Bispe uttalelser på vide vanke?

Den norske kirke følger med på og går nå i ett med tidsånden; den føler som tidsånden; den er styrt av tidsånden. Den vil at vi skal underlegge oss tidsånden. Den vil at vi skal følge det siste «bispemøtet», ikke Bibelen.

Hvor er så Helligånden?

Kirken synes ikke å ha noen kontakt med Den hellige Ånd i dag, skal vi tro den siste uttalelse fra bispemøtet og skal vi ta uttalelsen som representativ for hele Den norske kirke. Den hellige Ånd er den kraft som veileder oss rett til Gud i Guds egne ord. I dag er det bispene som inntar den høyeste autoritet, en autoritet som langt overskrider det mandat de har ut fra hva Bibelen selv sier. Bispenes mening overstyrer Gud ord. Det kan ikke gå annet enn galt, det bærer helt galt hen.

Kontakten med tidsånden synes å ha overstyrt kirkens forhold til Helligånden. Kirken fratar både seg selv og sin medlemmer dermed evnen til å skille mellom rett og galt, de stenger sannheten ute, de tror ikke at den finnes, - for et paradoks!

Man kan spørre: Hvor dypt har kirken falt? Mener kirken at gudsbildet i mennesket nå er tapt – en gang for alle? Vel, i så fall står kirken i «god protestantisk» tradisjon, for i denne tradisjonen medførte fallet at mennesket mistet gudsbildet, (obs: ikke slik i Den katolske kirke).

Mennesket ble dermed helt avhengig av Guds nåde – ikke Menneskets nåde - for å bli salig. I troen og med nåden, er mennesket samtidig synder og frelst, ifølge Luther. I dag mener Den norske kirkes biskoper at mennesket hverken er frelst eller synder, ser det ut for. Menneskene er, på samme måte som bispene, gode, og bare gode, eller syndefrie, tvers igjennom, selv om det kan stelle i stand mye vondt, men det er en annen skål … Se om nåden i islam og kristen tro

Luther mente for øvrig at De ti bud var en god oppsummering av hva Naturloven eller Den naturlige lov sa, men han mente samtidig at De tid bud var kontekstuelt bundet. Mennesket kunne dermed, i hvert fall i prinsippet, vedta andre «dekaloger». Antakelig er det dette «påbud» kirkens representanter nå trøster seg med og følger til punkt og prikke. Det er forbi med de gamle Ti bud.

De nåværende makthavere og de som sitter med hegemoniet i kirken forstår ikke lenger hva som står i Bibelen, den forstår bare sine emosjonelle bindinger, til tidsånden. Kirken er blitt avhengig av kroppslig berøring, av det fysisk målbare, av det formelt korrekte, for at de skal tro at noe i Bibelen virkelig er sant, det er som om den ikke kan bevise at helligånden eksisterer, derfor tror de ikke på den og derfor kan de ikke åpne seg for veiledning fra den. 

Kirken kan i dag ikke være «berørt» av Den hellige Ånd. Kirken bygger nå på det rent taktile, det rent sanselige, og bare det sanselige kan nå «berøre» kirken. Derfor betraktes da også et foster som en celleklump gravide kvinner kan forføye over eget forgodtbefinnende, også på et rent emosjonelt grunnlag. Kirken har da satt seg i et fremmedgjørende forhold til fostre. Kirken gjør seg fremmedgjort i forhold til hva Bibelen sier om livets og fosterets ukrenkelighet. Kirken betrakter det som en kjærlighetsgjerning å tillate abort ved sekulær, dvs politisk vedtatt, positiv lov. Et samfunn som tillater fri abort er bedre enn andre samfunn som ikke tillater »inngrepet». Man kan overhodet ikke tillate noen å kalle dette for drap, fosterdrap. Noen truer med å straffeforfølge de som tar «drap» i sin munn i denne forbindelsen.

Og, det blir verre: Kirken vet ikke lenger hva synd er, for heller ikke synden kan bevises, annet kanskje enn via berøring, dvs rent positivistisk. Kirken er med andre ord blitt taktil-fundamentalistisk. Alt er derfor tillatt og det som nå ikke er tillatt er å mene at alt er tillatt. Å mene at alt er tillatt, er blitt påbudt. Bortsett fra når det gjelder abort, altså, kjønn og legning likeså, forresten …

Kirken har – som om alt dette ikke var nok – erstattet Den naturlige loven med positiv lovgivning, dvs den lovgivning som mennesket – for anledningen - bestemmer uavhengig av Guds ord – og lov – ut fra Bibelen. Den positive loven settes da over Guds lov og Gud detroniseres.

«Komme Ditt Rike» gjelder ikke lenger. I stedet skal alle følge det absolutte menneskelige påbud: «Komme vårt Rike», dvs de emosjonelt betinget korrektes rike, i praksis det sosialistiske og de gudløses riket.

Riktig nok sier Bibelen at også hedningene har en lov, ja, at hedningene til og med er en lov i seg selv, heter det i Guds ord, - de har samvittighet, de er implisitt skapt med guds bilde i seg. En hedning har derfor i kraft av Den naturlig lov i seg en a priori eller medfødt – eller tillært, det kan komme ut på ett - forståelse av hva som er rett og galt og evne til å la seg påvirke eller styre av god eller dårlig samvittighet. Til og med hedningene og de som fornekter Kristus, kan ha god moral og kunnskap om godt og ondt.

Men det kirken nå forutsetter er, at hedningene ikke kan forstå Den naturlige loven som springer ut fra Gud selv. Den gudløse som i dag påstår at det er etisk galt å ta abort, tar feil, må kirken mene. Den gudfryktige som tror at abort er synd, tar også feil, feil på samme måte, må konklusjonen bli.

Kirken setter dermed den tro den kristentroende har (på at det er galt og en synd å ta abort) på samme linje som den troen den vantro har, - på at det er synd - på det samme på samme linje. Om du tror på Jesu Kristi nåde betyr ingenting, for Selv tror den at den er den sanne troende. Den må hevde det, logisk. Men den kan altså ikke lenger skille mellom kristen tro og vantro tro. Dette å vite forskjellen på godt og ondt hører med til dette å være hedning eller vantro. Å unne se forskjellen, gir ingen frelse, ifølge kristen tro, det må noe ekstra til, det må nåde til.

Har hedninger som tror at abort er av det gode og ikke synd «krav» på frelse? Kirken ser ut til å mene dette, uten at man sier det høyt, men implikasjonen synes klar. Kirken har jo også vedtatt at homofil praksis ikke er synd. Den homofile som selv innser at homofil praksis er syndig, har ikke mye å stille opp med i kirken. Kirken «nøder» ham til å benekte at homofili praksis ser synd. Den homofile oppfordrer med andre ord til å synde.

For et bakvendtland!

Kirken skal være et lys for hedningene, men hedningene tillegges nå varig svekkede sjelsevner, hvis de tror at abort er synd. Kirken ser ikke at den da selv mangler disse sjelsevnene, eller denne nåden, den nåde, altså, som gjør folk i stand til å se at abort er synd. Kirken tror at så lenge abort er lovlig, så er abort ikke synd, ja, kirken har til og med opprettet et helt nytt sakrament som kan sikre syndere salighet, selv om de ut fra Skriften selv er syndere, og selv om Bibelen, tradisjonen og den kristne ortodoxi ikke gir dem noen hjemmel eller myndighet til det.  

Kirken ser ikke at abort er Gud imot og at å støtte, løfte frem og opphøye den menneskeskapte positive lov til noe mer hellig og opphøyd enn Guds lov, faktisk er en stor synd, en grov synd, ja, helligbrøde. Kirken mener at ikke bare er Guds naturlige lov fratatt enhver legitimitet og preskriptiv og normerende autoritet, men også at Guds lov opphørt og lagt død og at den selv velsigner synd.

Kirken tror dessuten og implisitt i dette, at hedningenes lov – som er skrevet på deres hjerter – er opphevet. Ikke en gang hedninger og ugudelig kan nå si at det er galt å ta abort. De kan – ifølge kirken nå – ikke si at abort faktisk er drap, fosterdrap, forsettlig drap på en person, et menneske, et vergeløst menneske som nå altså ikke anses å ha en absolutt rett til liv. Kirken kan ikke lenger si at det er galt å kvele en menneskevorden i fødselen. Kirken sier at det er et gode at noen fostre aborteres. Det må implisere at det ikke er synd å ta abort, og det er akkurat det den sier: Jeg viser til et svar på dette fra en prest som kunne bekrefte på konkret spørsmål om det var synd å ta abort at det ikke var ulovlig å ta abort. Rikke Grevstad Kopperstad

Joda, kirken tilpasser seg nå tidens ånd, noe vil si at kirken er blitt fleksibel, raus, kreativ og tolerant. Kirken utstyrer seg antakelig med slike honnørord selv, og mange er hjertens enig. De istemmer villig det nye budskap og holder for «det beste budskap», et budskap som langt overtreffer Bibelen og evangelienes –bare gode - budskap. Evangelion betyr det glade budskap, kirken vil nå servere Det beste budskap, det budskap som passer «de gode» best.

Kirken setter seg med andre opp til å være Gud. Den tilraner seg absolutt etisk makt og myndighet til å bestemme hva som er rett og galt en gang for alle. I toleransens navn er kirken blitt totalitær i sine verdipreferanser og i sine tenkemåter. Bispemøtet er Kirkens utøvende organ. Organet er korrupt inn i margen. Den har sveket alle fostres rett og gjort alle menneskers menneskeverd relativt.

Biskopene forstår ikke at hedningene og ugudelig nå langt bedre og langt mer tydelig enn dem selv kan se hva som er feil og hva som objektivt sett er absolutt rett og riktig. Men, selvsagt, kirken vil neppe få seg til å tro at hedninger nå er bedre i stand til se hva som er hellig, rett og riktig enn hva den selv er og hva den selv ser. Kirken tror at den kan skille og skjelne mellom godt og ondt og det kan den, for det kan alle mennesker. Mennesket spiste av treet i haven som ga kunnskap om, innsikt i hva som er «godt og ondt». Men ved å velge å spise, ble mennesket en synder og sto uten Guds nåde, dvs uten tro. Mennesket hadde syndet og Gud tåler ikke synd, det måtte derfor en spesiell åpenbaring til, en åpenbaring som brakte nåde, frelse og dette skjedde via Jesus Kristus og hans stedfortredende lidelse, smerte og død. Mennesket har utenom eller før dette frelsesfaktum altså kunnskap om ondt og godt. Det har kirken også. Men hvor er nåden, dvs Helligånden? Det kan se ut fra at Den norske har glemt nåden. Den vil ikke lett kunne tilgi de personer som tar abort om nå enn abort er – formelt og positivt - lovlig aldri så mye. For den som tillater og oppmuntrer til abort kan ikke være av Gud, dvs av selve nåden.

Det vil komme fullstendig overraskende på bispene hevde følgende: At de som ikke tror i kraft av den naturlov som er skrevet av Gud på alles hjerter faktisk setter dem i bedre etisk og moralsk stand enn kirken selv er til å skille mellom godt og ondt. For er det noe de vantro hedninger vet, så er det at godt og ondt eksisterer. Mennesker uten kristen tro vet at abort er av det onde. Kirken vet det ikke. Kirken er faktisk blind for nåden. En hedning stilles mer åpen for Guds nåde enn kirken gjøre. Kirken har visket ut det som Gud har skrevet på deres hjerter. Den har gjort seg selv kald, beregnende, selvbestaltende, selvforherligende, selvgod og opportunistisk. Den lever i benektelse og under selvpåført stivsinn. Kirken har gjort seg til stenhjerte.

Kirken synes ikke å kunne skjelne mellom ondt og godt. Hedningene i dag vet bedre, de kan. De vet til og med uten noen spesiell Guds nåde og åpenbaring at abort er synd. Kirken er dermed falt dypere enn noe vantro, ateist eller hedning. Bispene påfører kirken med alle sine menigheter institusjonalisert synd. Synden tres ned over hodene på folk, ovenfra og ned. Hvordan skal kirken kunne tilgi seg selv? Vel, bare Gud kan det. Men står kirken under Guds nåde? Nei, jeg vil heller si: Kirken er forherdet, den har avvist Guds nåde.

Bispemøtet sier at et samfunn som tillater abort er bedre enn et samfunn som ikke gjør det. Dermed har møtet i prinsippet fratatt den enkelte, det individuelle mennesket, retten til å hevde at det er et objektivt og universelt onde å ta abort. At abort ganske enkelt er synd. Dermed kan heller ikke bispemøtet ta synders syndserkjennelse, ja, deres syndsbekjennelse overfor sin sjelesørger i kirken, på alvor. Sjelesørgeren oppfordres til å si: Ikke ta din synd på alvor, ta heller det samfunn som forbyr fri abort på alvor og fordøm det og alle andre som går imot fri abort.

Bispemøtet vil ta anstøt av og benekte en slik påstand om at de ikke engang kjenner forskjellen mellom godt og ondt og at kirken dermed har satt seg i en verre synd enn noen annen ikke-kristen, de vil ikke tro sine egne ører, de vil pukke på at de jo er «gode» og at deres motiver er ubesmittede, edle og rene.

Men er nå kirken god og dens representanter i bispemøtet «gode»?

La oss hente inn nok et moment i denne «ligningen». Den norske kirke har for lengst tilrevet seg makt og myndighet – som nevnt over - til å innføre et nytt sakrament, et sakrament som er alt annet enn et sakrament. Det er det sakrament som kan kalles Det tredje sakrament, eller det ubibelske sakrament

Dette er et alvorlig brudd på Guds bud, Guds ord og Guds forordninger, og en avvisning av Guds kjærlighet. Det nye «sakramentet» er en funksjon av syndens virke i Den norske kirke. At kirken nå velsigner abort og ikke holder abort for synd, vitner om at kirken ligger i syndens vold, at den vil at folket skal underkaste seg synd, at kirken har institusjonalisert synden og latt synden bli en viktig, vektig og for mange helt avgjørende premissleverandør for hvordan vi skal leve våre liv.

Kirken anbefaler oss å synde, så mange av oss som mulig, og så grovt som mulig.

Et bibelsk sakrament baserer seg på en «befaling» fra Gud selv. Den katolske kirke regner med 7 sakramenter, i reformerte kirker regner man med 2 sakramenter, eller «ordinances», fordi disse er innstiftet med klare ord ut fra Herrens munn selv, in personae, mens de andre 4 sakramentene leser dette ut fra tradisjonen, ikke Skriften alene. Det tredje sakrament kan kun hente sin påstått hjemme ut fra spekulasjon, unnfallenhet, feighet, opportunisme og øyeblikksgodhet for anledningen.

Vi skal i neste postering ta for oss en artikkel som Jon Kvalbein skrev i Dagen dagen etter bispemøtets uttalelse. Han stiller opp bisperådets uttalelse fra 1978 og kontrasterer det med dagens uttalelse. Vi skal da forsøke å sette den siste uttalelsen inn i det perspektivet vi her på bloggen har kalt det juridico-religio aspektet ved dagens diskurs og vår tids tankeforutsetninger som base for hvordan vi – skal og burde - tenke, føle, se og relatere oss til tingene. Vi mener at det er et stort behov for å rette fokus mot visse grunnlagsforutsetninger som er ikkeeksisterende i dag og derfor ikke fungerende, hva angår vår måte «vår Tid» tenker og fokuserer på. Det ser ut for at vår «elite» har glemt å tenke ut fra behovet for å tenke transcendentalt. Vi mener at fraværet av dette perspektivet allerede har virket katastrofalt negativt på «utviklingen» de siste 30 – 40 årene. Vi forsøker å gi hele perspektivet en ny vri, en litt mindre fargelegging av «brillene» vi ser paradigmene på.