bidrag. Det første som følger:

"...da et italiensk marinefartøy oppdaget en båt med 450 somaliske immigranter utenfor kysten av den italienske øye Lampedusa. Italienerne gjorde det som var vanlig på denne tiden, de fraktet somalierne tilbake til Libya". Men det skulle Italia altså ikke ha gjort, enda det selvsagt var klart for enhver at hver enkelt i dette "kollektive" jo nettopp søkte asyl enkeltvis. Ingen av dem kunne mistenkes for ikke å ville søke om asyl.

Emigrantene ble da først betraktet som "et kollektiv", og ikke vurdert individuelt, og det er ikke lov, ja, det strider mot loven, sa Europa.

Når så hver enkelt blir "vurdert" individuelt, får de nettopp kollektivt slippe inn og den italienske staten er spilt sjakkmatt, sammen med ALLE de andre europeiske nasjonene, - kollektivt. Kollektivt fikk de altså asyl fordi de nå søkte enkeltvis.

Hele Europa gjorde med andre ord seg selv til skamme på en formalitet og viste dermed for hele verden at Europa ligger i dyp forvirring og at maktesløyse og a-moral har tatt nakketak på Europa, og at nakketaket ikke vil slippe, fordi "de gode" ikke vil det og ikke tør annet enn å underlegge seg emokratiet, som man håper skal trumfe alt, uten at de forstår at hvis den emosjonelt betingede og servile korrekthet skal være statsbærende ideologi, så vil enhver moralsk standard som hevder seg å være "noenlunde objektivt" sett universell, synke som en stein i Middelhavet og da uten at noen bergingsaksjon fra norske NGO'er vil kunne berge dem, selv med et par oljebudsjett på slep.

Liker:22

Sett nå opp innlegget over opp mot følgende innlegg (sammentrukket her) som ble stående på første plass, med moderators hånd på rattet, slår tydelig an blant kommentatorene. Avatar Knut får «glatt» 100 stemmer. (Det første kun 22).

Inga sak i verdshistoria har splitta land og folk (i Europa) som innvandrings-, migrasjons- og asylpolitikken - av representantar frå den totalitære ideologien islam - som har vorte ført i Europa siste tredve-førti åra. Hadde vi hatt kloke og forutsjåande politikarar - så burde dei ha sett og forstått at dette ville kome!Men, nei.Så "heldige" har vi ikkje vore.Politikarar ser ikkje lenger fram enn til dei skal redde taburetten sin ved neste val. Det er ein ekstrem ego-kultur som driv dei. Stadig fleire døme på opportunisme og nepotisme kjem til overflata.Meg, mitt, mine er parolen.

Fy skam til våre styrande som har ført oss inn i dette uføret, fy skam til alle desse som gjennom år har svikta landet, grunnlova - alt Eidsvoldmennene og våre styrande i nær på 170 år bygde opp, sakte men sikkert, trygt og godt. No er landet øydelagt. Ferdig snakka. Her eg sit i leiligheita (eg bur i ein muslimfri bygard, men vi delar bakrom/hinterhof med ein bygard som har meir enn nok av slaget) HJALLAR arabisk musikk i eit slikt volum at eg knapt klarer tenkje. Ein tysker forsøkte seg i stad med å be dei dempe seg. Han vart sporenstreks trua av fem (sic!) vaksne menn - som fortalde han (på gebrokkent tysk) at han berre skulle kome seg til helvete vekk. Og søndagane held dei naturlegvis ikkje heilag (det ville jo vere å syne toleranse. HALLO!), musikken startar då i åtte-tida om morgonen... Hadde eg hat mot til det, skulle eg køyrt korsong med salmar heile søndagen. For ikkje å snakke om FREDAGEN! Men det er truleg å rekne som ein dødsdom. Faktisk heilt sant. :-( Jaudå. Vi har tapt. Og det er så forbanna trist.Vi skulle ha laga eit "synderegister" over alle politikarane våre som har bidrege til dette.Det fortener dei i alle fall.For å innrømme feil sjølve, kjem dei ALDRI til å gjere. Om det er menneskeleg å feile, må det pr definisjon vere umenneskeleg å IKKJE gjere det...

Hvorfor?

Knut uttrykker seg folkelig, ja romslig, og emosjonelt u-riktig, og derfor umoralsk eller uetisk, sett ut fra eliten og etablissementets og en hel skare av «vanlige nordmenns» aktuelle og tidsmessig korrekte idéverden og terminologi.

Refleksjonsnivået og erkjennelseshorisonten ligger fortsatt på dette etablissementets nivå, et nivå som kun er etablert på den sterkt illusjonistiske idé at emosjonenes er den egentlige og nødvendige objektive sannhet og universelle legitimitet, - ikke bare som abstrakt eller politisk ideologi betraktet, nei, også som selve det juridiske og religiøse fundament som nå skal ha kulturhistorisk og idéhistorisk monopolt eierskap på hvordan folk skal og må tenke, skal man bli opptatt i det gode og de godes selskap.

Knut lykkes med sin emodikterte retorikk fordi publikum er blitt dupert av den samme, av manglende forutsetninger for å tenke juridisk-religiøst, dvs dette kunne å tenke klart med forstandsevnen i stedet for dette egentlig patetiske i å føle uklart og vagt inne i det kronisk «emosjonsbedrag» befinner seg og som ligger under alle beslutninger, alle vedtak, alle lover og forskrifter, alt vektige faktorer som har blitt et eget udødelig liv, og som faktisk hindrer fornuften å få slippe til og bli en lødig medspiller i diskursen. (Fornuften er Djevelens hore, sa Marthin Luther og mer enn noensinne tidligere er dette tilfelle nettopp i dag).

Men det fins altså like vel folk som ikke vil la seg servilisere, og Knut er tydeligvis en sådan. Men lar han seg like vel dupere?

Knut finner gjenklang i de som lider av den endimensjonale emosjonelle tilnærming til tingene, alle aktuelle og fremtidige utfordringer og alle de problemene som bare vil bli større og vokse i antall «inntil himmelen tar dem» og «alle land låg øyde og alle mann enn døydde», som Peter Dass skriver.

Knut er en hypermagiker uten å vite det, en hypermagiker som operer på hans egentlige  motstanderes premisser. Han blir en hypermagiker som uler med hypemagikerne, på deres premisser, men da - for Knuts vedkommende- , i den tro at han nettopp kan bekjempe hypermagikerne, dvs «de emosjonelt betinget korrekt servile» som jeg ofte liker å kalle dem.

Knut tenker ikke juridisk i det hele tatt. Han tenker ikke juridico-religico. Han tenker med, i og gjennom sine emosjoner og vet retorisk å spille nettopp på lesernes emosjonelt betingede moral, en moral som er en moral kun by default, fordi mangel på emosjoner er like ille som et altfor stort og påtrengende behov for å sette emosjoner i fokus og som fundament for etikk og moral.

Emosjoner så vel som mangel på emosjoner kan være fundamenter for totalitære hypermagiske tendenser. En mangel kan, noe som alle ser, springe ut av det underliggende ofte svært emosjonelle.

Folk liker Knut fordi de ikke er interessert – eller ikke er opplært til eller fokusert på -  å tenke juridico-religico, her.  Og fordi de er da nesten automatisk også blir hypermagikere, folk med delir på å hjelpe og støtte andre by proxy, og hvor det gjelder å finne og konstruere opp så mange mange rasister eller hatefulle islamofob som mulig, for å få tilfredsstilt «syndromet», (integrert da i et syndrom som har mange felles kontaktpunkter med lidelsen eller det syndrom som blir kalt Münchausen by proxy, se  hat og hypermagi.

Jeg vil trekke frem et lite utdrag fra det første innlegget som kan illustrere hva jeg mener med å tenke juridico-religico – selv om det religiøst funderte aspektet ikke kommer eksplisitt fram her - :

Folgerød "...da et italiensk marinefartøy oppdaget en båt med 450 somaliske immigranter utenfor kysten av den italienske øye Lampedusa …. Italienerne gjorde det som var vanlig på denne tiden, de fraktet somalierne tilbake til Libya".

Jeg: «Men det skulle Italia altså ikke ha gjort, enda det selvsagt var klart for enhver at hver enkelt i dette "kollektive" jo nettopp søkte asyl enkeltvis. Ingen av dem kunne mistenkes for ikke å ville søke om asyl. Emigrantene ble da først betraktet som "et kollektiv", og ikke vurdert individuelt, og det er ikke lov, ja, det strider mot loven, sa Europa».

Med vanlig bruk av forstanden, vil vi påstå at det er mer fornuftig og mer riktig etisk å tenke som jeg gjør, enn hva Europa gjør. Det er mer i tråd med fornuften og troen på enkeltmenneskets ansvar for eget liv.

Vi kan tenke på det juridiske prinsippet om «medvirkning»: Man blir ansvarlig, selv om man ikke utførte mordet med egne hender. Dette er et gyldig rettsprinsipp og ingen vil si det imot. Man ilegges et kollektivt ansvar, gruppen medvirkere får samme straff. Hvorfor skulle ikke alle som kom i båten bli juridisk kjemt over en kam? De «medvirket» jo sammen, de samme regler og prinsippet burde gjelde for dem alle sett i det kollektive perspektivet.

Et annet eksempel: En lang rekke biler kjører fort etter hverandre. Kan bare den første bilen – eller eventuelt bare den første og den siste bilen – idømmes straff for fartsovertredelse?

Selvsagt må alle dømmes. Jussen ser det i det kollektive perspektivet. Dessuten ut fra et objektivt perspektiv: Uaktsomhet dømmes som om det var forsettlig.

Slik burde man også dømme emigrantene på båten og ikke trekke dem ut enkeltvis for individuell behandling,-  en slik prosess innebærer per se en dirkete sabotasje av selve rettssystemet og selve demokratiet.

Men dette perspektivet har ikke hypermagikerne og de som ikke har peil på jurico-religico tenkning peiling på. Derfor: Emokrati. Emokrati som totalitær styreform, intet mindre. emokrati, Støre, Listhaug

Et system som bygget på forstanden, og det juridiske og religiøse fundament, ville dessuten i praksis ha vært et mye mer effektivt system og et system eller et paradigme som ikke tjente så mye til å skape nye og varige illusjoner, basert på rent emosjonelle og hypermoralske holdninger og «betraktninger»

Se her om hvordan asyl-foreldre blir umyndiggjort av emosjoner å villstyr - Natan-barna.

Den store, undergravende puerilisering, Nawas, NRK, Hjerpset-Østlie og Adampour

Mina Adampour sa på Dax 18 forleden at «det er helt fint å si at islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion». NRK

Adampour er som alle vil vite muslim og antirasist. Hun er selvsagt sterkt imot Hege Storhaug, Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie, - alle sunne og uredde islamkritikere.

Man skulle så tro at Adampour generelt og ut fra hennes egen religion eller tro ønsker islamkritkk velkommen, spesielt saklig, velbegrunnet og etisk høyverdig kritikk av islam. Men hva er det hennes motstandere så bedriver, og som hun så radikalt tar avstand fra, om ikke annet enn nettopp saklig og velbegrunnet islamkritikk?

Adampour vet inderlig godt at det å si at «det er helt fint å si at islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion», er en god pr-messig flopp for islam og at slik kritikk ikke påvirker islam overhodet. At islam vil bestå og vinne frem uansett slik kritikk. Dette forstår ikke Hjerpset-Østlie og bare så altfor mange med henne. Dessverre.

Man skulle tro at Adampour representerte budbæreren – (ikke profeten) – Muhammed himself, at hun tar ham kronisk for et forbilde for menneskeheten, i den tro at Muhammed er den beste rollemodell verden noen gang har sett og komme til å se. (Adampour’s «broder i troen» og kollega, legen Usman Rana, her, har uttalt dette, nærmest ordrett sitert).

"Norsk islam" en fake

Adampour snakker og beveger seg som et dydsmønster som alle andre, som tror og er hellig overbeviste om at de er dydsmønstre, - mange av dem rene hypermagikere og på bedehuset bl a    – vil nikke godkjennende og varmt, såkalt empatisk og inderlig til. Hun snakker til deres innerste, det sjikt i dem selv de selv tror er det genuint menneskelige, og det sjikt i dem som representer kjærligheten til alle mennesker. Disse «magikeren» stiller aldri spørsmålstegn ved sin egen «godhet» og moralske fortreffelighet, - en egenskap som i høy grad kan være en illusjon og snarere uttrykk for umoden naivisme og sentimentalitet enn for moden akademisk selvrefleksjon og forstand. Se om hatprat, hets og hypermagi her

Mot en slik motstander har Nina Hjerpset-Østlie ingen sjans, direkte på skjermen, (uten at vi kan gå nærmere inn på «hvorfor» her).

Adampour er en dyktig både rent kroppslig og verbal retoriker. Få gjennomskuer imidlertid hennes egentlige strategi hvis eneste hensikt er å bringe islamkritikk til opphør, eller begrenset den så mye som mulig, og foreløpig da innenfor de ennå så relativt åpne grenser denne kritikken måtte ha i vårt demokrati og hvor muslimer er i mindretall, inntil videre, og hvor da demokratisk lov trumfer sharia-lover, alt ut fra hva islam selv sier og tillater.

Muslimer som bryter sharia her i landet, vil derfor ha sanksjon fra Allah selv, og – på lik linje – med budbæreren Muhammed selv.

Adampour er listig. Hennes rolige, tydelige og svært overbevisende måte, rent personlig og som person, å snakke på, er imidlertid svært villedende. Det hun gjør er å tigge, ikke å komme med rasjonelle argumenter hvor konteksten er det store perspektivet, de grunnleggende, eksistensielle, filosofiske og religiøse fundamentene, dvs de fundamenter som retter seg mot helt grunnleggende og sentrale spørsmål som f eks: Hvem er egentlig Gud? Hvilken kjærlighet eller hvilket hat, og hvilken dom, kan vi forvente oss av denne guden, og for hvem? osv os.

Hun fokuserer på mulige konkrete og nokså trivielle urettferdigheter, spesielt i form av manglende særrettigheter, og annen positiv urettferdighet, som ideologisk påstås å bli begått mot muslimer i alt flimmer og kaos av detaljer, som alle for henne «beviser» hva det dreier seg om, og hva det skal dreie seg om, ikke bare for henne og muslimene, men også for oss ander, vi vantro.

Det Adampour i realiteten gjør, er å innynde seg, tigge om sympati med det hun tror er urokkelige argumenter, argumenter som dikterer henne og som hun aksepterer uten å mukke, - eller reflektere.

Denne teknikken gir henne et mentalt overtak, tror hun, på Hjerpset-Østlie. Og Østlie vakler og nøler, ja, falle pladask, under vekten av denne skråsikkerheten Amanpour manifisterer. Hun forstår ikke at Adampour allerede før diskusjonen er kommet i gang, her har å gjøre med islam, ikke først og fremst Adampour privat og en av snart 2 milliarder muslimer ww, i egen person, en person Hjerpset-Østlie forutsette tenker som henne selv, nemlig med forankring i overveldende vestlig tankegang innenfor det vestlige paradigme.

Det slår ikke Hjerpset-Østlie på noe tidspunkt at det her gjelder helt fundamentale metafysiske og teologiske grunnforutsetninger, om reelle paradigmeulikheter, og hvor det da hersker en uoverstigelig kløft mellom det islamske og det vestlige verdi- og tankeparadigme.

Hjerpset-Østlie begynner å vakle og nøle allerede før debatten er begynt. Hun forstår ikke at det hele dreier seg om hva grunnleggende religiøse dogmer kan og må innebær inn i den enkeltes sjeleliv og praktiske liv som følger av det. (Idéer har konsekvenser).

Hjerpset-Østlie kan derfor – i en helt annen sammenheng, men her like vel relevant – tillate seg å være «vilt» begeistret for den radikalt selvinnbilt vestlige muslimen Majid Nawaz, HRS "hyller Nawas, som fremstiller seg som svært liberal og antiautoritær, og som nådeløst kritiserer de av hans trosbrødre som han beskylder for å promotere terror. Majid Nawaz vil gå en annen vei, men Hjerpset-Østlie tror han kommer mot henne med forsoningsviljens åpne armer og at omfavnelsen vil vare evig, til alles fordel og tilfredsstillelse. Hun forstår ikke at det påligger Nawaz en – ontologisk og virkelig - plikt til å omvende henne til islam, uansett hvordan og uansett hvor langt tid det måtte ta.  Litt om Nawz på document.no

Hjerpset-Østlie ser umulig at Nawaz og Adampour er en alen av samme stykker og at de begge er respektive ulv og ulvinne i lammeham.

Adampour serverer oss indirekte og uten å si det høyt og tydelig, et skjema hun forventer vi skal utøver vår kritikk av islam innenfor, et skjema hvis grenser ikke kan overskrides eller betviles. Og hun klarer det, hun overbeviser mange sløve, men stemmeberettigede ikkemuslimer om, at muslimene simpelt hen virkelig har rett og ikke ikke-muslimene. Ikkemuslimer gjøres dermed ganske enkelt som en følge av Adampours kroppslige og personlig retorikk, til de som har og bør bære skylden for alt av det minste ubehag som måtte forefalle eller vederfare enhver muslim, på grunn av den islamske tro i seg selv.

Adampour klarer det retoriske mesterstykke det er å fremstå både som «hellig» forurettet og samtidig som en helt ut vestlig, frigjort kvinne. Hun overbeviser med sin etter hennes mening soleklare rett til å være indignert på vegne av islam – mest altså ved å vise frem sin yndige personlighet og like tilforlatelige retorikk. Hun makter å avlede oppmerksomheten fra det åpenbare faktum at det hun driver med, er å innynde seg, hvilket ikke akkurat er å vise og praktisere sin «kvinnelige» yndighet. I forhold til Hjerpset-Øslie fremstår Adampour som en «ulvinne i lamme-ham», vil jeg si. Hun skremmer egentlig vettet av Hjerpset-Østlie før debatten er i gang, og det utrolig nok helt uten at hverken NRK eller publikum generelt gjennomskuer strategien eller får med seg budskapet, bortsett nettopp fra det budskap hele debatten impliserer: Budskapet om at islam er best og at muslimene er de beste folka, som det står i Koran, og av hvilket enhver muslim med største letthet og beste ureflekterte samvittighet  kan dedusere er en sann og urokkelig påstand, og altså gitt dem som en hellig rett til å dedusere til enhver tid og på ethvert sted.

Kort fortalt:

Pueriliseringen av en hel sivilisasjon, av muslimer så vel som vantro, er en farlig, snever, dum, rigid og lite fruktbar kategorisering av så vel islamkritikk og islamkritikere som av islam i seg selv og av muslimer generelt.

Pueriliseringen må ha til hensikt å isolere kritikere – feilaktig og helt uforsvarlig intellektuelt sett - såkalt islamofobe - med sikte på mulig fremtidig utfrysing og straffeforfølgelse, en strategi, som hvis den lykkes nå fremover og mye mer inderlig enn den hittil har gjort og klart til nå, vil medføre omfavnelse islam med sluk, snøre og stang, alt på Allah og «profetens» premisser:

https://www.quora.com/What-is-the-origin-of-the-buzzword-islamophobia

Lukket og åpent syn på islam:

Monolittisk/splittet/ulikartet:

Lukket syn: Islam betraktes som en samlet blokk, statisk og utilgjengelig eller stengt for nye kjensgjerninger/realities.

Åpent syn: Islam som sammensatt, pluralistisk og progressiv, med interne ulike trosoppfatninger, debatter og utvikling.

Selvtilstrekkelig/interagerende:

Lukket syn: Islam ses som fremmed eller adskilt og annerledes, og hvor islam ikke anses for å ha målsettinger og verdier til felles med andre kulturer, og at islam ikke lar seg påvirke av de andre kulturene og ingen påvirkning har på dem.

Åpent syn: Islam betraktes om en selvstendig tro på linje med andre troer og kulturer. Islam deler visse verdier med andre troer og kulturer, er påvirket av dem og beriker dem.

Underlegen/fremmed/different:

Lukket syn: Islam betraktes som underlegen Vesten, barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexist,

Åpent syn: Islam anses som distinkt annerledes, men ikke mangelfull eller ineffektiv og fortjent til likeverdig respekt.

Fiende/samarbeidspartner:

Lukket syn: Islam betraktes som voldelig, aggressiv, truende, terroristvennlig og engasjert i sammenstøt mellom sivilisasjonene.

Åpent syn: Islam betraktes enten som en aktuell eller potensiell partner i samarbeide  om å løse felles problemer.

Manipulativ/seriøs:

Lukket: Islam betraktes som en politisk ideologi som brukes for å fremme politiske og militære fordeler.

Åpent: Islam betraktes som en autentisk religiøs tro som praktiseres seriøst av tilhengerne (adherents).

Kritikk av Vesten avvises/tas seriøst:

Lukket: Kritikk av Vesten fra islamsk side avvises blank.

Åpen: Kritikk av Vesten tas seriøst og blir gjenstand for debatt.

Diskriminering forsvares/kritiseres:

Lukket: Fiendtlighet mot islam brukes til å diskriminere muslimer og ekskludere dem fra storsamfunnet.

Åpen: Debatter og meningsulikheter med islam reduserer ikke forsøk på å bekjempe diskriminering og ekskludering.

Islamofobi er naturlig/problematisk:

Lukket: Anti-muslimske holdninger aksepteres som naturlig eller «normalt».

Åpent syn: Kritikk av islam innebærer at også kritikken gjøres til gjenstand for kritikk slik at kritikken ikke blir urettferdig eller unøyaktig, (si gjerne faktaresistent eller støtende, krenkende, truende, upassende etc).