Nei til islam: "Gudshus" - som politisk synergisme

Jeg skal i denne posteringen ta for meg to ord som er blitt populære, eller forsøkt gjort til populære eller alminnelige, nemlig «gudshus» og «religiøs nasjonalisme», inkludert hindunasjonalisme.

Overflatisk sett har disse termene ingen ting er lite med hverandre å gjøre, men under overflaten viser bruken av dem i diskursen at det her er fare på ferde, fordi bruken av termen vise seg å være to instrumenter man bruker for å fremme et politisk mål, nemlig Den nye store overguden, som ontologisk fundament i politikken. I seg selv utgjør dette forsøket et vanvittig stort hovmod, som passerer nærmest helt ubemerket i såkalt gode kristne kretser. Det er grunn til å rope et høyt varsko. Jeg skal forsøke å vise hvorfor.

De som buker disse termene har en agenda, og den syns å være å undergrave selv kristentroen, noe som kan betraktes som et morsomt paradoks, fordi dem som her bruker disse termene påstår seg å være kristne, men som viser seg å springe ut av et sterkt ønske om å skille mellom «oss» og «dem» på politisk eller ideologisk grunnlag. De påstår og vil ha oss til å tro at de spesielt står for en en svært liberal eller tolerant holdning over hvem det nå måtte være, mens de i praksis viser seg å være uhyre intolerante, ja, hysterisk intolerante, hvis noen skulle fremlegge fakta eller synspunkter som på en eller annen måte kan mistenkes for å kunne underminerer denne klokkertro på sin egen fortreffelige «godhet». For slike mennesker tilhører kjærligheten bare den siden av en sak (eller en tro) som de selv kan kjenne seg igjen med, via egen selvproduserte og særlig selvforherligende psykologi. For disse menneskene blir all tale eller argumentasjon som kan rokke deres eget egenskapte gudsbilde, sett på som en alvorlig trussel. Enhver som våger å reise spørsmål om deres gudsbilde, blir umiddelbart utstøtt og henvist til et område utenfor denne nye «menigheten», en menighet som har skapt seg en ny Overgud som alle må adlyde, en gud som i deres forestillingsveden skal romme alle, men som i praksis viser seg å være en strengt intolerant og skremmende gud, en gud som i ett og alt ligner nøyaktig på dem selv, en gud som kan bli like intolerant som dem selv, like skremmende, like fordømmende – og like redde som dem selv, mennesker som stoler mer på mennesker enn på gudsfrykt. Slike mennesker blir hypermagikere og servilt betinget korrekt emosjonelle mennesker, mennesker som tror at det er viktigere å vise hvor korrekte de er enn dette å tro på den ene sanne og levende Gud, en Gud som ikke viker tilbake for å vise sin egen hellige vrede.

Den nye overguden kan omtales i følgende ordelag:

«Jeg er stolt over å tilhøre en religion som har lært bort til verden både toleranse og universell aksept. Vi tror ikke bare på universell toleranse, vi aksepterer alle religioner som sanne … Den kristne skal ikke bli en hindu eller en buddhist, og en hindu skal ikke bli en buddhist eller en kristen. Men alle må assimilere de andre religionene samtidig som man beholder sin individualitet og modnes i henhold til hver ens egen iboende lov for vekst».

Kommentar: Denne omtalen av gud er ment å være normativ, eller imperativ, for mange av dagens kristne. For dem finnes ikke noen annen gud enn denne overmåte tolerante, denne dypt fjerne og upersonlige eller overflatiske guden. Ja, det finnes heller ingen ekte hinduisme hvis den fraviker denne normen å tenke om gud på. Derfor blir det lett å betrakte enhver nasjonalisme i tilknytning til hinduismen betraktet som en vederstyggelighet og noe man bør ta avstand fra på det sterkeste og denne advarselen gjentas gang etter gang, i artikkel etter artikkel – til og med i den kristne avisen Dagen, som i utgangspunktet betraktes som en konservativ og ikke-liberal kristenavis. I dag er denne avisen blitt liberalismens eller utvanningens høyborg, sammen med Vårt Land, som ikke lenger kan sies å være en typisk kristen avis.

Så hvorfor «gudshus» og ikke kirker, synagoger, moskeer etc? Jo, fordi man vil utviske forskjeller, for slik å sikre seg mer inflytelse og makt, eller «godhet», som de kaller det. Man kan ikke si Allah-hus eller JHWE-hus, fordi dette ikke stemmer med ideologien som ligger under. Å bruke slike ord, ville viske ut likheten mellom Allah og Gud. (Forskjellen mellom gud og JHWHE eksisterer ikke, for slike). Allah og Gud skal ned på same nivå. Det samme skal moralen, som da blir en ny fellesmoral, hvilket bygger på grove illusjoner og syke, konstruerte forestillinger, drømmeslått. Livsløgner. Selvbedrag.

«Guds-hus» høres ut som et OBOS-kompleks, «Royal». Leiligheter med flate tak, i litt over mannshøyde. Ordet eller termen gir i utgangspunktet ingen assosiasjoner til noe hellig, dette at det hviler et hvelv over oss og der himmelen stiger ned til oss, samtidig som vi trekkes oppover, mot det himmelske, mot vår Faders favn. Det fins ingen vei opp mot det overnaturlige, mot svarene på de evige spørsmålene. Ingen mening med livet i sikte. Gud skal vær så god bo i et hus ved siden av oss, som en vanlig nabo her på jord. Man skal jo elske sine naboer, sine serienaboer, i en uendelig rekke. I dag finnes det ikke et sted på denne jord hvor ikke vår, akkurat vår nabo ikke bor.

Et gudshus minner oss på at vi må betale en månedlig strømregning, for å holde huset varmt. Gud reduseres til det dagligdagse. Et gudshus er der husguden bor. Han bor i et hus i gaten, rundt første hjørne og der er det åpent hus, bare ikke om natten, bare ikke når festene og kalasene begynner. Ett sted må jo ikke gud være.

Et hus har som regel en stue, med flere siderom, en kjeller og et loft. Det fins «hus med det rare i», men de er sjeldne. I våre dager er «rar» noe som ligner på «gal. Det fantes galehus for lenge siden, men bare ikke i dag. Men i prinsippet kan et gudshus bli betraktes som et galehus for de uforbederlige.

Å kalle en kirke et gudshus er å verdsliggjøre Gud, et forsøk på å holde ham trygt innenfor den totale immanens. Han skal begrenses mest mulig. Vi tåler ikke lenger Gud allmaktkraft. Vi tror ikke at han ser oss fra det høye. Han må inn på våre soverom, slik at han ser hvordan vi har det, eller ikke-har det. Det er Gud uverdig. Vi tillegger oss selv en verdighet vi ikke fortjener, en rettferdighet vi ikke kan hente ut fra banken, en nåde vi ikke kan skjenke oss selv.

Han skal ikke unnslippe. Og det er her all moral; det vil si at all moral skal komme nedenfra, fra oss, og ikke ovenfra. Det er vi som skal holde alt i orden, det er vi som skal bestemme hva som er godt og riktig, og feil og forkastelig. Det er først og fremst vi som skal holdes varme i slike hus, samtidig som det er vi som "skal holde hus". For oss kan Gud likeså godt bo i en bobil som i en mobil husvogn. Vi kan flytte rundt på gud, som vi orker og vil.

Det ligger noe gjerrig og innesperret i alt dette, noe bokholdermessig, en «mental» gjerrighet. Det ligger noe trangt i det, noen pekefingre- og preke- eller pekestokkaktig, en komisk strenghet, en sneverhet og en rigiditet som kan minne om ekstremisme, i utgangspunket, eller ekstremt selvgod byråkratisme.

Det ligger et sosialt budskap i det: Man skal helst lide kollektivt. Man har trukket Gud ned på jorden. Man kan lure på om dette er frivillig fra Guds side. Gud holdes på en måte som bevis på at noen er veldig mye mer korrekte og hjerteligere – enn andre kristne. Et gudshus skal minne gud på at det finnes mennesker som må bo i trangbodde hus, mens gud selv kan leve i sus og dus i himmelen, med mange rom til disposisjon, mange fler enn han trenger. Og det er – på en måte – ikke rettferdig, mener de som vil at gud skal bo i et hus som ligner på vårt eget, her på denne jord.

Så nå er det vi som skal bestemme hva som er rettferdig og minne gud på hvor trangsynte vi er, som kun har 3-4 rom å vaske og stelle og ta vare på, i hverdagen, ofte med hjelp og støtte fra et menneske fra Den tredje verden som steller for 100 kr timen, skattefritt. Av og til ansetter man en vaktmester i huset, eller en portvokter i blokken.

Et gudshus er ikke i dag ment å skulle stå «til evig tid» eller stå der som et ruvende monument over en svunnen storhetstid, en svunnen tro, den største tro med den største frelse, overfor den ene, unike og allmektig store Gud. Å, nei da. Vi skal nøye oss med noe mindre. Vi skal ikke tro vi er noe. Vi skal tro vi er så mye bedre, ved å fremstille oss som bare så mye mindre. For å vise at vi er mindre, skal vi også ha en så liten gud som mulig. Han skal ha plass i et hus, et leilighetskompleks, en bakgård, ja, i et uthus, om mulig. Gudshus reises kanskje med tanke på at det kan rives på null tid og for den billigste penge, det er en trøst for alle som vil ha gudshus, men ikke katedral. Et gudshus skal være lett å produsere, det skal helst være et ferdighus. Roll-on-roll off. Og det skal være grått og helst fritt fra alle symboler. Det skal heller hyse et mangfold av mennesker fra alle verdenshjørner. Vi skal vise gud hvor tolerante vi er og liberale og generøse.

Stefanusalliansen eller Morken er kanskje klar over at det snakkes om «house of God» i Bibelen. Dette vil så legitimere bruken av «gudshus», mener kanskje Morken. Men dette blir et misbruk, ikke et bruk. Brukt på den måten Morken bruker dette ny-ordet på, tilsvarer på ingen måte den bibelske bruken og betydningen av ordet.

I Apostelgjerningen snakker martyren Stefanus om «the house of God», se kap 7, men dette viser til Guds himmelske bolig, ikke noe gudshus på denne vår jord. «House of God» her er det logisk motstykke til det Morken kaller «gudshus». Stefanus vill ha snudd seg i graven over den bruken og den hensikten som ligger bak bruken av ordet som Stefanusalliansen nå bruker ny-ordet på. «House of God» brukes ellers i Bibelen på minst 40 steder, på ingen av stedene brukes ordet på den måten Morken bruker det på.

Tenk på følgende og hvilke assosiasjoner disse ordene gir:

Husløs. Husdrøm. Galehus. Grisehus. Husdyr. Lysthus. Horehus. Tukthus – ofte kort vei imellom. Fins det noe som heter kyskhus?

Veggpryd. Relikvier. Malerier av apostler. Malerier av Guds mor, og av Guds Sønn. Kors. Blod, vin. Begre eller kalker. Krybbe. Prekestol. Røkelse. Sakristi. Alter. Velv. Skriftestol. Klokker. Prestekrave – offerprest (ikke slik i islam).

Et stedsnavn kan være et Ysthus. Naust. Tenk på «stuerein» - er Gud blitt husrein? Hvorfor ikke kalle gudshus for varmestuer? Har Gud fått sin husdrøm oppfylt? Kan vi være sikre på at Gud noen gang vil føle seg husvant i våre gudshus?

I dag innbiller vi oss at gud kan bo i en bobil eller mobil husvogn. Bare vi kaller det gudshus, kan det gå på hjul er det fortsatt et gudshus, hvis noen føler for det og konsensusen har rot i det emosjonelle, det som i dag holdes for mer hellig enn noe annet.

Tenk på en minbar, i moskeene. Tenk på et våpenlager. Tenk på gjesterom. Tenk på orgel: Fins det i et gudshus som er en moske? Forvirret? Tenk på de abstrakte mosaikkene eller utsmykningene på vegger og tak – alle ender åpent, du skal minnes på at utgangen er usikker, abstrakt usikker, du skal minnes på vektskålene. Hvor er huslegen? Tenk på at sharia kan betyr «veien til vannhullet». Tenk på en kursi, tenk på en mirab, tenk på en minaret – den skal alltid rage høyere enn kirkene, eh, gudshusene … Moske kan oversettes med «stedet der man kaster seg ned for å tilbe Allah, stedet hvor man gjør sujud, med pannen mot bakken. Tenk på bønnetepper. Og svette.

Du skal forvirres inn til klarhet om at Allah og Gud er den samme, samme hva Koranen og imamene sier. Tenk på det. Hvilken arroganse.

Hvorfor ikke kalle gudshus templer? Jo, for det ville være å opphøye Allah litt for mye. Allah skal reduseres til vår husgud, til å måtte oppholde seg i vårt – eller Morkens - gudshus. Muslimene skal belæres opp til at Allah kan reduseres til en figurin, en liten gud som får plass i et hus. Han skal ikke unnes et tempel, en moske. Han skal bli som oss. Han skal helst bo på brakke. Allah og Gud er den samme. For alle hus er like og alle guder er like oss selv. I grunnen er alle hus galehus og alle sosiale mennesker like gale. I det ene huset finnes ingen treeninghet, i det andre huset fordømmer man mennesker som tror at Gud har en sønn og kom varmt, nært og tydelig ned til eller inn til oss – i inkarnasjonen.

Vil Morken kalle en pagode for et gudshus? Pagode betyr simpelt hen et tårn. Vil Morken kalle de muslimske madrassane for gudshus? Vil han kalle Chuchhill for «gudshusbakken»? Vil buddhister kalle moskeer for gudshus?

Det pussige er at Morken antakelig vil kjenne seg godt igjen i den teksten vi har merket med rødt ovenfor. Den ble skrevet av hinduen Vivekananda: Den ble fremført i 1893 i New York på et møte i regi av World Parliament of Religions. (s 16 i Netlands Dissonant Voices).

Hinduismen har med andre ord innhentet oss, kanskje helt uten av Morken selv er klar over det, at han faktisk er mer hindu enn kristen. Når han så bruker «hindunasjonalisme» – for å skremme, forkleine og ydmyke - begår han er grov selvmotsigelse, implisitt. Han snakker om religion som det gjaldt politikk og om politikk som om det gjaldt religion. Han er midt inne i en dualisme som kan minne om islams dualisme. Hvilken gud er det som styrer Morken? Jeg bare lurer. Det han gjør, er å gjøre seg totalitær: Hinduismen må kvitte seg med sin nasjonalisme, som altså ikke er iboende egenskap ved hinduismen. Han gjør seg totalitær på de han mener bør være de gode hinduers bekostning. Hinduer må spares for hinduisme, fordi han gjør hinduismen politisk, noe den primært selvsagt ikke er.

Hvorfor velger ikke Johannes Morken å kalle en kirke, en moske, en synagoge med fellesnavnet «religiøse forsamlingssteder»? Svar: Fordi det ordet er for nøytralt. Og hvorfor skal tingene ikke være nøytrale? Jo, fordi det indirekte kan fremstille Allah - eller gi forestillinger om - at Allah og Gud er to fullstendig inkompatible «størrelser» eller vesener, og fullstendig ulike guddommer, og at JHWHE og Jesus Kristus er helt forskjellig fra Allah, som er et personnavn eller særnavn, og ikke et generisk navn, som mange vil ha det til.

Noen kunne med andre ord få helt gale forestillinger om: At Gud og Allah ikke er den samme, eller tilnærmet ikke like gode, hvis man begynner å bruke «religiøse forsamlingshus» eller rett og slett «andre ulike menighetsbygg» i stedet for «andre gudshus». Snakker man om «gudshus», snakker man om og tenker på en gud som er felles, om en felles overbygning, om en stor syntese av mange mulige, men identiske guder. Snakker man om «trossamfunn», da trenger man ikke snakke om at disse tror på den samme guden. Men dette passer altså ikke helhjertet inn i Johannes Morkens politiserte og venstrepolitisernede og til tider ekstremistiske gudsforestillinger og hans egen individuelle tro, om den fins.

Hva er en Kirke?

Old English cir(i)ce, cyr(i)ce, related to Dutch kerk and German Kirche, based on medieval Greek kurikon, from Greek kuriakon (dōma) ‘Lord's (house)’, from kurios ‘master or lord’. Compare with kirk.

Old English cirice, circe "place of assemblage set aside for Christian worship; the body of Christian believers, Christians collectively; ecclesiastical authority or power," from Proto-Germanic *kirika (source also of Old Saxon kirika, Old Norse kirkja, Old Frisian zerke, Middle Dutch kerke, Dutch kerk, Old High German kirihha, German Kirche).

This is probably [see extensive note in OED] borrowed via an unrecorded Gothic word from Greek kyriake (oikia), kyriakon doma "the Lord's (house)," from kyrios "ruler, lord," from PIE root *keue- "to swell" ("swollen," hence "strong, powerful").

Greek kyriakon (adj.) "of the Lord" was used of houses of Christian worship since c. 300, especially in the East, though it was less common in this sense than ekklesia or basilike. An example of the direct Greek-to-Germanic transmission of many Christian words, via the Goths; probably it was used by West Germanic people in their pre-Christian period.

The word also was picked up by the Slavic tongues, probably via Germanic (Old Church Slavonic criky, Russian cerkov). Finnish kirkko, Estonian kirrik are from Scandinavian. Romance and Celtic languages use variants of Latin ecclesia (such as French église, 11c.). https://www.etymonline.com/word/church

Se hvordan en kristen avis promoterer de politiserende «gudshus»:

Flere enn 100 gudshus rasert under krigen i Ukraina: Kulturdepartementet i Ukraina har listet opp minst 116 gudshus og religiøse bygninger som er ødelagt som følge av krigshandlingene i landet. Tor Weibye tor@dagen.no, Publisert: 24.06.2022 18:11 Sist oppdatert: 18:11

– Jeg har gjort en opptelling og har kommet til 118 ødelagte kirker og helligdommer. I tillegg er tre presteseminarer sentralt i Ukraina rammet, sier assisterende generalsekretær i det ukrainske bibelselskapet, Anatoliy Raychynets, til Dagen.

Den første måneden med krigshandlinger ble nær 60 gudshus og religiøse helligdommer helt eller delvis rasert. To måneder senere er tallet doblet. …

Det siste registrerte angrepet på et gudshus skjedde pinseaften. Da ble klosteret All Saints Monastery satt i brann, et kloster med tradisjoner tilbake til 1600-tallet. … mennesker som stiller mange spørsmål om hvor Gud er, hvor Gud var i det som skjedde når de mistet noen …

På telefon fra Kyiv forteller den assisterende generalsekretæren om en mengde mennesker som søker til tro, som ikke har hatt noen tro tidligere. …

Ifølge departementet for kultur og informasjon har altså minst 116 steder for tilbedelse blitt rammet i minst tretten regioner i Ukraina.

… De fleste av de ødelagte gudshusene (91 av 116) er ortodokse kirker. Skader er også påført moskeer, synagoger, katolske og protestantiske kirker, evangeliske kirker religiøse utdanningsinstitusjoner og viktige administrative bygninger tilhørende religiøse organisasjoner.

Kommentar: Det blir komisk når forfatteren her skrive «skader ble også påført moskeer, synagoger» osv, når han først skriver «gudshusene». Hvorfor ikke omtale disse husene enkeltvis som moskeer osv, med deres rette navn, altså, og ikke putte disse ”stedene” eller «husene» i samme båt?

Her ser vi den nye overguden i fullt firsprang: Det viktige er at det dreier seg om gudshus, ikke at de er synagoger etc, for synagoger og kirker etc tilhører egentlig ikke Den nye store overguden som krever at alle skal dyrke ham/det/ hen i et generelt og overordnet gudshus, ikke primært i en kirke, en synagoge, en moske osv.

Slik ødelegger Johannes Morken den spesifikt kristne tro og stiller den på samme linje som de andre religionene, noe han ikke har noe som helst grunnlag for å gjøre, hverken sekulært eller teologisk.

Detter er arroganse på den nye overgudens vegne, en gud skapt i menneskets bilde eller mer konkret: I Morkens eget over-bilde. Slik nivellerer han ikke bar kristentroen, men også de andre troene og i dette ligger da en slag dobbel arroganse. Han fratar dem hver deres seriøsitet og forsøker å omstøpe dem i et svært naivt virkelighetsbilde og hvor han selv plasserer seg øverst på en erkjennelse- og trospyramide han selv har konstruert.

Videre fra Dagen: I begynnelsen av mai var det høyeste antallet ødelagte eller skadde gudshus identifisert i regionene Donetsk, Kiev og Kharkiv med minst 20 i hver av dem. Dermed står disse tre regionene til sammen for over halvparten av alle registrerte tilfeller.

Johannes Morken, redaktør og seniorrådgiver i Stefanusalliansen, sier til Dagen at det er tydelig at den russiske krigsmaskinen skyter på alle slags mål, også kirker og klostre.

– President Putin og patriark Kirills påstander om at «spesialoperasjonen» også skulle verne den russisk-ortodokse kirken, framstår som ren løgn for å rettferdiggjøre brutalitet. Så ser vi også at et stort flertall av ukrainske russisk-ortodokse prester, som har hørt under Moskva-patriarkatet, nå med svært god grunn vil bryte alle bånd til patriark Kirill.

– Putin og Kirill oppnår altså å styrke den religiøse nasjonalismen i Ukraina, påpeker Morken.

Kommentar: Sett i lys av det Morken skriver andre steder, om den hinduistiske nasjonalismen, som han tar sterkt avstand fra og advarer mot, skulle man nå tro at han også vil ta den religiøse nasjonalismen i Ukraina. Men nei, det gjør han ikke. Her støtter han nasjonalisme, nemlig den ukrainske nasjonalisme. Han kan ikke fordømme eller advare mot den, ikke sant?

Dette gjør Morken til en svært tvetydig journalist, redaktør og reporter. Han er ideolog. Og propagandaminister. Kan man stole på at Morken er konsistent og vet han hva han snakker om, eller slenger han bare rundt seg med sine servilt betingede korrekte emosjoner i håp om vinne anerkjennelse – for sin indre mer eller mindre kaotiske emosjonsliv? Og sin egen Overgud, som ligner mer og mer på et Overmenneske?

Videre: – Jeg har tett kontakt med ukrainske kristne som under krigen står i oppofrende tjeneste for sin neste og som ser at mange i Ukraina får forsterket troen sin under krigen. De ber og ber oss om å be for dem og for fred, skriver Morken.

Anatoliy Raychynets sier at russiske styrker har vært målrettet i forhold til de evangeliske og protestantiske kirkene fordi de mener de er amerikanske spioner. … Han legger til at soldatene ikke har noen respekt for kirker og gudshus og at de viser en fornedrende holdning til dette.

… Den tidligere pastoren forteller at de hver eneste dag blir ansett som Guds engler, bokstavelig talt. – Jeg spurte hvordan har hun opplevde dette, å leve uten mat og uten varme. Da svarte hun:

«Jeg var ikke redd, for jeg har bedt, og Gud har sagt at noen engler vil komme og redde meg».

https://www.dagen.no/nyheter/flere-enn-100-gudshus-rasert-under-krigen-i-ukraina/

Hvorfor bruker ikke Morken ordene «bønnehus» eller «bedehus» som fellesbetegnelse for kirker, moskeer, synagoger, templer, klostre etc?

Vil han med lett hjerte fremstille Nidarosdomen som et «gudshus»? og andre katedraler eller domer?

Der en katedral reduseres til et gudshus, der nivelleres alt inkludert mennesket selvbilde og selvverd. Der ser vi Prokrustes i full gang med å avskjære vår personlighet og vårt evighetsperspektiv, slik at det bedre kan passe inn i gudshusene og Morkens ideologi. Morken vil overgå Marx, får jeg inntrykk av. Jo mindre du gjør gud, desto bedre.

Og så var det «nasjonalisme», spesielt hindunasjonalisme, som Morken har i siktet, og som er en ubetinget styggedom for Johannes Morken.

Kan vi snakke om «sovjet-nasjonalisme»?

Kan vi snakke om «Sovjetimperialisme»?

Kan vi snakke om «kommunist-nasjonalisme»?

Kan vi snakke om «hindunasjonalisme!? Kristen nasjonalisme?

Kan vi snakke om «islam-nasjonalisme»?

Neppe. Men hindunasjonalisme, det ruller lett på tungen og her får Morken vann på mølla, fordi ordene gir ham et retorisk verktøy han bruke til å dehumanisere de hinduene han kaller hindunasjonalister og alle de utenfor hinduismen, her i Norge, f eks, som skulle ha en viss sympati for denne nasjonalismen.

Hindunasjonalismen er fascistisk pr definisjon, for Morken. Og det er også Putin – det er like før Den ortodokse kirke er fascistisk, og derfor nasjonalistisk, se linkene. Den ortodokse kirke er altså nasjonalistisk på samme måte som hindunasjonalismen?

Det er såre lett å ideologisere hinduismen i India her hjemme hvis en slik ideologisering kan brukes mot folk som ikke er fulle av hat overfor sunn, kreativ, patriotisk og uvoldelig nasjonalisme. Det er nettopp dette Morken gjør og vet at han kan slippe unna med det.

Et viktig spørsmål: Legitimerer hindunasjonalistene – som han kaller dem – sin nasjonalisme ut fra konkrete hellig skrifter i hinduismen? Har hinduene en gud som befaler hinduene å gå til krig mot vantro?

Neppe. Se tidligere postering, hvor jeg behandler Arunja, Krisna og Bagavadgita.

Like vel fremstiller Morken det som om nasjonalhindusime er mye farligere, mye mer voldelig enn den type islam som har utviklet seg i India de siste 20-30 årene, se postering om Bombai.

Morken plasserer både hinduismen i seg selv og visse hinduers politikk og politiske strategi, i samme båt, i samme bås. Han lager seg kategorier, essensialiserer, hvilket er forbudt å gjøre for visse emosjonelt korrekte venstresympatiserende «eliter» her til lands. For riktig å kunne forsterke (det påtatte, for anledningen) hatet sitt mot hindunasjonalismen, må han assosiere denne med nazismen og fascismen her i Europa. Han tror han vil lykkes med dette grepet, men ser ikke at hinduismen i seg selv ikke kan lastes for at visse mennesker alltid vil misbruke og manipulere med religion, hvor det nå enn måtte være.

Morken kan forklare bruken betegnelsen hindunasjonalisme med at betegnelsen dekker eller korresponderer med visse realiteter «på bakken» i India (muslimer og kristne forfølges, etc), og at denne virkelighet i seg selv påkaller eller må påkalle en etisk reaksjon som gjør det legitimt å bruke slagordet «nasjonalisme» i mest mulig negativ mening her.

Det blir da viktigere for Morken å fremstå som moralsk og emosjonell korrekt enn å bruke ordene på en rent virkelighetsbeskrivende og empirisk og diskursiv måte. (Han unnlater å trekke inn muslimers angrep på kristne og hinduer). Han velger det vi kan kalle enn koherensbeskrivelse eller et narrativ der hans ideologis indre logikk tvinger ham til å se bort fra virkelighets- korrespondansen. Og det er her han gjør sin største tabbe og blir «fullt» emotativ heller en edruelig rasjonell. Og dette er livsviktig å forstå. Han tegner et skeivt eller utilstrekkelig bilde kun for å oppnå større anseelse i egen narsissisme og innen egen krets, som han må bruke mye energi på for å kunne manipulere.

Feil informasjon blir da betraktet som å ha en mye høyere nytteverdi. Verdien av sannheten, virkeligheten og betydningen av fakta reduseres da tilsvarende. Morken gjør seg derfor skyldig i å politisere hinduismen, religionen, på et uhyre svakt grunnlag. Det viktigste for ham synes å være å fundamentere seg som servilt politisk betinget emosjonelt korrekt. Og det er så på dette grunnlag han så engasjerer seg i kampen mellom muslimer, kristne og hinduer i India, så vel som her i landet.

Han skjønner ikke at han kjører seg inn i en cul de sac. Han skjønner ikke at hans kristenmisjon da antar et endimensjonal politisk paradigme. Også hans egen tro politiseres. I tillegg til at hans egne emosjoner politiseres. Han blir en politisk aktør, ikke en misjonær.

For å si og se det på en annen måte, med Kant: Det er Morkens politiske og religiøse følelsesliv som nå bestemmer innholdet av «tingen i seg selv» - den delen av tingen vi ifølge Kant faktisk ikke kan vite noe om, «Der Ding an Sich», fordi tingen jo alltid bare fremtrer som «Ding führ Mich».

Han kjenner ikke og forstå ikke hinduismen, han bygger istedenfor å nærme seg hinduismens vesen, heller på sine egne og for alltid «gode» og følsomme følehorn; han kommer da i skade for å dømme hinduismen i seg selv nord og ned. Han fristes til å trekke forhastede konklusjoner, bygget på illusjoner. Han mistar tingen for ham med tingen i seg selv. Det at tingen føles slik og slik, bestemmer så tingens vesen for alle andre. Hans følelser vil da fremtvinge konsensus. Dette kalles ellers for fascisme. Og er helt i flukt med den mest dumme og mest snevre manifistering at det postmoderne selv.

Morken befaler hinduene at de foretar en husrengjøring av hinduismen; han forstår ikke at han gjør bedre ved å underlegge seg en frivillig husarrest selv. Han bør underlegges en husransakelse av eget sinn og hjerte fortrinnsvis i egen regi. Hinduismen, tror han, må gjennom en renovering, en purifikasjon, helst i regi av Morken selv. Hinduismen er et gudshus, må vite, like håndterlig som en OBOS-leilighet. Morken synes å ha veldig høye tanker om seg selv. Han forstår ikke hva St Augustin mente da han snakket om at kirken eller menigheten alltid vil bestå av både klint og hvete. Akkurat som i hinduismen. Morken vil «utrydde» de første og bare beholde de andre, akkurat slik han ønsker å gjøre, se her:

På hjemmebane, derimot, er han det jeg kan kalle en tyrann:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/vart-land-verdidebatt-og-charlie-abdo.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/india-en-voldsom-oversikt-i-mte-med.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/stefanusalliansen-dreper-langsomt.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/er-redaktr-johannes-morken-fascist.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/den-feige-redaktr-johannes-morken.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/galleri-stefanus-stiller-ut-seg-selv.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/nar-fascisme-romsterer-i-kristne.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/05/avisen-dagen-og-tabloidiseringen-av.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/04/helt-gyselig-om-folkemord-i-den-kristne.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/den-totalitre-johannes-morken-belrer.html