Ole Jørgen Anfindsen
skjønner ikke mye av Gjerdes påstand. Oldkirken ble ikke enig om at Jesus
var Gud, som han skriver. Bibelen selv er enig med seg selv om at Jesus er Gud,
slik Bibelen selv beskriver Gud og Jesus. Her gjelder at skriften er sin egen
fortolker. Og dessuten: Ingen tror at kristne tror på Treenigheten. Treenigheten
er riktig nok et konsept, og et fantastisk fruktbart sådant, men det er ikke
konseptet i seg selv kristne tror på, som om konseptet var troens genuine
objekt, det er Jesus Kritus, Gud, selv, in persona eller som person og
derfor personlig.
Anfindsen svarer Gjerde slik 3. sept 21 slik:
Vel, Kirken ble jo på 300-tallet i en viss forstand ‘enig’ med seg selv på dette punktet …
Prester og biskoper som mente at man gikk for langt når man likestilte Jesus med Gud, ble systematisk ekskludert fra Kirken i etterkant av denne prosessen … f eks Arius og Origenes …
Gjerde henviser til Den athanasianske trosbekjennelsen … : «Den som ikke oppriktig og fast har denne [trinitariske] tro, kan ikke bli salig.»
(Se her om kirkens 3
bekjennelser: https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/trosbekjennelser/).
… dette er uforsonlighet
vis-à-vis kristne som for sin samvittighets skyld ikke kunne være med på å
gjøre Jesus til Gud, skriver Anfindsen.
For det andre er det
verdt å merke seg at man her mener å vite at ‘forsantholden’ av visse dogmer er
en forutsetning for å kunne bli frelst. Det er altså ikke nok at man tror på
Jesus (det vil si på hans budskap); man må i tillegg tro på treenighetslæren …
… Når det er sagt, understreker jeg gjerne at det finnes bibelsteder som kan tolkes trinitarisk (særlig Joh 1,1–18; 10,30; Rom 9,5; Tit 2,13; Heb 1,2–14; 1 Pet 1,1).
… det finnes det
flere titalls skriftsteder som peker i motsatt retning, se: honestthinking.org/no/islam/
Kommentar:
Det er nokså rart at et høyt utdannet og «intellektuelt» menneske som Anfindsen nærmer seg saken på den måten han gjør. Man skulle ikke tro at han var såkalt intellektuell. Han viser snarere at han er antiintellektuell – og, selvsagt, muslim. Jeg har i en tidligere postering påpekt at Andfindsen mener at gud og Allah er en og samme gud, - fordi det står i Koranen, en påstand som knapt kan kalles akademisk godt fundert. Han viser seg som en muslimsk fideist. Det som står i boka, det er sant, i følge Anfinsen. Han har gått fra å være biblisistisk til å bli koranistisk.
Det er både trist og tragisk å være vitne til. For det kunne
ha vært helt annerledes, han kunne ha valgt en annen tilnærmingsmåte. Det
virker som om at han ikke ser at det går an å tenke og forholde seg både
analytisk og syntetisk samtidig. Han underlegger seg derimot frivillig og med
stor fromhet og iver, og med det stort alvor, islams deduksjonisme: «Fordi
Koranen sier at muslimer og kristne tror på samme gud, så er det riktig og sant,
fordi Allah, Koranen og Muhammed sier det».
Se om islam som et deduktivt kontra et induktivt trossystem:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/ekstremistiske-handlinger-erna-solberg.html
http://neitilislam.blogspot.com/2018/04/bevilgninger-til-og-promotering-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/menneskeverd-og-natur-rett-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/10/hodne-saken-er-islam-en-religion.html
Man lurer på hva som kan ha skjedd med ham. Han er blitt muslim etter å ha pleid intellektuell omgang med muslimske venner. Kontakten ble antakelig prekær etter at Anfindsen selv i visse kretser ble assosiert med Anders B B, fordi sistnevnte hadde sitert fra en del tekster av Anfindsen.
Men nok om det: Anfindsen har ikke øye for hvilke fantastisk intellektuelle prestasjon trosbekjennelsene var og hvilken fantastisk betydning de har hatt for millioner på millioner av kristne, helt siden den gang de ble avfattet, på kommando, eller forespørsel, fra keiser Konstantin den store. Keiseren selv bekostet det store møtet i Nicea i 325, han var en kristentroende og saken var i høy grad personlig for ham. Vi kan være keiseren og disse kristne evig takknemlige. Ingen annen religion har noe lignende og de står ikke alene, de er ingen kalde intellektualistisk tester eller oppgaver i et purt akademisk vacuum.
De er korte sammenfatning som er lett å huske, en
kompirmert fortelling om hva dette – kort sagt – gå ut på – take it or leave
it, eller take it and live it, sier jeg. Den treffer mennesket i
dypet av dets ensomhet og forferdelse; den er, sammen med Skriften som helhet,
eller så mye som mulig av den, det Amen man kan grunnlegge sin tro og sitt liv
på, og alle relasjoner på.
Se disse, som nok ligger langt utenfor Anfindsens anliggende, for ikke å si rekkevidde:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/en-svenske-krysser-sitt-spor.html
Hva er så en trosbekjennelse? Jo, en relativt kort sammenfatning av alle bibeltekstene, fortrinnsvis Det nye testamentet. Alt som blir sagt i bekjennelsen har direkte støtte i bibeltekstene. De klargjør troens objekt i pregnant form. De er til å komme forbi. Det betyr ikke at keiseren og biskopene som stilte på møtet «gjorde Jesus til gud», slik Anfindsen påstår. At de kristne skulle ha gjort Jesus til gud, er imidlertid et dogme i islam. Ikke rart da at Anfindsen nærmer seg saken på «outladish»
vis. Som den kjetter han er, må han følge Koranen og sendebudet Muhammed i ett og alt, vil jeg tro, og det er mye, ikke lite, ja, det er til overmål fromt, sett i forhold til islam.
Man kan spørre om Anfindsen vet hva han gjør og skjønner hva han tror på, og hvorfor. Noen vil kanskje mene at han vet inderlig godt hva han gjør, og hvorfor han nå tror på Allah og ikke Gud, eller Jesus. Det får nå så være.
Anfindsen viser til en bok av C Freeman: «Vel, Kirken ble jo
på 300-tallet i en viss forstand ‘enig’ med seg selv på dette punktet, men det
skjedde først etter langvarig og intens (i enkelte tilfeller blodig) strid. Det
hele er gnistrende dokumentert og gjenfortalt av historikeren Charles Freeman i
hans bok «AD 381».
Jeg har lest boken og er enig med at boken er «gnistrende» på sett og vis. Men den forandrer ikke på noen verdens ting, annet som et historisk Notabene. Jo da, det skjedde mye fælt på den tiden og keiser Konstantin kom med noen svært nedlatende bemerkninger om jødene, og biskopene tiltok seg en verdslig makt de ingen hjemmel hadde for å etablere, - bemerkninger som kirken nok har tatt for god fisk i ikke liten grad opp gjennom historien, beklagelig vis.
Men denne historien hverken beviser eller motbeviser noe som har med selve saken å gjøre: Var Jesus Gud?
Det store poenget, som mange kristne, ikke-kristne og muslimer ikke fester seg ved og derfor ikke tar nok i age, er det simple faktum at i og med Konstantin ble det satt opp en sperre mellom Kirke og Stat, mellom geistligheten og den verdslige statsmakt. I seg selv borger dette skillet for noe islam aldri har kommet «til terms» med. Det lar seg hverken i praksis eller teologisk benekte at stat og religion er ett i islam, og at dette betraktes om den ene ideelle stas og styreform, og derav det evinnelige strevet i islam med å få etablert et teokrati, eller et stort og alromfattende kalifat, og regimer og styresett som i seg selv, ut fra det hellige tekstene selv, i sitt vesen er – og må være – totalitære. Det fins prinsipilet intet formelt og reel skille mellom regjering, Storting, dømmende og utøvende makt og med alt av «checks and balances» dette umiddelbart medfører, forhold som har gitt Vesten demokratier i stedet for teokratier. Vi har fått ytringsfrihet, trykkefrihet og forsamlingsfrihet – you name it, noe man kan se langt etter i de fleste islamske «småkalifater».
Anfindsen ser nå, derfor, ut til å underkaste seg «udemokratiske krefter», alt som en følge av at han nåe er blitt muslim og anser Jesus ikke som Gud, men som en skapning og derfor hjeller ingen «sikker» og allmektig frelser. I så måte er han en «arianer» og tilber en gud som ligner mer på Jehovas Vitners gudsforestillinger og på de islamske gudsforestillingene enn på den gudstro som strømmer gjennom alle skriftene i Det nye testamentet, særlig.
Det er lett å forstå at Anfindsen trykker Arius til sitt bryst. Arius hadde omtrentlig identiske gudsforestillinger som Muhammed og Anfindsen har de samme gudsforestillinger som Muhammed.
Disse gudsforestillingene har noe felles; det ligger noe dystert på dem, en tilbakeholdenhet i det daglige, i forhold til det evige, så å si, et fenomen som gir tilsvarende behov for kontroll og fromhet, og dertil tilsvarende frykt for å miste kontrollen og fromheten. Og hva Arius angår: Siden mennesket selv kunne bestemme seg for å gjøre alt som skulle til for å bli frelst, er det ikke rart at arianerne fremsto som nokså kontrollerende og fordømmende. Slike aspekter finner ikke Anfindsen rom for å belyse. Men det skulle ikke være så vanskelig å forstå at jo fjernere den guden man tro på er, og jo mer vilkårlig viljestyrt – Allah kan ikke være Kjærlighet per se - og mindre rasjonelt eller fornuftsorientert han er, jo mer vil den tronende frykte at han ikke er god nok og at han selv ikke gjør nok for å bli frelst. Det er omtrent det samme fenomen man kan finne innen islam. Islam er - og arianismen var- fryktfremmende og ikke personlig tros-, tilflukts og tillitsfremmende. Gud (Allah) er og blir en fjern gud for dem begge, ikke Gud som kom i inkarnasjon og ble som oss, til å ta og føle på, så å si, og derfor en Gud som via eminensia kjenner mennesket som individ og person ikke bare i kraft av menneskets fromhet, men i kraft av hjertet.
Når det kommer til Allah, minner han i hvert fall mye om den gnostiske guden Thunder, se denne nifse her:
http://neitilislam.blogspot.com/2010/11/har-muslimer-plikt-til-hate.html
Det forekommer Anfindsen helt umulig å forestille seg at Jesus
var sant menneske og sann Gud på en og samme gang. Det synes som om han mener
at dette strider ot all valid logikk, men dette stemmer selvsagt ikke, jeg har
tidligere referert til Thomas V. Morris og Morris tilbakeviser enhver påstand
om at Inkarnasjonen skulle være u-logisk.
https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/favntak-og-anfindsens-forsk-pa.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/heksebrenniing-og-koran-brenning.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/ble-muhammed-bedratt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html
Keiser Konstantin overøste kirken med midler, makt og status.
Mange mener nå at dette førte til en slags åndelig uttørring av kristendommen,
at den ble en undertrykkende institusjon osv., at den ble en kristenhet og ikke
kristendommen. Men ser man det slik helt snevert, ja val, da blir det for snevert
…
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/o-j-anfindsen-vs-hallgim-berg-i-sakte.html
Jeg må bar minne om hva Anfindsen har skrevet:
Og ikke minst bør vi alle merke oss at Koranen 29:46 slår fast at
jøder, kristne og muslimer tror på samme Gud (min oversettelse): «Vi tror på
det som er åpenbart for oss, og det som er åpenbart for dere. Vår Gud og deres
Gud er én og den samme, og vi bøyer oss for Ham.» Les innlegget i sin helhet i
Dagen. 210621
Fra en tidligere samtale med Anfindsen: Det var ikke meningen med mitt spørsmål om forglemmelse var å fremby et hint: Du skriver via henvisninger at urkirken «tilba Jesus», men du nevner ikke spørsmålet om dette betyr å tilbe Gud eller om man på en sekundær måte tilba – ut fra en annen definisjon av innebyrden av tilbedelse - Jesus som Gud. Det
virker som om du har valgt den sekundære måten å forstå tilbedelse på og dermed gjør du, slik prosjektet ditt krever, Jesus til en mindre entitet enn Gud. Og dermed har du tilfredsstilt ikke bare ditt eget ønske, men langt på vei også islams ønske om en teologisk og praktisk redusert Jesus og Kristus.
Du skriver på et annet sted i din bok at Jesus ikke bare kan være et menneske, dvs han må
være noe mer, f eks inkarnasjonen av et himmelsk vesen, idet
du referer til Menneskesønnen, og også i og med dette at du ønsker du å
problematisere treenighetslæren som forutsetter at Jesus er Gud. Du ønsker at
kristne skal lære mer av hva urkirken tenkte om Jesus og at kristne derved kan
lære at treenighetslæren legitimt avsvekkes, eller må forkastes. Men hvis
urkirken tilba Jesus som Gud (JHWH), vil du, etter min mening bare oppnå å
styrke den ortodokse eller nikenske trosbekjennelsen som nettopp forutsetter
Jesus som Gud. (At så er tilfelle mener jeg er påvist).
At den nikenske bekjennelsen bør fastholdes, kan også
begrunnes ut fra at bibeltekstene påstår at Jesus var uten lyte eller synd, for
hvem er uten synd enn Gud? Mener du f eks at Menneskesønnen var uten synd? Og
mener du at muslimer blir frelst i kraft av at de er muslimer, selv om de fornekter Jesu som Gud?
Ndgj dette at du forutsetter at kristne og muslimer tilber
samme Gud, så er det vel ingen som kan protestere mot dette, idet trosfriheten jo
er gitt, men man kan likevel spørre seg om hvordan du kan komme frem til denne
forutsetningen uten at du begrunner den i annet enn ved henvisning til «autoritet».
Men en ting er å tro og tro på hva man vil, om hva som helst, en annen ting er å tro på eller forkaste det som må oppfattes som rent ontologiske beskrivelser eller definisjoner. Man må bevege seg inn i et principium, og bli der, eller lar være, for så eventuelt å velge et annet – noen annen vei for troen er umulig. Troen essens går jo nettopp ut på å velge tankens og hjertes premisser. Troen må ha et «objekt» som retter seg mot en substans eller en essens som skiller dette «objektet» i karakter og vesen fra alle andre «værender». I kristendommen er troens objekt en Person, i islam er det en monade eller en monark.
http://neitilislam.blogspot.com/2010/12/jesus-som-gud-i-koranen.html
http://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html
I kristentroen snakker vi om Gud som Far, i islam er dette
umulig. At vi snakker om gud som Far er imidlertid ikke ment bokstavelig, men
som en sannhet som kommer frem via det jeg vil kalle en metonymisk metafor, via
en abstraksjon som samtidig som den slipper «objekt»-konseptet, slipper til den
personlige kvaliteten, eller attributtet. Slik får vi en ontologisk definisjon,
en definisjon som riktig nok er apodiktisk i formen, for her gjelder det om
aksiomer og teorem-lignende og samtidig reelle relasjoner. Og alt dette
samtidig som man fastholder den innlysende sannhet at man ikke kan snakke univocalt,
men bare equivocalt om Gud, og altså i høyden analogt, jfr Aquinas.
Anfindsen ser ut til å finne det hårreisende eller paradoksalt nok umulig at Jesus var Gud inkarnert her i verden, at Jesus ble et stykke av verden, så å si. For å benekte inkarnasjonen, må man da ha et gudsbilde og en egen logikk som forestiller seg gud som én i rent ontologisk forstand, dvs en forestilling om gud som u-delt, en gud det er umulig å dele opp i enkeltheter eller «stykker og biter».
Det var en slik gud Aristoteles så for seg; en slik gud vill
ikke kunne «se» eller forholde seg enkeltmenneskene, han vil for all tid
befinne seg over dem og menneskene og individene blir da redusert til
«udelelige deler» i den udelelige guddommen, eller Monaden, som tar opp i seg
alle ting, - en forstilling som dessuten også ligger til grunn for panteismen,
(en muslimsk filosof, sufisten al-Ghazali, d 1111, gikk forresten sterkt ut mot
filosofer med disse konseptene).
Det fins med andre ord to slags idéer om gud som Én betraktet. Kort fortalt, og analogt: Det fins de som sier at evigheten ikke kan rommes i det timelige. Dette var et dogme for visse av de kristne reformatorene på 1500-tallet. Blant lutheranerne ble det imidlertid oppfatt som «greie skuring» at det timelig nettopp kunne romme det evige. Det dreide seg om hvilken oppfatning man skulle ha av nattverden eller communionen og dens elementer: Brødet blir enten Jesu legeme, eller ikke.
Stridsspørsmålet avdekket to eller tre ulike gudssyn. Det sier seg selv at islam ikke ser og ikke har dette «problemet», fordi deres Allah nettopp ikke er den kristne gud. I og med inkarnasjonen, ble det mulig å se Jesus, dvs gud, som et stykke av virkeligheten, pr definisjon og prinsipielt-ontologisk sett.
Det Anfindsen ser ut til å forblinde seg på, er et premiss om at det er umulig å tro når troen kun dreier seg om en relasjon bygget på slike konseptuelle og apodiktiske innfallsvinkler til «det ontologiske». Troen for Anfindsen synes å fundamentere seg på en fattigere ontologi: Fordi inkarnasjon, akkurat som Gud selv, ikke kan la seg «bevise», så finnes heller ingen inkarnasjon og heller ingen Tre-enighet. Andfindsen ser bare absurditet, der tros-ontologien – og gud som personlig objekt - ser Gud selv. Han finner en gud, dvs Allah, fordi han krever en korrelasjon som for ham er umulig. Han må derfor nøye seg med en fortelling om gud som henger sammen, en fortelling som er koherent, alt i den tro at dette bedre stemmer overens med «virkeligheten», dvs med ontologien.
Han gjør dermed det mulige umulig for Guds og soler seg i
denne nye glans av ny innsikt i et vesen som i sitt vesen altså er en Monade, i
motsetning til en Gud som både er Sannhet, Fornuft og Person i ett og samme «stykke».
Og hvordan kommer man frem til en ontologisk definisjon av Jesus Kristus? Jo, vi det eneste materialet vi har, nemlig det som finne i Bibelen. Ut fra denne forutsetning og bygget på disse fakta, fremstår Jesus klart som Gud, som ontologisk sett sann Gud og sann og eneste Frelser.
I Koranen fremstilles som all vet både Jesus og gud på en
helt annen og radikalt forskjellig vis; de fremstilles om ontologisk sett to
helt ulike guder og deres ulike «evangelier» blir dermed helt inkompatible.
Anfindsen, fordi han er blitt muslim, forutsetter at det er et ontologisk faktum at kristne og muslimer tror på den samme Gud og at det på samme måte er et ontologisk faktum at Gud og Allah er den samme: Fordi hans principium – eller hans doxa eller doksologi - fordrer det. Hvordan denne doksologien er blitt til er et annet spørsmål og ikke mitt anliggende akkurat her.
Det Anfindsen her gjør er å leke kontor med gud og å avgjøre
hva som er gud, ikke hvem som er Gud.
Dvs fordi Anfindsens egne tanke-. og emosjonspremisser, og
Koranens premisser, og hans eget møte med disse, tilsier det, ja, kommanderer
ham til det! Og er det da snakk om tro fra Anfindsens side? Joda, fordi
han velger å begi seg inn i og underlegger eller underkaster seg sitt og
Koranens og den muslimske tros principium, - for så vidt velger han å
tro på det han nå kaller gud, dvs Allah.
Det som er underlig, ja, uløselig paradoksalt er, og beklagelig,
er at han nå må tro i betydningen «vite» at Allah eksisterer ontologisk og da i
en ontologi som må bestemme hva som er den eneste ontologi, både reelt,
epistemologisk og rent lingvistisk, for ikke å si metafysisk eller filosofisk.
Anfindsen er glad i å referere til filosofer, se anmeldelse av hans bok Favntak andre steder her på bloggen. Etter at han er blitt muslim, ser det ut til at han nøyer seg mer med Koranen selv og de andre hellige skriftene som beviser mye mer enn bare indisier eller konklusjoner trukket på apodiktisk-rettet eller på gyldig abduktiv resonnering. Se om Abraham og Isak, Aquninas og bl a Kierkegaards gudsbilder her:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
For min del er jeg ikke i tvil om at også Jesus
Kristus var vel bevandret spesielt i de gamle greske filosofene Aristoteles,
Platon, Parmenides, Herkalit osv.
Se her bl a om grekerne og forskjellen mellom gresk og hebraisk tenkning:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/tre-superviktige-artikler-pa-hrs.html
Se her om liberalteologiene og «kirken» pluss om gresk tenkemåte:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
Jeg tror Jesus gjennomskuet filosofene samtidig som han innførte eller tilføre noe helt radikalt nytt; han så at mennesket trengte en midler eller mellommann mellom seg og Gud. Jeg tror han så grunnfeilen hos grekerne, nemlig den at hvis Gud oppfattes for strengt eller ensidig som Én, ville det oppstå helt absurde tanke-konsepter, slik det skjedde i islam, hvor man «nøyer seg med» eller begrenser Gud til en altomfattende og logisk sett Monade eller Monark, et værende som ikke så eller forholdt seg til enkeltmenneskene, f eks ved å være Kjærlighet, et attributt som «binder»,(fordi det var umulig for den ene å forholde seg til delene eller «stykkene», for hvis han gjorde det, var han jo ikke «hel»).
Og dessuten: Med monadiske eller monarkiske gudsforestillinger, faller begrepet om synd lett fra hverandre, syndens virkelighet, og dermed også menneskets individualitet og ansvarlighet som person og enkeltmenneske. Og må ikke Monaden være ansvarlig for synden, og: Det onde selv?
Gud vil dessuten måtte inkludere det ondes vilje i sitt vesen og fundament, så å si.
Se her mer om Aristoteles og hans tragedie, om hybris, og Jesus som kommer inn på scenene, og om de fire brødrene som ble utsatt for Allah’s tragiske vilje og forutbestemmelse, eller ikke … :
https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html
Se om de store filosofene og det nye emosjonelt betingede credo:
… Platons uforanderlige «det Gode», ligner svært mye på den kristne konsepsjonen av Gud. Formen eller formene ble som den perfekte og sanne virkelighet og slik sett blir de som et fast punkt som vi kan løfte verden med, i analogi med Arkimedes: gi meg et fast punkt og jeg kan løfte verden. På sett og vis blir denne sannheten så åpenbart av Gud gjennom guds egen åpenbaring til menneskene, ikke med de samme ord som Platon brukte, men med et vokabular som både var inspirert av det greske og det hebraiske verdensbilde. Mens grekerne fundamentalt var fokusert på det vi kan se, var jødene konsentrert om det de kunne høre. I kristendommen ser man et forsøk på å smelte sammen disse to perspektivene. Man så en rasjonell og personlig Gud og derfor kunne man nærmer seg Gud ikke bare via åpenbaring, men også ved bruk av den fornuft guds hadde skapt oss med, i og med at vi er skapt i Guds bilde og hans likhet. (Se professor Thorleif Boman’s bøker om dette: https://no.wikipedia.org/wiki/Thorleif_Boman).
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Hvordan
forholder Anfindsen seg f eks til følgende:
Sure 2. 23 og 16.101: Hvis dere er I tvil, om hva som er åpenbart, så kom med noe selv som kan sammenlignes …
Koranen anses som tanzil, åpenbart direkte, med
profeten (rasul) som passivt verktøy. Koranen er Allahs budskap, ja
vel, men den åpenbarer ikke bare Allahs vilje, den åpenbarer Allah selv. Den er
ikke bare Allahs tale, den er Allah. (Tanzil betyr å «bringe
ned» og åpenbare et guddommelig budskap. Tawid—eller tawhid - prinsippet
forbyr enhver oppdeling av Allah og den guddommelige enhet. «Oneness of God»).
Anfindsen, som troende muslim, må da, ut fra dette, anse seg
selv som en udelelig og uskapt vesensenhet i og med Allah selv. Han vil ikke
finne noen treenighet i Allah, intet rom for adskilt person, og derfor
heller ingen individuell frihet. Han går opp i Allah’s occasjonalisme.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Anfindsen må i prinsippet oppgi all relasjon til følgende:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/03/den-fataleog-evige-forskjellen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/biskop-allah-kan-vre-gud.html
Man kan også lure på hvordan Anfindsen stiller seg til
tankene hos Aristoteles og Platon, og hos stoikerne, som alle mente at
menneskets sjel burde tilpasse seg eller rette seg etter de prinsipper eller
lover som styrte selve naturen – som jo er en skapning og ikke en
totalintegrert del av Skaperen. Riktig nok snakker disse om et hierarki i
kosmos og at mennesket bør «underlegge seg» disse lovene, - for å kunne nyttiggjøre
seg dem - men her er det snakk om en radikalt annerledes underkastelse enn den
underkastelse man snakker om i islam, (og hvor det personlige aspektet i dette
inntrer i og med at islam stort sett regner med en «personlig» gud, på papiret,
kan man si, og ikke ontologisk).
Og hva med det store fundament i Amen – her kommer vi inn på stoisismen?
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
Anfindsen og mange med ham har altså store
problemer med den kristne trosbekjennelsen fra bl a Nicea som forutsetter at Jesus
er Gud og at Gud er tre-ening. Samtidig mener han at Allah og gud er den samme
gud.
https://neitilislam.blogspot.com/2010/12/gud-eller-allah-thats-solution.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/allah-gud-og-utvik.html
Se her noen artikler om kommunitiarinisme, om treenigheten og om «problemet» «den ene og de mange»:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/forsker-elgvin-den-ene-eller-den-ene-av.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
Se om Ahmad ibn Taymiyya, 1263-1328:
Han kjente Aristoteles, Torah og Bibelen. Knapt 30 år gammel ledet han en protest mot myndighetene for ikke å ha straffet en kristen for fornærmelser mot profeten. Dødsstraff ville ha vært uunngåelig selv for en muslim! Henviser til de 3 første generasjoner disipler, salafiene, og etablerer denne vendingen som en juridisk teori. Stenger kirker for 1 år, men dette var uten presedens, men T. sier at de kunne ha stengt dem, men valgte å ikke gjøre det. Hashis anses nå som analogt til vin med en straff på 80 piskeslag. Ser bort fra den tradisjonen som sa at muslimer ikke stiller spørsmål ved hverandres tro. 1305: Han beskylder ibn Arabi, som påsto at Allah finnes overalt, for vranglære ved å ha blendet ham til de grader at han hadde sett Allah i en hund, en gris, i urin og bæsj. Å be til helgener ved gravsteder var ukjent for salafiene, hevdet han, og denne skikken var u-hellig eller syndig.
s 116/17 Alt man kan vite om Allah er, at han har gitt
mennesket en ufeilbarlig lov som det har å følge. Timur Leng var sufikriger.
(1396-1405, og en sufislektning erobret Dehli 25 år senere. Sufier
erobret Persia i 1501.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Mer om al-Arabi:
al-Arabi’s imaginasjon hadde formet Nizam til å bli en Guds avatar,
som Karen Armstrong skriver. (Fra kristen tradisjon kan vi tenke på Dantes
Beatrice i hans Devina Comedia). Det al-Arabi ikke kunne se seg i stand
til, var å godta den kristne inkarnasjonslæren, og heller ikke treenigheten,
for den saks skyld. Han trodde mer på at kvinnen var den mest potente
inkarnasjon, fordi den skapte en kjærlighet i mannen, en eros som til syvende
og sist var rettet mot Gud selv. (Se Armstrong s 234 ff).
Det vi legger merke til er at al-Arabi er nokså fri i
forhold til det gudsbildet som Koranen tegner av Allah. Den tilnærmingsmåten
han velger, kan minne om den måten postmodernismen forholder seg til spørsmål
om livets mening og mål på, nemlig dette at mennesket selv skaper både
virkeligheten og meningen og at virkeligheten ikke foreligger som noe objektivt
foreliggende og fastlagt en gang for alle, men at den – av nødvendighet, i og
med postmodernismens menneskesyn – må konstrueres så å si på nytt og nytt i
alle relasjoner og til enhver tid. Vår eksistens kommer før vår essens, som
eksistensialistene hevdet, i et slikt verdenssyn.
Postmodernismen hevder implisitt med denne påstanden, etter
min mening, at menneskets eksistens sammenfaller med dets eksistens, for
hvordan er det mulig ontologisk å skille mellom et og etter i denne
sammenhengen? Mennesket blir dermed, for eksistensialistene og senere
postmodernistene, å ligne med gud, hvis nettopp eksistens sammenfaller med hans
essens, slik Thomas av Aquinas hevdet.
Aquinas ville ha vært dypt uenig med eksistensialistene og
postmodernismen. Men dette påaktes, etter min mening, ikke tilstrekkelig i dag.
Postmodernismen – og postpostmodernismen, som vi står midt oppe i – trenger
ikke lenger de gamle filosofene, ser det ut for. Det er kanskje noe vi burde
«angre» på. Jeg spår en slag gjenkomst for de gamle filosofene; det de
presterte kan av mange oppfattes som et godt forsøk på å få mennesker av ulike
troer til å respektere, samarbeide og forstå hverandre mer. Aquinas ble etter
sin død helgeforklart i den Katolske kirke.
Hvor dypt og varig stakk så al-Arabis gudssyn i islam? Vel,
det hadde stor oppslutning og al-Arabi selv fikk stor innflytelse både mens han
levde og også etter sin død.
Men en som ikke gikk av veien for å angripe al-Arabi på det
mest tydelige og konkrete, var ibn Taymiyya. I 1305, da den islamske verden ble
angrepet og nesten undergravd under de mongolske herjingene på den tiden,
hevdet han at al-Arabi hadde blendet den i dag så verdenskjente sufi-poeten
Rumi så til de grader at Rumi- på grunn av al-Arabi, altså - ikke klarte å
skjelne mellom Skaperen og skapningene, at han kunne se det guddommelige til og
med i en hund, en gris, og i uring og ekskrementer.
Han påsto også at al-Arabi ved å se enheten i alle ting hadde forledet en viktig myndighetsperson til å tro at han hadde en guddommelig rett til å ha sex med både sin mor og sin søster.-
Arabi understreket Allah’s pathos i sterk kontrast
til de muslimske filosofene – og de vestlige filosofene, for den saks skyld
- vektlegging på Allah’s apathaia. Mystikerne lengtet etter å bli
kjent med Allah og Allah lengtet etter å bli kjent med sine skapninger.
Ismaelittene trodde at pronomenet ihla (gud) kom etymologisk fra den
arabiske roten WLH: Å være trist eller lei seg, eller «å sukke etter»!
En hadith sier: Jeg var en skjult skatt og jeg lengtet etter
å bli kjent. Siden vi er skapt i Allah’s bilde – (dette står det ikke noe om i
Koranen, bare i en svak hadith, altså) – må vi på en eller annen måte
reflektere ham som den overordnede archetyp. Arabi forestiller seg en «solitær»
gud som sukker i lengsel, men da «uten selvmedlidenhet». Hvert enkelt menneske
blir en epifani av den skjulte gud. Gud kan ikke beskrives med
menneskelig uttrykk, da guddommens realitet er ubegrenset. Vi kan med andre ord
ikke kjenne Allah (gud) slik vi kjenner et annet menneske, (jfr Aquinas lære om
analogier og teologiens tendens mot å betrakte gud som et vesen med væren på
samme måte som mennesket som vesen har væren).
Arabi klarer ikke å utarbeide noen tilsvarende lære om
analogi som Aquinas hadde gjort! Mediter på Allah’s velsignelser, men ikke på
hans vesen, oppfordrer Arabi, som kaller gud al-Ama, skyen eller
blindheten. Det guddommelige og det menneskelige var to aspekter av det
guddommelige liv som besjeler hele kosmos. Det fins derfor heller ingen
objektiv sannhet om Allah som alle mennesker kan være enig om. «Any consequent
chauvinism about one’s own faith at the expence og other people’s, was
obviously unacceptable», skriver Karen Armstrong. (Jeg kaller Armstrongs
tilnærming for «det relativistiske mistaket eller feilslutningen, nemlig som en
slutning begrunnet i ubekvemhet, nihilisme, angst og frykt eller feighet
forkledd som toleranse eller helt unødig og gjerne akademisk, gladnihilistisk
liberalitet).
Arabi kan få seg til å formane den troende om ikke å knytte
seg til noen spesifikk trosbekjennelse. Han taler om en gud som blir skapt av
troen, og her ligner han svært på Nietzsche og postmodernistene. Armstrong,
helt tidstypisk: «Der guden til de mer dogmatiske religionene deler opp
menneskeheten i to leire som kriger mot hverandre, der representerer
mystikernes gud en forenende kraft».
Armstrong refererer også til John Bowker som har vist at det
arabiske ordet for eksistens, wujud, fra roten wajada, «han
fant». Bokstavelig betyr wujud «det som lar seg finne», og dette
muliggjør da en mer konkret tilnærming hva angår å vesen-bestemme «gud» enn det
de greske termene kunne tilby, og dette skal da ha gitt muslimene mer
spillerom, mener Armstrong, hva nå hun måtte mene med det.
En arabisktalende filosof som forsøkte å bevise guds
eksistens, trengte ikke å konstruere (produce) et annet subjekt blant andre.
Han kunne ganske enkelt bevise at Allah kunne bli funnet! Det eneste absolutte
bevis på Allah’s wujud ville vise seg – eller ikke – idet den troende
kom ansikt med den guddommelige virkelighet etter døden … . Sufiene hevdet med
overbevisning at de hadde erfart wujud. Ordet wajd var en teknisk term
på deres ekstatiske opplevelse av Allah som ga dem fullkommen sikkerhet, yaqin,
og at opplevelsen var faktum, ikke fantasi!
Etter Ghazali, d 1111, skriver Armstrong, har den muslimske
verden aldri kunnet dra den slutning at Allah var et vesen (a being)
like andre vesen (beings), et vesen som kunne bevises enten
vitenskapelig eller filosofisk, (akkurat som i den kristne verden, vil jeg
tilføye, noe Armstrong selvsagt ikke presiserer, fordi hun tydeligvis er for
opptatt av å skjønnmale mystisisme, gresk ortodoxi, holisme og islam og den
muslimske verden).
Rundt fire hundre år etter Arabis død i 1240, dukker Sheik
Ahma Sirhindi, d 1624, opp på scenen. Han kritiserer Arabi for å ha påstått at
Allah (gud) vare den eneste realitet. Å snakke om et sammenfall eller en felles
identitet mellom Allah og verden var en grunnleggende feilslutning. «Han er den
hellige Ene, bortenfor bortenfor, og igjen bortenfor og stadig bortenfor
bortenfor». Og hva minner dette om? Jo, det uttrykket – eller krigsropet, mange
elt korrekt vil forbinde med det muslimer i dag bruker om Allah, nemlig at han
er Allah hu achbar, Allah som stor, større eller større enn.
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Anfindsen gjør dermed eget pricipium til en overgud
og Allah til eneste gud, den éne, monaden. Han skjønner ikke at monaden er en
mindre og ikke en større gud enn den kristne Gud, den treenige og personlig relasjonelle
Gud.
Og ikke minst bør vi alle merke oss at Koranen 29:46
slår fast at jøder, kristne og muslimer tror på samme Gud (min
oversettelse): «Vi tror på det som er åpenbart for oss, og det som er åpenbart
for dere. Vår Gud og deres Gud er én og den samme, og vi bøyer oss for Ham.»
Les innlegget i sin helhet i Dagen. 210621
Ndgj henvisningen til den katolske posisjonen og visse
utsagn om at kristne og muslimer tilber samme Gud, må jeg bare oppfordre deg
til å studere Nostra etate og Lumen Gentium litt nærmere enn du synes å ha
gjort.
Jeg gjorde med noen tanker omkring Anfindsen for en stund siden. Her er noen utdrag:
Det er så mye å a tak i her at man vet ikke hvor man skal
begynne, eller om man skal bruke tid på det i det hele tatt. Men OK, en ære å
få spørsmål. For bare å ta noen få punkt, i stakkato: Du forutsetter at Allah
og Gud er identiske: Det er en feilslutning som også NRK gjør med urokkelig
konsistens, et fatalt mistak, som utrolig mange faller for, og den logiske
"motivasjonen" kan her ligge i noe så enkelt som at man slutter fra
at muslimer kan bruke betegnelsen Gud om Allah, vel, så må det da følgeriktig
og logisk være det samme - den samme gud - man snakker om, eller bør snakke om.
Ndgj treenigheten, var jeg klar over at du stiller spørsmål,
- jeg har lest boken din, ja, - fordi du ikke kan være bombastisk, - eller redd
- og antakelig fordi en slik "sannhetssøking" kan forkludre din
visjon om å få kristne og muslimer til å "forene krefter", i stedet
for å gå i et slags solidarisk favntak i den metafysiske nød du synes å ha
kommet i, eller konstruert for deg selv, en forutsetningen du legger til grunn
som et nødvendig vilkår for at verden på en eller annen måte skal kunne reddes.
Man kan da spørre om du ikke foretrekker
"forbrødring" eller kameraderi på bekostning av sannheten, (slik den
bl a fremkommer i de to ulike teologiene og da slik de fremstiller seg selv
dogmatisk). Dessuten: Du viser til Bart Ehrmann, men han er bitt supplert,
korrigert og tilbakevist på punkt etter punkt, bl a fordi han ikke har sørget
for tilstrekkelig faktagrunnlag med henvisninger til foreliggende skrifter
selv. (Ehrmann synes å være ekspert på å konkludere med at hans egne
forutsetninger er riktige, han er med andre ord en slags sirkelslutningenes
sirkushest, en rolle han tilsynelatende inntar fordi det er bedre å være klovn
enn hverken hest eller klovn, ... :).
Du henviser også til al Arabi som et slags sannhetsvitne -
eller gyldig motivasjon - for omtolkning av kristne dogmer, hvilket i seg selv
ikke forteller annet enn at du liker å fremstille deg selv som udogmatisk, uten
å begrunne hvorfor vi i det hele tatt skal forskusle dogmene til fordel for en
eller annen form for ny konsensus, eller mer fabelaktig og lekker
preferanseramme, som du vet det ennå ikke har vært mulig å oppnå, i seriøse
miljøer, og som neppe har fremtiden foran seg heller.
Ang Jesus som Messias, kunne du godt ha supplert fremstillingen
din og vist til et mylder av lingvistikk som kunne ha fått deg på bedre eller
andre og mer dristige og radikale eksistensielle vinkler, eller mindre
kjedelige tanker. Det burde ha vært mulig for deg å se denne problematikken i
en større systematisk teologisk sammenheng.
Dessuten: Du forutsetter at oversettelsen "en gud"
kan være like god som "Gud" i Joh 1.1, men faller likevel ned på at
"en gud" faktisk kan være å foretrekke og dermed har du tatt skrittet
inn i Jehovas Vitners univers, -men ikke eksklusivt - et univers som i den
klassiske dogmatikken ikke kan regnes som kristent i det hele tatt. Beleilig
nok for deg, kan man tro, vil du da ha lettere for å tilfredsstille islams krav
på underkastelse, i og med at Jesus også for JV anser Jesus som en underordnet
gud, (de gjør seg da ironisk nok forøvrig selv de facto til polyteister, en
fare også muslimer setter seg i fare for å bli!).
Antakelig velger du denne tilnærmingen for å komme muslimene
i møte på det praktiske og personlige planet, og her på et grunnleggende plan,
og hvor forskjellene kommer meget tydelig frem, og i så fall, nok en gang,
ofrer du den kristne dogmatikken, i tillegg da også kanskje i håp om å få flest
mulig med deg inn i denne villfarelsen, en strategi som kan bidra til å skape
en ny slags overidentitet eller synkretisime som alle synkretister mener alle
burde tiljuble, i denne vår akk så nøytrale og tolerante tid, i en slags narcissistisk
opplevelse av katharsisk galdnihilisme, men, som ved nærmere ettersyn og i sn
konsekvens kan være like destruktivt avidentifiserende og mentalt og materielt
kaosskapende, enn den motsatte vei, som ville være å finne - og finne ut av -
kristendommens unikhet og innebygde eksklusivitet, dvs dens vesen.
Sannheten er at islam og kristendom ekskluderer hverandre
gjensidig, de er to inkompatible troer, med to vesensforskjellige guder, et
faktum muslimer flest ikke har noe som helst problem med å rette seg etter og
ta inn over seg, og en grunnerkjennelse de underkaster seg og lever etter,
etter beste evne, uten behov for hjelp utenfra fra imperier og mennesker som
selv vil ha æren for å skapt en helt ny allmennmenneskelig gud og en gud som
tros passer mer til dagens relativistiske forhandlingsglobalitet og dagens
plattheter og feighet enn til fortidens dypere skjønnhet, seriøsitet, mot og
kreativitet.
Og i farten, bare for å ha
nevnt det: Kristne tilba Jesus som Gud lenge før kirkemøtet i Nicea i 325. Det
viser foreliggende dokumenter, men disse nevner du ikke, så vidt jeg kan se. En
bevisst forglemmelse?
Og så dette:
Ole Jørgen Anfindsen virker ærlig, ja, det skal han ha. Han legger opp til Honest Thinking, men det hjelper ikke å være ærlig hvis man samtidig er mer naiv og mer umoden i visse sammenhenger enn det man burde kunne forvente av en debattlysten og lærd aktør midt i vår tids løvehule - på debattarenaen på dette området - når man befinner seg midt i livet.
Anfindsen later til å ha med seg mye ballast fra sin kristne
bakgrunn og mye av premissgrunnlaget for hvordan han ser på tro og religion
ligger nok her, men uten at han helt klarer å frigjøre seg fra de perspektivene
han har med seg. Han har ikke tatt skrittet fullt ut i friheten og den
selvstendige "tenkningens" verden som dogmene i seg selv legger opp
til, basert på Kirkens egen teologi og historikk i noe omfang og dybde. Han er
fremdeles dominert av "gamle" forestillinger om hva tro og religion
skal være for noe. Han lever m a o i gamle - "medfødte" sekteriske? -
dogmer fremdeles, selv om disse dogmene står kontrært til f eks Kirkens
innsikter og lærdommer man har trukket opp gjennom århundrene. (Erfaringer,
innsikter og lærdommer som på alle måter er helt fantastiske i all sin bredde
og dybde). Det virker som om hans egen "tradisjon" eller spesifikke
arv her står i veien for et mer fruktbart eller "livbart" og dristig
forhold til f eks treenigheten, og hans tanker her er lite bearbeidet og havner
på "søndagskolenivået", eller lavere. Det er både besynderlig, litt
flaut og pinlig å lese hva han skriver om dette, og hvordan han forsøker å
begrunne sine konklusjoner, - et forsøk som forøvrig oser av fordommer eller
intellektuell latskap, dypere nysgjerrighet frykt eller begrensning - og det er
ikke det minste rart at han med den svært begrensede innsikten han har i
treenighetsproblematikken i seg selv har lagt listen svært lavt i forhold til
en slags personlig villet og behovsstyrt symbiose med islam, en religion mer
enn en tro som benekter treenighetslæren og læren om Jesus som Gudemennesket,
dvs Jesus både som Gud og menneske, sett i lys av Bibelens store grunntema
under ett.
Og så enda litt flere tanker ved en annen anledning:
Ole Jørgen Anfindsen virker ærlig, ja, det skal han ha. Han legger opp til Honest Thinking, men det hjelper ikke å være ærlig hvis man samtidig er mer naiv og mer umoden i visse sammenhenger enn det man burde kunne forvente av en debattlysten og lærd aktør midt i vår tids løvehule - på debattarenaen på dette området - når man befinner seg midt i livet.
Anfindsen later til å ha med seg mye ballast fra sin kristne bakgrunn og mye av premissgrunnlaget for hvordan han ser på tro og religion ligger nok her, men uten at han helt klarer å frigjøre seg fra de perspektivene han har med seg. Han har ikke tatt skrittet fultt ut i friheten og den selvstendige "tenkningens" verden som dogmene i sg selv legger opp til, basert på Kirkens egen teologi og historikk i noe omfang og dybde. Han er fremdeles dominert av "gamle" forestillinger om hva tro og religion skal være for noe. Han lever mao i gamle - "medfødte" sekteriske? - dogmer fremdeles, selv om disse dogmene står kontrært til f eks Kirkens innsikter og lærdommer man har trukket opp gjennom århundrene. (Erfaringer, innsikter og lærdommer som på alle måter er helt fantastiske i all sin bredde og dybde). Det virker som om hans egen "tradisjon" eller spesifikke arv her står i veien for et mer fruktbart eller "livbart" og dristig forhold til f eks treenigheten, og hans tanker her er lite bearbeidet og havner på "søndagsskolenivået", eller lavere. Det er både besynderlig, litt flaut og pinlig å lese hva han skriver om dette, og hvordan han forsøker å begrunne sine konklusjoner, - et forsøk som forøvrig oser av fordommer eller intellektuell latskap, dypere nysgjerrighet frykt eller begrensning - og det er ikke det minste rart at han med den svært begrensede innsikten han har i treenighetsproblematikken i seg selv har lagt listen svært lavt i forhold til en slags personlig villet og behovsstyrt symbiose med islam, en religion mer enn en tro som benekter treenighetslæren og læren om Jesus som Gudemennesket, dvs Jesus både som Gud og menneske, sett i lys av Bibelens store grunntema – og faktiske frelseshistorie - under ett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar