-
For ikke lenge siden, 4.09.17,
kunne vi oppleve Raymond Johansen, Ap, si dette:
«Du og meg, Basim, hånd i hånd for fremtidens Norge. (Til
TV2). Denne dagen betyr like mye som julaften for oss».
Har Johansen satt seg inn i hva «Ibrahims» beordrede drap av
eget barn handlet om? Ibrahim, som den hijabkledde representanten for
arrangøren i tv-reportasjen forteller om, er stamfar til de tre religioner som
i dag feilaktig og sterkt misvisende kalles de tre abrahamittiske religioner, etter navnet og personen Abraham,
som er et jødisk navn, og rett nok semittisk navn, men altså ikke et arabisk
eller islamsk navn.
Den judeokristne Abraham uttrykte tvil, og det var kanskje nettopp
derfor JHWE – den judeokristne Gud - lar historien ende med at Abraham slipper
å ofre sin sønn og at sønnen dermed får leve. Har dette hatt noe å si for ettertiden?
Har myten – om man vil – hatt direkte normering og innflytelse på den vestlige
måten å tenke på? Har myten medvirket direkte og gjennomgripende til å utvikle
så til de grader forskjellige samfunn som det muslimske og det kristne?
I den kristelige sivilisasjonen ga Abrahams tvil rom for
enkeltindividet til å reflektere og velge moralsk selv. I islam, derimot, er
det ifølge Koranens fortelling om ofringen av Ismael, om å gjøre å utføre Allah’s
entydige ordre blindt. Lydigheten ble viktigere enn «tvilen og refleksjonen,
eller menneskets løyve til å tenke selv ikke nødvendigvis som en robot ut fra
ren plikt.
Koranen er klar på at Ibrahim ikke tvilte, eller usikkerhet
fra «Ibrahims» side. hegnar,
HRS
id like viktig, islams
favntak på resett
OK. Vi hopper frem til «vår» tid, og tar et par-tre «tilfeldige»
blikkfang fra de siste dagers mediadekning av ymse viktigt, eksemplifisert her med fire konkrete og svært overflatisk
funderte «nyheter», før vi kommer til vårt anliggende under, hvor vi gjør oss
noe tanker idet vi forsøker å sette tingene i perspektiv, igjen, som så mange
ganger før.
Vi forsøker å «fryse» visse øyeblikk eller hendelser og lage
levende stilleben av dem, så å si. Vi forsøker å vise hvor flyktig både
omgivelser og settinger er blitt, takket være media og det favntak media har på
oss, og hvor gjennomgripende «mediamennesker»
vi alle er blitt, og hvordan media sluker oss med hud og hår.
Under ligger spørsmålet: Hva er det varige i alt dette? Ja,
fins det noe varig i det i det hele tatt? Hvis ikke, og hvis dette er vår
grunnholdning og selve fundamentet for alt vi tenker og gjør, hva da?
De eksemplene jeg viser til i denne artikkelen skriver seg
fra de siste par ukers offentlige debatt. De er selektivt valgt, i håp om å få
frem et større bilde, de viser på en måte ut over seg selv til et større
«rammeverk». Like vel kan de oppfattes som høyst isolerte «fakta», som uviktige
detaljer i det større bildet. Eksemplene forflyktiges i samme øyeblikk de
nevnes og er i og for seg uaktuelle i samme stund som de er aktuelle. Like vel
er de små tråder i en større vevnad, små øyeblikksbilder i et større album, et
album det til syvende og sist er opp til eventuelle lesere å sette sammen
tingene i sitt eget enda større «album». Eksemplene og analysene her – inkludert
denne artikkel i seg selv – er ment å skulle være et lite bidrag i den
monsterbølge av informasjon som overvelder oss til daglig, hvis man da ydmykt skulle
være interessert i å forstå det som skjer og hvis man har behov for å finne
noen lange linjer i «landskapet». Vi klarer ikke å danne oss noe helhetsbilde
uten at vi har summen av alle enkeltbildene – snap-shotsene – det er å håpe at
summen av alle bilder og alle lysglimt i seg selv gir et større bilde, mer
innsikt og forhåpentlig vis en litt annen vri på tingene enn vi vanligvis døser
oss til.
For å ta det elementære først: Det er vår påstand at media
nå oversvømmer befolkningen med overflatiske ad hoc- nyheter og kommentarer
eller reportasjer som bidrar til det motsatte av folkeopplysning. Det dreier
seg snarere om folkeformørking, bl a fordi nyhetene farer så fort forbi, at
fordypningen til stoffet og de underliggende store og dype strømninger lider
under det. Vi trekkes inn i et stort sluk hvor det overflatiske tankeliv settes
i høysete og betraktes som en nødvendig dygd, ironisk nok, en dygd vi må
tilegne oss skal vi ha håp om overleve som en integrert del av den nye,
postmoderne, vestlige sivilisasjon og det som er igjen av den.
I praksis har media den gjennomgripende virkning på oss at
vi faktisk tro at vi – i sublim praksis – og i essens nå anser oss for å være reportere av vesen, individer som til
enhver tid kan bevege oss dit vi vil, inn og ut av historien og historiene, og
der selve «storyen» er den faktor som egentlig leder oss til våre destinasjoner
og definerer oss som «vesener» - med den aller største letthet og «presisjon».
Det er selvsagt umulig å få folk til å forstå at de nå av
vesen er blitt reportere, og dette er forståelig. Når jeg bruker termen
«reporter» og «reportere», er det ganske enkelt for å få frem visse poeng og
perspektiver som kan fortelle oss noe om hvem vi egentlig er i dag, hvordan og
hvorfor vi reagerer og fungerer som vi gjør, og hvordan dette påvirker oss alle
som en.
Som vesensbestemte «reportere» kan vi innbille oss at vi kan
bevege oss rundt omkring i landskaper og debatter med englers letthet. Vi tror
vi kan gjøre dette helt ansvarsfritt og i den tro at vi er beskyttet mot
kritikk og opposisjon «til evig tid». Fordi vi grunnleggende altså oppfatter
oss selv som reportere. Vår hovedrolle i livet er å funke som reportere. Det er
ikke bare blitt en mulighet å fylle denne rollen til prektighet, men en
nødvendighet. Det vi trenger mest av alt i våre møter med verdenssituasjonen,
er å få være tilskuere, ikke deltakere. Å være «reporter» er en
forsvarsstrategi vi bruker, men som vi samtidig fortrenge, for bedre å kunne å
beskytte oss selv.
I seg selv innbyr dette til behovet for en nødvendig eller
styrt utvikling eller endring i eller av systemer og samfunnsstrukturer. Vi
ønsker ikke å se den nødvendigvis ledsagende trend som følger denne prosessen
hen mot en større, generell paranoia, en tilstand vi faktisk ønsker velkommen i
den tro at den er «sunn» for oss. Et utslag av denne trenden er det når
samfunnsaktører som f eks forskeren Sindre Bangstad blir opprørt og reiser
pekefingeren når andre aktører påstår at vi lider av irrasjonell skyldfølelse
for tidligere generasjoner og tiders overgrep og misgjerninger. Bangstad mener
at vi ikke skal kvitte oss med skyldfølelsen, men snarere bevare og forsterke
den, ja, pleie den. Slik jeg tolker dette, viser det at en underliggende
paranoia gjør seg gjeldende med stor kraft. Sindre Bangstad trenger syndebukker
skal han lykkes med prosjektet sitt, som kan sies å være dette å skape et stort
og nytt Vi. Bangstad vil helst eliminere de som ikke føyer seg under hans
moralisme eller hypermagi, (se
under) og som nekter å gå og bære på skyld for andres misgjerninger og synder. De
som nekter å bøye seg for Bangstads metamoralske krav, oppfattes som
konspiratører mot Bangstad, folk som saboterer prosjektet hans og som derfor
oppfattes som en trussel. Dette er noia i full blomst. Her
om Bangstads fantasi om islamofobi
Som «reportere» er vi – eller gjøres vi - både til uangripelige og til høybeskyttede individer,
et privilegium akkreditert oss av den høyeste myndighet, som sørger for at
intet ondt eller fordervelig kan hende oss. Og vi tror fullt og fat å dette. Vi
tror ikke at en demokratisk sløvhet kanskje har lullet oss i søvn og gitt oss
en falsk trygghet på egen uangripelighet.
Denne myndigheten sørger så for at vi kan reise på kryss og
tvers og tre inn i alle tenkelige situasjoner, som deus ex machina vesener, funksjoner som faktisk på det mentale
planet gir oss guddommelig status, uten at vi takker bevisst for den ære dette
i seg selv foræres oss.
Vi tillates å være til stede mentalt og fysisk overalt hvor
«det skjer noe», og hvor det som skjer anses som superviktig, og hvor vår
tilstedeværelse da gjerne realiseres til samme øyeblikks-tid overalt, hvor
«dét» skjer!. Vi er til stede som VIP overalt. Vi er blitt viktige og holder
krampaktig nettopp på vår viktighet, - ikke bare som reportere, men også som
kommentatorer. Vi er blitt like viktige som hus-kommentatorene i de ulike
mediahusene er. Vi applauderer dem og identifisere oss med dem, det gir oss
følelse av trygghet og den overlegenhet det gir å ha overblikket, det større
perspektivet.
Vi føler oss «on top of the world», vi besitter til enhver
tid den viten og den kommentatorinnsikt som skal til for å bli god og
uangripelig, dvs etisk og moralsk mest høyverdig, både lokalt og
universalistisk. Hvis vi altså skulle bli misfornøyd med kun å innta
reporter-rollen, kan vi uten i stedet identifisere oss med kommentatorrollen,
en rolle med høyere vektighet og status, en tittel det er bedre å smykke oss
med. Men det vi overser er at kommentatorene er avhengige av reporterne og at
reporterne avhengig av kommentatorene. De er to stykker av samme alen. De sier
begge for alle praktiske formål at Sannheten finnes ikke og at det derfor er
fånyttes å søke sannheten, bortsett fra den sannhet som fins i våre kommentarer
som bygger på reporternes rapporter, som er sanne bare for så vidt de er sanne
ut fra våre analyser og vår kontekst og det faktagrunnlag som bestemmer våre
meninger, som avgjør våre verdier. Til enhver tid. Ikke rart da, at «vi», som «ontologiske
og eksistensiell reportere» faktisk befinner oss i et dødvannets kvaler,
egentlig i den absolutte usikkerhet, som vi attpåtil skal forventes å utholde
og holde ut i, ved ene og alene å underlegge oss det vi kan kalle de godes sannhetsvelde og tyranni. Godhetsapostler
i for oss usynlig kommisæruniformer.
Godhetsapostlene påbyr oss å tenke, forstå, formulere og
innrette oss etter den universelle maksime at Sannhet ikke finnes, utenom vår Sannhet. Stort mer
selvmotsigende går det ikke an å si det. Men vi tror det er sant og nøyer oss dermed
med en sannhet av høyst tærtier eller høyst irrelevante karakter og vesen, uten
at vi altså lar oss merke stort med det. Det betyr imidlertid at huset bygges å
sandgrunn, at «kalaset» vil veltes om ikke så brått. «What comes up, will come
down», for å bruke en esoterisk og ingen typisk kristen term. Men sannheten er
jo at den som reddes vil, den reddes kan, hvis vi bare får rev i seilene,
annetsteds fra, eller ovenifra og på nytt, i en stor omvendelse, om man vil, på
livets vei. For vi kan ikke reddes uten å ha tro og å ha noe absolutt å tro på,
f eks dette at Gud er kjærlighet, en mye misforstått trossetning, men nok om
dette akkurat her. Den viten og de reportere og de kommentarer og kommentatorer
som bringes til torgs innenfor etablissementet og inne elitens jaktområder, kan
ikke hjelpe oss. De forsterker bare alle sin egen status som tilskuere og
forhindrer som best de kan både sitt publikum og seg selv å bli deltakere i
essensiell og eksistensiell mening og sammenheng. Bare tro kan redde. Tro på et
kongedømme, et rike som kommer og skal komme, og som alt er i ferd med å skje,
uten at det allerede har kommet i sin fylde, i et allerede nå, men ennå ikke. Først
når det er konkret inntrådt, kan vi ikke være de deltagere i, med og hos Gud vi
ble skapt til å være. Inntil da kan vi ikke bli gudsskuende deltakere i Guds
husholdning.
Vi føler med andre ord at vi har en slags allmakt og at
intet skadelig eller sterkt kritikkverdig kan ramme oss, at vi altså er
uangripelige, at «våre» verdier er best, - like vel og på tross av alt - og ikke
bare fysisk uangripelige, men også «åndelig» eller psykisk uangripelige, vi er
jo bare reportere! Og slik lurer vi ikke bare oss selv, men også alle andre. Vi
tror i vår galskap at det er et kategorisk imperativ for oss å hevde med den
det største alvor og den mest intense overbevisning at vi ikke kan si at vår
kultur eller sivilisasjon faktisk og etter alle solemerker i virkeligheten og
ontologisk er bedre enn de andres sivilisasjoner eller kulturer. På denne måten
tror vi at vi sier og følger sannheten når vi sier at vi er ikke bedre. Vi
sikrer oss ved å komme med et negativt bevis mot oss selv. Vi er best fordi
først når vi sier at vi ikke er best, så er vi best.
Vi tror med andre ord at vi fra naturens side nå er født med
gen- genererte forsvarsmekanisme som gjør oss upåvirket både av fysiske og psykiske
angrep. (Vi kan like godt tro at vi evner å gjøre oss usynlige for egen regning
når det måtte være og dette er et aspekt ved den nye hypermagien som rir oss). Det følger logisk at vi da heller ikke
kan angripes moralsk, for vi er allerede på den moralsk riktige siden. Dessuten
trenger vi ikke moral så lenge vi er uangripelige! Vi har nådd toppen:
Innbilningen kan ikke være større og mer radikal. Og det er dette som gir den
beste forklaring på hvorfor kristendommen oppfattes som både ond og avleggs.
Som media-menneske har vi fjernet oss komplett fra det jeg
andre steder kaller det
juridico-religico mennesket, et vesen det primært er å forholde seg til
jussen i sin pristine form og til
Gud. Derfor ser vi heller ikke islam som en kombinasjon både av metafysisk og
fysisk kraft eller agens. Når vi forholder oss til islam, forholder vi oss på
samme måte som når en forelder leser eventyr til barna like før de kal sove. Vi
«vet» at det vi leser ikke er virkelig sant, at det ikke har noe med «den
harde» virkelighet og realitetene å gjøre. Vi velger både for oss selv og barna
å fortrylle oss inn i en virkelighet hvor drømmen er mer virkelig enn
virkeligheten selv.
Vi forholder oss til eventyret som vi forholder oss til
islam. Vi forholder oss til islam som om vi var reportere – eller kun høytlesereog
ikke noe annet – for barna. For
reportere flest er islam ikke virkelig, islam er riktig nok ikke eventyr,
heller, kan man innrømme. Men vi ser ikke at det «vi» lager reportasjer om ikke
er virkeligheten, men virkeligheten mer som et eventyr enn som et vitnemål om
realiteter her og nå. Vi oppfatter det kanskje til og med slik at det muslimer
forteller oss om seg selv, er mer likt et eventyr enn virkelighet, historie og
fakta. Vi leser inn ønskedrømmer om tingene, vi går automatisk ut fra at «de»
er mer lik oss enn forskjellig fra oss. Vi stiller oss som tilskuere til det
hele, til eventyret, vi vegrer oss fra å delta i virkeligheten. Vi ser ikke det
tragikomiske i at det er nettopp muslimenes eventyrfortelling vi holder for
sant, som de distanserte og uangripelige reportere «vi» - det store naive og
«gode» flertall er blitt og faktisk
ønsker å være. (Vi blir «godere» slik!).
Sannheten er: Vi ser ikke forskjell på sannhet og løgn, og
vi elsker det og brysker oss av det, viser oss frem med det, kan ikke tenke oss
å leve uten det, og sprer om oss med denne virkelighetsflukten, som om flukten
i seg selv skulle være en nødvendige eller normativ betingelse for å kunne
påstå at man overhodet eksisterer, med egen identitet, en identitet, en
historie og en tro forskjellig fra deres. Og dessuten tror vi at vi er så fordømt
autentiske, spontane, sanne! I motsetning til dette å være falske og fake! Phu.
Fatum est: Vi er virkelig «phonies», bare på en annen måte enn det de gode selv
tror.
Flukten er blitt «estetisk», den krever «stil» og gjerne
spesialkunnskap, ekspertise, den opererer med kodeord og kodehandlinger, tegn
og sjibolet’er, - vår forfengelighet og hang til subtil smisking og selvsensurerende
selv-servilisering, for å vinne gunst og stadig mer flyktig anerkjennelse, og
skuespill, er ubegrenset - og media og reporterne har i kraft av sin egen
eksistens «erstattet» eller fortrengt lengselen etter virkeligheten per se, som doxiske fokalpunkt, «bestemmelsessted», livsstil og måte eller vår «way of life».
Samtidig er virkelighet blitt den virkeligheten vi faktisk
velger og som blir virkelighet fordi vi faktisk velger denne eller hin måten å
se og forholde oss til virkeligheten på. Vi ser i dette valget en ubrytelig koherens, en koherens som i seg selv fremstår
som sannhet, for oss, pro nobis. (Kierkegaard’s
«Subjektiviteten er sannheten» er det mest misforståtte postulat noensinne,
slik vi er blitt her i Vesten).
Vi har gitt på båten det syn på oss selv og virkeligheten
som ble kalt korrespondanse-synet, at sannheten for å være sannhet måtte
tilsvare fakta, «noe» - en virkelighet – utenfor oss selv, som en betingelse
for å kunne si noe om oss selv som var sammenhengende gyldig og fruktbart og holdbart
og derfor sant. Sannheten fantes i relasjonen mellom det som er og det vi
oppfatter som «det som er». I dag ser vi altså en stadig sterkere tendens til å
se sannheten som vår individuelle emosjon og/eller vårt kategoriske «logiske»
bør, til forskjell fra virkeligheten i seg selv, naturloven, eller moralloven, som
et «er». Den virkelighet som «er» er blitt kontingent på vårt» bør. Det er med
andre ord vi som på transcendentalfilosofisk vis definerer virkeligheten og
ikke virkeligheten som dikterer oss om hva som er sant eller falskt. Vår
bestemmelse som ontologiske og eksistensielle «reportere» røper at dette er
tilfell. Vå stilling som «reportere» som konsept og operativ definisjon kan på
sett og visst ikke reduseres. Vår vesen tilsier oss å at vi ikke kan slute å
være reportere, vi har gått i ett med rollen og dens essens. Den viktigste
essens som premiss for at vi individuelt skal unne tro at vi er utstyrt med
personlig agens, i virkeligheten er dette en funksjon av vår hypermagi. Et sannhetsserum kunne her
være å etablere et konsept eller et paradigme hvor menneskets essens i stedet
bygget på se sammensatte og vekselvirkende kategoriene juridico-religico-vesen.
Vi ser denne tilnærmingen som et radikalt nytt og bedre
forsøk på å komme virkeligheten nær, gjøre den til objekt, ta den for det den
er: En faktor som korresponerer. Sannheten er blitt det vi dikter opp, bare
diktverket er koherent, og bare dette garanterer dette i seg selv for at
«sannheten er oss», dvs – i realiteten - noen
av oss. (Allerede her er godhetsapostlene intolerante dualister). Virkeligheten
må rette seg etter hvordan vi beskriver virkeligheten. Vi tåler ikke å forholde
oss til det faktum at det er virkeligheten som bestemmer hva virkeligheten er
og innebærer, når alt kommer til alt, ikke vår distanserte reportasje om den,
ikke vår reporter-forhold til den.
Et reporter-forhold skiller seg fra det rene
tilskuer-forhold idet at man i et reporter-forhold faktisk krever innsats, men
da med en innsats som i sin tur krever ytterlige distanse, en distanse som
likesom kurerer misforholdet ved å referere til stadig flere ledsagende fakta,
analyser og prognoser, ironisk nok med det mål for øye å øke vår nærhet nettopp
til virkeligheten med vår «pågående» virkelighetsforståelse, en pågåenhet som
oppfattes som og kringkastes som sin motsetning, nemlig – så langt mulig – som
dette å være objektivt nøytral, noe man like vel ikke er i stand til, nettopp
fordi distansen eller nærheten jo er agenser i seg selv, agenser som dikterer
konstitusjonen som alt flyter av, i den koherensstyrte konseptverden «godhetsapostlene»
opererer, lever og ånder i og ut fra.
Det sier seg selv at hvis man trer inn i denne «boblen», disse
praktfulle slott bygd på illusjoner og forstillelse, så vil på den ene siden både
det fysiske og mentale ubehaget, som nødvendig vis følger med på lasset, bare
forsterkes med tiden, ved at man må kompensere nettopp for manglende nærhet.
I praksis er en reporter ingen dommer, han er ingen
lovgiver, han er ingen politiker, han er intet politi. (Han står ikke i det
juridico-religico paradigme). Like vel føler han seg like mektig som
interessant. Like vel personifiserer han en instans, ja, en overinstans, som
fritar seg selv fra enhver dobbeltsidig endogen og eksogen selvkritikk.
Reporteren blir en rolle som serverer premisser, formidler
og sprer nyheter, han befinner seg i et paradigme hvor man vet – rent teoretisk
og fordi man har lært det på «reporter-skolen» - at man aldri kan være
objektiv, strengt tatt, og at man alltid kan bli brukt eller tatt til inntekt
for noe man ikke støtter eller føler at man er.
Det underliggende, objektive målet med denne prosessen – må
vi foutsette - er å ribbe reportere for all genuin selvaktelse og både
integritet og identitet. Prosessens mål er å kle av ham kunstigheten og
hovmodet, det er karma, kan man si, på krigsstien i en krig reporteren ikke
aner at han befinner seg i. Reporteren kan nemlig ikke se andre slagmarker enn
de han kan reportere om. Han frykter aldri at det laget han selv jobber på har
en villhet og en brutalitet i seg om kan rive ham selv i filler, med innvoller
og alt annet «tilbehør», hud og hår.
Man vet at de fakta man behandler og den måten man behandler
eller vrir disse fakta på, blir et «er» og ut fra dette «er»’et er det så man
trekker moralen og hvor man etablerer sin egen posisjon som den posisjon som
reelt faktisk sitter på og forvalter sannheten. I sannhet en posisjon som
innvarsler det totalitære og vitner om «den totalitære lengsel» som en norsk
filosof for ikke mange decennier siden skrev en bok om. Reporteren legitimerer
seg med nødvendigheten av f eks ytringsfrihet, men målet for reporteren er at
vi alle skal være, bli og tenke og gjerne føle akkurat som reportere, dvs
forholde oss til sannheten og virkeligheten som det de institusjonelle
reporterne gjør. Derfor blir det mest om å gjøre å kunne legitimere seg på den
måte som best kan diktere koherente oppfatninger,
verdier og holdninger, kategorier eller konsepter som da representere «sannheten
selv», og denne sannheten som virkeligheten selv og en sannhet vi ikke kan
komme utenom, utenom ved på en eller annen måte å forsøke å flykte og da i en
from og med utslag som vanskelig lar seg begrunne ut fra «reporter-paradigme»,
som altså har gått over fra å være et korrespondanse-prosjet til et
koherens-prosjket.
Vi oppfatter imidlertid ikke at media har gjort oss til
«kroniske» barn og stadig forsøker å få oss til å tro at vi virkelig er barn, på permanent basis,
dvs at det bare er barn som kan betraktes som og holdes for de egentlige
mennesker, de som best tolker virkeligheten, i kraft av sin uskyld, og ur-nåde,
og som derfor skal og må settes opp på en pidestall og på et pre-sivilisatorisk
nivå, på en måte, et nivå som antas og ubevisst forutsettes å være noblere enn alle andre utgaver av
menneskets nivåer, i hierarkiet, (som bare de færreste i dag tror eksisterer
ontologisk) - og det menneskelige, mer
virkelighetsnært og derfor mer sant enn det paradigme som – i hvert fall
tilsynelatende - rår grunnen i dag. Underforstått: Sivilisasjonen er
kolonialistisk og imperialistisk og derfor forkastelige paradigmer og
tankeforutsetninger.
Kultur oppfattes i vide kretser i dag primært som en kultur
for barn, for de unike og spesielt verneverdige barnas kultur, ikke de voksnes kultur,
en kultur som kan mistenkes for å være modernistisk eller pre-postmodernistisk.
Vi skal derfor lære av barna, de har mer lære oss enn vi kanskje tror og hvis
du bare er aldri så lite til skeptisk til å følge i barnas fotspor og ta til
deg den visdom barna har, vel, da er det grunn til å være skeptisk akkurat mot
deg.
Barn regnes for å være født med et naturlig og rent talent
for ansvar. For bare den som er eller kan betraktes som «opprinnelig», kan være
ekte sann og ansvarlig, - helst uskyldig. For den store skarer av
opportunistiske «reportere», føles det sant befriende å kunne tilskrive barn
diss edle trekk og denne akk så «ettertraktelsesverdig», essensielle karakter.
Reportere flest ynder å reklamere for hvor umiddelbart gode de er, som kan
foredle barna på denne måten. De tror det står i deres makt å kunne tilføre
barna egenskaper som bare supermennesker eller helgener kan oppvise. For mange
ekte barn oppleves dette kravet eller denne forventing som for hard å bære opp
gjennom hele livet. Barn vet at de ikke kan «levere» uforstyrret og skjermet
for all lødig kritikk for lenge. For reporterne tjener denne helliggjørelse av
barna som et skalkeskjul: Den skyldige trenger alltid noen utenom dem selv som de
kan forherliggjøre seg selv gjennom. De gjør barna til fullmektiger og skjold
for seg, «by proxy», altså, for å kunne forherlige seg selv nettopp ved å kunne
skjule sin egen tomhet og nihilisme. Det er som å tro at pengene dine skulle
være i stand til av seg selv å avgjøre hvilken «verdi» du har.
For å ta et eksempel:
Når voksne begynner å diskutere konflikten mellom Israel og palestinerne,
kommer ofte ett «argument» opp og hvor man sammenligner det som skjedde før
Israel ble en egen, selvstendig stat. De som tydeligst føler seg mest voksne,
modne og «vise», trekker frem et eksempel fra sandkassen i barnehagen. Det
sitter noen barn der og lager sandslott og de har det gøy, ler og fekter, livet
kan ikke være bedre. Men så, plutselig, kommer bøllen inn på scenen, han og kameratene
hans bare valser ned sandslottene og tar over hele sandkassa, dvs hele området.
«Slik var det også jødene kom», påstås det så, med stor kraft og overbevisning
…
Jeg spør: Går det an å diskutere med slike voksne personer,
som har så liten peil og som vitterlig forstår så lite? Man kan «go nuts» av
mindre og jeg skal unngå å kjede lesere med fordypning og rasjonelle
forklaringer. Jeg går ut fra at bildet med bøllene gjennomskues som den grove,
umodne og fullstendig ødeleggende tankefeil som her blir begått. «Slik skal vi
ikke ha det, at folk bare kan komme å grabbe til seg», lyder det skråsikkert og
overbevist. Stakkars barn, sier jeg.
Jeg trøster meg med Aristoteles som sa at «visse
selvinnlysende sannheter går det bare ikke an å bevise». Rett og slett, og takk
for det! Det verste er at de folka som «truer» med denne situasjonsbeskrivelsen
faktisk har satt seg litt inn i saken, i hvert fall tilstrekkelig til at de kan
føle seg overlegne, med påfølgende nedlatenhet, et karaktertrekk de selvsagt
benekter at de har.
Et par eksempler til
som forteller om vår tid, eksempler på tankefeil som er mer utbredt enn man
skulle tro: En reporter fra det store utland kommer og lager en dokumentar om
Universitet i Oslo. Han bruker noe uker på å filme det meste, folk og bygninger
og faciliteter av alle slag. Han «vet» at universiteter ofte forbindes ikke
bare med læring, kunnskap, testing og forskning osv. Han skal så avslutte
prosjektet og ber om et siste intervju med dekanus som velvillig stiller opp.
Reporteren skryter av dekanus og universiteter og rose alle de gode resultater
man kan vise til, triveselfaktorer m m, men så stiller han det avgjørende
spørsmålet, et spørsmål heller ikke dekanus kan svare på. Det lyder: «Jeg har
lett og lett, men det er ting jeg ikke finner og det er universitetes ånd, kan decanus hjelpe meg her?»
Nei, dekanus kan ikke hjelpe. Når dokumentaren så blir
kringkastet i reporteren hjemland, forteller han «stolt» at Universitet i Oslo
faktisk er en populær åndsfri sone, hvilket kan forklare universitetets store
popularitet viden om.
Jeg påkaller fortsatt Aristoteles. Alle skjønner hvor galt
det bærer hen. Muligheten for bedring i nærmeste fremtid synes mikroskopiske.
Nok et eksempel på
tidsåndens fravær: Flere moskeer i en middels liten småby i Sverige søker
om å få løyve til å kalle inn til bønn via høy-talere. Noen innbyggere går mot
at dette skal bli tillatt, de viser bl a til at det vil by på altfor mye
støyplage for innbyggerne. Bystyret henter da inn ekspertise til å måle
støynivået, på en vitenskapelig trygg og sikker måte. Undersøkelsen slåt fast
at innkallingen via høyttaler i det offentlige rom ikke overgår de allerede
vedtatte støygrenser, målt i decibel.
Bystyret aksepterer og gir løyve. Problem solved.
Dette er «clash of cicviliations». Ekspertene går selvsagt
fri, de følger jo bare ordre. Men bystyret? Bystyret overlever faktisk på å
servere en grov tankefeil, et lysende kategorimistak, som oppfattes som uttrykk
for «inderlig» toleranse og vennesinn. Spørsmålet blir: Virker islam
forstyrrende i bybildet? Svar: Nei, det er ikke vitenskapelig bevist at islam
virker forstyrrende …
Bystyret inntar enten de vet det eller ikke en reporters
tilnærming til islam og nøyer seg med å bortse fra «islams ånd». Reporterånden
gjennomsyrer både de folkevalgte institusjonene og ekspertvelde. De forteller
begge barna søte eventyr. «Are you the big, bad shark?» spør Rødhette. «No» the
shark replies, calm and meak in voce. «I’m just a little dolphin». Nøff said.
«Reporterstanden» i dag mangler en større overstyrende fortellende ideolog som kan
veilede og forhindre det fullkomne kaos. Reportere har for lengst forlatt håpet
om å fullbyrde en revolusjon a la Marx, ut fra kommunistiske manifester og
bindende beslutninger i sentralkomiteen. Marx har mistet sin kraft og relevans.
Kapitalismen har vist seg å være den optimale utfordrer og seierherre. Så nå må
man klare seg som best man kan med å være reporter og ivre for å innta
fromheten med «nøytralitet» og objektivitet, to størrelser reportere flest «vet»
ikke eksisterer i virkeligheten, men som de vet fremdeles har stor
virkningskraft i praktisk retorikk.
Men selv om marxismen er avskrevet av de fleste, spiller den
materialistiske marxisme like vel med under overflaten. «Reporterstanden» - som
de fleste av oss er integrert inn i og som vi har internalisert i oss – tenker
materialistisk. Den har riktig nok en åndelig overbygning, f eks ideen om en
kontinuerlig utbygging eller forbedring av demokratiet, som forutsettes å
skulle blomstre stadig mer og aldri visne. Demokratiet er blitt
førsteprinsippet alt annet orienteres ut fra og omkring. Det er blitt et må i
seg selv. Alt som kan styrke «demokratiet» ses på som ubetinget positivt.
Sannheten, derimot, anses som et sekundært prosjekt. Når man f eks forsvarer
nær sagt fri uforbeholdenhet i innvandring, asyl- og flyktningepolitikken,
begrunnes liberaliteten ut fra demokratikonseptet, ikke ut fra begrunnede
forestillinger som kunne bidra med fornuftige forbehold og mer realisme.
Uttrykt i praksis illustrerer dette en
overgang fra demokrati til emokrati hvor emosjonene bestemmer demokratiet
og ikke omvendt. Kappløpet står mellom demokrati og emokrati. I et overordnet «klima» hvor reporter-paradigme og
emosjonene «rule the ways and the waves» i fullt samtrav, kommer demokratiet
til først å lide, muligens i lang tid fremover, for så bare å kollapse av
utmattelse om et par snes år.
At vi har gjort oss avhengig av å rapportere om
virkeligheten, ikke som det og den den er, men slik vi mener den bør være, - skjer
altså alt for barnas skyld, for at de skal være mer glade, frimodige og
sannhetssøkende enn oss selv, som representanter for reporterklassen ønsker vi at
vi alle var uskyldsrene barn, slik mennesker i full blomst og modenhet bør
være, og slik vi altså fremstiller oss selv gjennom barna, for å forsikre
publikum om at det er egentlig slik man selv -
som reporter - , er .
Ikke rart at samfunnet nå åpner mer og mer for å fremme, begrunne
og forstå f eks homofil praksis i nær sagt i alle former, og dermed også en
slags kollektiv legitimert, dypere, pedofili in spe … en forsmak på det hele kan være Unge Venstre, som bare for
noen år siden i fullt alvor foreslå å legalisere polygami.
Vi ønsker så dypt å være og fremstille oss selv som
forbilledlige på så mange områder. I dag er det populært å fremstille seg som
forbilledlig når det gjelder å undergrave egne tradisjoner, egen kristne tro,
og dens unike korrespondanse med
virkeligheten, en korrespondanse som skulle sikre mot magi og magiske
strategier, dette i motsetning til den dualisme som ligger i selve islam og som
gjør islam kontingent på sin egen innebygde teologiske eller metafysiske
koherens, en koherens som krever blind lydighet og som ikke kan «se»
sekundærårsaker i universet og kosmos. En koherens som åpner for magi.
Mangel på korrespondanse, en mangl som må kompenseres med
magi, undergraver islam, islam må derfor forsvarer og utbres med trusler om
tvang og underkastelse. Islam i sin kjerne er hovedsaklig ren okkasjonalisme, pluss gudsmonisme og
mellommenneskelig dualisme (et radikalt og uforanderlig «vi og dem»). I dag
trues Vesten først og fremst av dens fristelse til å drive hypermagi og produsere hypemagikere
på løpende bånd, - ikke en gang de frommeste humanister, forskere og f eks
praktiserende leger slipper unna denne fristelsen, de faller i de, og de flest
biter på og underlegger seg, idet de utviser dårlig moralsk dømmekraft,
forkledd som akademisk eller intellektuell av mange kalt høyverdig dømmekraft.
Reporter-klassen, som jeg kaller disse menneskene her,
utgjør den største parasittiske herskerklasse som verden noen gang har sett og
opplevd. Den operer under mange «plausible» forkledninger, den er ingen
eksplisitt ideologi, med en egen implisitte trosbekjennelse og sitt eget
program. Dette passer som fot i hose med betegnelsen «reporter-klasse», den er
den vanskelige av alle herskerklasser å definere, isolere, avsløre, oppløse
og/eller uskadeliggjøre. Dette først og fremst fordi reporterne påberoper seg
forskning og vitenskap på bekostning av tro og sann religion, dvs dypere
selvinnsikt.
Reporterklassen er en klasse som baserer seg på «det
estetiske», på de ynkeligste av alle menneskelig egenskaper, de egenskaper som
fremmer feighet og grunnleggende nihilisme fundert på mental distanse, aldri å
mental nærhet, en strategi som fører rett inn i sentimentalitetens glovarme
helvete, et helvete der man altså «spiser» sine barn for å kunne overleve i, i
vår dagsaktuelle verden.
Det sier seg selv at denne klassen må søke å hjemle seg selv
og begrunne sin strategi i en ekstrovert
retning på bekostning av en mer fruktbar introverte retning,
den retningen som fører til dypere selverkjennelse og selvinnsikt, og
forståelse for egen plassering i kosmos og i relasjonene mellom individer og
personer, for ikke å si i
gudsrelasjon, - et sikkert på symptom på at reporterklassen faktisk
ønsker og trår etter å få leve sitt liv i evig synd, uten evne til å kunne
tilstå seg muligheter for frelse, annet enn i stadig mer flyktig og
tomhetsskapende tilfredsstillelse, vellystighet og eksesser av alle slag.
Reportere og tilskuere av alle slag vil i dag bare riste på hodet
av følgende innsikt gitt oss av St.
Augustin. Han sier: «… there are four states, which are derived
from the Scripture, that correspond to the four states of man in relation to
sin: (a) able to sin, able not to sin (posse peccare, posse non peccare); (b)
not able not to sin (non posse non peccare); (c) able not to sin (posse non
peccare); and (d) unable to sin (non posse peccare). The first state
corresponds to the state of man in innocency, before the Fall; the second the
state of the natural man after the Fall; the third the state of the regenerate
man; and the fourth the glorified man». her
(Obs: I islam finnes ikke begreper for «arvesynd», medfødt synd, ursynd eller
originalsynd. «Myter» har sine konsekvenser … ).
Det Augustin sier er umulig for et «reportermenneske» å
forstå, man kan forsøke å forklare, men det preller av. Det er fullstendig
fånyttes. Man ser ikke at dette trosutsagn tjener som en beskyttelse mot
overgrep, diskriminering, menneskeforakt og den forestilling at noen kan unngå
å synde med sitt hjertes ensidig egosentriske lyster. Augustin vil ikke ha noe
av at noen skal slippe unna pga ytre prektighet, forstillelse og syndfrihet. Han
ser synden som et objektivt faktum og som en ontologisk virkende og faktisk
medfødt destruksjonskraft, ikke som en platt norm- eller lov-overtredelse eller
som en forblommende metafor.
Derimot vil reportere og hypermagikere gladlig kunne
underskrive på og promotere følgende utsag av psykiateren R. D Laing: «Livet er en seksuelt overførbar sykdom med
100% dødelighet».
Et slikt utsagn blir tatt for å uttrykke den eneste sanne
virkelighet, og den eneste sanne virkelighet det er verdt «å kjempe for», fordi
man da kan smykke seg av å være ærlig og oppriktig, som et barn, når man ytrer
det og fordi dette vil sikre en alle andre reporter-kollegaers og
hypermagikeres anerkjennelse, beundring og triumfalisme.
Kan vi stake ut en ny
kurs, med et nytt kompass? Jeg vil peke på en mulighet: Den introverte
retningen – som vi bør åpne mer for i dag – for den gjør det lettere å avsløre
hovmod og tilegne seg ydmykhet, (hvilket ikke betyr servilitet, feighet og
forstillelse). Den ekstroverte bevegelse tvinger individet og psyken inn i
rollen som reporter, en reporter blant mange andre reportere, som alle på den
ene siden tror de arbeider for det gode, men som på den andre siden forblinder
både seg selv og andre tilskuere, som er like forankret i den ytre, men bare
tilsynelatende relevante rolle som nøytral og derfor helt ufarlige og
«fredselskende» tilskuer. Reporter-klassen suger og parasitter mer bevisst enn
vi vil like å tenke og se både på overklassen og underklassen. Den produserer
intet selv. Den bare reproduserer seg. Og da med en metode som med 100%
sikkerhet medfører den sikre død, faktisk håper man. (Se denne Er
du sprø? Kan vi avtale Gud?).
Vi kan forsøke å se
alt dette også ut fra McLuhans slagord om at «the media is the message».
Jeg vil si det slik, som jeg har gjort andre steder her på bloggen: Media er
ikke bare budskapet, budskapet er faktisk blitt oss. Vi kan ikke klare oss uten
media og heller ikke uten medias budskap. Vi makter ikke å forholde oss til noe
eller noen uten gjennom media. Media er oss og vi er media og sammen er vi
budskapet, det ene og suverene – monistiske- budskapet, det budskap som overgår alle andre
budskap, og budskapet er oss, evig forstørret og akkreditert evig liv som
uansvarlig og altdominerende media.
Nærere «allmakt» har mennesket aldri vært. Det overgår
Babels tårn. Vi – menneskeheten - kommer snart til å måtte begynne på nytt,
forfra, hvis Herren vil.
Vi tror vår «ytringsfrihet» er absolutt og absolutt beskyttet
av øvrigheten, koste hva det koste må. Vi tror at vi selv er absolutt
beskyttet, fordi vi «ser» virkeligheten og bare virkeligheten, som altså er
oss. Vi er i sannhet blitt «media-mennesker» med magisk makt til å skape en
uangripelig virkelighet for oss selv og da en virkelighet som har den absolutte
moralske høygrunn og uavhendelige, udelte guddommelige autoritet å fundamentere
seg på både dirkete og transcendentalt.
Vi ser et skipbrudd forut, eller kanskje bedre: Et
samfunns-brudd. Folk manipuleres i kraft av mediamylderet og mediapresset på
lesere og publikum i seg selv. Det er å håpe at det oppstår et – større og
tydeligere formulert - reelt behov – ,enten religiøst eller ideologisk behov – sik
at vi skal kunne gå overflatene litt dypere etter i sømmene. Det vil kanskje
klarne og samtidig minske angsten og frykten for det sanne, skjønne og gode.
Bare gjennom dypere refleksjon kan vi ha håp om å fostre noe som virkelig er
verdt å støtte, og si, ja, kjempe for. Men bar få vil ha tid, krefter og
fantasi nok til å holde seg ajour og skaffe seg dypere innsikt. Vi er blitt
øyeblikksmennesker, sentimentale overflatemennesker og narsissistiske hypermagikere, hvilket er symptomer på
at vi går mot mindre hyggelige tider og at vi faktisk kan risikere å stå uten
sivilisasjon og uten tilstrekkelig individuert, internalisert, strukturert og fundamentert,
myk, fleksibel, trygg og kreativ identitet. (Forankret i Amen). Om
hypermagi og hypermagikere, Den
nye hypermagikeren, Om
bud og hypermagi, Tablå,
Mitt tips av stadig flere av oss vil måtte ty til tidligere
tiders magi kledd i våre dagers kledebon for å få en – falsk – autentisk
følelse av å tilhøre noe varig verneverdig, for mens vi verner disproporsjonalt
miljø og minoritetsgrupper ifht det vi i praksis har råd til på sikt, nedtoner
vi, forakter og hater vi våre tradisjoners åndelige overbygg, vår religion, dvs
kristendommen og den kristne tro.
Våre trosbekjennelser betraktes med vantro og som uttrykk
for eller oppfordringer til tidligere tiders totalitærsøkende naivitet, og en
tro som med historisk nødvendighet førte til rasisme, kolonialisme,
imperialisme og utplyndring av fremmede befolkninger og land nådeløst og en masse.
Det synes å være helt umulig å for oss å gjenoppdage
kristentroen, den oppfattes som fullstendig akterutseilt i diskursen og hører
egentlig ikke lenger med i vår historie, for våre historikere i dag forutsette
at de som skriver vår historie i dag, har bestemt seg allerede før de er i gang
med å skrive, for at kristendommen i tilfelle den i det hele tatt tas seriøst,
så skal den i hvert fall beskrives på en måte som gjør den komplett og
irrelevant i dag.
At vi kaster trosbekjennelsene p båten, betyr at vi fraskriver
oss vår essens som juridico-religico
vesener. Dette vil koste oss dyrt, selvsagt, men de flest gir blaffen,
«problemene» ligger oss ikke helt umiddelbart oppe id agen eller for hånden og
problemene foreligger da «logisk» ikke i det hele tatt.
Jeg blir av og til fristet til å tenke «så bare la dem dra
dit pepperen gror, hvis de vil». Støre og Johansen kan umulig ha noen dypere
forståelse av hva de mytologiske og juridiske aspekter i religioner og
juridiske systemer betyr og hvilen funksjon disse har. De er på en måte
«hard-driven» som ligger under hele trosparadigme, den «driven» som utgjør
konstitusjonen som alt annet sekundært flyter av og den delen av budskapet som
best treffer tonen og visjon, ja, verdensbildet, menneskesynet, verdisynet og
virkelighetsoppfatningen til hver enkelt troende.
Myten springer ut av et grunnleggende behov i det ubevisste
eller underbevisste, eller de kan sees som ontologiske, objektive fakta som
«kommer utenfra» og påvirker og styrer menneskesinnet, både den individuelle og
kollektive psyke. Myten har konkret relevans i all daglig virksomhet enten vi
legger merke til dem, enten vi har valgt dem som moralske kompass eller ikke,
enten de kan skrive seg direkte fra sine omgivelsers «øvrighetspersonenes» direkte
eller fra ens tradisjoner for øvrig.
Til slutt, tilbake til eksemplene jeg nevnte i ingressen:
1: Direktøren for
IMDI, Libe Rieber-Mohn har skrevet kronikk i Aftenposten. «For folk som skal
leve sammen, finnes det ikke lenger noe oss og dem. Det kan bare finnes et vi.
Spesielt viktig er det i synet på grunnleggende rettigheter og plikter,»
skriver direktøren for Mangfoldsdirektoratet.
2: Kalte barnehijab et
«religiøst, politisk og sexistisk» plagg, må gå av Av Maria Zähler - 14.
februar 2019 | 23:02 31
Lederen i Svenska
simförbundet har blitt tvunget til å gå av, etter å ha konstatert at barnehijab
er et «politisk og sexistisk» plagg.
Svenska simförbundets
leder Ulla Gustavsson rettet nylig søkelyset mot et bilde fra
Riksidrottsförbundets hjemmeside, der en jente som er ikledd hijab skyter med
luftgevær. Siden det har debatten rast, og torsdag ble det rapportert at
Gustavsson går av fra ledervervet.
3: Oslo-byrådet vil
innføre «hen» Av NTB -14. februar 2019 | 22:08 70
Byråd for helse, eldre
og arbeid Tone Tellevik Dahl (Ap) mener «hen» vil være mindre diskriminerende
overfor personer som ikke definerer seg som «han» eller «hun».
Det rødgrønne byrådet
i Oslo ønsker å bruke pronomenet «hen» i det kommunale språket og sender nå
spørsmålet ut på kommunal høring, skriver VG. …
Språkviter Sylfest
Lomheim ved Universitetet i Agder er skeptisk. – Etter mitt syn er ordet helt
unødvendig og umodent ennå. Det er ikke noe problem å bruke et kjønnsnøytralt
ord som vedkommende i kommunal bruk, sier Lomheim til VG.
4: «Biskopene ønsker
ikke å reise spørsmål om abortlovens rettmessighet, men sier at «et samfunn med
legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang».
doc
via Vårt Land
Bernt Torvild
Oftestad kommenterer eksempel 4 over, på facebook: ·
Det var meget trist å se hvordan biskopene i Den norske
kirke svikter i kamp om menneskeverdet. "Aktiv dødshjelp" kommer
snart opp. Hvordan skal man nå verge seg mot dette angrepet fra dødskreftene i
vår kultur? Den katolske kirke har nå fått en ny viktig oppgave: Å tale klart
om livets ukrenkelighet. De to katolske biskopene i Norge bør nå med basis i
uttalelsen fra de katolske nordiske biskoper fra 1999 komme med et vitnesbyrd
om livets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død.
Nei til slam
kommenterer:
Vi hørte om at det skulle gå seg til, at det skulle skapes
ett nytt Vi, et større Vi, et romsligere vi, et vi som fordelte godene bedre og
mer rettferdig.
Prognosene har slått til. Vi har fått et større Vi, et nytt
Hen, et Hen som hverken er elle ikke er, et diffust Vi, som deler seg stadig
mer og mer i to, i To Vi. Et Vi-to-tre-fire som bare henger sammen i kraft det
faktum at man bor på samme sted, i nærheten, eller til nød: I samme land. Og
hvor skillelinjen blir stadig skarpere, tydeligere, mer grunnleggende og klarere
og mer skjerpede mellom de to-tre-fire-fem for hver dag som går.
Og vi har skapt det selv, i den grad «vi» noen gang har
tenkt sosialdemokratisk eller sosialistisk. Vi har invitert demokratiet vårt
til å tåle dette, vi satser på godheten og de gode intensjoner og appellerer
til emosjoner som «stoff», som betinges av det spøkelse vi kan kalle det korrekt,
selv-serviliserende korrekte menneske,
kall det gjerne de autoserviliserende og
delvis autoservilerte menneske.
Vi trodde vi skapte gode holdninger ut av dette, all
forvirringen vi visste måtte komme, og den forvirringen vi liksom hadde bestemt
oss for at vi ikke skulle forberede oss på ville komme, fordi vi jo var så
gode, og fordi vi forventet av oss selv at vi hadde styrke noe, i kraft av å
være oss selv nok i utgangspunktet. Vi bestemte oss til å tror at det faktisk
var et bedre og høyere moralsk prosjekt å gjøre oss til tapere, slik at vi
fortere kunne tilpasse oss til «de andre» og det ukjente og til deres kultur – ikke religion! – og at det ville
være til det beste for oss alle å bli omskapt til undersåtter som godtok dette
og alle de ledsagende metoder og virkemidler som skulle til og som ble brukt
for å nå dette underforståtte og mer eller mindre konsensuelle målet, se f eks Marketing
of Evil, og ser her hvor Helge
Lurås i Resett mener at konseptet religion undergarver frihet.
Vi spår Resett og
Lurås enn bedre fremtid enn den de legger opp til selv.
Men hva var det så vi trodde, før troen så å si dødde ut? Vi
trodde – på en måte – at dette var et kjærlighetsprosjekt og at prosjektet i
seg selv ikke kunne fullføres, uten at «vår» kjærlighet la premissene for
suksess.
Vi så ikke at dette var for mye forlangt. At å svare
positivt på «kallet» nødvendigvis måtte medføre visse ofre, at vi underveis ble
nødt for å forhandle om hva som var sant og hva som var løgn; etter hvert sto
bare den store løgnen tilbake, som noe vi ikke hverken vil eller kan forhandle
med, men som vi like vel fortsetter å innbille oss at vi kan pushje på med
goder for å kunne stagge, at vi betaler utpressingspenger, rett og slett, uten
å være klar over det.
Vi slo av på ethvert sannhetskrav, enhver
virkelighetsbeskrivelse som kunne bringe dette prosjektet ut av kurs, dette utopias mål, på det mentale kartet, som
vi ble forsøkt sosialisert inn i, ja, som vi skulle sosialiseres og
struktureres eller konstrueres inn i, enten vi var for eller mot det.
Og resultatet? Jo, det ser vi nå. Noen kaller det normativt ekstremt å holde ortodoks
kristendom i live, islamkrikk likeså. Resultatet ble at vi ble reddere, mer
engstelige, mer tause, for det var ikke lenger mulig å bare stå og se på og betrakte og analyse i akademiske vendinger og
med studier som aldri kunne forklare hva som var i ferd med å skje, enda
«traktaten», eller «boka», du vet, snakket sitt tydelige språk, i et språk som
var for truende til at noen maktet å se selve trusselen, og at den ikke var
mulig å redusere, enn si fjerne eller ta et endelig oppgjøre med, helt, - aldri.
Det resulterte i at vi ble lystige multi-fasetterte-klovner, artister og showmennesker for enhver
anledning, klovner og ryggsleikere, som villig poserte, fordi det passet oss og
vår akk så selvbetjenende uro og usikkerhet så godt, så godt, - et sikkert indisium
på «fullkommenhet», for de kompakt perplekse - på at de innerst inne var
«gode», fordi de jo «led» for den gode sak. De trodde sentimentalitet alene var
det som skulle til for frelse. (Den kunne erfares på kroppen, deres godhet,
derimot, kan aldri bevises, den eksisterer dermed ikke, selv om de tror på den
aldri så mye selv).
De brydde seg ikke om at det skulle vise seg umulig å måle
disse egenskapene på sikt. Det skulle vise seg at intet bevis fantes. Like vel
trodde de på det, dårene. De som foraktet mennesker som trodde på en objektiv,
historisk, og faktisk allmektig Frelser. (Slike termer er dårskap for enhver
som tror han frelse seg selv).
Vi trodde at vår tvil
om egen integritet, vår usikkerhet om hvem vi var, om hvor vi kom fra og om hvor
vi skulle, var selve tegnet på at vi var i besittelse et høyere gode, og at det
var gode vi egentlig var, substansielt, eller av vesen, og vi tok og tolket alt
dette som bevis på fortreffelighet, uvitende om at vi gikk i sirkelslutningenes
garn og labyrinter, vi er gode fordi vi er gode, - i seg selv en magisk formel,
egenskaper som liksom skapes i det vi nevner dem, og som tilfører oss en
merverdi vi innbiller oss vi er oss fortjent til. Vi ble så fortreffelige at vi
ble selvforherligende, selvgode og ikke minst selvhøytidelige.
Arvesynden var en
sagablott og bare til for fantaster og mørkemenn. Kunne vi kanskje bevise at
gudsbildet og gudslikheten i oss eksisterte? Kunne vi bevise at nåden
eksisterte? Kunne vi vel bevise at frelseren sonet og betalte for våre synder?
Kunne vi bevise at våre grunnlovsfedre visste hva «norsk» og at Stortinget
visste det samme i 1905? Nei, i dag kan vi ikke bevise det og bare det i seg
selv er helt forkastelig. Et av formålene med denne artikkelen er å forsøke å
svare på spørsmålet om hvorfor det er blitt slik
Of course not. Men hvem ser det? Og hva gjøres, hvis man
skulle se det, eller ane sannheten her?
Vi lot oss dupere, vi ble stolte forsvarere av det nye, støre store Vi, et Vi som altså eksisterte ikke bare på papiret
nå, men også i virkeligheten, i bydelene, i distriktene, i skoleverket, særlig
i skoleverket i hovedstaden, hvor på visse barne-og videregående skoler
flertallet nå viser hvem vi er, nemlig det nye, store Vi som består av et flertall av Dem, et stort flertall.
Et flertall som subsidieres på kommando, uten at folk tør å la seg merke med
det, av frykt for en dag å måtte flykte, på alvor, og ikke bare på grunn av
lettere uro for at barna kanskje vill få det bedre og ha mer utbytte av å
flytte «på landet», men også ut fra reell opprørthet og påtakelig, beviselig,
«normal» frykt.
Men under dette lå det en større frykt enn noen annen, dette
plutselig å sulle bli tvunget til stå der foran pøbeldomstolen som anklager og
dommer på en og samme gang, anklaget på helt illusoriske grunnlag for å være
rasist eller islamofob. (At det er alvor nå, se denne
youtoben med Bill Warner.
Mange forestilte seg helt korrekt og med stor grad av
virkelighetssans, selvinnsikt og normal reaksjonsevne, og evne til å la seg
opprøre over den systematiske diskriminering de så komme i fullt trav mot dem,
som en konkret, sanselig oppfattet trussel, en trussel, vel, de visste at Det
store nye Vi’et ikke ville vita av og
høre om, for dette Vi’et levde på
illusjoner, illusjoner eliten var fullt klar over drev fem prosessene, som de
ikke bare kjente til og visste om, men som de brukte til egne formål som
instrumenter i deres egne strategier for å kunne skilte med sin godhet og
opprettholde sitt jålete kameraderi, ja, de visste det, det som de bare ti år
tidligere bare hadde ant eller været, eller hadde et kilende forvarsel av, og
bare en anelse de kunne le av og tøyse med, blant kollegaer og måltavler de
visste de kunne skremme til konformitet, fremdeles innlullet i den trygghet
parolen i seg selv ikke bare skulle, men også rent praktisk ga og forsynte dem
med, nemlig denne tåpeligste av alle beroligende paroler: «At dette vil gå seg
til».
Noen gikk så langt i sin oppjage selvtilfredsstillelse at de
glatt godtok begrunnelsen en mann i skjegg, fra en moské bare de færreste hadde
hørt om og som bare de beste av de beste hadde hatt mot nok til å observere og
analysere, nemlig HRS. Denne «snille» og sympatiske mann nektet så å håndhilse
på en norsk statsråd på begynnelsen av et debattprogram på TV2. Han begrunnet
sin nedlatenhet med et skjelmsk smil med at kona hans ikke ville like eller
godta at mannen hennes skulle bli tilskitnet ved en slik hilsen, slik at han i
sin tur tilskitnet henne.
Det var nok av folk som nikket foran skjermene og tenkte:
Ja, dette skal gå seg til. De vil før eller siden be oss høytidelig, på sin kne
og bønnematter, i sine hjem, i sine familier og klaner og moskeer, om at de
aller nådigst en dag om ikke mange år får lov til å bli akkurat som oss, i sinn
og sjel, og i «sann» tro, troen på den ene sanne gud, han vi kaller Allah, og
til profeten, som jo nedstammer direkte fra vår alle felles og kjære Abraham …
Joda, det går framåt. Vi kan ikke feile, tenkte «vi’et»
eller deler av det, majoriteten. Det er ikke noe feil med oss, bare
det at vi ikke kan si dét, at vår kultur, og vår tidligere
religion, er bedre enn «de andres», for da har man jo passert den røde linje, den
magiske sirkel, det meste skrekkelig og nå på magisk vis frembragte og omforente
tabubelagte område «vi’et» kan tenke seg. Vi trodde at vi ikke kunne miste «the
upper hand». Derfor var vi villig til å gi «den» vekk. For klarer vi «Hen», og
«Hen», klarer vi alt. Vi trodde så lenge vi hadde «the upper hand» at det var
blasfemisk i seg selv å ha frykt, eller tenke i «Vi-dem»- kategorien. Vi lot
biskoper preke og belære oss med eksempler fra bibelhistoriene om at det ikke
var noen grunn til å frykte. Og at frykten egentlig var menneskefiendtlig,
selvfortærende, selvdestruktiv, farlig, splittende og – selvsagt – ikke
kristelig, ikke i det hele tatt.
Det var derfor – implisitt – nå, for kirkegjengere, å føle
at det er en synd å frykte, for vi hadde jo fremdeles Gud med oss, vår Hyrde,
hvem hadde så grunn til å frykte, hvem kunne beseire oss?
Men biskopene så ikke at de øste mer forakt enn dåpsvann nedover
over hodene og inn i hjertene på sine egne menigheter, og at de dermed også
kastet troen ut «med dåpsvannet». Folk forlot derfor – naturlig nok og helt
forklarlig - både menigheter og bydeler. De gjennomskuet de sekulære,
sosialistiske byråder og deres veiledere, pr-folk og partiapparat, og
sentralkomiteer. De så jåleriet, de hørte ikke sine egne ører da en byrådsleder
sa at «et angrep på muslimene er et angrep på meg», for de gjennomskuet at
denne mannen i samme forsamling aldri ville ha kunne finne på å si at «ethvert
angrep på jødene er et angrep på meg» eller «ethvert angrep på de kristne er et
angrep på meg».
Det byråden sa lignet mer på «et hvert angrep på AUF er et
angrep på oss», dvs Det store nye Vi’et.
Ikke rart at medisinere og psykologer holder armlenges
avstand fra den «heksegryte» som nå koker i sinn og skinn, nesten over hele
landet, bortsett fra på de innerst på viddene, lengst ute langs kysten og dypt
inne i de store, grønne skoger.
Bare en og annen
medisiner tar den fullt ut og oppfordrer folk til bokstavelig talt å «gi mer
faen». Vi husker kosegubben og den kreftsyke sosialmedisineren i hvit skjorte,
Mr. Fugelli, den selvsamme som lo hjertelig og inderlig da han hørte et forslag
– som kanskje ville virke? – om å forgifte vannforsyning i visse strøk med en
antatt overbefolkning av islamofobe. Det han antakelig mente var at vi godt
kunne gi mer fan, hvis vi bare forsynte «dem» med flere bevilgninger, mer
bistand, mer støtte. Før uten dette tilfanget, ville nok ikke medisinen til
denne medisineren ikke ha noen effekt i det hele tatt. Han må ha skjønt og visst
dette, å vitenskapelig grunnlag, vil vi tro. Han var villig til å la det støre gode og uklanderlige Vi’et
betale mye, for at drømmen hans om å kunne konstruere det store, støre nye
Vi’et, skulle kunne la seg realisere. Til det trengte han nettopp et folk
som ga mer fan, skulle utopia la seg realisere, og et folk som gikk på godhetsdop. Og denne legen fikk selvsagt
med seg allslags helsepersonell over en lav sko, og beundring og en her av oppfølgere
av antropologer og sosiologer. Farsen
i, med og under Mahad Muhammad
De gikk ut sammen med denne medisineren og forsøkte å gjøre
det til en skam å være «norsk», ja, selve dette
bare å vite hva som var norsk, det var for mye til at de kunne tåle og leve
med. Vi husker demagogen, den evig puerile THE, - antropologi-professor Tomas
Hylland Eriksen - som lovet å få «enhver hvit flekk til å fordufte» fra
norgeskartet. En og annen filosof ville også ha et ord med i laget. Tenk bare
på den evig edle amanuensis, som visstnok ennå ikke er blitt professor, selv om
statsmedia fremstilte ham nettopp med denne tittelen en stund – noe han ved en
anledning da selv fikk anledning til å rette opp, - ham til ære - , men det han
bør og må huskes for, er at han gikk alvorlig ut på banen og mente at alle
islamkritikere som tok «taqyyia» på
alvor, var islamofobe pr definisjon,
(noe han vil bestride, for han mener ikke pr
definisjon, han mener objektivt, i realiteten, ontologisk, og altså ikke
bare «formallogisk» per definisjon).
Vi må også huske at Gule -
Gule/Ekstremisme
- skrev en nesten «plettfri» – analytisk - pedagogisk bok om ekstremisme hvor
han helt glemte å ta med at de islamske tekstene i seg selv er rasistiske,
ut fra gjeldene definisjoner i akademia og lovverk, og blant dem som går ut
fra som en selvfølge at de er intellektuelle, bare de har skaffet seg noen
universitetstitler.
Det Gule og hans intense Vi-lojale
ge like ikke ville eller kunne eller
maktet å se, var den guddommelig foranstaltede rasisme som faktisk lå genuint
innebygd i selv det islamske trosgrunnlag, (basert på Gules og hans ge likes definisjoner av den kulturelle
rasisme).
Jeg har i hvert ikke registrert at Gule har kommet med noen
beklagelse, for denne forsømmelse. Jeg må like vel anta at han skammer seg
bitterlig over ikke ha hatt rett i noe vesentlig i det han har sagt og skrevet
de siste 30 årene, minst.
Gule er en av du uforbederlig som fortsatt lever i den tro
at det store, nye støre Vi skal kunne
etableres, nesten alene ved å følge deres eksempler, som intellektuelle
døgenikter, idet de ikke ser sine egne grunnleggende, uforanderlige og for dem
altbestemmende eller fundamentalt motiverende tilbøyeligheter for propaganda,
svermeri og forføringskunst.
Det vil ikke falle Gule, Gardell og diverse andre moderatorer
og mediaredaktører, det være seg i kristne aviser eller ikke, inn å se det
sykelige i det de har drevet på med, for å få andre til å realisere sitt eget utopia, et utopia på deres egne premisser, og på den forutsetning
at det nær sagt ennå den dag i dag ligger en nazist eller rasist og lurer i
skogbrynet, i biskene, eller rundt neste hjørne. De vil ikke, kan ikke, tør
ikke se og formulere at premissene for utviklingen fremover settes av «de nye»,
i form av absolutte og ufravikelig krav, grunnet ene og alene på Allah’s såkalte
suverene makt og absolutte autoritet, ikke på Gules, Gardell og f eks Bangstads
autoritet og intellektualitet eller intellektualisme.
Vi kan heller ikke se at noen av disse patologiske
godhetskandidatene har kritisert tidligere svare formann for Runnamyeede trust, her
som var først ute med å bruke den høyst villede termen «islamofobi», -
byråkratisk effektivt, får man si - etter en tid villig innrømmet at termen i
seg selv var både villedende og høyst ubrukelig for å få frem et – obligatorisk
- budskap; hvilket budskap henger fortsatt i løse luften, bare at alle
velmenende og lettduperte mennesker skjønner hva budskapet egentlig er, nemlig
at «Vi» ikke kan bygge det store, støre nye Vi’et på det europeiske kontinent
uten først å kneble ethvert tilløp til sannhetsorientering mot større innsikt i
og forståelse av hva islam er, betyr og innebærer i sin agens og essens.
Som vi vet forsøker Europarådet å påvirke sine vasallstater til å
straffeforfølge enhver som fremstille islam som «en uforanderlig og samlet
blokk». «De gode» ville ikke se annet enn at islam er en like mangfoldig,
forskjellig og u-essensiell størrelse som det er antall muslimer i verden. De
skjønner ikke hvor feil de har, og hvor mange feil de må få andre til å begå,
før den store drømmen deres om det
store, støre nye Vi’et ligger i grus, og at noen i virkeligheten må betale
for ødeleggelse, dvs alle andre enn dem selv, naturlig nok …
(Et lite innskudd
her, med lenker til andre artikler her på bloggen, hvis noen skulle fatte mer
enn bare overflatisk interesse: islam
uten essens?, Gule
oikofob?, Akamdemisk
knefall,
prof
Utviks blindvinkler, Islamister
psykotiske, psykisk syke? ,Ufarliggjøring, Essens
eller ikke essens, det er spørsmålet, Agens
og essens, Den
nye magiker hypermagiker, Gule
eller Muhammed off the hook? Motgift
og agens, Gules substansielle
analyser.
Men det er bare en del av dette Vi-Hen’et som egentlig vet hvem de er, at de ikke er som
den andre delen av denne skapelsen. Den ene delen av Vi’et vet ikke hvem de er, fordi de er «alt», ifølge Kongens tale,
som allerede er for mye kommentert, men allerede – til skrekk og gru - for lite
husket, de nye Vi er alt av godhet, og
godheten kan ikke bekjempes, den må snarer økes på, ikke bare via flere og
større bevilgninger, men også ved å øke importen, noe som i sin tur vil få
kongen til å prise det nye støre,
store prosjektet ytterligere.
Om noen år får vi en nyttårstale med det glade budskap at
vi snart er konk, men at dette bare er av det gode, i og med at vi slik kan
yte stadig større bidra til det nye felleskapet, som ingen egentlig vet hvem
er, men for å vise oss selv og dem
hvor gode vi fortsetter å være og må
fortsette å være. Det er bare det at «de nye» godt vet alt dette, at det
kommer, at det gode bare kommer til å øke og drysses stadig mer over dem, at
det ikke er noen tid for å snu, for de gode, de er som alle vet, så beruset på
egne emosjoner og egen godhet at ingenting kan stoppe dem i deres hovmod; å være falsk
god er blitt en hedersbetegnelse, en dygd i seg selv og noe å skilte med,
vise frem i enhver anledning, i enhver kontekst. Det gjelder om å posere
best og mest overbevisende. Vi blir en «gammel befolkning» som ikke kan
forstille seg noe annet enn at her lyves og bedras, at dette er naturlig og den
som vil klare seg og beholde det daglige brød må være en retoriker av klasse,
for å få endene til å møte.
En yngre muslim som nettopp var avvist på en bar i Oslo
sentrum, fortalte med leende og med et stort smil: Bartenderen skulle bare
visst at «vår gruppe» allerede eide mer enn halvparten av baren … Tydelig at
muslimen hadde mer peil enn den brysomme bartenderen. Jeg vil ikke si at
bartenderen hører til blant «de korrekt, emosjonelt betingede gode og
korrekte», men han er nok ikke langt ifra. Men dette var et varsel i den mørke
natten. Et bud m at andre tider er like «um die Ecke».
Og «de nye» vet virkelig alt dette, det har ligget åpent i
dagen for alle til å se og forstå, bortsett fra de dopede – «de dope» - , for å
kontrastere til «de fobe», som som
oftest ser mer enn «de dope» noen
gang vil våge å se. «De nye» vet alt
dette, de er flinkere på realøkonomi, de tenker ikke i sosialøkonomiske termer,
riktig nok, de bryr seg overhodet ikke om Brutto Nasjonalprodukt, de bryr seg
stort sett bare og utelukkende om seg selv; de vet at å tenke kortsiktige er
den beste investering. De går gladelig formelt konkurs der andre i familien kan
overta som eier eller daglig leder dagen etter.
Noen som tror det? Vel, jeg håper vår elite kan kaste litt
mer lys over tingene her, men jeg tviler på om de tør. De vet at virkeligheten
vil skremme vettet av «barna» ved leggetid, at det vil forstyrre progresjon mot
et stadig bedre og større Vi, og et stadig større trykk på «massens» tær. De
tror de kan fortsette å parasittere på «sine enge», sine kjernegode
kjernevelgere, sine undersåtter til evig tid, uten å bli stilt til ansvar noen
gang. «Tomorrow» er alltid en annen dag, som alle andre dager, en stadig
kvalitativt bedre dag, og det gamle og god uttrykket carpe diem er blitt et like u-uttalt – men like fullt ut som høyst
virkende stoff - som misforstått mantra som tidligere ble brukt som en
oppfordring eller en plikt til å ta tak i ting og rett seg opp, bli modigere og
mer produktiv eller kreativ, men som i dag betyr at du kan nøye deg med å leve
på det staten til enhver tid forsyner deg med, på andres bekostning, og med
minst mulig hjelp fra «de andre». De ligger et krav på borgerne i dag om at «vi
ikke skal karre til oss selv, men tvert imot å karpe fra oss», mens «de nye» permanent
skal skjenkes allslags goder så snart de setter foten innafor, og unnes den
nåde å få den noble glede fritt å kunne og burde «karpe til seg».
Alt fordi de er dopa på egne følelser, på egne forstillinger
om uovervinnelighet. De nye vet det
godt, de har for lengst sett våre svake punkt, våre blindvinkler, og ikke bare
dét, men at de selv vet det og aldri kommer til å glemme hvem de selv er, hvem
de er, hvor de kommer fra og hvor de skal, helt uavhengig av hva det nye Vi’et måtte si, med kronisk ropert i
media, og mene eller innbille oss eller ikke. (NRK gjør jobben uansett, helt ubekymret
og frekt ubesværlig, ja, jo mer de serverer av godteri og konfekt til barn og
folk, jo mer spiser og drikker folket og barna. Verden vil la seg lure, heter
det, det går troll i ord for hver dag som går, i dag som i går og i morgen.
Legg forresten til merke til hvor glade «de nye» er for å bli intervjuet i
gammelmedia. De forutsetter at media er deres beste venn, i verste forstand,
deres «venn» fordi de vet at de kan manipulere disse media og at media faktisk
ikke kan la seg annet enn dupere, i «det godes» og deres egen godhets tjeneste).
Denne gruppen anklager allerede de som levde før det
nye støre Vi’et var påtenkt, for snart 13 år siden, 8 dec
2006, da Støre høytidelig, alvorlig og blek som en steinstøtte erklærte
den nye æra for ankommet i «kjød», i en av hovedstadens moskeer.
Det var da det hele begynte for alvor. Det var bare
begynnelsen. Og mange var de som i god dugnadsånd helt frem til i dag fortsetter
i gamle spor henimot mot forjettelsen det er for dem fremdeles å kunne bygge den støre, større godhet, og få delta i
prosessen mot det større Vi. Dette er deres store fortelling. De vil fortsette
prosjektet til det står ferdig, uansett bruk av metoder for å nå målet. De vil
sette opp Potemkin-kulisser om nødvendig. (De vil ikke innse at revolusjonen
allerede spiser sine egne barn!).
Men fremdeles går disse mot et mål som ligger stadig lengre
unna, mens det blir stadig tyngre for sympatisører og de som vil stå på krava å gå veien med dem. Det er
som om de tumler rundt i blinde, blant stadig flere kulturelt betinget ikke rasistisk betingende voldtekter og
kulturelt forklarlige og for dem lett «bortforklarlige»
groomingskandaler, både her og der.
Den godhetsdopede vandrer på en måte i strøk og bydeler som
mentalt minner – i hvert all metaforisk - om sønderskutte strøk og bydeler,
strøk og bydeler som ligger nærmest i grus,- uten at noen ser den ideelle eller
begrepsmessige sannhet i denne metaforen - hvor frykten og håpløsheten råder og hvor
fiendskap og mistenksomhet mot ethvert lite trekk eller sidesprang som kan
tolkes som frafall eller apostasi, blant venner og naboer, da anses som klare
og skadelige brudd på de
utopiakonstruerte og utopiafunderte normene, på denne høyst ateistiske og
sekulærfundamentalistiske religionen, og på troen på - utopien. For de «de file,
islamo-apologetiske» ikke ser at de har skåret seg ut et gudebilde, en avgud,
som de dyrker mest av alt ved i tanker og sine selforgudende sinn hylle seg
selv i selvforherligelsens glorie, narsissister som de er, og reelt malignente på lengre sikt. Alle som én.
Og alle for én, når den tid kommer.
Vi kan stille spørsmålene: Hvorfor så de ikke det som ville
komme? Hvorfor tok de ikke islam på alvor? Ville de ikke eller kunne de ikke se
og forstå at muslimer er bundet av Koranen, av Allah og profeten? At muslimer
står i et juridisk bindende forhold til sin profet og sin gud? Torde de ikke?
Hadde de ikke «it» til å se det? Hvorfor trodde de at drømmen deres var den realitet livet hadde å by
på?
Drømmen om Vi’et ble ikke skapt i et tomrom, premisset for
det ligger i ateismen, sosialismen og kan tilbakeføres til Marx, Darwin og
Nietzsche og uviljen og hatet mot kristentroen, de kristne og kristendommen. Drømmen
om det nye, støre store Vi er et produkt av postmodernismen. Den bygger på
forestillingen eller den emosjonelt baserte overbevisning at vår fortid ikke er
god nok for oss, ja, ikke for noen. At vi selv skal gjøre det bedre, at vi skal
omvende oss og bli annerledes og mer lekre og mer attraktive. Vi aner ikke
hvilken pris vi må betale – både åndelig og fysisk - for dette eksperimentet og
dette forsøket på å dekonstruere oss selv for å kunne rekonstruere oss, på et
grunnlag som mildt sagt henger i løse luften, og som vi innbiller oss en gren
vi sitter så trygt på, men som vi med stor kraft, stor iver og utspekulert
kløkt forsøker å sage av, helt frivillig og helt på vårt eget initiativ.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar