Logisk Quizz - en test for akademikere og kanskje et svar på hvorfor så mange ikke forstår at vi har med islam å gjøre

Følgende er en logisk quizz eller en test-tekst om du vil. Les gjennom og trekk dine egne konklusjoner. Ditt svar vil kanskje røpe at du kanskje ikke er så logisk som du gjerne vil tro. Fordi du kanskje mangler noe – vesentlig. Og fordi du kanskje ikke «hører» det du ser og ser det som ikke er der.  

Testen bygger på fakta og viser hvordan en akademiker av i dag stryker med glans, uten at han forstår at han ikke tenker klart logisk og uten at han er i stand til å se den logiske bristen i sin oppfatning eller fremstilling, en fremstilling som han selv komponerer og som går frem av en lærebok – på tilsynelatende høyt nivå - av i dag, en lærebok han selv har bidratt til å lansere.  

Jeg legger inn under en lettere forklaring på hvor og hvorfor «vår akademiker» her gjør feil. Men heller ikke denne forklaringen klarer «vår akademiker» å innse er riktig logisk tenkt. Og forklaringen er at han har stengt seg ute fra noe viktig, noe riktig vesentlig og noe helt nødvendig, noe veldig vakkert, dessuten, og noe veldig spennende, fakta som bidrar til å forstå noe som er større enn en selv, skal man i det hele tatt forstå noe som helst.

Her er teksten og tektstrekken:

I den grad det står i menneskets makt å fremme  … slike virkninger … kan det tilregnes mennesket at det har hatt noe å gjøre med det, (f eks mangel på overflod pga vanskjøtsel e l).

Mennesket kan ikke tilskrives (eller tilregnes) handlinger som overgår våre krefter.

I tilfelle maktesløsheten er en følge av egen feil, da kan et menneske ikke unnskylde seg med at det er umulig å overholde loven. (Loven her mynter på et lands lover, positive lover mao).

Derfor tilskriver Gud med rette menneskene at de ikke overholder loven – fordi de har syndet gjennom Adam og derfor har mistet sine krefter til å overholde loven eller lovene.

Spørsmål blir altså: Vi ser en viss tråd i setningsdannelsen over. Hvordan er disse setningene å forstå hvis man ser dem i sammenheng og trekker en logisk slutning basert på disse setningene samlet? 

Påstand: Mennesket har syndet fordi det ikke har overholdt loven (her: landets, eller de positive lovene).

Begrunnelse: Menneskene har syndet og ikke overholdt loven - fordi de har mistet sine krefter (krefter som skal til for å overholde loven eller lovene).

Mennesket har mistet sine krefter fordi de har syndet gjennom Adam. Derfor kan de ikke overholde lovene (eller loven).

Konklusjon: Mennesket kan ikke overholde lovene, fordi de har mistet sine krefter. De er derfor tilregnelige for brudd på loven samtidig som de umulig kan overholde loven, fordi de har mistet kreftene.

Vi tar det én gang til, men først:

«Den frie vilje er det eneste et menneske kan ha for seg selv, og det er gjennom den at det kan verdsette seg selv. (Kommentar: Denne setningen er kommet på trykk i en fagbok av året).

Forstår du hva her sies? Mitt svar: Ikke jeg heller, men dette skrives av en akademiker av i dag, en akademiker man gå ut fra selv forstår hva han mener fordi står klart for ham hva han mener. Men er denne akademikeren klar over at det han sier faktisk ikke er så klart som det han måtte mene selv? Det sier det meste om litt av hvert når det kommer til akademisk nivå i visse akademiske kretser. 

Så til hovedfokuset mitt, som er bygger på teksten i innledningen over. God fornøyelse, jeg tror du vil se mitt poeng, idet jeg stiller spørsmålet: Hvilket nivå ligger akademia i dag på, når akademikere ikke makter å se logikken eller mangel på sådan, her i det følgende?

Teksten fra en oversettelse fra danske i en norsk lærebok, den er ikke min:

I den grad det står i menneskets makt å fremme  … slike virkninger (som kan være nesten hva som helt) … kan det tilregnes mennesket at det har hatt noe å gjøre med det, (for eksempel mangel på overflod pga vanskjøtsel).

Hovedpåstand fra «vår akademiker»:

Mennesket kan ikke tilskrives (tilregnes) handlinger som overgår våre krefter.

Hans hovedbegrunnelse: I tilfelle maktesløsheten er en følge av egen feil, da kan et menneske ikke unnskylde seg med at det er umulig å overholde loven. (Referansen her er til at den slags står i en vedtatt lov eller et testamente).

Konklusjon: Derfor tilskriver Gud med rette menneskene at de ikke overholder loven – fordi de har syndet gjennom Adam og derfor har mistet sine krefter til å overholde loven eller lovene.

Utlagt logisk:

«Vår akademiker» lar den han siterer eller oversetter i læreboken, fremsette følgende påstand: Mennesket har syndet fordi det ikke har overholdt loven (her: de positive/vedtatte lover).

Begrunnelse: De har syndet og ikke overholdt loven fordi de har mistet sine krefter (de krefter som skal til for å overholde loven eller lovene).

Slutning: Mennesket har mistet sine krefter fordi de har syndet gjennom Adam. Derfor kan de ikke overholde lovene (eller loven).

Jeg trekker følgende primære konklusjon: Mennesket kan ikke overholde lovene, fordi de har mistet sine krefter. De er derfor tilregnelige for brudd på loven samtidig som de umulig kan overholde loven, fordi de har mistet kreftene.

Sekundært trekker jeg følgende konklusjon, i en melding til «vår akademiker»: Forfatteren av den danske teksten, som «vår akademiker» oversetter i boken, kan umulig mene det du, «vår akademiker», tillegger ham, og grunnen er at du ikke ser forfatterens kontekst og hans presupposisjoner.

Du – «vår akademiker» - bruker dessuten ordene «tilregne» og «tilskrive» på en uklar og svært forvirrende måte – idet du antar at disse ordene er identiske eller brukes på samme måte, hvilket selvsagt er en grov feil eller mangel som hindrer enhver leser fra å se det større perspektiv i selve teksten med dens større innholdsrekkevidde.

Du nivellerer dermed forfatteren ned til ditt eget nivå og dine egne fordommer eller din egen forutinntatte og ikke-valide hermeneutikk og din egen skrantende logiske innsikt, og manglende ferdigheter på dette og andre områder, - en mangel eller defekt som du attpåtil gjør deg svært så høy på, dvs forfengelig på, idet du nekter å ta til deg logikken, noe som i seg selv selvsagt er svært så latterlig, uten at jeg i skadefryd kan le av det, snarere tvert imot.  

Dine oversettelser tjener derfor til å villede – eller irritere noen - i motsetning til det som kanskje var intensjonen, nemlig å opplyse, for at leseren skal kunne ta poengene. Jeg har på mange sett og vis forsøkt å «advare deg», men hele tiden til ingen nytte, hvilket i sin tur naturlig nok gjør meg ganske frustrert eller oppgitt, noe du burde forstå, men som du nok nonchalant vil overse i den tro at du er herdet mot all rasjonell kritikk.

Nærmere forklaring: Du, min leser, her og nå, har sikkert forstått at «vår akademiker» her er ateist, men det du ikke vet er, at «vår akademiker» også fremviser sterk aktivt og nærmest kroppslig avstand til gudstro eller religion generelt. Han nekter derfor, fobisk, å sette seg inn i teologiske refleksjoner og ulike teorier både om Gud generelt og den kristne tro generelt. Han kobler alt som har med religion og tro ut av historien og håper på at historien fra nå av skal få et annet innhold, fri fra alle religion og gudstro. (Jeg lurer på om han noen gang vil bli i stand til å forstå f eks islam og hva islam «er» for noe).

Han kan dermed ikke forstå de mest elementære teologiske tolkninger, analyser og begrunnelse etc som Europas og verdens store teologer og historikere har fremsatt og dokumentert i løpet at de siste 2000 år.

«Vår akademiker» er fullstendig stengt i forhold til alle hermeneutiske innfallsvinkler til religiøs og analytisk teori. Men han har vel, like vel, siden han var ganske ung, trodd at han forsto alt om dette og at han hadde sett lyset, en gang for alle, om at gudstro i seg selv var falsk og utdatert og et endimensjonalt onde som måtte motarbeides.

Han går derfor ut fra at tro, genuin kristen tro, spesielt, har vært skadelig for alle mennesker som har levd i de siste 2000 år, i den judeokristne tradisjon. (For hva er vitsen med å være ateist, hvis man ikke antar et slikt utgangspunkt?).

Han har tatt et standpunkt og står på det, men viser ingen vilje til å supplere sitt standpunkt med nye teorier og nye innfallsvinkler. Jeg tror hans «siste» argument er at Gud ikke kan bevises. Han trøster seg med at dette er det eneste logiske standpunkt noe menneske kan ta. Han burde lese Aquinas.

Det er nå min påstand at «vår akademiker»s ateismen er en direkte eller utløsende årsak til at han oversetter sine tekster helt uten at han får med seg den logiske bristen hans oversettelse er befengt med, og som ligger implisitt i hans premisser, sett i forhold til teksten han oversetter fra.

Hvis ateismen, og alt hva den innebærer av irrasjonell og emosjonelt betinget motstand mot gud og tro, ikke er årsaken, er jeg redd for at «vår akademiker» rett og slett ikke evner å tenke logisk, (utover ren hverdagslogikk).

Det virker dermed som om denne akademikeren er sterkt invalidisert, på en måte, han nærmer seg alt teologisk med en forutinntatthet som lyser av sterke, ikke bare mentale, men også kroppslige hemninger. Personen virker dermed lite fri, og tilsvarende opphengt i illusjoner, noe som i seg selv fordrer kroppslig anspenthet og mental begrensning, som f eks liten fleksibilitet hva angår samtaler generelt, med folk som fremdeles aner at det fine «noe utenfor boksen».

Han får rett og slett ikke med seg tilstrekkelig av den nyansefylde i selve språket som mennesker er så avhengig av for i det hele tatt å forstå noe utenom de rent dagligdagse metergjøremål i livets mange omskifteligheter.

Han får ikke med seg samtalens og budskapets gjerne bølgende og topp meningsfulle musikalitet, som skal til for å føre en meningsfull og vakker samtale med ham. Han kan derfor virke nokså kverulantisk og ikke lite mentalt gjerrig og smal. Perspektivet er begrenset. Han makter ikke en gang å forholde seg mykt og normalt til teologien som et fag.

Teologiske tekster i seg selv har intet å si og fortelle ham, forutsetter han. Og derfor skal de helle ikke ha betydning og mening for noen andre, fordi han selv ikke ser noen mening og skjønnhet i dem (og heller ikke i de mennesker han da tilfeldig snakker med).  

Han skjønner helt klart heller ikke at historien i seg selv er fullt opp av premisser og implikasjoner som må spille med i enhver forståelse av hvordan vårt demokrati fungere i dag og skal fungere i fremtiden. Han gjør seg forutinntatt for å få egen logikk til å gå opp. (Jeg ser her bort fra den sannhet at det faktisk ikke er mulig å være helt uten fordommer eller forutinntatt i forhold til menneskelige utsagn, påstander og forestillinger, verdisyn etc. fordi dette i dette tilfelle er nokså irrelevant).

«Vår akademikere» fratar seg dermed både seg selv og sine lesere grunnlaget for en dypere forstand på ting og forhold, både generelt og spesifikt. Du gjør deg selv til et patetisk og umodent og lite frimodig og modig akademisk «snøfnugg» som ser seg berettiget til et kronisk vern mot det han føler er mikroaggressive utfall eller angrep på hans sarte person. Dette kaller jeg gjerne for akademisk feighet og unnfallenhet.

Han gjør seg selv til et patetisk og umodent og lite frimodig og modig akademisk «snøfnugg» som ser seg berettiget til et kronisk vern mot det han føler er mikroaggressive utfall. Han føler seg «titulert» til å være skjermet fra den plikt han som akademiker har til å forsvare seg selv.

http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/den-frste-eller-siste-tapte.html

Det eneste han utstråler – i mangel på karismatikk - er en svært begrenset forstand på logisk tenkning, men dette er bare fornavnet. Han synes i tillegg å ha en nokså overflatisk oppfatning av hva en dypere – menneskelig – «antirobotistisk dialog» kan og skal være; han synes derfor også å ha opparbeidet seg et noe overforenklet syn på hva god moral og god tone er for noe.

Det er ikke bare det at han mangler ferdigheter, han mangler ganske enkelt evne til logisk tenkning – men prøv å fortelle ham dette, på en skånsom måte, og han vil reagere på den mest irrasjonelle og aggressive måten du kan tenke deg – jeg har selv opplevd det – og rope på mer konstruktiv tilnærming og et ønske om jeg hadde en større og bedre erkjennelse, av hans måte å tenke på).

Og kanskje mer oppklarende: Det viser seg at «vår akademiker» anser ord eller påstander i seg selv som skadelige verktøy som rettes mot ham og som gjør deg vondt. Forstår han hvor barnslig en slik reaksjon er? Han tror kanskje at det er en dygd å være spesielt følsom overfor ord han selv definerer, som farlige eller truende angrep. (En presisering oppfattes som fullstendig unødvendig).  

Han oppfatter eller identifiserer – kort sagt – ord av større dybde som truende for eget selvbilde. Det eneste fantasifulle i hans mentale verden synes å være behovet for anerkjennelse eller status – som mulig intellektuell. Han er jo «vår akademiker», må vite.  

Det samme forholdet har han til teologi, til og med som fag, en objektiv størrelse, en samling av synspunkter, doktriner og diskusjoner som i seg selv legges frem til saklig diskusjon, ikke nødvendig vis på religiøst grunnlag, men helst på helt sekulært og påstandsvis nøytralt grunnlag: Den er i seg selv truende for vår «akademiker» deg og derfor kan ha tillate seg å overse den – hvilket er tabbe selvsagt, som han ikke tør innrømme.

«Vår akademiker» lar med andre ord hans egen utilstrekkelighet avgjøre om teologien er relevant eller ikke. Og dette minner ikke mye om det man må kunne forvente av en akademiker, nemlig at han er åpen og nysgjerrig overfor muligheten for nye innfallsvinkler som kan bidra til å tegne er mer nyansert og derfor mer adekvat, spennende, fruktbart og givende bilde av hva saken egentlig gjelder og dreier seg om.

Ikke-muslimer som er ateister har større vansker en ikke-muslimer som er gudstroende for å forstå islam og muslimer. Ateismen er derfor et stort handicap for dem. Muslimer har dessuten letter å forstå kristne enn ateister.

Det er noe med dette å forstå alvoret i eksistensen og i de menneskelige relasjonene.  Det gjør noe med et menneske som på en eller annen måte har erfart eller stadig erfaren Gud, men man trenger hverken å være karismatiker eller mystiker for å erfare og kjenne Gud. Men fortrenger man gudsopplevelser, gudsbegrunnelser, doktriner, skrifter og bekjennelser, dogmer, teologier og gudsforestillinger glatt, og liksom en gang for alle, vil man neppe ha et godt grunnlag for å forstå andres gudstro, hva enten det dreier seg om kristne eller muslimer.

Ateister mangler et indre partitur, de makter ikke å ta inn hele symfonien, hele mennesket, undertonene, de beskjærer synsfeltet og slipper ikke til «lyset».

Derfor får de helle ikke med seg hverken den verdslige historie i eller den teologiske historie og den vekselpåvirkning både det verdslige og det religiøse har hatt i f eks europeisk og vestlig historie. Mange du teologi, mangler du historie. Ateismen fratar mennesket viktige nyanser i sanseapparatet.

Man nærmer seg da religion på overflatisk vis og forstår egentlig ikke det viktigste og det som virkelig foregår, under overflaten. Ingen kan bedre forstå islam enn de som har en fordom i egen gudstro, en fruktbar fordom. Fraværet av en slik fordom kan etter min mening ikke oppfattes som et drawback.

Svaret: Ja, hva er så svaret på «quizen»? Hvis du leter, er du inne på noe; da er du i hvert fall nysgjerrig og evner å stille spørsmål

Jeg kan bare røpe at for å kunne forstå teksten rasjonelt, så må man på minst ett sted i den bytte ut en liten l med en stor L.

Lykke til!

NB: Er «vår akademiker» her reell? Vel, jeg eksponerer ham kanskje litt for strengt og ekstrapolerer ham kanskje litt for drøyt, men like vel …  mange kan puttes i samme bås, til en viss grad.

Se også denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/akademia-en-hengemyr-av-vantro-et.html