Er du et dydsmønster? Er du viril?

Du trenger en indre styrke, pleier jeg å si, (hun er en meget attraktiv kvinne, som sier dette, det må presiseres, før vi går videre), - vi trenger et kompass, en kjerne – du må bli en «kjernekar», sier jeg.

Så langt er de med, for de ser nytteverdien, dette fryktelige ord som legitimerer alt i Norge …

Lat dette må doseres riktig for de intetanende norske næringslivledere.  Så jeg spør:

Finnes det noen dydsmønstre i salen?

Det blir taust.

Finnes det noen virile menn her?

Hun skriver: Ordet vir på latin betyr «mann», men også styrke, og er samme ordet for dyd, virtus. Men på norsk er dydene så ukjente og forvansket at de ikke lenger har et ordentlig begrep i språket, for et dydsmønster er vel det verste man kan tenke seg, karakterbygging, som er kjernen i den klassiske dannelse av mennesket, er ukjent her i Norge.

Hun som skriver og forteller er Janne Haaland Matlary i Dannelse, Dreyer 2011.

En annen «etiker», Ivar Åsheim, skriver i «Mer enn normer», 1994/98 at:

… «holdning» er et utadrettet begrep. Holdning er alltid holdning til noe, en oppgave, et arbeidsfellesskap, med mennesker. Defineres dyd som «holdning», sprenges den kretsing omkring egen personlighet som oppfattelse av dyd som selvrealisering medfører. … det dreier seg om det som før ble kalt dyder. Det forholder seg altså slett ikke slik at dydsetikk er gått av bruk. Selve saken har overlevd … hvor vi enn vender oss, beveger vi oss oi et sosialt landskap strukturert som et nettverk av holdningsetiske forventninger. Trenger vi da dydsetikk? … i det øyeblikk «dyd» får med egen  fullkommenhet og ufullkommenhet å gjøre, blir dyd et pinlig begrep som vi ikke vet hvordan vi skal hanskes med. Er derimot, som hos Luther, ikke vi selv, men medmennesket orienteringspunkt for våre dyder, får dydsetikken et fortegn som menneskelig sett er sunnere. Vi befris fra selvspeilingen … menneskets dypest identitetsproblem blir overbelastet og katastrofalt, hvis Middelalderens dydsetikk (skal være normen), identiteten er jo i den aristoteliske modellen noe den enkelte må bygge opp selv, først ved å bli oppdradd, deretter mer og ved arbeid på sin egen personlighet … rettferdig kan mennesket bare bli ved å motta rettferdighet fra Gud … et liv mottatt som Guds gave … det etiske subjekt blir innkrøkt i seg selv, en subtil form for selvopptatthet … s 118 fff.

(Jeg kan ikke dy meg: For Luther kan bare et tre som er godt bære god frukt, lett forklart, ilg Bibelen, også. Hvem i dag bærer god frukt – jeg holdt på å skrive «god frykt»?

Jo, etablissementet, de islamo-amorøse, eller de islamo-erotomane, de som er overbevist om at islam elsker dem, de som ubetinget tror at de har de ikke-servilt betingede korrekte emosjoner, og ikke stort mer, å fare med, noe de selv er skråsikkert sikre på at de er og har.

Karismatikere løser dette på sin måte, også de ut fra Bibelen: Det gjelder om å bli født på nytt og tale i tunger, som bevis nærmest på at man er på sikker vei mot fullkommenhet i troen og faktisk, for noen, komplett syndfrie, her på jord, i ett «nu».)

Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/hvem-kan-tenkes-si-allah-er.html

Og denne: https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/frykt-og-redsel-for-endetid-og.html

 

Tilbake til Matlary:

Etikk er riktig handling, og det er her det militære lederskaps relevans for alt lederskap kommer inn … Menneskenaturen er slik, observerte grekerne og senere romerne, at man kan gjøre det gode eller det onde, eller noe midt imellom. De visste videre at det er mye lettere å være selvsentrert, middelmådig, lat og nytelsessyk enn selvdisiplinert, årvåken, djerv og rettferdig. … I middelalderens filosofi mente man rett og slett at mennesket «er» i den grad det har dydenes karaktertrekk, mens det mennesket som ligger under for lastene … ikke er riktige mennesker. Det er faktisk umenneskelig … en massemorder kaller vi lett «umenneskelig» …

Å være klok eller besinnet 8prudentia), som er en av kardinaldydene, krever f eks egenskapen docilitas, ydmykhet på norsk, men hvor assosiasjonen er negativ – en ydmyk person er en som underkaster seg, tror man. Men den egentlige betydningen er en helt annen, nemlig lærevilje og åpenhet for at andre noe å lære deg – altså en sjelden og meget positiv egenskap. Likeledes er dyden rettferdighet, justisia, basert på en almen skyldighet, at vi alle er hverandres debitorer – ordet skyld og synd på latin er debitor, er ord som forekommer i den kristne trosbekjennelse … de vi skylder Gud … Ordet Stolthet oppfattes som noe positivt på norske, er den verste lasten av alle. … Den femte last er lyst eller begjær, luxuria på latin. Denne lasten er overtydelig i vår tid … det seriøse ved livet er forsvunnet … dydene impliserer en substans som setter fellesskap over egeninteresse … liminalsonen – det er i krigens kaos vi lærer å kjenne oss selv … inkludert vårt sanne jeg … hvordan kan karakterbygging læres?

Naturretten er lite kjent i norsk juridisk og politisk tradisjon … den forutsetter at det er mulig å erkjenne hva et menneske er …  mennesket har visse grunnverdier som ikke lar seg redusere til nyttebetraktninger, evnen til å erkjenne er medfødt, men kan korrumperes og sløves, samfunnets felles må: Summum Bonum.

Fornuften trenger en konstant korreksjon … å være rasjonell er , overraskende nok, tilsvarende det å være menneske … det eneste vesenet som kan resonnere … Kritikken fra David Hume om at fakta og verdier er helt forskjellige og at verdier aldri kan behandles logisk og rasjonelt, er feilslått. Den aristoteliske definisjonen av mennesket og dets rasjonalitet innebærer etisk evne. 

Naturretten har ikke noe religiøst utspring, men er en fullstendig sekulær tradisjon som postulerer et premiss, dvs at det finnes enerkjennbar og konstant menneskenatur og at man kan komme frem til kunnskap gjennom rasjonell dømmekraft. På gresk: Oisia, noe som er i kraft av seg selv, på latin substansia; essens er et annet uttrykk for dette. Boethius: «Mennesket er en individuell substans av rasjonell natur». Alt skapt har en hensikt, en telos, menneskets telos er eudaimonia, lykke, i form av selvdisiplin, rettferdighet, forsiktighet og måtehold.

Thomas Aquinas: Troen bygger på naturen, og perfeksjonerer den».

Se denne «indebth»: https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/folger-om-matlary-lunden-applebaum.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

 

… For Jon Locke kan mennesket verken forstås eller defineres fordi det ikke kan observeres gjennom direkte sanseerfaring. Mennesket er noe annet enn bare følelse, mener Locke, men fordi han ikke kan observere det, må det forbli ukjent …

Hume kvitter seg fullstendig med metafysikken … vi forventer (bare) at den første ballen skal få den andre til å rulle, men dette er ikke noe annet enn vane … alt som eksisterer er er en serie sanseinntrykk, siden vi ikke kan observere oss selv, bare legge merke til vår egen oppførsel, har vi ingen substans eller identitet … (han fant sin egen filosofi utilfredsstillende … ).

Reduksjonismen av vitenskap til naturvitenskap etterlater metafysikkens død … det gir ikke lenger mening å studere de store etiske spørsmålene for humanvitenskapene …

Immanuel Kant prøvde å «redde» objektiv menneskenatur ved å postulere den som a priori, som et matematisk aksiom. Mennesket er et rasjonelt vesen utstyrt med verdighet, postulerte han, og derfor bør det ikke behandles som et objekt, et middel, men som mål i seg selv … det forblir et postulat.

Senere begravet Hegel og Fichte ideen om metafysikk enda mer ved å betrakte ontologiens mulighet: alt er idé, ingenting er virkelig. Og etter dette finner vi kulturrelativismen, som erstatter postulatet om en felles menneskenatur. Mennesket er et «produkt» av kultur og samfunn … relativisme er blitt selve premisset … om umuligheten av objektiv virkelighet, noen ganger kalt essensialisme. Den positivistiske vendingen i juridisk filosofi benekter at det finnes noen realitet i begrepet rettferdighet, loven er det lovteksten sier, jus er det jurister gjør. … slik gir etikk ening bare i kontekst av telos, slik Aristoteles argumenterte for. Disse grunnleggende verdiene kalles «iboende» grunnverdier.

Har Nietzsche rett i at viljen til makt driver mennesket, eller har Aristoteles rett i at mennesket er født med evnen til å skjelne rett fra galt? spør Matlary på slutten. Målet er å bli et bedre menneske, et nobelt menneske …

I forrige posteringen kom vi litt inn på Sigurd Hverven og hans bok Hegel, som skriver, s 111: «Når det sies at friheten generelt sett skulle bestå i at en kan gjøre det en vil, så kan en slik forstilling ikke ses på som annet enn total mangels på tankens dannelse; den viser at en er helt uten anelse om hva frihet er «.

Se denne «fantastiske» om bl a Hegel, av Hverven, litt ned på siden, her:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/islam-vil-vil-ikke-hverken-seire-eller.html

Utfyllende, i høy grad:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/relativisme-og-toleranse-et-farlig.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/marlboro-man-markedsfring-eller-misjon.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/hvorfor-tapte-ikke-trump.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/robotisering-kunstig-iq-liberalisering.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2022/04/fundamentet-er-undergrav-og-ordene-drept.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

 

http://neitilislam.blogspot.com/2022/10/et-flaneri-om-konvertering-og-forbud.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/opplsningstiden-var-tid.html

 

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

 

Kjell Skartveit skrev på document for noen dager siden:

 

… En av dem som våger å si hvor ende­stasjonen på denne utviklingen befinner seg, er filosofen Peter Singer. Peter Singer mener det er graden av det som på engelsk kalles personhood som er avgjørende for om en person er et fullverdig menneske og dermed har krav på fulle rettigheter.

Peter Singer sier at for at en person skal være et fullverdig menneske, må det være selvbevisst og i stand til å ønske sin egen fortsatte eksistens. Det innebærer at ikke alle mennesker er personer, som for eksempel fostre, nyfødte barn og mennesker som er sterkt mentalt funksjons­hemmet. Videre sier han at fordi fostre mangler selv­bevisst­het og derfor ikke kan betraktes som personer, kan vi ikke sidestille det å ta livet av et foster med det å ta livet av et voksent menneske.

Singer mener også at siden spedbarn heller ikke besitter selv­bevisst­het, kan man i mange sammen­henger også forsvare sped­barns­drap. Særlig gjelder dette i tilfeller der barnet er født med funksjons­hemminger, som vil resultere i mye lidelse for barnet, eller omsorgs­personene.

Utfordringen for de som støtter seg til Peter Singers forståelse av hva som gjør et menneske kvalifisert til å ha fulle rettigheter, er hvilke egenskaper som oppfattes som relevante, og hvor utviklet disse egenskapene skal være. Noen mener at det som bør være avgjørende, er evnen til å føle smerte, et visst kognitivt nivå, bevissthet, intelligens, eller å ha forståelse av framtiden. Men hvilken variabel som er viktigst, og hvilket nivå vi skal oppnå for å få et rettslig vern, det finnes det ingen objektive kriterier for. Alt baseres på en subjektiv vurdering.

For kristne er spørsmålet langt enklere. For oss har hverken barnets funksjons­nivå eller over­levelses­evne betydning for menneske­verdet. Vi skal jo alle dø en gang, og livslengde eller funksjons­evne avgjør ikke den enkeltes livsverdi.

For spillereglene forandres når Gud inkluderes og vi våger å si at det er en selv­innlysende sannhet at mennesket har umistelige rettigheter fra sin skaper. Det er skapelses­fortelling­en som legitimerer prinsippene i den amerikanske uavhengighets­erklæringen, vår egen grunnlov, og som er utgangs­punktet for Vestens sivilisasjon, ikke troen på mennesket som et tilfeldig støvkorn i universets uendelighet. Kampen for det ufødte liv og de svakeste blant oss, kan ikke føres med utgangspunkt i en subjektiv virkelighets­forståelse, men i en guddommelig åpenbaring av menneske­verdet. Når den subjektive oppfatningen blir utgangs­punktet for etikken, må vi nemlig også akseptere den enkeltes valg.

Det vi tror på, genererer virkelighets­forståelser som i sin tur fungerer som grunnlag for de politiske forslagene vi ønsker å vedta. Vi bør derfor drøfte hva som er ende­stasjonen for den ideologien som dagens abort­liberale har som ledestjerne. Men abort­tilhengerne liker ikke å bli utfordret på slike spørsmål. Det er som om de vet at folk ikke er «modne» nok for det svaret de vil være nødt til å gi.

Det postmoderne samfunnet kjennetegnes av en stadig utvikling i svarene på våre etiske spørsmål ...

-