Pico della Mirandola, menneskeverdet, puritanerne, Hegel, Nietzche og eksistensialisme mm

Hva betyr det at mennesket som person har «en iboende verdighet» - «inherent dignity»?

Den vestlige Menneskerettserklæring av 1948 presiserer at det dreier seg om noe litt mer, nemlig «the dignity and worth of the human person», på norsk: «den menneskelige persons verdighet og verd».

På norsk gjengis denne erklæringen også med «verdighet og verdi». Begrepet «menneskets iboende verdighet» synes her å ha primat over begrepet «menneskeverd» i seg selv, det «iboende» presiserer og legger premisset for «verdet».

Implisitt og sagt på en annen måte ligger i dette at mennesket i seg selv utgjør en siste, absolutte instans, at det, i hvert fall i norske oversettelser, at det så å si fins intet utover mennesket i seg selv som kan avgjøre menneskets verdi og at verdien da fastsettes av mennesket selv, alene. Og uten egentlig noen «garanti», i hvert fall ingen «metafysisk» verdi, vi kan kalle det «guddommelig garanti», - eller guddommelig, transcendent hjemmel.   

Vi kan altså spørre: Dekker verdighet, verd og verdi hverandre?

Hvis vi holder oss til Verdenserklæringens opprinnelige distinksjon mellom menneskets iboende verdighet, inherent dignity, og verd, worth, ser vi at mennesket har verd på grunn av den iboende verdighet. Når det på norsk heter «menneskeverdet», så er dette på norsk blitt en språklig sammenslåing av begrepene inherent dignity og worth. «Slik sett kan man si at menneskeverdet gir grunnlag for en «ekstrem individorientert rettighetsetikk», ifølge Tore Frost, (i Vidarforlaget: Pico della Mirandola, 20013).

Ifølge Frost skulle den opprinnelige Verdenserklæringens, ifølge dens egen innledning, henspille på å «gjenopprette menneskehetens tapte tro». Forst bemerker også at «kravet om anerkjennelse av menneskets iboende verdighet er et postulat uten innhold. «Den store gevinst: Ideen om menneskets iboende verdighet umuliggjør forestillinger om gardert verdighet», skriver Frost.

Før vi kommer til en liten titt til på Pico della Mirandola, minner vi hva vi skrev om menneskeverdet ifh islam, her på bloggen, se: Menneskeverdet i islam mm, (se Vedlegg: Mozaffari):

In this article we first referred to the primary source of jurisprudence to discover the position of the Holy Quran on the concept of inherent dignity. We found out that there is no consensus among Muslim scholars on this issue. Salafis are of the opinion that only believers have dignity, while other scholars are of the view that all human beings have the potential of acquiring dignity or that all men enjoy inherent dignity[25], even though they may lose it in the event of committing crimes or doing sinful acts. It was also noted that the Declaration of human Rights in Islam stated that all human beings are equal before God Almighty and no one is made superior to another except as a matter of piety and closeness to Lord. Article 1 of this Declaration also states that sincere belief and good deeds is the only way of proper growth and development of human dignity. Therefore, it is in agreement with the opinion that inherent dignity will be developed through sincere belief and good conduct.

Kommentar: Vi ser at islam gir sine egne troende en «garanti», - på det muslimske menneskeverdet, men ikke for alle. Her skjer det en bevisst gradering av mennesket. Muslimer som tror på Allah og profetene, kan hjemle den diskrimineringshjemmel som ligger i selve allah-troen og islam egen «menneskerettighetserklæring» med en garantist som altså heter Allah, eller Koranen. Allah har det siste ord i ett og alt, så hvordan kan islam unngå å hjemle gradering av selve menneskeverdet?

Den vestlige erklæringen hadde altså til hensikt å forøke å gi mennesket tilbake troen. Har det lykkes? Vel, vi har ikke lenger gudstro i Vesten.

Alt – alle verdier, alle meninger, alle teoretiske og praktiske tiltak - må derfor forankres i det individuelle, hvilket skal gis universell, absolutt og objektiv verdi, men da en verdi som er uten forankring i et allmennbegrep, en idémessige form eller idé som kommer utenfra mennesket selv og som så å si «lever godt» uten mennesket selv, i seg selv, som selvtilstrekkelig gud. Det lever som «form» i mennesket selv, skal vi hente inn Aristoteles her, ikke Platon, som med form mener idé, og da en idé som befinner seg utenfor eller over mennesket, ikke i mennesket selv. (Vi ser med dette at Platon forså vidt i denne sammenhengen passer bedre inn i kristen filosofi og i hva menneskeverdet i kristendommen implisitt innebærer, men altså ikke i islam, som riktig nok har en gudstro, men ikke en kristen gudstro).

Vårt begrep om menneskeverdet og menneskets verdighet rotfestes ultimat i mennesket eller individet selv, - det kan egentlig og til syende og sist dreie seg om menneskets emosjoner, følelser, mer eller mindre beleilige omstendigheter og tilfeldigheter, som ultimat eller aksiomatisk grunnlag og garantist, for å si det barskt. Men greit, mennesket blir sin egen garantist. Det er et enormt ansvar å påta seg, men, det kan flyte mye blod av et slikt utgangspunkt, hvis man bare tør tenke på det og bruke den empatien man har, og fantasien, rett og slett.

Taper vi gudstroen, taper vi samtidig troen – ifølge Guds ord – på at mennesket er skapt i guds bilde og likhet, at vi alle opplyses – eller kanskje bedre: holdes oppe av - av guds lys og at Gud selv har skrevet sin naturlov på alle mennesker hjerter. Og da står vi ikke engang tilbake med Menneskerettigheten slik vi er vant til å tenke dem og praktisere dem i dag. De vil – per definisjon av seg selv – ikke makte å gi noen «garanti», de er «bare postulater», og noe vi kan forhandle om til enhver tid, til en preferanse som kan velges eller vrakes.

I islam er denne utveien hvor den troende kan velge eller vrake ikke til stede. Islam har, som nevnt, gudstro, men ikke hvilken som helst gudstro. Menge vil derfor føler seg tryggere og bli mer viss på sin egen helliggjørelse hvis de velger å være og bli muslimer. Jeg tror denne «fristelsen» vil ramme stadig fler vestlige, spesielt i Europa. Det er som om europeere flest ikke makter å se og verdsette den fantastiske frihet Gud – i treenighet - skjenker sine troende i kristendommen, og den uforbeholdne kjærlighet denne friheten faktisk innebærer.

Tilbake til Pico! Vi møter her en person som har tanker om mennesket som for hans tid er usedvanlig like de tanker og den filosofi eller den spekulasjon som mange filosofer, psykologer og teologer m fl i dag har. Pico lot seg inspirere av den jødiske mystikken og de primært via kabbala. Selv blir han kalt en kristen kabbalist, men hans tanker basert på kabbala, ble ikke særlig godt mottatt av den tids pave. Han ga ut et større verk om hvilke innsikter kabbala hadde gitt ham og han stilte opp en rekke «teser», av hvilken mange ble satt på «index» av paven. Flere andre innflytelsesrike personer med stor makt hadde utvist samme begeistring for kabbala som Pico hadde gjort. Tiden synes imidlertid ikke moden for at kabbala skulle slå an mer i samtiden. Kabbala fikk etter hvert et noe dårlig rykte idet man fryktet at kabbala skulle gjøre kristentroen til et mystisk og/eller magisk foretakende, selv om Pico og hans meningsfeller nettopp advarte mot å bruke kabbalistiske påstander eller læresetninger som middel for magisk bruk. Kirken og vel også folk flest, og ikke minst Martin Luter, advarte mot mystikerne, de ville gjøre folk for innadvendte og til tiggere, sa han, og det gikk ikke, ifølge Luther. «Vi kan ikke alle bli tiggere», sa han. Pico advarte da også mot den overtro som lå i mange kabbalistiske systemer innfallsvinkler til «metodene» og mot å tro på astrologi i den forstand at himmellegemene faktisk styrte skjebnene til menneskene på jorden og at de kunne påvirkes av menneskets egne manipulasjoner. Pico snakket imidlertid om magi som en positiv ting, han fattet interesse for positiv magi og fordømte ondskapsfull magi.

Det vi er opptatt her er hvor moderne Pico synes å være, hvor fri han er, og hvilken enorm kjærlighet og hvilke «guddommelige» tiltro han har til mennesket. Her kan man snakke om å sette mennesket, dvs alle individer, i sentrum. Jeg vet ikke om Pico i det følgende hadde Adams alle etterkommere i tankene, eller om det kun er Adam i Edens hage før syndefallet han skriver så eksaltert om, det virker som om han «forguder» mennesket, for menneskes skyld, akkurat slik kanskje Gud selv «forgudet» Adam i Paradis. Gud hadde jo skapt alle ting og så at Skaperverket var «såre godt», I dette ligger det jo implisitt at Adam er en skapning, og ikke i nærheten av være hverken en gud blant mange eller Gud, JHWE, selv. Vi har skrevet noe vi mener er "usannsynlig" interessant om Livets Tre og Kabbala her

Pico della Miradello, fra rundt 1490:

O Adam, Vi har ikke plassert deg på et bestemt utvalgt sted eller gitt deg en skikkelse eller en funksjon som tilhører kun deg; Vi har tvert imot gitt deg behov og forstand til å anta en hvilken som helst plassering og en hvilken som helst form og funksjon som du ønsker å ha og eie. Andre skapningers natur, som er gitt, er avgrenset til det vi har bestemt dem til. Du, som dermed ikke er bundet av grenser, skal derfor selv bestemme din natur, i samsvar med din egen frie vilje, som jeg har plassert i dine hender. Jeg har plassert deg i verdens sentrum slik at du derfra kan overskue alt hva som er i verden. Vi har dannet deg verken himmelsk eller jordisk, verken dødelig eller udødelig, slik at du mer fritt og ærefullt skulle kunne forme og skape deg selv og gi deg selv en skikkelse etter eget ønske og behov. Du er i stand til å stige ned i de lavere livsformer og bli et brutalt beist; du er i stand til å bli født på nytt og bli et høyere vesen, ut fra din egen sjels beslutning. (1486 – s 215 i Tarnas The Passion of the Western Mind).

Kommentar: Hvis vi forutsetter at Pico skriver om mennesket i sin alminnelighet, om vanlig, dødelig mennesker, etter syndefallet, kan man fristet til å tro at Pico guddommeliggjør mennesket og at han dermed sette en annen gud – i menneskelig form - opp mot Gud selv. (Renaissancen dyrket jo mennesket, og dette var ikke fremmede tanke for pavene selv, (jfr arkitektur og skulptur i denne perioden i europeisk kultur).

Men Pico kan da anklages for vantro og hedenskap, for avgudsdyrkelse, men jeg tror ikke dette er Picos hensikt, til det var han for klok og dessuten kjente han jo de kristne dogmene og den kristne ortodoksi på den tiden, like før Marthin Luther stormet inn på scenene og gjorde vei i vellingen både i kirken selv og i samfunnet rundt, sannelig en epokegjørende epoke, må man si. Virkningene av Luthers «revolusjon» merkes den dag i dag. De nordiske kongeriker er fremdeles Luthersk-baserte, hva angår religionstilhørighet, det kan være at de nordiske statene alle som en har «frasagt» seg kravet om at kongene skal bekjenne seg til «den lutherske religion», om dette må jeg undersøke, hvis tiden tillater.

Pico skriver som en nærmest sagt enhver eksistensialist i forrige århundret, fra midte av århundret til slutten av det … og det er ikke slutt ennå.

Eksistensialistene sa at eksistensen kommer foran essensen, og det er akkurat hva Pico sier, om enn ikke så direkte, men likevel så mye større. Pico er ikke ute etter å av-essensialisere mennesket, men etter å få oss til å forstå hvilket fantastiske skapning Gud nå en gang hadde skapt, en skapning som virkelig eksisterte. For eksistensialistene var det mye om å gjøre å redusere mennesket til «kun» eksisterende. Målet var selvutvikling, standarden skulle settes av hver enkelt der og da, så å si. Mennesket hadde ingen kjerne, man kan heller ingen standard for godt og ondt, alt var bokstavlig talt, objektiv sett, relativt, og det syntes alt såååå befriende å si, høre og rette seg etter. I dag ser man at man selv som et fritt vesen kan velge kjønn på direkten og kreve at nasjonen, kirken og hele forsvaret vil stå opp for deg og bekrefte ditt eget, hellige, valg. Man kan også selv erklære seg syndefri og befale prester i kirken å vigsle mennesker som lever i «homofil synd», med den konsekvens at synden i sin helhet er sparket så å si i baken rett ut av kirken. Hvorpå «de fromme» adlyder uten å mukke, fordi man frykter mennesker mer enn Gud, i hvert fall den Gud den judeo-kristne arven har åpenbart seg for oss i.

Med eksistensialismen kom gudsfornektingen og gudsforakten, ateismen og den ytterst kjedelige og blodfattige humanismen inn i selve fokus ikke bare i diskursen, men også i selve samfunnsmaskineriet. Ateismen ble integrert inn på samfunnslegemet nærmest over natten. Og den satte seg fast. Den synes nesten umulig å «løse opp», den er blit allemannseie og den styrer alt fra holdninger og tanker, til emosjoner, nykker, fantasier og følelser. Synden finnes ikke mer, bare tilfredsstillelsen og «jeg mener, og emoverer», som jeg kaller det, derfor er jeg. Man tror man er skapt for selvdyrking eller selvkultivering, noe som lyder litt finere og mer «a-jour». «Life’s a bitch, and then you die» er blitt selve eksistensens grunnvilkår, for mang en ungdom, særlig altfor mange av de med høy IQ og lang universitetsutdannelse, merkelig nok, - og skremmende nok.  

Ateismen en dessuten blitt en ny strukturelle konstitusjon både i institusjoner, organisering og i individer og personer, man klarer ikke å tenke, handle eller føler uten at ateismen følger med som en skygge på lasset og ikke bare som et naturlig vedheng, nei, men nei, nå er den som noe som essensielt tilhørende mennesket som sådant, i hvert fall i de mest aggressive og påståelige ateistene, som selv gjerne vil frelse resten av verden, på deres premisser, som de tar for gitt er både sanne, korrekte, selvinnlysende riktige og sanne og noe de langt på vei har klart i de vestlige landene.

Det er blitt eksistensielt å være essensielt ikke-eksistensialistisk. En ironi eksistensialister, marxister og ateister ikke makter å se, antakelig fordi de fleste mangler mentale fleksibilitet, og ikke minst humor og den naturlige empati som faktisk må være integrert i alle sympati eller empati. Empati og sympati uten humorer umulig, men det er nettopp dette ateistene og de andre her nevnte ikke vil tro. De tar seg selv altfor høytidelig, og de blir selv komiske, i et kosmisk perspektiv, hvis man skal dra det ikke så altfor langt. Og hvordan kan man stille seg solidarisk på halsen med folk hvis man ikke ser noe morsomt eller komisk både i seg selv og de andre man forholder seg sympatiske med?

Eksistensialistene ser ikke at det er behov for å kvitte seg med sin egen nyskapte essens, for å kunne nå målet om det essensfrie mennesket og det mennesket som er totalt underlagt en natur uten «hensikter» eller innebygd «telos», som de gamle grekere snakket om. De har «skippet» den naturlige eller guddommelige loven – ikke de vitenskapelig observerbare fysiske lovene - i alt skaperverk og dermed klippet av navlestrengen til sin Skaper, dvs til troen, det opprinnelige gudsforhold. Se Atesime for "dummies" her og om liberalteologien som frister og førfører mennesket uten reelt mål om forløsning og forsoning,  Og se her om liberalteologien arm i arm med eksistensialismen.  

Filosofen Nietzhshe var en forløper for eksistensialismen, Søren Kirkegaard like så, se Om Kierkegaard og ofringen av Abraham sønn Isak. De var 1800-tallets teologiske «avant gard».

Nietzche beskriver mennesket på en annen måte enn Pico della Mirandola gjør det 400 år før. Vi merker en annen tone i Nietzsche enn hos Mirandola. Mirandola så et stort håp, et pranrama av skjønnhet og fremskrittsvennlig drama, filosofen ser gru og snevrer inn menneskets horisont deretter eller tilsvarende, selv om han åpnet for stadig nye perspektiver og muligheter, som om dette var målet, å havne i stadig nye perspekitver, altså, og som om mennesket i sin essens var fri som fuglen, eller endatil friere. For filosofen er menneskets undergang noe å se frem til, får vi inntrykk av, eller bare noe å konstatere, vil han ha oss til å tro, fordi alt er egentlig tomhet og «falskt», uansett. Og dessuten: Gud er død. (Det fins ikke noe sannere og mer virkelig enn det!). Vi kan være glad for at Dostojevski minnet oss at «hvis Gud er død, så er alt tillatt». Få mennesker i dag gir akt på Dostjevski innsikter.

Slik oppsummerer litt fra Christoffer Panza om hvilket menneskesyn som lå under Nietzshe og hv han ut fra dette forfektet og «forkynte»:

Mennesket består av lidenskaper eller behov og «ditt selv» er alltid forutinntatt. Du kan ikke annet enn å projisere dine meninger og dine egne verdier ut på og over på omgivelsene og verden.

Fordi stadig skiftende erfaringer innebærer å utvikle ulike behov eller lidenskaper, vil du stadig måtte spørre deg selv om hvem du virkelig er, hvem de er er alltid et åpent spørsmål.

Selv om du alltid «er» - for hvert øyeblikk – et gitt perspektiv, kan du aldri reduseres til akkurat det perspektivet. Din identitet er aldri «fixed», eller fastlagt en gang for alle og stadig nye perspektiver vil alltid utgjøre atter nye perspektiver …

Vi skal også nevne filosofen Hegel her. Han mente at det var mulig for historien selv å forandre de logiske førsteprinsippene, fordi han mente – implisitt – at historiens og dens prosess faktisk var Gud selv, dette til tross for at Hegel regnes for kristen. Dette Hegelske hybris-postulat ser også ut til å ha påvirket eksistensialistene, og ikke minst postmoderismen. Det er med andre ord mulig for Hegel å påstå at det kan være feil å påstå at «gitt A, så kan ikke A være B, under ellers like forhold».

Om tankelovene og førsteprinsippene, og Om førsteprinsippene bla a, og Kristendommen er heldig vis både intolerant og ekskluderende

Se også tablå om Hypermagikere og  Tankeforutsetninger.

Vi ser har over sett at Vestens omsorg for individet og dets uavhendelige rettigheter har røtter innen den europeiske sivilisasjon og den judeokristne kulturkrets, og faktisk også nettopp i «protesten» innenfor denne sivilisasjonen mot denne sivilisasjonen og kulturkretsen. Protesten var bare mulig innenfor denne kretsen. Det viser at den judeo-kristne tradisjon er unik når det gjelder utviklingen av toleransebegrepet og det grunnleggende menneskesyn som springer ut av denne og ligger under å virker aktivt og «med essens» i det hele. En slik kulturell, religiøs og sivilisatorisk utvikling har an ikke sett andre steder på kloden eller i noen annen kultur eller tradisjon.  

Omtrent med at Pico skrev sin hyllest til mennesket i Italia, oppsto den en egen kristen retning som kalles puritaismen, en forløper for pietismen. Begge retninger gis ingen større sjanse på «trosmrakedet» i dag. Særlig puritanismen har fårr ord på seg for å være dyster og streng og puritanerene selv gikk aldri trett av å granske sitt indre for om mulig å kunne luke ut synder, som bare Gud kunne tilgi. Men med sin Bibel i bunnen, var det faktisk puritanerne som gjorde Europa oppmerksom på at man faktisk kunne begrunne menneskeverdet i Guds egen skrift, Bibelen, og ikke bare rent ut fra fornuften isolert.

Vi kan derfor kanskje være mer takknemlige overfor puritanerne enn det vi i dag gjerne gir uttrykk for. Puritanerne vek ikke tilbake for bruk av vold, spesielt i forsvarsøyemed, og dette bidro til kolonidannelsen i det som i dag heter USA. USA’s konstitusjon hadde ikke vært mulig uten et eksplisitt kristent fundament, heller ikke genuin toleranse, innbefattet frihetsbegrepet i seg selv.

Om puritanerne var påvirket av Pico della Mirandola, skal jeg ha usagt. Begge bidro sterkt til å forme Vestens selvforståelse og identitet, bygget på Biblenes verdi- virkelighetsoppfatning og  menneskesyn, et verdisyn eller en verdensanskuelse som de islamske landene lande har kunnet se langt etter, helt frem til i dag. `

Islam bør kanskje lære seg noe ved å ta for seg puritanerne og Pico della Mirandola og renaissancen i Europa?   

Puritan origin of human rights

Glen H. Stassen argues that both the concept and the term human rights originated more than a half-century before the Enlightenment thinkers like John Locke. Imago Dei in reference to religious liberty of all persons was used by the free churches (Dissenters) at the time of the Puritan Revolution as an affirmation of the religious liberty of all persons. The concept was based not only on natural reason but also on the Christian struggle for liberty, justice, and peace for all. The background of this struggle lay in the time of the English Revolution. The king had been alienating many Christians by favoring some churches over others.[43]

According to the scholar of Puritan literature William Haller, "the task of turning the statement of the law of nature into ringing declaration of the rights of man fell to Richard Overton."[44] Richard Overton was a founding member of the Leveller movement that first argued for human rights as belonging to all human persons. One of the themes that foreshadowed Richard Overton's reason for giving voice to human rights, especially the demand for separation of church and state, is implicitly connected to the concept of the image of God.[45] This was expressed in the Confession of Faith (1612) by the Puritan group living in Amsterdam. "That as God created all men according to his image [...]. That the magistrate is not to force or compel men to this or that form of religion, or doctrine but to leave Christian religion free, to every man's conscience [...]."[46]

An ecumenical proposal for human rights

Reformed theologian Jürgen Moltmann proposed an ecumenical basis for a concept of human rights using imago Dei for the World Alliance of Reformed Churches in 1970.[47] Moltmann understands humans as in a process of restoration toward the original imago Dei given in creation.[48] Human rights entail whatever humans need in order to best act as God's divine representatives in the world.[49] All human beings are created in God's image, rather than only a ruler or a king. Any concept of human rights will therefore include: first, democratic relationships when humans rule others, cooperation and fellowship with other humans, cooperation with the environment, and the responsibility for future generations of humans created in God's image.[50]