onsdag 22. juni 2022

Er redaktør Johannes Morken fascist?

 Professor Bengt Hagtvet skriver en kronikk i Aftenposten hvor han spør om Putin er fascist.

Han angriper ikke saken direkte; han «går ikke på» Putin personlig, som «type». For Hagtvet synes mental eller psykologisk typologisering irrelevant; det relevante er om han støtter seg på, gjør seg avhengig av og fastholder visse grunnholdninger og metoder som kan kalles fascistiske, og hvilken tradisjon eller hvilket politiske eller ideologiske system Putin gjør seg til frontfigur for.

Det treffer dårlig å kalle Putin for fascist, sier Bernt Hagtvet, Professor i statsvitenskap, 18. juni 2022 19:35 …

Politiske begreper er mobiliseringsfaner. De skal egge til handling og fremme enhet innad. De brennemerker og hyller. De gir identitet, og de dehumaniserer.

Kommentar: Hvem er det Hagtvet snakker om her, Johannes Morken? Kan vi spore fakta som viser at Morken så å si kan subsumeres med nær sagt forensisk presisjon under disse påstandene eller beskrivelsene til Hagtvet?

Har Johannes Morken ideologiske forestillinger? Setter han Putin inn i konseptuelle rammer av sine egne forestillinger om mytologiserende glans?

Er det rimeligere å se Johannes Morken selv som en «fascist»? Vel, Morken er nesten avmektig, Putin ikke – kan det like vel være en vesentlig likhet?

Hagtvet: Hver tidsalder har sin fascisme, sa forfatteren Primo Levi. Men hva betyr det?

Finnes det en evig fascisme? Forfatteren Umberto Eco mener det og regner opp et helt fascismesyndrom av reflekser.

Kommentar: Mener Morken at fascismen best er å forstå som en historisk foreteelse, avgrenset til mellomkrigstiden i Europa? Svar: Nei, Morken mener nok  ikke det. Får jeg håpe.

Ser han fascismen som en slags evig brun strime i historien, som en irrasjonell, antihumanistisk, antimarxistisk, voldelig og vitenskapsforaktende substansielt fenomen? Svar: Ja, han gjør nok det.

Ser Morken i Putin et slags fascistisk «minimum»?  Hvilke nødvendige og tilstrekkelige betingelser for å kalle Putin fascist, ser Morken?

Dette er ikke nok for Morken: Man kan for eksempel argumentere for at Putin har noen, men ikke tilstrekkelig mange kjennetegn på fascisme til at han kan betegnes som en fascist.

Når Morken kaller Putin for fascist, er han da selv fascist? Er han en irrasjonell, antihumanistisk, antimarxistisk, voldsforherligende og vitenskapsforaktende type? Svar nei. Ikke på dette grunnlaget. Men han kan være irrasjonell. Han forsvarer islam implisitt, ved ikke å så opp mot islam på prisisipelt grunnlag og forsvarer dermed den islamske fascismen, til en viss grad, indirekte. Han holder «klokelig» munn om denne siden av saken, antakelig som en stor beleilighet for ham selv.  

Grunnen til at han gjør dette aktivt, gjennom implisitt og passiv vrangvilje mot å kritisere på rasjonelt grunnlag, kan være at han ikke vil tråkke noen på sine religiøse tær, at han vil vise at han er veldig tolerant, lissom, og at han har det formelle helt i orden: Han kjemper jho for trosfriheten i muslimske land og hjelper mange, helst en om gangen. Han vil ikke mangle jobb fremover. Skulle likt å vite om han er veldig for indremisjon her i landet. Det kunne trengs. Det fins for mange «eicher», som jeg kaller dem, både her og i de muslimske land, se:

http://neitilislam.blogspot.com/2020/07/eicher-i-var-midte-i-dag-og-om-dumhet.html

Det sier seg selv at det er en ganske umulig oppgave å bestemme om Morken er fascist eller ikke. Men Morken selv kaller Putin for fascist og bruker da en metode som fascister gjerne bruker: De kaller andre fascister (akkurat som Putin gjør, helt uten grunnlag i virkeligheten, når det kommer til ukrainerne).

Prinsipielt kan man spørre: Gjorde alle de tyskere som i sin tid ikke ville eller ikke torde stå frem å kritisere naziregimet og nazismen seg indirekte til nazister? I Hvor stor grad kan de kalles nazister på grunnlag av dette faktum alene, siden de på en måte gjorde seg ansvarlig for at nazistene kunne vinne frem og til slutt overta makten? Var disse tyskerne implisitte nazister siden de faktisk bidra, ved passivitet og annen unnfallenhet, til å legitimere nazismen?

Jeg har ikke noe klart svar, men av og til blir jeg så forbannet på nazisme og fascisme at jeg gjør meg tilbøyelig til å svare jo. Men så tenker jeg, som de fleste vil gjøre: vi kan da ikke gjøre alle tyskere eller alle italienere kollektivt ansvarlig? Eller?

Vår anliggende her er rett og slett den nysgjerrighet som fakta angående Morkens påstander om at Putin er fascist avføder i meg. Jeg kan til min fordel at jeg ikke vet svaret på forhånd, samtidig som jeg frykter at svaret vil bli avgjort benektende. Men det henger i luften, dessverre: Er red Johannes Morken egentlig fascist? Som jeg innledet med, mener professor Bernt Hagtvet at vi neppe kan kalle Putin for fascist. Det gir en viss trøst.  

Islamofascisme?

Professor Hagtvet spør: Kan det tenkes at vi er for bundet av fortidens begreper til å gripe det fundamentalt nye og likevel beslektede i Putin-Trump-fenomenet? En «post-fascistisk» fascisme, så å si? Slektskapet dem imellom er jo slående, iallfall i det ytre.

Skal begrepet «fascisme» ha noen verdi utover å være et skjellsord, må vi fange fenomenet inn begrepsmessig, skriver Hagtvet. Det kan skje ved å stille tre spørsmål:

1. Hva er begrepet og fenomenets historie?

«Bruksmåtebeskrivelser», som filosofen Arne Næss kalte denne tilnærmingen. Altså hvordan fascismebegrepet har vært brukt til ulike tider av forskjellige folk. En kartlegging.

2. Hva er de mest karakteristiske kjennetegn ved begrepet fascisme i dag?

«Real»- eller «vesensdefinisjon».

3. Hva skal legges i begrepet når vi diskuterer fenomenet fascisme konkret i dag?

«Regelgivende» definisjon.

Kommentar: Tilfredsstiller Morkens fremstilling av Putin som fascist følgende «kanon»: Definisjoner er viktige i all kommunikasjon fordi de setter oss i stand til å skape klarhet i hva som skal forklares. Klarheten oppnås ved at vi setter grenser for det vi skal forklare.

Svar: Nei, han gjør ikke det og forkludrer dermed mer enn han avklarer. Morken faller i denne grøften: Uten definisjoner vil politisk debatt, ja, all kommunikasjon, bli som å kaste ullballer i mørke rom.

Hagtvet: Uten forståelse for fenomenet fascismens særpreg, intet rom for kontrastrategier.

Det er her spørsmålet blir viktig om Putin-regimet skal kunne kalles fascistisk eller ikke.

Roger Griffin: Fascismen er en revolusjonær form for ytterliggående, voldelig sekulær nasjonalisme med henblikk på gjennom massemobilisering å skape en alternativ modernitet.

Målet er en gjenfødelse og renselse av nasjonen i kamp mot alle former for dekadanse og nasjonal ydmykelse.

Historikeren Stanley Payne har en minimumsdefinisjon av fascismen:

1. Negasjonene: Anti-liberalisme, anti-marxisme og anti-konservatisme.

2. Ideologi og mål, kjennetegn ved all fascisme:

  • Viljesdyrkelse, følelsesappell med tanke på å skape en sekulær moderne verden
  • Ny, nasjonalistisk, autoritær stat hinsides tradisjonelle statsbegreper, demokratiforakt, menneskerettigheter betraktes som en svakhetsbefordrende, fiendtlig, liberal arv.
  • En sterkt regulert, nasjonal politisk styrt økonomi enten den kalles nasjonal korporatisme, nasjonalsosialisme eller nasjonalsyndikalisme.
  • Vilje til å bruke vold som politisk middel, krigsberedskap.
  • Imperialisme, sterk vilje til å gjenopprette nasjonens maktstilling vis-à-vis andre nasjoner og utvide eget territorium med makt.

3. Stil og organisasjon

  • Massemobilisering av folket og militarisering av det offentlige rom, støttet av en voldelig parti-milits hinsides all lov.
  • Estetisering av massemøter og propaganda, politisk liturgi med religiøse stiltrekk, teatralske ledere.
  • Ekstrem vekt på mandighet og styrke i kombinasjon med et organisk samfunnssyn, at enhver klasse har sin egne særskilte historisk gitte stabile oppgaver, endringer truer helheten, tradisjonalistisk kvinnesyn.
  • Dyrking av ungdom fremfor andre livsfaser, bevisst bruk av generasjonskamp i propagandaen mot «gerontokratiet».

Definisjonen inneholder ikke referanser til antisemittismen – Benito Mussolini var ikke antisemittisk før i 1938, heller ikke Francisco Franco.

Det er heller ikke referanser til rasisme i definisjonen fordi rasismen ikke hører til de generelle kjennetegn ved fascismen som alleuropeisk impuls.

Rasespørsmålet og antisemittismen har gitt opphav til en bred debatt om forholdet mellom den tyske nazismen og den italienske fascismen. Nazismen var rasefundert, den italienske fascismen for den totalitære staten.

Hagtvet spør: Putin – en «fascist»?

Å vurdere Putin opp mot disse kriteriene er vanskelig. Putinismen er et bevegelig mål, skiftende og eklektisk. Putins regime tilfredsstiller de to første av de fascistiske negasjonene.

Men, skriver Hagtvet: Putin kan vanskelig kalles karismatisk. …

Putin ligner mer en statskontorist, like hjelpeløs som Franco i møte med folket, totalt forskjellig fra Mussolini. Men Putins manipulasjon av forfatningen kan minne om en begynnende førerkultus.

… Å snakke om estetisering av massemøter i Russland treffer altså dårlig. Militarisering, ja, men mest i parader, ikke i hverdagslivet i form av for eksempel uniformering av ungdommen, som i den massetotalisering av dagliglivet som kjennetegnet den klassiske fascismen.

Fascismen skulle fylle hele livet. Putin er ikke der – ennå.

Kommentar: Forstår Johannes Morken hva Hagtvet sier og mener her? Svar: Neppe. Men gjør det Putin til fascist eller fascistoid?

Jeg må skyte inn: Hagtvet nevner korporatisme, noe som selvsagt er relevant. Men det jeg savner i definisjonsmalene og derfor i analysen hans går på kommunitariansisme. Spesielt «demonisk kommunitarianisme», noe jeg skriver om og ber om blir leste, her:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/charlie-i-love-you-more.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/danske-domstolsdmt-for-fordmmende-eller.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

Her beskrives ulike kommunitarianistiske modeller:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

Hagtvet fortsetter: Konservativ reaksjon

Å skape en ny mennesketype – fra Stalin og Mussolini til Hitler, disse totalitære regimenes fremste mål – ligger Putin fjernt. På dette punkt er Putin autoritær, ikke totalitær.

Kommentar: Vil denne erkjennelsen og denne innsikten får Johannes Morken til å tenke seg om en gang til før han slutter å kalle Putin fascist? Svar: Antakelig ikke. At Morken ikke tenker seg om en gang til, kan røpe visse totalitære tendenser eller personlighetstrekk. Men fascist?

Hagtvet igjen: Nasjonal gjenfødelse og renselse, ja, i en antiliberal og antidemokratisk kultur … som en konservativ operasjon mot et dekadent Vesten, som med sitt tolerante livsstilsforsvar og konsumerisme er en trussel mot den særegne russiske sivilisasjonen.

Kommentar: Johannes Morken mener kanskje at han selv kjemper mot en antiliberal og antidemokratisk kultur når han ikke tåler at islamkritikk kommer på trykk under hans redaktørstol?

Vel, hvis kritikken er saklig og samtidig tydelig for liberalisme på ytringsfrihetens område og dessuten svært demokratisk anlagt, vil Johannes Morken faktisk ha veldig mye til felles med Putin. Vil han selv kalle seg fascist av den grunn? Svar: Antakelig nei, et svar som lett kan tolkes som en fortrenging eller rasjonalisering og derfor ikke som et rasjonelt, internalisert, modent og individuert svar, men snarere som et irrasjonelt betinget svar, et selvbeleilig svar.  

Hagtvet: Nazi-juristen Carl Schmitt har fått sin renessanse i dagens Russland. Hans forakt for all parlamentarisme innebar en totalisering av statsmakten. Denne maktfullkomne stat bruker rettsapparatet som håndlanger og er innstilt på utenrikspolitisk ekspansjon gjennom egendefinerte områder av hva som er «russisk». Den nedsettende omtalen av Ukraina er fremste eksempel.

Kommentar: Med den forakt Morken tidligere har vist overfor frie ytringer, og hvor han faktisk har motarbeidet slike ytringer, kan man lett se forbindelsen til Carl Scmitt. Schmitt snakker om statens rett til å sensurere eller cansellere, mens Morken håndterer, og vil kontrollere «det hele», fra redaktørstolen. Hva er forskjellen på Morken og Schmitt?

Svaret, enda så underlig og feilaktig det kan høres ut for noen, er at både Morken og Schmitt har en viss beundring for eller dragning mot det fascistiske eller fascistoide i sin alminnelighet, (obs, bare min mening … ).

Men hvorfor og hvordan? Jo, Morken har så vidt jeg vet aldri konfrontert den islamistiske fascismen offentlig i noe av det han har skrevet og publisert. Det høres kanskje outlandish ut da å påstå at han av den grunn har en viss beundring for fascisme i sin alminnelighet, for den som tier, samtykker, vil noen kunne si. Det treffer ikke poenget å påstå at Morken jo har skrevet mye om følgene av islams fascisme og alle de lidelse den har påført mange.

Sterkest kommer dette til uttrykk når han opptrer kontrafobisk i den forstand at han kan tolkes som om at han foretrekker å kritisere islamkritikk mer enn han er villig til å kritisere islam. Vi ser det i reportasje etter reportasje Morken står bak: Islam skal det ikke tales noe vondt om, om aldri så vondt det er og uansett hvor mye de han og hans medium hjelper har lidd voldsomt under det islamske åket.

Islam per se skal feies under teppet; det vil gå så mye bedre hvis alle ville følge Morkens egen strategi som for det meste består i å tie og tåle, også på deres vegne, som har fått tåle pisken under islamske styresett. Morken foretrekker faktisk å samarbeide med visse representanter for visse muslimske myndigheter. Men ikke bare det: Morkens autoritarianisme viser seg ved at han viker unna for å stoppe munnen på dem som har en annen mening om og holdning til islam enn han selv. (Han ser ikke ut til å fatte at islam er antidemokratisk religion og tro i seg selv). Han iverksetter straffeaksjoner. I seg selv vitner dette om et mulig skjult og dyptsittende ønske om å styre ikke bare meninger, men også folks emosjoner. Dette gjør ham så til en typisk representant for det jeg kaller den servilt betingede emosjonelle korrekthet. Jeg kan her tilføye: Her går Den servilt betingede emosjonelle korrekthet over til å være Den servilt betinget manipulative emosjonelle korrekthet. I så måte ligner Morkens veldig mye på fascisme.

Lider så Morken av islamofobi? I så fall underlegger han seg islamske krefter istedenfor å kritisere de samme, i det håp at den krokodillen han mater mer, skal spise ham selv helt til sist. Slik sett fins det altså et irrasjonelt drag i Morkens relasjon til islam. Han lider kanskje av det mange kaller islamofobi, en sykelig eller irrasjonell frykt for islam. Fascismen hadde på sin side en sykelig og fullstendig irrasjonell frykt for jødene. I dag har mange kristne en sykelig frykt for islamkritikere.

Hvis Morken er irrasjonell, så inngår det faktisk i fascismen at den fundamenterer seg på nettopp det irrasjonelle – i motsetning til «det fornuftige» - her utrykt i mangel på rasjonell åpning for og begrunnelse og aktiv tilslutning til - og til fordel for - en gjennomgående sunn og saklig islamkritikk.

Å kalle seg selv kristen, eller å holde seg selv for å være kristen og å kringkaste dette, gir heller ingen garanti mot å ha tendenser mot fascisme. Vi så det i mellomkrigstidens Tyskland og senere, alt under nazismen, der et urovekkende antall tyskere erklærte seg selv for kristne, mens de samtidig støttet Hitler. Jfr f eks boken Twisted Cross av Doris Bergen.

Kristendommen er derfor ingen vaksine mot fascisme. Morken kan ikke si at fordi jeg er kristen, så er jeg antifascist. Men det må selvsagt påpekes: Kristne vil ikke finne noe grunnlag for å bli nazist eller fascist i selve det kristne trosgrunnlaget. Snarere tvert imot. Men: Man finner heller intet i den kristent tro som skulle tilsi at man antar en servil overpostiv eller overinviterende innstilling til eller holdning overfor islam per se. Også dette snarere tvert imot. Jo mer kristen man er, jo mer islamskritisk skulle man tro det var naturlig å være.

Like vel og til tross for dette utviser Morken gjennomgående en stilltiende respekt for islam, en respekt som faktisk av mange muslimer kan oppfattes som regelrett aksept, eller sterk sympati med islam og muslimer generelt og dette kan tolkes som en oppfordring til å gi muslimer visse preferanser

eller privilegier kun fordi man er muslim. (Omtrent slik som når man behandler sorte mennesker bedre enn hvite, bare fordi de er sorte). Gjør man dette systematisk og notorisk, viser man at man hyser visse sterke fascistoide trekk.

Vi ser ut fra dette at Morken altså hyser en nokså intolerant holdning til islamkritikk og islamkritikere.

Som alle vet er det heller ikke ukjent at fascismen og nazismen heller ikke var særlig tolerante «bevegelser», snarere tvert i imot. Mange falt for fristelsen til å tro at man kunne sikre friheten (frelsen) ved å være minst mulig tolerant – dette til ettertanke. Jeg kan ikke dy meg for å påstå at Johannes Morken er ganske så intolerant og snever overfor islamkritikk, men dette i seg selv gjør ham imidlertid ikke til en fully fledged fascist, selv om intoleransen mot til og med salig islamkritikk i seg selv viser at det finnes en lengsel etter det totalitære der, både implisitt og eksplisitt, men uten at det uttrykker noen ønske eller behov for bruk av (ulovlig) diskriminering og vold. At Morken har en tro eller en religion, fritar ham ikke fra en slik «mistanke» eller hypotese om å være intolerant i sin grunnholdning, basert på visse «naturlige» personlige anlegg eller tendenser. De som vil fremstå som mer tolerante, viser seg å holdne mer intolerant – jfr Det liberale dilemma.

Vi legger merke til følgende: Morken angriper Putin som person når han kaller Putin for fascist. Hagtvet holder seg for god til å angripe Putin som person. Hagtvet velger en mer sosiopolitisk innfallsvinkel, som vi ser. Han er «systemorientert», ikke personfiksert. Det er dessuten påfallende at hverken Morken eller Hagtvet nevner ordet religion i forhold til Putin. Nasjonalisme nevnes, selvsagt, men ikke som et gudssurrogat. For noen er «nasjonen» ens gud, sml f eks Japan før og under ww2.

Ingen av dem vil ha noe med religion å gjøre og spesielt for Morken, gjør dette ham bedre i stand til ikke å kritisere islam, tror han, som om unnlatelse av å kritisere skulle bety eller fungere som kritikk.

Et slikt utgangspunkt er feigt i seg selv, selv om forsiktighet kan bidra til å få anledning til å hjelpe flere utsatte, forfulgte eller diskriminerte.

Når spørsmålet om hvorvidt Johannes Morken dukker opp, for meg, er det fordi spørsmålet ledsages av en del kriterier som kan være relevante i denne sammenhengen, kriterier som er helt fraværende hos Hagtvet. Et slik kriterium finnes i det enkle faktum at Morken, som kristen, faktisk ber Gud om at han vil sende mer lidelse over sin menighet, dvs kirken.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/hvilken-gud-tror-man-egentlig-pa-i.html

At man forventer og ber om å få mer lidelse i sin «gruppe», menighet eller nasjon, for å kunne oppnå høyere målsettinger, kan minne om alle de lidelser folk som Stalin, Mao og Hitler ba sine folk om å utholde, ja, dyrke, sammen med persondyrkelsen, der man forventes å forgude sine tyranner. I seg selv vitner dette om fascismens forankring i det kosmiske og mytologiske og hvor undersåttene, som svært så ofte ofte gjør seg til undersåtter i et større drama hvis dypere mening for undersåtten er å gi seg hen til noe som de går ut fra er større enn en selv. I et slikt tankeløp ligger mottoet Målet helliger midlet, fristende nært. Dette gjelder både islamisme og fascisme. De er begge like personutslettende og derfor også like dehumaniserende.   

Folk med sterkt fascistoide trekk kaller gjerne meningsmotstandere, som kan bli fiender, for fascistiske, (fordi dette er lettvinte og svært opportune «politiske begreper … mobiliseringsfaner. De skal egge til handling og fremme enhet innad. De brennemerker og hyller. De gir identitet, og de dehumaniserer, som Hagtvet bemerker).

Vi snakker ikke her om «ullballer som kastets rundt i et mørkt rom», som Hagtvet gjør.

Vi snakker om f eks kommunister som forguder sin ideologi og sin «hersker», ikke ulikt det nazister og fascister gjorde med sin ideologi og sine herskere. Sånne tendenser bunner ofte i et underbevisst ønske om å skape et «house of horror» for sin egen del, som et middel for å kunne ta hevn, nærmest på abstrakt grunnlag. Selv tilhøre man «fredens hus», fienden befinner seg alltid i «krigens hus», helt etter Koranens eller Allah’s ønsker og «ideal». Se denne om Bukharins forgudning av Stalin, inntil det selvutslettende:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mimir-kristjansson-redaktr-gilje-og-de.html

https://neitilislam.blogspot.com/2017/05/om-den-franske-flukt-fra-friheten.html

Om Oslo-syndromet:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html

Om visse ting her ikke er klart fascistiske, så er de i hvert fall perverse. Å underkaste seg blindt uten å protestere – også preemtivt og på forskudd - kan ikke oppfattes som særlig demokratisk. Å angripe saklig islamkritikk, kan da lett oppfattes som slags fascistoid metode. Tragikomisk blir det når slike «zeloter» så blir kritisert ned i støvlene av de ofrene slike fascistoider selv har konstruert som ofre, uten at disse har bedt dem om hjelp.

Det snakkes i det hele tatt lite om hvor personfokusert og personavhengig visse ideologier kan bli, idet de selv heller snakker om klassetilhørighet og «hvilken religion man har», som om personer som sådanne ikke skulle være så viktige, i det større bildet. Hagtvet følger sitt fag og unngår å angripe Putin i form av karakterdrap. Morken gjør det motsatte fordi person her faktisk trumfer ideologi og fordi Morken selv ser på seg selv som en uhyre viktig og nærmest «avgjørende» person i dramaet, hans personlige drama.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html

Se også om den autoritære personlighet her, om bl a Adorno og Marcuse:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/hadja-tajik-som-fremtidig-partileder-i.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html

Se hvordan folk som oppfatter seg selv som svært tolerante eller liberale møter virkeligheten i form av levende personer som plutselig ansees som farlig hår i suppa:

http://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html

Hagtvet, videre: En russisk versjon av Franco og Mussolini?

Putin som Franco støtte seg til reaksjonær kristendom. De er/var mot enhver sekularisering og revolusjonær omdanning, for eksempel fra arbeiderklassen. Derfor er de begge vanskelig å omtale som fascister i streng forstand.

Kommentar: Morken, hvilken type kristentro er det han støtter seg på? SV-kristendommen? Er SV et revolusjonært parti? Nei, ikke nå lenger. Morken kan ikke defineres som fascist i streng forstand ut fra disse kriteriene.

Hagtvet: De er snarere ytterliggående, antidemokratiske, konservative nasjonalister med det militære som fremste represjonsinstrument. Ekstrem vold kjennetegner begge.

Kommentar: Morken nevner ofte nasjonalisme som en styggedom i det han skriver. Kan vi fristes til å tro at Morken dermed ikke har noe med fascisme å gjøre?

Hagtvet: Russisk økonomi kan best karakteriseres som et statsstyrt kleptokrati av mafiatypen,

men er intet korporativt økonomisk system à la Mussolini. Nazi-Tyskland var aldri korporativt. Russlands økonomi minner mer om Hitlers politisk styrte relativt autonome kapitalisme.

Kommentar: Er Morken for en relativt autonom kapitalisme?

Historikeren Tim Snyder: Putin er en fascist på grunn av irrasjonaliteten, den hysteriske Goebbels/Orwell-lignende propagandaen, voldsdyrkelsen, imperiedrømmen, tendensen til dødskultus og menneskeforakten i Ukraina. Det avgjørende for ham er å se fellesskapet i vold mellom Putin og den klassiske fascismen.

Kommentar: Hva synes Morken om dødskulten i islam? Støtter Morken f eks Hamas eller «palestineres» motstand mot Israel som selvstendig stat? I så fall ligger tanken på fascisme nær.

Med den definisjon, som jeg mener bør legges til grunn, treffer det dårlig – i dag – å kalle Putin for fascist.

Han er mer å forstå som en antidemokratisk, antiliberal, messiansk, storrussisk ekstremnasjonalist som vil rense sitt folk for vestlig dekadanse og ikke viker tilbake for vold i sin nostalgiske pan-slaviske imperiebygging (men er livende redd for folkelig engasjement).

Kommentar: Morken vil ikke nøye seg med å konstatere det som Hagtvet påpeker. Han vil gå mye lenger og kalle Putin fascist, et faktum han har gjentatt i to artikler i avisen Dagen i klare ordelag.

Morken hjemsøker i tillegg Frelsesarmeen for noen gamle synder begått av noen ansatte under krigen for snar 80 år siden. Jeg spør: Hvor mange ganger skal Qusiling skytes på Akershus før noen sier nok nå? Dette sier mye om Morkens generelle tynetrang, et fenomen som mange er felles om, men hvor fascister har en viss forkjærlighet for.

À la Schmitt definerer Putin all politikk som et uutryddelig venn-/fiendeforhold og skyr intet middel for å befeste statens uinnskrenkede makt og ordensaspirasjon.

Tim Snyder sier at historien ikke gjentar seg. Men han sier den ligner. I Putins tilfelle er det ille nok.

Putin ligner fascismens klassiske uttrykk, men er ennå ikke kommet dit. En nokså fattig trøst.

Kommentar: Ligner Morken «fascismens uttrykk”? Svar: Ja, til en viss grad, men har ennå ikke fått vist hele sitt sanne ansikt.

Et trekk ved fascismen er «hysteri», slik Hagtvet nevner og i så måte kan jeg ikke annet enn å minne om hvor hysterisk Morken oppførte seg i denne saken:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/06/nar-stefanus-misbruker-tom-holland.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/06/den-feige-redaktr-johannes-morken.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/nar-fascisme-romsterer-i-kristne.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/galleri-stefanus-stiller-ut-seg-selv.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/avisen-dagen-og-tabloidiseringen-av.html

Et annet spennende kapittel i og for seg i dagens diskurs, ligger i det faktum at mange troende sosialister ikke makter å se sammenhengen eller likhetstrekkene mellom f eks kommunisme og fascisme. Se denne morsomme – og forhåpentlig lærerike – her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html

En lignende tankefeil som illustrert over, kan spores i det forhold at f eks Morken ikke makter å se at islam per se faktisk er en form for «sterkt» nasjonalisme. Jeg kaller den «umma-nasjonalismen». Slike som Morken ser ut til å være ute av stand til å koble denne nasjonalismen opp mot den islamske nasjonalismen i form av den universelle plikt til å gjøre hele jorden til en nasjon under islam, om så med vold. Stikker man dette under en stol, kan man sannelig spørre om hvorfor? Er det for å beskytte verden mot islam, eller er det for å lette den islamske dawa, den islamske misjon, som er en plikt som påligger alle muslimer å delta i og arbeide aktivt for?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/det-hatefulle-anti-hatet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/nar-ikke-hate-blir-en-synd-mot-allah.html

Misjon for islam, dawa:

https://neitilislam.blogspot.com/2013/11/moskeer-og-undergravere.html

Om Morken og «umma-nasjonalismen»:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/nar-muslimene-forstar-det-visse-kristne.html

Hagtvets kronikk i sin helhet her:

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ea189P/det-treffer-daarlig-aa-kalle-putin-for-fascist

Se om litt andre vinkler på «saken»:

https://www.document.no/2022/06/08/un-will-justify-a-mirror-image-of-putins-war/

Fra utlandet, et par andre relevante artikler:

https://theconversation.com/yes-putin-and-russia-are-fascist-a-political-scientist-shows-how-they-meet-the-textbook-definition-179063

https://www.rferl.org/a/russia-repressive-aggressive-not-fascist/31794918.html

Moral: Det er påfallende lite om islam som fascistoid islamisme i disse analysene. Å belyse dette fenomenet kunne ha bidratt mer til å «isolere» fascisme som et universelt fenomen. Ved å unnlate å gjøre dette og ved altfor snevert å knytte fasisme opp mot f eks Hitler og Mussolini, går man glipp av et litt større perspektiv på fascismens sanne natur, slik millioner av mennesker har opplevd den og kjent den på kroppen. 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ea189P/det-treffer-daarlig-aa-kalle-putin-for-fascist

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar