Spørsmålet er: Har vi lært noe? Vi kan snakke om de siste 1400 år, eller vi kan snakke om de siste 10-12, eller begge deler. Her skal vi konsentrere oss litt om de siste årene. Vi får håpe du er enig, hva nå det måtte bety …
Man skulle kanskje tro at en forfatter som titulerte sin bok: Muhammed, slik samtiden så ham, lett ville slippe unna all kritikk, og få jubel fra alle hold, for å ha vært så grundig og forstandig i omgang med kildene selv; for forfatteren sier jo her at han kun gjengir et historisk faktum, et faktum som alle må godta, og tas for det det er, fordi kildene er krystallklare og ikke gjenstand for tvil, (slik de fleste lærde muslimer vil si). Men, nei da, - uansett hvor genial tittelen i seg selv er - her skal nå forfatteren tas. Vi skal her forsøke å sette det hele i nåtidspersperspektiv, idet vi viser at fortiden ikke bare er fortid; den er i høyeste grad nåtid og til og med fremtid, - vår fremtid. For alltid. Og før jeg nå går videre, må jeg bare si at idéhistoriker Berg Eriksen er veldig svak her, selv om jeg med beundring for ham har sitert ham en rekke ganger her på bloggen.
Så: Hvordan skal vi forholde oss til virkeligheten? Vel, først eller sist må man vite hva sannhet er. Og da er man alltid bundet til å snakke om eller beskrive noe annet, samtidig som man holder fast ved det som ikke er noe annet. Vi kan nevne en del i stedet for helheten. Vi kan nevne et attributt i stedet for tingen selv. Og vi kan nevne noe helt annet, for å uttrykke det samme. Slikt gjør livet straks litt lettere å gi seg i kast med. Og dette er bare begynnelsen.
Se derfor med glede, forundring og forferdelse på følgende,
og tenk ironisk:
… antall mottakere med innvandrerbakgrunn har økt med over
70 prosent siste ti år, mens det har blitt stadig færre mottakere blant
befolkningen ellers.
… Vi kan hjelpe 468 medmennesker i nærområdene for samme sum
som det koster å hente 1 flyktning til Norge.
… I 2009 ble det utbetalt drøyt 1,8 milliarder kroner i
sosialhjelp til personer med innvandringsbakgrunn. Ti år senere var tallet mer
enn doblet til 4 milliarder.
… Oslo 75,6 prosent av sitt budsjett med svimlende 99o
millioner til innvandrere på sosialstønad, mens bittelille Salangen
med totalt drøye 2.000 innbyggere, bruker 86,7 prosent av
sosialhjelpsbudsjettet, tilsvarende over 2,5 millioner kroner, på «sine»
innvandrere.
… Utvikling de siste 10 årene.
For Oslos del har andelen sosialhjelp som går til innvandrere økt fra 60 til 75 prosent i perioden. I Bergen har det gått fra 28 til 49 prosent, skriver Nettavisen. Se:
Generelt: Mange som faller utenfor, har lav sosioøkonomisk status. Det betyr at de ofte kommer fra familier der foreldrene har lite utdanning og lav inntekt. Familiene er ofte også preget av skilsmisse og flytting.
Altså vil det kunne være det samme om du kommer fra Narvik, Toten, London, Addis Abeba eller Jhelum. Se: https://www.rights.no/2021/08/klasseforskjeller-som-er-importert/
For å få tak på eller få tak i sannheten, bør man kanskje først spørre: Hva er vel et menneske? Jeg svarer: Et bankende og pustende hjerte med strømmer av varmt og rødt eller blått blod i et kretsløp under en mer eller mindre autonomt styrt hjerne, og en i sitt vesen usynlig hjerne som søker trøst, og som må ha trøst, fordi trøst er en tilfredsstillelse av både et konkret behov og et fraværende behov som like vel søker tilfredsstillelse – i trøst. Noen kaller det «frelse». Eller: Et menneske er en Guds skapning, utstyrt med Guds bilde og likhet; en fallen skapning med behov for – evig – frelse, og oppstandelse i kjøtt og blod, alt muliggjort og virkelighetsgjort via Guds egen og unike stedfortreder og midler: Jesus Kristus, Gud og Menneske i treenighet med Den Hellige Ånd, som også er – personlig - Gud. Mennesket kan kanskje best defineres ut fra sin uhelbredelig tilbøyelighet og lyst til å synde, ikke ut fra at det søker trøst eller tilfredsstillelse av behov. Sier vi at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, sier Paulus. I det gamle Roma, skulle man huske at man kulle dø, memento mori, for ikke å bli hovmodig. I kristendommen vil man heller si: Husk at du skal oppstå fra de døde, en ikke liten ydmyk tanke. Synden er noe mennesket ikke kan gjøre noe med – eller fri seg fra - av seg selv: Kan noen annen realisme uttrykkes bedre?
(Se vår etiketter om Synden i islam og kristendom … en
krevende oppgav … ). Syndens problem kan ikke løses av de store ideologiene,
heller ikke av eller i islam. Vi trenger derfor Gud – som er Kjærlighet, og da
ikke i omvendt rekkefølge, slik at Kjærligheten er gud – til å løse dette problemet for oss, ved å
frelse oss fra «verden» og oss selv. Og slik sett blir det åndelige det
virkelige og viktigste. «I siste instans» er det bare synden som forsøker å
tilfredsstille alle menneskers behov for å mette sine materialistiske behov. Men
dette betyr selvsagt ikke at vi ikke skal hjelpe «de fattige», snarere tvert
imot, - for en slik hjelp er jo av det åndelige.
Gitt, da, et «tilfeldig» menneske, for å gå rett på
anliggendet her; ta en mann blant mange andre menn: Han er helt utafor, men
helt innafor i det akademiske, i det intellektuelle «evighetsperspektiv», han
har gjort det til sitt, og ser verden kun ut fra dette perspektivet, et
perspektiv som er så snevert som det kan få blitt, nettopp fordi det er et rent
akademisk perspektiv som før han og binder ham, mer enn han aner. Fordi det er
sånn han er og fordi det er sånn han gjør, tenker han. Selvgodheten ligger på
lur. Herliggjørelsen like om hjørnet …
Et slik perspektiv – så å si - tar mål av seg til å
kunne se alt med Guds øyne, i guds perspektiv, - og dette i seg selv er da noe fundamentalt
underlig, siden det akademiske perspektivet jo ikke engang tror på gud, men må
holde gud utenfor, koste hva det koste vil.
Denne mannen, denne nokså tilfeldig gitte mannen, dette
menneske, vil kanskje foretrekke «å se alt i heller fugleperspektiv»
- for det ydmykes skyld - i stedet for i og under guds evighets-perspektiv,
men perspektivet – sett undere ett - blir like vel nesten det samme, bortsett
fra at det er litt mindre autoritativt å se det fra fuglens perspektiv heller
enn fra guds perspektiv. Han må – til sist – sukke litt og innrømme at han ser
alt ut fra et menneskelig perspektiv, hvis han
blir gått på klingen i dette, men det føles kanskje litt sårt for ham å se og
innrømme dette, for han har jo et aldri så lite håp om at han står litt over
mengden, den allmenne hop. For egentlig er han jo unik, i eget perspektiv.
Selvsagt tror han ikke at han er en genuin gudserstatning
selv, som person, og som f eks akademiker. Langt fra. Han kjenner sin
begrensning, han kan føle seg nokså sikker på at han ikke tøyer grensene for
«det sanne hovmod», et hovmod han føler seg for god til å ha, eller ha noe med
å gjøre. Hører vi Janteloven romstere på bakrommet?
Han ser på seg selv som et vanlig menneske, blant vanlige mennesker, og blant mennesker som er og tenker som han selv, og som tenker om seg selv og disse andre at de er litt bedre, litt mer fremmelige, litt mer kunnskapsrike, litt mer intelligente – enn andre. Han kan være professor, eller ikke. Han mener selv at han utmerker seg, selv om det ikke viser seg utenpå og selv om han ikke ser sånn ut, og selv om han ikke gjør noe for å bevise at han – nettopp – «er noe».
Jeg må bare presisere at her går stilfigurene over i hverandre, rent begrepsmessig; det gjør språket selv til en del av virkeligheten og virkeligheten er ikke lenger hva den var. Uten metaforer – Min Klippe - og metonymier – Min Herre – er hverken språket eller virkeligheten den samme. Vi er fordømt - eller eksistensielt, og ifølge eksistensialismen, helt uten gud, dømt - til å være avhengig av symboler og ingen ting er egentlig hva det er, (kan man resonnere, på empirisk grunnlag).
Mennesket er med andre ord overlatt til seg selv og til å skape seg selv og virkeligheten. (Derfor kan vi både konstruere og dekonstruere kjønn, som om biologien var irrelevant).
Vi kan – på metafysisk vis, så å si, snakke om «en kjøl» og
mene et skip. Vi forstår umiddelbart virkeligheten bare ved å nevne en del
eller stykke av fenomenet vi har i tankene og som i tillegg eksisterer
ontologisk uavhengig av oss – ja, og for et storslått og vakker, spennende og
forlokkende liv er vel da ikke akkurat dette livet, skviset som vi er mellom
hard virkelighet og lokkende symbol. For
en trøst!
Men det fins folk som stenger av og blir utestengt, eller
som stenger seg inne. De kan f eks ikke se at en ideologi har sin metafor
og at en metonymi har sin religion. Og at begge dimensjoner har noe til felles
som gjør selve livet i skvis mer ulikt enn likt et liv i evig salighet her på
jorden. Og så videre – alt har med virkeligheten og trøsten å gjøre. Man får
det ikke til å gå opp og i hop! Man blir endimensjonal uten å vite at man er
binær»! Noen sier at livet er absurd – uten mening, men at dette er selve
meningen. Ta f eks Sisyfos, og Camus – begge i samme båt, myten og mannen.
Det høres altså enkelt ut, samtidig som det er uhyre
komplisert. Men det fins visst en gudløs løsning:
«Et menneske som tenker» sier Rousseau, «er et degenerert dyr». Rousseau vil ha oss «tilbake til naturen»; han vil ha oss rene, direkte og ekte.
Men Rousseau – eller konsekvensen av ham- fikk det aldri
helt til og det har forresten ingen som har tenkt i lignende baner som Rousseau
fått til heller. «Bør’et» er og forblir skilt fra «er’et». og dermedd står vi
tilbake med syndene eller Synden, både i kristendom og islam.
Tanken til Rousseau – eller holdningen – har drept millioner
på millioner av mennesker som ikke var enig. Rousseau inngikk som et idol i bl
a Marxismen, - et perspektiv som så alt i historisk perspektiv, et perspektiv
som garanterte mennesket en lysende trøst, en «fanetrøst»: Det klasseløse
samfunnet. Hvis mennesket ikke er noe mer enn bare en dyrisk mekanisme, er ikke
mennesket lenger et menneske. Det sier seg selv. Men det er altså dette mange
mennesker har sett bort fra – i «det godes navn». Tor det eller ei.
Den greske filosofen Epiktet sier: «Det som forstyrrer og skremmer menneskene er ikke tingene, men det mening og forestillinger om tingene».
«Side om side med det begrepsmessige språket har vi et
følelsesmessig språk», sier Ernst Cassirer og vi kan ikke være uenig med
ham i det. Vi har den poetiske forestillings språk.
«De store tenkere som har definert mennesket som et animale
rationale, var ikke empirikere og mente aldri å gi en empirisk forklaring
på menneskets natur – de vill snarere gi uttrykk for en grunnleggende moralsk
fordring», skrive Cassirer. «Fornuften er som begrep dårlig egnet til å omfatte
kulturlivet i alle dens rike avskygninger og variasjoner. Men alle disse former
er symbolske former – mennesket er et animale symbolicum», sier
Cassirer. Han legger til: Istedenfor en saklig beskrivelse og analyse av selve
fenomenene, får vi en metafysisk diskusjon. Symbolismens problem er blitt et
stridens eple mellom de forskjellige metafysiske systemer: mellom idealismen og
materialisme, spiritualisme og naturalisme. Alle disse systemer ser i
symbolismen et sentralt problem som vil få avgjørende innflytelse på den
fremtidige utformingen av vitenskap og metafysikk».
Videre: Det følelsesmessige språk synes å utgjøre det første og mest grunnleggende. En stor del av alle menneskelige ytringer hører fremdeles til dette lag. … Det fins neppe en setning … som ikke har et stemnings- og følelsesmessig anstrøk. … Forskjellen mellom setningsspråk og følelses-språk betegner grensen mellom dyrenes og menneskets verden.
Vi må skille mellom tegn og symboler, sier Cassirer. Husdyr er usedvanlig mottakelige for tegn. Men det er langt fra dette å forstå symbolsk og menneskelig tale. Symboler kan heller ikke reduseres til rene signaler; de tilhører vidt forskjellige områder.
Dyret tenker ikke at noen ligner en annen og heller ikke
forveksler det noen med en annen. Å si at
dyret tenker, betyr ikke at det tenker på det i det hele tatt,
det tenker bare det … blir like
vel for enkelt å si for Cassirer. Han mener det er bedre å si at dyret har en
praktisk fantasi og intelligens, mens mennesket alene har utviklet en ny form:
symbolsk fantasi og intelligens.
For å gjenta: Mange filosofer har advart mennesket mot dette tilsynelatende fremskritt. «Et menneske som tenker» sier Rousseau, «er et degenerert dyr»; det å overskrive det organiske livs grenser betyr ikke en forbedring, men en fornedring av den menneskelige natur. Men i alle tilfelle gis der ikke noe botemiddel mot at den naturlig orden er snudd opp-ned.
Mennesket kan ikke unngå sin egen bestemmelse. Det har bare å avfinne seg med sitt livs betingelser. Mennesket lever ikke i et rent fysisk univers, det lever i et symbolsk univers. Språk, myte kunst og religion er deler av dette univers. De er de forskjellige tråder, som vever det innviklede nett … I stedet for å beskjeftige seg med tingene som de er, omgås å en måte mennesket utelukkende med seg selv. Vi har lukket oss til de grader inne i språkets former, kunstens bilder og mytenes symboler eller religionens ritualer, at vi hverken kan se eller erkjenne uten ved hjelp av slike kunstige mellomledd, (Ernst Cassirer i Et essay om mennesket, 1944).
Jean-Paul Sartre, i Eksistensialisme er humanisme, 1946:
«Dostojevski skrev: «Hvis Gud ikke eksisterte, ville alt være tillatt». Det er også eksistensialismens utgangspunkt. I virkeligheten er alt tillatt hvis Gud ikke eksisterer, og følgelig er mennesket ensomt fordi det verken inne i seg eller utenfor seg finner noe støttepunkt. For det første finner det ingen unnskyldninger. Hvis det er så at eksistensen går forut for essensen, kan man aldri forklare noe ved å henvise til en gitt og på forhånd kjent menneskenatur. Med andre ord: Det finnes ikke noen determinisme, mennesket er fritt, mennesket er frihet. Hvis Gud ikke eksisterer, finnes det heller ikke noen verdier eller påbud som rettferdiggjør vår opptreden … Vi er ensomme, uten unnskyldninger. Det er det jeg vil uttrykke med å si at mennesket er dømt til å være fritt. Dømt fordi det ikke har skapt seg selv, og likevel fritt; for når det engang er kastet inn i verden, er det ansvarlig for alt det gjør». Se: Nei tli islam
Historiker Halvor Tjønn er ikke en slik typisk person, som vi beskrev over, i inngressen. Hans bok – Muhammed, slik samtiden så ham - har fått slett informerte anmeldelser i Aftenposten, Dagsavisen og VG. Ingen anmelder ser eller skjønner at boken kan være en viktig bro fra en mektig tradisjonskultur til et – religiøst sett – noe mer distansert moderne liv. Ingen ser det nødvendig å tilrettelegge fortellingene om profetens liv for et analytisk blikk.
Men det var jo nettopp det som skjedde med Bibelens fortellinger i Vesten. Slik ble vi moderne.
Anmelderne minner mer om den person jeg beskrev over, enn
Tjønn, og mange med ham, som ser hva islam kan være og kan bli brukt som, og
som er kritisk innstilt til islam, men ikke til muslimene, hver for seg, og som
derfor har mange muslimske venner, uten tanke på å ville konvertere til islam
selv.
La oss derfor ta hva universitetslektor og idehistoriker,
Trond Berg Eriksen, skrev om Tjønns bok i april 2011, bl a følgende, for å få
et perspektiv på tingene:
Vå Herre selv befant seg langt utenfor vanlig høflighet når han brukte skjellsord om sine motstandere for ormeyngel eller terget sin gamle mor (Kvinne, hva har jeg med deg å gjøre?). Så hva hadde man ventet seg? At Muhammed skulle være speiderleder eller svigermors drøm?
Historisk kunnskap avføder ikke bare et kritisk blikk, men også en nødvendig reservasjon overfor slavisk etterligning eller total underkastelse. Før eller senere må det stoffet Tjønn presenteres, men som han stort sett unngår å felle dom over, plukkes fra hverandre og vurderes som best vi kan.
Albert Schweitzer
gjorde en erfaring med Jesu-liv fremstillingene som sikkert vil gjentas med det
muslimske materialet. … Jeg gjetter at det samme vil skje med Muhammed (at han,
som Schweitzer så det, etter historisk granskning måtte vende tilbake til sin
egen tid, underforstått at han ikke kan gjøres gjeldene i dag på samme måte som
han hevdet seg den gang). Morgenbladet 8-14 april 2011.
A propos: Sammenlign dette med Scheuers analyse:
https://www.jihadwatch.org/2021/09/jihad-through-michael-scheuers-eyes
Nei til islam har i forundring sakset også fra en del andre
høyst aktive samfunnsdebattanter om hva de skrev om Berg Eriksen og hvordan han
behandlet Tjønn, se her:
Upresist om Jesus:
… Det går vel egentlig galt fra begynnelsen for Berg Eriksen. Hans utgangspunkt er nemlig at det finnes store likheter mellom Jesus og Muhammed, mellom «tradisjonell» kristen tro og muslimsk tro.
… Men dypest sett mener Berg Eriksen at Muhammeds liv – som brutal krigsherre og en flergiftet mann – er like problematisk som Jesu liv.
Selv synes jeg begrunnelsen til Berg Eriksen nærmer seg det komiske. … uttrykket «ormeyngel» ikke er dramatisk mye mer uhøflig enn skjellsordene dagens nordmenn benytter. …
Mitt hovedpoeng er imidlertid at det å sammenligne noen skarpe ord fra Jesus med brutale krigshandlinger fra Muhammed er fullstendig skivebom
… De som tenker slik, kan umulig ha lest Det gamle og Det nye testamente. Her er massemord, krigshissing, nabohat og flerkoneri i fleng».
Jeg synes nok Berg Eriksen blir litt for lettvint i sine karakteristikker
Espen Ottosen, Teolog og informasjonsleder i Misjonssambandet
https://www.morgenbladet.no/ideer/debatt/2011/04/29/upresist-om-jesus/
Hva med Hege Storhaug, som også har skrevet bok om Muhammed og Islam? Jo, Håp versus realisme:
… Berg Eriksen er imponert over den dyktige Tjønn. Tjønn holder sine egne meninger om islam og Muhammed for seg selv. Det gjør ikke Berg Eriksen. Berg Eriksen tror islam vil gå gjennom den samme sekulariseringen som kristendommen. Hege Storhaug , Publisert: 11.04.2011 - 00:00
Hege Storhaug, HRS:
Trond Berg Eriksen
er en person jeg har respekt for. … Etter Albert Schweitzer var det ingen som
tvilte på at en kritisk undersøkelse av Jesu liv som historisk problem var
rettmessig og nødvendig. Slik ble den vestlige sekulariseringen fullført ved at
vitenskapen gjorde tradisjonens hellige skrifter og Vår Herre selv til analysegjenstand
for et historisk blikk. Gjennomslaget skjedde da man ikke fant gode
grunner til å studere Frelseren prinsipielt annerledes enn Aleksander den
store, Cæsar og Napoleon (min utheving). Dette er det ikke vanskelig å være
enig i.
… Ingen ser det
nødvendige i å tilrettelegge fortellingene om profetens liv for et analytisk
blikk. Men det var jo nettopp det som skjedde med Bibelens fortellinger i
Vesten. Slik ble vi moderne.
… Først til Berg Eriksens konklusjon: Sekulariseringen innebar at avstanden til den hellige ble forvandlet til en avstand til det historisk fjerne og uutgrunnelige. Jeg gjetter på at det samme vil skje med Muhammed. …
Berg Eriksen
forklarer oss ikke hvordan islam konkret kan sekulariseres. Det ser ut
til at han mener at tiden jobber for islams sekularisering. Hvorfor
sekulariseringen ikke har funnet sted, får vi ingen svar på. Hvordan Berg
Eriksen hopper over det faktum at den muslimske verden generelt, og muslimer i
vesten inkludert, har gått i klar islamistisk retning, altså i en åpenbar
ikke-sekulær retning de siste tiårene. Berg Eriksen berører heller ikke islams
kjerneproblem i forhold til å kunne gå inn i en moderne og human tidsepoke:
nettopp islamstifteren Muhammed som det beste mennesket som har levd,
ifølge antakelig de fleste troende muslimer, og at islam er en hard
lovreligion, best illustrert i vår tid ved Cairo Declaration on Human Rights
in Islam, den islamske verdens (OIC’s) egen ”menneskerettighetserklæring”
fra 1990.
Denne erklæringen åpner med å fastslå at muslimske nasjoner er overlegne: ”Gud har gjort det islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”. Erklæringens åpning fortsetter med å slå fast at den skal ”forsikre hans frihet og rett til et verdig liv i tråd med den islamske sharia.” Videre slås det fast at de ”guddommelige bud” stammer fra hellige bøker og Muhammed, ”den siste profeten”. I de ulike artiklene i erklæringen, sies blant annet dette:
det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia foreskriver en
begrunnelse
det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia
foreskriver en begrunnelse
ethvert menneske har rett til beskyttelse av sin ære
menn og kvinner har rett til å gifte seg uten restriksjoner knyttet til rase,
farge eller nasjonalitet
kvinner er lik mannen hva gjelder menneskeverd, og har rettigheter og plikter
som skal utføres, og ektemannen er ansvarlig for å forsørge familien
foreldre har rett til å velge utdannelse for barna, forutsatt at utdannelsen
samsvarer med verdier og prinsipper i sharia
begge foreldre er berettiget visse rettigheter fra barnas deres etter
prinsipper i sharia
staten skal tilrettelegge for et mangfold i utdannelse slik at mennesket får
kjennskap til islam
islams natur er ufordervet, og det er forbudt å utøve enhver form for
tvang overfor mennesket eller å utnytte dets fattigdom eller uvitenhet for å få
det til å konvertere til en annen religion eller ateisme
alle har rett til bevegelsesfrihet innen rammen av sharia, og alle har
rett til å søke asyl i et annet land, hvis ikke bevegrunnen for å søke asyl
er en forbrytelse etter sharia
alle skal kunne nyte godt av sine vitenskapelige, litterære, artistiske
eller tekniske produksjoner, hvis de ikke står i motstrid til sharia
ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates
alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia
alle har rett til å forfekte hva som er rett, galt og ondt i tråd med sharias
normer
informasjon er livsnødvendig for samfunnet, og må ikke misbrukes til å krenke
fromhet og profeters verdighet, undergrave moral og etiske verdier, eller
oppløse og korrumpere eller skade samfunnet eller svekke dets trosretning
Erklæringens to
siste artikler understreker at: ”Alle rettigheter og friheter fastsatt i denne
erklæringen er underlagt den islamske sharia. Den islamske sharia er den eneste
kildereferansen til forklaring og avklaring av hver eneste av artiklene i denne
erklæringen”.
Videre: Fra ulike
eksperter internasjonalt, som amerikaneren Paul Berman og dansken Kai
Sørlander, pekes det på at kristendommen i sine grunnelement la forholdene
godt til rette for reformasjonen, renessansen og opplysningstiden, og dermed
for etableringen av sekulære demokratier.
Noen mener endog at sentrale elementer i kristendommen er forutsetningen for fremveksten av sekulære demokrati. … Gammeltestamentets gud beordret Abraham til å ofre sønnen Isak. Abraham tviler og kjemper med seg selv og mot guds ordre. I Vestens tradisjon er det således skapt rom for skepsis og tvil, som ble en del av de religiøse troselementene, og som igjen ga rom for opprør. Disse trekkene finnes ikke i islam. Koranen forteller den samme historien om Abraham, men legger ingen vekt på Abrahams tvil og motstand.
Se vår egen postering om Abraham her: Om bl a Kierkegaard og Malik og kommunitariansime:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/favntak-og-anfindsens-forsk-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/she-is-in-danger-she-is-not-dangerous.html
Storhaug, fortsatt: I koranens versjon hører Abraham hva gud befaler, og forbereder seg på å utføre ordren. Det fins ingen kamp eller tegn til opprør. Som Paul Berman sier: ”I islam er underkastelse alt. Gjennom underkastelse overfor Gud kan islam skape et enhetlig, moralsk og tilfredsstillende samfunn – i det minste potensielt, selv om virkelighetens muslimer i enkelte perioder skulle ha glemt sine religiøse forpliktelser. Underkastelse er veien til sosial rettferdighet, til en tilfreds sjel og til harmoni i verden” (boken Terror og liberalisme, 2004).
Et annet forhold er
at kristendommen langt fra er en lovgivende religion, mens islam og sharias
lovverk er ett og det samme. Sharia og jihad har alltid vært blant islams
bærende søyler. Jesus ord om å la keiseren være keiseren og gud være gud,
har videre tilrettelagt for å skille mellom det verdslige og åndelige. Monoteismen
i kristendommen er også svekket gjennom treenigheten.
Som professor og
islamekspert Mehdi Mozaffari i Danmark har
påpekt, er kristendommen ved treenigheten ”en slags fotnote-monoteisme:
Teksten omhandler kun én Gud, men på samme side under fotnoter står det likevel
tre! (…) En slik tilstand er utenkelig i islam. Ikke bare ved at islam er
en hard monoteistisk religion, som er sentrert omkring Allah og kun Allah, men
det er også en religion der ritualer, etikk og lovbestemmelser er tett
forbundet. Det er meget vanskelig å atskille disse tett forbundne elementene. Det
betyr at islam bestående av en hellig lovgivende bok og dens proklamerende
politiske ambisjoner, viser mer motstand mot demokratiet enn mange av de
eksisterende religioner.” … ”(…) noen av islams bestemmelser står i
absolutt motstrid til menneskerettighetserklæringen. Det begynner ifølge sharia
med at mennesker ikke er født like.
Kvinner er det halve av menn (…) En muslim kan heller ikke forlate islam eller omvende seg til en annen religion, da islam dekreterer dødsstraff for frafall, etc” (Berlingske Tidende, 15. juli 2005).
Den danske filosofen
Kai Sørlander: Mens Jesus verken var politisk i sitt liv eller som
forkynner, var Muhammed både en politisk, juridisk og militær leder. Mens Jesus
passivt lot seg føre til korset, og også forkynte at man skal vende det andre
kinnet til, brukte Muhammed både makt og vold. Muhammed skisserte også klare
regler for hvordan samfunnet skal innrettes, altså politisk regler. At
Muhammed i sin levetid også klarte å skape et gjennomislamisert samfunn, som
anses som det perfekte samfunnet som muslimer skal etterstrebe å gjenskape,
vanskeliggjør både utvikling av demokrati og sekularisering.
Jesus avskaffet
altså brutale Moselover, Muhammed stadfestet dem, som kan illustreres slik: Se
for deg Muhammed, Jesus, Buddha og Sokrates. Hvem andre enn Muhammed kan du
forestille deg vil ta til orde for å steine en kvinne?
Om ekteskapsbrudd: ”Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?” Svaret som kom var: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.” … ”Heller ikke jeg fordømmer deg.”
Muhammeds liv
forteller en helt annen historie enn Jesus historie. I motsetning til Jesus som
tok avstand til Moselovens ordre om steining ved utroskap, innførte Muhammed
nettopp steining til døde som straffemetode for blant annet sex utenfor
ekteskapet.
Historien om en kvinne som ble gravid utenfor ekteskap bevitner dette: Hun oppsøkte Muhammed og fortalte at hun hadde vært utro og blitt gravid. Muhammed skal ha avvist å tilgi henne. Hun oppsøkte han igjen, og da skal han ha bedt henne om å komme tilbake når barnet var født. Det gjorde hun, og ble da instruert om amme barnet inntil det var avvent brystmelk. Da kvinnen hadde utført oppdraget, tok Muhammed barnet fra henne og overlot det til en annen muslim, og foreskrev straffen for henne: hun ble gravd ned til over brystene og han kommanderte andre til å steine henne til døde (Robert Spencers bok The Politically Incorrect Guide to ISLAM (AND THE CRUSADES), Regnery Publishing 2005).
I følgende postering, langt nede på siden, har vi vår egen beskrivelse av hva som skjedde, vår egen formulering av det, vi beskriver samme sak på en helt forskjellig måte enn f esk professor Roald gjør, altfor tørt, inntil det kalde, forøvrig:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/synden-og-syndene.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/12/vesens-selvrealiseringideal-og-islams.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
Storhaug fortsetter: … Kanskje det mest smertefulle for den muslimske verden er at en sekularisering av islam fordrer at man snur ryggen til Muhammed som det fremste eksemplet, som det beste mennesket som har levd. Leser man Tjønns biografi, er det nok av groteske historier som bevitner hvorfor Muhammed må skrinlegges som en helligdom. Ikke minst derfor er Tjønns bok en så viktig ”nistepakke” som ”utgangspunktet for en reise fremover i modenhet og toleranse,” som Berg Eriksen formulerer seg. Rights.no kommer med anmeldelse av Tjønns Muhammed-biografi.
https://www.rights.no/2011/04/hap-versus-realisme/
Og så til: Hans Rustad: Våger å rose Tjønns bok, Av: Hans Rustad 24. april 2011, 22:09
… Aage Borchgrevink, Stian Bromark og Trond Berg Eriksen har alle stilt seg negative, dvs. Berg Eriksen roste Tjønn for godt arbeid, bare for å komme med noen betraktninger som viste at han ikke tok bokens tekst inn over seg. …
I dagens Norge kan
man ikke skrive sannferdig om Muhammed uten få bli merket. Det fikk Walid
al-Kubaisi merke etter filmen om Brorskapet, og Tjønn har fått merke det selv i
sin egen avis.
… Kudos til Dvergsdal for at han ikke kompromisser. Han skriver om boken:
Det er, for den som ikke visste bedre, sjokkerende lesning om en brutal og hevngjerrig despot.
… Det mest skremmende er når man ser Muhammeds liv i forhold til dagens ledende muslimer. Ikke alle, men alt for mange. Da ser man at Muhammeds liv og lære fortsatt er rettesnor, og det er ikke det perfekte menneske vi ser, men de mest groteske praksiser, med en stor dose tvang og vold. Eller som Dversgdal skriver:
Problemet er selvsagt at mange av våre dagers 1,3 milliarder muslimer anser Muhammed som verdens mest fullkomne menneske, og handler deretter.
Derfor er det ingen tilfeldighet at Hamas har raketter som bærer navnet Khaybar, en oase i den arabiske ørken der Muhammed i året 629 tvang den jødiske bosetningen til underkastelse.
Og: ikke tilfeldig
at den skriftlærde Yusuf al-Qaradawi, som gir råd til muslimer i Europa,
godtar ekteskap med 9-årige jenter så lenge det skjer frivillig og jenta er
jomfru.
… Da får plutselig Tjønns bok en ny aktualitet. Vi snakker ikke om noe som skjedde i Mekka og Medina for 1400 år siden, vi snakker om hva våre nye landsmenn og kvinner mener er er etterstrebelsesverdige idealer. Det burde gi noen og enhver noe å tenke på.
… Behovet for Halvor
Tjønns bok er hevet over enhver tvil.
Fra et foredragsmøte 22. mars 2006:
… Professor Trond Berg Eriksen talte om ”Islam og kristendom i spenningfylt sameksistens”.
… Kontroverser
skyldtes ikke så mye religion som ulike kulturelle tradisjoner i de områder
religionene utbredte seg.
Både jødedom,
kristendom og islam var monoteistiske. De stred ikke om ulike guder, men om
den samme gud. Merkelig nok, mente Berg Eriksen, det var likhetene mer enn
ulikhetene som skapte konfliktene.
En merkbar forskjell
var at kristendommen skilte mellom religion og stat, mellom pave og konge.
Muhammed, derimot, var både profet og soldat. I muslimske land er islam basis
for det politiske liv. Middelalderen var islams glansperiode. Kunst og kultur
blomstret i de muslimske områdene. Dette skjedde ikke uten motsetninger, men
motsetningene virket konsoliderende innad. De ulike kulturer holdt hverandre i
likevekt. Når de ikke kunne erobre mer land fra sin konkurrent, bredte de seg
til nye områder. Islam strakk seg fra Gibraltar til Indonesia.
Berg Eriksen mente
en har et generelt prinsipp i kulturutviklingen: De militært overlegne er
kulturelt underlegne, og omvendt. En når et punkt i drepingen og herjingen
der en begynner å tenke, og noen undres: ”Hvorfor driver dere og slåss? Kan vi
ikke heller ha det gøy!”
Slik også for islam.
Året 1453 markerer slutten for islams blomstring og den muslimske verden
stod tilbake med religionen som eneste felles faktor.
Den dagsaktuelle konflikt er ikke en konflikt mellom religioner, mente Berg Eriksen, men mellom religiøst hengivne islamske land og en avkristnet vestlig verden. Vi har lett for å innta en nedlatende holdning til de muslimske land og anse dem som tilbakeliggende og grusomme.
Den plutselige friheten og åpenheten muslimer møter som innvandrere kan for dem virke brutal og truende. Et spesielt problem er den raske omstillingstakten de møtes med i et moderne samfunn.
Foredragsholderen
hadde ingen overdrevne forestillinger om at muslimer er mer moralske i sin
hverdagslig vandel enn vestlige brødre og søstre. Til tross for religionens
strenge krav vil en muslim ta snarveier like lett som andre.
Kritiske muslimer kan tilføre oss mange nyttige korreksjoner. Den vestlige verden er ikke særlig selvkritisk. Foredragsholderen tok for seg de vesentlige vansker muslimske innvandrere møter i vesten. En kommer ikke utenom at det er store konflikter på områdene kvinnesyn, menneskerettigheter og forholdet mellom religion og politikk. Berg Eriksen mente likevel at integreringen har gått svært mye bedre enn en hadde grunn til å frykte.
Religiøse spørsmål vil fortsette å oppta mennesker og medføre konflikter som er vitnemål om at en leter etter fotfeste i tilværelsen. (Martin Rian, referent:
http://www.lpu.no/060322BergEriksen.htm
Se våre egne referanser:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/05/politisk-teologi-ragnar-misje-bergem.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/04/angsten-for-demokratiet-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Homo adorans:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/handhilsing-til-guddommelig-besvr.html
Om bl a Pico:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/05/pico-della-mirandola-menneskeverdet.html
Retten og rettssystemet:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/multikulturalisme-og-sannhet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/hakon-blegen-nok-av-flelser-her-i-verden.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar