Først: jeg har skrevet en del om det jeg kaller «å tenke juridico-religico» og om hypermagi og hypermagikere.
Et godt eksempel på en person som tenker «juridico» er Anine Kierulf. Kierulf er jurist, men dette i og for seg er irrelevant. Poenget er at hun tenker juridisk til forskjell fra f eks Anders Gievær i VG.
De to kom i en liten klasj på Dagnytt18 110121 hvor man diskuterte det (eventuelt) negative med utestengelsen av Trump fra Twitter. Jeg siterer omtrentlig. Se snutten i linken under:
Vi gir tekno-selskapene makt til helt vilkårlig å håndheve sine spilleregler, det fins ingen mulighet for kontradiksjon, ingen innsyn i hvordan algoritmene håndteres, - de beveger seg i flokk, det gjelder ikke bare twitter.
Trump ble utestengt pga to twitter-meldinger som ikke oppfordret til noe som helst, sa Kierulf. Hvis man mente at Trumps twittring var farlig, burde man ha utestengt ham langt tidligere; hun spør: Hvem er det som sitter og forvalter diskursen på alles vegne i dag – vi styres av noen som overhodet ikke demokratisk valgt. De sammen med de som er enig i utestengelsen forholder seg ikke til rettsstatlige regler sier Anine. Gievær sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Det ligger visst ikke til han profesjon «å tenke juridisk».
Heldig vis har vi slik som Anine Kierulf.
https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/202101/NNFA56011121/avspiller
Hvorfor støttet man den ene mobben, men ikke den andre?
Olav Drange Moren har en svært dyp og interessant artikkel på document for noen dager siden.
Han skriver bl a: …. Charlottesville betegnes som Trumps desidert svakeste øyeblikk som president, siden han angivelig kalte hvite suprematister «very fine people».
Men de som har fortalt en slik historie – dvs. nær sagt hele mainstream –, har beleilig nok utelatt hele sitatet til Trump, som øyeblikkelig ville dementere anklagen som grovt løgnaktig, skirver Drange Moen … Se hele mustreaden her
For å si det noe skjematisk og så enkelt at til og meg jeg selv forstår det:
De som var pro-antifa og dermed pro-Biden og mot Trump fra begynnelsen, har aldri sagt at «det fins fine – eller gode ? folk også blant trumptilhengerne – (pro-Trumperne).
Pro-Trumperne har på sin side heller aldri gitt uttrykk for at det fins mange «fine folk» på pro-Biden-siden.
Trump, på sin side har aldri sagt at det fins mange fine folk blant anti-fa-folkene.
Hvordan skal vi forstå dette? At pro-Truperne og pro-Biderne er like ille eller like lite rause og tolerante overfor sine motstandere? Eller at pro-Trumperne er dårligere og mindre fine folk siden Trump og hans tilhengere organisert sett aldri har sagt at det «fins fine folk blant pro-Biderne?
Hvilken side i dette dramaet fremstår som best for
demokratiet på lang sikt og prinsipielt? Hvilken side representerer eventuelt
den største faren for demokratiet, som demokrati?
Tar vi utgangspunkt i slike i og for seg trivielle verbale hendelser som de som er nevnt over, og holder vi oss kun til disse, og synes at det ene kan være like godt eller dårlig som det andre, setter vi oss selv i beit. Vi kan ikke ta stilling for eller mot den ene eller andre på dette grunnlaget, like vel er det dette vi gjør, ja, vi gjør det til overmål. (Jfr Det underbevisste og subliminale aspektet).
Vi blir sterkt opprørt til fordel for – eller til ulempe for - den ene eller annen side, eller så stiller vi oss helt likegyldige og mener at vi ikke kan utlede hverken sympati eller antipati med noen av partene. Vi søker da et større premissbilde som vi kan «fatte beslutninger» på.
Høres dette for subtilt, spekulativt og utsvevende? Hva hvis emosjoner som grunnlag for all tekning eller all kulturell, religiøs og politisk rasjonalitet har overtatt som dominerende psykisk «konstitusjon», ikke bare i ditt sinn, som enkeltindivid, men som dominerende fundament i det vi med saklig grunn kan kalle «det kollektive underbevisste»?
Før nærmere utdypning, må vi haste videre i «midlertidigheten»: Vi reserverer oss naturlig nok mot å komme for kort til konklusjoner; vi er tilbakeholdne med å la «emosjoner for anledningen» diktere våre meninger og holdninger. Vi ønsker selvsagt å være rettferdige i våre moralske dommer og vi vil ikke dømme noen for strengt. Vi frykter fordommer som pesten. Når vi så har valgt hvilken side vi skal holde med, og hvilke holdning og hvilke sannhetssøking vi skal skilte med, og hvilken side vi skal ta avstand fra, vil vi at andre skal oppfatte dette som basert på velfunderte overlegninger og som et resultat av en rasjonell pro et contra-prosess.
Hvis tiden tillater det … og avhengig av hvem vi nå engang er ute sammen med og henger med. Det gjelder oss alle. Jeg forsøker å heve en rekke i og for seg trivielle enkeltfenomener opp i en større archetypisk modell, nok inspirert av psykologien til Jung, men langt fra bare den. Jeg forsøker å trekke dagliglivets detaljer, som i og for seg ikke betyr så mye, og som man kanskje best kan overses og glemmes, inn i «bildet», dvs opp i eller ut i en dialektisk fremadskridende og ikke flat dimensjon som er mer mytisk enn historisk, mer diktning enn vitenskap, mer fantasi enn «gjengs» virkelighet, i den tro og i det håp at en slik manøvrering eller overføring av den traurige og detaljstyrte såkalte virkeligheten skal fremstå som noe mye mer fascinerende, spennende og viktig enn det vi til vanlig og mest mulig snevert ser oss nødt til å se den som.
Dette betyr imidlertid ikke at jeg påkaller en slags overflatisk og upersonlig reaksjon, snarere tvert imot. Mitt utgangspunkt og pulserende ståsted, mine blikkpunkter og min tilnærming «over all» er personlig; det angår meg personlig og håpet er at dette i sin tur også vil angå en eventuell leser personlig, for oppkvikkelsens skyld, om ikke for annet. Å forsøke å belære eller pedagogisere hypermagikere er umulig, så dette er for alle som ønsker et hjelpemiddel til å gjennomskue og forsvare seg mot den hypermagi som rir flere enn bare noen få på det store nettet og i den store diskursen, en samtale som er mer styrt «ovenfra» og av «deep tech» enn vi innbiller oss og en fiksjon av en samtale som aldri synes å munne ut i annet enn resignert tomhet og ubearbeidet frustrasjon.
Det vi ikke kommer utenom er: Hva er det avgjørende «moment» som får oss til å bikke over til å holde med den ene eller siden? Hva er det som får oss til å bikke over i «det avgjørende øyeblikk»?
Hvorfor valgte noen Stalin og ikke Hitler? Hvorfor valgte noen Mao og forkastet de amerikanske presidenene, ja, det amerkianske systmet selv? Jeg forutsetter her at den det her gjelder er intellektuell redelig, har sinn og sanser i behold og at det her dreier seg om «aktører» som vet hva de snakker om og har forstått det de kan, og at de kjenner seg selv bedre enn gjennomsnittet og at de ikke har noen «diagnose». Jeg snakker her ikke bare om ganske mange, men spesielt de som har sine egne meningers mot og vet å uttrykke dem i faglige fora så vel som blant «gutta» eller i «jentegjengen». Disse har alle et bevisst forhold til sitt virkelighetsbilde, sin verdensanskuelse, sine grunnleggende moralske verdier og sitt generelle menneskesyn, - det være seg ateister eller ikke. Og det være seg de som har kastet seg inn i politikk på høyt nivå og de som på en eller annet måte har påtatt seg oppgaven å representere sannhet og riktig moral, riktige holdninger – alle folk hvis viktigste anliggende er å befinne seg «på den riktige siden». Og ikke bare det: Disse menneskene «må ha» de riktige emosjoner, for hvis ikke, tilsier og betinger vårt vestlige skyldparadigme at de vil føle at de agerer kontrært på sin samvittighet, som de av en eller annen grunn tror enten er en «stemme fra gud» i dem, og dette er for dem uutholdelig, mer eller mindre, i hvert fall så ubehagelig at de ikke vil tørre å se sine venner og «hang-outs» i øynene. Hvis de ikke føler den rette samvittighet, vil ubehaget bli så stort at man faktisk tvinger seg selv til å mene det samme som «gjengen» gjør. Man har da solgt sin sjel, sitt Selv og sin personlighet, men det får ikke hjelpe. Gruppetilhørigheten er viktigere enn «følelsen». En rent cerebral, lineær, logos-aktig tilnærming og begrunnelse, blir undertrykt. Emosjonene, enten de er påtatte eller mer eller mindre reel, overstyrer nå hele personenes «utstråling» og selvsikkerhet, en selvsikkerhet som da stadig må mates av flere «løgner» eller illusjoner om eget regime over eget liv, tenkemåte og personlighet.
Personen er da blitt en hypermagiker. Han styreres av en kraft eller dragning han ikke kan sette riktig navn på, en følelse som er så «lett å bære», vil han føle, at den egentlig ikke spiller noe rolle, alt tatt i betraktning. Like vel lar han seg altså dra og ofte, paradoksalt nok, tror han også at dette er en slags indre stemme som fortelle ham hvem han egentlig er, ja, en vennlig stemme som liksomsom bærer ham frem på sine yndige og beskyttende vinger og samtidig bejaer og bekrefter de valg han nå enn tar. (I seg selv betyr dette at personen her er overtroisk på en selvbedragersk måte).
En hypermagikers impuls, som jeg vil kalle det, blir det som utløser hans stillingtagen i «striden» og dette valget bestemmer ikke bare hvem han er for fremtiden, valget var i tillegg allerede noe han var. Det var derfor naturlig for ham å følge impulsen og ta det synspunktet og den vinkelen på saken som han nå engang tok. Hypermagikeren føler at denne prosessen virkeliggjør noe av hans opprinnelige «jeg», hans egentlige jeg, som han stadig forøker å realisere eller utvikle. Og hvem vil vel ikke realisere seg selv i dag? (Å realisere noe betyr faktisk i juridisk terminologi å selge på det åpne markedet).
Hypermagikeren er jo en «vinner», må vite, og på den rette siden. For ham er magi et høyst abstrakt og spekulativt konsept, ikke noe å bry seg om. Hypermagikeren tar selvsagt fullstendig avstand fra alt som har med magi å gjøre, enten det er sot eller hvit magi, eller gannning eller andre trolldomskunster. (Han tar også avstand fra alle forsøk på manipulering og suggesjon til egen fordel, eller til fordel for en gruppe på bekostning av andre grupper eller enkeltindivider). Han er langt «forbi Middelalderen», hekseforfølgelse, kjetterbål og grublende alkymi. Han er et fritt menneske, som like vel kan spøke om «skjebne» eller at «det ligger i stjernene» eller i andre tankeutflukter eller uskyldige spåkone-adspredelser. Han er moderne, rasjonelt menneske som ikke lar seg styre av vage, flyktige og «tilbaketrekkende» begreper og for lengst forkastede teorier og kvasivitenskap. Den tanke slår ham aldri at han kan være i selve magiens grep, at han kan ligge under for hypermagi. Magi finnes rett og slett ikke for ham, alt han foretar seg og – føler eller emoverer – kan forklares rasjonelt og rent og riktig og han vet at dette er veien å gå, den metoden og den holdningen som garanterer at han er «innafor», at han tilhører «den riktige siden». Og han vet at han «slipper unna» med dette, det gjelder i akademia, i kriken, i fagforeningene, i idrettslaget, i kommunestyret, korridorer og i regjeringskontorer– nær sagt overalt. Og han er storfornøyd med verden tilskikkelse, viderverdighet og omskiftelighet. Ja, han elsker det. Han vet at slipper unna, nær sagt uten noen form for glidemiddel. Han vet at de han gjerne vil henge sammen med tenker og føler likedan. Han har intet å frykte. Han kan feire «kranselag2 hver bidige dag. Hva kan gå galt?
Hypermagikeren vet ikke hvilket nett han er innfanget i et spinn av magi – ikke bare mulige og mer eller mindre faktabaserte og «rasjonelt» analyserbare intriger og mer eller mindre bevisste forsøk på manipulering - og at fluktmulighetene er mikroskopiske. Han må bare vade og tråkke lenger og lenger ut på marabakken og lenger og lenger ut mot det store stupet mot det kalde dypet og intetheten. Han står så å si kronisk med anklene dypt i kvikksanden uten å vite det, fordi kvikksanden er temperert, myk, plastisk – og passer alltid som «fot i hose», hvor hen han selv og den nå enn befinner seg. Han ser ikke at kvikksanden er blitt en del av ham selv, av hans ego, av han Selv og hans egen personlighet. Han går med «påsydde briller». Han tror selv at han kan overskride «der Ding an Sich». Det han kan, tror ha, er å gjøre en «Ding für Mich» til det hele, dvs at den omfatter alt og at han selv har gjennomskuet selve tingenes og selve livets mysterium. Han har gjort seg til allvitende eller i hvert fall semiguddommelig; han kan ikke nå høyere og bortfor finnes ingen mening, ingen Gud, ingen egentlig sannhet. Bare makten gjenstår som «taktil» og derfor virkelig. Han kan kjenne den i sine emosjoner eller følelser, ja, også i sitt sinne og i sin «legitime» og «noble» aggresjon. Alt er i grunnen derfor ikke bare tillatt for ham, det er påbudt for ham. Han er blitt et fullt og helt menneske, alle tings mål. Han er blitt grandios, uovervinnelig, på en måte, så lenge han «henger sammen med» de han er skråsikker på har de – for ham - korrekte emosjoner.
Kort sagt: Hypemagikeren kan godt ha en oscean-følelse, og være kanskje like sentimental som religiøs. Han går i hvert fall tilsynelatende opp i en større helhet, ofte en større ideologisk helhet, han befinner seg like som et éterlegeme her i verden, noe han tolker som et faktum i form av et bevis han selv tolker som om han fra naturens side var utstyrt med grandiose muligheter og egenskaper, egenskaper ingen kan angripe fordi ingen har de våpnene som skal til for å klare å ramme ham. Han er jo ånd eller éter, han er veldig, han rommer universet og tingene, han er nær på å løse de store gåtene, eller har allerede løst dem, tilfredsstillende i hvert fall for ham personlig, et faktum han gjerne vil dele, slik at han kan være den gode fødselshjelper, og alltid i besittelse av en større innsikt; han er veldig viktig, selvsagt, han er født på et stadium vanlig dødelige ikke kan nå opp til eller opp på. Vanlig dødelige kan ikke nærme seg det åndelige og de de åndelige éterkreftenes «livgivende energi». (jfr prana, mana – élan vital, verdenssjelen). En slik personlighet eller type blir ofte omtalt som en mystiker, men er det mystiker han egentlig er? Vi skal komme tilbake til et mulig svar henimot slutten av denne posteringen.
Jeg snakker her om eter og ånd som metaforiske realiteter, relatert til hypermagikerens relative solipsistiske konseptualisme. Hypermagikeren finner sitt fundament derfor i seg selv og selvets – ja, egoets - indre verden, en verden han kan gå opp i og bli ett med, i en slags mystisk union, en unio mystica som bygger på mer på alkymistiske forestillinger enn på en union med et objekt som ikke oppslukes eller trekkes inn i selvets indremetafysiske eller endogene univers.
Der hypermagikeren er fullblods naturalist, vil han anse sin høye intelligens og suverene geometriske rom og perspektivsans som selve markøren på at han er «utvalgt» - av tilfeldighetene, men denne erkjennelsen svekker ikke magikerens grunnverdi og menneskeverd, snarere tvert imot).
Han mener at denne nær-døden-opplevelsen eller denne følelsen av til og med stå over døden, og da som egentlig ikke-dødlig - gir ham et fortrinn fremfor de fleste, for ikke å si alle. Han er i besittelse av en kunnskap som bare skjenkes via rå natur og som derfor gjør ham spesiell, ja, mer åndelig. I seg selv gir dette ham en horisont og en status i hierarkiet som i sin tur avkrever umiddelbar respekt, ja, underdanighet. Og dette – denne fysiske og metafysiske prosessen, i denne tilstanden - skal virke ex opere – operato, her - det skal være slik i kraft av sin egen innbygde natur, en natur eller essens han møysommelig har tilegnet seg teknisk, eller som han rett og slett og helt uansvarlig er født med, og som om denne tilegnelsen skjer i kraft av en gratis nåde, uforbeholdent både kvantitativt og kvalitativt, en nåde han bare er utstyrt fra naturene side, (og som derfor for ham legitimerer hans snyltende magi). Han tilgodeses da med en «unalianabel» juridisk bindende rett fundamentert i det selvinnlysende. Han er sin egen Herre og sitt eget pricipium; han er sin egen fortolker; ingen kan kreve noen rettferdiggjørelse eller hverken rasjonell eller irrasjonell begrunnelse for dette umiddelbart selvinnlysende, sett med hypermagikerens øyne.
Hypemagikere hersker «supreme» i sine innett selvintegrerte paradoks: Det fins ingen motsetning mellom det evige og det timelige, for ham – dette er et for lengst tilbakelagt stadium. (Menneskeheten trenger ikke slik paradokser; de er bare ord, de gjelder ikke meg, tenker de).
Hypermagikeren ønsker ingen metafysikk; den er hår i suppa, for ham; han ser ikke at han er blitt helt avhengig av det fysiske, av kreftene; han er rørleggeren som skaffer vann og elektrikeren som skaffer varme. Også mennesket er fysikk, materie, natur. Det fins intet Du for hypermagikeren. Bare han selv kan være et Du. Han gjør derfor alt og alle til objekter, mekanismer som kan manipuleres og gjøres til instrumenter, i forlengelse av Fichte, ispedd litt Hegel, som aksepterer at førsteprinsippet om at A ikke kan være A og samtidig ikke A må være gyldig en gang for alle.
Hypermagikeren favner det hele, ja, han springer ut av det og skal tilbake til det idet han blir det evig voksn og modne Jeg i sentrum av verden og kosmos, både internt og eksternt. Han er all dialektikks mester; han legger premissene og vet at alt og alle er ett i hans hemmelige diktater, som han ikke kan leve foruten, fordi selve livet eller eksistensen jo knyttes kun til ham selv og hans verdenssjel, hans eksistensberettigelse som langt overskrider nettopp det solipsistiske. Han ler seg skakk av alle forsøk på å kategorisere eller essensialisere ham som narsissist: Han har krav på dyrkelse uansett. Han er et menneske med menneskeverd, han er i seg selv «selvinnlysende» mektig, alt skal og må dreie seg om Ham. Han kan faktisk ikke dø, selv om betrakter døden som det naturligste av verden. Han kan ikke tilintetgjøres; han kan ikke forsvinne. Han er født i makt, av makt og til og med i allmektig avmakt. Han er Gud, selv om han benekter det. Han er ikke bare den perfekte, men også den fullkomne opportunist. Han vet at opportunisme tjener til det større gode; han er den evig noble som kan lyve konstant, konsistent og permanent. Han overskriver både det timelige og det evige. Han ikke bare besitter evig verdi, han Er denne verdien selv, en verdi som overskrider alt og som ikke kan underlegge seg noen. Og derfor bedyrer han jo også at han aldri vil dominere noen eller herske over andre, med mindre han måtte begjære noe annet, noe kvalitativt annet. Han er inkarnasjonen av alt som kan kalles toleranse, empati og solidaritet. Han Han er disse begrepenes analogia entis – eminently, for å si det på engelsk. Han er sin egen aseitet, dvs selvtilstrekkelighet. Det fins ingen splittelse i ham; han er simpel, udelelig og kan ikke sammenblandes med noe eller noen eller sammenlignes med noe annet. Han er alt i ett og alt i alle. Han er atom og skaper.
Han er fullkommen person samtidig som han alltid er en ikke-person. Han er et evig Du, men samtidig et evig Det. Han kan bekrefte og underskrive på alle gode ting, alle korrekte eller ukorrekte følelser og emosjoner. Han er Torden, obs obs, se her. Han er selve godhetens og kjærlighetens opphavsmann og fullender. Han er den som kan sverge ved seg selv – for det fins ingen høyere eller dypere hjemmel enn han selv. Han er den som ikke trenger å sverge ved noe annet enn seg selv. Alle andre er kontingente vesener, bare han er Det nødvendig inkontingente, dv absolutt uavhengige og selvtilstrekkelige og evige vesen.
Det eneste hypermagikeren ikke ser er at han trenger en mellommann, en frelser, en som kan lide for ham og påta seg hans synd, men som like vel ikke er ett med ham. (Snare: Hypermagikeren er sin egen Kristus, en som tar på seg og lider ut sin egen synd og ved at han da – med sitt flyktige og altomseggripende ego – «faktisk» frelser seg selv, ved at han derved frikjenner eller isolerer seg selv fra all synd, enkeltsynder som kollektivt affilierte synder. Han befinner seg ikke i en familie hvor man snakker om Sønn, Brudgom, Brud, Fader, Hellig Ånd, Dommer, Frelser – og sanne mirakler. Han er lukket for begrepene innlevet som symbolske, mytologiske eller eksistensielle og derfor høyst reelle «krefter» eller eller eksistensdimensjoner. (Her fins i høyden en mer eller mindre intenst internalisert bilde av «Moder jord»). Han er alt dette selv, hud og hår, fra tå til isse og i, av og med sitt «innerste» - selvinnkrøkt betingede - vesen. Han er som et nyfødt barn med krav på all oppmerksomhet og all omsorg. Han er og vil behandles som en Gud. En romersk keiser kan bare gå hjem og legge seg. Han er selv «Det glade budskap». Han er et prakteksempel på de perfekt korrekte og servilt betingede emosjoner, han er helt i deres vold, - det tragiske er at han ikke ser det: han er som kong Ødipus, han gifter seg med sin mor, hvilket er utenkelig for ham, og dreper sin far, noe han for alt i verden ikke kan tenke seg å gjøre. (Ta her far og mor i videst mulig betydning).
Ingen kan nå forhandle om hypemagikerens posisjon, en
posisjon som overstyres av hypemagikerens gedigne og faktisk –
slavebindende - perspektivisme; hypermagikeren er overbevist om sitt høye verd;
han kan velge om han vil tale eller tie, se eller høre, når det måtte passe
ham, dvs når det nærmest garantert vil gagne ham og han kan hente ut de
merenergiene han tross alt trenger til enhver tid, selv om livets kilde eller
første årsak. Riktig nok kan han ivrig og i fullt alvor søke korreksjoner, ny
innsikt. Han kan være veldig var for kritikk og rette seg etter kritikkens bydende
og kanskje truende kilde, hvis han bare ser at konsekvensene styrker hans
«rotkonsept», hans dypereliggende selvbilde, hans egentlige, evig
transcenderende type og personlighet, en kategori som overskriver alle
kategorier, hvilket kan reduseres til hypermagikerens idé, urtilstand, som er
altomfattende, god, rettferdig, evig salig og fremfor alt: Skjønn og derfor
uangripelig, som en evig baby, et vesen som ikke trenger modning og hvis
omgivelser derfor tvinges til å beundre og tjene ham for all fremtid, også
etter sin død, sett ut fra hva jeg skriver over.
Hypermagi er både en mental reaksjon og samtidig et angrep, prememptivt, rasjonelt og legitimt eller ikke. Den aktive hypermagi grunnfestes i psykologiske dysfunksjonalistiske strukturer og kan kategoriseres som et mer eller mindre løst «fast punkt» på linjen mellom psykopati og nevrose. Magien springer ut av et behov for å forandre for å bevare, forandre for å øke eller redusere eller begge deler. (I seg selv edle attributter?)
Den kan slik sett være både positiv og negativ samtidig, både moralsk forsvarlig og ikke. Magien går villig og lett i selvfølelsens tjeneste, den kan forsvare og angripe store konsepter relatert til posisjoner, statuser og følelser eller emosjoner. Den kan betraktes som en egen nærmest personlig agens, med egen vilje, forstand og intensjon. Den forutsetter svakhet, enten innbilt eller ikke. Og dette forutsetter maktkamp og manipulasjon, med nødvendighet.
Hypermagikeren må betraktes som type, i seg selv et noe rigid konsept, men typen er like vel reell, på samme måte som hypemagikere selv med «apodiktisk» nødvendighet mener seg å være en type på, gjerne via blank – og utrolig frekk - negasjon eller psykologiserende: Ved fortrengning og «denyal».
Hypermagikere kan ikke flykte fra sin egen type, hverken epistemologisk, ontologisk eller anagogisk. Han kan riktig nok være vanskelig å detektere i det praktiske: Han skifter og glir mellom høyst personaliserte troper og operer snart både utad og innad som symbol, snart som metynym inkarnasjon, og både som metafor og som synekdote. Han blir ikke mindre virkelig av den grunn. Men stilfigurene gir ham en tilsynelatende og prima facie-bedømt fordel fremfor uvitende aktører.
De fungere som masker som fremstår som den virkelige personen selv. Masken blir imidlertid snart «det hele». Tegnet blir det betegnede og hypemagikeren som suveren rollespiller blir selve betegneren, ja, «skaperen», den «personae» som dikterer hvordan virkeligheten er og hvordan den skal tolkes og brukes for å gi appetittene eller «evighetsbehovene» størst mulig velbehag og tilfredsstillelse. Han setter virkelig og empirisk sine kokrete og fullt isolerbare spor, spor som avsetter seg i i hypermagikerens og hypermagiens virkningshistorie. Sporene foreligger empirisk målbart, i en eller annen form, uttrykt på ulike måter i ulikt perspektiv, de er gitt. De bare venter på sin tolkning og på hva vi retter fokus på og er interessert i (eventuelt, men ikke nødvendig vis: besatt av).
Hypermagikere krever av sine tilskuere og sine offer at de skal betrakte ham med øyne som ennå ikke er født eller med øyne som nettopp er født, før verdens elendighet har rammet dem. Han vil ha fullstendig fordomsfri vurdering idet han påstår at dette er i alles interesse og til det felles beste.
Hypermagikeren lever ikke i et rom tømt for lidenskapenes potensialitet og agens. Han kan ikke flykte fra observatørens registrering og intensjonalitet. Hypermagikere avtegner seg som typer markert på stoff og hvor både typen og stoffet kan være flyktige og ubestemmelige som éter, men like vel høyst virksom materie, - typen er til stede uansett, og både stoffet og typen henger sammen som elementene i H2O gjør det. Som puppets on a string. Vi kan snakke om alle ting og forholds komplimentaritet, om en underliggende vitenskapelig basert «holisme», uten at man som tilskuer og deltaker dermed må gli inn i panteisme eller underlegger seg en gudstroende absolutt monisme.
Tydelig spor eller typer som markere for hypemagikere: De stjeler krefter fra sitt offer, selv om offeret ikke ber om den hjelpen hypermagikeren egensidig og ofte nedlatende og ovenfra selv kommer med og tilbyr, i den urokkelige tro at det er hypermgagikeren selv som har makt, innsikt og moral bestemmer om offeret selv er så svakt at det trenger hans hjelp. Slik forøker hypemagikeren sitt forråd av matpotensialer, samtidig som han svekker offeret og tilskuernes forråd av samme. Hypemagikerens handling og holdning tar sikte på å avverge alle former for kritikk eller angrep – hypemagikere er ofte de første til å hevde person- eller ad hominem angrep eller regelrett – manisk - personforfølgelse, (ofte med god grunn, selvsagt, og det havnet ofte i tu-qouque stanging). Kort sagt: Hypermagien gjør hypermagikeren skråsikker på rasjonalisert egetverd og betydning, uten at han kan begrunne denne illusoriske, men akk så høyst ubehagelige og slitsomme, maktposisjonen rasjonelt. Han mener han kan tillate seg å angripe den han selv utpeker som bøddel overfor et offer som egentlig ikke er et offer, men i virkeligheten et perfekt høyst selvgående individ med alle tilgjengelige midler rede og til stede til bruk for eventuelt selvforsvar, med de sjofleste midler. Han kan desto mer tillate seg å handle og reagere irrasjonelt fordi han kan skjule seg bak formelle titler som liksom skal borge for hans intelligens og integritet.
Hypermagikeren vil gi inntrykk av at mennesket er i sentrum, bare ikke det menneske som våger å kritisere hypemagikerens eget og høyst oppskattede offer på et saklig og rasjonelt grunnlag, en kritikk som offeret kanskje kan sette pris på, men som av hypemagikeren blir oppfattet som et angrep på ham selv og hans hypemagiske type og hans eget oppblåste eller grandiose og moralsk uangripelige selvbilde. (Her finner man mange varianter og ulike tilnærminger og hvor rollebesetning og rollefunksjon kan være nokså omskiftelig eller flyktig, alt etter spillets karakter, intensitet, regi og formål).
Er hypemagikeren en mystiker?
Kan jeg med dette håpe på å bli forstått? Vel, det er tvilsomt. Verden er kanskje mer hypermagisk og fortryllende mer full av svært oppegående, aktive og innflytelsesmektige hypermagikere enn hva vi først vil tro. Hva hvis de alle fleste går med de samme briller på, (justert med andre briller langt under eller ovenpå)?
Vel, jeg legger nå inn en «tolkningsnøkkel»: Leser man min lille utlegning eller analyse i ett strekk vil man kanskje stå tilbake overveldet – av intet. Man vil ikke, kan ikke «sluke» det hele. Det gjelder ikke meg (men det gjør det … ).
Men ta ikke på vei, bli ikke redd: Det går an å ta ett blikk
på tingen i seg selv og i sin helhet om gangen. Sakte, nennsomt og
ettertenksomt. Søk innlevelse, empati, godhet og skjønnhet! Det vil kanskje
hjelpe litt, gjøre tingen og saken mindre rigid, mindre assosiert med eller befengt
med inertia. Bryt ned det kompakte i fremstillingen til mindre, små og
uskyldige enkeltdeler, som man så kan sette sammen igjen, uten å skape
selvgående monstre, men med det hjertelige mål å fornemme helheten i
forestillingene, begrepene og kategoriseringene, alle elementer som sammen peker
mot et mål, en grunnintensjon: Dette ikke bare å bli kjent med seg selv eller
som menneske bli alle tings mål og målestav.
Evelyn Underhill beskriver forskjellen mellom mystikeren og magikeren slik:
“In mysticism the will is united with emotions in an impassioned desire to transcend the sense-world, in order that the self may be joined by love to the one eternal and ultimate Object of love … this is the poetic and religious temperament acting upon the plane of reality. In magic, the will unites with the intellect in an impassioned desire for supersensible knowledge. This is the intellectual, aggressive, and scientific temperament trying to extend its field of consciousness, until it includes the supersentional world: obviously the antithesis of mysticism, though often adopting its title and style”.
Magikeren begjærer for å bemektige seg, mystikeren begjærer for å gi, kan vi si, idet vi skjelner. Magikeren må ha selvtilfredsstillelse for egen del og egentlig til fortrengsel for genuin eller autentisk tjeneste for andre eller i tjeneste for den gud man måtte ha eller ikke ha, eller den Gud som ER. Derfor må magikeren også forstørre seg selv på tross av den risk han tar for å bli megaloman og uappetittlig, nådeløs og snever inntil det grenseløse.
Det Underhill beskriver er ikke fullt identisk med den måte jeg beskriver kontrasten mellom hypermagikeren og alle de som har glemt å tenke juridico-religico. Verden, mytene og det immaterielle er nå kommet et godt stykke lenger, dvs lenger inn mot og stadig nærmere selve abysset. Forskjellen ligger i objektfokuset og selve intensjonen: Hypemagikerne – og de som er blottet for det juridico-religico-aspektet - er ikke interessert i «the supesentional», de er tvert imot manisk innstilt på å oppsøke mennesker i konkret fysisk form – og paradoksalt nok da kun sett og hørt som «ånd» eller «psyke» i materie – vesener som han helst i all offentlighet kan fremstille som uskyldige, svake og svkelig hjelpetrengende ofre som spesielt han kan gjøre til gjenstand for magiske krefter han intenderer å få overført til seg selv, nettopp på bekostning av offeret, (eller i håp om - for ham – en fordelaktig synergieffekt).
Hypemagikeren er ikke interessert i det metafysiske eller det overnaturlige, det som transcenderer materien, de frelsende åndskrefter eller Frelseren selv, og troen, i denne forbindelse. Nei, han nøyer seg i stedet for - med hjelp av den fysiske energien og den kraft han stjeler fra sitt egenhendig oppkonstruerte offeret for anledningen- å forbli magiker uten syn for tilværelsens dypere hemmeligheter og den «mystisisme» livet selv innbyr til, veldig og vakkert som livet nå engang er.
Hypermagikeren dømmer seg dermed selv til et liv i en plastisk og stadig selvutvidende gjennomsiktige jern-kokong han neppe av egen hjelp kan bryte seg løs fra, overtroisk som han er og nødvendig vis nå må være. Hypermagikere er i så måte intet nytt fenomen, det er bare det at vi har glemt å se det for det det er.
Marcuse nihilismen kommunismen
Hvit stillhet, hvitt hat m m - Vårt Land
Hvorfor Trump vant for demokratiet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar