Avtaler med Gud eller Allah?
Som en liten apperitif kan man kanskje ta en kikk på
denne:
Det kommer flere lignende «forsmaker» i det følgende, men
først:
Det er befriende ikke å måtte forholde seg til «deadlines».
Det betyr imidlertid ikke at jeg slapper av på kravene til meg selv, når det
gjelder å få frem visse kunnskaper, innsikter, erkjennelser, tolkminger og
perspektiver jeg har fått med meg og som jeg forsøker å formidle noe av, i den
gode saks hensikt.
Jeg må innrømme at jeg kanskje har latt meg drive av en viss
mengde besettelse hittil i dette arbeidet, jeg håper at jeg i fortsettelsen kan
sublimere denne besettelsen og forbedre der jeg kan, og vil. Det er også
befriende å ikke være avhengig av «korrekturlesere» eller andre «forstyrrende
elementer», men dette går selvsagt på bekostning av konsistens, stoffet kan
derfor virke noe springende og sprikende fremlagt, - det får så være. Collage
og kaleidoskop kan i seg selv kanskje bidra til «horisont-utvidelse». Får jeg
frem noen viktige poenger, er jeg like vel helt eller delvis fornøyd. Dette er
tross alt ikke noe jeg tjener til salt i grauten av. Jeg skriver fordi det jeg
skriver om tross alt er viktig, ikke bare for meg selv, så hvis en blind høne
kan finne et korn, så, javel, det er bare å forsyne seg.
Generelt: Av og til må man forholde seg til plattheter og
banaliteter som om disse i seg selv skulle kunne tjene til å opprettholde selve
livet, på en måte: Man blir tunnelsynt,
elementære ting synes å være de ting mennesker flest holder seg til – og
overlever på! Men det er alltid lys i enden av tunellen, eller er det ikke? La
meg gjøre et forsøk på avklaring:
Utover de dagligdags god-dag-økseskaft- frasene og de
trøstesløse standarder stereotypiseringer, finnes liksom intet liv. Den daglige som oftest trivielle dont
overtrumfer de store spørsmålene og forholder seg ikke til frelsen og døden.
Slike spørsmål overlater de som er tilfreds med det tilvante og trygge, til de
marginaliserte, de man med noe forakt ser på som ikke-for-meg mennesker,
mennesker som kommer vanemenneskene for nære, de som «klarer» seg med lite. Man
foretrekker sin egen flokk, folk som overlever godt på floskler og tankeløshet
og som er helt uten mot til å stille de eksistensielle spørsmålene, de
spørsmålene som transcenderer hverdagen og krever mer enn dyre og vakre
seremonier for å få ro, for ikke å si visjoner, en altovergripende historie å
tilhøre, og en trygghet og varme i hjertet som «overlever alt».
Eksempler på
banaliteter? Vel, ta det mest selvfølgelige av alt: «tid» og «rom». Dette
er så selvsagte kategorier at vi ta dem for gitt, de koster ikke noe, vi
«opererer» innenfor dem i lystig vekselvirkning uten å levne dem en tanke,
hvilket selvfølgelig er av det gode. Uten disse kategoriene ville alt stoppe
opp og menneskeheten og menneskeheten opphøre å eksistere.
Men: Tid og rom er fundamentale kategorier, de lever sitt
eget liv inne i oss, og blant oss. De er tankeforutsetninger, nødvendige for at
tankene skal kunne fungere og for at alle relasjoner skal ha stabilitet og
forutsigbarhet. Uten tid og rom ville enhver forklaring og enhver kontekst
umuliggjøres og falle fra hverandre.
Men dette er altså så selvfølgelig for oss at vi tar dem for
gitt, de er nøytrale livsbetingelser, ja, de er urokkelige byggesteiner i
skaperverket, ved siden av sult og tørst, - og vellystigheten selv. De utgjør
en konstitusjon i det menneskelige. De er de stumme spillereglene hele spillet
avhenger av. Man trenger ikke å tro på
dem, eller tro at de eksisterer. Vi vet
at de eksisterer, de er dessuten en del av oss, av «utstyret» vårt. Vi kan ikke kvitte oss med dem uten å bli
u-menneskelige. Det vi ikke tenker over, er at tid og rom faktisk er skapte
kategorier og at Gud selv ha avtalt med mennesket at disse kategoriene ikke
skal rokkes, at Gud har inngått en avtale med oss om dette. Vi stusser da ikke
over den mulighet av det står i Guds makt å forandre avtalevilkårene, hvis han
vil. Vi tenker gjerne ikke over at det fins ting Gud ikke kan gjøre, selv om
han «ville det». Vi tenker heller ikke over at f eks Allah ikke er bundet
avnoe, at det fins ting selv Allah ikke kan gjøre, vi stusser nå vi blir
fortalt at Allah vilje faktisk ikke er bundet v noe som helst, ikke engang
avtaler han måtte ha inngått med oss mennesker.
En form for tro er å
tro at tid og rom faktisk eksisterer. Med gudstro er det noe annet. Denne
tro er ikke noe vi med nødvendighet er utstyrt med biologisk, eller i «full
målestokk», eller rent transcendentalt. Vi er ikke født med stammens eller
nasjonens gud. «Han» er ikke en del av vårt DNA. Derfor kan «Gud» i prinsippet
være hvem som helst, ja, hva som helst.
Vi er derimot ganske sikkert født med en evne til å tvile på
gudene. Svikter de oss, har de vist
at de ikke har livets rett. Mennesket er derfor på jakt etter «noe» som ikke
kan svikte. For så vidt er tro en del av vår biologiske verktøykasse. Mennesket
vil ha – og har behov for - en Gud
som ikke kan dø og som hersker over liv og død, til og med i det hindside, det
riket vi er henvist til å projisere vår verste frykt og dypeste angst, hvis den
enes sanne Gud ikke kommer imellom og forteller oss hva vi har i vente og hva
vi kan sette vår tro og håp til.
I jordelivet blir det derfor av største viktighet å elske,
ha kjærlighet, tilhøre den riktige siden i livet, ikke den siden eller veiene
som fører til fortapelse, og da enten fortsatt i live, under store lidelser,
eller som totalt tilintetgjort, slik f eks Jehovas
Vitner tro.
Men la meg holde meg til tid og rom noen øyeblikk til: De er
kategorier som bestemmer vår persepsjon så vel som vår kognisjon, alt etter
hvilken individuelle gen-pool vi er utstyrt med, selvsagt. (Kategorier en
integrert i vår a-historiske konstitusjon). Man kan være født både døv og
blind, mangeltilstander som i seg selv begrenser menneskets «radius». Vi har
neppe hørt om en seierrik døvstum general. Tid og rom er grunnkategorier,
primærforutsetninger både for individuelt og kollekt liv, (men dette betyr ikke
at døvstumme faktisk ikke kan ha et smertefritt, meningsfylt og godt og
blomstrende liv, de døve og blinde kan også være lykkelige, men de trenger,
selvsagt, de som ikke er det – dette er også en slags kategori som bestemmer
vår forståelse av tingene og livet, vi tar fet for gitt). Tid og rom inngår som
et nødvendig element i alle logiske førsteprinsipper og tukler vi med disse, så
tukler vi med selve eksistensen. I postmodernismen går man til frontalangrep på
førsteprinsippene, men få er klar over fakta her og betydningen på lenge sikt
for oss all. Et av de førsteprinsippene som alle burde forstå er selvinnlysende
og derfor hevet over enhver seriøs diskusjon, går ut på at A ikke kan være A og
ikke-A på samme tid. Jeg har skrevet noe om dette andre steder på bloggen her
og her
og Samme
Gud, samme utfall?
Men under disse primærforutsetningene, ja, hva fins der? Jo,
flere det vi kan kalle sekundærforutsetninger, (se under). Også disse tjener
til å gi livet retning og mål og disse er også doxologiske, vi tar også dem som «gitte» uten å reflektere. De
hjelper oss «å skape» kosmos og beskytte oss fra kaos og undergangskrefter. Vi
trenger så å si hjelpekategorier for å kunne kjenne mennesket ut over den
erkjennelse at mennesket kort og godt er henvist til livet, for så å dø, til
dette at vi er helt bundet til tiden og rommet.
Nok en
selvfølgelighet, ha meg unnskyldt: Tid og rom gir oss faktisk mulighet for
å treffe valg og disponere over vår eiendom og klokke. Vi kan stake ut
fremtiden med eller mindre gode metoder og intensjoner. Samtidig er det
komplett umulig for oss å transcendere tid og rom, det ligger utenfor våre
evner, og bør derfor også ligger utenfor vårt håp, om å få leve videre, - slik
tenkes det både vidt og bredt, og titt og ofte. Det er bare slik det er, siers
det og når dette sies med slik overbevisning det ofte blir sagt med, vel, ja,
da har vi gitt oss selv en ny kategori å tenke under, et paradigme som med
nødvendighet begrenser oss, i stedet for å frigjøre oss.
Vi har imidlertid da
skap oss absolutte kategorier som er alt annet enn absolutte. Vi har konstruert
oss en tvangstrøye som vi bærer under finklærne, eller uniformene. Vi tør ikke
møte realitetene, vi søker «trøst» og adspredelse hvor vi kan finne dem, og vi
finner dem egentlig i bagateller, banaliteter, stereotyper, ja, i slagord og i
hat-fellesskap, der den u-erkjente frykt og den ubehandlede angst gir seg
uttrykk i vitalistisk, fideistisk,
nihilistisk ateisme, - eller en «forfinet» humanisme som i realiteten er et
angrep på all gudstro.
Dette angrepet blir så hyllet, som en gudserstatning, som et
gode, som påstås å være frigjørende. «Helse» trumfer da frelse. Terapi blir et
must, en absolutt nødvendighet. (Det lyder bisart, men det er langt lettere «å
tvinge» - manipulere - noen til å søke helse til fortrengsel for frelse, og det
er slik det skjer, når terapien og den terapeutiske kultur blir et must og en
slags urokkelig og uavhendelige pakt mellom folk).
Eksistensiell forsoning og forløsning blir fremmedord, og
farlige ord og tanker som sådanne. Enhver gyllen metafysikk blir så avist som
irrelevant og en «syssel» for «deprimerende» mystikere og uproduktive
spekulanter og grublere.
Vi ser ikke at dette er selvskapte – og for så vidt
innebygde eller medfødte - kategorier som overhodet ikke er altnødvendige, men
tvert imot absolutt kontingente eller tilfeldige, relative, og derfor dårskap,
i den fulle betydning – og mening - av ordet.
Tid og rom i denne
konteksten gir oss fortsatt handlingsrom og mening, men ser vi litt utenfor
boksen, blir også handlingsrommet og meningen begrenset. Tid og rom i seg selv
er begrensninger, rigide rammer rundt våre emosjoner, tanker og handlinger. Tid
og rom reduseres til redskaper vi med stor flid kan bruke til å tilfredsstille
allslags behov og tilfredsstillelsen i seg selv blir selve livets mål og
mening. Som de fleste forstå, er ikke dette det vakreste bilde man tegne av
mennesket, i dets vesen.
Der tilfredsstillelse
– sanselig eller mentalt - blir et aksiom og en selvinnlysende ledestjerne som
vårt fokus rettes mot, det altkonstituerende
fokus, en kategori som ikke trenger å bevises, men som tas a priori og derfor absolutt gyldig med
ubetinget prioritet foran erfaringer eller sansningen selv, der blir målet
deretter: Fullstendig oppslukning eller innesluttning i et lukket system der kategorien tid og rom, opplevd i dette
paradigme, ikke lenger betyr frigjøring, men tvert imot slaveri, selv om vi
kaller det frihet.
For å si det på en annen måte: Tid og rom, på samme måte som
«verden», har eksistert fra evighet av og vil alltid eksistere. Det er slik vi
vanlig vis tenker, i tråd med gresk filosofi. De gamle greske filosofene hadde
ikke øye for at verden og virkeligheten var skapt en gang, av intet. Verden var
noe som hadde eksitert i evighet og til evighet. Vi kan kalle dette «det greske paradigme» i kontrast til det
hebraiske eller judeokristne paradigime, hvor tid og rom, har en
begynnelse, og derfor er skapt. Vi tenker imidlertid i dag ikke «det hebraiske
paradigme», vi tenker grunnleggende og i alt vi gjør og beslutter oss til å
gjøre ut fra det greske verdensbilde, og hvor
tiden er syklisk, ikke lineær.
Dette perspektivet på tingene har enorme konsekvenser for
våre tankeforutsetninger, vår verdensanskuelse, vårt menneskesyn, vår
virkelighetsoppfatning og vårt verdisyn, om nå noen vil tro det, eller
ikke.
Men i og med
avkristningen, er det greske paradigme gjort til selve grunnvollen for disse
forutsetningene. Det sier seg selv av vi under dette paradigmet ikke kan inngå
avtaler hverken med Gud eller om Gud. Gud kan her ikke være en «Person»,
et større Du.
Vårt gjeldende greskfundamenterte paradigme – som selvsagt
aldri klarer å fange det hebraiske paradigme - åpner heller ikke for nåden, for
nåden forutsetter en nådig Gud og ikke en gud som en u-personlig kraft som
holder «det hele» i gang. Paradigmet forutsetter imidlertid at vi kan beskrive
ulike mennesketyper som guder, i fantasien. Dette ender da med flerguderi
illustrert i myter, som i den greske gudeverden på Olymp. Det hebraiske og kristne
Én-gud konseptet er da ikke mulig, annet enn som høyst spekulativ teologi.
I islam opereres det
også med Én gud som grunnparadigme, men her blir Allah mer et konsept og dessuten et konsept – og altså ingen levende Gud –
hvor Allah fremstår som en monolitt, en gud som aldri kan uttrykke følelser og
en gud som overhodet ikke kan kalles Kjærlighet, for kjærlighet forutsetter
person og gjensidighet, se hvem
sier du at han er? og allah
ikke hellig, monolitt
Vi ser derfor i islamsk teologi at det som omhandler avtaler
og pakter med Allah faktisk ikke er annet enn ensidig gitte forbehold, - med
alle forbud og påbud - ovenfra og ned på en platt måte, (i så måte minner Allah
om en menneskelig despot og hans lære innbyrdes sprikende eller dualistisk).
Allah er en rigid og
derfor svært «krevende» og lite fleksibel Gud. Allah kan ikke «elske», det
ville gjøre Allah avhengig av «sitt» skaperverk. Det ville frata Allah noe av
hans vilje, dvs begrense Allahs makt, og dette er et helt fundamentalt umulig
og forkastelig konsept i islam. Det kvalifiserer til og med som blasfemi bare å
tenke innenfor dette paradigme.
Det fins ingen sprekk i «boblen» hvor lyset kan slippe inn,
i islam, under dette paradigme. Der tid og rom, sanser, tilfredsstillelse og
ting, er alt vi har, og der den jordisk tilfredstillelse eller mangel på den
blir alt, der står vi igjen med ingenting. Vi bindes til tid og rom også i vår
tenkemåte, og derfor også i våre holdninger. Vi trenger derfor Gud. Vi trenger
«noe» ubundet å holde oss til, et fast punkt, men ikke bare et nøytralt punkt,
et stoff, en stolpe e l. Spørsmålet er:
Hvilken Gud? Og hvor skal «han» komme fra? Skal vi skape oss vår egen gud,
eller holde oss til en tradisjon, gamle dogmer
– som ikke lenger eksisterer annet som en slags seremoniskript eller
normativ synopse eller dreiebok i
livets mer alvorlige eller høytidelige øyeblikk?
I et slikt
trosparadigme blir sannheten absolutt analytisk og verden en begrensende idé,
sammen med menneskene, og smerte, lidelse, håp og kjærlighet egentlig ikke
virkelige. Livet blir meningsløst. Den uendelig regress’ tenkemåte det ene
nødvendige. Og så løper og griper noen heroiske nihilister «begjærlig» det meningsfulle kun i Sisyfos, som er
meningsløshetens mester og Herre, i det meningsløsheten blir hans eneste
hersker og gud, (se interessant artikkel av Dag Hessen her
. Hessen, som ikke nevner Sisyfos, har etter eget utsagn en IQ på 120.
Artikkelen er fullstendig «fri» fra det paradigme jeg kaller det juridico-religico paradigmet og det judeokristne paradigme nevnt over.
Hessen gjør seg helt avhengig av dikotomien mellom kategoriene «emosjon» og
natur og må derfor – selv - «sakralisere» både
emosjonene og naturen! Det utrolige, men akk så vanlige, er at Hessen synes
å forutsette en identifikasjon av Gud med naturen, naturen blir hans
erstatningsgud; det minner om Schoupenhauers,
og blir da kjærligheten – i dypeste forstand mulig, i et slik Det-jeg
perspektiv?).
(Vi må her nevne at det er blitt gjort mange forsøk på å
sette mennesket på en enkel formel og inn i enkle modeller eller essensielle
tankeforutsetninger opp gjennom tidene. Mennesket sies f eks å være et zoon politicon, et sosialt dyr, eller
vesen (Aristoteles). Det er blitt kalt homo
faber, homo adorans, homo økonomicus. Men innenfor disse kategoriene sies
det for lite om at mennesket også vesensmessig kan være det jeg vil kalle «et homo doulous», et slavebestemt vesen,
«et homo forumensis», et mentalt og
fysisk markedsstyrt vesen. Ingen av
kategoriene sier noe om at mennesket faktisk er et syndig eller falt vesen, et
skapt vesen, et vesen uten håp, hvis ingen Frelse eller Frelser finnes. (Dette
kommer imidlertid frem med stor klarhet i Bibelen).
Det sies i sin alminnelighet at mennesket, f eks, er et tragi-komisk vesen, og med dette ut fra
nødvendighet, at mennesket er et sysifos-lignende vesen, som om det
var det hele. Kategoriene umuliggjør å se menneskets «befengthet» med
grunnsynd, menneskets arvesynd, eller som det med en eufemisme heter:
«originalsynd», en «teori» eller «idé» som er en unik kristen og derfor både en
judeokristen idé, og en sannhet som det gjelder om å strekke seg etter, men som
like vel ingen strekker seg etter å forså, erkjenne og innrømme, på tro og ære, (selv
om det i ortodoks jødedom ikke er eksplisitt snakk om noen arvesynd).
Arvesynden er
dessuten umulig å få øye på innen islam. At menneskets vesen er å være bundet
av, i og med synd, er et fremmedelement både i det greske og det islamske
paradigme. Her opereres det «i nøden» bare med enkeltsynder, som «lov og
regelbrudd». Fors så vidt ligger veien åpen for at islam på relativ kort
tid kan bli den dominerende religiøse kraft i Vesten. Ved at kristne og
ateister åpner for at alt som eksisterer av «synd» knyttes til enkeltsyndene,
åpner man for ekstrem individualisme, narsissisme og sentimentalitet. Man
mister av syne den kollektive dimensjon over mennesket og dessuten for at
individene ikke ser noen synd overhodet. I så fall blir man relativist og alt
blir relativt og uten objektive standarder, uten objektiv moral og etikk.
Individet blir helliggjort i seg selv, mennesket sett som et kollektiv av
personer, fordunster. Samtidig blir det forbudt eller moralsk forkastelig å
hevde at noen kulturer er bedre enn andre kulturer. Se Kristendommen
er heldig vis ekskluderende og intolerant
I dette komplekse bildet er det så at jeg forsøker å
introdusere «det juridico-religico mennesket». Bare det sant «juridico-religico mennesket» kan si: Ja, Du er Messias,
den levende Guds Sønn, Messias». Kategorien eller vesensbestemmelsen sikrer
mennesket status som et credo-vesen, et «vi eller jeg tro at … -
menneske». Det forutsetter at mennesket kan påta seg ansvar og se at
mennesket kan erkjenne skyld eller synd, at mennesket er et reflekterende og
intenderende vesen, med sunne kvaliteter, også dette at det kan motta gaver,
spesifikt nådegaver, som blir gitt, - og som ikke er egenproduserte og/eller
funksjoner av selvkretsing og innkrøkthet i seg selv, som det heter.
Mennesket er et
credo-menneske eller et credo-vesen fordi det kan vite hva og hvem det tror på
og hvem det kan hengi seg til, binde seg til, vente seg alt godt fra i all nød
og skjønnhet og tilbe, - adorere.
Mennesket kan derfor innfri fordringer, inngå pakter, avtale
«Gud» eller å «gjøre Gud», uavhengig av ateistiske ideologier og streng
materialisme eller naturalisme og derfor i frihet.
Mennesket er en skapning først og fremst, men også et vesen
Gud vil frelse. Vi er utstyrt med gudsbildet i oss, det være seg svekket eller
forlatt og kuet av oss selv. Dette må tros, og når det tros, har vi faktisk en
nåde fra Gud selv, det setter oss i stand til å inngå avtaler og pakter med
Gud, og i stand til å se tradisjonens rolle, verdi og betydning som
forutsetning for det hele, som forutsetning for å se at mennesket er et både et
radikalt «bestemt» juridisk og religiøst bestem vesen.
Mennesket er faktisk
– sett i kraft av denne kategorien - det eneste levende vesen på jorden som kan
si «Amen». Og den nødvendige forutsetning for å unne si Amen, fritt og
utvunget, er at vi ser synden som en realitet som rammer oss inn til margen, i
vårt innerste vesen, både i vårt hode og hjerte, ja, til og med i vår mage.
Amen forutsetter frihet, Amen er det grunnlag på hvilket vi
kan nærme oss Gud overhodet. Synden blir slik sett ikke noe som knuger og marter
oss, men snarer en destruksjonskraft som kan frigjøre oss, hvis vi da ikke
«synder på nåden», som det heter.
Hvis vi «synder på nåden» ser vi ikke det juridico-religico menneske og den juridico-religico dimensjon for det det er. Vi ser ikke behovet
for frelse og rettferdiggjørelse. Akkurat som det gudløse samfunn i seg selv
ikke vil evne å se det. Det
juridico-religico element er ikke bare en integrert part i dette å være
menneske, i menneskets vesen, det står
komplementært til selve dette å være menneske overhodet. Det er dette jeg
forsøker å klargjøre og fordype meg i som en erkjennelsesvei med alt dette, som
et bevis for Gud, eller en vei til Gud, som Thomas Aquinas vil kalle sine
«gudsbeviser».
(Fotnote:
Kants såkalte antinomier går ut på å
angripe de klassiske teologiske gudsbevis ved å vise at hvert bevis kan kontres
ved et (kontradiktært?) direkte mot- resonnement.
1) Det kan hevdes at
verden ikke hadde noen begynnelse i ubegrenset rom og tid (hvis ikke ville
årsaken til verden befinne seg i serien av årsaker, noe som igjen ville kreve
en forklaring). På den annen side så hadde verden en begynnelse i tid og rom,
for ellers ville det ha vært et tomrom (fra hvilket ingenting ville ha kunnet
oppstå).
2) Alt som eksisterer
må være enkelt og ikke komplekst eller sammensatt. Men alt det eksisterende må
bestå av deler og kan ikke være enkle substanser.
3) Hvis enhver effekt
må ha en årsak, kan (i prinsippet) ingen være fri og ingenting være fritt; men
dette motsier tanken om at noe eller noen må ville effekten eller effektene.
4) Det må eksistere
et nødvendig vesen som alle temporære kontingenser er avhengig av for å kunne
eksistere; men slik kan det ikke være, fordi det inkontingente da ikke ville ha
noe relasjon til det kontingente.
Kommentar: Som vi ser
gir disse isolerte påstandene – i form av antinomier fra Kants side -, ikke rom
for det juridico-religico-perspektivet som jeg forøker å finne ut av og dele
Jeg trekker dem frem for å vise en tilnærmingsmåte til Gud som vi etter min
mening bare trenger å ta sekundert hensyn til; de vil uansett ikke utgjøre
absolutte førsteprinsipper troen kan gjøre seg nytte av, eller avhengig eller
slavebundet av. Kant er her for kontingent på det greske paradigme og dette
åpner ikke til frigjøring i det judeokristne og det juridico-religico
paradigmet).
La oss nå komme tilbake til
kjærlighetens livgivende kraft, i nåde:
Kjærligheten blir egentlig ikke-eksisterende og umulig i det greske paradigme, som nevnt over, og
der vi altså gjør kategorien «tid-og-rom» absolutt, urokkelig og universell og
når vi så vi forventer at verden skal bøye seg etter dette faktum, som det var
et evig faktum. Men sier det seg ikke selv at det ikke er slik «vi vil ha det», sier det seg i stedet seg selv at «det»
ikke bør skal være slik, inn i evigheten, så å si? Paradokset og det
uløselige dilemma synes å være at vi samtidig som vi har absoluttert tid og
rom, at vi har sakralisert tid og rom, faktisk har desakralisert nettopp tid og rom, fordi vi antar at de ikke er
skapt. Vi forstår ikke lenger at tid og
rom fremdeles ligger og for alltid vil ligge i Guds hånd, at tid og rom er
skapte størrelser og derfor hører til skaperverket
som skapt. Vi ser ikke at Gud når som helst – kan - «avskaffe» tid og
rom, ja, at det er hans ønske - for å kunne gi plass for evigheten, som er noe
helt kvalitativt annerledes enn nettopp tid og rom. (I islam er det – for så
vidt å nevne det her - umulig å tenke seg en himmel uten tid og rom, og plass
til evig sanselig tilfredsstillelse).
Alt dette betyr imidlertid ikke at Gud er okkasjonalist,
som nevnt annetsteds, har Gud bundet seg til en pakt med skaperverket, slik at
de sekundære årsaksforløp sikres, noe som ikke er tilfelle eller eksplisitt
uttrykt som teologi - innen islam, i hvert fall ikke innenfor det islam som til
nå har vært dominerende innenfor den muslimske verden.
Kort sagt: Ja, vi skal glede oss over tid-rom-kategoriene.
De er oss helt nødvendig. Men å miste det perspektiv som muliggjør å se tid og
rom som av Gud skapte størrelser, kategorier eller dimensjoner, er å miste helt
fundamentale tro- og tankeforutsetninger. Vi tvinges så å si til å dyrke
skaperverket fremfor Skaperen. Tid og rom blir noe vi kan klamre og trøste oss
til. Vi tenker mer enn gjerne med en slags lettelse at når vi dør, så dør vi, -
vår plass i tid og rom tar slutt og mer var det ikke, tross all
tilfredsstillelse og mer eller indre sann skjønnhet.
Vi er blitt «greske»,
vi tenker i sirkelbevegelser og vi har egentlig ingen Skapergud å ære og tilbe,
en skapergud som skaper av intet og
som derfor ikke er avhengig eller bestemt av kategoriene tid og rom. Vi tror dermed også at vi ikke har behov for
nåde, dvs tro i egentlig forstand. Vi retter med iboende nødvendighet innen dette
paradigme blikket mot tid og sted, ikke mot «det hinsidige» og kjærlighetens
personlige Gud, det «som står og blir stående», dvs han som er Amen og skal bli
ett med alt i alle (de troende).
Men hvor finnes så muligheten,
åpningen, - Amen - , utgangen – og frelsen?
Det synes om den må komme fra «erfaringen», men hvor kommer
«erfaringen» fra, i denne konteksten? Fra emosjonen og følelsene, -
subjektivitetens «evige» gullstandard og den absolutte individualisme som
uavhendelige, objektiv gitt standard?
Neppe, sannheten må
komme utenfra, eller ovenfra. Det fins ingen annen vei. Kategoriene må
gjenerobre deres opprinnelige skaperhensikt, for bare slik kan mennesket
gjenerobre selve evigheten, den «dimensjon» hvor tid og rom ikke eksisterer, i
hvert fall ikke absolutt eller kronologisk. Vi trenger derfor overskridende tro. Men det er med troen
som med tiden. St Augustin sier om tiden:
Nor should the
statement that time begins from the creation be taken to imply that time is not
a creature” (Augustine 2002, p. 282). In other words, time is a creature
distinct from human beings. Time is distinct from human beings because time
began to exist prior to the existence of human beings.
“What then is time?
If no one asks me, I know what it is. If I wish to explain it to him who asks,
I do not know.”
Det Augustin sier er
at ingen egentlig vet hva tid er, men at vi vet
det like vel, - i seg selv et semantisk og/eller lingvistisk problem, vil jeg
tro. Men også et «reelt» paradoks. Vi kan si at ingen heller vet hva elektrisitet
er, men vi sanser og bruker, ja, måler elektrisitet. Elektrisitet er et
utvilsomt gode, noe vi trenger og som vi kan brukes for vår blotte
tilfredsstillelses skyld. På samme måte med lyset, vi sanser og nyter det, men
vet egentlig ikke hva lys er. Vi kan imidlertid «dele inn» lyset i bølger og
partikler, hvilket viser at tiden er et mysterium og en uløselig gåte i seg
selv. Jeg vil legge til og påstå at heller ingen vet hva tro er, egentlig, før
man har opplevde den, før man «vet» hva den innebærer. Og grunnen er at troen først
kommer av nåden, troen må bli gitt oss, den må tilføres oss utenfra, dens
opphav er extra nos, (se om nåden ….
). Vi skal snart se hva dette innebærer for «kategorien» avtale, som etter min
mening er en kategori på linje med tid og rom-kategoriene.
Men hva er tro,
hva er en avtale, og hvor kommer de fra, hvis de ikke kommer fra oss selv?
Det vi trenger og som genuint og spontant kan tilfredsstille oss, dypest
sett, kan ikke være annet enn en allmektig frelser, og alle i Vesten burde vite
hvem det er. Han er ikke absolutt
avhengig av tid og rom. Han transcenderer – overskrider - tid og rom. Hans navn
er Herren, Jesus Kristus, Guds Sønn, se
Matt 16. 16.
Samtidig er Jesus Kristus tid og evighet i ett. Han er
imidlertid blitt «et stykke» samtidig som han er «det hele», udelt, slik Gud må
være, skal Gud være Gud. Men å ta dette inn over oss på alvor, forstå det,
forholde oss til det, ja, ønske og ville at det skulle være slik, ja, det er et
spørsmål for dagens mennesker, et spørsmål og en problemstilling som ikke opptar dem det minste.
Selve konseptet synes helt irrelevant og bortkastet tid å
beskjeftige seg med, endatil «på avstand og om så bare for den kognitive lekens
skyld. Man står helt fremmed for den tanke at Gud faktisk kan avtales, at vi kan avtale hvem Gud er og
hvilken Gud vi vil ha, og hvilken Gud vi «vil gjøre», som Luther er inne på.
Men dette er det altså nærmest blasfemisk å hevde innenfor
et altoppslukende sekulært eller ateistisk paradigme. For i dette paradigme må
alt knyttes til det ontologiske, det
som er, eller bedre – i vårt paradigme – det som foreligger. Det sier seg da
selv at det blir umulig å tale om Gud. Ja, til og med i «teologiene» blir det
da umulig å tale om Gud, slik den berømte og meget innflytelsesrike teologen Tillich, sier. Taler man om noe, taler
man om noe foreliggende, noe som vi kan forføye over, og dette er avguderi,
skal vi følge Tillich, som vi
forstår og er enig med, men bare på hans premisser, det fins andre premisser å
finne som fører til et annet og mer radikalt resultat, og det er «her» jeg er.
Men vi mener altså at det fines en vei, hvis ikke flere,
utenom dette «dilemmaet», denne umuligheten. Og veien utenom er å inngå en pakt om hvordan Gud er, idet vi postulerer hva Gud bør være. Men å
postulere, er å tro, og ifølge det vi nettopp sa ovenfor, så er troen en nåde
vi må motta utenfra. Vi sier i den kristne trosbekjennelse at «Vi tror på Gud,
vi tror på Jesus Guds sønn, vi tror at han sto opp fra de døde» osv.
Et eksempel på at det
går an å avtale om hvem Gud er og skal være, ligger i dette trospostulatet:
«Gud er Ånd – (det
står «a» Spirit i originalen, noe som er problematisk i seg selv, men dette lar
vi ligge) - Gud
er altså Ånd, evig, ubegrenset og uforanderlig, i hans vesen visdom, makt,
hellighet, rettferdighet, godhet og sannhet). (Se her om Kjærligheten og Livets Tre, som passer
«som fot i hose» i dette perspektivet. Det må nevnes at postulatet står i
Westminister Shorter Cathechism og Charles Hodge kaller denne beskrivelsen av
Gud er «probably the best definition of God ever penned», (fra s 21 i J. I.
Packer: Knowing God).
At dette postulatet
er en «avtale», vil mange stusse på og være uenig i. Man vil si at dette er
deskriptive ord eller postulater, og bare det. Men tenker man over det, vil man
kunne oppfatte disse ordne og disse postulatene som inviterende avtaleutkast,
dokumenter man oppmuntres til å engasjere seg i og «delta med», invitasjoner til å gjøre «utkastene» til sine egne ord
og postulater, og da er det ikke langt fra at man sier og vil inngå en slags
avtale med innholdet i ordene og postulatene. Man føler at de gir mening, at de
utsier det vi selv egentlig mener, vi får en forståelse av det er slik Gud
«bør» være, hvis Gud overhodet fins. Vi setter vår lit til dem i all nød og
alle fremgang og lykke.
Hvis man så tar dette
som en avtale, vil man imidlertid fort kunne bli anklaget for å ville skape Gud
i sitt bilde, hvilket er avguderi. Men, som vi vil se, det er fullt mulig, ut
fra Bibelen selv, for mennesket å beskrive Gud. Det er nettopp det Peter gjør i
Matt 16. 16. Peter projiserer sitt
gudsbilde, sin gudsoppfatning – ja, hele sitt liv og som «avtalefæig» person - over
på Kristus.
Det han i
virkeligheten gjør er å avtale med Jesus at Jesus faktisk er Messias Guds Sønn og
Jesus selv godtar svaret, han istemmer i at Peters postulat er en del av
forholdet dem imellom, at de angår avtaleforholdet dem imellom. De har for så vidt begge «avtalt» hvem Gud
er og hvordan han «ser ut». Men det må
bare tilføyes her: Dette er det umulig å se og skjønne uten ved Helligåndens
hjelp, veiledning, forsyn og store Nåde.
Det er i dette store
perspektivet jeg ønsker å se min modell og mitt fokus på det juridico-religico
mennesket og det jurdidico-religico paradigme.
I seg selv er dette perspektivet eller tankeparadigme eller
disse tankeforutsetningene en avtaleinngåelse om og med Gud, en avtale som riktig nok ikke strengt tatt er
hverdagslig, men en avtaleinngåelse som illustrer mennesket status i skapningen
som den skapning alene som er gitt – og må
gis - tro og evne nettopp til å inngå avtaler, og holde dem.
Avtalen er menneskets
adelsmerke, og pakten med Gud, retten til å «beskrive» Gud er alle avtalers
«mor». Den rager øverst i hierarkiet av alt mennesket kan finne på og alt
av hvilke relasjoner mennesket kan ha.
For avtaler sikrer menneskets frihet, det eksisterer ingen frihet uten først
muligheten for å inngå og postulere avtaler. Men det er selvsagt ikke bare
«vi» som inngår avtaler om og med Gud, det er den treenige, personlige Gud
selv. I og med sin nåde oppreiser Gud mennesket til å inneha en reell status
hvor det er mulig for Gud å inngå reelle, metafysiske, ontologiske eller eksistensielle
avtaler med menneske.
Sagt på en annen
måte: Det fins ingen juss uten tro og ingen tro uten juss, derfor det jeg
kaller det juridico-religico
mennesket, to kategorier som sammen utgjør ett og som beskriver mennesket i
sitt vesen som skaperverkets «kronen på verket», fordi ingen står her over, -
bortsett fra Gud, som konstituerer «det hele» og som er den transcendentale
forutsetning. Det sier seg selv at å inngå en avtale eller pakt, forutsetter
tillit, men tillit i seg selv er jo nettopp tro, ikke bare «for-sant-holden»,
(se under).
Men nå kan det selvsagt stilles visse relevante spørsmål
angående paradigmets tankeforutsetninger i seg selv, er det f eks ikke et
uttrykk for og en oppfordring til fideisme? Dette at man tror fordi
man tror og fordi man tror på troen mer enn på troens objektive fundament? Å
tro på troen for å tro på troen, eller i det hele tatt å tro på noe som helst,
høres sprøtt ut. Utsagnet innbyr til påståelighet, fanatisme, kverulanteri og Besserwissen.
Troen tar her lett form av snever emosjonalisme,
eller solipsisme, og man underlegger seg fristelsen til å tro at man –
endimensjonalt - er identiske med sine emosjoner. Fideisme er da narsissismens og
sentimentalismen ensporede trillingbrødre. «Du skal elske din neste som deg selv»,
blir da et tomt imperativ og ikke et egentlig hypotetisk-konjunktivt imperativ.
I stedet sier og tenker man da faktisk: «Du skal elske din neste bare hvis
nesten har de samme emosjoner eller trosforestillingen – ikke genuin eller
autentisk tro - som deg selv».
Det juridico-religico
paradigme er det motsatte av fideisme, solipsisme, emosjonalisme og narsissisme
fordi det forutsetter en objektiv, historisk virkelighet, det forutsetter og
bygger på trosgrunnlagets notoritet og
offentlighet. Kristendom er en historisk-basert tro. Den bygger på
historiske kjensgjerninger og tolkninger av dem. Det er et paradigme bygget på
den enkle, men fundamentale og ubestridelige sanne forutsetning at det
trosgrunnlag man baserer seg på, korresponderer med
virkeligheten.
Kristendommens fundament bygger at det foreligger et samsvar
mellom fakta og tro. Kristendommen er ikke et trossystem som bygger på koherens, dette at sannheten av systemet
følger av systemets innbyrdes logiske sammenheng. Riktig nok gjelder at
«Skriften er sin egen fortolker», men det følger ikke av dette prinsippet at
kristendommen som sådan er uavhengig av historikk og faktabeskrivelser eller
opptegnelser, snarere tvert imot. Kristentroen baserer seg på historisitet, den frykter ikke det
historiske, (og det historiske i tid og rom), dvs troen i kontekst. Kristentroen
er ikke et a-historisk gitt, slik gudstro bygget på den alminnelige åpenbaringen
er, som Paulus nevner i romerbrevet.
Islam, derimot, er
et «hellig» og derfor «urørlig» og rigid koherens-system,
i motsetning til kristendommen som altså er et religiøst fleksibelt korrespondanse-system:
Troen i islam er en tro på systemet selv og dens indre, koherente system, og
intet utenfor dette. Islams tro er
derfor fideistisk i selve sin grunnvoll, ikke minst fordi systemet selv og
koherensen i det forhindrer genuine metafysiske eller ontologiske avtaler. Allah
er den han sier han er, dermed basta. Allah spør aldri «hvem sier du at jeg
er»?
Islam kan følgelig ikke kritiseres radikalt, innenfor islam
selv. «Avtalene» er gitt på forhånd og til evig tid i og med Koranen selv og
man kommer ikke utenom, selv om det i de i islamsk teologi er gjort forsøk.
Muslimer oppfordres med andre ord til å
tro på troen uten noen nærmere kvalifikasjon eller begrunnelse. Koranen
heves til enhver tid i de muslimske makthavernes teologi og politikk over all
historisk kontekst. Eksempler på dette er ikke lett å finne og vi behandler
dette i andre artikler på bloggen. Fideisme: Jeg tro på Allah fordi Allah er
Allah, iht Koranen.
Når det juridico-religico paradigme kan «beskyldes» for å
være fideistisk eller for å fremme fideistiske baserte tanker, holdninger
og handlinger med utspring heri, kan det skyldes at mange mennesker med
innflytelse i dag vegrer seg for å tenke
apodiktisk, dvs innenfor formal-logiske tankebaner.
Man tenker riktig nok gjerne i analytiske baner, «uavhengig» av erfaringen, eller på den annen
side - innenfor en syntetisk eller
erfarings- eller sansebaserte forståelseshorisont, men man nedtoner eller
utelukker det element som det juridico-religico paradigme tenker ut fra, nemlig at tro og avtale sammenfaller, og
da uten å sette et vesensskille mellom det analytiske og det syntetiske.
Troen her viser til et objektivt grunnlag utenfor troen
selv, til avtalen og Skriften. (Denne oppfattelsen forutsetter en metafysisk
eller idémessig fast forankring, pluss et fast fremtidig orienteringspunkt, en
nødvendig presupposisjon, da i motsetning til et dialektisk utgangspunkt a la
Hegel og Marx, hvor sannheten er noe som oppstår i den dialektiske prosessens
egen gang).
La oss ta en noe
tilfeldig valgt påstand eller et trosutsagn: Det fins ikke rom for den
tanke a) at mennesket skulle være «utrustet» med et gudsbilde eller en rest av
det, i mennesket, og b) i islam og i Allah omfattes ikke kjærlighetsbegrepet, (selv
om Koranen opererer med begreper eller forestillinger som kan minne om Bibelens
kjærlighetsbegrep og selv om det i islamsk litteratur henvises til noe
tilnærmet likt den kristne tanke om gudsbildet).
Dette står imidlertid fast: Allah er ikke Agapen, Allah er –
slik jeg ser det - derimot selve kroneksemplet på Eros, og mennesket eller den
troende muslim blir da det erotiske menneske. Se
om kjærligheten og agapen her
Å påstå noe slikt, altså om gudsbildet og kjærlighetens
fravær i islam - krever en analytisk – eller fenomenologisk – tilnærming, hvis
man overhodet skulle ønske å bli forstått i dag. Påstanden kan ikke bevises
syntetisk (annet enn ved å høre muslimer uttale seg om disse påstandene og å
registrere hvordan disse påstandene manifisterer seg i det praktiske liv, dvs
muslimens totale forestillingsbaserte trosliv, hans verdisyn, kort sagt, og da
også sett sosiologisk, ikke bare teologisk).
Påstandene kan derimot «bevises» formallogisk og
fenomenologisk ut fra hva Skriften – Bibelen - selv sier og det Skriften selv
sier, legges så ut som et fundament, eller én trossetning blant mange andre, for
troen.
Det forhold man har til «påstanden» om Gudsbildet, sier
altså noe vesentlig om den judeokristne
tro. Påstandene er normative. Om bildet
oppfattes som substansielt, eller som biologisk foreliggende i denne
sammenhengen, er for så vidt irrelevant og for så vidt uinteressant. Poenget er
at gudsbildet og innholdet i det har en funksjon. Det eksisterer bl a som en realitet i språket og dermed også i
medmenneskelige relasjoner. Mennesket blir en medskaper, vi projiserer ut
våre individuelle forestillinger i møtet med de konsepter Skriften selv
objektivt gir oss og som vi har å forholde oss til.
Vi forstår «bildet» i måten det brukes på i den og den
spesifikke kontekst det «kommer opp». Vi reagerer – i tro - spontant på det,
autentisk, ikke kognitivt eller intellektuelt, vi forutsetter det
transcendentalt som et «som om», og da som et «som om» som er virkelig og
utrykker en objektiv virkelighet og sannhet, ikke «en tro-fortroens-skyld»
sannhet, dvs en fideistisk
tilnærming. (jfr Wittgensteins
språkteori). Bildet blir dermed en del av troen, akkurat som avtalene og det
juridiske element blir det, alt i ett gjensidige – kall det gjerne dialektisk -
avhengighetsforhold.
Alt dette innebærer
selvsagt ikke at «bildet» blir tingliggjort eller gjort til en vare ledsaget av
en tjeneste. Bildet er imidlertid en del av et – åndelig - produkt, åndsprodukter,
åndsfunksjoner, livskoordinater og eksistens-parametre, kontinuerlig til stede
i potens og aktualitet i tradisjonen og av troen. Troen og avtalene kan ikke
brukes rent merkantilt, eller som instrumenter, man kan ikke høkre med tro, og
slike metafysiske eller ontologiske avtaler og med nåden, som både initierer,
oppholder og sluttfører. Ingen kan være kremmere i guds nåde.
(Et lite apropos: Når
Anders Nygren på 1920-tallet skriver sitt store verk om Eros og Agape,
tenker han analytisk og apodiktisk. Dette faller imidlertid mange tungt for
brystet; de forstår ikke Nygrens anliggende, spør man meg. Poenget er at Nygren får frem vesentlige poenger når det gjelder
den spesifikt kristne tro i kontrast til andre troer).
Et annet «moment»: Det
juridico-religico paradigme kan mistenkes for å være reduksjonistisk eller
føre til reduksjonisme, dette at man «forklarer» eller overfører begreper eller
fenomener fra en disiplin til noe annet i en annen disiplin, og ikke går til
«tingen selv». Det motsatte er imidlertid tilfelle. Troen her gjøres ikke til
en tro på troen. Troen blir ikke til som et trossprang ut fra det nihilistisk
tomme rom, som «a leap of faith», slik Kierkegaard
utlegger trosforutsetningene, eller slik vi kanskje kan «føle» at Nietzsche ville ha sagt og tenkt det.
I det juridico-religico paradigme er alle «delene» like
vektige og like viktige: Faktabeskrivelse
– avtale – tro. De danner en ubrytelig kjede og virker sammen.
Kort fortalt: Vi er enig om at mennesket er et syndig vesen,
vi ser og opplever det, det inngår da som grunnleggende element i vår avtale,
vår tros og tankeforutsetning - vi tror så, i samme stund, at det virkelig finnes
en guddommelig nåde og en frelsende tro, fordi Bibelens fortellinger og fakta
forteller oss at det har skjedd et soningsverk, en radial og evig stående fast
forløsning, i Amen, og at skylden er betalt og straffen oppgjort eller avtjent,
pro nobis, - for vår skyld. Det inngår med andre ord en aktiv avtale
per se i troen per se.
Det er imidlertid
ikke vanlig i teologiske lærebøker å trekke inn «avtale» i forbindelse med
trosbegrepet, antakelig fordi man frykter at dette vil redusere nådens
betydning, dette at troen kommer av nåden, og ikke omvendt, dette at mennesket
kan frelse eller bidra til å frelse seg selv. Det heter at det inngår tre
momenter i troen: a Innsikt eller notitia
på latin. b) Viljens istemmelse eller forsantholden, c) assensus og fiducia,
«fortrøstningen».
Troen fremstilles da som
et ensidig resultat av nåden, nåden
er det ene aktive prinsipp, som gjør alt, mennesket er da det ensidig passive
prinsipp, som mottar alt. Dette er sant nok, og selvsagt viktig og riktig å
forstå og ta inn over seg, (se under om monergisme
og synergisme).
I evangelisk
tradisjon hvor man foretar barnedåp, kommer den passive side godt til uttrykk:
Man forutsetter at Gud gir
barnet tro og at barnet da må sies selv å
velge å la seg døpe.
I reformert tro vil
de fleste mene at dåpen forutsetter full bevissthet om hva man gjør og hva som
skjer med dåpskandidaten i dåpen. Dåpens gyldighet forutsetter bevissthet og
evne til pakt-inngåelse. (Sakramentene betegnes om ordinances, på befaling av Herren, i paktsammenheng, og hvor pakt
da er en covenant). Dette synet
harmonerer for så vidt godt med det juridico-religico paradigmet og
dettes fokusering på avtalen som aktivt, integrert grunnvilkår eller element i
troen, og da som et samtidig virkende element, og da ikke nødvendigvis
betraktet i kronologisk orden, samtidig med postulatet om nådens primat, kan vi
si.
Men Det
juridco-religico paradigmet er imidlertid ikke ment å skulle erstatte noen
av de nevnte tilnærmingene, men hensikten er heller å supplere dem ved å
refokusere på begge elementer i stedet for ensidig å fokusere på det passive
element i begrepsbruken og i nåden selv, sett fra menneskets side.
Poenget er at
avtalen faktisk følger nåden og nåden avtalen, som sådan, per se, i begge
tradisjoner. Dette forutsetter så i sin tur et fokus på det enkelte
mennesket, men ikke primært på den enkeltes indre liv, dette at subjektiviteten
«er sannheten». Mennesket er et sosialt vesen og avtalen «sikrer» individets ad extra-relasjonelle
vesensbestemmelse. Det juridico-religico paradigme motvirker dermed også det vi kan kalle en korporativ fideisme, dette at troen – i gruppen,
nasjonen, eller populasjonen - begrunnes i kollektivet eller korporasjonen selv,
at troen, moralen og etikken sammen skulle være endimensjonalt gruppe-generert
– og uten grunnlag i Skriften, fri fra ideologien, men kun fordi korporasjonen
måtte mene dette eller hint.
Paradigmet motvirker også fristelsen å gjøre kristententroen
til en applikasjon, dvs at man
begrunner eller rettferdiggjør en politisk ideologi, en rase eller en nasjon
med at ideologien, rasen eller nasjonen er kristentroens høyeste og egentlig mål
og middel per se. For dette er ikke å innføre Guds Rike, det er ikke «komme
Ditt rike», som det heter i Fader vår. Det er å innføre despoti, diktatur e l.
Vi må også nevne at
syntesen mellom tro og avtale som kategorier ikke «begår» det vi kaller et
kategorimistak. Avtalen spør ikke troen om hvor troens avtale er, eller
troen hvor troens avtale er, akkurat som det gir liten mening å spørre om hvor fotballagets ånd er, hvis
ønsket eller behovet er å skille substansielt mellom to «ånder» - for å kunne
måle størrelser eller substanser mot hverandre - her.
På samme måten vil ikke det juridico-religico paradigme
konstituere triumfalistisk tro, en
tro hvor den enkelte eller et kollektiv, en menighet eller en «denominasjon»
eller forsamling av hellige er «sikker på» egen tros overlegenhet i forhold til
alle andre troer og derfor universelt normativ på gruppens egne premisser. En
slik tro er hovmodig og ikke ydmyk. Troen er en forvissning, en visshet. Det juridiske og religiøse i paradigme
tjener til å beskytte og styrke denne vissheten. Man velger avtalen, nåden blir gitt i tro. Alt henger sammen.
Begrepet religion slik jeg bruker det i mitt paradigme,
skiller seg fra den oppfatning som ha vært populær spesielt innenfor
protestantismen, og som ble myntet av Rudolf
Otto for godt over hundre år siden. Han beskriver det religiøse som en reaksjon på tremendum et fascinosum helt uten teksttilknytning og hvor da det juridico-religico elementet er helt ute
av bildet. Mennesket overlates så å si til sitt indre følelsesliv, sine egne
opplevelser, sitt sjokkmøte med det skremmende og frastøtende og fascinasjonen
oppi dette. Og til sine egne emosjoner.
Dette gir et altfor snevert bilde av hva den kristne tro er
for noe og hva den kan og bør være fundamentert på. Man kan imidlertid fremdeles
møte på teologer den dag i dag som fremhever Otto’s syn på bekostning av den kristne ortodoksi og på de kristne
og trosbekjennelsene generelt. Man har oversett at trosbekjennelsene har
avtalekarakter og de derfor appellerer ikke bare til følelsene eller
opplevelsene, men også til det kognitive, ja, også til menneskets materielle
eller fysiske egenskaper, at bekjennelsene egentlig er intensjonsavtaler,
hypotetisk konjunktivt baserte pakter, hvor man inngår metafysiske eller
ontologiske avtaler, bygget på historiske fakta, men da primært styrt av
Skriften og Den hellige ånds nådegaver.
Dogmatikk og
bekjennelser har vært ute av syne, ute av sinn, i store deler av de teologiske
miljøene i lang tid nå. Det kan derfor være på tide å gå tilbake til de store
protestantiske grunnprinsippene: Skriften alene, nåden alene og troen alene. (Noe
katolikker for så vidt kan slutte seg helhjertet til, motsatt det man vanligvis
vil tro).
Nevnes må også
prinsippet fra The main tenets of the Peace of Westphalia were: All parties would recognize the Peace of
Augsburg of 1555, in which each prince would have the right to determine the
religion of his own state (the principle
of cuius regio, eius religio). The options were Catholicism, Lutheranism,
and now Calvinism. (Wikipedia).
Her blir religion og tro ansett ikke som et
sannhetsanliggende, men som et stats- eller fyrsteanliggende. Staten og
fyrstene styres overordnet her av politikk, dvs egentlig av mer eller mindre private
eller statlige interesser, juss og religion, og for så vidt da av et juridico-religico perspektiv. I mitt
paradigme fins det derimot intet større politisk eller ideologisk perspektiv,
og sannheten og troen må ses nedenfra, fra folkets og den enkeltes side. Men
som nevnt, også herskere innen kristenheten så seg nødtvunget til å se
religionen som et spørsmål om makt og selvlegitimering, alt forankret i Gud. Av
dette flyter det prinsipp som gjelder den dag i dag, nemlig at staten for å
kunne gripe inn overfor sine borgere, må
kunne legitimere seg, dvs ha hjemmel og grunnlag i loven, dvs i jussen
og det juridiske, dvs i legitimitetsprinsippet, for å kunne inngripe overfor
borgerne.
I nyere reformatorisk
eller reformert teologi – og spesielt i de sterkt karismatiske retningene - er nåden mye diskutert. Tendensen går i
retning av å betrakte nåden som en aktiv
substans, en kraft som tilføres troskandidaten. Vi kan her snakke med St
Augustin som snakker om en egen ontologisk illuminasjon, eller med Wesley, som
innfører begrepet «prevenient grace»
i sin teologi. Dette er svært likt på den oppfatning som rår i katolisismen,
hvor «nåden ikke ødelegger naturen, men foredler den», jft Thomas Aquinas.
Nåden inngytes, altså, i kandidaten, i katolisismen. I lutherdommen «imputeres» den, forensisk. Begge trosretninger bestrider den reformatoriske
oppfatning at den troende må velge bevisst eller være sin habilitet og modenhet
som pakts-kandidat bevisst, og som ansvarlig.
Vesten har frem til ca for 100 år siden altså hatt en Gud
med hvilken mennesket kan inngå avtaler, et faktum som bekreftes av Bibelen, i
trosbekjennelsene og derfor av Gud selv, i kraft av at vi gis tro i nåde.
Vesten blir imidlertid i dag truet av en helt annen Gud, dvs en gud som i dag ikke sees på som en trussel, men tvert imot som et
kjærkomment supplement, - eller som en gud identiske med Bibelens Gud, rett og
slett.
Men ingenting kan være fjernere fra sannheten, som er en
forvekslingen eller falsk identifisering. Man
kan ikke betrakte to helt ulike guder som én identisk Gud. Hvis man gjør
det, er det helligbrøde, blasfemi og avgudsdyrkelse. Fideisme av verste sort,
billig synkretisme. Man kan ikke inngå «avtale» med Gud om at Gud er noe annet
enn det han er, ifølge våre trosbekjennelser og våre beskrivelser av Gud og
våre pakter – som menneske per se – med ham.
Denne guden oppfattes også av naive personer som enten
ikkeeksisterende eller helt virkningsløs og grunnen er, at våre grunnkategorier
er tapt: Tid og rom regnes ikke lenger som gudegitte eller gud-skapte
eksistensiale forutsetninger, men som «selvfølgelige» komponenter i livets
egentlige og ufrakommelige meningsløshet, og ikke som komponenter i
meningsfylde, inkludert i tro – og tillit.
Vi tror eller forutsetter, som de svært – eksistensielt -
naive mennesker vi har blitt, på det kollektive planet – og som om denne
«troen» er en ufravikelig positiv fordom
- faktisk at Allah kan bidra med noe for å få oss ut av denne ynkelige
tilstand, som mennesker sett, vi har sett at til og med Den norske kirke med
dens medarbeider i denne sammenhengen, hilser denne nye guden velkommen og til
og med legger til rette for alle som tror på denne guden.
Kirkelige representanter synes helt ute av stand til å
skjelne mellom Allah og JHWE eller Jesus Kristus, (f eks her
og her
og her om biskop Jackelen og her
om Moreus som gleder seg til å høre bønnerop til Allah i Sverige).
For å forstå hva som er i ferd med å skje og «hva som er på
gang», kan vi ta en kikk på et par andre grunnkategorier som vi orienterer våre
liv ut fra i dagens «klima». Men det kan være hensiktsmessig her å konstatere
at det fins en rekke «ting» vi ikke kan avtale om og med Gud om, «ting» som
heller ikke den judeokristne Gud ikke kan
gjøre. Vår Gud har nemlig forpliktet seg til å la naturlovene stå til «evig»
tid. Vår Gud er ingen okkasjonalist,
slik Allah er. I Allah er vilje alt,
bare Allah’s vilje er ren, dvs simpel og udelt, ingenting kan forplikte eller
binde Allah, ikke engang kjærlighet abstrakt sett eller kjærlighet i nær
relasjoner. Han kan forandre selve eksistensen på et nanosekund og alle
naturlover med dette. Se her
og bl a om okkasjonalisme her
La oss se litt på
ulike kategorier og hva de er og innebærer, uten å gå altfor dypt i denne
materien, vår fremstilling for duge, for vårt formål her:
Noen kategorier er både a
prioriske og syntetiske: De er
kategorier innebygd med dobbelthet per se
, de er ikke bare tvetydige ontologisk, der er blitt en del av vår egen
tvetydighet, de konstituerer en dyp eksistensiell splittelse i den måten vi
selv opplever oss selv på og hvordan vi forholder oss til verden og andre
mennesker, spesielt fremmede mennesker, mennesker med en tro – og et livssyn
med helt andre underliggende primærkategorier - helt fremmed for oss, men
likevel en tro da som det er fristende å underlegge seg, helt eller delvis, en
tro vi tror kan integrere seg med vårt eget paradigme, eller «med fordel» moralsk og ut fra godhetens
intensjon, selv bli integrert i, en kategori vi ikke kan leve uten, uten å gå
oppløsning.
Vi ser imidlertid ikke at den ambivalens vi «har valgt» å
leve med. i og med at vi har sekularisert tid og rom, faktisk har lagt
grunnlaget for en absolutt desakralisering
av livet selv. (Et paradoks vi ser ut til å leve utmerket med i det praktiske
liv. eksistensielle paradokser ser ikke ut til å angå oss, egentlig, på et
dypere plan. (Dette kan vi komme til «angre på». For det er mulig å nærme seg
eller åpne seg for disse flokene eller gåtene, som de jo også er, uten å måtte
gi opp å gi dem virkelig mening, eller se, at de faktisk av seg selv er
sprengfulle av objektiv mening, hvis man godtar at det virkelig fins kategorier
eller typer i det hele tatt - et fruktbart tema vi kanskje kan komme tilbake
til).
Som vi var inne på over, fins det sekundærkategorier under
primærkategoriene. Disse tjener til å gi livet retning og mening, de oppfordrer
oss så å si til å skape kosmos og unngå eller destruere kaos, dvs alle
undergravingsmekanismer. De fungerer sekundært til å opprettholde livet og
friheten i livet - eller livets frihet –
på samme måte som tid og rom gir oss forutsigbarhet osv. De tillater oss – og dette er dramatisk – også å «skape» gud, ja, til
og med å tro – eller inbille oss - at vi selv er «guder». Men i tillegg: De
muliggjør å detronisere Gud, ja, annihilere ham, eller kanskje bedre: nihilere ham, hvorpå gjenstår Sisyfos,
som nevnt over, og kun selvsakralisering av ego, emosjoner og natur. Momento viva, vil jeg si, uten å kunne
latin, ikke bare et Memento mori,
husk at du skal dø …
Jeg må påminne meg selv om det som Thomas av Aquinas sier:
Guds essens er hans eksistens. JHWE er «den Jeg er». (Andre tolkninger av
gudsnavnet kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning).
Noen sekundærkategorier er både a prioriske og syntetiske, de er doble kategorier, og de fungere
som koordinater og parametre,
orienteringspunkter og variabler. De bygger på udiskutable
tankeforutsetninger. De kan oppfattes som apodiktiske, logisk nødvendige, og
som kontingente, de avledes uavvendelig av noe annet enn seg selv.
En sekundærkategori er f eks dette å sette opp
enkeltmenneske mot kollektivet, gruppen. Vi ser dem som komplementære, men
umulig å subsumere i én kategori. Dette sikrer i utgangspunktet individet.
Individet og gruppen påvirker hverandre, her adderes og
subtraheres, det ligger nødvendig vis et kategorisk imperativ for uenighet,
kamp og krig i dette spenningsforholdet i selve komplementariteten.
Sekundærkategoriene her er sosiologiske, antropologiske og psykologiske
kategorier, det jeg kalle SAP andre
steder på bloggen her De vedgår primærkategoriene juss og tro bare
sekundært! De er blitt selvinnlysende kategorier, men det er «skapt» av
mennesket og faller «klistrende» tilbake på mennesket selv. De er blitt en
slags parasitter som aldri takker for måltidet, men tar det for gitt.
Avtaler skal
holdes! Nei, du ser vel ikke det, du?
Alle vet hva en avtale er og vi vet at avtaler er bindende
og skal holdes. Det medfører alltid ubehag ved å bryte avtaler, i verste fall
fengsel, sosial utstøting – vann og brød. (Avaler – og pakter – er reservert
mennesket, men mer om dette under).
Men det fins også andre «følger» av avtalebrudd enn vann og
brød, mer dramatiske følger, mer ødeleggende, uhyrlige – og dødelige følger. De
flest moderne mennesker i Vesten i dag har imidlertid liten eller ingen kontakt
med slike følger. Man er blitt forsynt med et «sikkerhetsnett» som hjelper en
med å tolke avtaler, og for dette må det alltid betales en pris, en pris som
går rett i lomma på advokater og andre statlige eller private hjelpere, eller
rett inn på kontoen for «nødvendig» og rettferdig politikk. Vi betaler som
kjent skatt for beskyttelse, statsmakten har da også naturlig nok voldsmonopol.
Vi har demokratisert dette monopolet, vi kan ikke kjenne oss tryggere, vi har
en «samfunnskontrakt» som sikrer fred og fordragelighet. Vi kan ikke feile. Vi
er suverene, vi underlegger oss ingen. Vi er «on the top of the World», som det
heter.
Det vi har mistet sansen for, er å forholde oss til de
kontrakter som ligger under alle overenskomster, avtaler, - all konsensus, og
alle pakter eller concordater. Vi har en Grunnlov som beskytter oss, javel, men
under Grunnloven ligger premisser og formuleringer ligger det usynlige
forutsetninger avtalene bygger på, stilltiende prinsipper, menneskesyn som ikke
er positivt formulerte i selve «avtaledokumentet», det er «bestemmelser» vi
ikke ser, ja, som vi er forskånet fra å se. Det er imidlertid disse usynlige
bestemmelsene som ligger under som sikrer oss alle «fred og fordragelighet». Vi
er blitt lært opp gjennom tradisjon, sedvane, generell politisk praksis og f
eks skoleverk til å ta alle disse underliggende eller bakenforliggende
premissene for gitt. De er blitt doxiske
premisser, de trenger ikke å nevnes. En påminnelse om dem blir et hår i suppa.
De fungerer som regelverket i ethvert spille, i sjakk f eks, det ligger fast,
og den som spiller trenger ikke å tenke på dem, de virker faktisk selv,
automatisk, de har agens.
Vi skal snart se hvordan dette grunnlaget er i ferd med å
endre seg og i hvilken grad dette vil undergrave alt det vi har tatt for gitt,
alle verdier, alle troer, alle sosiologiske, psykologiske, religiøse,
kulturelle og politiske prinsipper. Vi står foran sivilisatoriske utfordringer
av apokalyptiske proporsjoner. Det er bare så synd at så vil se det og ta det
for faktum. I stedet ser vi at vi selv faktisk lar oss undergrave, i den tro at
det gode skal seire, eller at vi simpelt hen ikke kan tape i de tumulter som
vil følge.
Vi har det så trygt og godt: Myndighetene er satt til å
verne avtaler, avtalebrudd kan medføre straff og allslags ubehageligheter. Men
hva hvis det ikke eksisterte noen lov som gjorde det ulovlig å bryte avtaler?
En slik situasjonen vil være utenkelig for de fleste i dag. Uten lovregulering,
kunne enhver gå fra avtaler uten risiko. Det enste som ville sikre avtaler var
en slag uskreven eller underforstått konvensjon i «populasjonen». Man kunne
eventuelt appellere til en stammehøvding eller en mafiaboss for å beskytte
avtalene. Disse ville da ha en konsensus bak seg som tillot dem å bruke svært
voldelige midler, hvis partene ikke overhold inngått avtaler. «Bossen» ville da
også sitte med tolknings-makten. Alene han – og hans aller nærmeste – ville
kunne bestemme hvilken tolkning av avtalen som skulle gjelde, hvis det var
uklarheter i avtalen.
Og alt dette ville kunne tjene hans egne og hans egne
sammensvorne, hans klans interesser grovt, og helt «lovlig». Noen «av oss» vil
ha det slik, forunderlig nok. Det er som om vi vet på forhånd hva som vil
komme, vi forbereder oss mentalt på det, (ved f eks å la oss belære av filmene
om Gudfaren, det er som om vi aksepterer at den virkeligheten som skildres der
kan og vil skje igjen, at dette er fremtiden, at dette angår oss her og nå, og
at vi derfor allerede her og nå må herde oss eller forberede oss på det verste,
og at det verste da faktisk er det mest autentiske og virkelighets i alles liv.
Gudfader-filmene tilskrives derfor en positiv pedagogisk effekt, i det
underbevisste, uten at vi er klar over det).
I essens betyr dette at vi nok er radikalt skeptiske – i
våre grunnvoller - til menneskene generelt og til fremtiden, men vi sier det
ikke høyt, ikke en gang til oss selv i alenerom. Vi er som skapt til
illusjonsproduksjon. Vi trenger illusjoner for å overleve, akkurat som vi
trenger allslags kunst og ideologier, for her produseres jo illusjoner i stor
og mektig skala nær sagt overalt.
Vi er fanget i et nett og rives hit og dit av konflikter
mellom realitet og drøm, vi står på garn, uten fluktmulighet annet enn i den
kampen for livet som faktisk foregår mens vi står på våre garn. Det som i
grunnen er oppsiktsvekkende i alt dette, er at så få skjønner sitt eget behov
for frelse i den mest eksistensielt
dyptpløyende mening av ordet. Noen vil –
til og med - ikke frihet, de har nok med seg selv, på garnet sitt.
De underliggende tingene jeg snakker om her er de juridiske
og religiøse aspekter som ligger under, jeg kaller dette det juridico-religico paradigme, eller den underliggende og doxiske konstitusjon
som ligger der, uten at vi nevner den, kanskje fordi den er unevnelig og derfor
noe vi ikke trenger å kalkulere bevisst med, det være seg i større eller mindre
konkrete og formelle anliggender, men også
i den daglige samtale, våre debatter på nett og ellers, i politikken, i
kulturen, i skoleverket og det rent private og gjerne bedagelige liv vi lever,
helst uten bekymringer i det hele tatt. Jeg kan kalle dette underliggende for
det livssyn man har.
Til grunn for ethvert
livssyn ligger det «fortellinger» og mer eller mindre faste forestillinger
om virkeligheten, verdiene og menneskesynet og om hvordan vi skal forholde oss
disse grunnkategoriene. Vi har ulike svar på «hvor kommer vi fra, hvor skal vi,
hva er meningen» osv. Våre svar på disse grunnleggende spørsmålene kan avgjøre
hvilke valg vi tar i alt fra det essensielt kjedelige til opp i det store,
avgjørende drama i vårt og andres liv. Da vil grunnforutsetningene være
avgjørende og våre valg, som sik sett da mer eller mindre er bestemt på
forhånd. De vil bestemme ikke bare våre tankeforutsetninger, men også våre
dypere emosjoner, ja, på en avgjørende måte kunne styre selve de kognitive og
persepsjonsmessige prosesser.
Grunnparadigmet er derfor av største betydning skal vi ha
håp om som sivilisasjon å bevare det kjæreste vi har og som vi til nå har vært
helt avhengig av, og ikke bare bevare for å bevare, men også for å kunne bidra
til en forandring «av det hele» som vil komme alle til gode.
Vi bør, for å si det kort: Age eller ære konstitusjonene heller enn å plage oss
selv med for mye sportslighet, med å forbedre vår kondisjon, vår hang til – for
å oppnå ett eller annet «hellig» mål – å sultefore oss selv åndelig eller
fysisk og all unødvendig hobbyterapi og pes for ingenting.
Til nå har det
juridico-religico paradigme vært relativt lett å forholde seg til, spesielt
fordi vi har «glemt» det, midlertidig eller ikke. Men det vi skal være klar
over og legge oss på minne er at dette grunnlaget som for oss helt frem til nå
har ligget der som paradigmatisk, konstitusjonelt og doxisk, er i ferd med å forandre seg, viktige aspekter – og
virkekrefter - i vår tro og tradisjon har rett og slett forduftet. Vå tro er
forvitret og pervertert til det ukjennelige, mer eller mindre borgerlig legitimt
og legitimert, selvsagt. Men det vi egentlig har gjort, er at vi har gjort dem absolutt irrelevante.
Vi har med andre ord gitt slipp på selve fundamentet for all den tenkning og
den refleksjon som har ligget til grunn for Vestens fremgang og den velsignelse
Vesten nå engang har frembragt i historien og på kloden.
Å prøve å få folk til å forstå disse enkle tanker og
refleksjoner, se, ja, det er lettere sagt enn gjort. Bare en liten engere krets
av aktører i diskursen synes nå å ha oppfattet situasjonen og horisonten
adekvat. Det store flertall nøyer seg med å spise og drikke og være glade. Man
er glupsk på kommentarer i kommentarfeltene. De har helt fjernet seg fra det juridico-religico paradigme, de lar
seg styre av helt andre «livssyn» enn de livssyn som la grunnen for Vestens
fremgang. De fokuserer heller, hvis de i det hele tatt fokuserer, på hva Vesten
har bidratt til av destruksjon og lidelse, grov og kynisk utbytting og
profittjag, og ja, det fins forskere i dag som hevder at vi bør føle skyld for
hva Vesten har utrettet og gjort av ugagn: Hvis du ikke føler slik skyld, er du
pr definisjon rasist, (se om Bangstad og f eks Døvig omtalt andre steder her på
bloggen).
Hva er en avtale
og hva er en Pakt?
Det oppfattes av de fleste som en lettelse her i verden at
vi faktisk står fritt til å kunne inngå avtaler, nær sagt om hva som helst. Ja,
man kan faktisk vedta avtaler om hvordan man ønsker og vil se på livets dypeste
spørsmål, spørsmål som angår det innerste, det inderligste, dypeste sjikt av
vår allmenne «interesseområde». De fleste vil imidlertid ikke høre snakk om
avtaler når det gjelder denne virkeligheten.
Virkeligheten – materien, fakta - ligger fast, er man fast
overbevist om, vi kan ikke avtale hvordan vi skal se og forholde oss på
virkeligheten, hvordan virkeligheten skal være i seg selv, for virkeligheten
bare er, vi kan ikke gjøre noe med den. Vi kan ikke avtale noe om det
ontologiske, det som er, er fenomenene, de konkrete livsvilkår som faktisk
foreligger. Gjør vi det, vil vi snart kollidere med fakta, det viser seg at vi
da har levd på illusjoner. Vi får straff som fortjent nå vi gjør virkeligheten
til noe helt annet enn den er. Det er elementært, det er barnelærdom. Det er
virkeligheten som bestemmer oss, ikke vi som bestemmer virkeligheten. Og dette
er jo tilfelle og sant, men hvor finner vi kunnskaper om hvordan virkeligheten
er? Dette er Emanuel Kants problem par excellence.
Kant mente at virkeligheten formes av vårt indre univers,
vår konstitusjon, men da ikke sett som en ubeskrevet tavle, men som en
konstitusjon som møter virkeligheten med helt spesifikke og endogent genererte forutsetninger eller
kategorier. Tid og rom, f eks, eksisterer ikke egentlig i universet, i
virkeligheten, tid og rom eksisterer fordi hjernen vår er født med disse
kategoriene, kan vi si, og det er nok dette Kant postulerer helt bokstavelig.
(Kant «vet» at Tingen i seg selv
eksistere, men at vi ikke kan vite noe om den. Kant kan derfor godt tro at tid og rom eksisterer som i det
judeokristne paradigmet beskrevet overfor).
Vi projiserer – dagligdags sagt og sett, om vi nå vil det
eller ikke - tid og rom over på virkeligheten. For alle praktiske formål, må vi
si. Vår konstitusjon skaper dermed
virkelighet, ikke omvendt. Vi kan si at ifølge Kant så prakker vi på selve
virkeligheten en ny og fremmed virkelighet, en over-virkelighet, ikke fordi vi
tror vi slik kan produsere en ny og bedre verden, men fordi vi er slik utstyrt
på forhånd, det skjer automatisk uten valg og tro, virkeligheten har så å si å
rette seg etter oss om den nå vil det eller ikke. Trekker vi de mest ekstreme
slutninger ut av dette, får vi ekstrem postmodernisme, bare for å ha sagt det.
I mot dette vil jeg
påstå at vi kan avtale om hvordan vi
enkeltvis og kollektivt skal se på virkeligheten, illusjonene og troen.
Og hvordan vi skal rette oss etter denne avtalen.
Vi kan inngå fenomenologiske eller eksistensielle avaler, bindende avtaler,
fundamentale og konstituerende avtaler. Vi kan – og etter min mening må –
avtale om hvilken metafysikk vi skal ha. Vi kan ikke la disse tingene bli
formet og styrt av rene psykologiske, sosiologiske og antropologiske
hobbyproduksjoner eller eksistensielle illusjoner. Vi må ikke la oss styre av
disse disiplinene som bare gir oss en indirekte tilgang til virkeligheten, og
dertil en tilgang til en virkelig som overhodet ikke omfatter noe overgripende
narrativ, eller noen overgripende myte eller mytologiske forestillinger og
symboler.
Vi må ta tilbake det større perspektiv, kall det gjerne
«archetypene», som Carl Jung
behandler, og vi må konstruere et perspektiv og en virkelighet som virkelig
angår oss og som vi kan orientere både vårt materielle og vårt åndelige liv ut
fra og i samsvar med. For mennesker har alltid gjort dette, det er bare i den
senere tid at vi har glemt «å gjøre det». «And all this at our own peril», som
det heter.
Dette innerste interesseområdet – hjerteområdet, sett innenfra - angår
for de fleste av oss, «oss selv», dvs «meg selv», eller meg selv og mine
nærmeste, ikke bare bekjente, men også venner, - og familie. Det ligger til
mennesket å ha behov for solidaritet og lojalitet, ikke minst.
Vi elsker å være samkjørte. Vi tørster etter samforstand,
virkelighetsstandarder og toleransegrense stilt overfor virkeligheten, det som
faktisk og objektiv foreligger. Det gjelder både materielt og spirituelt,
kategorier som riktig nok krever ulike tilnærmingsmåter, men som like vel
knyttes til det i oss som skiller oss ute fra den rene materie og fra dyrene og
alt annet liv. Dette i oss er det som gjør oss til mennesker og det som gjør
oss til mennesker er først og fremst den nåde vi gratis er utstyrt med og
utstyres med fra Gud side, ikke fra materiens side. Gud har gitt oss selve
forutsetningen for å kunne inngå avtaler og kontrakter, og pakter. Uten denne evnen
var intet mulig for menneskene og all tro, alt håp og all kjærlighet vill være
umulig.
Men bildet er ikke helskarpt og klart. For under eller ved
siden av alt dette romsterer tvilen, fantasien og frykten i alle former og med
alle mulige utslag. Vi frykter isolasjon, vi vil ikke påføre andre smerte og
angst. Vi ønsker å tilhøre, vi ønsker trygghet og forutsigbarhet, frigjørende
standarder og toleransegrenser, alt i rettferdighetens og ressursfordelingens
navn. Vi trenger kort sagt hverandre, - men det trenger ikke å bety at vi
trenger alle andre til enhver tid og
på ethvert sted. (Det kan bære svært galt av sted! Vi kan faktisk undergrave
våre egne muligheter for å inngå autentiske avtaler, og gjør det, både
materielle avtaler og trosavtaler, om man vil).
Vi trenger oss selv, i distanse til andre, ellers lar vi oss
lett forføre og diktere, det er faktisk altfor lett å miste friheten og
innskrenke valgmulighetene og avtale-retten til det uigjenkjennelige og
kraftløse. Vi kan ikke ta inn over oss
all verdens sorg og pine til enhver tid. Vi trenger tid og rom for oss selv. Vi
trenger som regel lang tid til å modnes, når vi er barn, drikker vi melk, når
vi er voksne forventes det at vi spiser fast føde, som apostelen Paulus
skriver. Vi skal ikke plage oss selv med irrasjonell skyld for det tidligere
generasjoner har gjort eller forsømt, slik Sindre Bangstad krever at vi gjør, her
og spesielt her The
Rise of Islamophobia
Vi skal elske vår neste som oss selv, er et fint
utgangspunkt. Det er et bud de fleste vil istemme og leve etter. Vi har ikke
noe annet valg, hvis vi da ikke skulle tro om oss selv at vi egentlig er mindre
verdt enn vår neste. Folk og miljøer hvor mantraet er at vi egentlig er mindre
verdt enn vår neste, bærer ofte på svære og svært tyngende og lite frigjørende
moralske krav både til seg selv og andre, krav som i lengden kan være svært
vanskelige, for ikke å si umulige, å bære.
Det krever ofte hykleri, servilitet og uærlighet av alle
slag å holde «kursen» uten å miste noe viktig og kjært av seg selv, og livet
blir da fullt av løgner, gjerne så mange at det blir umulig å holde rede på. Vi
splitter og splittes, og jo mer bedøvet vi er, jo mer splitter og splittes vi,
vi legger oss åpne for demonstrativ maktmanipulasjon, på bred skala, og noen
«tar imot» uten å kny, fordi de ikke kjenner seg selv godt nok og inderlig nok.
Vi havner opp i en situasjon da vi kan komme til å dyrke forvirring mer enn
klarhet, fordi mange andre er like forvirrede som oss selv. Risikoen for stor
utbredelse av et rent fysisk behov for sadomasochisme – og sadisme - er da til
stede og kan slå ut på mange ulike måter, jeg overlater det her til fantasien …
Et bud, en
preskriptiv norm eller et påstått guddommelig påbud om å elske seg selv mindre
enn nesten, kan åpne for et hovmod de fleste bør spares for. (Man kan for
det første ikke kreve kjærlighet av
noen, heller ikke forelskelse, følelse eller emosjon). Det virker oppblåst,
bornert og hyklersk å tro at dette er mulig, selv med den mest slue
markedsføring med sikte på å få det til.
Bare i visse
spesifikke religiøse miljøer eller sekter gjør man det til et absolutt bud å
elske seg selv mindre enn den andre, men det skjer ikke bare i disse miljøene.
Det skjer også i gudløse eller sekulariserte miljøer, kulturelle eller
politiske og dagsaktuelle miljøer og diskurser. Det virker som om man ikke er
fornøyd før man kan trumfe Gud selv, sette seg opp som dommer over Gud, i
godhetens navn. Man vil være bedre enn Gud! I realiteten er dette
avgudsdyrkelse, narsissistisk selvapoteose og noe lagt annet et en bevisst og
intim gudsrelasjon, bygget på gammel ortodoxi
og gamle tradisjoner og god teologi.
Det ville være forkastelig å tro at Gud vil at vi skal
fremstille seg selv og oppfatte oss selv som mindre verdt enn nesten, eller
nesten. Men det er det som skjer i «forsamlinger» av ulike slag hvor det triumfalistisk vedtas å forplikte
samfunnet og seg selv til å yte mer, og stadig mer, i godhetens navn, så å si
uten forbehold, og på andres bekostning, by
proxy, helt uten konsekvensberegninger.
Det være derimot være
et pluss for oss å se, uttrykke oppfatte oss selv og forsikre overfor Gud i
tro, at man ikke vil tvinge Gud til å velge «meg» og min «godhet» fremfor «dem»
og deres eventuelle manglende godhet, fordi vi skulle være mindre verdt enn
«dem». Det utrolige her at det at noen virkelig tror at det det gelder om
er å betrakte seg selv som mindre verdt, at vår sivilisasjon f eks ikke er
bedre enn visse andre kulturer, tradisjoner og troer. Og dette, kanskje
uforståelig nok, er det som skjer – nettopp – i fortrinnsvis sekulære eller gudløse
forsamlinger.
Det kan hevdes at egeninteressen universelt som regel går
foran i alle livets «vederstyggeligheter», og mange vil vel si at det jo bare
skulle mangle. En slik trosforutsetning ligger til grunn for liberalismen hvor
pleie og promotering av egeninteressen anses doxologisk som den ene nødvendige forutsetning for at samfunnet
skal blomstre og lykken inntre nærmest automatisk. Mot dette er det imidlertid
mye å innvende, men mitt anliggende her er ikke primært sosialøkonomi, så jeg
lar det ligge, se imidlertid mine sosialøkonomiske
teser om den tragiske godhet og om hypermagi
og hypermagikere og bl a Michelet
og Merkel
Innenfor livets ytre ramme er det ofte grunnleggende å
erkjenne at det er moralsk helt nødvendig å fremstille sitt innerste som et
spørsmål som egentlig dreier seg om noe annet, nemlig om de andres ve og vel.
Vi kan se at Vi har en iboende tilbøyelighet endatil til å si og virkelig mene
at «de andre» er viktigere enn meg selv. For uten fellesskapet, er vi jo
ingenting, bortsett fra øde, isolerte planeter i universet, vil noen hevde. De
uforskyldt fattige og hemmede trenger vår hjelp, det sier seg selv, vi har de
fleste av oss en «god samaritan» med oss fra fødselen, all krangel og bølleri
til tross.
Vi trenger med andre ord ikke bare oss selv, men også de
andre, dvs så mange andre vi kan «bære» sammen med, tenker vel de fleste. Vi
tar sjansen på at det får bære helt til det eventuelt måtte briste. Det virker
som om vi her har å gjøre med et ufravikelig aksiom, en uforanderlig mer eller
mindre moralsk legitimert akse vi orienterer våre livsytringer rundt og ut fra,
i dag. Vi står i fare for ikke bare å være hyklere, men å bli hyklere, for
alltid.
Vi trenger ikke å bevise at det er slik. Men vi vil være
enige om at den gode samaritanene i oss kan la seg knuge, ja, tilintetgjøres,
vi vet ikke alltid hvorfor og hvordan, men vi lærer noe av Gudfaren-filmene,
som vi nevnte over. Vi har også en iboende angst for det som truer oss, både
metafysisk og fysisk. Mennesket er tross alt utstyrt med sterkt
overlevelsesevne. Det er noe vi må gå ut fra i alle samhandlinger og i alle
relasjoner mennesker og samfunn imellom. Man skulle derfor tro at vi ikke
trenger De ti bud, f eks. Vi trenger i hvert fall ikke skriftlige bud, hugget i
sten, påstås det. Vår «natur» sørger automatisk for at de fleste av oss handler
som den gode samaritan og vi blir aggressive og harme på dem som vil kritisere
våre mer eller mindre offentlige eller private formulerte og selvproklamerte
tilbøyeligheter til å fungere den gode samaritan. Vår kjærlighet og giverglede
kan ikke dikteres av bud, det ligg i kjærlighetens vesen å være innstilt på ad
hoc-løsninger, det er individer som trenger vår omsorg og vi skal ikke forme
disse i hverken vårt bilde eller guds bilde.
Men, og her kryper «dyden» frem: Det kan bli for mye av det.
Krever vi for mye godhet av oss selv, og spesielt godhet by proxy, dette til og med at de man for anledning konstruere opp
som ofre for våre misgjerninger, forsømmelser og bevisste unnlatelser der vi
objektiv sett ikke kan klandres i det hele tatt, er grunnlaget lagt til rette
for godhetsdespoter i stedet
for godhetsapostler.
Det fins faktisk
mennesker – godhetsdespoter - som er
villig til å drepe hvis de kan oppnå å nyte sin narsissistiske
tilfredsstillelsen av å hjelpe andre mennesker, for å vise hvor gode de er,
selv om disse tilsynelatende svake og beskyttelsestrengende menneskene selv
ikke har bedt om hjelp.
Det kan synes sykt og søkt ut, men det skjer, og det et
utbredt at det skjer. Det gjelder bare om å se det og påpeke det i håp om å
kunne avdekke noen slemme tendenser hos de
gode, men publikum generelt synes lite åpen for å se det, påtale det og
sette «skapet» på plass. Det er mer behagelig å la være. Man håper selv på å
bli rost for egen prektighet og moralsk overlegenhet. Man overlater mer enn
gjerne til andre å betale for «gildet», i det håp at en det vil tilflyte en
selv det meste av æren, og dessuten ryktet om å ha en nær sagt en endogen
generert individuell fortreffelige godhet i seg, (faktisk på bekostning av
andre).
Slike folk kaller jeg annetsteds for hypermagikere her
og her,
i tablå googlet… De tror at de har krav på å bli betraktet som
naturlig gode, at de på en eller annen måte er født med denne egenskapen, i
motsetning til motstandere, fiender og de fleste andre.
Men – for å nærme oss
en avslutning - hva er så en metafysisk eller fenomenal eller ontologisk avtale, en avtale jeg
etterlyser, som nevnt ovenfor? Hva går nærmere bestemt en avtale om å se
virkeligheten på en spesifikk måte ut på, hvordan formulere den, hva er det
avtalen egentlig dreier seg om, sett fra undersiden så å si? Hva består det
bakenforliggende i for at det skal være meningsfullt å snakke om at avtale i
dette perspektivet det hele tatt her skal ha betydning?
Vel, vi har vært inne
på den hebraiske eller aramesiek termen, eller ordet og begrepet, Amen og på den skriftlig forankrede pakt Moses og
israelittene gjorde med JHW i ørkenen. Pakten var noe både folket og Gud var
villige til å inngå. Det forelå en gjensidig samforstand. Hensikten var å skape
en ny virkelighet, nye og bedre livsvilkår. Pakten ble til for å bevare Guds
skaperverk i forutsetningen. Intensjonen var å bevare og styrke kosmos og
stagge kaoskreftene og destruksjonen. Og folker sa sitt Amen! De sa sitt Ja.
Alle store overenskomster, avtaler, pakter etc har noe
religiøst over seg, til syvende og sist tilbakeføres de til Gud, som dommer og
bekrefter. En konge av guddommelig nådes makt beror ikke bare på folkets
tilslutning, men også på Guds bekreftelse.
En ektepakt, på samme måte, henviser til noe utenfor eller
over ekteskapet, - til Skaperen av alt. Det religiøse er i grunnen med i
bakgrunnen eller bildet i alle små og store «kontrakters univers». Til og med
borgerlig ektepakter bærer preg av en overordnet virkelighetsforankring, men
her utelukker man bevisst Gud, Gud anses ikke engang nødvendig for å holde
ekteskapet i hevd. Gud er gjort til en helt unyttig hypotese, Gud ha ingen
reell funksjon, Gud er fjernet som appellinstans. Mennesket er blitt sin egen
Herre, ikke bare sin egen lykkes smed.
Man kan – i prinsippet - avtale om hva det skulle være, det
synes for de fleste ganske innlysende ut, men når spørsmålet stilles: Hvilken
Gud skal vi ha? Hvilken Gud skal vi avtale eller bli enige om? blir dette et spørsmål som man bare ikke stiller.
Stiller man spørsmålet: Hvordan, hva og hvem er den gud vi kan bli enige om å
tilbe og tro på? vil det virke kunstig for det fleste, for man tenker at Gud er
Gud, Gud er ikke «noe» man kan avtale. Guds attributter ligger fast og er
urørlige og utenfor diskusjon og perspektiv. Vi kan ikke bestemme oss for
hvordan Gud skal være, for Gud er Gud, og Gud defineres ut fra attributter vi
helt formalt tilegner ham, vi kjenner på en måte Gud fra før og vet hva Gud er,
ut fra a priori aksiomer, førsteprinsipper
osv
Det vi imidlertid gjør, er at vi inngår en pakt hver gang vi
møter spørsmålet om Gud og vårt forhold til ham. Ja, vi er faktisk nødt for
det. Vi er nødt til å nærme oss Gud ut fra hans premisser, ikke våre impulser eller nykker til enhver tid. Når og
idet vi innser dette, inngår vi en pakt med Gud om hvordan vi vil oppfatte og
relatere oss til Gud. Vi har inngått en pakt med ham om å se ham slik han selv
presenterer seg, og hvordan han åpenbarer seg, og hvordan han har åpenbart seg
for andre.
Vårt gudsbilde er med andre ord svært grundig diktert av
andre enn oss selv. Vi har bare å «underskrive». Sier vi at vi ikke tror på
Gud, har vi faktisk inngått en ensidig «avtale» med Gud. Vi har satt Gud på
plass, og skulle Gud hindre noen i å gjøre dette? Guds del i pakten med
ateisten er at Gud «aksepterer» - med
sorgtungt hjerte – å akseptere avtalen og avtalevilkårene. Han overlater til
ateisten «å være den han er».
Vi er, for å si det spisst - så å si nødt for å godta våre
fedre og vår tradisjons gudsbilde og gudsoppfatning. Og det er derfor vi sier
Amen, akkurat som Jesus – som Selv var Amen,
også, etter vår mening og tro – sa da han avsluttet Fader Vår med et rungende
Amen. Det betyr ikke bare et tørt og liksom saklig «la det stå fast», «la det
skje» eller «so be it» osv. Det ligger
en hel himmel i Amen, ja, selve himmelen, Guds Rike. Amen angår livets og
eksistensens grunnfibre. Vi kan ikke betakke oss og forsmå.
Idet vi ber og avslutter vårt Fader Vår, har vi akseptert et
syn på Gud, et syn som imidlertid ikke utelukker helt private forestillinger,
det kommer jo an på konteksten osv, og på hvor sterkt eller svak vår tro er, og
vår innsikt eller manglende innsikt i teologien og de doxsiske felt vi nå engang lever med og opererer innenfor.
Mennesket er innenfor
denne horisonten – som ikke er hele horisonten – faktisk i kraft av sin skapte
eksistens det vesen som er nødt for «å skape seg» en Gud. (Vi skal «gjøre Gud»,
sier Luther et sted).
Dét betyr imidlertid ikke at vi helt vilkårlig kan skape vår
egen gud i vårt eget bilde til enhver tid og for enhver anledningen, nei,
snarere det motsatte er tilfelle. Vår
frihet trumfer ikke Guds karakter og vesen. Det er umulig. Vi er fra vår side i
paktsforholdet nødt for å gjenoppdage Gud og vi gjenoppdager Gud ved å overta
tradisjonelle gudspoppfatninger, dvs de som er viderebragt over lang tid og som
har «festnet» seg i ulike tradisjoner og bekjennelsesskrifter – foruten Bibelen
selv, selvsagt. (Vi skal ikke være redd for norma
normata, norma normans foreligger!)
Hver gang vi nærmer oss tradisjonen, tekstene og
formuleringene, inngår vi faktisk en ny pakt med oss selv og våre trosbrødre om
å skape vår Gud- alles Gud - om igjen, på nytt, for hver gang. Vi skaper Gud
som han skaper oss, så å si for hvert nytt øyeblikk som kommer, og hvor både
Gud og vi skaper, vel vitende at vi er helt – ensidig og uten forbehold -
avhengig av Gud for opprettholdelse og kontinuitet av avtalen, vårt Amen, -
vårt innerste, som til enhver tid på sin side er avhengig av de ytterste og dypeste
personlige ting som vi faktisk til enhver tid er «tvunget» til å ha relasjoner
til sammen med «vår neste», hvem nå dette må være.
Vi kan si at Amen
kanaliserer og med nødvendighet sublimerer vårt innerste underbevisste frem i
dagen i form av et fast: Dette vil vi! Dette skaper vi nå! Dette skal bli stående og vårt fundament står dermed fast. Det kan
ikke rokkes. Dette handler vi på, dette former vi oss selv etter, dette er hva
vi egentlig er og står for, dette er vår essens. Dette er det dypeste legitimitetsprisipp.
Hvis vi tror, altså
…. Hvis vi tør å inngå avtaler eller pakter med Gud uten å falle for fristelsen
til å binde eller kommandere Gud. Vi kan kanskje best kalle de avtalene det her
er snakk om for «metafysiske avtaler». De har en egen høytid over seg, vi forventer
at det inngår et evighetsperspektiv i forholdet mellom paktene, oss og Gud.
Da jødene aksepterte
De ti bud i ødemarken og svarte «ja», dvs Amen, så var dette den sterkeste
måten å uttrykk folkets vilje og seriøse hensikter og fysiske og åndelige behov
på. Det ligger et sterkt ønske, ja, en sterk visjon om at virkeligheten skal
bli slik Pakten «foreskriver». Pakten skal «pådytte» virkeligheten sin egen
virkelighetsforståelse og virkningshistorie, sine verdier, sin livsanskuelse.
Pakten slik sett blir et middel for å oppnå et mål. Den står der ikke alene og
isolert som et dokument forankret i løse luften, som et rent teoretisk
prosjekt, nei, dens mening er å skape virkelighet, sannhet, rettferdighet, alt
for å opplyse og tjene folket, det folket som sier Amen og som dermed bidrar
til å forme den stadig nye virkelighet, i kraft av Pakten og troen på
den og dens opphavsmann og garantist, Gud.
Amen betyr å tro på
Guds løfter og å manifistere denne troen i praksis. Den påvirker den enkeltes
hele person, bevissthet, hjerte og integritet, vel vitende at «hjerter av sten»
mer enn alt ønsker å sabotere pakten og etablere helt andre pakter. Ikke rart
da at mose-pakten ble nedskrevet på steintavler. De skulle være notoriske og
offentlige. Alle skulle vite hva de hadde å holde seg til, og slik ble jo selve
virkeligheten mer forutsigelig. Vi snakker om ord hugget i sten, ord som står,
og står seg. Man fikk standarder å holde seg til som ga trygghet mot
vilkårlighet og maktmisbruk fra herskere og maktpretendenter på sikt.
Mose-loven viste at det var mulig å formulere universelle standarder, og dette
igjen forutsetter alle menneskers likeverd, det er guds vesen å relaterer til
hele mennesket og hele menneskeheten på like vilkår.
Var det så blitt
behov for en ny pakt? - en bekreftelse, en revisjon eller en presisering av Den
gamle pakt? Skal vi tro Gud og mennesker
er svaret ja, og den nye pakt er faktisk i funksjon, og den vedvarer. Den
oppfordrer oss til å se virkeligheten gjennom Paktens briller, den oppfordrer oss
til å skape nye virkelighet, den stimulerer oss til å skape Gud, i den
forvissning at det er Gud som fortsatt skaper oss og opprettholder sitt
skaperverk. Det er Gud som forsyner oss med nåde, den aktive nåde, den nåde som
gir oss tro og håp for på at vi kan inngå pakter eller avtaler med Gud, ikke
bare «handelsavtaler» hvor vi ikke tillater Gud å gi oss noe gratis. Og hvor vi
gjør Guds kjærlighet avhengig av vår egen fortjeneste, slik det skjer i islam
overfor Allah og profeten.
I og med Jesu komme,
Jesu inkarnasjon, får vi se Gud på nytt, i et helt nytt perspektiv. Jesus sier
selv at han Er Amen. JHWE har dermed avslørt eller avdekket nok en gang
aspekter av seg selv som beskriver og formidler Guds vesen og karakter. Denne
gang ved at Gud ble menneske og dette er det helt store i Den nye pakt. Den viser at Gud er vår avtalepartner. Han vil at vi skal
ekstrapolere vår tro på virkeligheten og alle fakta og relasjoner. Vår avtale
eller pakt med Gud er det som skal forandre virkeligheten. Pakten – i seg selv,
og sin aktive agens - gir håp, tro og kjærlighet. Malen for alt er lagt, malen
for all sannhet. Standarden for all sann kjærlighet. Da israelittene og Moses
inngikk pakten, tilregnet de JHWE, Gud, intet mindre enn all makt, dvs allmakt.
Uten Mose pakt, ingen allmektig Gud. Ingen universelle, objektive verdier.
Vi skal om litt komme
inn på hvilken betydning dette har i Den nye pakt og hvilken verdenshistoriske
betydning dette har hatt og vil ha for all fremtid.
Metafysiske avtaler,
ontologiske avtaler eller fenomenale pakter – som de kan kalles - er i vår
individualistisk innrettede tidsalder ikke avhengig av skrevne dokumenter. Det
fins da heller ingen skreven lov som gjør det straffbart for evigheten å bryte
slik metafysiske avtaler. Det fins ingen lov som sier at «metafysiske avtaler»
skal holdes». I Norge kom loven om at «Avtaler skal holdes» faktisk ganske sent
inn i lovverket. Dette gjaldt juridisk-økonomiske avtaler, med sikte på å
beskytte materielle mellomværender. Senere kom f eks åndsverksloven som
beskytter ideelle verdier. Det kom med en danskekonge. Kongen hadde dermed
bundet seg til å overholde avtaler, hvilket den gang ikke var noen
«demokratisk» selvfølgelighet. Kongen fikk folket med seg på å holde avtaler,
og folket fikk kongen til å binde seg, under trussel om straff hvis avaler bli
brutt uberettiget.
Vi har dermed latt oss «gjenskape Gud» til «fordel» - og
nytte - for oss. Vi har på en måte velsignet Gud. Vi har sagt Ja til Amen, men
primært ja til oss selv. Som enkeltindivider har vi gjenskapt oss selv i det
paradigme bare de tidligere enevoldherskere opererte innenfor: Det var ingen
over dem, de hadde hjemmel fra Gud selv og ingen kunne betvile den myndighet og
autoritet han påberopte seg, i Guds og Amens navn. Det svunne er med andre ord ikke forgangent,
men det står like vel fast: Den nye tid er kommet nær, men det er heller
tvilsom om det er Guds rike som er kommet nær, slik Jesus selv innvarslet. I
dag kan det se ut som om vi selv – ensidig - har overtatt Jesu Kristi rolle og
funksjon. Vi har hevet oss opp til selv å bli hans opprinnelige amen. Vi tror
vi står ved skapelsens begynnelse og at fallet og arvesynden er umulig. Og at
vi er nye, at vi har bekreftet pakten, at vi viser med hvert nytt skritt vi tar
at vi forstår «hverandre», så langt det eksiterer et Jeg og et Du i vårt
gudsforhold.
Det inngår i den
store avtalen og den altomfattende pakten det her gjelder den forutsetning at
vi er i stand til å inngå avtaler om Gud og avtaler med Gud. Gud «spiller på» -
eller setter sin lit til - vår selvstendighet og frie vilje og nærmest
eksistensielt betingede intensjon om å elske nesten som oss selv. Dette gir oss
adelsmerke, gir oss egenverd, selvrespekt, og viser at det gudsbildet vi ble
skapt i, og det bilde vi er skapt til, ikke er gått helt fortapt og at vi er
helt igjennom korrupte, på dette – teologiske - nivået. Og det er dette som
er en nødvendig forutsetning for troen i det hele. Vi blir gitt fundamentet i
gave, det skjenkes oss som en mulighet for helliggjørelse. Vi kan si at vi blir
utvalgt av Gud. At det er Guds vilje som rår, men vi kan også si at «vi er Guds
medarbeidere» uten å bli mistenkt for – i vår forfengelighet eller i vårt
hovmod - å tro at vi tilhører Jesu nære disipler mens de levde den gang og at
vi lever i samme disippelforhold som de levde i den gang.
Vi undertegner de metafysiske avtaler vi nå engang har –
ikkeformulert, ubevisst - og som i ørske - med vårt Amen. Vi undertegner faktisk en pakt med Kristus for hver gang
vi ber et seriøst og ydmykt Amen. Amen er vårt segl, det er den kraft som
skaper ny virkelighet og reiser de døde opp fra gravene med oss. Vi er enige om
at sånn er Du, Gud. Du kan ikke være annerledes. Vi elsker deg. Du står fast:
Du er Amen, som lar oss si Amen. Men det mangler noe i dette bildet, noe
vesentlig. Vårt amen i dag – spesielt i krikene - henger i løse luften og er
som en drøm vi ikke kan realisere eller se dybden i, og som vi kan reagere og
agere adekvat på, som det heter, med et litt for fint ord.
Apostelen Peter kan
fremdeles den dag i dag kanskje hjelpe oss et stykke på til bedre å forstå hva
det dreier seg om og hvordan vi skal ta dette inn over oss: Peter svarer på et
direkte, personlig spørsmål fra Jesus Kristus, Gud selv: Hvem sier du at jeg
er, Peter?» Og Peter svarer, helt ut fra sin dybde og sitt hjerte, vil vi tro:
Du er Messias, Den
levende Guds Sønn … (Matt 16. 16).
Et bedre eksempel på å skape ny virkelighet – fra utgangspunktet
intet og null – kan vel ikke tenkes. Men det må imidlertid presiseres: Peter
hadde ikke sagt det han sa, uten å ha fått svaret så å si rett fra Den Hellige
Ånd, som er Gud selv, på forhånd. Her virker Ånden nåden det er å få tro «på
forhånd».
Men Peter ble ikke gjort til en automaton eller båndopptaker
som bare repeterte hva Ånden hadde bedt ham å si, nei, Peter sa det av fri
vilje – han søg det av eget bryst - fra bunnen av sin sjel: For det var slik
han ville at Gud skulle være, og det var slik Gud hadde åpenbart seg for ham.
Det Peter gjorde ved
å si at Jesus var Messias, Guds Sønn, var å inngå en pakt med Gud om hvordan
Gud skulle se på menneskene og menneskene skulle se på Gud. Det var en
pakt som skulle styre alle relasjoner mellom Gud og Peter, og alle andre
troende, som står i denne tradisjonen.
Når Peter sier og innrømmer det han sier om Jesus, og det
han tror om Jesus, så viser Gud selv at Peter er i stand til å inngå en pakt
med Gud om hvordan vi som troende skal oppfatte Gud, via pakten selv, en pakt
som altså er en metafysisk pakt, en pakt som understreker det juridico-religico paradigme, en ontologisk eller fenomenal
avtale Peter har inngått, en metafysisk tros-pakt om Guds ontologiske status.
Peter har inngått en juridisk bindende avtale, kan vi si.
Det foreligger ingen ensidig projeksjon av Gud, fra Peters side. Han er ikke
prisgitt sin egen psykologi, Gud er ingen konstruert fantasi, luftige
forestillinger, projisert ut fra absolutte konsepter. Den avtalen Peter har
inngått er – for alle praktiske formål, og som funksjon - er en juridisk og ikke bare en abstrakt
teologisk – avtale, en juridisk avtale
som i aller høyeste grad også er en religiøst-eksistensiell fundert avtale,
i og med at avtalen gjelder både Gud og mennesket og at Gud og menneske i denne
sammenhengen står overfor hverandre som potensiell avtaleparter. Vi må nemlig
ut fra konteksten forstå det slik at Peter faktisk kunne ha benektet at Jesus
var Messias, Guds Sønn. Vi tillates av Biblene og fortellingen selv prima facie å se og oppfatte det slik.
Det er ved at Gud selv gir mennesket den nåde at det kan
evne og faktisk kan inngå avtaler illustrer mer enn noe annet at mennesket er
selve kronen på skaperverket. Langt fra å ville ha servile og bokstavtro
tilbedere, tilbyr Gud oss selve adelsmerket. Slikt er ikke mulig å tenke og avtale – innen islam. Islam er
upersonlig lukket system, et system som ikke kan spørre: Hvem sier du at jeg
er? Allah spør aldri mennesket: Hvem tror du at jeg er? Mennesket har bare å
lyde.
Og dette er stort, spør en meg, noe større finnes knapt, og
dette «konseptet» er unikt, det fins ikke maken i noen andre religioner, i noen
annen tro eller tradisjon. Og det hele beror på «Guds nåde». Ikke rart at våre
gamle konger ville styre på Guds nåde og at de mente det var nødvendig. De
kunne vise til et religiøst- juridiske grunnlag, et grunnlag med feste i det
metafysiske. Uten et slik feste, ville ingen konge kunne påberope seg å kunne
styre på Guds nåde, og dette var selvsagt noe de visste inderlig godt, de
satset jo liv og ære på det, for alle fremtid. Men: De hentet ikke sin
styringshjemmel nedenfra, fra folk flest, fra mennesket. Det forbød den
verdslige konteksten selv dem å gjøre. Slik kunne de bygge opp et solid forsvar
for sin egen posisjon og rettferdiggjøre egne handlemåter. At det før eller
siden måtte gå galt, vet vi fra før, men det berodde selvsagt ikke på at det
var noe feil og lyte ved selv pakten og paktstanken, nei, det var mennesket som
sviktet Gud, som så mange ganger før mennesket hadde svekte Gud. (Det fantes
bindende sedvane for å gjøre opprør). Vi måtte derfor inngå stadig nye pakter
med Gud. Problemet er bare at vi har druknet Gud i oss, men holdt livet i
djevelen eller vantroen. Det borger ikke for at folkestyret vil lykkes bedre
enn kongerikene av guds nåde gjorde. Snarere tvert imot.
Å operere med
metafysiske avtaler – for å bruke en samlebetegnelse - i den forstand vi har
skissert ovenfor, er ikke mulig i islam. Islam «mangler» Den hellige Ånd,
veilederen som veiledet og overbeviste Peter om hvem han skulle kalle og holde
for Gud, dvs hvem Peter hadde full tillit til og full visshet om, dvs tro på,
og hvem som var hans Amen.
Peter tenker juridisk og religiøst, de to kategorier henger
sammen, de kan ikke kan skilles ad, hverken i teori eller praksis. De hjemler
seg dessuten på fornuften, gjengs folkevett og godt dømmekraft, kan vi si. De
er komplementære. Men her må vi for fullstendighetens skyld også nevne at NÅDEN
i den kristne tro har noe ateister og andre lett kan oppfatte som en slags
tvang: Mennesket kan ikke motstå Guds nåde, heter det, og da er det snakk om
tvang.
Til dette må kristne troende bare si at nåden er gratis,
gitt for vår skyld til frelse, via et eneste offer, Kristi forløsnings- og soningsdød på korset. (Et storverk som
ligger innenfor de juridico-religico-paradigme). Dette er den sanne frigjørende
nåde. I kristen forstand blir de troende utvalgt av Gud. Hva dette innebærer
rent teologisk, er et langt stykke å bleke, og det kan ta årevis for teologisk
interessert å finne ut av det, på en måte det går an å leve med. Bare for kort
å nevne: I en ene leiren finner vi de som sier at alt er guds verk, dette
kalles monergisme. At mennesket selv kan bidra med noe av og for seg selv
til sin frelse, kalles synergisme. Den katolske kirke har
her kastet inn håndkleet og uttalt at dette er så innfløkte spørsmål å ta
stilling til, at kirken ganske enkelt lar vær å instruere troen i denne
sammenhengen.
Litt mer om avtaler:
En avtale er i prinsippet en overenskomst som kan oppheves
eller brytes. Også dette forutsetter minst to parter, - og – ikke minst – selve
friheten som ligger i selve konseptet avtale, forening, omforening, forbund
etc. Avtalens forutsetning er å skape en merverdi, noe nytt og gagnlig for alle
partene.
Når så partene ser sine privat-kollektive interesser truet
eller «tråkket på», kan den parten som ikke lenger er interessert, fritt trekke
seg ut og inngå nye avtaler annetsteds. I seg selv betyr ikke dette «krig» og
evig konflikt, hvis alle er enig om at en slik separasjon følger av mer eller mindre
aksepterte skrevne eller uskrevne forskrifter eller normer, konsensus, innenfor
visse «toleransegrenser».
Under avtalene ligger det stilltiende to forutsetninger: Et
ER og et BØR. ER’et kan referere til mer eller mindre omskiftelige forhold,
forhold som like vel referer til noe fast, stødig eller stabilt. BØR’et
inneholder eller innebærer alltid «en fremtid», noe man streber etter å kunne
realisere, selv om det er innforstått at «menneskenes hjerter forandres så
aldeles ikke», som Sigrid Undseth sier. Det vil alltid finnes et «de andre»,
forutsettes det. Under dette ligger selve oppholdelsesdriften som alltid
konkurrerer med «behovet for anerkjennelse» som Hegel snakker om. Både ER og Bør er for så vidt fluktuerende,
relative størrelser, størrelser med forventing om et enda tydeligere og mer
relevant og «helsebringende» helhetlig BØR.
De metafysiske eller
ontologiske avtaler er en type avtaler som overskrider slike sekundæravtaler.
De sikter mot det evige og gjelder og angår på det dypeste den enkeltes død og
evighetslengsel, eller dimensjon. De ivaretar hver enkelt partners indre liv
slik dette manifisterer seg ikke bare i individenes ytre liv, deres kliniske og
psykologiske liv, men også i den sosiale konteksten.
De metafysiske og ontologiske avtaler gjelder «det hele».
Det gjelder kanskje sekundært hva som kan og vil skje en i dette livet, men primært hva livet vil bringe i det
neste livet, etter døden, i det hinsidige, og dette da i relasjon til hva
som har skjedd i dette liv.
Vi ser da også at det
i Hebreerbrevet i en lite påaktet passus i begynnelsen på brevet, sier at
forfatteren eller forfatterne har skrevet dette for å hjelpe folk som hele
livet har gått rundt med frykt for å dø. Forfatteren påtar seg med andre
ord en terapeutisk funksjon, han setter evangeliet inn i en terapeutisk ramme, men han gjør ikke evangeliet og dets budskap
fra Gud i seg selv til en lærebok i selvterapi e l, forfatteren viser til
avtalen – og villigheten til å inngå denne avtalen - som det primære og
grunnleggende, den metafysiske avtalen som knyttes til konkrete historiske
hendelser og til Skriften, trosavtalen, troskontrakten, om man vil, ikke til en
generell samfunnskontrakt, men en kontrakt mellom de som har behov for og er
villig til å inngå pakten, avtalen om den personlige troen på Gud, avtalen om hvordan
mennesket skal fremstille seg overfor Gud og avtalen om hvordan mennesket er i
forhold til Gud, og den ontologiske eller metafysisk funderte avtalen om hvordan
Gud – og frelsen - er og virker - i en selv og i seg selv.
For så vidt kan hele Det nye testamentet betraktes som et
terapeutisk manifest med sikte på å inngå den evige Pakt en gang for alle med
livets skaper og opprettholder. Terapien følger av avtalen og avtalens budskap.
Man skal ikke søke terapi først, man
skal gå inn i avtalen med alt man har av ansvarlighet, realisme og gudslengsel,
og behov for tro, og la den virkelighet den avspeiler ontologisk få virke, i
kraft av en annens «virke», nemlig Jesus Kristi samlede virke og hans verker,
(som egentlig er alle evangeliene i sum, pluss brevlitteraturen, selvsagt).
Vi trenger fremfor
alt i våre liv, hele livet gjennom, det Luther, jfr under, så om de hypotetisk-konjunktive
imperativer!: Tilintetgjøres disse, falle det
hele helt og ikke bare stykkevis og delt, mne altså helt.
Nå har avtaler alltid
et viktig perfomativt element
«heftende» ved seg, en komponent som er like «formelt» bindende og derfor like
viktig eller essensielt som selve den «muntlige» eller skriftlige delen av
avtalen. Det performative element gjør
så å si avtalen kroppslig, notorisk og offentlig. Det performative element
er den – fra alle parters side sett og hørt - handlingsmessige siden knyttet
direkte til avtalen.
Vi ser her for oss f eks den kristne dåp som et hele, som et
livslangt drama der den troende og mennesket selv er avkledd enhver maske og
enhver mulighet for å hykle: Den impliserer ikke bare selve dåpssituasjonen og
dåpshandlingen, og menneskene som der og da inngår i settingen, men den angår
den døptes hele bevisste og ubevisste liv. Hele livet skal før, i og etter
selve dåpen konstituere et liv i dåpens og den gode samvittighets pakt.
Dåpens overordnede budskap, mulighet og manifestasjon ligger
der innforstått eller medforstått.
Den utgjør selve premissgrunnlaget for den kristnes liv ikke bare her i verden,
men også i det neste. Den danner rammevilkårene for hvordan den kristne ser på
selve eksistensens grunnvilkår og på livets ontologi og metafysikk, kort sagt: på det kristne livets «hologrammatiske» kontinuum.
Summert: Slike avtaler burde det være av høyeste interesse
for mennesker som mennesker å inngå med hverandre, og holde. Avtalene
garanterer fellesskap og demokrati og et realistisk forhold både til
skaperverket, til naturen og til nesten, og i forhold både til nesten og din
egen «neste liv» etter dette. Hadde disse avtalene blitt vedtatt av alle som en
grunnlov under all positiv lovgivning eller menneskeskapt grunnlover, ville vi
ikke hatt behov for de menneskeskapte grunnlovene. Når slike lover forkastes,
er det i sannhet fordi mennesket ikke ser sitt beste og de som ikke ser sitt
beste, ser ikke realistisk på verden. Man lar da verden se med skepsis på en,
man lar da verden bestemme hvilke grunnlov du skal velge som selve rettesnoren
for ditt og dines liv. Det eneste man da står igjen med er et sukk, som når
biskop emeritus i Oslo, Stålseth, sier: Det er ikke noe feil med å være god!
Litt av en godhetsapostelen denne emeriten!
En liten digresjon har kan være nødvendig:
(Selvsagt kan en se «farene» i dette å se nåden som en
substans, eller bare som en funksjon, eller kun som tro, rett og slett, men
dette problemkomplekset lar vi ligge akkurat her, bortsett fra at det bør
tilføyes: Om man ser på nåden som en substans eller som en funksjon – eller
relasjon – trenger ikke å stenge for den erfaring troende gjør nå de opplever
eller erfarer nådens virkning i dem, som noe konkret, f eks en varme i hjertet.
Fra begge utgangspunkt gis samme resultat: Nåden «føles» på en eller annen
måte, uansett teologisk utgangspunkt. Nåden har dermed nådd sin konsekvens,
dens finale årsak, kan man si.
Det samme skjer hva angår nåden sett som en ingytt
– infused, på engelsk - rettferdighet eller nåde, eller som en
forensisk nåde, ikke inngytt som et «stoff», men «formidlet» som en rettskjennelse
fra Guds side. I begge tilfeller vil den troende kunne kjenne en ny mykhet
eller varme e l i sitt hjerte, eller at hans sinn utvider seg, at han får en
større klarhet i tingene og større innsikt, ja, til og med en forklaring på
alt, uten at han kan eller trenger å knytte denne erfaringen til selve ordet
eller selve de konkrete virkemidler Gud bruker og har innstiftet i og med de
sakramentale handlingene som f eks dåp, nattverd
eller communion. Alt dette vet han at
han – virkelig - får gratis i
og med ritualene, og i og med Jesu soningsdød og at Jesus har tatt straffen på
seg, men det er ikke selve ritualet som objekt, så å si, som skjenker denne
nåden. Det er Gud selv. Den troende vil her helt legitimt kunne henvise til sin
erfaring som en bekreftelse på at han blir gitt nåden – og troen. Men å tro at
en dermed forplikter seg til å vise for enhver at man virkelig har fått troen
og nåden i en eller annen form for oppvisning på en teater-scene, eller på en
«location», det er selvsagt ikke meningen.
Troen var til og med gitt ham før han deltok i det
sakramentale. Troen var på et vis kanskje til og med gitt ham utenom ordet, før
han fikk høre det budskap Bibelen taler om. Den troende skal ikke behøve å tale
i tunger i det øyeblikk han «får ånden», eller nåden. Han skal ikke behøve å
oppgi et spesielt tidspunkt for da han ble frelst. I reformet teologi mener somme
– ut fra bibeltekstene selv - at man heller ikke blir frelst ved dåpen. De
«sakramentale» stoff eller konkrete nådemidler tjener her en annen hensikt. Man
taler da også om «ordinances» i
stedet for sakramenter. Ordinances
tjener primært som midler til at den troende skal minnes hva Jesus har gjort
for menneskene, ikke hva stoffet eller tingen gjør med oss der og da.
Hovedvekten ligger på «the covenants», altså på noe konkret der også, men med
hovedvekt på «det relasjonale».
Igjen: Virkningen kan være den samme i begge trossystemer, erfaringene er der,
selv om dette benektes og selv om man i det ene tilfellet føler seg varmere og
i det annet «kaldere», men da med en kulde eller distanse som rent faktisk kan
ha like store frelsesvirkninger både individuelt eller kollektivt. Gud bruker
«de mest usannsynlige» medarbeidere i sin store plan for å frelse
menneskeheten! Men under alt står selvsagt Ordet, Bibelens Ord, det faste
objektive samlingspunkt, Bibelens AMEN, som alt dreier seg om).
(Et ytterligere moment som her bør nevnes: De metafysiske
eller ontologiske avtaler eller pakter er i seg selv organismer. Emanuel Kant
definisjon av organismer går ut på at de som en sum av sammenhengende
enkeltdeler relaterer til hverandre som en «størrelse» et sted, kan vi si, «hvor alt er formål og samtidig også middel».
Dette kan vi altså si om avtalene. Slik sett gis avtalene agens, et eget, ikke bare indre
liv, men også et ytre liv).
Slik kan ulike religioner, med helt inkommensurable
ortodoxier, også oppfattes som agenser.
De er organismer, og organismer som sier og gjør mer enn bare ord. De lever
ikke sitt liv på isolater, de er, i seg selv, virkende krefter, de drives av
sin spesifikke Ånd. Eller: De har «sin egen «nåde», sin egen begrensede eller sekundære førsteårsak så vel som sin egen spesifikke og finale årsak.
I kristendommen kan f eks dåpen sees som det sted hvor
frelsen fra arvesynden inngytes som
en substans eller egen evne eller egenskap, habitus,
eller fremstilles om et løfte, altså en relasjon der synden blir utstrøket forensisk, i prinsippet extra nos. Begge tilnærmingsmåter flyter her fra ett og
samme grunnlag: Dette at man i tro inngår pakt med Gud. Om det er mennesket som
synergisk inngår en avtale med Gud
eller om det er Gud som monergisk
inngår avtale med den troende, er, som nevnt, et stort teologisk problem, men
ikke større enn det man gjør det til. I
praksis kan disse to tilnærmingsmåtene heves opp i en egen ny, kategorisk,
syntese, nemlig i den juridico-religco – kontrakten, som vi kan kalle
den, basert på det som tidligere er sagt og i en prosess som «ligger der», men
som vi bare stykkevis og delt er klar over i dag.
Men dermed er det
ikke sagt – og dette er viktig å presisere - at det går an å forhandle med Gud,
i den hensikt å forandre Gud til å være og handle på våre premisser, og så å si
sette Gud ned på vårt nivå. Snarere tvert imot: Det primære er å forhandle
seg tilbake til det uforanderlige, til det som står fast, til virkeligheten
dyp, under overflaten. Vi kommer med andre ord ikke videre fremover uten å gå
tilbake, integrere oss i og med fortiden, det historiske. Det gjelder om å se
hvem mennesket er i forhold til Gud. I kristent perspektiv betyr dette at menneskets vesen faktisk er å være synder,
og at alene Gud kan frelse oss, som skapninger som i begynnelsen Gud sa var
«såre godt).
For å bruke en
analogi fra psykologien: Det gjelder om å erkjenne det underbevisste. Det
dreier seg om en helbredelsesprosess. Og fra idéhistorien: Det gjelder om
realisering, selvrealisering, men ikke en realisering med sikte på å utløse
større narsissisme. Vi må her bare referere til definisjonen av Gud over, og
til at det er visse ting Gud ikke kan gjøre, eller unnlate å gjøre.
Det primære i alt
dette er erkjennelsen av at mennesket ikke er Gud og at mennesket aldri kan
gjøre seg selv til Gud. Dessuten: Bare Gud kan tilgi synd, bare ett
menneske er syndfri, og det er Jesus Kristus. Og Jesus Kristus er faktisk Gud,
i treenighet.
I kristendommen
inngår forestillinger om muligheten og imperativet om helliggjørelse, dette at den troende kan i praksis kan tilegne seg
stadig større «porsjoner» av Gud, at det slik sett er mulig å bli mer like Gud.
(Og ved stadige påfyll!).Det sier seg selv at dette er lett å misforstå. Det er
lett å se at mennesket her lett kan fristes til å objektivere eller reifisere både seg selv og sine egenskaper, og
Guds egenskaper eller attributter. I så fall kan helliggjørelsen i seg selv bli
en form for avgudsproduksjon. Det hele kan ta form av magi. Særlig kan vi se
denne form for magi utfolde seg i islam. Allah har, som kjent, minst 99 «navn».
Over hele den muslimske verden ser vi at troende muslimer benytter seg av en
bønnekrans bestående av perler som hver for seg til sammen «bærer» alle Allah’s
attributter eller egenskaper. Det gjelder så å tilegne seg disse egenskaper og
derved gradvis bli mer lik Allah, (eller bedre lære ham å kjenne).
Det torde være
innlysende at det i denne forestillingsverden
ikke er mulig å inngå reelle metafysiske
eller ontologiske «avtaler» med Gud, selv om bønnekjedet og repetisjonene
av gudsnavnene godt kan ses som performative
avtaler, se over. Hensikten med kjedet et å tilegne seg makt og krefter.
Helliggjørelsen blir derfor magisk basert. Nåden – pr se – ( se om
nåden i islam og kristendom ) utelukkes fra perspektivet og
inngår i så fall ikke i «avtale-premissene». «Avtalen» får preg av en smiskende
bønn om maktoverføring fra Allah til den troende. Ved å gjøre – performativt – vil resultatet inntreffe, med menneskelig
«hjelp». Det ironiske er at «kjedet» da illustrerer Allah’s maktesløshet, eller
kraftløshet. Samtidig som Allah i tråd med læresystemet, islam i seg selv,
prekes som den ene, allmektige gud, og den som bestemmer alt, dvs predestinerer
alt ned til minste detalj. Allah kan til og med bestemme hvem som skal bli en
morder og hvem som skal spares for å bli det.
«Kjedet» eller
«rosenkransen» - som den sammenlignes med – kan dermed misbrukes av den troende
ved at den troendes egentlige motiv eller tro i sin konsekvens er å fortrenge
Allah, som fra før er «uoppnåelig og upersonlig», og ved at den troende da
opphøyer seg selv. Radikalt teologisk sett blir det for den allah-troende
umulig å være og bli «en guds medarbeider» i den forstand den kristne kan si
det, at «vi er Guds medarbeidere» på jord. Den fundamentale forskjellen ligger
i dette at den kristnes gudsrelasjon alltid bygger på et personlig forhold, en
relasjon som aldri kan bli mekanistisk betinget, et forhold mellom et «det» og
et «du», men alltid en relasjon mellom et Du og et Vi. I islam er det Allah’s
slaver som driver misjon, da’wa. I kristentroen er det Jesu Kristi venner som
misjonerer.
Et uhyre viktig
aspekt av de metafysiske avtaler kan vi finne formulert og beskrevet i boken Menneskets
Trellbundne Vilje, av reformatoren Martin Luther. Han kritiserer her den
den viden kjente humanisten Erasmus Montanus og striden går på
problemstillingen: Hvordan kan Gud befale noe når dette noe – ifølge Luther -
er umulig å oppfylle? Må ikke mennesket
ha en fri vilje hvis det skal være meningsfullt og fruktbart å tale om frelse?
Luther benekter dette. Frelsen ses i et perspektiv som er større enn de
spørsmål Erasmus stiller og avføder.
Sitat fra boken: Matt
19, v 27 sier: «Vill du gå inn til livet, så hold budene!» Hvilken provokasjon
ville det ikke være å si: «vil du … « til en som ikke har noen fri vilje? … Til
det svarer vi: det er altså slik å forstå at viljen ifølge dette ordet av
Kristus er fri? Men det du ville bevise, var jo at den frie vilje ikke er i
stand til å ville noe godt, og at den med nødvendighet tjener synden så sant
nåden ikke er til stede. Hva slags frekkhet er det du presterer når du nå gjøre
den fullstendig fri? Det samme er å si om steder som disse: «dersom du vil være
fullkommen, Matt 19. 21, «dersom noen vil følge etter meg, Matt 16. 24, «den
som vil berge livet» … , Matt 16. 25, «dersom dere elsker meg», Joh 14. 15,
«dersom dere blir i meg», John 15. 7. For å gjøre en lang historie kort, regn
bare sammen, som jeg har sagt, alle «hvis»-utsagn i konjunktiv og alle
imperativutsagnene, så vi i det minste kan komme … til unnsetning når det
gjelder antall ord. «Alle disse forskriftene er bortkastet» sier … «dersom den
menneskelige vilje ikke tilskrives noenting» - betingelses-hvis’et er jo
fullstendig mal apropos dersom tingene skjer av ren nødvendighet!».
Vi svarer: dersom det
er bortkastet, er det din skyld, for at du gjør dem ikke bare bortkastet, du
tilintetgjør dem fullstendig, når du i det ene øyeblikk slår fast at ingenting
skal tilskrives manneviljen i og med at du gjør den frie vilje ute av stand til
å ville det gode, og så i neste øyeblikk har gjør den i stand til å ville alt
mulig godt. Med mindre det er slik at de på samme tid sier ja til alt og nei
til alt. … «Vil du måle deg med Vergil når det gjelder å synge, men gode venn …
må du synge andre sanger». «Vil du overgå Cicero … må du skifte ut
spissfindighetene med virkelig veltalenhet».
… Her er de tingene
som betegnes åpenbart umulige for vedkommendes egne krefter, selv om de kunne
tenkes å finne sted i Guds kraft. Slik forholder det seg også i Skriften; det
som klarlegges ved slike ord, er hva som kan skje oss ved Guds kraft, og hva vi
selv ikke er i stand til». … «disse utsagnene, særlig de som står i konjunktiv,
synes å være formet som de er på grunn av Guds forutbestemmelse, noe som vi er
ukjent med. De forutsetter den, som om de ville si noe i retning av: «dersom du
ville», «dersom du vil», det vil si «dersom du hadde vært slik stillet overfor
Gud at han verdiget deg denne viljen til å holde budene, ja så ville du «bi
holdt oppe» osv. Slik sett får vi del i begge innhold, både at vi ikke er stand
til noen ting, og at det er Gud som virker i oss dersom vi utretter noe. Slik
vil jeg svare dem som ikke vil slå seg til ro med at disse ordene bare sies å
avdekke vår maktesløshet, og som vil hevde at de også beviser en slags makt og
evne til å utrette de tingene som blir påbudet» (Fra Martin Luther Verker i
utvalg, Gyldendal norsk forlag, Bind VI, 1981).
Men nå litt videre, vi må « fremåt»:
Det store og vidunderlige er at Peter ikke bare tror at
Jesus er den han og Peter sammen sier han er, Peter tror også på den
Jesus han har møtt, in personae, ja,
og som Jesus selv har utvalgt seg til å være disippel. Ingen av dem krever at det skal emosjoner til for å se, forstå og
slutte seg til dette. De oppfordrer begge til å tenke og bevisst inngå i
partnerskap, som medarbeidere, med Gud. For dette er et fundamentalt aspekt av
troen, et aspekt som rører ved dypet i en selv. Jesus og Peter – og Matteus som
skriver om dette - gir imidlertid ingen carte
blanche til å tro og forutsette at mennesket kan frelse seg selv, snarere
tvert imot. De vet at nåden til å tro
kommer utenfra dem selv, at den er større enn dem selv. At de i så måte intet
har å stille opp med, (dette sett i evangelienes perspektiv i sin helhet).
Vårt paradigme eller konsept om de to kategoriene juss og
tro som komplementære, understreker at det er Guds nåde som frelser, og bare
Guds nåde, ikke våre gjerninger, ikke vår fortjeneste. Og jeg tror det var
dette Peter opplevde da han bekjente sitt paktsforhold – i selve den
performative måten han forholdt seg til Jesus på - med Herren. Jesus bekreftet
da også dette selv når han forteller Peter litt senere at Peters svar på Jesu
spørsmål ikke var noe Peter selv har
kommet på, eller diktet opp for anledningen. Peter vet at han ikke er Jesu
slave, men hans venn, slik Jesus selv hadde talt om. Og slik er det vi selv
også ser på det: Den hellige Ånd og hele treenigheten er høyst virksom den dag
i dag og gjør alt for at vi skal kunne reise oss og sette oss selv i stand til
å stå fast i det rette paktsforhold til Gud, Faderen, selv. Ubetinget. Det er fremdeles opp til oss å svare på
Jesus direkte og høyst eksistensielle og personlige spørsmål, til oss, for oss.
Det ville være
blasfemi å si det Peter sa, i islam, vil vi tro. Nåden og Pakten er
spesifikk for kristentroen og jødedommen. Bare her går det an å forhandle med
Gud og forhandle om hvordan vi skal se hvem Gud er og si hvem vi tror på og
står fast ved. Det er slik demokratiet skapes. Uten denne faktiske og mentale
konstitusjonen godt plantet i våre hjerter, i vårt underbevisste og i vårt eget
og Kristi Amen, var Vesten intet. De kristne kan skape nye dekaloger, sier
Luther, altså nye «De ti bud». Dette er jeg imidlertid ikke så sikker på at vi
bør gjøre. Snarere bør vi i dag fremheve De ti bud som hellige og uforanderlige
og forholde oss til dem deretter.
Ingen muslim vil kunne si til f eks Koranen eller Muhammed
at «Du er Messias, Guds Sønn» slik Peter svarte Jesus, på det mest intime av
spørsmål. Koranen er en bok og for så
vidt helt upersonlig og på ingen måte i stand til å inngå avtaler eller pakter
og Muhammed var et syndig menneske. Uten Peters bekjennelse, hans avtale med
Jesus Kristus om hvem Gud selv er, en avtale som faktisk ble initiert og så
akseptert av Kristus selv, var demokratiet intet, idet demokratiet jo funderes
på at personer, virkelige mennesker, kan inngå avtaler og kontrakter seg
imellom, i tro og tillit.
Teologer har "funnet" mange "convenants"
i Bibelen, her er noen av dem (hvis ikke alle, jeg bygger på Uger):
Den evige pakt. : Hebreerne 13. 20
Den edeniske: Genesis 1. 26-28
Den adamittiske: Gen. 3. 14-19
Den noittiske: Gen. 8. 20 – 9.6
Den abrahamittiske: Gen 12. 1-3 (13. 14-17, 15. 1-7 og 17.
1-8.
Den mosaiske: Exodus 20. 1 – 31:18
Den palistinske: Deuter. 30. 1- 10
Den davidiske: 2. Sam 7. 4- 17 og 1 Krønike 17. 4-15
Den nye : Jer 31. 31 – 33 Matteus 26. 28 Markus 14. 24,
Lukas 22. 20 og Hebreerne 8. 8 – 12
Vi legger i det
følgende inn en lengre artikkel og noen islamske filosofering om pakter og
avtaler den troende muslim står i overfor Allah og profeten i sin helhet. Alt
er tatt fra et islamsk nettsted. Filosoferingene – eller konstateringene – er
drøy kost å lese for et vestlig menneske, vil jeg tro. Men like vel vil nettopp
mange vestlige personer lett la seg overbevise, for ikke å si overliste, av den
klarhet de vil finne her. Man vil føle at her settes det klare premisser. Man
vil føle at filosoferingene gir et trygt fast punkt, man vil føle at Allah vil
dem vel, at Allah bringer enkle og utvetydige svar på vanskelige spørsmål, at
man får klare svar.
Å ta svarene inn over
seg, vil føles som en lettelse, en sann omvendelse. Man har fått en nye
«befriende tro». Man slipper å tenke selv, på vestlige og opprinnelig kristne
premisser. Les og bli – forhåpentlig- litt klokere, ved å sammenligne etterpå
med det jeg selv skriver ovenfor og mange andre steder og i mange ulike utgaver
på resten av bloggen:
The 28th Call: The
Obligation of Fulfilling Contracts
Almighty Allah says
(what can be translated as): "O you who have believed, fulfill [all]
contracts. Lawful for you are the animals of grazing livestock except for that
which is recited to you [in this Qur'an] - hunting not being permitted while
you are in the state of ihram. Indeed, Allah ordains what He intends."
(Al-Ma'idah: 1)
O you who have
believed, fulfill all the contracts between you and Allah and the permissible
contracts between you and people. (Ibn Abbas said: The contracts in this verse
are the covenants which Allah obligates his servants to fulfill, i.e. to commit
to what He permits and what he prohibits and to commit to the commands and
prohibitions in the Qur'an as a whole without excuses or violations).
Almighty Allah
commands believers in this verse to fulfill their contracts and commitments
whether these contracts are in word or deed as He has ordained. They have to
commit to them unless these contracts deny the permissible or permit the forbidden
such as Riba (usury) contracts or unjustly eating the money of people (such as
bribes or gambling).
Then, Almighty Allah details the rulings that
He has ordained. Allah says that He has made lawful for the people to eat the
animals of grazing livestock (such as cattle, camels, goats, sheep, deer,
antelopes etc). They are lawful for eating except what is recited on you (in
the Qur'an) as unlawful in some cases as Almighty Allah says: "Prohibited
to you are dead animals, blood, the flesh of swine…" (Al-Ma'idah: 3) It is
not permitted for them to hunt land animals while they are in the state of
ihram to do Hajj or Umrah.
Almighty Allah,
Exalted and Sublime Be He, decrees upon His servants what is permissible and
what is prohibited according to interests and rulings that only Allah knows.
Contracts are every
pledge that a human gives according to which he is committed to Allah and to
people.
There have to be
measures for life; the life of the person with himself, his life with the
people, the living and things in general, his life with people whether close
relatives or strangers. There have to be measures for the life of the person
with family, tribe, group, nation, friends, enemies and the living creatures
which Allah subjected to humans and those which He did not. There have to be
measures for the life of the person with the things surrounding him in this
vast universe and measures for his life with his Lord and Protector and his
relationship with his Lord which is the basis of every life.
Islam evaluates these
measures in the life of people; Islam evaluates and defines them with accuracy
and clarity. Islam connects them all to Allah Almighty and ensures to provide
to these measures the necessary respect so that they do not get violated or mocked.
Inclinations and fluctuating desires should not control these measures, neither
the temporary interests of an individual, group, nation or even a whole
generation of people as they may destroy the measures for the sake of their
interests. These measures set and defined by Allah are "the
interests", since Allah is The One that set them for people. They are the
interests even if an individual, group, nation or a whole nation of people
think that their interests lies in something else than these measures. Allah
knows but people do not know!
What Allah decrees for
people is better than what they decide for themselves! The least level of
manners with Allah Almighty is that the person compares his estimation of the
interest with the estimation of Allah. As for the essence of good manners, it
is not to have an evaluation of something that Allah has already determined.
There should be no other estimation with the estimation of Allah except
obedience, acceptance and submission with contentment, trust and peacefulness…
Allah calls these
measures "Contracts"… He commands those who have believed to fulfill
these contracts. He opens the Surat with the command to fulfill the contracts
then after this opening He (SWT) details the permissible and the forbidden of the
slaughtered animals, food, drinks and the women permissible to be married to.
The Surat continues to clarify the rulings of Sharia and worship, the nature of
true belief, worship and divinity. It also clarifies the relations between the
Muslim nation and the different nations, sects and beliefs. It gives an account
of the obligations of the Muslim nation towards Allah, testimony with justice
and guardianship on humanity with the Book (Qur'an) which dominates all the
preceding books. The Surat further clarifies that believers have to judge
according to the book of Allah, avoid the disobedience of some of the rulings
that Allah sent and not to judge under the influence of personal feelings,
affinity or authority.
This contract was
prescribed by Allah Almighty on Adam (Peace Be upon Him) when He was handing
him the obligations of succession on earth. Almighty Allah has given Adam this
status of succession according to a contract mentioned in the Qur'an: "We
said, "Go down from it, all of you. And when guidance comes to you from
Me, whoever follows My guidance - there will be no fear concerning them, nor
will they grieve. And those who disbelieve and deny Our signs - those will be
companions of the Fire; they will abide therein eternally." (Al-Baqarah: 38-39)
So, this succession is conditional to committing to the guidance sent by Allah
in His books that He revealed to His Messengers. If they do not commit then it
would be a violation of the contract of succession and ownership, the violation
that makes every action that is inconsistent with what Allah revealed totally
invalid and irreparable. This contract obligates each believer in Allah that
wants to fulfill his contract with Allah to refuse this violation, deny it and
not to deal based on it; otherwise he will not be fulfilling the contract with
Allah.
This contract – or
pledge – was repeated with the offspring of Adam when they were in their
parents' loins as it is mentioned in the Qur'an: "And [mention] when your
Lord took from the children of Adam - from their loins - their descendants and
made them testify of themselves, [saying to them], "Am I not your
Lord?" They said, "Yes, we have testified." [This] - lest you
should say on the day of Resurrection, "Indeed, we were of this unaware.
Or [lest] you say, "It was only that our fathers associated [others in
worship] with Allah before, and we were but descendants after them. Then would
You destroy us for what the falsifiers have done?" (Al-'Araf: 172-173).
This is another
contract given by each individual, a contract that Allah Almighty took from the
sons of Adam while they were in the lions of their fathers. We should not ask
how because Allah knows best about His creations. He knows how He addresses
them in each stage of their lives. When Allah Almighty mentions this context
and says that He (SWT) took a testimony from them of His Divinity and Oneness,
it must have happened then as Almighty Allah says. If they do not keep this
pledge with their Lord, then they are not faithful to Him.
Almighty Allah took a
pledge from the sons of Israel – as mentioned later in the Surat – on the day
when He raised the mountain above them as if it was a dark cloud and they were
certain that it would fall upon them. We will know – through the context – how
they did not fulfill the pledge and the punishment they received from Allah
like anyone that breaks the pledge with Him (SWT).
Those who believe in
Muhammad – Peace Be upon Him – are in a pledge with Allah through their pledge
of allegiance to the Prophet. They are committed to a general pledge to listen
and obey (the orders) both at the time when they are active and at the time
when they are tired, and at their difficult time and at their ease and to be
obedient to the ruler and give him his right.
Some of them had
special pledges based on this general pledge like the Second Pledge of
al-Aqabah. The Hijrah (immigration) of the Messenger Muhammad – Peace Be upon
Him – from Makkah to Medina is based on this pledge which was conducted with
the representatives of al-Ansar. In al-Hudaibiya, there was another pledge
which is called "Bay'at Al-Radwan".
All other contracts
are based on the general contract of the belief and worship of Allah, whether
those contracts are related to every command or prohibition included in the
Sharia of Allah. They are also related to all the transactions among the
people, living creatures and the things in this universe which fall under the
limits of the Sharia of Allah. When Allah calls those who have believed to
fulfill all those contracts, then it is an obligation on them to fulfill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar