Jeg skriver så mye om hypermagi og hypermagikere fordi det stimulerer meg selv intellektuelt, fordi jeg er inne på upløyd mark og faktisk står overfor et stort formidlingsansvar, og ikke minst fordi jeg ønsker kommentarer, korrigeringer og supplerende vinkler og perspektiver på hele «sakskomplekset».
Men kommentarene uteblir. Jeg trøster meg med at bloggen dog er et utdrag notater og visse påminnelser for meg selv, en slags skrivebordsskuff – etterlatte papirer, klar for forglemmelse.
Det får nå så være. Jeg liker å skrive, tenke – forholde meg til nye ting, nye mulige måter å tilnærme seg virkeligheten på, rett og slett. Jeg går visst ikke trett av det, om den mulige aldri så lille «anerkjennelsen» uteblir.
En oppfordring eller en oppmuntring jeg ikke tidligere har kommet med. Jeg har tidligere lagt ut en ganske lang og derfor for mange nokså søvndyssende artikkelsamling, vil jeg tro, på rundt 300 sider, her. Jeg lar det står til.
Hypermagi kan være vanskelig å få tak i, og enda vanskeligere å forstå. Jeg legger inn noen konkretiseringer sist i denne artikkelen i håp om at alt skal bli så mye klarere. Jeg advarer mot sterke scener og henstiller til spesielt sårbare dunbunter å bekytte seg selv, så godt det lar seg gjøre.
La meg så, som en aldri så liten aperitiff til selve saken, eller før jeg kommer til saken selv, legge inn en link til et stykke av Geir M Moen, Åndemaning, Publisert: 2. okt 2011. Se: http://www.verdidebatt.no/innlegg/189839-andemaning
Åndemaning er det samme som det Bibelen kaller spiritisme. En åndemaner er en mystiker som opptrer som et medium eller en mellommann, som tar imot budskap fra åndeverdenen.
Min kommentar: En hypermagiker er ingen mystiker. Se vår "utmerkede mustread" her, hvor jeg nevner E Underhill og ulikheten mellom magi og mystikk
Hypermagikeren vil også fremstille seg som et medium eller en mellommann, men han gjør det skjult og for å tilrane seg makt, i stedet for å gi noe av sitt mulig noble selv.
Følgende fra artikkelen har altså intet med hypermagi å gjøre, men kan være av interesse å ta med, for å få frem kontrasten til hypermagien og for å gi meg selv en anledning til å presisere hva hypermagi ikke er, (selv om nok hypermagi faller inn i lastekatalogen, hvis ikke direkte: Syndekatalogen).
Hva sier Bibelen om åndemaning? Det står i Bibelen, 3. Mosebok 19,31. ”Dere skal ikke vende dere til gjenferd og spådomsånder og spørre dem til råds, så dere blir urene ved dem. Jeg er Herren deres Gud.” …
Det er mange mennesker som søker veiledning hos spiritister eller spåkoner. … Det står i Apostlenes Gjerninger 16,16-18. ”En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavinne som var besatt av en spådomsånd. Hennes herrer tjente gode penger på at hun spådde. Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: ”Disse folkene er tjenere for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse.” Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: ”Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne.” Og den forlot henne på timen.”
Onde ånder, altså engler som en gang levde i himmelen og tjente Gud, gjorde opprør sammen med Satan og ble kastet ned på jorden. Det står i Bibelen, Åpenbaringen 12,7-9. ”Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og hans engler gikk til krig mot draken. Draken kjempet sammen med sine engler, men ble overvunnet, og de kunne ikke lenger ha noen plass i himmelen. Den store drake ble styrtet, den gamle slange, han som … forfører hele verden ….” Siden åndene som åndemanere er i kontakt med er satanske, er det uakseptabelt for Gud at mennesker driver med dette. … 3. Mosebok 20,27. ”Når en mann eller kvinne har en dødningeånd eller en spådomsånd i seg, skal de dø. De skal steines; det hviler blodskyld på dem.” …
Jeg føler behov for noen ytterlige kommentarer som kan kaste lys over det jeg her kan kalle «det hypermagiske paradigme», et paradigme – bygget på overtro, kall det gjerne sekulær overtro - som er mer utbredt i dag enn noen vil tro, og få er bevisst; et paradigme som gjør mye urettmessig skade og som psykopater av ulike slag og på ulike områder like fullt har «benyttet seg av», helt eller nesten helt uten å være klar over det (?) og i kriminell betydning, forsettlig forstand.
Presisjon: Jeg går ikke inn for å applisere det som just ovenfor ble trukket ut av Bibelen på det «komplekset» jeg kaller hypermagi. Bibelens «forhold» kan ikke uten forbehold overføres til «oss» og dagens forhold. Kontekst kan være avgjørende. (Jeg minner om konkretiseringene på slutten av artikkelen).
Jeg anser midlertid hypermagien for å eksistere som en realitet som ligger utenfor bevisstheten, den er ikke kun et konseptuelt fenomen og en «størrelse» vi med litt mer kunnskap og innsikt kanskje kunne kontrollere med kirurgiske instrumenter og presisjon. Hypermagien kan ikke detekteres eller registres hverken via røntgen eller ønskekvist, som noen finner vann under jorden med. Magien kan ikke oppdages i tollen ganske enkelt fordi den er overalt, i og med alle, i og med alle relasjoner. Den er – på kvantenivå – den partikkelen eller det knippe av partikler man egentlig ikke kan posisjonsfeste, fordi man selv påvirker plasseringen. - fordi selve forsøket på posisjonsangivelse påvirker plasseringen, uten at vi kan måle dette og denne relasjonen i seg selv. Det er som om magien er et begrep og ikke et nominum; et virkelig «overnaturlig» fenomen og ikke bare en betegnelse eller et ord. Platon mente at idéene eksisterer uavhengig av mennesket og dets mottakerapparat. Kant snakket om «tingene i seg selv». Jeg forbinder ordet magi med begrepet magi. Magien eksisterer som en realitet utenfor mennesket, ja, den er mer virkelig enn bare tanken på at magien kan finnes.
I dag frykter de fleste det som kalles magi; den antas å være oppspinn, og det er den hvis man leter etter magiens nomina, ikke hvis man søker magiens «begrep». Magien kommer til syne, den kommer ikke med sin dåpsattest eller som opplysninger man gir til skatteetaten. Den opptrer selvsagt ikke offisielt og notorisk. Men den viser seg i angst og frykt, i misforhold, i det som skaper ubehag for noen og forlystelse for andre. Magien ligger i X-faktoren, den «godheten» forstiller seg overfor. Den forkler seg imidlertid ikke som en konkret «frykt for den andre» eller det eller den og de fremmede, selv om den virker også gjennom disse relasjonene. Den overskrider eller transcenderer alt dette.
Magien – her hypermagien - er
for så vidt transpersonal eller hyperpersonlig; den er saken selv eller hybriden,
alt etter som. Den ligger og virker på det mange vil kalle det psykologiske
planet eller nivået, idet man i virkeligheten mener det sjelelige eller
åndelige planet, - et plan man i dag kollektiv benekter eksistensen av. Går man
inn på klingen på dette, vil mange mene at et slikt hyperfysisk plan faktisk
eksisterer, men det vil sitte langt inne å si at fenomenet utgår fra bipolære
fysiske krefter, fra dette i og for seg helt antempiriske «rommet», dette
konseptet eller disse forestillingene. Man trenger ikke å være dualist eller
manikeer for å se alt dette. Scenariet foreligger og folk med en grunnleggende
matematisk innstilling til eksistensen, vil ofte si og bekrefte, at jo, det er
jo selvsagt og innlysende at det må finnes noe «som er større enn» … at det må være mer mellom himmel og jord, for
å si det sånn. Slike sukk bekrefter mysteriet som et begrep, som noe faktisk
foreliggende – utenfor oss selv og som så å si kommer helt uskapt og rent
utenfra til oss, ikke fra oss eller noe i oss.
Magien skapes ikke av vår tanke, vår fornuft eller vår vilje og våre forestillinger. Den er ikke fordi man tenker at den er. Den kan med fordel heller anses – innbilt eller ikke - som en «trickster» og en «trickster» er et begrep Jung benyttet seg av. Den er «the odd man out» i systemet, den er den usynlige kjeppen i hjulet eller håret i suppa, om man vil. (Noen må ha plassert det der!). Jeg tror den berømte vitenskapsmann Gottlob Frege ville ha vært enig med meg i, at hvis magi eller magien fins, så finnes den «objektivt» og utenfor oss, og derfor som en potensiell maktfaktor vi bør regne med. Men «not so» i våre dagers store, dype altoppslukende, forblindende og vanvittig snevert-tenkende vestlige paradigmer av i dag, primært skapt av media og akademia. I kunstens verden, derimot, og i «folkesjela», og blant «sportsidiotene», har man et rikere og mindre ubevisst fryktbasert forhold til dette med magi. (Man snakker her om suggesjon og entusiasme, noe som kan ligne på magi, men dette er på sitt beste kun eufemismer for det reelle i dette med magi per se). Man snakker imidlertid aldri om at magien faktisk eksisterer, at den har agens, som det heter, og at den i dag er «åndeliggjort» inntil det helt ufarlige og likegyldige. Magien er så langt fra å være en alminnelig «husgud» i dag, at bare selve dette faktum kan fortelle at magien faktisk er fullt oppe og går og høyst virksom på alle steder og i alle relasjoner.
Hypermagien går under radaren; den må oppfattes og forstås metafysisk og siden «verden i dag» er så lite metafysisk orientert, jo verre blir det å oppdage den og forkaste den; i stedet mater vi den, som når vi mater trollet.
Å oppdage hypermagi kan sammenlignes med dette å forstå et kunstverk. Enten får man noe ut av det, det løfter en, på en måte, man forstår mer av tingens og forholdenes sammenheng. Det skjer når man blir deltaker i kunstverket. Å forholde seg fruktbart til et kunstverk, er som å gi eller få et svar på en gåte, noe som bare øyeblikk før lå i det skjulte. Det samme gjelder på lignende vis skjellsettende sportsbegivenheter. Det samme gjelder paradokser: Man ser kanskje meningsløsheten i dem, men de er der, og de virker, de eksisterer utenfor oss!; de forteller om menneskets begrensninger og er derfor alt annet enn bare irrelevante og noe man kan stue vekk. Paradoksene har en tendens til å slå tilbake og dukke opp igjen. (Vi styres f eks av matematikk og tall mer enn vi klarer å innse eller innrømme). Hvis paradokset da fortrenges og har vært «glemt», makter man ikke å se at man nettopp er blitt truffet av et paradoks – eller selve paradokset - i sitt eget, høyst private liv, i sin indre dimensjon, og i de relasjonene man måtte ha til andre mennesker helt sånn i sin alminnelighet.
Paradokset ligger på en helt annet nivå enn dilemmaer. Begge kan ubearbeidet lett stues vekk og glemmes, og takk for det. Men paradoksene kan aldri glemmes totalt, - de forsvinner ikke. De ligger der og venter på oss og før eller senere vil de klebe seg til oss på en måte vi absolutt ikke ønsker. Som med magien kan de destruere oss om ikke fysisk, så på det personlige eller åndelige planet. Dette kan så vise seg i vår angst og våre nevroser, for å snakke upsykologisk, for den litterære tilnærmings skyld.
Å avvise at hypermagien er i sving, minner om den prosess som skjer nå vi fortrenger traumaer, store er små, og det vi så regner for ingenting. Traumaene ligger der; de danner for så vidt et taust og passivt premissgrunnlag for senere livsvalg. Hypermagien er et taust vitne, en objektiv dommer og faktisk – en nådeløs lovgiver.
Når man f eks løser en nøtt eller en vanskelig oppgave i en IQ test, får man en lignende opplevelse, en opplevelse av ikke bar å mestre, men å beherske. Man har følelsen av kontroll; selvbildet gis en premie for god oppførsel.
Eller for å ta et annet kanskje ikke helt kompatibelt eksempel: En president – hva er «det»? Vi tenker på hans funksjon. I virkeligheten er han en tidligere partislave eller en noe støvete fargebunt som like vel egentlig er superbyråkrat. Han velges, fordi han er et felles multiplum. En konge – hva er han? Jo, et menneske med en viss aura, ikke bare en platt empirisk historie, men med en slags underlig hjemmel, som han bare har, spesielt hvis kongedømmet er arvet eller så å si ligger i slekten langt tilbake, (helt tilbake til opprinnelsen eller opphavet, kan vi si). En president er en funksjon av empiri; en konge er et resultat av mytologi. Begge er empiriske størrelser, men bare en av dem besitter «magien», den som frastøter eller tiltrekker, den som skremmer eller blidgjør, den som gir mening eller absurditet eller den som enten gir selve livet forgyllelse, fortryllelse og (rasjonell) mening eller det som irrasjonelt kun bringer motløshet og tilintetgjørelse.
Det sier seg selv at kongen og presidenten har noe med politikk å gjøre. De fleste vil oppfatte magien i og med en president er midlertidig, mens kongen representerer og faktisk er den varighet man jo så sårt trenger. Kongen transenderer slektenes ledd, slektens gang, presidenten bekrefter og påminner bare om det midlertidige, ja, det ekstremt dennesidige, og derfor også det relative - og alt og derav begrepet relativisme.
Sagt og sett på en annen måte: Et gjennomrasjonelt samfunn – fundamentes kun i «fornuften» -
er et rotfestet irrasjonelt eller irrasjonalt samfunn. En totalt liberalistisk stat eller et totalt liberalisert system, er en illiberal, konkret, og taktilt sett og erfart. Et samfunn som tror seg å kunne bygge kun på det metafysiske, er et spøkelse. Et samfunn kan heller ikke fungere basert på en overdreven følelse eller en «korrekt emosjon» som forutsetter magiske krefter i virksomhet, som et fundament for politikk, kunst og kultur. Det er ikke dette dette dreier seg om. Det går dypere.
Det ligger «noe» utenfor ønskekvisten, håpet og den usynlige kjeppen
jeg nevnte ovenfor og dette «noe» eller denne «noen» er ikke kun statistikk,
sannsynlighetsberegning og eventuelle erstatningsoppgjør. Og dette «noe» eller
«noen» er det som utgjør magien i ting og forhold, universelt, den begrenser
seg ikke til tid og sted. Den fremtrer mangehodet, i ulike kulisser og med en
stemmebruk, en familiaritet og en gestikulasjon som selvsagt varierer
«uendelig». Den er faktisk en del av oss og følger oss som mennesker; kristentroende vil kanskje forbinde dette med følgende av syndefallet, og vårt
noetiske fall, - hvorfor ikke? Som funksjon er magien noe vi ikke kan
personifisere eller sosialiserer eller bli sosialisert inn i, på en empirisk
målbar måte. Det er magien som tar styringen over oss, ikke vi over den, hvis
vi ikke besinner oss på den, og spesielt hvis vi utelukker den som en ensidig
mytisk størrelse, eller en illusjon, eller som et adiafora eller en spesiell og
konstruert kjødeliggjøring av faktor X. Det er ikke et spørsmål om den fins
eller ikke, for å snakke med Shakespear.
Først, noen forbindelse til yoga og bruk av mantra?
Fra wikipedia: Mantra (Sanskrit) fra roten man – å tenke – og endelsen tra – som antyder instrument
eller verktøy. Betyr tanke eller hensikt uttrykt som lyd. Derfor betyr mantra «bønn», «hymne», «trylleformel» og «plan».
Trollformler eller hekseformularer, på dansk kalt trylleformularer, er magiske ord («trylleord»), rituelle anvisninger eller episke beretninger som blir brukt enten til å kaste trolldom over noen eller
noe, eller verne mot sykdomsdemoner og onde krefter i tilværelsen. I svartebøkene omtales slike
formler som «magiske oppskrifter». Trollformlene er dels basert på en
avskriftstradisjon, dels på muntlig tradering. wikipedia her
Min kommentar: Ndgj mantra: Hypermagien trenger ingen
lyd og intet uttalt lydbilde; snarere tvert imot: Hvor mindre lyd – i egentlig
forstand - hypermagikeren gir fra seg, annet enn i cerebral skriftlig verbalitet,
jo bedre for hypermagikeren og jo mer tror han at han vil lykkes med sitt
prosjekt, som altså er «å bli større ved å gjøre mindre», på permanent eller
kronisk vis. (Jfr: Jo sintere jeg blir, desto bedre føles det og desto mer og
oftere må jeg ha av det).
«Vår magiker» benytter seg gjerne av et oppkonstruert offer – en konstruksjon han selvsagt må holde skjult, idet han foregir kun å drive med opplysning, politikk og personlighetsdannelse, eller «filosofiske smuler». Han vil bidra til å konservere eller skape nye normer, noe bedre, bedre mennesker, mer edle holdninger etc etc. Rett holdning er i dag identisk med dyd eller dygd. «Korrekte emosjoner» - som jeg skriver om - er et ekstratillegg mange tillegger seg selv. De gjør mannen ekstra fromme, ekstra edle, - og ekstra selvgode. Ikke gode per se. Selv om man tror det.
Disse kan ikke gjøre noe galt eller ondt. Alt er godt. Hva du enn gjør – det er karma, kan en ekte emosjonelt korrekt person få seg til å si uten å blunke. «Natur er etikk». Vi må bygge en ny verden via en ugudommelig tro på menneskets egen guddommelighet, dvs evige og uavhendelige godhet. Vi trenger transformasjoner, ikke reformering. Grusomhet er bare mulig i dårlige samfunn, ikke i dårlige mennesker.
Han ser som regel ikke at han i denne «selvforeldlingsprosessen» kan
komme i skade for å produserer ofre som ikke er ofre, men som han subjektivt føler
han like vel «må ha», men som han primært konstruerer til egen fordel, for slik
å kunne øke verdien på eget selvbilde, dvs den verdien han setter sin lit til
at han både i egne og andres øyne har – som en eller annen essens eller
substans som han bygger det meste av sine selvrefleksjoner og holdninger på.
Dette farger så personlighets- og handlingsmønsteret. Han går i ett med sin
høye moral, som han finner eksemplifisert hos «de gode», en snever krets, ja,
vel, men den viktigste kretsen han har å forholde seg genuint til, eller være
den beste øyentjener for, selv om at han kanskje at han egentlig lyver for seg
selv. Han tror da at den noble løgn tross alt hjelper sivilisasjonen fremover
og oppover. På sitt høyeste nivå tar han må av seg til å bidra vesentlig til
forbedring av den offentlige moral (han støtter først og fremst minoriteter).
Han arbeider faktisk for en ny statsdannelse, ofte ved å ville bevare og styrke
statens og landets lovverk og konstitusjon. Han vil at «omgivelsene» i sin
totalitet retter seg etter hans egne – og hans «egne’s» - preferanser og
prioriteringer, både moralsk, kulturelt og politisk. (Religion betraktes ofte
som avleggs og faktisk hatefull, bortsett fra når det gjelder islam, som han
mener nærmest automatisk før eller senere vil danse bare mer og mer etter hans
egen pipe, en forhåpning han mener han kan begrunne med «vitenskap», ført og
frem SAP-vitenskap).
Han velger på en måte alltid den mest selvbeleilige måte å forholde seg
på (og hvem kan kritisere ham for det?). Han føler seg legitimert ved at han på
en måte sverger ved seg selv, en teknikk som faktisk sidestiller ham med Gud
selv, i og med at det i prinsippet bare er Gud som kan sverge ved seg selv. Det
sier jo seg selv.
Det han imidlertid bygger på, er en stjålen eller tilranet makt, en makt
han føler nærmeste garantert tilfører ham – via hans egen innbilt
uimotståelige kraft - et objektivert større og mer betydningsfullt selvbilde,
(forhåpentlig), både i egne og andres øyne, med alle ledsagende mentale og ja,
faktisk – kroppslige strukturer på kjøpet. Han vil ha mest mulig lykke for flest
mulig og er villig til å «treffe» radikale tiltak for å få dette til, for alle.
I praksis bli han imidlertid svært selektiv. Han kan egentlig ikke forestille
seg at «hvite» kan diskrimineres og at det finns har mot hvithet i seg selv,
som identitetsmarkør.
I seg selv er dette bare en like enkel som lettgjennomskuelig, men tragisk
«overføring», som han selv ikke vil assosiere seg med. Han ser at han gjentagne
ganger lykkes. Han får visse deltakere da til å godte seg over hans
tilsynelatende suksess på avstand og på tribuneplass. Her gjelder enten
tommelen opp eller ned for offeret: Hypermagikeren avgjør sine offers skjebne,
liv eller død, brutalt, ja, og kanskje utrolig, men oven i kjøpet kynisk,
servilt og opportunistisk.
Hele veien har hypermagikeren selv selvsagt følelsen eller
forestillingen av å være stor på empati og solidaritet, uten å forstå at han
egentlig er underdanig og bare emosjonelt korrekt, (en radikalt paradoksal
posisjon), men dette er selve poenget: Han ser det ikke. Han makter ikke
paradoksets premiss og rammeverk. Det gjelder ikke ham, det rammer ham ikke. Og
dessuten kan det ikke dokumenteres, bevises – for det fins jo ingen empiri! Han
søker imidlertid alltid absolutt sikkerhet, fordi han er absolutt utrygg, svak
og habituelt anlagt for opportunisme både av den grimme, direkte slemme og dessuten
subtile sorten. Han er alltid emosjonelt korrekt.
Noen som kjenner seg igjen? Vel, jeg gjør det, på en måte. En liten innrømmelse: Jeg er mer opptatt av metafysikk enn fysikk. Jeg lærer mer om livet og det menneskelige av å møte kong Ødipus hos Freud og de gamle greske tragedieforfatterne enn av tusenvis av vitenskapelige avhandlinger, selv om Freud ikke kan dokumentere sine teorier og selv om tragediene i seg selv jo er svært så uvirkelige, bombastiske, strenge, dystre og urealistiske. Men jeg lærer mye av f eks Heisenbergs usikkerhetsteori og Gødels teorem, som «krever» ulike forklaringsnivåer og flere andre som bringer innsikter om alt fra evolusjon, gudsbeviser, filosofi, filologi, historie, retorikk, logikk og f eks kategorimistak etc etc.
Psykologen David Meyers bragte for noen tiår siden frem følgende med illustrative funn: De fleste sjåfører mener er at de kjører bedre enn gjennomsnittet. 100% av studentene i en undersøkelse som omfattet over 80 000 mente, at de var bedre enn gjennomsnittet. Seksti prosent plasserte seg blant de ti prosent beste.
Slike innsikter gjelder nok den dag i dag. Vi blir visst ikke «godere» heller, eller mindre «phony korrekt emosjonelle», som jeg vil kalle det. De fleste av oss tror vi har større mulighet for å lykkes i arbeid, familieliv og alminnelig tilfredshet enn andre. Det som mangler, er innsikt i det magiske, i magien, i de usynlige kreftene som vi kan bruke eller bli brukt av, men som ingen nevner. Vi kan i dag snakke om hypermagikere og hypermagi. I og for seg kan det magiske sammenlignes med «det metafysiske», men ingen av dem har med det «overnaturlige» å gjøre; det de har felles er viljen og evnen til å bruke fantasien. Metafysikk kan sies å være studiet av det meste reelle som forefinnes, det som går ut over «det ytre» og det vi kan sanse; metafysikken går mer på det som kan «senses».
I enhver forskning inngår det et «overpremiss», nemlig de verdisyn vi
bærer med oss, de innebygde og nødvendige metafysiske «fordommer» vi er
integrert i. Metafysikk går på dette med overskridelse, «transcendentering»,
«det» som konstituerer sjakkspillet før trekkene tas. Jeg mener at man ikke kan
forstå hverken f eks kristendom eller islam, hvis vi ikke har en rimelig god
innsikt i disse tingene. SAP i seg selv, hjelper ikke mye, om den er aldri så
nødvendig og hjelper oss alle til å bli «godere». Og det er her
hypermagien kommer inn. Den fyller en blindvinkel; den er reell (både Gødel og
Heisenberg ville ha sett den, men tiden den gang ga ikke ansporing til adekvat
fokus). Men er det noe etablissementet frykter, så er det nettopp denne magien.
I denne postering trekker vi inn visse
vinkler på dette som jeg håper kan klargjøre litt mer av det jeg ser og mener. Det
synes å foreligge en magisk link mellom aktuelle og potensielle tall, en magi
med to «viljer» som hver seg drar sinnet i motsatt retning, noen ville kalle
dette fristelsens vesen, der vi må velge mellom lyset og mørket.
Hypermagikeren kan aldri tillate seg et livsbetingende tap eller dette å miste ansikt, som man sa. Han hater å tape, selv om han utad er bittert imot alle former for konkurranse og selvhevding, både på det materielle og åndelig planet, (et plan han for øvrig sannsynlig vis ikke kan ha kontakt med, i hvert fall intet hjertelig, sannhetssøkende og autentisk og tydelig gudsfryktig eller rendyrket kristent forhold til, i alt sitt etiske og eksistensielle alvor).
Han har en markedsverdi han egentlig må tilføre seg selv. Han ser ikke
forskjell på markedsverdi og en endimensjonal økonomisk og psykologisk markedsrelatert
menneskeverdi og på menneskeverdet
i seg selv – et verd og en verdighet og
derfor er noe kvalitativt og genuint mer - i seg selv, enn bare «en menneskeverdi».
En hypermagker er på en måte en person som kjenner prisen på alle ting, men
ikke verdien av noen av dem, som Oscar Wild sa. Oversatt: Han kjenner prisen på
individene, men ikke verdien av personen og personene i seg selv.
Hypermagikeren har i utgangspunktet, og selvsagt underbevisst, en ekstremt
lav objektiv eller ekstern selv-verdi, noen han selvsagt benekter, og i
virkeligheten noe han i høyden bare aner vagt, og som han anser som unødvendig
og derfor – for ham - komplett adiaforisk, dette på tross av det
mindreverdskompleks han nødvendig vis da må kompensere for, uten at han «ser»
det; (han har ingen epignosis om dette mindreverdsaspektet – eller selve
fundamentet - ved ham selv; han opererer dette aspektet eller komplekset i det
okkulte, det som ligger i det skjulte, ikke bare i form av «kunnskap om det
skjulte», generisk sett, men hva gjelder
spesifikk kunnskap om seg selv og det som da ikke må komme frem i dagen og som
derfor lever sitt eget dynamisk, men altså hemmeligholdte og bare halvt
bevisste liv – i form av okkulte eller okkulterte emosjoner - i ham selv).
Hypermagien blender hypermagikeren for at mennesket har en verdi i seg
selv, han ser ikke det genuine menneskeverdet som er gitt alle mennesker
av Gud, i og med at mennesket er skapt i Guds bilde og likhet og at alle
faktisk bærer den naturlig gitte og guddommelige naturloven på sitt hjerte,
selv om det er falt og det har syndet og kun kan overleve via Guds aktive nåde
og utvelgelse. Han ser i høyden de formelle aspekter av dett. Han bruker
sine objekter for å oppnå fordeler form ham selv i form av et oppblåst
selvbilde, dette i seg selv et symptom på at han lever på en illusjon. Hypermagikeren
er en ondsinnet og infam hykler. Hypermagikeren er en utgave av Stalin-typen
som med brysk og bram går inn for obligatorisk innføring av strenge straffer
for ærekrenkelser, men da bare for å beskytte den indre krets rundt ham selv,
en krets og en klikk som da med all lovhjemmel og i full legalitet kan sette i
gang de største og verste forfølgelses- og prosesser mot annerledestenkende og
folk med for dem avvikende og truende verdi- , virkelighetsoppfatning og menneskesyn.
Alt dette gjør så den hypermagiske formen for magisk trolldomskunst spesielt farlig og da spesielt hvor den benyttes – ofte helt uten nåde, god dømmekraft, tilstrekkelig innsikt og forstand - på nettet, dvs i debattfora osv. hvor man kan effektuere f esk no-plattforming i form av utestengning f eks på livstid. Her vil man bli kvitt en person for å kunne opphøye seg selv inntil det narsissistiske grandiose. Personen blir persona non grata, fordi hypermagikeren nettopp ønsker eller begjærer det slik. Menneskeverdet taper da tilsiktet sitt menneskeverd samtidig som hypemagikeren tror han oppnår berøm, cudos og moralsk overopphøyethet nærmes i kraft av et majestestisk flertall, (som blir gjengs i hypermagikerens omverden og blant kollegaer): «Vi har erklært» osv, - tilranede eller stjålne egenskaper, med andre ord. Hypermagien er en form for systemisk parasittisme.
Et meget illustrerende eksempel fra nettpraksis og «den store diskursen, og en historie «offeret» må ha kjent hardt på kropp og sjel finnes her: Andreas Morken, Morten Horn - revisited. Se også på denne, som beskriver noen konkrete eksempler på kameraderi eller «okkult» og hypemagisk samforstand i kristne redaksjoner: Morken og Gilje i samme spann?
Se flere posteringer her: Morken avslører seg selv, i Dagen og Snart dagen for Dagen? Og om
Om redaktør Gilje: fra stemning til - endelig demring? Og se her om redaktør Gilje som representant for det autoritære og totalitære big-tech her, - om hykleri, feighet og derfor indirekte: «islamofili» i en kristen avis, altså. Dette som en kommentar og et tillegg til vår postering om Om hypermagi og Big-Teck, Trump og den magiske verden vi lever i, og kanskje blir slukt opp av,
Se her en lengre artikkel om "müncher", hypermagikere, hat og hatprat og Når de gode må produsere sine ofre med flere konkrete innfallsvinkler.
Forbindelse til yoga og bruken av mantra?
Appendix: I yoga-sammenheng står mantra for lydbilder som har eller ikke har kommuniserbar mening. Innen religioner slik som Hinduismen, Buddhismen og Jainismen har mantra en spesiell plass som hellige stavelser, ord, setninger eller vers som har viktige religiøse funksjoner og virkninger. Innen hinduismen er dette meget utbredt. Her finner vi blant annet det universelle mantraet «Om» - som antageligvis er det mest utbredte og kjente mantra i verden. Dette deles med buddhismen og flere andre religioner.
Gayatri-mantra er sannsynligvis det nest mest kjente og anvendte mantra. Dette er i form av et vers som har en helt spesiell betydning og benyttes av millioner av mennesker daglig.
https://no.wikipedia.org/wiki/Mantra
Det kan være på sin plass å minne om en innsikt fra Emanuel Kant:
Det er noen ganger vitterlig tilfelle at vi etter den skarpeste
selveksaminasjon ikke kan finne noe annet enn det moralske grunnlag for plikt
som kan være sterk nok til å bevege oss til den eller hin gode handling eller
dette eller hint store offer. Men det kan ikke med sikkerhet sluttes ut fra
dette at det ikke skulle finnes noen form for hemmelig impuls for
selvkjærlighet som kunne opptre som en forestilling om plikt, men som da ikke
var bestemmende for handlingen. Vi liker å smiske oss selv med at vi styres av
edle motiver; i virkeligheten kan vi ikke engang med den strengeste
selveksaminasjon dykke fullstendig ned til dybdene i de hemmeligste drivkrefter
bak våre handlinger.
https://no.wikipedia.org/wiki/Nekromantiker
Og da er vi
fremme ved konkretiseringene, eller bevisene på at hypermagi virkelig finnes og
at den gjør seg gjeldene blant oss rasjonelle mennesker som aldri før, om man
vil forstå det:
Ny president: Joe
Biden har fjernet bysten av Winston Churchill fra Det ovale kontor, her
Bakgrunnen kan være de voldsomme protestene fra studenter rundt omkring og hvor man kastet statuer i Themsen, hvor man her i Norge tok til orde for å fjerne statuene av Churchill på Solli plass i Oslo og at hvor noen – rasende – også ville fjerne den norske opplysningstiden «nasjonalklenodium» Ludvig Holberg. Nå vil Biden være snill og vise at han er rik på innlevelse og godhet.
Hvordan forklare? Psykologi blir både for kjedelig, for «allment», latt og derfor tilslørende. Psykologi, læren om hvordan sjelen er og fungerer, kan ikke legge premisser for politikk som sådan. Korrekte verdivalg følger ikke av psykologi som sådan.
Sosialøkonomiske faktorer? Javel, se Vel, se her om noen sosialøkonomiske teser
Biden har med dette
gjort det ovale kontor, ja, hele nasjonen, til en tumpleplass for «den gode
pedagogikk». Han kjemmer oss alle over en kam. Han forutsetter: Alle lider nå
av «skjult hvithet». Og da er hjernevask på sin plass. Tiltaket anses nødvendig
som en preemptiv strategi mot «de og det onde». Biden fremstår som morals mer
høyverdig; han besitter de uklanderligste og mest korrekte emosjoner. Han føler
at han har «tidsånden» på sin side. Jeg kan ikke kalle dette for noe annet enn
at her er det hypermagiske forestillinger i sving. De bunner ikke i «den rene
fornuft». Biden formes på stedet av krefter som mange vil kalle mystiske, eller
lett og slett uforklarlige. Jeg kaller dette for hypermagisk besettelse.
En leder på topplanet i en muslimsk nasjon i Afrika blir intervjuet om uroligheter, stammefeider og utenlands inngripen i landet. Mannen har flere koner, han er ustyrtelig rik, han har gått på universiteter i Vesten. Han resonnerer veloverveid og uten fakter. Han konstaterer noe. Jeg tror han hadde bedt om hjelp fra utlandet. Problemene hadde begynt å vokse ham og hans klan over hodet. Det var krise, skikkelig krise. Han – og NRK – visste at det ville gå mange liv tapt og at brutaliteten ville eskalere. Muslimen tar selv ordet overfor reporteren fra NRK og forklarer det hele slik: Vesten har bedre magi enn oss … (makt, våpen og kapital).
Reporteren så da
kanskje ut som et spørsmålstegn, hvem vet, men NRK tok like vel med hva denne
lederen sa, uvisst av hvilken grunn. Lederen var stolt av sin nasjon, han ville
forsvare den og han var muslim, og i Koranen står det at «dere er de beste
folka». Så hvorfor ikke tro det, legge det til grunn? Allah og profetens ord er
«uskapte», som vi vet. De er fra evig tid til evig tid. Basta. Den beste måten
å forklare det hele på er: Magi. Den er med andre ord virkelig, den er faktum,
den er faktor X og det gjelder om å få mer av den gode magien, og mindre av den
mørke og onde. Lederens og nasjonens ve og vel var avhengig av magi mye mer enn
av økonomi.
En ordfører med et aldri så lite agg til sin ordførerkollega i nabokommunen, føler plutselig en dag følgende korrekte emosjoner: Det er ubetinget av det gode å ta inn flere flyktninger. Naboen har bestemt at det skal tas inn 50 flyktninger. Vår ordfører, som nå lider aldri så lite av «skjult hvithet» og som ikke vil være dårligere enn kollegaen, bestemmer da at kommunen skal til inn 100 flyktninger og begrunner det sosialøkonomisk med alle vil tjene mer på dette på litt lengre sikt.
Begge ordføreren vet imidlertid at den støtten de får fra staten til å ta inn flyktningene, vil opphøre etter mellom 5 og 10 år. Sunn fornuft tilsier også at de «tilreisende» vil flokke seg og heller dra innover til de store byene, fordi de der jo vil komme nærmere slekt og venner. Kommunen sitter da igjen med et stort problem, et problem som faktisk er ikke-eksisterende for disse ordførerne, den ene god, altså, og den andre litt bedre.
Sakens alvor går ikke opp for disse ordførerne når de får høre at samlet hjelp til dem som kommer, overstiger den hjelp hele FN-apparatet råder over, midler til hjelp for alle flyktninger i verden (ca 20 millioner), og at Sverige og Norge gir mer enn noen andre europeiske land, i verden. Men dette biter ikke på ordførerne. De insisterer da på at kommunen må ta inn flere flyktninger!
Hvordan forklare det? Med psykologi, sosiologi og antropologi? Nei, disse vitenskapene er deskriptive, de skal ikke være preskriptive. Kan man forklare det med etiske imperativer, med rent og skjært overskudd på godhet, en egenskap de fleste – legitimt - ikke kan få nok av, og som det derfor er mangel på overalt?
Nei, her må det intuisjon til, eller åpne glugger og det nytter ikke å sitte for lenge å klø seg i kålen.
Her må noe gjøres.
Hvor henter man så hjelpen fra? Jo, fra magien, eller i det minste
«forestillinger» om magiens reelle virkekraft og eksistens. Det må med andre
ord en «merverdi» til, en slags substans må tilføres (som bare blir mer og mer
nødvendig). Og jo mindre man kan forklare, jo større behov for magi og gode
«synergieffekter». Det holder ikke bare med korrekte emosjoner og god teft,
eller «anelser» og intuisjon. Ordførerne er blitt helt avhengig av magi, dvs av
større gjennomslagskraft for sine irrasjonelle prosjekter og målsettinger «udi
godheten». Det går frem bl a det faktum at ordføreren fra nå av er hjelpeløst
avhengige av sirkelargumentasjon: Det er godt å ta imot flere flyktninger fordi
det er godt i seg selv å ta imot flere flyktninger. Behovet for magi blir nå
skrikende, men ingen hverken ser eller hører dette skriket på broen, og
også dette er en funksjon av for mye eller for lite av magi. Blindveiene blir
da selvkonstruert til mens man går på en bro med kun enveiskommunikasjon.
En partiledere for et stort parti forbereder innkalling til generalforsamling. Det handler om Norges fremtid, eller litt av den, i det minste. Han får det for seg at det ikke kan skade å bli litt «bedre», med andre ord litt mer «emosjonelt korrekt», (ikke «politisk korrekt» – det er et tilbakelagt stadium). Legg merke til at det her heller ikke dreier seg om det etiske eller om moral, generelt. Nie, etikk blir for vanskelig. Det er aldri godt aldri å vite om hvorvidt moralske tiltak fører til forventet og ønsket resultat. Det dreier seg i prinsippet heller ikke om hvorvidt intensjonen er god, eller om konsekvensene er bedre eller dårligere. Nei, det dreier seg om magien. Bare hypermagi kan forklare lederens vilje og handlekraft. Vi kan ikke si at lederen «lider» av hypermoral, (jfr Hypermoral av Alexander Grau», en altfor oppskrytt liten bok, forresten.
Hva har lederen på «intuisjonen»? Jo, ikke at generalforsamlingen nødvendig vis må og vil fatte vedtak ut fra «den rene fornuft». Han vet at generalforsamlingen først og fremst har behov for bekreftelse på anerkjennelse for at de har de mer korrekte emosjoner enn det de fleste andre i andre partier og i befolkningen for øvrig eier og har. Og disse, hva håper akkurat de på å kunne skilte med – hva da? Jo, med en høyere og mer virksom form for magi, enn den de andre like høymoralskt gode påstår seg å ha, nemlig hypermagi.
Lederen gir dem nå det de trenger: 10 000 flyktninger mer! Generalforsamlingen jubler og hyller seg selv. Hypermagien har virket og beviset kan fremlegges for «høyesterett». Og alle gikk ut med den beste samvittighet i behold. Man er blitt tilnærmet uangripelig. Gruppe-narsissismen er fullbrakt. Målet er nådd. «Endløsung»?
Joda, hensikten har helliget målet. Helt til noen innvender: Hvorfor ikke 12000? Hvorfor ikke 20 000? Vi har da råd til det, ikke?
Her er det magien som virker godhetssynergien. Hverken sosialøkonomien, antropologien eller psykologen kan forklare fenomenet. Heller ikke «etikerne» og filosofene, eller medisinen. Og heller ikke dagens teologi. Nei, dette overgår etikken, medisinen, filosofien og teologien. X-faktoren har her vært på banen og vært en høyst virksom substans og det «lure» med magien er at den ikke lar seg «måle» annet enn i sin funksjon, en dobbel funksjon: Et tall – eller flere tall i konkurranseutsatt posisjon - pluss forestillinger om godhet, et for så vidt absolutt nøytralt ord, som nå er blitt en medfødt egenskap man hverken reelt sett hverken eie eller . Fenomenet kan ikke forklares på annen måte enn via magi.
Her hjelper ikke
terapi – fordi aktørene anses for komplett normale. Her kan ikke forventes noen
åpenbaring, hverken sekularisert eller «supranaturalt». (Intuisjson, som
nevnt, der den fins, kan være til hjelp, men systematisk hjelper det ikke med
serie-bange-anelser eller «hunch».
Her hjelper ingen «prekefinger».
Og her går det på retoriske overbevisningskunster, ingen naturlig autoritet eller
lederegenskaper i gjengen, ingen fagfellekritikk, intet meningspoliti, ikke noe
tilsyn for høy moral, ingen skriftestol, intet vokterråd, ingen sjarmoffensiv, intet
onkel-politi, intet fag i skolen, ingen velmenende råd og ingen karismatikk. Det
hjelper ikke å studere litteraturkunnskap eller fysikk. Eller kjemi og biologi.
Eller historie eller juss. (Karismatiske personer og miljøer er for opptatte av
seg selv til å ligge klart innenfor det jeg benevner som hypermagi og hypermagikere.
Blir det påkrevet å forstå og analysere, holder det med gammel, god, kjent og
kjær hobbypsykologi – eller astrologi, for alt det jeg vet - hvor alt blir sett
og forstått, - «absolutt alt», bortsett fra hypermagi).
Generelt: Ting later
til å skje av seg selv. Aktørenes intensjoner er vanskelig å få tak på og
magien forteller da at alt er under kontroll; det må bare være slik. Politikk
er politikk. Science er science. Folk er folk. Hvem er jeg til å dømme? Om et
øyeblikk skal jeg beskrive tre eksempler fra det virkelige liv som kan gi en bedre
anelse av hva jeg mener enn det jeg selv kan få frem uten disse eksemplene. De
er etter min mening talende bevis på at magien ikke er død, men snarere tvert om
høyst levende, men – nifst nok – uten at noen hverken ønsker, vil eller kan se
det, og ta det inn over seg og konfrontere det. Så hvorfor bry seg? Vel, jeg
tror det sier seg selv: Hvis ikke magien avsløres vil den fortsette å motivere
folk inn i stadig mer hykleri og forstillelse, og til sist systemisk
korrupsjon. Det er magien som får visse posører til å agere slik de gjør.
Magien muliggjør å skjule sine sanne intensjoner og sanne spor. Den får folk
til å tro at det slette er godt og at overflatene er det de utgir seg for.
Hypermagikerne vet at de aldri vil bli utsatt for psykiatrisk observasjon eller
filosofisk analyse; de vet at magien ligger utenfor synsfeltet her. Og alt som
ligger utenfor SAP er OK. SAP nekter seg å se bak de underliggende fasadene. Å
undersøke det normale er forbudt. Et forsøk på klinisk behandling er en straffbar
krenkelse både av menneskeverdet og personens integritet og rettsvern og kan
bli vurdert som personforfølgelse; i media som «karakterdrap».
Utviklingen går for fort til å forstå den indre logikk i dette, «utviklingens» aksellererende hybriditet.
Og ganske riktig:
Det de velmenende støttekontakter i dette pågående scenarioet «får ikke helt
tak på det». «Det» glipper som et vått såpestykke. Man blir stum og finner ikke
ord. Det er umulig å få full oversikt, enn si innsikt. Og da er magien i full
sving. Og folk bøyer seg, mottar det de bys og retter seg servilt etter det man
for enhver pris må kalle godartet, ja, idyllisk og fredfullt. Alt vil nok roe
seg til slutt.
Og det skal bli verre: Utenriksministeren i det muslimske nabolandet til det landet flyktningen flykter fra, går nå ut på CNN – ww - og forteller at flyktningene like godt kan komme til hans land. Landet er ete godt nærområde. Han har mer enn nok av ledig plass, godt helsetilbud, gode sosiale ordninger etc etc og mye «herreløst» land som muligens bl a kan dyrkes opp, og gi overskudd og blomstring, til fordel for absolutt alle … og så kan de som vil reise hjem, når freden og roen plutselig en dag kommer løpende helt av seg selv. Selvsagt er dette magisk tenkning, hypermagiske forestillinger. Fenomenet er magisk.
Hva skal lederen nå gjøre? Stryke forslaget om 10 000 pluss på generalforsamlingen? Redusere antallet til 6000 tusen og la den muslimske utenriksministeren får sin plass i godhetens «Hall of Fame»?
Lederen vet at hvis ham gjør det, et hundre og ett ute, eller «nitusennihundre og nittini» ute.
Magien vil bli brutt. Virkeligheten vil kanskje synke inn – og det er livsfarlig. Frykt eller forakt for muslimsk selvhjelp? Hva er løsenordet?
Hva gjør han? Jo, han stoler på magien, at magien skal strømme gjennom generalforsamlingen. Han stoler på dette. Han åpner armene på vidt gap for å ta inn flest mulig, innenfor magiens realistiske virkeområde. (… snakk om gratis «strømmetjeneste»!). Forslaget står ved lag og generalforsamlingen kan feiere seg selv med akklamasjon, jubelrop og gledestårer. Eller morbid kollektiv selvtrøsting? En slags katharsis? Vel, det er bra å føle seg bra. Da de gamle grekerne gikk til amfiteatret for å «bivåne» sine tragedier, forventet de å få «katharsis», en indre følt befrielse, en følelse av lettelse eller en slags objektiv forsoning med skjebnen og en kollektiv forløsning: Det gikk jo storartet godt til slutt. Man måtte bare lide litt mer først. Man måtte inn i den oppdiktede og formulerte tragedie for å komme ut av den virkelige tragedien, for å kunne forsone seg med den – når det kommer til stykket - tragiske «letthet» og den for oss alle totale ufrakommelighet.
Man følte seg satt
opp på et u-hverdagslige nivå. Man ble servert et annet forklaringsnivå. Ingen
behov for «nervepiller» lenger, der nei, man fikk se lyset og kunne rusle
videre, med en fullkommen følelse av å ha blitt «tilført» de aller beste og
mest noble «korrekte emosjoner». Se om slavemoral og kong Ødipus her og og se her om kristendommen i møte med
tragedien, Aristoteles vs Jesus
(3 Syndene i kristendom og islam). Posteringen kontrasterer tragedien og
Evangeliet. Og se her om spørsmålet om Muhammed var en
"tragisk skikkelse" - Aristoteles definisjon. Man kan spørre om hvorfor islam stagnerte
og Europa og Vesten ikke gjorde det, frem il nå … fordi islam mangler «det
tragiske aspekt og den dialektiske dimensjon».
Mitt poeng: vi ser her at det er to former for magi som virker samtidig, og faktisk i synergi, i et blindfelt man helt ikke vil «snakke om»: Den sorte og hvite magi. her og her om allmakt og ... magi (den er litt lang, men) og litt praktisk erfaring og Zelig, den fromme idioten og Ulrich og forskning på de livsfarlige emosjoner - de er ikke "gitt" og magi og totem i våre dagers enevelde og se her om horebukken og bl a den «innflamerende» magi og om SAP og hvorfor det går så galt og om hersketeknikker, retorikk, plot og magi og Om markedsføring, Marlboro, evil og jeans ... Og:
Den totaliserende emosjonalisme og hypermagi. Og: Et mytologisernede perspektiv
Og her en meget grundig, dramatisk oversikt - Mellomkirkelig råd besatt av hypemagi? - bl a om Amos Oz og utrolige uttalelser om ISRAEL og jødene fra flere hold. Om "plettfrie ledere" og hypermagi
Se her om hersketeknikker og hypermagi
Begge virker «til gode» og «det mindre gode» eller rett ut «det onde. Ingen våger å stille spørsmålet: Hvem bedriver sort magi og hvem bedriver hvit magi? Alle vi jo det gode, og ja, jeg har hørt et partimedlem i fullt alvor si at vi vil jo det beste for alle, vi, med seriøst og tung trykk på «vi», til forskjell fra alle andre, altså. Og her har vi en illustrasjon på hvorfor folk ikke våger å snakke om magi: Den blir for diffus, man lurer på om den virkelig eksisterer, man våger ikke å nærme seg den eller gestalte den, man tror at alle forklaringer er og må være å finne i det dennesidige, i materien, som vi alle bærer på og bæres frem av, så å si, siden det jo er på moten å hevde at alt er materie. Det åndelige eller den åndelige dimensjon sitter ikke på nåde, her fins ingen mulighet for «parole».
Det fins intet rom for og ingen legitimitet å
hente annet i det materielle, det «overnaturlige» er forhåndsdømt, det
metafysiske er ute. Og det er da man ikke lenger klarer å skille mellom ulike
«forklaringsnivåer» som Gødel snakker om. Det eneste man frykter er at
man ikke skal kunne forklare det Heisenberg kaller usikkerhetsfaktoren; det
fins alltid en «kvante» som ikke oppfører seg som «den skal» eller blir
forventet av den. Og dette er farlig - for farlig - å innrømme, annet som en innrømmelse av en
blek avbildning av fryktens og magiens utspring, et utspring og en «årsak» som
i virkeligheten ikke lar seg begrense
til nøkterne statistiske og derfor matematisk funderte beregninger eller
kalkyler, (og ikke bare hypoteser). Frykten for hypermagien er av hyperviktighet.
Den blir så å si formalt og av logisk nødvendighet forsøkt skjult. Den befinner
seg kanskje i trykkokeren, eller i musklene, hvem vet. Om man uttaler ordet før
eller etter, kan komme ut på ett. De som frykter ødeleggelse hvis ordet kommer
først, frykter i seg selv så mye at ordet aldri kommer til orde. At dette –
denne strategien - på magisk vis og helt «av seg selv» kan skape ødelegges
eller destruksjon etc, er en fullstendig fremmed tanke for de som vil underkue
ytringsfriheten via utestenging og nedleggelse. (Big-Tech er faktisk blitt et
statsrettslig anliggende, men få er de som vil erkjenne det, se Trump, hypermagi, Kierulf og
"magikeren" Gievær i VG
).
«De» lever i
hypermagisk betinget angst og har ikke noe annet fundament enn sin høyst
«servilt betingede emosjonelle korrekthet» å feste lit til og få andre til å
tro på. (De er ennå ikke utraderte kartusjer). Magien innbyr til et gedigent
sjansespill under dekke av å støtte verdens mest velorganiserte, rettferdige.
likhetsorienterte, solidariske og empatisk samfunn tvers igjennom.
Man fjerner «kartusjer», men ser ikke at den slemme faraoen like vel lever videre med stadig ny vigør.
Og dessuten: Man «vet ikke» om den matematiske virkelighet bare fins i menneskets indre, eller om den finnes som en utenforliggende realitet. I dette paradigme er det flust opp for en magi man ikke ønsker å sette navn på eller se virkeligheten av. Derfor må folk beskyttes ikke bare mot selve ordet eller betegnelsen magi i «seriøs politikk», men også mot begrepet magi, og magi som begrep.-
Fortsetteles eller ny begynnelse, alt etter som: Hentet som et utdrag fra bloggen 301120, her
Det romsterer en
moralsk forkastelig og derfor negativ synergisk magi i navn av selvoppofrende
nestekjærlighet, en altrusime i forkledning, med andre ord. Fullmektigen ønsker både seg selv og sin
fiktive «oppdragsgiver» - dvs hans ofre - en høyere verdi. Det er som å operere
med åndelige eller immaterielle lånte fjær for å få tilgang til verdier som
øker magikerens «økte» verdi både i egne og andres øyne, alt overfor
tredjeperson eller gruppe, som er denne magikerens egentlige fokus og som han
er helt avhengig av i sin frykt, i sin forakt og i sitt ubearbeidede og
uformulerte hat. Hypermagikeren søker tilgang til tredjepersons akklamasjon via
illusjon og i dette ligger den kvasiidentitet han klamrer seg til.
Inflammatorisk
kontra infeksjonell magi.
Hypermagikeren anser seg selv uverdig til å drive med tradisjonell magi. Han anser seg kognitivt sett høyt hevet over all overtro. Han holder seg derfor i sin selvskapte og trygge verden til kunnskaper og empiri, dvs til alt som kan gi ham status som seriøs og aktet aktør. Men i realiteten er dette en bigesjeft. Han indre fokus er rettet mot et behov for å være i balanse, for han opplever intuitivt at det fins krefter gjerne i form av et sug eller et tomrom i ham, som han må bruke mye energi for å fylle eller hamle opp med. Han stiler på den andre siden ekstrovert mot det øverste skikt og henter sin autoritet derifra. Han logrer oppover og nedover. Han er en mann med beviser, matriser, tall, statistiske beregninger, parametre og ikke minst klkkertro tro på naturvitenskapen.
Den nye magikeren - hypermagikeren (utgangsartikkel) – utgangspunktet for alle artiler om magi og hypermagi -
Før vi går videre
noen bare noen «faktaruter» med noen få kommentarer som kan belyse
bakgrunnsteppet og omkranse selve scenen for denne postering her på bloggen.
Så hvilken magi
snakker vi om når vi skriver om hypermagi» her på bloggen? Det er vi som har
myntet denne «termen». Det er vi her på nei til islam som har fattet innsikten
i denne nye «diagnosen», ingen andre. Den har imidlertid ikke slått an, noe vi
for så vidt var klar over at den ikke ville, helt fra vi begynte å bruke den
for over to år siden.
La oss ta en titt
på hva de vise og kloke har gjort og sagt om magi, steg for steg. For hvert
steg synes man å ha gått litt fremover, til oppklaring og fordel for
«sivilisasjonen». Men overført til dagens situasjon, synes alle disse forsøkene
noe antikverte, dvs de er utgått på dato. Begrepene og definisjonene har ikke
lenger noe relevans for det som skjer «rett foran øynene på oss» og i og med
alle de fenomener som enten kan oppdra oss eller destruere oss i dag, fordi vi
mangler begreper, eller allerede er overmette på begreper (som ikke alltid
«treffer»), dvs verktøy til å gjennomskue dem, fri oss fra dem og styrke oss på
denne for oss høyst nødvendige frigjøringsprosessen og dermed frigjøringen av
oss selv, fra noe og til noe bedre, mer modent, mer levedyktig og mer
realistisk velsignende og derfor godt, dvs noe mye bedre og mye mer
forstandige.
Forsøkene kan derfor lett oppfattes som mer virkelighetstildekkende enn avslørende. De er for så vidt tomme, ubrukelige og fullstendig tomme, tørre og irrelevante.
Med «hypermagi»
forsøker vi å bringe noe nytt til torgs, noe forhåpentlig vis oppkvikkende og
lærerikt, og som et verktøy til å få forstand av, i og med at vi anvender
magien på høyst dagsaktuelle utfordringer sett i langtids fremskrittsperspektiv
– et fremtidsperspektiv som lett kan snu opp ned på gjeldende og eldre forestillinger
– golde ideer som bare kan bringe oss bakover, i stedet for fremover, hvis vi
med dette mener noe kvalitativt bedre og ikke bare materielt og demokratisk
semrere.
Hva er magi?
Vi begynner med det professoralt «helnaive»:
Magi er ganske
enkelt en form for religion, mener professor Ingvild Gilhus. Det samme gjelder
dagens ritualmagikere. Men den vanligste formen for magi, ja, den finner du på
kjøkkenet.
Didrik Søderlind journalist i forskning.no onsdag 29. november 2006;
Ingvild Gilhus er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og har særlig arbeidet med magi i antikken. Sammen med Lisbeth Mikaelsson ledet Gilhus på 1990-tallet et prosjekt om teosofien, en okkult retning som har hatt stor betydning for moderne magisk tenkning.
Betvinge gudene: Men hva er egentlig magi?
- Magi er en form for religion. Den motsetningen man ofte har satt opp mellom religion og magi, er vanskelig å opprettholde, sier Gilhus.
Hun mener likevel man kan bruke noen grove kategorier, så lenge man er klar over at disse ikke alltid vil fungere.
- Man kan si at religion dreier seg om å tro på guder og hengi seg til eller underkaste seg dem, mens magi er å betvinge gudene eller bestemme hva de skal gjøre. Dette er nok en enkel motsetning, for disse to formene blir ofte blandet sammen.
- Så hva blir forskjellen på å utføre et magisk rituale for å oppnå noe, eller be til Gud om det samme?
- Det blir en flytende overgang, nettopp fordi et magisk rituale både kan være å be og betvinge samtidig, og et religiøst rituale kan ha et element av betvingelse i seg.
Lav magi - høy magi
Magikere som Richard Kaczynski gjerne vekt på den “høye” magien, som er en langvarig prosess for å forvandle sjelden og guddommeliggjøre seg selv.
Gilhus peker på at dette tankegodset stammer fra de greske nyplatonikerne, en filosofisk retning som bygget på Platons tanker og som tok form i det tredje århundret etter Kristus.
- For å sette
dette i en sammenheng som er bedre kjent for oss, så minner dette om å
forvandle sjelen litt om frelse?
"Ingvild Sælid Gilhus:
- Det øyeblikket man snakker om å guddommeliggjøre mennesket, enten med magiske hjelpemidler eller ikke, er man i en kategori man kan kalle frelse. Man kan si at frelsen oppnås gjennom bønn og gode gjerninger, eller gjennom tro.
- Men en mann som Kaczynski eller nyplatonikerne vil si at frelsen oppnås blant annet gjennom å foreta seg ting som leder til guddommeliggjøring. Så dette må være en form for frelse, sier Gilhus.
Desentralisert magi
En av den moderne sosiologiens fedre, Émile Durkheim, mente at magi var en form for småskalareligion, mer knyttet til individer og små grupper.
- Durkheim sa det slik “Magien har ingen kirke, men den har et klientell”, sier Gilhus.
Likevel er hun ikke enig med Durkheim i dette. For magiske forestillinger er ofte store, omfattende tradisjoner som deles av så godt som alle mennesker i et samfunn - slik man så det i Romerriket i antikken og Norge i vikingtiden, for eksempel.
Men hva med i dag, da kristendommen og vitenskapen vel har seiret over overtro og magi?
Moderne magi
Så enkelt er det kanskje ikke. For eksempel er et av de sentrale kristne sakramentene, nattverden, et rituale der vin og brød forandres til blod og menneskekjøtt. Religionsstormeren Arnulf Øverland sto på trettitallet tiltalt for å ha kalt dette ritualet “en kannibalsk magi”.
"Homøopati - moderne magi?" - Hadde Øverland rett?
- Egentlig kan du ikke svare helt på det. Dersom magi dreier seg om å si og gjøre visse ting og automatisk få visse effekter, så kan man si at dette er magi. Men det kommer an på definisjonen.
Homøopatisk magi
Magisk tenkning dukker også opp på andre uventede steder. Den norske religionsviteren Siv Ellen Kraft har for eksempel påpekt hvordan homøopatiens prinsipper om at likt kurerer likt ligner veldig på det som kalles likhetsmagi.
Gilhus er ikke uenig.
- Fra antikken av er en del av det magiske verdensbildet at “likt tiltrekker likt”, at universet er gjennomstrømmet av sympatier og antipatier. Man kan si at systemer som knytter seg til denne måten å tenke på, er magiske eller har sterke innslag av magisk tenkning.
- Antallet ritualmagikere i Norge er temmelig lavt. Hva er den vanligste formen for magi her til lands?
- Det må nok være ukebladmagien, som man møter i artikler av typen “tenk positivt” eller “ting går bedre hvis du gjør ditt og datt”. Eller at man tar med en pose med lavendelblader i sengen. Dette kan man kalle for “kjøkkenmagi”. Man skaper et slags rikt betydningsunivers rundt hverdagen, avslutter Gilhus. https://forskning.no/religion-kulturhistorie/hva-er-magi/1020257
Se også Norsk
akademis ordbok: https://naob.no/ordbok/magi
Fra det naive,
til det tilnærmet realistiske, men på ingen måte realitetsdekkende i dag: Professor
i teologi, Lone Salomonsen:
I noen sammenhenger omtales magi i teknologiske termer, og defineres gjerne som «psykoteknikk». Magi oppfattes som et psykisk redskap, et middel til å oppnå noe annet. I andre tilfeller defineres magi rett og slett som intensjonell handling, eller som «kunsten å endre bevissthet ved viljens hjelp.
Magiens ene prinsipp er metaforisk. Dette forutsetter likhet mellom symbol og virkelighet og en forandring på ett plan vil medfører forandring på et annet plan. Likheten skapes i min bevissthet. Hvis jeg f eks lager er bilde som representerer en del av virkeligheten, og så i min bevissthet endrer noe i virkeligheten på dette symbolske plan, kan det få praktiske konsekvenser hvis det fører til at jeg forandrer meg selv. Magi i denne betydningen er en indre, mental handling som har bevissthetsendring som mål. Symbolet eller bildet er underordnet, men nødvendig redskap for å frembringe denne endringen. Symbolets fleksibilitet gjør at det kan byttes ut. For den virkeligheten som skal endres, kan symboliseres på mange ulike måter.
Magiens andre prinsipp er metonymisk. Det forutsetter at det eksisterer en årsaksrelasjon mellom symbol og virkelighet. I dette systemet er bildet og virkeligheten like materielle, de befinner seg på samme plan. Symbolet representerer ikke virkeligheten, men blir sett på som likeverdig del av en «materiell» helhet. Når symbolet forandres, så endres virkeligheten med samme kausale lovmessighet som at pærer faller ned når treet ristes. Magi er en ytre handling uavhengig av min bevissthet, der forandring skapes gjennom at symbolets krefter berører virkelighetens krefter. Symbolet i dette tilfelle kan ikke byttes ut med et annet, for det er symbolet selv som forårsaker forandringen, ikke mennesket.
Heksene regner med fire former for magi:
Ordmagi eller
erklæringer, meditativ magi for å oppnå materielle goder, eller påvirke eller
helbrede andre, energetisk magi, som arbeider med kroppens energier og transe.
Når det å uttale visse ord får vesentlige konsekvenser for praktisk liv, dreier det seg om ordmagi. Virkeligheten endrer seg som følge av verbal symbolisering. Det skjer f eks når to mennesker svarer på prestens spørsmål om de vil ha den som står ved deres side til ektefelle.
Fra det øyeblikk er deres liv forandret. Også når presten gir syndsforlatelse, bruker hun ordmagi. Hun taler og det skjer. I dåpen ledsages ordmagien av kraftmagi ved at vann helles over barnets hode. Dette er en magisk handling fordi ordene skaper det de utsier i og gjennom vannet. Alle som er døpte går over fra døden til livet. Alle som er døpt har fått den hellige ånd. Og denne handlingen kan ikke omgjøres eller annulleres. (Mange mener seg å være kristne fordi de er døpt). (Sitert fra Når gud blir kvinne, av Jone Salomonsen, Pax, 1991, s 144 ff).
Vi har omtalt Jone Salomonsen tidligere her på bloggen: Salomonsens forræderi mot høysangen og se her omtale av Salomonsens noe utdaterte magi-definisjoner i forhold til den friske, kreative, moderne, lærerike og stimulerende hypermagi vi selv har oppdaget og agert på her på bloggen:
Også wiki henger etter, hvilket følgende artikler viser med all sin «fælslige» tydelighet:
Prana:
In Hindu philosophy including yoga, Indian medicine and Indian martial arts, prana (प्राण, prāṇa; the Sanskrit word for breath, "life force", or "vital principle")[1] permeates reality on all levels including inanimate objects.[2] In Hindu literature, prana is sometimes described as originating from the Sun and connecting the elements.[3]
Five types of prana, collectively known as the
five vāyus ("winds"), are described
in Hindu texts. Ayurveda, tantra and Tibetan medicine all describe praṇā vāyu as the basic vāyu from which the other
vāyus arise. Pranayama, one of the eight limbs of yoga, is intended to expand prana. her på wiki
Mana:
Mana is the spiritual life force energy or healing power that permeates the universe, in the culture of the Melanesians and Polynesians.[1] Anyone or thing can have Mana. It is a cultivation or possession of energy and power, rather than being a source of power.[1] It is an intentional force.[1]
In the 19th century, scholars compared mana to similar concepts such as the orenda of the Iroquois Indians and theorized that mana was a universal phenomenon that explained the origin of religions.[1] Mana is not universal to all of Melanesia.[1] her på wiki
Magi kan defineres som handlinger i den hensikt å påvirke ikke-sansbare fenomener. I magien er enkeltmennesket en aktivt deltagende part med mulighet til å påvirke sine omgivelser og seg selv gjennom skjulte krefter; motsatt religionen, der mennesket bare kan be om Guds eller gudenes velvilje. Tradisjonelt skilles det mellom nyttemagi og skademagi også kalt hvit magi og svart magi.
Definisjoner av magi
- Eliphas Levi: «Magi er naturens hemmeligheters tradisjonelle vitenskap overført oss fra magikerne».
- Golden Dawn: «Magi er kunsten å endre bevissthet med viljen».
- Aleister Crowley: «Magi er kunsten og vitenskapen å skape forandring i samsvar med viljen» og: «Enhver tilsiktet handling er en magisk handling».
- Arthur C. Clarkes tredje lov: «Enhver tilstrekkelig avansert teknologi er umulig å skjelne fra magi». (Ikke-magisk definisjon.)
- Moderne anonym praktiker: «Magi er en målrettet manipulering av energi».
Magi gjennom historien
Den magi som praktiseres i dag kan sies å ha opphav i religionsutøvelsen i flere land. Den har både egyptisk, gresk og jødisk påvirkning. Dersom man skal forsøke på å beskrive en nøktern, magisk historie; må man slå fast at frem til renessansen kan man ikke trekke noe klart skille mellom magi og religion og mellom magi og vitenskap. Inntil det 15. århundre studerte man det som senere er blitt «magiske fag», i sammenheng med andre fag ved de fleste universiteter i Europa. Men i renessansen skilte det som er blitt den moderne vitenskap, seg av med sine astrologiske, alkymistiske, religionsfilosofiske og magiske overtoner. …
Store norske leksikon:
Magi er ord og handlinger som brukes for å skape en overnaturlig påvirkning av omgivelsene, for eksempel naturfenomener, dyr eller mennesker, deres eiendeler eller livsgrunnlag. De kan være av mer eller mindre utpreget rituell art.
Magi er kjent fra praktisk talt alle kulturer og fra de eldste tider. For eksempel er steinalderens dyreristninger blitt tolket som uttrykk for jaktmagi.
Typer magi
Magiske handlinger kan utføres åpenlyst og med samfunnets godkjennelse (hvit magi) eller i det skjulte og med destruktive hensikter (svart magi). Videre kan magiske ord og handlinger tenkes å virke automatisk, ved sin iboende kraft, eller det forutsettes at bestemte guddommer eller åndevesener utretter det resultat man ønsker, og at magikerens rolle er å påkalle, eventuelt betvinge disse vesener.
Magiens betydning innen de enkelte kulturene kan variere sterkt, men selv innenfor høyt industrialiserte samfunn synes den å leve videre, om enn i det skjulte. Den kan ta forskjellige former, men det er vanlig å bruke en inndeling i imitativ og kontagiøs magi, utarbeidet av den britiske folkloristen, religionsforskeren og antropologen James G. Frazer. Den imitative magien bygger på tanken at «likt frembringer likt», og består i å etterligne den handling man ønsker å fremkalle (man tenner ild for å få Solen til å skinne, man stikker nåler i et bilde eller dukke som fremstiller en person man ønsker å skade osv.). Den kontagiøse magien forutsetter at ting som har vært i kontakt, kan fortsette å virke på hverandre også etter at kontakten er brutt, og består i å gjøre med en del av en ting eller person det man ønsker skal skje med det hele (for eksempel å brenne hår fra en uvenns hode), eller tilegne seg (for eksempel spise) en substans for å få del i dens egenskaper.
Teorier om magi
Forskjellige syn på magi har gjort seg gjeldende innen forskningen. Frazer betraktet magi som en primitiv vitenskap som bygger på i og for seg logiske tanker (for eksempel «likt frembringer likt»), og derfor representerer menneskets første forsøk på å orientere seg i tilværelsen. Den britiske etnologen og religionsforskeren Robert Ranulph Marett hevdet derimot at praksis gjerne går forut for teori, og han gav en rent psykologisk forklaring på magien: Den var sprunget ut av sterke følelser, spesielt ønsket om å skade en fiende. Religionshistorikeren Karl Beth så magiens opprinnelse i jegerkulturene og etterligning av dyrenes opptreden.
Magi og religion
Eldre forskning satte gjerne likhetstegn mellom magi og «det primitive», og ifølge evolusjonistisk tankegang ble magi gjerne sett på som et eldre stadium i menneskenes utvikling, forut for religion. Nå er det mer vanlig å betrakte magi og religion som uavhengige fenomener; oftest eksisterer begge side om side, og begge kan gripe inn i hverandre, men magien særpreges likevel av å være en teknikk for å oppnå bestemte formål, mens religionen også søker å besvare grunnleggende eksistensielle spørsmål. https://snl.no/magi
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar