Hege Storhaug, Lena Larsen, Islamsk Humanisme, hat, fobi og håp?

Denne posteringen var i utgangspunktet ment å skulle være en enkel anmeldelse av boken Islamsk Humanisme, men denne ble underveis litt utvidet, idet vi falt for fristelsen til avsporing og sidesprang, men da i den hensikt å fortelle det hele i et litt mer bredspektret perspektiv.

Vi begynner med å se litt på «fobi» generelt, spesielt den muslimske fobien, den som flyter av islam selv … surprise, surprise … .

I samme sleng tar vi for oss et sterkt og hatefullt rendez-vous mellom to kjempende amasoner, kort sagt to norske, men likevel vidt forskjellige, kvinner, som, vil vi mene, har mer til felles enn de selv er villig til å innrømme, enn si erkjenne.

Så tar vi en kikk innom selve boken: Islamske Humanisme, idet vi forkorter hele anmeldelsen ved å selektere inntil beinet. I dette sveipet gjengir vi en del hjemler de muslimske forfatterne benytter seg av, for å kunne rettferdiggjøre islam og gjøre troen spiselig og tilpasset alt og for noen og enhver. 
Vi tar også med en liste over surer fra The Great Theft av Kaled Abou el Fadl, en forfatter som lovprises av synkretistiske orienterte vestlige optimister, som f eks Anfindsen i sin bok Favntak gjør,  men som, hvis de hadde gått Fadl nærmere etter i sømmene, vill ha sett at han ikke er noe stort mer enn en akademisk sviske selv, ja, nærmest en blødme, som tror han kan forandre verden med ønsketenkning.

Disse hjemlene er uten unntak «etiske svisker» og «moralske» selvfølgeligheter, som de bruker i fullt alvor og uten frykt for å bli tatt med buksene ned, og flyter av det man i kristendommen kaller den alminnelige åpenbaring eller den åpenbaring Gud åpenbarer seg i alle religioner og som derfor ikke utgjør noen spesiell åpenbaring for noen av dem. Når muslimene trekker på disse ordblomstene, så forteller disse egentlig ingenting om islam, men kun om brukernes fromme ønsker, pia desiderata, som er «luft» og dugg for solen som enhver sentimental tenåring vil kunne lire av seg, i møte med en verden som ikke er slik man vil ha den, på sine egne og ofte sentimentale og snevre hormonpremisser.

«So, here we go»:

Lider noen muslimer – og kanskje altfor mange av dem - av fobi, dvs fobi for saklig islamkritikk, fobi for «det egne norske» (oikofobi)? Blir muslimer lett fornærmet, tar kritikk altfor personlig og reagerer de overveiende usaklig, irrasjonelt, hysterisk og paranoid?

Vel, selvsagt gjør noen muslimer det. Vi ser jo da også at «islams hus står i brann», som Osama Rana sier. Det kan være uttrykk for en svær kollektiv fobi mot Vesten, mot demokrati og mot vestlige mennesker og vestlig kultur generelt.

At islams hus står i brann, påvirke de fleste muslimer og underbygge en global muslimsk frykt, ikke bare mot sitt eget, men nær sagt alt som ikke islamistene og de ekstreme godtar og er villig til å dø for for å forsvare, med sine egne liv, deres familiers liv og sin eiendom.

Frykten for muslimer ser derfor ut for å ha blitt normalt for muslimer. Over hele verden. Men er dette en irrasjonell frykt?

Frykten retter seg både innover og utover. Men få muslimer ønsker å se dette i sammenheng med islam per se, islam som manifisteringen av én essens, sin og dens egne unike essens.

Vel, noen vil mene at dette ikke er frykt i det hele tatt, det er realisme og realpolitikk på vegen av den gjengse muslim – og dens verdensvide umma - og ikke «stort mer», for å si det i understatement. At islam står i brann, bekymrer imidlertid ikke seriøst og bevisst annet på det akademiske plan, blant eliten. Muslimer flest mener at de er trygge her, at de har en egen pakt med samfunnet vårt, al amin. Muslimer er garantert sikkerhet og trygghet ifølge denne og da spesielt sett fra muslimenes side, sikret av den norske stat, en stat som riktig nok står i ledtog med Den store satan, USA, men dette spiller visst ingen stor rolle for de fleste muslimer i Norge. De føler seg likevel trygge, også i et samfunn som altså er i allianse med Den store satan. Og de lever godt med det. Og de som er mest trengende lever også godt på Den norske stat og skattebetalernes regning. (Det skulle bare mangle, vil mange ikkemuslimske islamofobe si, ikke bare muslimske islamofober).

Men hvorfor så liten fokus på det som vi her vil kalle «Den muslimske islamofobien»? Finsdet ikke spor av kristofobi eller vestofobi eller domokratofobi eller sekulærofobi eller rett og slett kritikkofobi – noen bedre? - for islamkritikk og islamkritikere, ja, generelt for nordmenn, for det norske? For ateister? For jøder? For homofile?

Og kan ikke selve troen islam skape fremmedfrykt og angst for annerledestroende, rett og slett bare fordi de er annerledestroende, (slik det forutsettes at de skal frykte i Koranen selv)? Og kan ikke dette i seg selv kalles for en slags institusjonalisert, irrasjonell frykt, en fobi, en fobi på det øverste gruppeplan, med andre ord, - altså?

Ja, er muslimer forpliktet på fobi, i kraft av det som læres i Koranen? For vil vel ikke de fleste av oss si at det er noe grunnleggende irrasjonelt over det når «troende» blir skeptiske til ikketroende, bare fordi «guden» sier det og det om disse andre, og at man derfor blir svært reserverte, mistenksomme, og, ja, av og til direkte hatefulle overfor disse av gud så «sataniske» fremmede og vantro?

Og hva hvis «guden» åpent og notorisk pålegger muslimene aktivt å motarbeide de vantro, dvs de fleste av innbyggerne i det vertslandet muslimene nå en gang har slått seg ned i, og som de i kraft av «guddommen» har en plikt til å lære hva som er rett og galt? Lider Larsen av konspirasjonsteori?

Konspirasjon som en del av islams essens?  Fra fobi til hat   Hentes hatet og den islamske fobi m m fra Koranen selv? Gjett ...

Den muslimske fobien – som kan sies å være hjemlet i Koranen og de andre muslimske, hellige skrifter -, blir grovt undervurdert og underkommunisert av vår elite. De vil ikke se den. De ønsker av grunner man bare kan spekulere seg frem til ikke å se hva som ligger implisitt i Koranen, sett under ett, sett som en helhet der delene er like viktige som helheten, ja, ofte mer. (Det kan være politisk motivert, ideologisk, et forsøk i en større strategi for å gjøre Vesten mer homogen, og til et kvalitativt helt annet samfunn enn det vi ser i dag). Man skulle nesten tro at eliten ikke vil se det, at de unndrar seg bevisst denne problematikken, i frykt for å bli kalt rasister og bli stigmatisert, nettopp for å være islamofobe. Indirekte står det imidlertid dermed klart at eliten faktisk oftest er mer fobe enn de såkalte islamofobe, dvs islamkritikere flest.

Vel, vi bringer her noen uttalelser som falt så langt tilbake som for i 2006 og som sto å lese i Klassekampen den 220206:

«Hege Storhaug nekter å føre dialog med dem hun omtaler som politiserte muslimer eller islamister, herunder Trond Ali Lindstad, Basim Ghozlan og Lena Larsen. De bør det føres en uforsonlig kamp mot, sier Storhaug.

Larsen reager med forferdelse på dette angrepet, det er sjikane og en del av argumentasjonen i en større antimuslimsk kampanje som har klare likhetstrekk med angrepene på jødene på 1930-tallet.

Jeg opplever at mitt gode navn og rykte blir ødelagt … det er en slik ondskap … jeg har jobbet med dialog og har ingen tro på en islamsk stat … jeg blir fremstilt som en trussel mot det norske samfunnet … dette er løgnkampanje fra Hege Storhaugs side … muslimene skal tas på samme måte som jødene skulle tas før WW2 … noen må ha moralsk ryggrad til å stå opp mot dette … det er renspikket rasistisk islamhets og frekkheten har ingen grenser … vi må se bort fra Storhaug som en akseptabel aktør … rasistene driver med skremselspropaganda som produserer angst hos den norske befolkningen … når man kan tillate seg å si hva som helst om muslimer … muslimske kvinner blir fly forbanna …

KK:«Det kan se ut som om målet er å drive islam helt ut?» - Ja, og det aksepterer ikke muslimene. Det er heller ikke bare religionen islam det er snakk om, det er muslimenesom skal ut … alle synes det er grusomt med jødeforfølgelsene, men ingen ser likhetstrekkene til i dag. Vi er liksom så moderne og siviliserte, men vi er ikke villige til å lytte til signalene … I ramme: «Nå skal åpenbart muslimene utryddes på samme måte som jødene før andre verdenskrig».

Hvor tragisk og håpløst Larsens perspektiv er, har vi behandlet her, i håp om at hun ikke er forsettlig ondskapsfull og virkelig hater jøder

Kommentar:

Lena Larsen kunne den gang hun uttalte seg ikke vite hvordan utviklingen ville bli i Midt-Østen i dag, med det grusomme kalifatet og alle menneskerettighetsbruddene, og krigsforbrytelsene.  Hverken hun eller noen kunne ane hvor fort og brutalt forfølgningen av kristne skulle utvikle seg, alt i Allah’s, den nåderikes, navn. Ingen kunne med sikkerhet forutsi et holocaust for kristne i Midt-Østen. Jeg lurer på hva Lena Larsen tenker nå. Vil hun beklage at forfølgelsene skjer i Allah’s navn? Vi hun arbeide for å redde kristne fra å bli slaktet og forfulgt? Vi hun ta initiativ til eller forsvare å reise en fredsring – et menneskeskjold - rundt utvalgte kirker, både her oppe og der nede, slik Chisthie fikk i stand rundt synagogen i Oslo?

Vil Lena Larsen i dag kunne skrive under på at «jeg kan ikke tro at dette kan skje i dag», slik prins Charles sier i en tale som er lagt ut her på youtube. (Han er ikke uforbeholdent pro-vestlig, når sant skal sies).

Den gang intervjuet med Larsen skjedde, kunne man med god grunn spørre: Lider Larsen av irrasjonell frykt og angst for «den andre»? Viser det hun sier at hun ikke er helt i balanse, at hun furter og ikke tåler å bli motsagt? At hun er umoden og blir for sur og er altfor nærtagende? Føler hun seg litt for viktig? Lider hun av en eller grad av narsissisme? Hvorfor har hun vendt ryggen til «sitt eget» og gått over til islam, pga mindreverdsfølelser, behov for oppmerksomhet, makt og «rett» til å hevne seg? Eller omvendt: Føler hun seg ikke litt for god for oss «vanlige»? – og hvilket grunnlag for å si og tenke det har hun? Er hun sin egen lov? Er hennes selvforståelse – og ikke objektive standarder - det som skal «rule supream»? Er hun maktgal eller kontrollfreak og fiksert på å sikre seg makt over andre? Er hun en slags grenseboer eller borderliner som ikke er helt moden nok til å kjenne sine begrensninger og mangler moralske og estetiske standarder for å tøyle visse impulser? Eller er hun kort og godt så nevrotisk at det stenger for virkelighetssans og virkelighetsoppfatning? Er hun ute for å rasjonalisere bort sin mangle på hemninger ved å mentalstrategere seg frem til å kunne skape et inntrykk av å være «flink, grei og lydig pike»? Gjør hun alt dette for å vise verden at hun i hvert fall ikke er mindre empatisk enn godhetsmennesker flest? Tror hun at dette gir henne et fortrinn overfor Allah? Gjør hun det simpelt hen for å få oppmerksomhet, komme i rampelyset, bli bedre gift enn hun ellers ville ha blitt? Lider hun, med andre ord, av et slags «pappakompleks» og hvor det da gjelder for alt i verden å vinne gunst hos Allah som den fjerne og truende fader-figur, dvs hennes egentlige «far»? Ble hun avvist som barn og må nå lide ved å kompensere for tapet? Har de sadistiske tendenser tatt over, eller er hun «bare» sado-maschochist, schizoid? Kan det dreie seg om dårlig stoffskifte, endogen kronisk depresjon? En destruktiv indre tragedie hvor spenningen mellom Id, ego libido truer med å destruere henne, hvorpå hun søker tilflukt hos høyere autoriteter, som hun villig underlegger seg, for å slippe å konfrontere eller bevisstgjøre seg angsten og «vondtene»? En ustyrlig prosess hvor hun selv intens tror at hun flykter til friheten, mens det hun i virkeligheten gjøre er å flykte fra den, - kanskje fordi hun ikke vet hva frihet er og hva den betyr?

Om dette kan man bare spekulere. Jeg velger å se Lena Larsen som et fullstendig normalt menneske og å psykologisere henne på denne måten fører ingen steds hen. Jeg ser henne som et fullt ut ansvarlig menneske og derfor tilregnelig, både moralsk og rettslig. Jeg blir derfor nødt for å gå til kildene selv, dvs gå til hva hun sier og gjør av målbare eller registrerbare ting. Og her ser vi altså et angrep ikke bare på Hege Storhaug, men også på nordmenn og islamkritikere generelt, som en gruppe og som hun faktisk krenker og som hun hater, på bunnen av seg selv, må man vel kunne tillate seg å si.

Det kan derfor stilles spørsmål om Lena Larsen faktisk og i praksis bryter rasismeparagrafen eller diskrimineringsparagrafen i den norske straffeloven. Om hun faktisk fortjener å bures inne, for å si det udiplomatisk.

For: Det er alvorlig nå hun beskylder mennesker for å ville utrydde henne og hennes sam-troende muslimer, og for henne: rettroende muslimer. Når hun påstår dette, viser det bare at hun har fordommer og ikke bare «milde» eller regjerlige fordommer, men dype, integrerte, individuerte fordommer, (Jungs term), fordommer hun bruker aktivt for å objektivere og dehumanisere «fienden», her eksemplifisert i Hege Storhaug og alle som måtte beundre, akte og ære Storhaug og som vet at Storhaug snakker sant om det meste hva angår islam, i hvert fall inntil nylig.

Larsen trekker på grunn av sine fordommer forhastede konklusjoner, hun nuller ut den muligheten hun har som ansvarlig individ fra å formulere seg ut fra sindige og rasjonelle overveielser. Hun plumper i stedet ut med det jeg her vil kalle hatytringer. Hun tillegger Storhaug og islamkritikere meninger de ikke har og meninger disse kritiserer og motarbeider på alle plan og med alt man har av både av verdigrunnlag, fornuft, evne og vilje. Hun konstruer opp en gruppe som hun kanskje frykter like mye som hun hater, til de grader at det går over styr for henne. Hun passerer en grense og bryter normer for vanlig, god oppførsel. At Storhaug nekter å gå inn i diskusjoner med henne, og hennes mann, Basim Ghozlan, kan i seg selv ikke legitimere hennes voldsomme utfall, utfall som nok ikke kan anses for identiske med brudd på rasismeparagrafen, men som – analogt – ligger tett opp til det.

Det lyser av inderlig og svært ømfintdlig lettrørthet i Larsens uttalelser og krenkethet. Hennes sentimentalitet har fått et alvorlig skudd for baugen og dette vekker aggresjonen i henne. Hun reagerer med hatske utfall. Hun lar seg rive med og overdriver det hun er fast overbevist om er «fiendens» demoniske krefter og deres fortærende, truende makt. Hun gir en god dag i kunnskap og innsikt om denne «fienden». Hun forsvarer seg mot fiktive angrep på hennes person, hun føler seg på en måte og i sterk grad objektivt sett, sett fra hennes subjektive og inhabile side, truet på livet, hennes indre ømme punkt er avslørt. Det går på selvrespekten løs å bli konfrontert med at islam per se har gjort noe med henne, at hun er blitt en funksjon av sin tro. Hun braser ut i hat. Og det viktigste her: Hun slipper unna med det. Ingen våger å kritisere eller ta aktivt avstand fra henne, man ser det ikke som opportunt eller nødvendig, hverken for egen private del, eller for samfunnet som sådan, man foretrekker å innbille seg at dette skal gå over av seg selv, ved at man fortier det hele. Man toer sine hender. Man overlater striden og de virkelige problemene til andre. Man har dermed sitt på det rene, overbevist som man er på egen fortreffelighet og moralske overlegenhet.

Men hvilken brøde var det Hege Storhaug hadde gjort seg skyldig i? Jo, blant annet dette at hun nekter å gå inn i diskusjoner med Larsen og hennes mann, (en kjent frontfigur og islam-apologet i den offentlige diskurs. (Han har f eks ingenting imot selvmordsbombere, hvilket han med fakter illustrert i et intervju på NRK tv for noen år siden).

Det kan virke som om Storhaugs bestemt holdning i seg selv er en fornærmelse for Lena Larsen, et angrep på hennes person, ja, nærmest som et karakterdrap på henne, fra Storhaugs side.  Men dette sier hun selvsagt ikke rett ut, nei, det ville vært for avslørende. I stedet tolker hun Storhaugs avvisning som et angrep på religionene, og muslimer generelt. Hun beskylder derfor Storhaug for rasisme, men da helt uten bevissthet om at hun selv nettopp kan anklages for rasisme, på objektivt grunnlag her, ut fra det hun selv sier i intervjuet i Klassekampen, som jeg tar utgangspunkt i over.

Men hva så? Jo, det har nå 10 år etter intervjuet oppstått en situasjon som må kalles både komisk, ironisk og tragisk. Og jeg må her bare kort vise til hva Storhaug har sagt i media, og til hva nå Lena Larsen skriver i boken Islamsk Humanisme, som vi omtaler nedenfor og hvor Larsen selv får komme til ordet, og hvor hun tar avstand fra den spesifikk islamske menneskerettserklæringen, som ikke er noe annet enn sharia for alle penga formulert kortfattet og i moderne språkdrakt, og derfor like besnærende og forlokkende på moderne naive sinn, som direkte fascistoide.  Nei til islams sammenfatning av den manipulatoriske muslimske erklæringen

Det viser seg altså at både Larsen og Storhaug med kanskje like stor iver gjør selveste Allah rangen stridig. De vil ikke mindre enn å detronisere, begrense eller forkorte Allah. De vil i praksis abrogere store deler av Allahs tale til menneskeheten, de vil gjøre koll på Allahs autoritet og sette seg selv på tronen.

For Storhaug sier at mekka-surene i Koranen bør gjelde, mens medina-surene bør forkastes.

Storhaug mener - så langt dete rekker - at bare de muslimene som holder seg til mekkasurene kan være ekte muslimer i dag.

Lena Larsen på sin side leverer bidrag til debatten som helt klart er veldig selektive i forhold til ortodoks islam. Hun vil – kanskje uten at hun er seg dette helt bevisst - at islam skal tilpasse seg det judeokristne verdensbildet, men uten å takke. Nei, snarer tvert imot: Det som Vesten har klart å skape og frembringe av fremgang på alle områder, kan ikke egentlig tilskrives den judeokristne tradisjon, nei, nei, takken må sendes til islam proper, slik Larsen selv definerer islam.

Vi står derfor overfor en nokså merkelig situasjon hvor vi altså har to damer som ikke tåler trynet på hverandre, men som etter et par turbulente tiår faktisk å finner hverandre, om enn ikke på det helt personlige eller intime planet, men på det faglige eller ideologiske: Begge damer har nå tung personlig interesse av å gjøre islam så uangripelig som mulig, så akseptabel som mulig for folk flest, så ufarlig som mulig, så fleksibel som mulig, så regjerlig som mulig, så mye feilfri som mulig, så spiselig som mulig, så lite kritikkverdig og så på den andre siden så fornuftig og egentlig skjønn, fleksibel, tolerant og «vis» som mulig.

Og Allah likeså. Begge damene vil skape Allah i sitt eget bilde, - de ønsker seg et nytt og frisk barn. Å die, å leie. Å pleie, å degge for. En gud de i all sitt falske visdomshovmod kan vise frem for en hel verden og som kan demonstrer for alle med hvem «gud» er en gang for alle, nemlig det unike og enbårne barn de – i sin hedendom - selv har skapt i eget bilde. En inkarnasjon av dem selv, som er som dem selv, nemlig som den kroniske uskyld selv. De søker å fremstå som like uangripelig og tolerant som bare den skinn-Allah de selv nå konstruerer opp til å være, en Allah som må være slik de selv vil ha ham, (og dermed slik de også vil at alle de gode muslimene, de muslimer de selv selekterer, altså, skal være, og som passerer det moralske nåløyet de nå selv tror de står for og som de på en måte er enerepresentant for og har enerett til å forfekte, med viss modifikasjoner, selvsagt).

Hele skuespillet er selvsagt et dypt uttrykk for menneskefrykt i stedet for genuin gudsfrykt. Hverken Larsen eller Storhaug tror på Gud og frykter ham. Men samtidig triver de i sin eksistensiell nød altså til det judeokristne verdensbilde, det kristne og jødiske guds- og menneskebildet. De nærmer seg dette fra to ulike vinkler, men ingen av dem ser det.

Hverken Larsen eller Storhaug vil innrømme at de er helt avhengige av det judeokristne grunnlag de bygger på når de nå kritiserer islam. De ser ikke at de egentlig er jødekristne eller kristenjøder, eller judeokristne, for å si det enkelt. De vil imidlertid aldri tøre å se dette og innrømme det. Til det er de for opptatt med å skape seg selv i sitt eget klanderverdige og tilsynelatende så moralsk opphøyde bilde, samtidig som de er i full sving med å skape islam på ny og fravriste islam per se fra både Allah og profeten.

Det kan bli litt av en huskestue den dag dette vil demre for dem, hvis det noen gang kommer til å skje.  Vi tror det ikke for Storhaug sitter fast i fordreid optikk og svak hermeneutikk og Lena Larsen har en gang for alle bestemt seg for at islam må være like lite klanderverdig som hun selv er, tror hun.

Islamsk Humanisme

Muslimer må, som alle andre fullkomne eller ufullkomne mennesker, trøste seg med noe for å holde ut livets eksistensielle utfordringer og eksistensiale forutsetninger. Vi forsøker alle å legitimere oss, for å vinne mer lykke, selvrealisasjon, for vårt eget lille private jeg så vel som vårt eget større miljø, vårt samfunn, hvis det ikke går ut over andre og hvor vi ikke bruker mennesker kun til eget formål og gjør vår neste til et instrument for egen vinnings skyld, og til et objekt vi kan skalte og valte med etter eget forgodtbefinnende og for å fremme vår «private» ideologi, som vi for øvrig kan dele med mer enn en milliard mennesker over hele verden, og som vi da også må støtte i den bruk av metoder disse velger for både å forsvare seg legitimt, og for å angripe uten klar universell hjemmel.

I boken Islams Humanisme av året, dvs 2016, gis det mange eksempler på hvordan muslimer forsøker å trøste – og «selge» - seg selv og sin tro. Det dreier seg hele tiden om misjon, uten at det blir sagt i klartekst, det forutsettes ganske enkelt stilltiende av nesten alle bidragsyterne i boken, og hensikten må være å gjøre islam mer fristende og innbydende ved ikke å fremheve sitt lille ego og selve hovedsaken, nemlig misjonstanken, som noen vil kunne oppfatte som forsøk på å prakke på noen sitt «sære» budskap, men som en invitasjon til noe klart og rent, og dessuten helt legitimt, og, ja, på tide, overfor det norske publikum, som antas av å lide av mangel på gudserfaring, alvor i tilværelsen og en klar, absolutt og evig mening å kjempe for, sett både i jordisk perspektiv og i evighetsperspektiv, (et perspektiv som er tilnærmet totalt fraværende i den offentlige diskurs, og da noe som viser at nordmenn lider av en slags åndelig tørke, eller analfabetisme).

 Ali Chistie, s 22:

«Klarer vi å se på hverandre som likeverdige mennesker, vil vi ikke klare å dehumanisere og hate hverandre. Koranen understreker vårt felles menneskelige opphav i Adam og Eva, slik er vi alle søsken i menneskeheten. Koranen oppfordrer oss videre til å anerkjenne hverandres ulikheter, men forenes i rettskaffenhet. Det er mye som står på spill, og vi som kjemper for en islamforståelse der Koranen leses og forstås i lyst av barmhjertighet og nåde – slik Gud insisterer på innledningsvis i 113 av Koranens 115 kapitler – må intensifisere kampen.

(NB: Chistie blir kritisert ned i støvlene av en «broder i troen», som er alt annet enn broderlig i tonen, men snarer svært hatsk og fobisk her på Islamnett ).

Frahan A. Shah, s 30 bl a

18.29: Si: «Sannheten kommer fra Herren! La den tro som vil, og den være vantro som vil!» Vi har beredt en Ild for de urettferdige, som omslutter dem som et telt. Når de roper om vann, skal de få vann som smeltet kobber, som skålder deres ansikter. For en forferdelig drikk! Og for en forferdelig rasteplass! (Belegg for et rettferdig samfunn med menneskerettigheter som ytringsfrihet iflg Islamsk Humanisme! s 30). forts: vers 30  Men de som tror, og lever rettskaffent, sannelig, Vi lar ikke deres lønn gå tapt, som gjør det gode!

2. 256: Det er ingen tvang i religionen. Rett vei er tydelig skilt fra villfarelse. Den som avviser avguder og tror på Gud, han har grepet det påliteligste håndtak, som aldri svikter. Gud hører og vet. (Belegg for tros- og religionsfrihet iflg Islamsk Humanisme).

257 Gud er de troendes beskytter og leder. Han fører dem fra mørket til lyset. Men de vantros ledere er avgudene. De fører dem fra lyset til mørket. Disse er Ildens folk, og der skal de være og bli.

17.69: Og er dere sikre på at Han ikke sender dere inn i havsnød på nytt, og sender en stormvind mot dere og drukner dere for deres utakknemlighet? Da finner dere ingen som kan følge opp deres sak overfor Oss.

17. 70: Vi har vist Adams barn ære! Vi har latt dem reise over land og hav, og gitt dem gode ting til underhold, og gitt dem store fortrinn fremfor mangt som vi har skapt. (Belegg for menneskets respekten for menneskets iboende verdighet! iflg Islamsk Humanisme).

17. 71: En dag vil Vi kalle inn alle mennesker til deres regnskapsbok. De som får boken i sin høyre hånd, de leser boken opp, og de lider ikke urett så meget som en daddeltrevle.

17. 72 Men den som er blind i denne verden, er også blind i den neste, og enda mer på villstrå.

42. 36: Alle ting dere er blitt gitt, er en jordelivets glede. Men det som er hos Gud er bedre og varigere, for dem som tror, og forlater seg på Herren, 37 for dem, som unngår de alvorligste synder og skjendigheter, som tilgir når de gripes av sinne, 42. 38 som hører på Herren, forretter bønnen, som løser sitt anliggende ved rådslagning, som gir av det Vi har gitt dem, (Belegg for demokratiprinsippet som rådslagning! iflg Islamsk Humanisme). forts: vers 39 og som når de rammes av overgrep, hjelper seg til rette.

33. 31 Men den av dere som er Gud og Hans sendebud underdanig, og handler vel, vil Vi gi dobbelt lønn, og for henne har Vi gjort rede en ærefull omsorg.

32 Dere profetens hustruer, dere er ikke som andre kvinner. Om dere frykter Gud, så vær ikke så spake og ydmyke i deres tale at begjæret vekkes hos en i hvis hjerte det er sykdom. Tal som skikk og bruk er. 33. 33         Hold dere hjemme. Stas dere ikke opp som i fordums hedensk tid! Forrett bønnen, gi det rituelle bidrag og adlyd Gud og Hans sendebud! Gud ønsker bare å holde urenhet borte fra dere, dere husets folk, og å rense dere helt. 34 Kom i hu det som fremleses i deres hus av Guds ord og visdom. Gud ser alle detaljer, er vel underrettet. 

33. 35    Menn og kvinner som har gitt seg Gud i vold, menn og kvinner som tror, viser fromhet, er sannferdige, standhaftige, ydmyke, gir almisser, holder fasten, som holder sitt kjønnsliv i tømme, som stadig kommer Gud i hu, for dem har Gud rede tilgivelse og en herlig lønn. (Belegg for kjønnslikestilling iflg Islamsk Humanisme). forts vers 36  Det sømmer seg ikke for en troende mann eller kvinne, når Gud og Hans sendebud har truffet avgjørelse i en sak, å ha fritt valg i denne sak. Den som ikke adlyder Gud og Hans sendebud, er klart på vidvanke.

50. 16: Vi har skapt mennesket, og Vi vet hvor hans tanker vandrer. Vi er ham nærmere enn halspulsåren. (Hjemmel for fravær av teokrati og geistlig elite! iflg Islamsk Humanisme)

16. 86: Når de som setter medguder ved Guds side, får se gudene sine, vil de si: «Herre, disse er medgudene våre som vi påkalte utenom Deg,» og disse gir dem dette svar: «Dere farer med løgn!» 

87  På denne dag tilbyr de Gud underkastelse. Alt de diktet opp har sveket dem. 88 For dem som er vantro og legger hindringer på Guds vei, legger Vi straff til straffen for det onde de har stelt i stand. 

89 Og den dag da Vi fra hvert folk lar et vitne fremstå mot dem selv fra deres egne rekker, da vil Vi også føre deg som vitne mot disse! Vi har åpenbart deg skriften for å klargjøre alle ting, og som ledelse og nådesbevisning og et godt budskap for dem som gir seg Gud i vold. 

16. 90:   Gud påbyr rettferd og godhet, og gavmildhet mot familie. Han forbyr det skjendige og forkastelige, og voldsferd. Han formaner dere, så dere må vise ettertanke. (Dette hjemler muslimers og islams arbeid for sosio-økonomisk rettferdighet iflg Islamsk Humanisme, alle surehenvisninger finnes på s 30 i boken Islamsk Humanisme i kapittelet av Farhan A. Shah som har skrevet en masteravhandling ved Universitetet i Oslo om Muhammed).

Så til Lena Larsen i samme bok: Islam og menneskerettigheter s 38 – 60: s 52: «Å være Guds forvaltere innebærer ikke bare å ta vare på skaperverket slik det er, men også bidra til å bygge og styre samfunn. Dette påhviler alle mennesker enten de er kvinner eller menn. Ansvaret er knyttet til friheten til å velge, arbeide, styre og delta i samfunnet. Likheten mellom kvinner og menn er uttrykt i Koranen 9. 71: «Kvinner og menn er hverandres beskyttere. De forordner det rett og forbyr det urette … «KORANEN beskriver ideelle mannlige og kvinnelige troende som mennesker på like vilkår hjelper hverandre i å nyte felles goder og forby dårlige gjerninger, skriver Lamrabet. Dette innebærer sosialt og politisk engasjement og premisset om demokrati og lik rett til statsborgerskap i muslimske samfunn. Dessverre er dette verset, i likhet med andre vers i Koranen som vektlegger likhet mellom kjønnene, blitt neglisjert, på bekostning av f eks vers om kleskode, som i sin tur er redusert til kvinners hijab.

Refererte surer i Koranen: 9. 71: Menn og kvinner har felles ansvar og skal hjelpe hverandre, kjærlighet og godhet understrekes … 30. 21: Avgjørelser skal baseres på rådslagning og enighet, jfr 2. 233.

Lena Larsen forteller så – s 56 ff - om hva hennes mann har gjort, nemlig å legge inn et debattinnlegg i Vårt Land og hvor det heter: Trosfrihet er en grunnverdi i islam, (VL 2003). Ghozlan imøtegår her den tradisjonelle normen for frafall innen islam, dødsstraffen, ved å vise til profeten Muhammeds eksempel, f eks at islam forbyr tvang i religionen (!). Han peker på andre vers: «Om Gud hadde bestemt det, hadde alle i hele verden vært troende. Vil du da tvinge menneskene, så de blir troende? sure 10. 99. Koranen understreker også at profeten ikke er en vokter over folks tro, sure 6. 104. Koranen nevner ingen straff for frafall her i livet. Det er opp til Gud i neste liv. «Det er ingen makt på jorden som kan bestemme hva en skal tro på» skriver Gohzlan, ifølge han kone Lena Larsen. «Handlinger som ikke skjer av fri vilje, blir ikke akseptert av Gud».

Gohzlan viser også til Hudaybia-avtalen hvor Muhammed garanter at de muslimene som øsket å gå over til mekkanerne, dvs motstanderne, skulle få lov til det. «Hvorfor skulle da konversjon bort fra islam være problematisk?» spør Ghozlan retorisk.

Vi kommenterer: Ghozlan gjennomskuer antakelig ikke sin egen maskepi og ser helt bort fra det vi har skrevet annet steds her på bloggen om dualismen i islam og at Hudaybia selvsagt er et sui generis tilfelle, noe fiqh og rettspraksis i alle de islamske lovskolene viser, uten tvil, selv om visse sider av denne avtalen selvsagt brukes for alt det er verdt, dvs så kynisk og opportunistisk som vel mulig, av muslimske statsledere, og andre ledere, som f eks den nå avdøde Arafat, som som kjent, ikke akkurat var ukjent med terror som begrunnet med direkte hjemmel hos Allah, (men selvsagt ikke i Gud, i denne sammenhengen).

Larsen siterer dessuten med stor innlevelse og sympati fra en artikkel av iraneren Hasan Yousef Eshkevari i Morgenbladet 290900: «Troen betyr en valgfri oppdagelse av Gud (ikke Allah’s!) eksistens og en bevisst og lidenskapelig kjærlighet til Den allmektiges vesen. Slik sett er troen mer enn noe annet et individuelt anliggende, for den kan bare fullbyrdes i menneskets indre. I overensstemmelse med dette retter Guds ord seg mot enkeltmenneske. Islams budskap med individet i sentrum erstattet blodsbånd, rasemessige og arvelige betingelser med medmenneskelighet, toleranse, tro og rettferdighet. Mennesket anses å være skapt med fri vilje og ansvarlig for sine handlinger, også for valg av sin religion. Av dette følger logisk at mennesket ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger hvis de gir opp sin individualitet, identitet og beslutningsfrihet til fordel for trossamfunnet. Enhver lov og religiøs instruks (fatwa) som er rettet mot den frie beslutning og garantien for individets rettigheter står derfor i motsetning til troens prinsipp. Alle individers rett til å velge på alle plan må ivaretas i det moderne samfunnet. Hvis ikke oppstår vegring, tvang og list, noe som på ingen måte samsvarer med et trossamfunns tro og prinsipper. Slik sett står også en lov som tillater drap på frafalne i skarp motsetning til troens prinsipper».

Larsen skriver så: Hvilke rettigheter har så individer som ikke tilhører det islamske trossamfunnet? I statens og samfunnsforvaltningens rammer er sivile rettigheter avgjørende, ikke religiøse. Staten må derfor holde seg nøytral til enkeltmenneskers eller gruppers tro. Bare slik kan den beskytte alle borgeres sivile rettigheter. Løsningen er et tydelig skille mellom religion og stat. Hvordan kan muslimer, hvis de ikke har denne oppfatningen, forvente at de skal bli akseptert som troende muslimer i et ikke-muslimsk land? (Eshkevari ble senere dømt til døden i Iran i 2000 av en geistlig domstol. Begrunnelsen lød på frafall og «krig» mot religionen. Dommen ble senere omgjort til 5 års fengsel og mannen lever nå i eksil).

Kommentar: Larsen kan være glad for at hun ikke vil bosett seg permanent i Iran. Hun kunne risikere dødsstraff, og siden hun er kvinne, er det ikke sikkert at dommen ville bli omgjort så lett som den Eshkevari fikk. Kan man av dette slutte at Larsen ikke lenger er muslim, siden hun altså støtter denne mannen så forbeholdsløst? Vel, selv mener hun at hun er mer muslim enn de som bekler den geistlige domstolen i Iran, tydeligvis. Men er ikke dette hovmodig, sett på islams premisser?

Antakelig sier Larsen det hun sier for å fremstille islam som like lekkert og som et like godt hvis ikke bedre system enn det vestlige systemet, og til og med bedre forankret, nemlig i Gud (hvilken rett har hun til å bruke Gud i stedet for Allah, forresten?).

Larsen er kort og godt ute etter gjøre seg selv og islam – i hennes tolkning - mer spiselig og mindre foraktet og fryktet. Hun tror helt klart at hun vil lykkes med dette, og forutsetter dermed at ikke-muslimer her i Norge og Skandinavia ikke er i stand til å gjennomskue retorikken og dermed også de objektiv sett impliserte motivene hennes, som jo må være å innføre «egentlig» islam over hele verden med de metoder islam selv rettferdiggjøre, dvs også med sverdet, om så måtte være og om så situasjonen skulle kreve det. Det er å håpe at den muslimske umma lar seg overbevise av hennes argumentasjon og at umma legger bak seg Kairo-erklæringen fra 1991 om de spesifikt muslimske menneskerettigheter, som avviker fundamentalt fra FN’s Menneskerettererklæring av 1948.

Larsen siterer videre Asma Lamrabet, s 53: «Forståelse av qiwama og wilay - likhet og felles ansvar - må endres … synet på mennesket i Koranen (!) fordrer likhet og rettferighet for kvinner og menn. … nye tolkninger kan utfordre tradisjonelle tolkninger og de lærdes autoritet … det fins to konkurrerende oppfatninger om hvordan verden skal være ordnet … tradisjonen fremmer et patriarkalsk verdenssyn … under mannen er kvinnen og mannen blir derfor ansvarlig for å kontrollere kvinner moral og levesett. I motsetning til dette står det egalitære systemet og hvor begge har direkte tilgang til Gud … kvinner blir derved frie, selvstendige individer, ansvarlige for sine handlinger … mange muslimer er bekymret for å fremme kvinners rettigheter i moderne forstand … kan være en trussel mot samfunnets (umma’s?) orden og moral, sett fra et patriarkalsk perspektiv. 

Det mest oppsiktsvekkende i Lena Larsens artikkel i boken er  at hun tar avstand fra den muslimske Kairoerklæringen fra 1990, vedtatt av OICD som ble opprettet i 1969, etterat araberne hadde tapt kriger overfor Israel. Erklæringen kan ses på som et forsøk på å etablere et regionalt menneskerettsregime, og det blir i mangel av godkjent internasjonal kontrollorgan opp til den enkelte (muslimske) stat å kontrollere at standardene blir oppfylt, skriver Larsen.

OIC har imidlertid nå signalisert at Kairoerklæringen vil bli gjennomgått og oppdatert, (hva nå det må bety). De vil opprette en uavhengig komité. Man vil tilpasse seg de universelle menneskerettighetene, sies det.

Larsen støtter seg her på Mohsen Kadivar, f 1959. Han mener at Kairoerklæringen er lite vellykket fordi den baserer seg på tradisjonelle islamske normer, som nettopp står i konflikt med internasjonale menneskerettigheter. Islam er ikke uforenlig med menneskerettighetene, det handler om å balansere tradisjon opp mot moderniteten (!). Den moderne islam skiller mellom det evige budskap og tidsbestemte normer. Sharia-forskriftene ble tidligere ansett for å være fornuftige og rettferdige og som et uttrykk for fremskritt. De ble formulert av lovgivere i samsvar med troende muslimers interesser! Hvis disse forskriftene ikke lenger oppfyller disse kriteriene, mister de sin relevans. De fleste forskriftene i Koranen hører til i kategorien foranderlige forskrifter og kan forandres. Det fins en rekke eksempler på dette. !. ?. Dette innebærer kun en nytolkning, ikke en endring av koranteksten ! !. Når fornuften forstår og anerkjenner en norm, blir den bindende. Religionsfrihet anses som å være en medfødt menneskerettighet og mener at grusomme og nedverdigende straffer ikke skal tåles. ! !.  Fornuften er sterkt nok i dag til å tjene som målestokk for å revurdere tradisjonen …

Kommentar: Dette bryter med et grunnleggende rettsprinsipp i tradisjonell - og fortsatt gjeldende islam, nemlig bida, forbudet mot å tenke nytt, forbud mot å finne opp noe som ellers strider mot prinsippene, for å si det enkelt, men dette hopper Larsen gladt over.

Sml. de surer som Khaled Abou el Fadle i The Great Theafth hvor han tar til orde for en mild islam og hvor han angriper salafistene og Saudi-arabia:

29. 46 46Diskuter ikke med skriftfolket annet enn på beste måte, unntatt med de urettferdige blant dem, og si: «Vi tror på det som er åpenbart for oss, og det som er åpenbart for dere. Vår Gud og deres Gud er én, og til Ham har vi gitt oss hen.»

2. 285 Sendebudet tror på det som er ham åpenbart fra Herren, så også de troende. Hver og en tror på Gud, Hans engler, Hans skrifter og Hans sendebud: «Vi gjør ingen forskjell på noen av Hans sendebud.» De sier: «Vi hører, og vi adlyder. Din tilgivelse, Herre! Til Deg fører vandringen hen!»

3. 84 84 Si: «Vi tror på Gud, på det som er åpenbart for oss, for Abraham, Ismael, Isak, Jakob og stammene, og på det som ble gitt Moses, Jesus og profetene fra Herren. Vi gjør ingen forskjell på noen av dem! Og til Ham har vi hengitt oss.»

42. 13 12 Han har himlenes og jordens nøkler. Han gir sitt underhold rikelig eller tilmålt til den Han vil. Han vet om alle ting! 12Han har himlenes og jordens nøkler. Han gir sitt underhold rikelig eller tilmålt til den Han vil. Han vet om alle ting!

13Han har fastsatt for dere som religion det Han bestemte for Noa, det Vi har åpenbart for deg, og det Vi bestemte for Abraham og Moses, og Jesus: «Overhold religionen! Unngå splittelser deri!» Det er hardt for avgudsdyrkerne, det du kaller dem til. Gud utvelger for dette dem Han vil, og leder dit de botferdige.

2. 27slike som bryter forpliktelsene overfor Gud etter at de er inngått, som skjærer over det Gud har befalt skal høre sammen, og skaper ufred på jorden. Disse vil bli tapere.

2.  204Det finnes noen som taler om livet på jorden på en måte som behager deg, og han tar Gud til vitne på det som bor i hans hjerte. Allikevel er han den argeste kverulant.

205 Så snart han har vendt ryggen til, iler han omkring for å stifte ufred og ødelegge avlinger og fruktbarhet. Gud liker ikke ufred og fordervelse.

5. 32 Derfor har vi pålagt Israels barn: Den som dreper et menneske, uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten. Den som redder et menneske, skal anses som hadde han reddet hele menneskeheten. Våre sendebud kom til dem med klar beskjed, men etter dette har mange av dem vist lettsindighet.

33Deres lønn som bekjemper Gud og Hans sendebud og farter omkring og stifter ufred på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes, at hender og føtter avhugges kryssvis, eller at de forvises fra landet. Dette vil være en skam i denne verden. I det hinsidige venter en svær straff.

2. 27slike som bryter forpliktelsene overfor Gud etter at de er inngått, som skjærer over det Gud har befalt skal høre sammen, og skaper ufred på jorden. Disse vil bli tapere.

2. 195Gi av det dere har for Guds sak. Styrt dere ikke i undergangen med egne hender, men gjør det gode. Gud holder av dem som gjør godt.

2. 222De spør deg om menstruasjonen, si: «Den er en ulempe, så hold dere borte fra kvinner under menstruasjonen og søk ikke hen til dem før de er rene. Men når de er rene, så gå til dem slik Gud har anordnet det. Gud elsker de botferdige og dem som holder seg rene!»

(Tas ikke med av forfatteren: vers 223: Deres kvinner er en åker for dere, så gå til deres åker slik dere ønsker, alt på beste måte. Frykt Gud og vit at dere skal møte Ham. Bring det glade budskap til de troende.

224 Gjør ikke Gud til gjenstand for deres eder når det gjelder å være fromme og gudfryktige og skape forståelse mellom folk. Gud hører, og vet.

225 Gud tar dere ikke fatt for uoverlagte ord i deres eder. Men Han tar dere fatt for det deres hjerter fortjener. Gud er tilgivende, mild).

3. 76 Men den som oppfyller sin forpliktelse og frykter Gud, se, Gud elsker de gudfryktige.

3. 134 de som gir i velstand og nød, som holder sitt sinne i tømme og tilgir sin neste. Gud elsker dem som gjør godt, (Tas ikke med: 135 og dem som når de har gjort noe skammelig, og har gjort urett som slår tilbake på dem selv, kommer Gud i hu og ber om tilgivelse for sine synder, og hvem kan vel tilgi synder uten Gud, og ikke turer frem i det de har bedrevet, med vitende og vilje).

3. 146 Hvor mange profeter har vel ikke ikke kjempet, og med tallrike hjelpere? Og de mistet ikke motet av det som rammet dem for Guds sak, de ble ikke grepet av svakhet og overgav seg ikke. Gud elsker de standhaftige.

3. 159 Ved en nåde fra Gud var du overbærende mot dem. Hadde du vært streng og hardhjertet, ville de skilt lag med deg. Så tilgi dem, be om tilgivelse for dem, rådfør deg med dem i saker. Og når du har bestemt deg, sett din lit til Gud. Gud elsker dem som setter sin lit til Ham.

5. 13Fordi de brøt sin pakt, har Vi forbannet dem og forherdet deres hjerter, så de forvrir ordene ut av sin sammenheng, og har glemt en del av sin formaning. Du vil stadig oppdage falskhet fra dem, unntatt noen få. Men forlat dem og tilgi. Gud elsker dem som gjør vel!

5. 42De som lytter til løgn, og tilegner seg det urettmessige, hvis de henvender seg til deg, så sitt til doms for dem eller avslå. Om du avslår, vil de aldri kunne skade deg det ringeste. Men hvis du dømmer, så døm med rettferd! Gud elsker dem som iakttar rettferd!

9. 108 Stå aldri frem i den. En moské som er grunnlagt på gudsfrykt fra første dag, er det rettere at du står frem i. I den finnes folk som ønsker å rense deg. Gud liker dem som renser seg.

49. 9 Vi sender fra oven velsignet vann og frembringer derved haver og korn til å høste,

60. 8 Gud forbyr dere ikke å vise respekt og rimelighet mot dem som ikke bekjemper dere for religionens sak, og ikke drev dere bort fra deres hjem. Gud liker dem som viser rimelighet.

2. 195 Gi av det dere har for Guds sak. Styrt dere ikke i undergangen med egne hender, men gjør det gode. Gud holder av dem som gjør godt.

3. 76 Men den som oppfyller sin forpliktelse og frykter Gud, se, Gud elsker de gudfryktige

3. 134 de som gir i velstand og nød, som holder sitt sinne i tømme og tilgir sin neste. Gud elsker dem som gjør godt,

3. 146 Hvor mange profeter har vel ikke kjempet, og med tallrike hjelpere? Og de mistet ikke motet av det som rammet dem for Guds sak, de ble ikke grepet av svakhet og overgav seg ikke. Gud elsker de standhaftige.

3. 159 Ved en nåde fra Gud var du overbærende mot dem. Hadde du vært streng og hardhjertet, ville de skilt lag med deg. Så tilgi dem, be om tilgivelse for dem, rådfør deg med dem i saker. Og når du har bestemt deg, sett din lit til Gud. Gud elsker dem som setter sin lit til Ham.

5. 13 Fordi de brøt sin pakt, har Vi forbannet dem og forherdet deres hjerter, så de forvrir ordene ut av sin sammenheng, og har glemt en del av sin formaning. Du vil stadig oppdage falskhet fra dem, unntatt noen få. Men forlat dem og tilgi. Gud elsker dem som gjør vel!

5. 42 De som lytter til løgn, og tilegner seg det urettmessige, hvis de henvender seg til deg, så sitt til doms for dem eller avslå. Om du avslår, vil de aldri kunne skade deg det ringeste. Men hvis du dømmer, så døm med rettferd! Gud elsker dem som iakttar rettferd!

2. 190 Kjemp for Guds sak mot dem som bekjemper dere, men gjør dere ikke skyldige i aggresjon. Gud liker ikke de aggressive.

2. 205 Så snart han har vendt ryggen til, iler han omkring for å stifte ufred og ødelegge avlinger og fruktbarhet. Gud liker ikke ufred og fordervelse.

2. 152 Så kom Meg i hu, og Jeg vil komme dere i hu. Vis Meg takknemlighet, og vær ikke vantro.

2. 165 Allikevel er det mennesker som setter likestilte ved Guds side, og som elsker dem slik man elsker Gud. Men de som tror, elsker Gud enda mer. Måtte illgjerningsmennene innse, når de står overfor straffen, at all makt tilhører Gud og at Gud er streng med straffen.

9. 24 Si: «Om deres fedre, sønner, brødre, hustruer, nærmeste slekt, eiendom dere har ervervet, handel som står på spill, boliger dere er glad i, om dette er dere kjærere enn Gud og Hans sendebud og å kjempe for Hans sak, så bare vent til Gud iverksetter sin beslutning! Gud rettleder ikke urettferdige folk.»

2. 272 Det påligger ikke deg å lede dem, men Gud leder dem Han vil. Om dere gir bort gaver, så er det til deres eget beste, så fremt dere gir bort for å vinne velbehag for Guds åsyn. Og hva dere gir bort, får dere fullt ut igjen. Det blir ikke gjort urett mot dere.

22. 40 som uforskyldt er drevet bort fra sine hjem bare fordi de sier: «Vår herre er Gud.» Om Gud ikke hadde holdt folk i sjakk, noen av dem ved hjelp av andre, så ville klostre og kirker, bedehus og moskeer, hvor Guds navn stadig påkalles, vært ødelagt. Gud vil hjelpe dem som hjelper Ham, og Gud er sterk og mektig,

5.64 Jødene sier: «Guds hånd er lukket.» Nei, deres hender er lukkede, og forbannelse hviler over dem for det de sier. For Hans hender er vidåpne, og Han gir slik Han vil! Det Herren har åpenbart deg, vil øke oppsetsighet og vantro hos mange. Og vi har satt fiendskap og hat mellom dem til oppstandelsens dag. Men så ofte de tenner krigens flamme, så slukker Gud den. De tilstreber vold og ufred på jorden, men Gud liker ikke urostiftere.

16. 41 (De som utvandret for Guds sak, etter at de hadde lidd urett, vil Vi visselig gi et godt sted å være i denne verden. Men lønnen i den hinsidige er større, om de bare visste, 42 de som viser standhaftighet og forlater seg på Herren. 43 Før deg har Vi sendt menn som Vi inspirerte, spør bare formaningens folk, om dere ikke vet, 44 med klar beskjed og med bøkene. For deg har Vi åpenbart formaningen, slik at du kan gjøre klart for menneskene hva som er blitt dem åpenbart, så de måtte tenke over det.