Jesus som GUD i Koranen.

I Koranen fremstilles Jesus som en ”nesten-Jesus”, en heller dårlig etterligning i forhold til den Jesus Kristus som tegnes i Det nye testamente, - det er iallfall førsteinntrykket - vi kan nesten si at Koranen tegner et nesten kraftløst bilde av Jesus. Han når ikke opp til Muhammed. 

Men likevel: En Jesus som dog fikk privilegiet - fremfor Muhammed - å bli tatt rett opp i den allahianske himmel, tror muslimer, (ikke den treenige Guds himmel) - en mulighet som Muhammed aldri fikk.

Jesus skal sogar komme tilbake derfra  en dag for å slå ned Antikrist og  dømme, ja, Gud vet hvem, - kanskje til og med Muhammed.

Det er alltid noe halvt og skyggeaktig i Koranen når det kommer til å beskrive hvem Jesus var. Den treffer ikke blink, den ”skyter” under, den treffer ikke ”mål”. Jesus står igjen som en skygge av seg selv, nesten avmektig, og selvsagt underlagt den store profeten som alle muslimser skal etterligne, helst i ett og alt, - vi kan bare nevne Muhammeds tannpirker: Muslimer skal også bruke tannpirkere, akkurat slike og på samme måte som profeten brukte dem for 1400 år siden. 

(Man kan lure på om tannbørste og tannkrem er halal eller ikke, og ikke vet jeg, jeg overlater glatt slike alvorlige og ortodokse spørsmål til fatwaeksperter, hvor de nå enn måtte befinne seg, og om det nå skulle stå mellom liv og død for noen muslimer og få et korrekt svar eller ikke, på disse intrikate spørsmål).

Jesus er ifølge Koranen imdlertid litt av en mirakelmaker. Han skaper – som  lite barn - fugler av død leire, blant annet. Slik sett står han langt over profeten Muhammed i begavelse. Jesus er dessuten også uten synd, en tilstand profeten bare kan se langt etter. For det står i Koranen selv at profeten syndet, og den uavvendelige konklusjon av dette må da bli at han var en synder, med andre ord: Ikke uten synd,  slik Jesus var det, selv om profeten ikke sjelden ble  tilgitt aldri så meget av Allah der og da, og ofte fikk ordnet det slik at Allah forandret sitt eget uforanderlige budskap ved å komme med nye løfter og påbud som skulle erstatte tidligere løfter og påbud, når det passet seg slik for Muhammed, og når det passet seg slik for Allah, (eller var det kanskje kun ensidig fra Muhammeds side?).

Vi skal ikke gå inn på alle de abrogasjonene som Koranen foretar, dvs. Allah foretar i Koranens utvikling i følge med vår profet her.  Det kan være nok å si f eks at Allah sørget for  å erklære Muhammed uskyldig i ekteskapsbrudd, selv om Koranen forteller at det var nettopp ekstekspasbrudd og troskapsløfte profeten begikk. 

At muslimer her allerede bør begynne å lure eller stille spørsmål om hva som virkelig foregikk på Muhammeds tid, er et "naturlig" spørsmål de fleste "naturlige" mennesker bør stille seg, nei, ikke bare det: Man bør ikke bare stille seg det, ut fra noen intelektuelle pliktfølelse begrunnet i ønske og nødvendighet av å komme til bunns i saker og ting, nei, man behøver bare å følge sitt naturlige anlegg for i det hele tatt å stille slike spørsmål, alle mennesker gjør det selv om de ”bør” det eller ikke, - men oppfordres man til å gjøre dette og tillates denne form for naturlighet i den muslimske tradisjon og kultur? 

Nei, det ser ikke sånn ut. Det ligger mentale sperringer i veien, sperringer som den muslimske tradisjon selv sørger for skal foreligge. Det ligger i sakens natur. Profeten har for muslimer flest forutsetningsvis intet dårlig på samvittigheten og det kan derfor heller ikke stilles spøsmålstegn ved noe denne profeten foretok seg, sa eller tenkte. Det ligger for en muslim - for å si det direkte - utenfor det sømmelige å gjøre dette. Selv om man skulle komme til å påpeke at dette dreier seg om sirkelargumenter av noe tvilsom og håpløs karakter. 

Spørsmål om profetens sømmelighet sømmer seg ikke, noe man ikke kan tillate seg. Man stiller ikke spørsmål hva angår det (tilsynelatende) evige frelsesbudskap muslimer velger å leve under og virke i, og påvirke andre under. 

Profeten blir av mange muslimer sett på ikke bare som en hellig person, men også som nærmest guddommelig. Ja, man ”venererer ” over store deler av den muslimske verden profeten nettopp som om om han var en guddom selv, eller eneste mellomann mellom mennesket og Allah. 

Det står imidlertid ikke noe om at muslimer skal gjøre dette, nei, snarere tvert imot, det står nemlig at Muhammed var et helt vanlig menneske og et menneske som til overmål aldri gjorde noe noe som kan ligne på mirakler, slik vi finner Jesus gjøre i Det nye testamentet. Muhammed var selv stolt over at han nettopp ikke var noen "mirakelmann".

Nei, Muhammed holdt seg til det verdslige, innenfor det jordiske (med et par unntak, han beøskte himmelen, for eksempel, og foretok en reise gjennom luften til Jerusalem, men det er en annen ”cup of tea”, en ”cup” som en av Muhammeds egne koner, til og med, har gitt uttalelser om, uttalelser, ifølge hadith,  som gjør at man trygt kan ta denne himmelreisen med en klype salt og vel så det, og en ”cup” som var av et helt annen slag enn den ”cup” Jesus mått utholde og bære, og den Han bar, med sitt liv som innsats, etter å ha blitt torturet, og etter å ha dødd av det, for hele menneskehetens frelse).

Gjør alt dette Muhammed til en person som så å si har en høyere rang innenfor Gud og mennesker enn Jesus har og hadde?

Ifølge muslimer, ja, men hvilket grunnlag har de for å hevde dette? Står det i Koranen? Går det frem av andre skrifter eller tradisjoner innen islam?

Man skulle tro at det var tilfelle, slik muslimer ”dyrker”  sin profet. Han sies direkte å være alle menneskers forbilde, for kvinne som for mann, selv om kvinner i ikke ubegreset utstrekning dessverre ikke har mulighet for å etterligne ham fullt ut, alt dette også i henhold til Allah’s beskjeder til menneskeheten via den bok som alltid har ligget i den (allahianske) himmel og som alltid vil gjøre det, mirakuløst, uten mulighet for å kunne tilpasses eller forandres, for ikke å si: Forbedres, verken av ham selv eller noe annet mennesket. Ja, allerminst av Muhammed selv. Som er død og gravlagt. Og da som en synder, ifølge ham selv, bare for her å understreket dette nok en gang.

Hva så med Jesus? Jesus er ikke gravlagt, ifølge autoriteter på spørsmålet innen islam. (Det fins unntak her som overalt ellers, men disse lar vi ligge, for slike som hevder dette, mangler tilstrekkelig autoritet til at muslimer flest om noen år vil godta og rette seg etter slike påstander, men, men … ).

  

Men hva mer er det med Jesus, som skiller ham – i betraktelig, for ikke å si vesentlig og helt avgjørende grad – fra profeten?

Jo, for å si det kort: Jesus – og her skriver vi arabisk på norsk – Jesus:  ”uhi – al –matwa”.

Dette er i sannhet en "veldig" måte å uttrykke seg på, en måte som faktisk bare kan tillegges Guds måte eller mulighet for å gjøre det som disse ordene betyr. Og hva betyr de?

”uhi – al – mawta” betyr å ”oppvekke de døde” og det er det bare Gud som kan, dette er en evne som bare kan tillegges eller tilskrives Gud, ingen annen. Det fremgår av Koranen selv.

Muhammed er her utelukket fra å ha en slik evne og det påstås da heller ikke en eneste gang i de muslimske skriftene at Muhammd vekket noen opp fra de døde.

Men gjorde Jesus det, ifølge Koranen, dvs. Allah’s ord, dvs. ifølge ”sannheten” selv?

Ja, det gjør det. Spørsmålet må besvares bekreftende. Saken er derfor klar. Stridsspøsmålet er avgjort. 

En ny tid kan begynne for muslimer: 

Fordi Koranen selv sier at Jesus ”vekket opp døde”, må det stå helt tindrende klar for enhver at Jesus i Koranen faktisk tilskrives egenskaper som bare Gud kan besitte og inneha (for ikke å si: Være), ifølge Koranen selv. 

Koranen bruker nemlig de ovenfor nevnte arabiske termer kun om Allah (for tilfellet Gud), og ikke om noen andre. Altså ingen andre enn Jesus. Jesus sidestilles dermed med Gud, hvilket man ikke kan si at Koranen gjør med Muhammed.

Saken om Jesus som Allah (en betegnelse som logisk nok må brukes av arabiske kristne, som kan kalle Allah for FAR, hvilket er umulig for muslimer) er dermed løst. 

Freden kan begynne, striden er slutt og frelsen for alle avklart, forvisst  og bedyret en gang for alle.

Det er tydelig at det er Jesus som er "større enn", i hvert fall "større enn" profeten Muhammed.

Om det herkser ingen tvil.

Ikke rart at muslimer i Norge nå i julen feirer jul som aldri før til ære bl annet for Jesus, om enn ikke slik han fremstilles fullt og helt i Det nye testamentet, men slik han oppfattes av Allah i Koranen.

Det burde være en begynnelse. Så la oss gå ut fra og tro det, inntil noe annet viser seg.

Muslimer har ut fra dette intet annet valg enn å begynne å tro på og dyrke Jesus som Gud og ikke bare som en profet med rang etter Muhammed. Skal muslimer tenke slik Allah tenker om Jesus og beskriver Jesus i Koranen, bør de faktisk bli kristne, som alle tror at Jesus er Gud, nettopp slik han beskrives i Koranen sett ut fra det som kommer frem ovenfor. 

Hvis de ikke begynner å gjøre det, vil de faktisk stille seg vantro til Allah's egne ord, og det er etter tradisjonell lære en dødssynd for muslimer. 

Det tryggeste for muslimer - med hensyn til spørsmålet om hvem som kommer til himmelen eller paradis - vil derfor være å bekjenne at Allah vet best, nemlig at Jesus er større enn Muhammed. Hvis de da samtidig vil innrømme at det ikke finnes noe grunnlag for å si at kristne har forfalsket evangeliet om Jesus Kristus, så har muslimer faktisk ingen annen sjanse enn å bli kristne, alle som en.

(For de som absolutt må ha koranhjemler for det som påstås ovenfor, kan jeg anbefale boken Kristne og Muslimer av Johan Bouman. Vi tar med noen koransurer for tilfellet: 3. 43, 75.39, 3. 26, 22.6, 41. 39 og 42,7 – alle lest i sammenheng. )

 Tillegg:

I Koranen, sure 3. 135, står det: Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?

 Her har vi det altså igjen: Hvis Jesus kan tilgi synder, Mark 2. 7, må han da ikke likestilles med Allah, dvs Gud slik Jesus i kristentroen blir?

Om dette vil man kunne begi seg inn i labyrinter av semantisk og "ontologisk" flisespikkeri. 

Det gjelder derfor å skjære gjennom. For kristne er det avgjørende at det er Gud som tar initiativet når det gjelder å tilgi. Kristne kan vite hvilken stilling de har overfor Gud. 

For muslimer er det bare å håpe på at Allah en gang skal tilgi, den troende muslim
avskjæres dermed fra full frelsesvisshet, se sure 26. 51, 26. 82, sml 14. 42 og 66. 8.