Les denne før du leser videre her:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/et-flaneri-om-flytende-sex-normativ.html
En homofil bekjent av meg forteller meg at han og alle andre
homofile er skapt sånn. Men at noen homofile riktig nok har valgt homofili som identitet,
og disse setter da sitt eget valg, sine egne følelser over alle andre
«forklaringsmodeller og noen synes det er såre bra; la alle få holde på med
sitt, er jeg vel min brors vokter, med hvilken autoritet eller legitimitet kan
jeg forlange å være en festbrems?)
Men du tror ikke på Gud, konstaterer jeg. Er det noen annen eller noe annet som har skapt deg sånn?
Han må da si at han ikke vet. Det eneste han vet er at han er satt sammen slik, snekret eller mekket slik. That’s all. Det er med andre ord helt tilfeldig at han er blitt slik han nå er. Men kan tilfeldigheter skape noe? Nei, det må ligge i genene … eller i miljøet? Skapelse i teologisk og praktisk forstand er statistisk ikke skapelse.
Høna og egget, altså. Gud hjelpe meg …
Å hevde at man er skapt når man ikke tror på noen skaper,
kan være en sosial bekvemmelighet pyntet med metaforer, men uten forankring i
noe annet enn ønsket konsensus og bekvemmeligheten ved selve ubetydeligheten
eller betydeligheten av ubetydeligheten. Og den tro at alle forstår hva man
mener. Og «that’s it».
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html
Men hvem eller hva er da snekkeren eller arkitekten som har mekket deg slik?
Jeg vet ikke, svarer han.
Hvorfor sier du da at du er skapt sånn? Bør han i det hele tatt bruke ordet «skapt», og kan han ikke finne opp et mer dekkende ord, som gjelder, om ikke for alle, så spesielt for han og hans «følgere»?
Hvorfor bruker han skape, selv om det logisk er helt absurd av ham?
Kan det være fordi han er lite bevisst på slike spørsmål, eller kan det være fordi han vil sverte, fornærme, degradere eller skade noen, eller noe? Nei, Gud forby.
Er dette spørsmålet nå i ferd med å bli forbudt og er det allerede straffbart å stille spørsmålet?
Jeg vet ikke. Men det er en eller fare på gang, noe vi egentlig ikke har kontroll over kan forutsi noe om. (Hypermagi og servilt betinge korrekt emosjonsdanning, har en god forklaringsverdi, etter min mening, se ellers andre steder på bloggen).
Vi lever sannelig i spennende tider. Hvis Gud har skapt deg slik, har du et visst grunnleggende vern og krav på spesiell verdighet, vil jeg tro, og dette da i henhold til dagens generelle normgrunnlag. Hvis du ikke er skapt slik, av Gud, har du da et mindre verd?
Nei, absolutt ikke. Men hvordan begrunne det? Jo, grunnen finnes hos den som tror på Gud, som skaper. Men den som sier at han er skapt sånn, tror altså ikke på Gud. Han bare mimer da, etterligner, den som tror på Gud. Kan han være uærlig eller mindre autentisk av den grunn? Kan han komme i skade for å snakke usant eller villedende om seg selv? For å kunne oppnå sære mål på en enkelt og lettfattelig måte?
Til å bli gal av eller glad for?
For å tilte litt: Kongen av Juda er en «hen», eller et «hen», - tenk om alle ville være så snille og gode at de kunne påstå og forkynne et slikt budskap, og at det var helt sant og aldri kunne bli noe annet enn helt sant, helt riktig og helt obligatorisk godt.
Så hva er et egg? Et «hen»?
Tenk om det ble forbudt å skille mellom og skjelne mellom høne og hane og at dette forbudet ble fremsatt av folk som virkelig mente at man kunne forandre hønas og hanens vesen ved å bruke andre ord enn høne og hane, om høna og hanen.
Det er dit vi er kommet. Velkommen til noen betraktninger. Men først må jeg bare få nevne at Maimonides sa at han – med perfekt tro – ikke kunne tro at Gud har en kropp. Og Augustin, som sa at «hvis du begriper det helt, så er det ikke Gud», (If you comprehend it, it is not God».
Det lyder mystisk, kanskje, men jeg oppfordrer ikke akkurat til mystisisme her, selv om det ser sånn ut.
For å fortette litt: Platon sa at ting som er, er overlegne ting som er i ferd med å bli, fordi tingen selv da ikke er hva de skal bli. Tingen kan like vel ses i den gra de ligner de tingene de er i ferd med å bli. Stasis – en ekspertterm – blir da den høyeste dyd.
Aristoteles: Heller enn å fokusere på væren og tilbliving, kan man fokusere på potensialitet og aktualitet, for å forstå «alt» på en bedre måte, kan vi si. Vi kan da tenke på «den første årsak» og de første ting. Ting kan formes til hva det nå måtte være, men før de formes, er de fortsatt ingenting. Først når de er formet, som når en skulptør hugger til sin steinblokk, er de noe. På den annen side: Vi må kunne snakke om en eller ett værende som er helt igjennom aktualitet, (ikke realisert), og som rent bokstavelig talt da ikke kan (eller vil) forandres eller forandre seg. Da har vi med «det» - ikke «hen» - som Thomas Aquinas kaller Gud, i kristentroen. Alle ting sett i dette lyset er knyttet sammen i det vi kan kalle eksistensen eller værende i seg selv. Alt henger sammen i en utstrakt - eller kanskje evig – analogi, (se mer om analogia entis under). I Det gamle Testamentet er det mer snakk om å skape ut fra intet med det formål å skape kosmos av kaos, skape smykke av gjørme, men dette må vi la ligge her.
(Jeg er forresten helt overbevist om at Jesus kunne sin
Platon og Aristoteles; han kuttet den gordiske knuten; hans spesielle hebraiske
kultur innbød til helt andre holdninger og løsninger – derav kristentroen).
http://neitilislam.blogspot.com/2022/06/olso-pride-og-terror-i-allahs-navn.html
Se Allah’s navn i kontekst 1-4, se alle fire:
http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-1.html
Utgangspunkt, for sjokkerende å fortsette ut fra en annen
ende: Allah kan ikke kjønnsbestemmes og Allah er definitivt ikke et «nøytrum».
Det meste naturlige er å tanke han og ikke hen i forbindelse med Allah. Allah
er dessuten et person-navn og ikke et generisk navn, slik mange vil ha det til,
av en eller annen – ideologisk – grunn.
Den store St Thomas Aquinas sier med rette og med den fulleste av tyngde at det er Guds vesen å eksistere. At Gud s vesen er å eksistere utsier «det hele». For Gud er essens og eksistens identiske, så vidt det er mulig for menneskene intellektuelt å fatte Gud, presiserer Aquinas som ellers ikke gå av veien for å kalle Gud han når han snakker om Jesus. Aquinas går ut fra en alminnelig og spesiell åpenbaring av Gud. Den kristne Gud åpenbarer seg på en helt spesifikk måte, ifølge Aquinas, i bibelen. Gud åpenbarer seg så å si ikke på Ny-norsk som Storemakta eller lignende, altså som et hunkjønn!
Gud ble menneske, ifølge kristen tro og det er mer enn og
noe helt annet enn bare et hen, et nøytrum, et intetkjønn, eller, på nynorsk,
«ei inkjevette». Eller?
Når Aquinas snakker om Gud, snakker han om et verb,
ikke et pronomen, og dette kommer som en overraskelse på de fleste i
dag, men det er ikke noe overraskende eller skummelt med det, snarere tvert
imot, det ligger noe veldig rasjonelt og fornuftig i det.
Gud er altså «noe» aktivt, og et noe som gjør seg eller
åpenbarer seg som Person; tenke på begrepet nåde, ikke bare på ordet nåde.
Nåden er i kristentroen en reelt frelsende aktivitet initiert av Gud som
mennesket mottar «for gratis». Mennesket kan ikke frelse seg selv, det må en
kvalitativt annen aktivitet enn en rent menneskelig aktivitet til for å kunne
frelse mennesket. Dessuten utvelger Gud seg sine. De andre er ikke utvalgte,
dette sett i et spesielt stor-perspektiv, om man vil.
Litt generelt nå: Normaliteten er en saga blott. Det vil si: Nå lekses det stadig vekk og i flere og flere sammenhenger at de normale er det gale, dvs de som ikke har tak på hva som er rett og galt. I dette røret er det ingenting som er lettere for de ikke-normale å lekse opp for de normale hva som er normalt eller ikke.
Det normale er blitt det amorale. Det amorale fremsettes som et imperativ og det høyeste gode, bygget på de mest moralske av etiske verdier. Visse eksistensielt helt innerst personlige og sentrale ideer og begreper er dermed blir nøytralisert i vår kultur i dag, spesielt blant eliten eller etablissementet. (som noen ikke tror eksisterer). Derfor et himmelropende behov for somme om at «hen» skal komme å redde oss-
Vår høyeste moral er blitt likegyldighet. Vi lever ut på et helt nytt credo:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Vi har glemt å tenke juridico-religico:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html
Se beviset for at jeg snakker om fakta og at dette ikke fleip, her:
«Jeg er den jeg er» sier mange folk i dag, uten å fatte dybden, dvs tilkortkommenheten; man tror man er dyp, selvstendig, kreativ, fri – og ideell, eller en slages edel rollemodell. De fleste i dag sier at «jeg er den jeg føler jeg er» og aner ikke dermed hva de har gått glipp av: Jeg tenker, derfor er jeg, av Descartes. Vi er ikke fordi vi tenker, i dag, men fordi vi føler. Hva når følelsen blekner eller blir helt borte og vi blir kalde? Er vi ikke noe da, plutselig?
Det er skummel å la emosjonene bestemme hvem vi er, egentlig.
Før i tiden leste man opp fra Boka hvor det sto: Jeg er den jeg er.
Det var Gud som sa det, og det sier han fortsatt, selv om vi for lengst har glemt både ham selv og det han sa, i Boka.
Bare Gud kan si Jeg er den jeg er. Meningen er at ingen kan binde Gud, alt har sitt utspring i eller er skapt av Gud. Gud en kontingent, alt annet er inkontingente tinge eller vesener, dvs avhengig av sitt utspring eller sin skaper, den ubevegelige beveger, alt annet enn Gud opererer på et sekundært plan, (via sekundære årsaker).
Før i tiden, ga slike modale utsagn eller påstander om Gud og verden god mening. De gjelder som en filosofisk tilnærming den dag i dag, og folk skjønner det lettere enn mange vil tro, hvis man bare legger det frem på riktig måte og til riktig tid i riktig kontekst. Vi snakker ikke her om noen Demiurg og med analogia entis mener vi ikke at noen mennesker er mindre verdt enn andre, for alle ha del i eksistensen og derfor like verdi og verdighet. Vi kan også snakke om en via eminiencia for å lede tanken og den nødvendige tankedistanse, sammen med vårt dannede emosjonsliv, mer «in tune» med hva det her dreier seg om: Agen for Gud, som ha skapt oss.
Mennesket er for så vidt aksidenser, bare Gud er nødvendig, som man også sier. Gud er ikke avhengig eller underlagt noen, bare Gud er helt fri, bare Gud er full aktualitet, «noe» som er fullt og helt, uten svekkelse og del. Gud kan ikke utvikle seg. Han er ikke potensialitet.
Når mennesker sier at «jeg er den jeg er», er det i grunnen
sterkt blasfemisk og en fornærmelse mot Gud. Mennesket som sier det kan ikke
bli mer hovmodige når de sier det. I virkeligheten er det altså ikke den de
sier de er.
Litt mer spesifikt:
Gud er i kristentroen en 13. Ikke 12.
og absolutt ikke 1+1+1=3. Når Gud, Herren, åpenbarer seg som et majestetisk flertall,
Vi, Kongen, er det 13 «Han» han mener, et han som da rommer 1, dvs
inkludert Menneskesønnen. «Pluss» Jesus, full Gud, og sant og helt mennesk,
minus synd. Ikke «et hen».
Godt vi har inkarnasjonen, sier jeg. Inkarnasjonen er i seg
en nåde fra Gud, vår Far. Se:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/allah-hu-achbar-virkelig.html
Allah skapt av Muhammed?
https://neitilislam.blogspot.com/2016/11/allah-hvem-sier-du-han-er-allah-skapt.html
Vi er født med gudsbildet i oss, det er nedlagt i oss, det kan ikke hviskes ut, og det følger oss inn i helvete, om så skulle være.
Gudsbildet er skrevet på våre hjerter og er et faktum for troen. Noen vil si at det er skrevet i våre hjerter, (med et visst selv begrenset og av mennesket begrensende forbehold, riktig nok). Noen vil også si at Gud er midt blant oss. Eller i oss, på en litt mer ubestemt og ubegrenset og ubegrensende måte. Det kommer an på teologien eller antropologien, om en vil, og konteksten, for all del …
Noen vil si at det «befinner» seg midt blant oss, hen,
altså. Hen finnes midt blant oss, samtidig som hen er i oss.
La gå, hvis vi skjønner hva vi mener og mener at ord er
tilfeldigheter, et sammensurium av lyder som vi er blitt enige om å kalle noe.
Hvis alt bare er ord, eller enighet om bruk av ord, da fins det knapt noen
virkelighet, «ting» som eksisterer utenfor oss. Og mennesket er fullstendig
overlatt til seg selv og sine subjektivismer, sine emosjoner, ja vel, men også
sine servilt betinget korrekte emosjoner, til enhver tid på ethvert sted.
Er hen et nøytralt ord, et hankjønnsord eller et
hunkjønnsord? Eller kun: Et uttrykk for den ultimate konsensus eller konvensjon,
et valid resultat av det ultimate avtaleverk?
Hen konnoterer mer det feminine enn med det maskuline. Hen ligner mer på hun enn på han. Så hva med nøytraliteten?
Det viktigste bildet, det ultimate bildet, er gudsbildet og det er i oss, enten vi vil eller ikke, og uansett om vi bestemmer oss for å si og tenke og holdne til det på en bestemt måte, som f eks når vi bestemmer oss for og det blir alminnelig godtatt at ordet kun er et ord eller uttrykk for eller identisk med noe utenfor oss, noe som er mye større enn oss. Egentlig bør jeg si: Noen som er større enn oss, for den kristne Gud er personlig. Han er ikke noe «det», ikke noe vi bestemmer oss for at han skal være. Tenk på Aquinas som holder seg innenfor menneskets intellekt, så langt det rekker, men ikke lenger. Aquinas er ikke så dum at han snakker om å bevise Gud, på vår moderne måte. Aquinas snakker om «veier til Gud», ikke beviser for Gud, når han fremlegger sine 5 «bevis» for Gud’s eksistens. Det primære er at Gud er det vesen hvis vesen det er å eksistere. Analogt: Ordet mann konnoterer noe som er sterkere og høyere enn. Det foreligger en i hvert fall i ordene analogia entis en pyramider av oppadvendte eller nedadvendte forskjeller, en tanke som for Paulus må ha vært den mest naturlige tanke eller forestilling – eller trossetning - av verden, nemlig den at Gud har skapt Adam litt høyere og sterkere enn kvinnen, statistisk sett.
Derav både en operativ og ontologisk ulikhet i menneskets vesen seg imellom.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html
La meg si det sånn: Treenigheten sikrer tankemessig og ontologisk at det fins, virker og eksisterer «noe» og «et noe», i et felleskap, i en slags dans, faktisk, - et vesen som eksisterer (står ut fra) som «en hele» samtidig som Han er «det hele», inkludert personlighet og etisk karakter), - et vesen som er både helhet og del på en og samme tid, og evig, og hvis store poeng altså er å eksistere, i motsetning til det å ikke-eksistere.
Treenigheten sikrer et evig kontinuum – av levende og alltid gjensidig eksistens og dialog mellom likeverdige og likeeksisterende, kan vi si, - parallelt med et analytisk nødvendig «de mange» adskilte.
Kontinuumet er vel for øvrig helt utenkelig hvis man ser
linjen som en rekke punkter. At lyset består av bølger og partikler, utgjør
heller ikke noe problem for meg.
Treenigheten sikrer også at å tenke i kategorier blir
lettere og derfor mer frigjørende: Vi er skapt til to kategorier, til kvinne og
mann. Hvis man sier at det ikke fins forskjeller, nekter man seg kategorier som
korresponderer med virkeligheten, fakta og fenomener, alle i hopa. Hvis det
ikke er forskjell på hane og høne, står vi igjen med bare en uendelig rekke av
mer eller mindre illusoriske hen, hen, hen … 1000000. Vesensdefinisjoner
er derfor like viktige som livet selv.
Vi har da – hvis kategoriene ikke eksisterer - «valgt» å se
hele eksistensen som innelukket i seg selv, og i en gedigen immanens som ingen
slipper ut av og som vi nekter oss selv å se og forholde oss til.
Det er da vi logisk må begynne å operere med «filosofikse» konsepter som en analogia entis eller en analogia emmineciae der den største hanen og den største høna har rett til å hakke alle de andre mindreverdig i hjel, uten at noen blunker. Vi har da gjort oss avhengige av et konsekvent koherent verdisyn, (uten mulighet for transcendens), og lever ikke lenger i et korrespondansesyn på livet og menneskene. Når man fjerner forskjellen på mann og kvinne, reduserer man begges verdighet like mye. (Det helt absurde er jo da at de menn som blir kvinner eller de kvinner som blir menn like vel må operere med kategorier for å kunne fungere, den helt grunnleggende forskjellen forsvinner ikke ved å betene seg med andre ord så lenge vesensforskjellen mellom mann og kvinne like vel ikke kan nullifiseres. Og dessuten: Hvis noen skulle tro at mannen er mer verdt i Guds øyne fordi det kostet ham mer kreativitet å skape en penis med mulighet for ereksjon, enn en kvinne som bare er et hulrom eller en kulp, vel, da er man på ville veier).
Vi må her tilføye en selvfølgelighet som ikke alltid er en
selvfølgelighet, men en selvfølgelighet som like vel alltid har fulgt
kristentroen og det er at troen, bygget på åpenbaring, alltid er en tro i tro,
håp og kjærlighet – et triangel eller en triade som alltid forsterkes av selve
treenighetens sammenbindende personlige kraft, og dens forløsende og forsonende
rent ontologiske dimensjon.
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/de-finale-arsaker-skapt-i-guds-bilde-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islams-mange-masker.html
Ferdig snakka?
Vi tror altså på en Gud som vi må – for de som ser poengene - forholde oss til og som befinner seg og virker utenfra og inn mot oss. Stikkord: forsynet, providenciae.
Og som vi må forholde oss til som personer i høyeste potens, og hvis qualifyer er Gud (som er Kjærlighet, ikke omvendt som at Kjærlighet er gud). Vi tror – og må tro – at Gud korresponderer til noe «eksternt», noe som foreligger som en realitet utenfor oss. Hvis Gud skulle antas å eksister bare inni oss, som en liten hviskende stemme f eks, eller en «brølende løve, eler noe, der inne, er vi ille ute, for hvem kan da redde oss, hvis vi hadde behov for hjelp (hvilket vi har)? Vi kan heller ikke begrense gud til vår samvittighet, til den «dommeren inni i oss», som mange setter opp til allmektig dommer, ikke bare over en selv, men også overfor andre, når det måtte passe seg slik.
Vi er ikke som den amerikanske president til enhver tid som
kan tilsette vårt eget dommerpanel, inne i oss. Det ville ha vært litt for
beleilig for oss selv. Det ville ha virket flaut og kunstig, selv om mange vil
bejae en slik mulighet og – begynne å tilbe seg selv, som allmektig.
La oss nå forestille oss eller forutsette at ord er alt vi har å forholde seg til, at ordene så å si er det eneste vi har og har å forholde oss til, da er vi plutselig utlevert til – makten til enhver tid, de som bestemmer hva ordene skal betyr og hvilken mening de skal ha for oss, men også hvilken mening som kommer ut fra dem, altså makthaverne, enten han eller hun er en psykopat i nære forbindelser, eller om psykopaten står på balkongene og vinket til folket med hvite hansker i det diktatur, som kun forholder seg til ord som er ment for å behage eller – fordekt – å forlede oss, hvis vi skulle tillate oss å tro at ord også kan brukes til å ødelegge oss, innenfra og ut, så å si.
Vi kan si at orde er det viktigste vi har, for ordet er det
som former øyne, hår, lever og nyrer. Ordet tilhører blodet og uten blodet er
vi døde, og fullstendig uten sjel. Og uten håp om det virkelig lykkelig liv, et
sted langt der fremme, kanskje. Hvis alt var ordene og den betydning vi bestemte
oss for å gi dem til enhver tid, ville vi møte våre ord i døra, og ingen vil
kunne ha noen garanti for at denne døren ikke ville bli slengt i ansiktet vårt
for å bli stengt for oss, en gang for alle, i evighet.
Vi er kanskje lykkelig befengt med at ord som han og hun
begge kan være kjønn, et hankjønn, for å si det presist. Vi snakker om en han
og en hun. Vi snakker om en dame og en mann. Under ligger det her en velsignet
likestilling. En fin og fleksibel blanding av detonert og konnotert
likestilling. Språket, slik sett, har kommet oss i forkjøpet for lenge siden: I
ordene, er vi grunnleggende likestilte. En mann og en kvinne! Vakkert.
Likestilt. Spennende.
Hvis vi noen nå absolutt forandre på dette, kan vi vi si at de vil forandre på alt, for å få det som de ønsker og vil, fordi de vil si at det er best for oss, han som hun, og hen, som nå er blitt gud. Men tenk deg så at de som ønsker og vil dette egentlig ikke helt vet hvorfor denne forandringen skulle være god for og til mer blomstring og forkynnelse? Hva hvis? Hvis de ikke kan begrunne og forklare hvorfor det er bedre for oss å kalle Gud hen, hva kan det da dreier seg om mer enn bare makt, maktfølelse, maktutøvelse og ren triumfalisme. Vi må da gå ut fra at «makthaverne» ønsker å forandre oss til å bli mer lik dem selv enn vi er lik oss selv, - eller Gud. Vi kan da snakke om makt for maktens skyld og forandring for forandringens skyld, i hvert fall tilsynelatende. Vi snakker da ikke bare om et eksperiment for eksperimentets skyld, men et eksperiment med en klar intensjon og et en klar final årsak, - unnskyld uttrykket. De vil forandre oss for å kunne kontrollere oss, for å kunne spionere på oss, for at de bedre skal kunne plassere oss i mer eller mindre ønskede eller uønskede kategorier.
Vi skal essensialiseres. For bedre å kunne formes og
kontrolleres. Utenfra, men for all del ikke fra Gud, som avgjort befinner seg
utenfor oss – for ellers er frelsen tapt allerede før det hele begynte, eller
fra «i begynnelsen», da Gud skapte himmel og jord, som det heter.
Hvis far nå blir hen, ligner far mer og mer på hun. Men muligheten for et intetkjønn er da til stede. Hvis far blir hen, er han mer intetkjønn enn både far og mor, men kan et intetkjønn være en far og en mor? Er ikke hen begge to i ett?
Begge er imidlertid hankjønnspronomener. Hvis Far blir hun, stusser vi og skjønner at noe galt er på ferde, at noen vil påprakke oss noe, noe ubehagelig. Hvis Mor nå blir Gud, på samme måte, hvis blir legitimt mer skeptiske og vegrer oss. Vi vil ikke ha det sånn, det støter an mot noe grunnleggende i oss, noe grunnleggende trygt og godt å holde oss til. Noe ukvalmt, eller friskt og naturlig, for å si det sånn.
Ordene er merkesteiner i sinn og skinn. Vi former dem og
blir formet av dem, i noen tilfeller helt uten mulighet for løslatelse og nåde.
Vi begynner våre liv på en mark, på et sted vi vender tilbake til, hvis mulig,
vi like oss på kjente jaktmarker, sier vi. Vi kjenner terrenget, vårt kompass
er innebygd. Selv om vi skulle være på flukt under alle himmelstrøk. Vi har
lyst til å vende hjem. Vi snakker om mor og far med age og beundring i stemmen.
Og det er helt naturlig.
Men hvis både far og mor var hen? Et intetkjønn? Eller
lignet mer på et intetkjønn enn på et enten eller og begge deler på samme tid:
Mor og Far.
Forvirring følger og den setter seg i våre lunger, i vår
tunge, i vår hjerne og i våre hjerter. Intetkjønnet i de grunnleggende
menneskelige relasjonen ligner en robotstemme. Vi glir inn i det perfekt
upersonlige. Vi forveksler faktisk da det perfekte med det defekte og tror
eller innbiller oss at det kommer ut på ett, at det ikke virker inn på oss, ja,
at vi blir bedre av det, sunnere, friske og mer likestilte. I hvert fall
kvantitativt, men kvalitativt?
Så hvor skal vi finne forankringen? Noen tro i fullt alvor
at «hen» personaliserer den ordet brukes om. De tillegger da et neutrum, et
intetkjønn, personlighet. Det er tippen av projisering av servilt betinget
korrekte emosjoner, fryktemosjoner, frykt for gjengjeldelse fra maktperson som
vil både nøytralisere og feminisere alt, til og med Gud.
«Hen»’s funksjon innebærer da også at du selv, som person,
blir nøytralisert. «Hennerne» - sammen med de frivillig valgte gudløse hefferne
- forventer at du skal føle deg bedre av dette, i virkeligheten: At du skal
miste kontakten med ditt indre selv. De vil ødelegge dine personlige relasjoner,
også relasjonen til en mandig og viril Gud. De føler seg truet av en slik Gud.
De føler seg undertrykt av ham. Derfor vil du omskape ham til å bli «et hen».
Hvis du nå i din nød skulle påkalle Gud, må du tenke på «ham» som et nøytralt «det», som selvsagt ikke kan hjelpe eller trøst deg, eller dine nærmeste, eller dine foresatte, eller din jordiske konge og hans familie. Du vil presses til å nøye deg med en president som faktisk er mer et dét enn en person. Du avskjæres med andre ord fra ditt innerste jeg og din innerste nød.
Hvis du skulle ha et inderlig behov for lovsang og dette å prise Gud, er du nå avskåret.
Hvis du skulle tiltale Den hellige ånd som noe annet enn «hen», er sensorene kvikt ute etter deg.
Hvis du skulle tiltale Jesus som han, og ikke som hen, blir
du utstøtt.
Hen er faktisk en ny dødsdom over vår Herre, vår sanne Gud, vår levende Gud. Det er som om Nietzche har gjenoppstått fra de døde, og hvor han nå i universets sirkelgang roper stadig høyere: Gud er død, og vi har drept ham.
Hvordan kan et nøytrum leve? Hvordan kan Den hellige ånd tale og veilede deg, hvis den var et nøytralt og gjennomfeminisert «hen»? Og hva hvis Den hellige ånd også beskrives som «en hun», som et hunkjønnsord, med andre ord? Kan de godta det – at du kaller Den hellige ånd «en hun»?
I Biblene er dette ikke noe problem. Men nå gjøres dette til et problem.
Vi er sannelig langt kommet.
Er Allah «en han» i dette narrativet? Er Allah et nøytrum? Vel, ifølge islam er Allah ingen Far. Han har ingen Sønn. Han kan derfor sies å være et monolittisk intetkjønn.
I kristentroen er Gud født av en kvinne. Dette er en utanke og en blasfemi for muslimer. Men det burde ikke være det for en som vil kalle seg kristen. Hvis du ikke tror at Jesus er Gud, er du ikke kristen.
Når «hen» nå anbefales brukt i kirker, av biskoper og
professorer i teologi, kan det sees på som en tilpasning til islam, ja, som en
forberedelse til et stort omskifte, en allerede her og nå begynnende
underkastelse under Muhammed. Feminister og «hennere» får det da som de
vil. Allah – som betegnelse på Gud - brukes nå av prester i gudstjenester i
dette landet, det som noen ennå vil kalle kristne gudstjenester. Dette til
tross for at noen i kirkens ledende organer tror og mener – og tror at de kan
begrunne det rasjonelt - at Gud og Allah ikke er den samme, at de da må være
inkompatible guddommer.
Kan man elske ”et hen”? Hvor finner man kjærligheten, eller ideene om den? Må kjærligheten være «normal»?
https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/et-flaneri-om-flytende-sex-normativ.html
Følgende har ofte blitt tolket som et slags evangelium
for homoseksualitet, men jeg tolker det motsatt, eller på en helt annen måte,
og som et slags imperativ om å nyte skjønnheten, for skjønnhetens egen skyld,
eller uskyld, rett og slett:
«Så langt inn i kjærlighetens mysterium, Sokrates, skulle vel også du kunne innvies. Men inntil den innerste visdom og åpenbaring, den som gir mening til alt tidligere og som er selv målet for den som går riktig frem – dit inn vet jeg ikke om du er i stand til å nå. Jeg skal imidlertid forklare deg det uten å spare meg selv. Gjør da også du hva du kan for å følge med.
Den som vil vandre riktig av sted mot dette mål, må begynne som ung med å gå til de skjønne legemer – først til et eneste, om han ledes rett, ett som han elsker og befrukter med edle ord.
Men så må han blir klar over at den skjønnhet han finner ved det ene legeme er bror til et annet legemes skjønnhet, så skal man først gå etter utseendet, ville det være meningsløst ikke å regne all legemlig skjønnhet som en og den samme. Og slik må alle skjønne legemer bli målet for hans kjærlighet, mens han demper sin pasjon for det ene; den ser han nå ned på som noe sekundært.
Videre går veien til sjelens skjønnhet, som han må lære å sette høyere enn kroppens. Den legemlig stygge, men sjelelig fagre må han være tilfreds med og vie sin omsorg og kjærlighet. Hos ham må han søke og i ham forplante ord som kan utvikle unge sinn, for at han selv skal tvinges til å merke seg det skjønne i menneskenes vandel og virke og derved få øynene opp for at all denne skjønnheten er forenet med seg selv i et dypere slektskap. Da vil han holde den legemlig skjønnhet for noe sekundært.
Videre må den søkende ledes – fra menneskers virke til kunnskapene, for at hans sinn skal bli var skjønnheten der; slik at han nå med våkent øye for så meget skjønt ikke lenger ynkelig og lavpannet skal trelle som en lakei hos den enkeltes skjønnhet – én gutt, et menneske, et menneskeverk -, men tvert imot stå skuende vendt mot skjønnhetenes vide, velige hav, og så i aldri mettet visdomshunger skjenke liv til mange edle ord og mang en dristig tanke, inntil han endelig her, styrket og høynet,
kan øyne en enkelt og særskilt kunnskap hvis gjenstand er av skjønnhet … ja, - fortsatte hun – anspenn nå din oppmerksomhet til det ytterste!
Den som er nådd så langt i oppdragelsen til kjærlighet, den som betrakter de skjønne ting i rett tur og orden og nå tar det siste skritt som kjærlighetens fullendelse – han får plutselig og med dett øye på noe som av natur er forunderlig og vidunderlig skjønt, nettopp det, Sokrates, for hvis skyld han måtte gjennom alle forutgående anstrengelser.
Og aldri oppstår det skjønne og aldri forgår det, aldri vokser det og aldri svinner det, men alltid og bestandig er det. Ikke er det dels skjønt og dels stygt, ikke snart skjønt og snart stygt, ikke skjønt her og stygt der, ikke skjønt i den forbindelse og stygt i den, som var det skjønt for noen og stygt for andre … Heller ikke trer det frem for ham i form av ansikt eller hender eller noe som er legemlig, - ikke i form av et ord, en kunnskap, eller i noen annet, i et levende vesen, i jord eller himmel … Men det trer frem som noe i og for seg selv og enestående, uforanderlig og evig, i hvilken alt annet som er skjønt har del, slik at som alt dette veksler, oppstår eller forgår, så blir det selv hverken større eller mindre og påvirkes overhodet ikke.
Den som således, takket være den rette form for guttekjærlighet, stiger opp fra de skjønne enkelt-ting og begynner å øyne hin skjønnheten selv, han rører nesten ved fullbyrdelsen. For dette er den rette vei å ledes eller selv å gå til kjærlighet, - den vei som tar utgangspunkt i de skjønne fenomener her nede, og så bestandig stiger målbevisst opp mot selve denne skjønnhet, stiger som oppover trappetrinn, først fra ett til to og fra to til alle skjønne legemer; så fra de skjønne legemer til de skjønne handlinger, deretter fra handlingene til de skjønne kunnskaper, og endelig fra kunnskaper til selve kunnskapen og erkjennelsen av det som ikke er noe annet enn skjønnheten selv, og han til slutt forstår hva skjønnhet er.
På dette punkt i livet, Sokrates, sa den fremmede kvinnen fra Mantineia, på dette punk, om noesteds, er livet verdt å leve for et menneske, i beskuelsen av selve Det skjønne. Skimter du denne skjønnhet noen gang, vil du ikke sammenligne den med sølv og klær og barn og ynglinger, hvis nærvær nå i dag forvirrer deg slik. Allerede synet av av, for ikke å snakke om samværet med den utkårede, får jo både deg og folk flest til hverken å smake vått eller tørt, om så var mulig, bare dere kan få se og være hos ham!
Hva tror du ikke så ville skje, kjære Sokrates, om det skulle times noen å få øye på selve det skjønne, den skjønnhet som ekte, ren og ubesmittet ikke er befengt med menneskekjøtt og menneskefarger eller annet forfengelig fjant – om han virkelig skulle øyne selve den guddommelige skjønnhet i den ene, uforanderlige form! Da tror du vel ikke at den som vender blikket dit, som innfanger det, med sitt indre øye og søker sin omgang der, da tror du vel ikke at denne manns liv er et usselt liv?
Forstår di ikke, ble hun ved, - at der, alene der, og når han ser det skjønne med det skjønnes eget øye, da oppnår han å føde noe som ikke er skyggebilder (for nå er det ikke noe skyggebilde han har kontakt med), men den sanne sjelsfullkommenhet) – Og den som føder til verden og fostrer sjelens sanne adel, han skal gudenes kjærlighet vederfares. Og blir noe menneske udødelig, da er det ham.
Ja, kjære Faidros og dere andre, det var hva Diotima hadde å si, - og på meg virket hun overbevisende. Nå søker jeg, overbevist som jeg er, atter å overtale andre. for det blir ikke lett å finne noen som bedre enn Eros kan hjelpe oss mennesker til å oppnå dette. Så hvert menneske må vise Eros ære. Selv ærer jeg alt som har med kjærligheten å gjøre, øver meg ivrig i dens kunst og stimulerer andre til å gjøre det samme, Og nå som alltid hyller jeg av hele min evne den makt og manndom som tilkommer Eros.
Så får du gjøre hva du veil med denne talen, Faidros – om du
vil betrakte den som en lovtale til Eros eller hvilket navn du nå måtte ønske å
sette på den. ff s 126 I Næss. (Se også oversettelsen til Egil A. Wyller av
Symposium, s 92, og s 323 i Historie, Forståelse og fortolkning v Thomas Krogh
m fler 1999).
Næss, s 126: Det fins ingen matematiske flater i vår
erfaringsverden. Alle flater vi kjenner til, har en tykkelse. De matematiske
flater har ingen tykkelse. Like vel greier vi å «tenke» oss dem – ja, de er
nettopp de «tenkte», men «uvirkelige» matematiske figurer som tanken mestrer.
Platonikeren slutter av dette at matematikken angår gjenstander som eksisterer
i idéenes verden, ikke i erfaringsverden. De er ikke uvirkelige, bare
«erfaringsuvirkelige».
Om samvittigheten – Kant:
Det er noen ganger
vitterlig tilfelle at vi etter den skarpeste selveksaminasjon ikke kan finne
noe annet enn det moralske grunnlag for plikt som kan være sterk nok til å
bevege oss til den eller hin gode handling eller dette eller hint store offer.
Men det kan ikke med sikkerhet sluttes ut fra dette at det ikke skulle finnes
noen form for hemmelig impuls for selvkjærlighet som kunne opptre som en
forestilling om plikt, men som da ikke var bestemmende for handlingen. Vi liker
å smiske oss selv med at vi styres av edle motiver; i virkeligheten kan vi ikke
engang med den strengeste selveksaminasjon dykke fullstendig ned til dybdene i
de hemmeligste drivkrefter bak våre handlinger.
Meg:
Feminismen vil tape fordi både mann og kvinne vil gå glipp
av et personforhold og blir henvist til et Det-forhold. Barna
trenger en voksen og de trenger å bli voksne. Kan hen hjelpe dem til
det, kan skolen og fagforeningene, idrettslagene?
Behovet for magi vil øke proporsjonalt med reduksjonen av den kristne tro:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html
Behovet for en god og logisk metafysikk:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/om-en-metafysikk-i-krigens-tid.html
«Fordypningstekster:
Ellen Willis, sjølerklært demokratisk sosialist og grunnlegger av den radikale feministgruppen Redstockings i 1969, sa i 1981 til venstreorienterte Nation: Feminismen er ikke bare en sak eller en samling av saker, det er spydspissen av en omveltning av kulturelle og moralske verdier. … målet for alle feministiske reformer, fra lovbestemt abrot … til organisert barnepass, er å undergrave tradisjonelle familieverdier …
Feministikonet Simone de Beauvoir hevdet at «ingen kvinne bør få lov til å være hjemme for å oppdra barn … for hvis det eksisterer et slikt valg, vil altfor mange kvinner velge nettopp det. (fra Dagen 70219, Jan A. Johansen..
Kort fortalt så endrer homobevegelsen og queerismen hele virkelighetsbilde: Heteroseksualitet er ikke medfødt, men det er homoseksualitet. Heteroseksualiteten er undertrykkende, homoseksualiteten er frigjørende. Barn trenger ikke far og mor, bare noen omsorgspersoner. De kan ha mange foreldre. Alle kan ha mange partnere, jo flere ligg jo bedre.
Nina Karin Monsen, restt resett her
En muslim «mot sharia», for «pride»?:
Når Tajik våger å sette seg opp mot sharia, har hun
samtidig dristet seg til å gjøre seg til en talsperson med en absolutt standard
hun setter ved siden av eller over Allah selv, og i den grad hun gjør det,
teologisk sett, så har hun da i samme øyeblikk de jure faktisk gjort seg til ett med et bilde av Allah som hun
selv blir en integrert myndighetsskapende og autoritativ del av. Hennes person
trumfer med andre ord Allah vilje og en Allah som ut fra et slik paradigme ikke
kan være èn, i strikt teologisk mening.
Tajik har ut fra dette gjort seg selv ikke bare til et
bilde av Allah og dermed assosiert Allah med noe annet enn den han er, hun har
også satt sin egenfølte kjærlighet – sine egne verdipreferanser eller sitt eget
verdisyn - over Allah, en teologisk umulighet, men ikke bare det, hun har i
tillegg tiltatt seg selv en posisjon overfor Allah som fratar Allah den
absolutte autoritet og absolutte singularitet Allah selv beskriver seg selv som
i Koranen. Hun har bundet Allah’s hånd og styrere dermed Hans vilje, alt sammen
i og for seg dødssynder innen islam.
I tillegg til alt dette kan Tajik sies å ha nærmet seg
eller integrert seg inn den grunnleggende forestilling i kristendommen – og
jødedommen - nemlig at hun de facto nå uttaler seg og forholder seg
til Allah i den tro at hun ikke bare er skapt
av Allah, men også fungerer med
Allah’s bilde og likhet i seg, og da
som om hun personlig skulle være i en posisjon som èn person i relasjon til en
annen person og da ovenpå som en person eller et individ som skulle ha
autoritet til å forhandle med Allah, eller være i stand til å manipulere ham,
også dette en forestilling som er umulig og utenkelig i islam.
Denne forestillingen eller dette (presumtivt) ontologiske
faktum impliserer at et menneske så å si skulle kunne tilhøre Allah’s essens,
eller vesen, ja, den er totalt fremmed for Allah og innebærer faktisk
avgudsdyrkelse og altså dette at man assosierer Allah med det som er Allah
totalt fremmed, en synd som automatisk vil medføre dødsstraff.
Tajik tar i tillegg seg den frihet å betegne Allah som
Hun og ikke Han og tillegger Allah dermed en splittelse i Allah, noe som kan
tolkes som nok et forsøk på helligbrøde, nemlig å gjøre Allah kompositt, dvs
bestående av flere, eller noe mer enn En.
Fra en postering der jeg behandler pride og privilegier:
Litt om Pride, de pride og de pridofile:
Når homofile har funnet seg en kjæreste, er det ingen som
fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn
Kommentar: Når kristne heterofile har funnet seg en kjærest, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn, bortsett fra visse homofile som mener at den ene parten – eller begge – bør komme ut av skapet og lære seg å forstå hvilket kjønn de egentlig har
Homofile skal ikke trenge å fortelle at de er homoseksuelle – alle skal ta det for gitt
Kommentar: Heterofile kristne skal ikke trenge å fortelle at de er heteroseksuelle, alle skal ta det for gitt, bortsett fra visse homofile som skulle ønske at de hadde byttet kjønn eller blitt homofile
Homofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord
Kommentar: Heterofili skal ikke være et skjellsord,
bortsett fra når homofile angripes eller føler seg fornærmet over at det
stilles kritiske moralske og helsemessige spørsmål om homofili, da er det greit
å skjelle ut motstanderen
Homofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil
reagere negativt på at de lever sammen som et par
Kommentar: Kristne heterofile og gjerne ugifte par kan
ikke være helt trygge på at kristne naboer reagerer negativt på at de lever
sammen på samme måte som gifte par
Homofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være
redde for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin homofile
kjærlighet
Kommentar: Heterofile par kan åpenlyst vise sin
kjærlighet bortsett fra i homofile miljøer som vil oppfatte dette som et angrep
å dem selv
Homofile kan gå inn i hvilken som helst bokhandel,
videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin legning i store deler av
utvalget
Kommentar: Heterofile kan gå inn i en hvilken som helst
bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin normalitet i
store deler av utvalget. Og dette blir visst nå betraktet som direkte skadelig
eller ueksemplarisk.
Homofile trenger ikke være bekymret for om folk
aksepterer deres seksuelle legning
Kommentar: Heterofile kan i visse situasjoner bekymre seg
for ikke å bli akseptert på grunn av sin kritiske holdning eller avstandtaking
til homofili
Homofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å
bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning
Kommentar: Heterofile kan oppføre seg tåpelig uten at de
trenger å bekymre seg for at dette skal tilskrives dere heterofili, bortsett
fra når homofile føler seg sikre på at en eller begge i heterofile par
ikke føler seg sikre på sitt kjønn og kjønnspreferanse.
Homofile blir nesten aldri utsatt for forsøk på
«helbredelse» eller fordømmelse på grunn av sin seksuelle legning
Kommentar: Heterofile – spesielt barn i barneskoler e l –
blir nesten kontinuerlig utsatt for forsøk på bevisstgjøring om kjønn og
kjønnspraksis og forsøk på å beskrive og eksemplifisere homofili som normalt og
prinsipielt og moralsk uproblematisk. Foreldre som protesterer mot denne
pedagogikken forsømmes ofte for intoleranse og mangel på kunnskaper på feltet
Det fins bare få land i verden som straffeforfølger
heterofil seksuelle legning.
Følgende er basert på Ole Fredrik Einarsens liste, basert
på Peggy McIntosh’s liste over hvites privileger:
Når heterofile har funnet seg en kjæreste, er det ingen som fnyser, gråter, ler eller grøsser på grunn av kjærestens kjønn
Heterofile trenger ikke å fortelle at de er heterofile – alle tar det for gitt
Heterofiles seksuelle legning er ikke et skjellsord
Heterofile par kan være ganske sikre på at naboen ikke vil reagere negativt på at de lever sammen som et par
Heterofile par kan åpenlyst vise sin kjærlighet uten å være redde for blikk, skjellsord eller å bli slått ned fordi de viser sin heterofile kjærlighet
Heterofile kan gå inn i hvilken som helst bokhandel, videobutikk eller musikkforretning og gjenfinne sin legning i nesten 100 prosent av utvalget
Heterofile trenger ikke være bekymret for om folk aksepterer deres seksuelle legning
Heterofile kan oppføre seg tåpelig uten at de trenger å bekymre seg for at det skal tilskrives deres seksuelle legning
Heterofile blir ikke utsatt for forsøk på «helbredelse» eller fordømmelse på grunn av sin seksuelle legning
Det fins ingen land i verden som straffeforfølger heterofil seksuelle legning.
http://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html
Se denne om det nye hatet:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html
-
https://neitilislam.blogspot.com/2015/05/hun-tajik-hun-gud-sant.html
https://www.samlivsrevolusjonen.no/professor-i-teologi-vil-omtale-gud-som-hen/
https://www.document.no/2022/07/12/professor-vil-bruke-hen-om-gud/
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/riv-katedralene-riv-jesus-og-vi-gjr-det.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/turistbrosjyre-for-allah-tankekors-for.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/kirker-og-katedraler-i-brann.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/gyrid-gunnes-sionismen-apartheid-her-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/07/en-gud-for-alle.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/07/godhetsmenneskets-natur.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/07/myte-og-virkelighet-en-guide-for-de.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/nar-dumheten-er-til-for-brukes.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/alle-er-na-strre-enn.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/utviklingen-fra-fobi-til-hat.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/de-nye-jdene-uten-sammenligning-for-vrig.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar