Dilemma og menneskeverd - islam og resten

    Straffelovens paragraf 142:

    Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.

    Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det

Kan det å såre eller krenke et menneskes religiøse følelser ha noen rasjonelle mening? Er det noen forskjell på å krenke, støte eller såre noens følelser og såre eller krenke noens tro, dvs gudstro?

Å såre et menneskes religiøse følelser kan logisk sett være en større krenkelse opplevd av dette menneske enn den konkrete krenkelse av dets Gud. Ved å la seg såre av en slik krenkelse – for en gud kan ikke såres – forutsetter det at dette menneske er mer verneverdig enn guden selv. Via en mistankens hermeneutikk kan man si at den som lar seg krenke og sier han føler seg krenket setter seg opp til gud selv. Det er den krenkede det dreier seg om, ikke gud. Den krenkede driver i dette tilfelle blasfemi.

Begrenser vi her og nå spørsmålene til den rent menneskelige sfære, den sfæren hvor Gud er irrelevant , kan det være oppklarende å skjelne mellom dette å såre og dette å krenke. Å såre er da noe mennesket må tåle, mens det å krenke må anses som et angrep på personen i et større perspektiv, et angrep som på en eller annen måte må avverges, eller hvis krenkelsen har funnet sted, må medføre straffereaksjoner begrunnet i samfunnets behov, altså rent kommunitaristisk. Sannheten begrunnes og finnes med andre ord blant «følkji», i stammen, i populasjonen og dette forutsetter igjen at sannheten er relativ og at «everything is up for sale». Det blir en slags naturlalhusholdning med immaterielle verdier.

Begrunnelsen for dette synspunktet kan neppe hentes i forestillingen eller aksiomet om menneskeverdet: Det som krenker menneskeverdet kan ikke tåles. Følgeriktig kan da det som «bare sårer» ikke regnes som en krenkelse av menneskeverdet. Å såre et tillatt, krenkelse er forbudt. Det eksisterer da en gradsforskjell mellom dette å såre og dette å krenke. Grensen mellom å såre og å krenke blir imidlertid svært vanskelig å trekke. Og hvem skal dømme om dette, hvordan skal man dømme og på hvilket grunnlag? Svaret er at de som er «på den riktige siden» til enhver tid skal ha autoritet eller makt til å bestemme dette. Svaret er også at man da er tilbake i «naturalhusholdningen».

Før vi går videre, kan det være til hjelp å avgrense følelse mot emosjon. Følelse er primært et intrapersonalt anliggende, emosjon et tilsvarende interpersonlig anliggende. Når følelser såres, går det på personenes indre trosforhold. Nå emosjoner anklages går det på personens bevisste eller ubevisste reaksjon på angrep utenfra.  Følelser har sin rot i det indre, emosjoner har sitt utspring i det gjensidige. Men både følelse og emosjon må før eller senere refererer seg til et objektivt grunnlag, som f eks tekster og trosbekjennelser, tolkninger og tradisjon.

Den «følende» er mer ego-rettet, mens den «emosjonelle» er mer alter-rettet, kan man si.

Tredjepart – dommeren, dvs oss alle, i hvert fall her i Vesten  – må vurdere ulike tilnærminger til disse to ulike posisjonene.

Videre kan da en krenkelse rette seg mot et objektivt grunn eller mot personen, eller begge. En krenkelse mot det objektive grunnlag er ulik en krenkelse som rettes mot personen og må derfor opptattes og håndteres ulikt.

Vi må dessuten avgrense menneskeverdet mot gudsbildet i kontrast til gudskonseptet, eller avvisningen av både bildet og konseptet:

I islam opereres det ikke med noe gudsbilde og det anses som vantro å assosiere Allah med bilder overhodet, derfor gudskonsept, ikke gudsbilde.Hverken gud eller mennesket kan assosieres med bilder eller avbilder. Det motsatte er tilfelle i kristendommen hvor mennesket er skapt i Gud bilde og likhet og hvor Gud har konkretisert seg i kjød, dvs som menneske og Gud og i en treenighet. Gud blir her relasjonell og mennesket som et relasjonelt vesen avbilder eller avspeiler gudsrelasjon og dessuten guds interne og utadgående vesen som relasjonell. 

Et strafferettslig tilregnelig menneske som i fullt alvor påstår seg å være Gud selv driver blasfemi og må tåle dødsstraff, ut fra Bibelen. Blasfemi innebærer å forbanne, tale nedlatende om Gud, håne og forakte dette å høyakte Gud, eller unnlate å gjøre det.

Dette var loven i den judeokristne tradisjon, Lev 24. 15-18. Jødene betraktet Jesus som kun et menneske og da han hevdet å være Gud, måtte han dømmes til døden. En slik dom betegnes imidlertid på den annen side nettopp som blasfemi blant hedningene, dvs de kristne, se Rom 2. 24 og Apgj 18. 6

(Litt historikk her: Veldig få saker om blasfemi har forekommet i den jødiske tradisjon og rettsinstituttet ble betraktet blant rabbinere som overveiende umulig.  I Vesten ble blasfemi identifisert med forræderi eller vranglære generelt og det kunne på dette grunnlag utstedes dødsdommer over anabaptister, sosianister og rantere bl a. I England og USA blir i dag ikke subsumert under teologiske kategorier, men heller under sosiopsykologiske kategorier med appeller fra og til folks følsomhet i denne sammenheng. Men, i kontrast til dette, som vi vil se, subsumeres blasfemi og det individuelle krenkelsesaspektet fortsatt inn i teologiske kriterier inne islam).

I islam regnes det som blasfemi å forholde seg til den døde profeten Muhammed som blasfemikere forholder seg til Gud i den judeokristne tradisjon. Betyr dette at muslimer i praksis og religiøst forpliktes til å betrakte Muhammed som Gud, dvs Allah? Eller er det frivillig og opp til den enkelte muslim? Og fortjener muslimer som da sidestiller Muhammed med Allah bokstavelig dødsstraff, i henhold til Bibelen?

Jeg lar spørsmålet stå åpent, selv om det er klart at denne tradisjonen er en tradisjon som oppsto etter Muhammeds død og Koranens endelige «kanonisering», men spør i stedet her, for å sette blasfemitanken i et perspektiv med mulig relevans til våre dagers gudsforestillinger, (men se først her: http://www.jihadwatch.org/2015/01/fareed-zakaria-islamic-death-penalty-for-blasphemy-creation-of-politicians ).

Fortjener «hekser» som i dag høyakter eller helliggjør og tilber Moder Jord og identifiserer seg med henne i den judeokristne Guds øyne da dødsstraff?

Eller: Vil det hjelpe oss alle ut av denne juridiske nøtt at vi omformulerer og sier at det her ikke dreier seg om blasfemi, men bare dette å såre noens religiøse følelser rent generelt og uten take på formelle straffereaksjon, altså at vi ser på blasfemi nærmest som en sosilogisk forseelse heller enn en juridisk eller teologisk begrunnet forbrytelse??

Vel, hvis slike hekser av muslimer plutselig skulle betegnes om gudskrenkere og som personer som i tillegg krenker muslimenes religiøse følelser, kollektivt og individuelt, - hva da?

Det potensielt sett store drama her uteblir i vår tid og i vår kontekst, med vår verdensanskuelse og våre humane eller humanetiske eller humanistiske forestillinger om alt og alle. Det blir for absurd å stille et slikt spørsmål, men det som er høyst aktuelt og meningsfullt er å ta spørsmålet inn over seg, for det er jo grunnleggende, for ikke å si et eklatant radikalt spørsmål, både humant og teologisk.

Egentlig ikke bar bør vi ta dette inn over oss, vi må ta det inn over oss, for her gjør sosiologisk lover seg gjeldende i klasj mellom moderniteten og de de ennå i dag virkende historiske fakta i form av frykt for å bli straffet ved unnlatelse av å ikke gjøre det, for det er et videre er faktum at det sosiologisk sett gjør seg gjeldende stor unsikkerhet og frykt i møte med islam i Vesten i dag. Media legger bånd på seg med selvsensur osv. Spørsmålet kan settes på spissen: Er det virkelig er en krenking av islam å påstå at det hverken er blasfemi, hån, forakt, nedlatenhet eller sårende å påstå at det faktisk er blasfemisk av islam å påstå at den døde profeten Muhammed i våre dagers samfunn har samme krav på beskyttelse som den judeokristne Gud?

Spørsmål om hellighet, ukrenkelighet og hvilken gud vi skal ha, skaper alltid uro, forvirring og usikkerhet.

Det hele kompliseres dessuten av at blasfemi overfor Allah i den muslimske verden på langt nær betraktes som et problem man må forholde seg til som så seriøst at det kan sidestilles med krenkelser eller såring av profeten Muhammed, som altså var et menneske.

De religiøse følelser for en muslim krenkes på det verste når vantro sårer eller krenker Muhammed, som riktig nok aldri skal tilbes, aktes eller dyrkes som gud, eller noe i nærheten, (men som likevel blir det i praksis mage steder i verden), nei, snarere tvert i mot. De religiøse følelser krenkes ikke ved blasfemi overfor eller krenkelse av muslimenes «Gud». De krenkes ved krenkelse av Muhammed selv, rart nok, vil mange mene. Andre vil si: Tragisk nok, spesielt for muslimene. De fleste vil nok se at det i dette grunndilemma ligger et stort potensiale for gnisninger hvor den islamske tro møter en annen tro, og et annet gudsbilde eller gudssyn.

I kristendommen oppstår et ytterligere problem – men riktig nok et problem som kan gi gode frukter - idet Jesus dogmatisk og ontologisk sett er både Gud og menneske. Blir da blasfemi overfor Jesu som menneske å betrakte som «straffbar» gudsbespottelse?

Spørsmålet må besvares positivt rent logisk og i prinsippet, men i praksis viser det seg at blasfemi av Jesus ikke bare får gå upåaktet hen, men at det i den senere tid faktisk blir oppfordret til blasfemiske uttrykk som krenker Jesus, f eks når myndigheter finansielt og på annen måte faktisk støtter såkalte kunstverk som krenker både de kristnes religiøse følelser og selve det kristne gudsbildet, (som ikke er noen avbildning av Gud, riktig nok). 

At man også i kristendommen derimot i prinsippet kan straffes for blasfemi overfor et menneske, nemlig Jesus, kan betraktes om en analogi til den beskyttelse mot blasfemi mennesket og profeten Muhammed nyter i det islamske teologiske og praktiske paradigme.

Når blasfemibestemmelsene i de to religioner i praksis faller ut så forskjellig, må det bero på at Jesus, i motsetning til Muhammed, også er Gud i kristendommen, mens en slik tanke må forkastes som flergudsdyrkelse eller polyteisme i islam og da som en vantro hos den enkelte som tenker og agerer på den, og som da rent deduktivt fortjener dødsstraff og/eller frafall, hvilket – både teologisk og i praksis - straffes med døden.

Vi kan si det slik: I og med at Jesus i kristendommen betraktes både som menneske og Gud i ett, men dog i to personers form og innhold, oppstår en forvirring eller uvisse om hvorvidt blasfemien i virkeligheten retter seg mot Gud som Gud eller bare delvis som Gud, og delvis som menneske. Den kristne stilles her overfor et dilemma, om enn aldri så falskt dilemma, som tvinger ham mentalt sett å holde noe av sin dom eller vurdering tilbake. Han kan ikke være sikker på at det svar han gir på dilemmaet, eller de handlingsvalg han tar, er det eneste rette svaret, og gitt at dette er tilfelle, så medfører det selvsagt en åpning for en helt annen praksis overfor blasfemi og blasfemikere i kristendommen og den judeokristne tradisjon enn i islam.

Den store kontrasten mellom islam og Vestens syn på menneskeverdet kommer tydelig til syne i den spesifikt islamske eller muslimske utformingen av sin egen menneskerettserklæring, en erklæring som avviker systematisk på mange på punkter og viser at innen islam så må menneskeverdet betraktes som noe mennesket må oppebære eller gjøre seg fortjent til for å være verdig, som muslim, mens verden i den menneskerettserklæring vi kjenner i Vesten, og som de fleste land i verden har ratifisert, ikke knytter noe slikt kriterium på denne verdigheten. Hvert menneske individuelt og uavkortet er i den vestlige erklæringen, om vi skal kalle den det, forutsatt aksiomatisk – ikke vitenskapelig-empirisk - å være født med umistelige rettigheter og selvinnlysende verd og verdighet.

Angående aksiomet nevnt overfor, må det presiseres at dette ikke er et aksiom som så å si står alene, et rent formallogisk aksiom, nei, det er fundamentalt sett et kristent aksiom og ikke et ateistisk eller ikke-kristent aksiom. Det forutsetter en gudsrelasjon, en åpenbaring og en gudstro og det er noe kvalitativt annerledes enn et formallogisk aksiom som ikke forutsetter annet enn intet, dvs fravær av både Gud og kristen gudstro.

Man kan bare spørre: Hadde dette verdet eller denne verdien og denne verdigheten overhodet kunne bli etablert som et universelt prinsipp og både som deskriptiv og preskriptiv norm hvis det ikke hadde vært for et annet aksiom, nemlig troen på at hver enkelt av oss er født i guds bilde og likhet, slik vi er i følge den judeokristne tradisjon?

Jeg tror svaret gir seg selv og det ser man indirekte ved å vise til den dualismen som gjør seg gjeldende i islamsk teologi og antropologi og Allah faktisk gjør forskjell på mennesker ved å sette opp evige normer og regler som det er påbudt å følge med hensyn til hvordan muslimer skal betrakte  selv og dessuten betrakte og behandle andre enn muslimene, «de andre», med andre ord. (Jeg viser til vedlegget nedenfor ang. menneskeverdet og islam).

Den usikkerheten vi nettopp nevnte – og  som kanskje kan kalles den grunnleggende og karakteristiske kristne usikkerheten - kan synes bagatellmessig, men er i virkeligheten av største betydning, vil vi tro, og kanskje en av de viktigste grunnene til at synet på blasfemi eller gudsbespottelse og praksis på dette området innen islam og kristendommen har utviklet seg så forskjellig. Mens islam rigid står på samme nivå nå som islam gjorde for tusen år siden, har teologien og jussen i Vesten klart å tilpasse seg på en fleksible måte og slik åpnet for tenkningen omkring det universelle, ukrenkelig og umistelige menneskeverdet, i motsetning til det dualistiske menneskesynet islam proper faktisk opererer med og ut fra ennå, den dag i dag, og som må forventes å ville gjøre det for all fremtid, hvis ikke selve islams essens destrueres eller forlates av muslimer formelt en masse og islam da ikke lenger er, men kanskje bare vil eksistere i navnet spredt rundt omkring i kontrollerbare enklaver.

La oss i det følgende forutsette at den vanlige mann og kvinne går inn i rollen som profesjonell juridisk dommer i kraft av å være et jurymedlem som skal felle endelig rettskraftig dom i en sak om hvorvidt krenkelse – eller såring - av muslimers religiøse følelser er å betrakte som blasfemi i henhold til det som er sagt over og at en slik krenkelse da virkelig blir en straffbar såring, støting, håning eller krenkelse.

Kontekst: Det snakkes om å krenke eller såre andres religiøse følelser og at dette både er juridisk og moralsk forkastelig og noe man bør avholde seg fra å gjøre i praksis. Man bør forby slike krenkelser og straffe dem som krenker. Om man her og nå ikke kan straffe ut fra formell lov og dom, så bør man i det minste kunne straffe sosialt ved å ta i bruk sosiale mekanismer som tydelig tar sikte på å sette den som driver med krenkelser – eller blasfemi -  utenfor, og gjøre vedkommende til et legitimt stemplet individ med begrensede rettigheter, gjerne både juridisk og rent sosialt. Vi kan snakke om at det straffes både sosiologisk og juridisk i dag og akkurat dette synes det å være alminnelig enighet om i vårt samfunn i dag.

Personer og følelser må beskyttes i et demokrati fordi pluralismen eller multikulturalismen i utgangspunktet og i sitt grunnpremiss krever at ingen kan sette seg over andre og hevde at de er mer verdt og at andres følelser og ære er mindre verdt enn andres. (Bortsett da fra at muslimer de facto og i kraft av sin tro – ifølge Koranen etcs - kal ha en slik automatisk rett, en rett som da altså skal gjelde som et privilegium – både i praksis og i teorien - i forhold til andre).

I et slikt samfunn som vårt er det med andre ord et ideal at alle grupper eller religioner og livssyn uten problemer skal kunne betrakte seg som likestilte - eller til og med bedre -  enn alle de andre, men da slik at islam og muslimer spesielt skal  kunne nyte en beskyttelse av en særrett på dette området, hvilket jo innebærer at bevilgningene til islamske trossamfunn relativt sett og i hvert på sikt må bli høyere enn til de andre, i og med at både det sosiale systemet og selve rettssystemet pålegges en ekstra innsats, den være store eller liten, - poenget er at enhver særbehandling krever særbevilgning. (Det forutsettes her at den muslimske populasjonen ikke er eller forventes å være «selvforsynt»). 

Hva er en æreskrenkelse? Er den identiske med å «såre noens følelser» eller går det mer på å krenke personens menneskeverd?

Vel, en person kan i utgangspunktet hevde at hans følelser er krenket for så i andre omgang si at det han egentlig mener er at menneskeverdet hans er krenket. Det kan komme ut på konteksten: Overfor media vil man kunne bruke det ladede og suggererende ordet «såret» mens man i juridisk sammenheng kan bruke ordet «krenket» i relasjon til menneskeverdet. Han kan hevde at han må betraktes som et helt menneske og at å dele ham opp i følelser og menneskeverd i seg selv er en krenkelse, både av hans følelser og hans menneskeverd. Slik kan «dommeren» settes ut av spill ved å stille ham i et uløselig dilemma, et dilemma som da skal løses av hvem og på hvilken måte, og med hvilket grunnlag?

Deler man opp et menneske i følelser og verd eller verdi overlater man fort arenaen til mennesker som vil hevde den sterkestes rett. Noen må skjære igjennom og den som kutter den gordiske knuten og løser dilemmaet vil vinne. 

Æreskrenkelse er også straffbar og den går på hele personen, man kan ikke tale om en delvis æreskrenkelse eller at en del av en persons ære er krenket og æreskrenkelsen må dessuten være rettet mot en levende og spesifikt identifisert person. Man kan ikke reise sak med den begrunnelse at en blitt ærekrenket på en annens vegne og slik tre inn i denne andre personens sted og i hans private følelsesliv og så føle seg krenket på denne personenes vegne. 

Men dette var før, og hva så med i dag? Jo, man snakker om et forbud mot å krenke noens religiøse følelser, noe som for så vidt kan assosieres med æreskrenkelse, men som neppe er det samme, rent juridisk – og vestlig - sett.

Men hva er religiøse følelser? Har de sitt eget lille avgrensede tilholdssted ett eller annet sted i hjertet, i hjernen, eller kanskje i magen? Selve begrepet «religiøse følelser» er et varsko om et forsøk fra noen interessenter på marked på segmentering eller oppdeling av mennesket selv, på bekostning av dets helhet eller sum.

Men går det virkelig an å krenke en del av et menneske, et aspekt av det, eller en dimensjon, som er det begrepet «religiøse følelser» forutsetter?

Fins det virkelig avgrensede områder i oss selv som er så til de grader beskyttelsesverdige at vi kan kreve at selveste statsmakten kan bruke sine maktmidler og som domstoler og politi for å verne det? Og så viktige for oss at vi kan kreve at statsmakten innkrever erstatning på våre vegne for illegitim inntrengen – krenking - på dette området? Er ikke dette å begrense mennesket til noe mindre en det det i sum er?

Hvordan måle følelser? På intuisjon? Hvordan kan vi være sikre på at følelser virkelig er krenket? Bør følelser i det hele tatt være relevante? Og MÅ ikke følelser måles før det kan ytes erstatning og annen tvang? Holder det med vaghetens eller intuisjonens nykkebestemte klarhet?  

Man kan si: Du har overtrådt en juridisk grense, et forbud, eller du har unnlatt å følge et påbud, men har du dermed krenket mine følelser? Hvor er beviset? Kan det verifiseres eller empirifiseres? Ligger det hele i det faktum at jeg sier eller påstår – altså helt ukvalifisert - at jeg er blitt krenket og så ferdig med den saken? Slik at den sårede, støtte eller krenkede selv kan definere hva som ligger i disse begrepene?

Hva hvis følelser her ikke spiller noen rolle overhodet, hva hvis følelser er – eller bør være - irrelevante både juridisk og sosialt sett? Og hva hvis forsettet mangler hos den som anklages for å ha krenket?

Utgangspunktet må være at det er selve retten som er krenket, ikke personen eller individet «meg» eller gruppen, «menigheten», forsamlingen, foreningen eller populasjonen«oss»..

Krenkelsen må med andre ord være objektiv. Landet skal bygges med lov, er et ideal, både i Vest og i islam. Det følelsesmessige aspektet bør være sekundært, hvis relevant overhodet. Likevel kan du få statsmakten til å dømme den presumtivt skyldige og tvinge ham til å betale erstatning, for krenkelse. Dette forutsetter imidlertid forsett eller i det minste grov uaktsomhet hos den som krenker og at den som er krenket virkelig har spesifikt religiøse følelser som er krenket. I hvert fall ideelt sett: Dommeren tvinges i det spillet som foregår til å forutsette at den som sier han er krenket virkelighet  føler seg krenket, at det rammer hele ham som person, sett i vestlig terminologi.

I prinsippet «likt for likt» må dessuten krenkelsen anses identisk med - eller tilsvarende til - de krenkede følelser. Oppveier erstatningen krenkelsen? (Jeg tenker ikke her på en matematisk utligning, men på den eneste farbare vei: En tilnærming, eller utligning eller utbalansering av inkommensurable størrelser, et slags varebytte i en naturalhusholdning, om man vil).

Fins her en enkel, rasjonell tankemmesig og holdningsmessig «løsning»?

Hvis vi erstatter «følelser» med «opplevelser» og sier at disse ordene er reelt synonyme, oppstår problemer i form av forvirring, men faktum må være at det er lettere å måle opplevelser enn følelser, for opplevelser kan lettere objektiveres, i en prosess, f eks i form av lydbåndopptak, tegninger eller verbale skildringer eller beskrivelser som til sammen kan skape empati hos dommerne slik at de bedre forstår hva krenkelsen innebærer.

Disse opplevelsene skaper så følelser hos dommerne, med andre ord. Og dermed blir det dommerens følelser eller innlevelsesevner som avgjør om straffevilkårene foreligger og hvilken straff som er passelig. Det blir dommernes evne til å bli påvirket i form av empati eller sympati, eller det motsatte, som danner hovedpremisset for domsslutningen. Den krenkedes eller såredes følelser blir dermed – ironisk og paradoksalt sett - sekundære eller i prinsippet helt irrelevante. (Dommere er aldri totalt uhildet).

Rettskraft blir imidlertid etablert og den krenkede, som gjennom hele prosessen ikke har følt noe som helst, kan gå seirende ut av den med en merverdi av økt ære eller æresfølelse og i triumf. Han har vunnet uten at hans følelser er krenket overhodet. Han har likevel fått sin rett og dessuten «bevis» eller bekreftelse på at hans følelser – som han ikke trenger å ha - har vært krenket.

Og grunnen i slike tilfeller er at det hele tiden har vært det objektive aspektet eller ikkemålbare aspektet som er blitt krenket, ikke det subjektive aspektet. Dette til tross for at saksøkeren eller den fornærmede med styrke og overbevisning nettopp har sagt at det er hans individuelle religiøse følelser som er blitt krenket.

Hvorfor skulle det være forskjell på æreskrenkelse og rent religiøse krenkelser og religiøse følelser, slik vi har påstått i innledningen ovenfor?

De fleste mennesker i dag mener å vite at religiøse følelser isolert fra hva som kan konstateres eller påvises hos konkrete personer det kan angå, kan krenkes, selv om man ikke vet om slike følelser eksisterer. Vi tenker sosialt eller kollektivt og skjelner ikke mellom individ og gruppe – i visse sammenhenger og når det måtte passe oss, dvs når det er sosialt akseptabelt, eller tvingende og obligatorisk, mentalsosiologisk sett. Krenker du eller sårer en muslim, krenker eller sårer du hele islam og alle andre muslimer. Krenker eller sårer du en kristen, krenker eller sårer du ikke umiddelbart andre kristne eller kristendommen som sådan. Og du krenker i hvert fll ikke Jesus, hverken som menneske eller Gud.

Som dommere blir det ut fra det som er sagt ovenfor derfor – sett fra et ikke-muslimsk ståsted -  dommernes egne følelser etc som danner grunnlaget for domsslutningen og rettskraften, ikke den det gjelder sine følelser eller hans (og hans gruppes) følelse av krenkelse. Personene i dette dramaet, den krenkede og den krenkende, blir dermed – oppsiktsvekkende som dette kan høres – i realiteten fratatt status som person og redusert til en arena for en «sak», dvs til en part i en sosio-juridisk sak. Personene blir objektivert og dette gjelder alle parter, merkelig nok, uten at vi kan gå nærmere inn på dette her.  

Sammenfattet i syllogismeform i 2 alternativer:

1) Jeg føler at mine religiøse følelser er krenket. Du kan ikke kjenne mine følelser. Ergo må mine følelser bli avgjørende.

2) Jeg føler at mine religiøse følelser er krenket. Du kan ikke kjenne mine følelser. Ergo må dine – dvs dommernes - følelser bli avgjørende.

Et slikt skjema er imidlertid fullstendig destruktivt for begge parter. De må derfor lete etter og faktisk finne en objektiv standard, en hjemmel, guddommelig eller sekulær, som kan danne grunnlag for domfellelse, eller frifinnelse, men da en frikjennelse – eller en dom – som faktisks da må virke utenfor det juridiske området, utenfor jussens jurisdiksjonen. Jussen vil følgelig trenge inn på et område den ikke er kvalifisert til, nemlig på det religiøse området, selv om dette benektes eller ikke erkjennes. Religionen slipper altså ikke unna. Dessuten: Dommen må bli oppfattet som rettferdig, forståelig, viktig og riktig og ikke minst tjenlig i miljøet utenfor rettssaken, ellers vil den bryte med vanlig rettsoppfatning og ikke vinne tilslutning i konsensus i den kontekst saken ble reist.

Forståelsen for at saken i det hele tatt blir reist, må derfor angå den populasjonen saken ble reist i på et dypere kollektivt plan, eller et høyere nivå, alt etter vinkel man anlegger og alt etter hvilke interesser som står på spill. Er de spørsmålene som reises totalt irrelevante i populasjonen – for ikke å si på det universelle planet – vil saken ikke være noen sak i det hele tatt, med mindre man konstruerer relevans som en strategi i interessekonflikter og hvor man da tyr til å reise sak som en ren symbolsak i en videre kontekst, under regi av en strålende, triumfalistisk og ofte ren stråmannsstrategi for å vinne frem og få rett.

Hvis så er tilfelle, vil krenkede religiøse følelser kunne brukes for å markere rent demonstrativt og som maktinstrumenter brukt som agn eller påskudd og som en kombinasjon og hvor de krenkede følelser helt klart ikke er reelle hva angår personen, som da bruker andre og blir brukt av andre som en brikke i et større spill om prestisje, popularitet, autoritet, legitimitet, innflytelse, makt og bruk av vold. Det som isolert sett var en privatsak om følelser blir da med ett det som tilsynelatende var et relativt ubetydelig spørsmål taktisk til en viktig strategi i en større universell eller global sammenheng.

Dommerne, det sosiale paradigme og rettssystemet er dermed brakt inn i en gate som ikke lenger dreier seg om juss, men om politikk og mulige fremtidige konflikter og kollisjoner mellom kulturer eller sivilisasjoner som bare kan ha ett utfall på sikt: Borgerkrig. Eller Verdenskrig.

Men fins objektive standarder for følelser? Som vi så over, er dette vanskelig, for ikke å si umulig. Og dessuten: Nøytralitet er umulig.

Gitt disse premissene kan altså en fornærmet som ikke føler noe som helst få medhold av en dommer som føler at han føler at den krenkede føler alt genuint (som skal til for å få medhold).

Spørsmålet blir så: Kan Gud krenkes? Kan Guds følelser krenkes? Vi hører jo i Bibelen om at Gud er lei seg og at han er sjalu, for å si det på en gjennomforenklet måte. I Koranen og islam beskrives gud på en annen måte og Allah kan ikke nedlate seg til å føle på den måten som Gud føler i Bibelen og i den judeokristne tradisjon. Allah kan heller ikke elske, for kjærlighet binder og Allah kan ikke bindes, det vil være under hans verdighet å påstå det, ja, nettopp blasfemisk.

Allah står over alt og lar seg ikke forføre av noe eller noen og Allah kan derfor heller ikke ærekrenkes eller være utsatt for blasfemi. Den eneste mulighet for å tenke krenkelse i relasjon til Allah på et videre plan, er ved å konstruere en mellommann eller en mellomposisjon: Det må da med nødvendighet finnes en fullgod erstatning for Allah, en lytefri og eksemplarisk stedfortreder eller modell som står over alle andre eksemplariske. Og Muhmmed gjøres da til Allahs lidende stedfortreder, sett i troens perspektiv, enten denne er bevisst eller ubevisst. Muhammed MÅ mentalt sett ta Allahs plass, ellers blir både Muhammed og Allah irrelevant og likegyldig for troen, på lang sikt. Muhammed kommer her inn ikke som et frivillig og lytefritt offer en gang for evig til garantert frelse for alle kristne som tror, til forsoning og førløsning fra synd, men som en abstraksjon den troende selv må personifisere og  hvor troen må attribuere personlig guddomskraft eller guddommelig status over på et menneske, Muhammed, som attpåtil er en selverklært synder og som man i realiteten ikke kan oppnå noe personlig relasjonelt forhold til.

Om man da altså ikke kan krenke Allah, så kan man da krenke denne, dette så inderlig påståtte og fineste av alle dødelige mennesker. Og hvis man selv ikke er denne stedfortreder eller erstatning, - hvilket de fleste vet at de ikke er - , vel, så må det finnes en annen og innen islam finnes denne personen i profeten og et syndig menneske, Muhammed. Følgelig blir den som krenker profeten skyldig i å krenke den som profeten representerer nedover, så å si, , nemlig muslimen og muslimenes umma, deres verdensvide samfunn, eller islams stat, etablert under en suveren kalif eller ikke, i og med at muslimer kjemper om hvem som skal være legitim kalifat. At det ikke finnes noe autentisk kalifat i dag, opphever ikke den rett muslimer har til å drepe den som krenker profeten og den plikt han har til å drepe slik som krenker muslimenes religiøse følelser, som vi vil si her i Vesten i dag.

En muslim som føler at hans religiøse følelse er krenket er altså et menneske som egentlig føler han kan reise sak fordi han er oppfordret til å forstå og føle at en annen er blitt krenket.

Slike følelser er derfor ikke æreskrenkelser etter gjeldende vestlig eller judeokristen juss.

For å ta det en gang til: Kan mennesket krenke Gud? Svaret på spørsmålet må bli nei, selv om Gud er hellig og hater synden, dvs reagerer personlig, som en person, antropomorft. En allmektig skaper lar seg imidlertid ikke krenke. Han kan det simpelt hen ikke, fordi det er umulig. Hans religiøse følelser kan ikke fornærmes. Det er bare mennesket som har religiøse følelser. Hadde Gud latt seg fornærme, såre eller krenke, ville mennesket kunne hevde seg overfor Gud, ja, heve seg opp over Gud. Mennesket som dommer ville kunne sette Gud ut på sidelinjen og gjøre ham irrelevant. Det ville kunne dømme Gud ut fra sine egne finitte opplevelser, egne begrensende og begrensede horisonter, vinkler og følelser, og ut fra sine egne snevre evner eller ferdigheter i dette å utøve sympati, empati etc. Og dette ville i sin tur da ha kunnet sette Gud ut av spill på ubestemt tid, hvilket i seg selv er et hovmods- og selvmordsprosjekt som i beste fall ville kunne betegnes og fortjene å bli respektert som ren og skjær blasfemi. Blasfemi kan dermed aldri rettes mot Gud, men mot menneskene, eller ett menneske, ironisk og tragisk nok, på lignende måte som i islam, hvor krenkelsen kan referere ikke til Allah, men til mennesket Muhammed og gjennom ham til den enkelte muslim. Det blir med andre ord den enkelte individ som kan hevde at han er krenket, støtt, såret – eller hva det nå kommer ned til i retorikken og begrepsbruken.

Blasfemi slik sett kan følgelig heller ikke oppfattes som en gudskrenkelse eller gudsbespottelse. (Hvis muslimene ser mitt pointe, for ikke å si. rasjonale). Det det dreier seg om er om en menneskegjerning som da bare muligens er en gudskrenkelse. Det som spottes eller krenkes er i virkeligheten ikke Gud, men samfunnet og individene og deres grunnverdier, deres autentiske eller konstruerte følelser og den konstitusjon som det er allmenn konsensus om at holder det hele sammen og som alle er avhengig av skal samfunnet kunne realisere sin telos, sin bestemmelse, dratt av sin finale årsak, en årsak og bestemmelse som nettopp er samvær og samsvar med Gud i relasjon og egen person, en relasjon som er umulig innen islam, fordi Allah på samme måte som han ikke kan elske i form av kjærlighet heller ikke danne personlige relasjoner til mennesket; Allah foretrekker å la martyrene få drive på med sitt i sitt allahianske Paradis uten at han legger seg opp i det, tolerant som han forutsettes å være, men uten at man kan være sikker, eller ikke, på dette. Koklusjonen synes klar: Når en muslim hevder seg krenket, så er det han selv som er krenket og hverken Allah eller profeten som egentlig er krenket. Desto viktigere blir det paradoksalt nok at jo tydeligere en krenket muslim ser denne logikken, jo mer satser han på å fortrenge denne erkjennelsen og det er i denne «mauvais foi» muslimene da finner felles trøst og som en nødvendig integrert del i deres strukturelle samhold og solidaritet i Allahs navn, en strategi som synes forutsett og forutsatt brukt i Koranen til fremme av det store, verdensvid umma. Koranen konstituerer med andre denne strategien, den er strategiens transcendentale og fastliggende forutsetninger.  

En krenkelse av profeten kan slik jeg ser det ikke sees som en reell krenkelse av profeten in personae, men derimot som et reelt angrep på umma, det islamske samfunnet som sådan. Noe som i sin tur åpner for at en krenkelse av profeten «legitimt» kan hevnes av enhver muslim uavhengig av tid og sted.

Går vi så utenfor den juridiske sfære og terminologi, sett fra Vestens side, vil det i praksis ikke være mulig å gå til domstolene på det grunnlag at noen har såret ens religiøse følelser og disse blir da subsumert under de psykososiale normer og regler som gjelder i samfunnet, uten referanser til det juridiske, til forskrifter, vedtak og lover. 

Muslimer vil lett kunne innbille seg at krenkelser fra andre er en mulighet for ham til å få bekreftet at han tilhører den rette siden, at han tilhører dem med sterkest rett og at han tilhører de sterkeste, i og med at han ser Vesten som ettergivende i spørsmålet om støtte følelser eller krenkelse av hans menneskeverd, og at han, hvis han få medhold i forsvaret av sine hellige og ukrenkelige følelser, vil få sin lønn som fortjent, til forkleinelse fra alle andre.

Vedlegg:

Mozaffari:

In this article we first referred to the primary source of jurisprudence to discover the position of the Holy Quran on the concept of inherent dignity. We found out that there is no consensus among Muslim scholars on this issue. Salafis are of the opinion that only believers have dignity, while other scholars are of the view that all human beings have the potential of acquiring dignity or that all men enjoy inherent dignity[25], even though they may lose it in the event of committing crimes or doing sinful acts. It was also noted that the Declaration of human Rights in Islam stated that all human beings are equal before God Almighty and no one is made superior to another except as a matter of piety and closeness to Lord. Article 1 of this Declaration also states that sincere belief and good deeds is the only way of proper growth and development of human dignity. Therefore, it is in agreement with the opinion that inherent dignity will be developed through sincere belief and good conduct.