I spillet om trosfriheten er det «en gorilla på banen» som ikke vil bli sett og som faktisk ikke blir sett – av altfor mange. Den blir ikke sett bl a av mangel på mot og realitetssans, pluss kunnskap by default om islam. her
Kort sagt: En kristen gruppe i en kommune tror de blir utsatt for et angrep på trosfriheten fordi det partiet som har flertall i kommunen får vedtatt at denne kristne gruppen skal miste visse støtteordninger.
Det som ikke blir sagt noe om er at en annen, ikke-kristen, gruppe da heller ikke får den samme støtten, at også de mister støtten. Denne gruppen hører ikke med på den store «scene» i kommunen. Man kan derfor tillate seg ikke å nevne den, selv om denne andre gudstroende ikke-kristne gruppen nyter godt av de samme rettigheter og plikter på nasjonalt nivå akkurat på likefot med den kristne gruppen, ut fra gjeldene likebehandlingsprinsipp. (La gå med at Statskirken jo er positivt særbehandlet; det blir en annen skål her).
Flertallsgruppen i kommunestyret uttaler intet om hvorvidt
støtte til den ikke-kristne gruppen skal kuttes eller opphøre. Vi må derfor gå
ut fra at denne gruppen er ikke-eksiterende i kommunen og dette er vårt premiss
her. La meg anta at denne gruppen vil øke til å utgjøre 10-15% ab befolkningen
om 20-15 år. Da vil problemet med fordeling av støttemidler bli akutt. Men vi
lar også dette problemet ligge og holder oss til nåværende situasjon som antatt
over, før vi kommer fram til en sekundær behandling.
Den kristne gruppen går ut og protesterer mot av bevilgningene fratas dem og de viser til trosfriheten, (en trosfrihet flertallet selvsagt støtter, fordi den jo er landets lov og ikke kan oppheves av en kommune).
Men gruppen henviser ikke til at den andre gudstroende
ikke-kristne gruppen faktisk har de samme rettigheter. Den ikke-kriistne
gruppen nevnes ikke: Den er blitt en X-faktor og – faktisk – et totem som
riktig nok for tiden er fraværende som konkret ting eller agens i kommunene.
Dette totemet er det forbudt å nevne. Det forbindes med skumle krefter å bringe
det på bane; man frykter at krefter kan utløses som man egentlig ikke ønsker å
ha noe med. (Dette beror selvsagt på feighet – på hypermagi, dvs på en utgave
av hypermagi, nemlig den negative hypermagi, dvs på det jeg vil kalles feighetens
og den villede uvitenhets magi).
Men for å supplere: Må kan det hende at det virkelig fins en gruppe av gudstroende ikke-kristne i kommunen og at denne ligger på ca 2% av befolkningen.
De kristne, som ikke nevner denne gruppen, kan da indirekte og implisitt ut fra prostene, antas å ville fremme også de gudstroende ikke-kristne sin sak. De vil rett og slett kjempe for deres sak, og ikke bare for egen sak og dette mener disse bare er som det hør seg og bør seg. Mange i den kristne grupper tror at Allah er Gud, så hvorfor ta slik på vei, eventuelt? De gudstroende ikke-kristne vil da ganske sikkert begynne å beundre den kristne gruppen for stort mot og for at de arbeider for deres sak også. Den ikke-kristne gruppen kan bli mer og mer vennlig stilt overfor den kristne gruppen og mange i den kristne gruppen vil fremheve seg selv som «gode» og – forvente stadig mer støtte fra gruppen av de ikke-kristne gudstroende.
Fremtiden synes lys, tryggheten likeså, spesielt for den
kristne gruppen. Hallejuja. De kan dessuten gå foran som et godt eksempel for
resten av befolkningen; de opptrer i egne øyne nærmest forbilledlig i verdenssammenheng
og forventer at verden skal følge deres godhetsdemonstrasjon, deres
godhetsproklamasjon, deres godhetsautoritet og gode eksempel forøvrig. (Her
skurrer det selvsagt veldig). De kan nå i fullt monn kritisere flertallsgruppen
i kommunen, den som nettopp vil frata de kristne bevilgninger (til nødvendig
administrasjon, pedagogikk osv). De har nå en viktig støttepartner i en gruppe
som de vet vil vokse på lengre sikt og til slutt sannsynlig vis utgjøre en
viktig maktfaktor i kommunen. (Det gjelder om å være føre snar).
Hvis det er nærmest null medlemmer i den gudstroende
ikke-kristne gruppen i kommunen, vil ikke flertallsgruppen som vil frata de
kristne ha noe å frykte og den kristne gruppen kan bare henvise til landet
lover og den universelle regel at alle skal behandles likt. I praksis er dette
nå ikke noe problem. Her stilles jo nå de kristne på likefot med de gudstroende
ikke-kristne; det kategoriske imperativ synes å ære tilgodesett og kravet
oppfylt, både de facto og de jure. Og dette er noe de kristne bør godta,
spesielt siden den gudtroende ikke-kristne grupper er så liten at den ikke er
noe å bry seg med eller bekymre seg for.
Hvis de kristne like vel strå på krava, vil de kunne møtes
med den innsikt at siden ingen andre får, så får heller ikke de, men så har jo
kristendommen en særstilling i alle kommuner og land, hva da? Får ikke
Statskirken mer enn moskeene, kanskje?
Flertallsgruppen kan argumentere med at kommunen ikke har
råd; man må stramme inn; det er tid for «austerity», et ord som ikke
ligger langt fra «serenity»: Det er med andre ord alvor nå.
Flertallsgruppen kan begrunne sin beslutning med at det er bedre å støtte noe rasjonelt enn noe irrasjonelt, altså støtte samfunnet heller enn menighetene og gudstroen. Og det er kanskje ikke uten grunn at flertallsgruppen jo er valgt av folket i kommunen.
Den gudstroende ikke-kristne gruppen vil da si at deres
tror er en rasjonell tro; de tror f eks ikke at Jesus sto opp på den tredje dag
eller at Gud er treenig og at dette i seg selv beviser påstanden. Mange i
flertallsgruppen – som her ikke kan identifiseres som kristen – vil være skjønt
enig. Dessuten kan man utsette problemet, i og med at den gudstroende ikke-kristne
gruppen er så liten, bare 2%, - på det nåværende tidspunkt! Det gjelder derfor
å holde «freds- og forsoningsprosessen» i gang så lenge som mulig med godprat
og gjensidig respekt, gjensidig empati og toleranse. Fordi dette jo er en meget
høy form for trosfrihet …
Det flertallsgruppen ikke tør tenke er følgende: Når den
gudstroende ikke-kristne gruppen om 10 år vokser til å bli ca 15% og altså til
å bli like stor som den kristen-troende gruppen – hva da? Vel, det de ikke tar
høyde for er at da vil det ikke være like lett å ta fra den kristentroende gruppen
den støtten de tradisjonelt har hatt. Nå vil de gudstroende ikke-kristne pukke
på likhetsprisippet og trosfriheten og true kommunen med domstolen i Haag, for
brudd på menneskerettighetene, hvis ikke kommunen bevilger «de nødvendige»
midler. De kristne vil sikkert da bli overvettes glade og bestemme seg for å
bli stadig mer gode. Hallluja.
Og hva var så bakgrunnen for denne nye lykketilstanden? Jo, bakgrunnen var at man ikke tok hensyn til X-faktoren, den man hele tiden helst ikke ville se og absolutt ikke prate om, og heller ikke ta med i budsjettforhandlingene.
Og hvorfor ville de ikke ta hensyn den? Jo, fordi de gjorde den til en X-faktor. Men hvorfor gjorde de den til selve X-faktoren? Jo, fordi de var redd for magi, dvs hypermagi. De var ikke klar over at de sjonglerte magi og at magien utgjorde en viktig faktor i måten de begrunnet seg på og så tingene på. De ville heller leve i og med sine blindvinkler enn å sette lyskasteren på den. (Hypotetisk, abstrakt og spekulativt og uten hverken bevis eller empiri , ja vel – vi må videre).
Men, og dette er viktig å se: De vil nå kunne si: Er det ikke det vi har sagt hele tiden, at det vi egentlig vil, er å hjelpe og støtte de gudstroende ikke-kristne til å få like mye som vi fikk og som vi nå får?
Slik kan de kristne sikre seg et mulig flertall i kommunen på sikt. De kan i forkant love mer hjelp, og mer trosfrihet, og dette er både rasjonelt og etisk høyverdig, ja, en god kristenplikt.
De kristne har i den situasjonen som råder i kommunen sikret
seg et fremtidig flertall. Har kravet om ikke å bli fratatt bevilgninger derfor
hele tiden bygget på en kløktig langsiktig politisk-strategi, som var nødt for
å lykkes?
Det ironiske i alt dette er at det på sikt kan vise seg at kommunestyret som vil frata de kristne bevilgninger, kan komme til å få rett, stikk i strid med egen intensjon: Det kan vise seg at det store flertall om noen år ser vedtaket som visjonært, en sann og nødvendig profeti i grevens tid, så å si. De kan nemlig nå vise til at alle nå og for fremtiden skal behandles likt nå det gjelder trosfrihet, og sannelig, ved at den gudstroende ikke-kristne nå heller ikke får økte bevilgninger, på like fot med den kristne gruppen. Ingen av gruppene blir fra nå av subsidiert. I seg selv er jo dette et ypperlig eksempel på trosfrihet i praksis, ut fra de høyeste idealer og preskriptive normer og befalinger. Det kommunestyret nå har gjort, kan bli et lysende eksempel fro fremtidige kristne grupper.
Genialt? Vel, så lenge nåværende og fremtidige kommunestyrer
ikke kjenner og ikke vil kjenne den gudstroende ikke-kristne gruppen
sine trosfundamenter, vil dette eksperimentet selvsagt mislykkes, hvis ikke
hypermagien kommer dem «til hjelp». Og dette er sannsynlig: Hverken
kommunestyret eller de kristen vil klare å kvitte seg med hypermagien. Og da
vil alle være like langt; samtidig som det ikke vil finnes hverken noe
fremskritt eller noen mulighet for noen rasjonelt begrunnede skritt til bake.
Kommunestyret kan derfor se frem til en viss kudos, på det imaginære planet.
Svaret henger selvsagt i luften. Men de kristne i denne prosessen har aldri i denne prosessen nevnt den gudstroende ikke-kristne gruppen med ett eneste ord, særlig ikke den Guden og den profeten denne gruppen sverger til. Det viser seg nå at dette har gitt full uttelling. Ved ikke å nevne navns nevnelse at de kristne nå sikret seg makten samtidig som de forlanger evig takknemlighetsgjeld fra den gudstroende ikke-kristne gruppen, (som stadig vokser i makt og omfang).
Her er hypermagien i full virksomhet. Fortielse er en av dens
mest sikre metoder. Den gir en ekstra bonus i form av stadig større selvsikkerhet
og tro på eget verdigrunnlag og fjerner den eksistensielle angsten utryggheten.
De kan ikke stille seg skeptiske til sin egen metode og holdning – det ville
betyr selvmord eller full oppløsning og – tap av makt og ære. Men de kan sole
seg selv med at de er «gode». De har utover dette unngått alle diskusjoner om
gudstro og gudebilder; de har ikke konfrontert den gudstroende ikke-kristne
gruppen; de har unngått mistenkeliggjøring og eventuelle konspirasjonsteorier –
og fremfor alt har de unngått alle former for teologi og eksistensanalyse. De
mener at kommen har hatt store fordeler av dette og at de selv er et eksempel til
etterfølgelse for hele landet og dessuten oppført seg slik at kommunen ikke
trenger å bli bragt inn for menneskerettsdomstolen i Haag. De har forhindret en
skamfull katastrofe.
Men de har altså underlagt seg den nye tids magi,
hypermagien, ved å tause for den, ikke se at den er i funksjon og at den konstituerer
alt de tenker, føler og gjør, og at det er denne magien som gjør at de tvinges
til å være mest mulig «emosjonelt korrekte», - ikke nødvendig vis «politisk
korrekte». De vil ikke se at de styres av en totalitær kraft som gjør krav på
hele dem – nemlig hypermagien og de vil ikke og evner ikke å se at det er den
tro som den gudstroende ikke-kristne gruppen tror på og legger til grunn for
sin egen «totalitarianisme». De orker heller ikke tanken på at den nye
magien faktisk har tvunget dem til å bli mer servile enn de i sin tidligere våkne
tilstand ville ha kunnet tenk er seg og tro – om seg selv. De har tydd til eller
underbevisst blitt tvunget inn i en form for hvit hypermagi hvor alt forekommer
dem å være mer enn bare i den skjønneste orden. De er blitt virkelig lykkelige
i sin tro på at de er «bedre». De vet ikke at dette også er troen til den
gudstroende ikke-kristne gruppen. I den gruppen har deres gud uttalt som et ugjenkallelig
og for evig stående dekret at det er nettopp dem, som er det beste folket og at
dette står i deres hellige bok, en bok enhver av dem må tro på, eller bli «taken
care of», som det heter. Men dette bekymrer ikke «de gladkristne» som bare nå
får enda en grunn til å hylle seg for sin store toleranse og stadig selvforsterkende
evne til dypfølt empati.
Er det ikke viselig laga? I realiteten styres nå de kristne av usynlige krefter som de benekter eksisterer; de snakker ikke lenger om Satan og her har Satan intet sted å gjøre av seg, det er nok rett og riktig I dette har de de helt rett: Men hypermagien er objektivt sett ikke identisk med Satan. Den er mye mer overbevisende enn Satan og mye farligere. Den utgjør like vel en fristelse: Fristelse til å forstå den som hvit-hypermagi, som god magi, med andre ord. Men dette er det bare de færreste som forstå, jeg må derfor eksemplifisere: Man bruker hvit hypermagi når man skaffer seg et offer som kan brukes som en omvendt syndebukk slik at hypermagikeren dermed tilføres en ekstraverdi han egentlig ikke fortjener, fordi han jo steler fra offeret han forsøker å hjelpe, og dette offeret er et offer som i utgangspunktet ikke har bedt om hjelp (fra hypermagikeren). Som hypermagiker stjeler «den gode hjelper» kanskje det viktigste offeret har fra offeret selv, nemlig identiteten og selvrespekten: Det tvinges til å være takknemlig (i hvert fall håper «den gode» det og disponerer deretter). Hvilket selvsagt innebærer at hypermagikeren kan føle seg overlegen, i virkeligheten hovmodig. En slik vinkel på magien glemmer i midlertid at den hvite magien faktisk og i sin funksjon egentlig er sort hypermagi, hypermagi i sin pureste form. Subjektivt sette «hvit magi» blir «objektivt sett» sort magi. De er to sider av samme mynt.
Men dette – fenomenet - er det aller vanskeligste og se og
forholde seg til i dag, med så mange hypermagikere på banen, og på steder og i
relasjoner hvor man kjemper frenetisk og inntil vanvidd for å bli mest mulig
god og mest mulig «servilt betinget emosjonelt korrekt», helt uten å vite, erkjenne
og forstå det. Hypermagikere befinner seg derfor – permanent - i den høyeste
form for uskyldighet eller uskyldstilstand – hvilket jo i «den objektive, men
ikke målbare, men like vel virkelige virkelighet», i seg selv impliserer et
stort hovmod – et virkelig megalomant hovmod, et hovmod man tror man kan unnfly
eller at det skal forflyktige seg av seg selv. Det er ganske uforståelig at
noen like vel forestille seg, identifisere seg med og ta for god fisk at de kun
er gode og derfor langt utenfor hovmodets rekkevidde.
Offeret – ved at det blir ofret - tar imidlertid ikke bort den
hypermagiske synden, for den eksisterer ikke for hypermagikeren, men bare frykten
for magien og dens objekt, frykten for at den ikke skal virke etter «den
subliminale» hensikten. Hypermagikeren tror ikke på synden, men på frykten for
å miste magien; med andre ord det som ikke tør nevnes, men som dikterer
handlingene, holdningene og emosjonene, det som de tror vil gi dem en
garantert universell ytre eller sosial anerkjennelse.
Hypermagikeren klarer ikke å kvitte seg magiens usynlige og –
merkelig nok - for dem ikkeeksisterende kraft og for ham det kanskje største x-faktor-aktivum
han har, i den grad han kan kalles person. Han ser ikke det som i virkeligheten
har «hjulpet ham frem» og fått forsikret alle andre om at han jo er en særdeles
«god» eller «bedre» «person». Grunnen til at hypermagikeren ikke snakker og
benevner magien, er selvsagt at den er noe han selv tror han forføyer over som
en fordel som gir ham et overtak på andre, både venn og fiende. Han velger å ha
sin «metode» i skul og på lur. Han eier en hemmelig oppskrift han er redd for
skal komme i fiendens hender. Han skjønner ennå ikke at han faktisk omgås med
andre hypermagikere som sitter på den samme hemmeligheten.
Hypermagien opererer listigere enn noen Djevel, (ja, man jo
fantasere om at denne kraften jeg beskriver, denne magien, ikke faktisk er
Djevelen – men dette kan jeg ikke ta opp her … ). Poenget er at magien har en
funksjon i kraft av sin «default», i kraft at den oppfattes – i den grad
den kan oppfattes – som ikke-nærværende. De virker subliminalt, er vel det
beste jeg kan si, og uten at vi har gitt den et passe avskrekkende navn.
Det eneste botemiddel jeg kan se, er at vi begynner å tenke mer juridico-religico, i dypere forstand.
Å tenke slik kan gi oss den sjansen vi fortsatt har til å
unngå den store katastrofen og dette angår hele det vi fortsatt kan kalle Vesten.
Det juridico-religico mennesket kan oversettes til latin, men fins selvsagt ikke hverken
i moderne språk eller på latin, og fordi jeg kommer med en neologisme, men det
går slik: «legaliteter homini orientatur» og «et pie homini
orientatur». SAP
og Tankeforutsetninger
og Mer
om hypermagi, følelser og emosjoner. Se for øvrig en rekk posteringer de
siste årene om samme tema «anvendt» og basert på konkrete «hendelser».
I et større perspektiv viser eksempelet ovenfor fra kommen hvor den gudstroende ikke-kristne gruppen konkurrere med den kristne gruppen om midlene og kommunestyrets gunst, at samfunnet vårt som helhet ikke kan vinne i kampen om trosfriheten. Den hypermagiske hvite magi er til hinder for det; den slår tilbake på hypermagikerne selv og undergraver dem innenfra. Friheten undergraver dem altså, men under «friheten» virker magien ved å kile seg inn under dørstokken. Frihet avhengig av magi er ingen frihet. Den er da begynnelsen på oppløsningen av de forutsetninger friheten kan eksistere i. Men for å forstå dette, må man «se» ikke bare den hjemlige magien, men også den styrke denne serveres som en gratis nåde den gudstroende ikke-kristne gruppen.
Men dette ligger visst for høyt for de kristne. Og hverken
de eller nåværende kommunestyre aner noe om at den gudstroende ikke-kristne
gruppen er mye mer vital, optimistisk og «rettroende» enn de kristne er, og at
de har denne egenskapen i kraft nettopp av sin gudstro. De kristne aner ikke at
de forholdsvis lett kan ble overmannet og overveldet av denne gruppens sterkere
samhold, dens større optimisme og visshet, sin bedre selvrespekt og villighet
til å ta i bruk de metoder deres tro gir dem, enn det den kristne gruppen noen
sinne vil kunne mobilisere.
Nedenfor legger jeg inn noe utdrag av det den kristne
gruppen ha sagt i denne anledningen pluss en analyse eller skolestil som
forteller om hva man har gjort på sist helg, nok en noksagt og kjedelig
forestilling foretatt av redaktør Tarjei Gilje i den såkalt kristne avisen
Dagen mandag 260221.
Begge innleggende er fulle av floskler, plattheter, kjedeligheter, blødmer, simple troper, fromme ønsker og oser av en frykt for å komme ut av tryggheten, selvgodheten og den ydderst falske forvissningen om at man er «best» eller bedre enn så mange andre. Ingen av forfatterne ser ut til å øyne det større perspektiv som kommer inn i bildet umiddelbart når man forstår den gudstroende ikke-kristnes gruppens rolle på lengre sikt og ikke engang tar for seg denne gruppens trosgrunnlag og konstitusjon, en konstitusjon som en meget høy prosentandel av disse gudstroende mener og tror står over vår egen Grunnlov og det judeo-kristne fundament den bygger på.
Gilje antyder spakt at han kan være en slags konservativ
kristen, men overbevisningen sitter nok langt inne. Han velger et
SAP-perspektiv, (se link over), som jeg kaller det, og blir dermed alltid
stående utenfor både seg selv og det saken selv dreier seg om, en posisjon som prinsipielt
ikke kan annet enn la seg overstyre spirituelt av annet enn relativisme og
hypermagi. Jeg gidder ikke å knytte kommentarer til hver enkelt setning eller
til mer kompakte sett av setninger. Gilje ser neppe «gorillaen på banen», som
jeg uttrykker det. Han går alltid utenom, slik faget hans og tidens hypermagiske
paradigme byr ham å gjøre. Hypermagikeren
og horebukken og Ytterligere
avklaring om hypermagi og religico-juridico. Se forøvrig en rekke artikler
fra i år og i fjor om magiens mangslungne og diktatoriske kraft.
Fra artikkelen: Trusfridom i eit ope samfunn:
LIVSSYNSOPE SAMFUNN: KrF ønske å ha eit samfunn der ulike trus-og livssynstradisjonar fritt kan kome til uttrykk, eit livssynsope samfunn der tru og livssyn har ein naturleg plass, skriv Anne Kristin Bruns (bildet), Henrik Halleland og Marie Ljones Brekke. Onsdag 270121.
… I denne debatten rører vi med mange fasettar av omgrepet trusfridom i eit livssynsope samfunn. Korleis har vi kome hit? Korleis kan ein i eit mangfaldig og internasjonal kommune som Stavanger, med visjonen «Vi bygger fellesskap», utelukke at enkelte fellesskap skal få tildelt økonomisk støtte? … Artikkel 18 i FN sin verdenserklæring om menneskerettigheiter står det mellom anna at kvar enkelt har «frihet til enten alene eller saman med andre, og offentlig eller privat, gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer».
Denne rett er trusfridom. Vi har rett til å utøve vår tru i det offentlige rom. Det livssynsåpne samfunnet utfordrer den beståande haldninga om at trua er ei privat sak eller ei meining.
Å snakke om tru i det offentlege rom kan for mange vere utfordrande. Særleg når ein møter argument med at det ikkje er relevant, blir latterliggjort eller at ein kan gjerne tru, men hald den for deg sjølv. …
… To konfirmanter uttrykte nyleg at det var så
spennande og kjekt med konfirmantundervisninga i kyrkja, fordi der kunne ein
snakke om sider ved liv og tru som det ikkje var like lett å snakke om elles.
Korleis kan vi gjere desse samtalene meir tilgjengeleg for oss alle?
Vi som trur må dele ansvaret for dette. Kanskje er vi redde for å bli trakka på eller ikkje klare å formidle trua på ein god måte. Samstundes må vi jobbe med dette på eit samfunnsnivå. …
Både i Klepp og Stavanger kommune har vi i det siste tida hatt fleire saker som omhandla tildelingsmidlar til kristne lag og organisasjonar. I Klepp kommune stiller administrasjonen krav til organsisasjoner som kan innebære at dei må velge styremedlemmer som ikkje dele deira tru og verdiar. I Stavanger har vi ein lang tradisjon om å styrke det frivillige arbeidet og ikkje styre det, men det nye fleirtalet ønsker no ei skjerping av krava til støtte. ..
Dette vitner om ei mistenkeleggjering av kristne lag og organsisasjonar.
… KrF meine at vi som politikarar bør halde oss for
gode til å setje trusfridom opp mot andre menneskerettar på ein slik måte. Det
skaper unødvendig avstand mellom storsamfunnet og religiøse organisasjonar og
gjev eit inntrykk av at noko si tru ikkje er velkomen i storsamfunnet.
Den internasjonale kristne Lausanne-rørsla slo fast at «vi må skjelne mellom det å kjempe for rettighetene til mennesker med en annen tro, og det å godta sannheten i det de tror på. VI kan forsvare andres frihet til å tro og praktisere sin religion utan å akseptere deres religion som sann.»
Redaktør Tarjei Gilje: Uvitenhet og fiendskap er ikke det
samme.
Kristne mennesker rundt i landet gjør klokt i å lytte til anbefalingene fra bystyrerepresentant Anne Kristin Bruns (KrF) i Stavanger. …
… i tiden fremover blir det spennende å se hvor mange andre kommuner … som følger etter forslagene om å kutte … Kontroversene … er først og fremst en viktig realitetsorientering. De vanlige henvisningene til Norge som et kristent land, og forventningen om en fortsatt respekt for tradisjonelle kristne ståsteder må forstås annerledes enn før. …
… tyder på manglende kjennskap til de kristne miljøene … Det
kan man alltids undre seg over. Skyldes det først og fremst at politikerne ikke
interesserer seg, eller skyldes det at de kristne miljøene har blitt for
innadvendte? Sannsynligvis litt av begge deler. …
I forrige uke snakket jeg med… . Berge kjenner seg ikke igjen i hvordan de har blitt fremstilt av kommunens representanter, og lurer på hva slags samfunn barna hans skal vokse opp i. Han opplever at selve trosfriheten står på spill. Det er en forståelig uro Berge setter ord på …
Det er ikke gitt at politikere i 2021 vet forskjellen
på bedehus, frikirker og sekter. …
Det er uklart om det ligger konkrete saker bak den
innstramningen som er foreslått … de holdningene som kommer til uttrykk (er) illustrative
for den politiske utviklingen vi ser rundt oss.
Toleransen for tradisjonelle kristne standpunkter er lavere enn før. … kjennskapen til de samme standpunktene er mindre enn før. … Da er det en viktig pedagogisk oppgave for kristne miljø å vise at det er forskjell på å holde fast ved det kirken i århundrer har ment om ekteskapet, og å forsvare hets og vold. … det at særlig Den norske kirke har endret ståsted fører ikke automatisk til at alle andre kristne miljø gjør det samme. Data viser at det fra Dagens Kristen-Norge-undersøkelse og ellers det generelle inntrykket at de aller fleste som går jevnlig til kirke i Norge står inne for den ekteskapsforståelsen som også Den norske kirke har lagt til grunn frem til 2016. Dette handler ikke om å være homofob, men om å holde frem et positivt ståsted … Og de er først og fremst positivt begrunnet i idealer som trofasthet og selvoppofrelse.
Men denne sammenhengen er ikke opplagt hvis man ikke kjenner tenkningen bak de tradisjonelle standpunktene. Og dette kjennskapet kan vi ikke ta for gitt …. Fremfor å dyrke frykten og lukke seg inne bør derfor flere kristne mennesker og menigheter våge å ta noen skritt ut i offentligheten. Det vil nok føre til motstand, og det kan også føre til latterliggjøring … Men sannsynligvis vil mange også erfare at åpenheten for å lytte til ærlige historier og gjennomtenkte standpunkter fra konservative kristne er større enn man trodde. I hvert fall blir det vanskeligere å tegne opp fiendebilder når man kjenner menneskene bak standpunktene.
Kommentar v Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, mandag 250121
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar