De færreste vil forstå innhold og betydning av følgende:
40% av amerikanere så se seg selv som konservative – i 1980:
10% så seg selv som liberale (tilnærmet sosialistiske)
50% stilt seg nøytrale
30% amerikanere var konservative i 2012
30% var liberale
40% var nøytrale
10% av amerikanere vil være konservative i 2028
70% vil være liberale (sosialister)
20 % vil ikke ha bestemt seg
Kommentar: De vil ikke se dramatikken i dette og de vil ikke se dramatikken i dette at antall muslimer i Europa vil ha vokst fra under en prosent for bare få år siden til kanskje hele 40 prosent om 100 år, eller mindre.
Man så heller ikke fremveksten av «trumfismen».
De vil heller ikke se dramatikken i følgende:
The European Union is not Europe, it is an ideology without land, without people, without roots, without soul and without civilization, the European Union is slowly killing Millenial Nations. Marion Le Pen
De same vil ikke ha noe problem med å bli negativt opprømt og opprørt over og bestemt og på livstid avfeie følgende:
If
Islam is the same as every other religion, why di I have to walk around with
armed bodyguards? Ayaan Hirsi Ali
Aller minst vil de samme bry seg det døyt om følgende, men hilse den nye tilstanden veldig velkommen:
I de siste dager skal det bli – religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten bekjennelse og frelse uten bekjennelse, Politikk uten gud, himmel uten helvete
William
Booth, (1829 – 1912
was an English Methodist preacher who, along with his wife, Catherine, founded
the Salvation Army and became ... ).
Og så kan en spørre seg: Hvorfor vil ingen forstå det? Det er lett å svare; ingen grunn til å føle seg grønn i hue eller kålen. Det skyldes tidens dumhet, en stupiditet vi har foredlet til det maksimale, en dumhet som lovprises og kalles smart og hvis høyeste mål er mer empati, mer korrekte emosjoner, stadig bedre intensjoner og stadig flere bevilgninger til det sant middelmådig på alle felt – i alle relasjoner, på alle nivåer og plan der menneskets befinner seg og rører på deg. (Idet man tror at dette er oppnåelig med spesielt deres hjelp).
Og ikke å forglemme: All ettergivenhet overfor de stadig mer sentimentale høyresosialistiske krav om full rettferdighet herfra til nå, og til enhver pris, globalt som nasjonalt. Vi tvinger oss selv nå inn i en utvikling som helst skal finansieres av alle ande enn deg selv, hvis du da er unnskyldt for og fritatt for å innfri de mest moralske forventninger og vesentlige forpliktelser og innsikter, fordi «vi» andre ikke ha klart å innføre Utopia på jord, et samfunn flertallet av alle mennesker, levende som døde, har forsøkt å innføre eller etablere i snart 5000 år nå, hvis ikke mer.
Mye blod er spilt helt unødig – og dermed moralsk forkastelig - fordi så utrolig mange mennesker til alle tider har underkastet seg er personlig regime, påtvunget dem utenfra, eller ovenfra, eller fra andre eksterne krefter, så si, som sier at det viktigste her i verden er å være emosjonelt korrekt og at det er synd og en skam og en dødelig synd å mene noe annet enn at det aller viktigste her i livet er å verne om, promotere, markedsføre og mene så inderlig vel at det viktigste er å være servilt betinget emosjonell korrekt.
Hvis man gjennomskuer dette, protesterer mot dette høyst tilsynelatende og bevisstløst antatte og høyst generelle, for ikke å si universelle aksiom, og dette derfor høymoralske umoralske kravet, vel, så skal du pusjes utenfor fordi du ikke kan være innafor og fordi du ikke tilhører det gode selskap, eller den verdensvide menighet som kan kalles «samfunnet av de hellige», dvs alle de hellige i alle religioner, de aller helligste blant alle andre hellige partier og ideologier.
Hvis du ikke tilhører de aller helligste blant alle andre samfunn av hellige, er du med andre ord solg og du har intet sted å søke tilflukt, fordi traumaet følger deg over alt, uansett om du skulle forsøke å kvitte deg med det, eller ikke.
Jeg snakker selvsagt om Norge i dag, og om hvordan det store nye viet – presumtivt - ser på seg selv, fordi det – illusorisk eller ikke - vil at resten av verden skal se på oss som ganske enkelt forbilledlige.
For all fremtid.
I dag vil folk gjenkjenne seg i denne beskrivelsen av
virkeligheten og ønske en fortsatt dekonstruksjon:
Kirkene sto tomme for folk, folket sto uten prester og de
prester som fantes, sto uten den beskyttelse de hadde krav på. I praksis sto de
kristne tilbake uten Kristus. Kirkene ble sammenlignet med synagogene og Guds
helligdommer ble forsømt. Sakramentene ble ikke lenger holdt for å være hellige
handlinger, men ble i stedet gjenstand for forakt. Helligdagene mistet sitt
preg av høytid. Menn dør i sine synder og sjelene blir kastet sammen i en haug
foran Guds domstol uten muligheten for å bli forsonet med ham ved å gjøre bot,
og da helt uten den beskyttelse som communionen gir. Folk blir nektet dåpens
nåde og kristne barn blir hindret fra det liv bare Kristus kan gi dem.
Kommentar: Hvilket fritt, frodig og tolerant samfunn er det vel ikke det som her beskrives, vil et «dagens menneske» si? Dette må vi kopiere mer av, vil de si. Dette er bra. Utviklingen går fremover, blir det sagt. Få mennesker i dag vil ha tilstrekkelig dramatisk forståelse og historisk kunnskap i seg, og fantasi i seg, til å forså at dette ble skrevet for 1000 år siden:(Fra s 119 i The War on Herecy av R I Moore, 2012. Bernard av Clairveaux, rundt 1116 ff).
Heller ikke vil dagens mennesker bry seg særlig mye om følgende
tekst; de fleste vil si at dette ikke angår en, eller de vil si at vi er glad
for at vi ikke er der og da takke og ære alle våre nå komplett sosialdemokratiske
høyrepartier høylydt for det, og for hvor snille de er og har vært med oss
vanlige folk:
For å ta noen definisjoner, i håp om at det kan hjelpe: Religion, fra latin: ligere, å binde eller knytte, - betød ikke personlig tro, men det mest hellige bånd som bant en gruppe sammen.
Der alles identitet, trygghet og fremtidsmuligheter knyttes
utelukkende til familie, medførte dette å bryte med sin families religion ikke
bare en traumatisk opplevelse, men en voldelig erfaring i tillegg, s 314 i:
Constantine, Paul Stephenson, 2009 0g 20011:
Det religiøse livet i den romerske hæren kan kanskje best forstås i tre kategorier som alle omfatter begrepet religio, et begrep som ikke dekker vår term «religion i dag.
Den første kategorien er det offisielle religiøse livet i hæren som helhet og dette var så forskjellig fra den religion de enkelte soldater trodde på eller praktiserte. Staten forsøkte ved å påby de formene religionen skulle ha ved å forene ideen om folket sett i fredstid og ideen om folket sett i krig. Sett på sikt utviklet den seg så til å bli en garantist i forholdet mellom keiseren og hæren og til å danne grunnlaget for keiserkulten.
Den andre kategorien omfatter de ulike fastsatte og sanksjonerte religiøse praksisene i hver enkel soldatenhet. Hensikten var å underbygge soldatens moral og sikre samholdet. Det ble foretatt egne innvielsesseremonier for de ulike standarter ute i leirene.
Den tredje kategorien, den klart største av dem, omfattet den personlige gudsdyrkelse til de enkelte soldater og denne gudsdyrkelsen kunne også finne rom utenfor leirene. Soldatene tilba en rekke forskjellige guder og tilba på mange ulike måter, med alt fra personlige og private bønner til deltakelse i riter skapt for å avspeile den hierarkiske kulten som skulle gjelde hele hæren.
Mitrakulten, f eks, styrket det indre samholdet og ble aktivt støttet av staten. Til visse tider ble det dessuten påbudt å tilbe visse andre guder i seremonier man antok ville tjene til det beste for staten som helhet, f eks tilbedelsen av den syriske solguden.
Tusenvis av overlevende innskripsjoner viser at den individuelle gudsdyrkelsen sammen med personlige bekjennelser og troserklæringer var utbredt.
Cicero sa hundre år før Jesu Kristi fødsel at «romerne overgår andre folk når det kommer til religiøsitet og respekt for den visdom som har fått oss til å erkjenne at alt er avhengig av gudens styre for å holde folk på rett kurs».
Å utføre de ritualer som var foreskrevet av staten var vesentlig for å sikre trygghet og velstand for alle familier og kommuner. Instrukser om når og hvordan de religiøse ritualene skulle organiseres og iverksette gjennom året. Disse instruksene ble regulert fra høyeste hold med visse mellomrom. De ble sendt til alle magistratene i alle byene og til alle generalen i hæren. Hensikten var å hjemle den keiserlige suksesjon og apoteose underbygget av de underliggende ideologiske imperativer. s 14 ff.
Den romerske staten var generelt sett tolerant overfor religiøse troer så lenge disse ikke grep inn i statens religio og så sant de ikke ble betraktet som barbariske, dekadente eller korrupte. Druidismen ble forbudt fordi den praktiserte menneskeofring, s 45
Der de hedenske sosiale nettverkene var oppsplittede og
ødelagt av stor dødelighet, dukket det opp nye kristne nettverk og innenfor
disse kunne de kristne tilby forklaringer for f eks epidemier etc. De kristne
hevdet at epidemiene ikke skjedde vilkårlig, men at de tvert imot var Guds måte
å skille de som tilba på riktig måte fra de som ikke gjorde det. Eller: de
kristen som døde ville bli belønnet fordi de da ville møte sin Herre og senere
bli gjenforent senere med de som hadde overlevd. Hedendommen tilbød ingen
rettferdiggjøring, ingen løfter og ingen systematisk sykepleie, s 44.
Nå over til noe mer dagsaktuelt, men ikke mindre dramatisk:
Fra Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelson, Nytt blikk på religion, 2001:
En hermeneutisk forståelseshorisont dreier seg om fortolkning og år ut fra filosofen Wilhelm Dilthey, 1833 – 1911. Her gå man ut fra at religiøse data har mening og at forskerens oppgave er å tolke og gjenskape denne meningen, Det dreier seg ikke om å gi årsaksforklaringer, men å komme med en fortolkning. Man går heller ikke ut fra at religion har en essens. Man forsøker å dreie studiet av religion fra en psykologisk til en kulturvitenskapelig kontekst og studiet kan også lede i en litteraturvitenskapelig inspirert retning.
Essensialistiske definisjoner er ikke gode nok når det gjelder å bestemme forskningsområdet. Man bør i stedet bestrebe seg på å utvikle programmatiske definisjoner innrettet mot bestemte formål.
Da er det forskeren som stipulerer eller fastlegger hva kategorien religion skal bety i en konkret sammenheng.
Man kan arbeide med forskjellige definisjoner avhengig av hva man er ute etter å belyse.
Edward Taylors minimumsdefinisjon, 1832.1917: Religion er «tro på åndelige vesener».
Armin Geerz, 1996, og Gavin Flood, 1999: Religion er et kulturelt system og en sosial mekanisme, eller institusjon, som styrer og fremmer idealfortolkningen av tilværelsen og idealpraksis ved henvisning til en eller flere transempiriske makter.
Gavin Flood: Religioner er verdiladete fortellinger og
oppførsel som binder folk til sine formål (objectives), til hverandre, og til
ikke-empiriske krav og vesener.
Clifford Geertz, i 1973: Religion er et system av symboler som bidrar til å etablere sterke, gjennomgripende og varige stemninger og motivasjoner hos mennesker ved å formulere forestillinger som har med virkelighetsoppbygning å gjøre, og ved å ikle disse forestillingene en slik aura at faktisitet at disse stemninger og motivasjoner synes overmåte realistiske.
Vi ønsker å lage en forenklet og mindre omfattende definisjon ved å konstruere religion som et flytende felt, ikke som en avgrenset faktor. s 27
Religion som objekt for vitenskapelig forskning er ganske enkelt ikke noe som eksister sui generis, (i en klasse for seg unik, min anmerkn). Vi skal skjære feltet ut fra det kontinuum av menneskelige forestillinger og praksiser som fins. Religionen har å gjøre med og forholde seg til et forestillingsunivers. Mennesket forholder seg til disse verdenene og kan gå inn og ut av dem mer eller mindre permanent, la dem styre sine liv eller bare oppsøke dem av og til.
Vi foreslår følgende definisjon, skriver forfatterne:
Religion er menneskers forhold til forestillingsunivers som
kjennetegnes av kommunikasjon om og med hypotetiske guder og makter.
Halvor Fosli skriver naivt om religion her:
Fosli: Ordet religion kommer fra det latinske religio, og handlet om regler for den første kristne gudsdyrkelsen i Roma. Ordet for religion i islam, er det arabiske din, som ligger nær ordet for lov. For muslimer er ikke religionen bare gudsforestillinger og regulering av det religiøse samværet, nei, islam regulerer hele livet, inkludert sivilrett og strafferett, til og med konstitusjonell rett. Men islam mangler også noe, nemlig den fylde og bredde som kirken representerer i Vesten. Som selvstendig institusjon kar ikke kirken en ekvivalent i moskéen, skriver Lewis. s 136.
Se om din eller deen og juridico-religico her og
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/mot-nasjonalt-samenbrudd-av-halvor.html
Kommentar: Det ligger et generelt og u-uttalt premiss i det disse forfatterne skriver – hva er det?
Jo, det blir tydeligere når vi vet at det på det tidspunkt dette ble skrevet, så var islam bare så vidt kommet i gang med sin «dawa» her i landet. Muslimene ble sui generis ansett for å være en svak gruppe som trengte mer beskyttelse og direkte og indirekte støtte og bistand enn da faktisk ba om.
Her ser vi begynnelsen på det jeg kaller det «servilt betingede emosjonelt korrekte paradigme».
Her ser vi grunnbunnen til dagens hypermagi og her ser vi hvordan SAP-paradigmet og den eksistensielle og essensielle mangelen på den juridico-religico tenke- og følemåte, faktisk, som vi så sårt trenger å gjenoppdage og som flere burde sulte etter å få reetablert i en eller annen form.
(Jeg har skrevet så mange posteringer om dette, sett ut fra så mange forskjellige vinkler og utsiktspunkt som har vært mulig, hittil, og da med det jeg mener er solide begrunnelser, at jeg unnlater å linke her).
Se om muslimsk dawa og Nasir Kahn og religionsviteren Ulrika Mortensson her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/skrekkinngydende-avskrekkende-og-blautt.html
Så er det Jonas Gardell sin tur, i hans bok: Bin Laden i
våran hjertan s 195, finner vi følgende:
«Termen islamofobi, den generaliserte frykten for eller
hatet mot islam og muslimer, ble lansert på 1990-tallet for å sette ord på et
betydelig … fenomen. Akkurat som beslektede forestillinger som rasisme og
antisemittisme, bygger islamofobi på en essensialistisk
forståelse av kultur og religion, hvor disse fremstilles som klare monolittiske
enheter, som utøver en avgjørende innflytelse over hvordan mennesker som
tilhører disse kulturene eller religionene tenker og agerer. Dette
utgangspunktet medfører en forestilling om at det finnes et bestemt islamsk
«værende» (eller vesen?) som utskiller muslimer fra andre slags mennesker og
avgjør hvordan alle muslimer «er». Perspektivet forutsetter en ontologisk
forskjellstenkning mellom «islam» og Vesten … Til tross for at islam har vært
en av Europas mange religioner i tretten århundrer, kan islam dermed
fremstilles som et fremmed innslag med et verdigrunnlag som er helt uforenelig
med Vestens. Den essensialistiske forståelsen av
kultur og religion kan aktiveres som årsaksforklaring til «De andres» negative
adferd. I den oppildnede æresmordsdebatten som fulgte i drapet på Fadime
Sahindal av sin far i januar 2001, bortså mange observatører fra alle andre
årsaksforklaringer enn at faren var muslim og kurder, som om dette faktum i seg
selv skulle kunne forklare hendelsen. Men når en protestantisk mor slo i hjel
sine barn og plasserte dem i fryseren … forsøkte ingen å forklare mordene med
at vedkommende var etnisk svensk og medlem i Den svenske statskirken».
Kommentar: Som vi har sett, er bla a Gardell
svært på vakt mot essensialisering, og han er
ikke alene, noe vi ser andre steder i dette essayet hos bla professorene Hjærpe
og Leirvik. Men vi finner også akademikere i Norge som er redd for essensialisering av islam, men spørsmålet oppstår: Kan
det hende at denne frykten for essensialisering
slår tilbake på dem selv, slik at de kommer i skade for å essensialisere den motsatte veien, altså slik at de
begår samme feilen – essensialisering – overfor
kristne og andre mer hjemlige og ikke-islamske som de forsøker å advare mot,
forhindre og fordømme?
Jeg mener at f eks ekstremismeforsker Lars Gule
havner i denne grøfta. Han har i sin bok Ekstremismens kjennetegn
formulert egne definisjoner som er ment å skulle avsløre ekstremistiske
tendenser blant folk slik at «man» - etablissementet i særdeleshet – kan
identifisere grupperinger og enkeltindivider for så å kunne motarbeide dem ved
å argumentere mot dem og slik nøytralisere dem alt i den hensikt å åpne for et
debattklima og en samfunnsutvikling som han tror da vil bli mer tolerant, mer
integrert og dypere flerkulturelt og mye mindre fordomsfullt enn det er nå og
har tendenser til å bli – kort sagt: Han vil ha færre ekstreme miljøer, færre
(uakseptable) islamkritiske stemmer, og en islamkritikk som da holder seg
innenfor hva han selv da indirekte definerer som «normal», dvs
ikke-ekstrem, altså. Han legger med andre ord premissene for debatten fremover
og forsøker å få diskursen helt avhengig av de definisjoner – og den ideologien
han måtte sverger til – som han selv legger til grunn, - med sin lojalitet mot
det han oppfatter som det konvensjonslegitime storsamfunn og sine egne
verdipreferanser.
Generelle betraktninger:
Fra «vitenskapelig hold» i Norge har man, som vil fremgå av det ovenstående, vært uvillig til å gi noen substansiell definisjon av islam. Dette har ført til at store deler av befolkningen nå tror og innbiller seg at islam kan være nesten hva som helst, en slags uformelig masse av enkeltdeler og der det ingen forbindelse er mellom delene. Islam er med andre ord ingen helhet, og derfor svak.
Følgelig: Islam er svak, men muslimene er enda svakere, og
derfor må islam styrkes og de enkelte muslimer som gruppe må få stadig mer
positiv omtale og makter og myndigheter må derfor etablere et sett av normer,
regler og vedtak (lover) som forfordeler muslimer og gir muslimene en slags
positiv forskjellsbehandling eller positiv diskriminering. Folket skulle
opplæres i dette og her var media en ivrig pådriver. Alt fordi islam og
muslimer var svake «størrelser». folket skulle gis mulighet for å spille den
barmhjertige samaritan. Derfor skal da også alt «gå seg til» og vil skal skape
det nye store inkluderende «Støre Vi». På være premisser, selvsagt, men dette
er det ingen som våger å snakke høyt om, så langt.
En annen, viktig betraktning, er denne: Våre sinn styres i stor gra fra toppen av og ned; det ligger i politikkens og samfunnsvitenskapens vesen: Folk skal forbedres og derfor trenger vi «sunn» og riktig politikk, helts diktert ovenfra, (fordi det er tryggest). Folk mistenkes i utgangspunktet som moralsk mindreverdig og ute av stand til å se og tenke selv. Essensiell tenkning betraktes som høyst suspekt, ja som uttrykk for en nærmest iboende ondskap.
Vi har da gått fra folkeopplysning og opplysningstid til
folkeforføring og totalitære tendenser. V har gått fra forsøket på å overtale
til å tvinge. Og dette skjer på det metafysiske planet! Det gjelder å former
folk emosjoner og tanker! Det er ikke snakke om didaktikk, men om aktiv
pedagogikk, og en terapi som skyver på i én retning – vi skal stadig utvise mer
og mer empati overfor islam og muslimer og islam per se skal oppfattes som en
blaut deig vi kan former i vårt eget høyre-sosialdemokratiske bilde. Vi har
satt oss opp til å være og fungere som gud selv.
Vi har gått fra en relativt mild begrepsrealisme til en
totalitær nominalisme, vi er blitt skjøvet ut fra res til nomina.
Fra virkeligheten til ordene. Fra å benevne eller betegne tingene ut fra
tingene til å oppfatte tingene i en egen indre logiske og tilforlatelige
«logiske» sammenheng. Vi har da i praksis ikke bare forlatt en måte å tenke og
forholde oss på jeg kaller den juridico-religico måten å tenke på. Vi har da
gått fra å oppfatte tingene som ting i seg selv, men som konsepter som i sin
tur betinger en alles maktkamp mellom alle, og en måte å tenke og emovere
– min neologisme - på som faktisk krever maktbruk, (og dette gjelder både for
høyre og venstresiden; ingen slipper unna dette eksistensielle dilemma). Hvor
man ser korrespondanse, ser man «naturlig fred», en fred i forhold til ting og
en fred i relasjon til mennesker, (som jo er like i kraft av å være
menneskelige vesener). Ser man kun «korrelasjoner» vil vi bli presset inn i
situasjoner der «might makes right».
Vi er blitt hypermagikere uten å vite det. Vi tenker fullstendig i det jeg kaller SAP. Vi er blitt presset inn i korrelasjon fra korrespondanse.
Vi forstår nå verden ut fra ordenes og ordsystemenes tilsynelatende indre konsistens og føler oss da ovenpå og vel fornøyd med – maktkampen, kampen om ordenes definisjoner uten korrespondanse til essensene. Vi er blitt presset ut fra et tankeunivers fundamentert i et reelt forhold til tingene utenfor oss til et paradigme hvor vi oppfatter alle tings opphav inne i oss – som normerende. Vi er blitt en solipsistisk kultur og grunnen ligger i det intellektuelle angrepet på all substans eller essens-tenkning, slik vi så over hos Gule, Gilhus, Gardell og Hjærpe.
Legg merke til at dette skjedde så å si i kjølvannet av eksistensialismen hvor alle skulle ha eksistens, ikke essens. Man var ikke lenger hvem man var, - en i og for seg både fornøyelig og fornuftig tanke - men hva man valgte eller dømte seg selv til å være, ut fra dette å være dømt til å treffe sine valg i full nødvendig frihet - til å bli, og bli oppfattet som. (Sartre støttet kommunistene).
Se grundig innføring her:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
Kom man på den annen side f eks fra bygda og la fra seg dialekten og altså ikke lenger snakket «folkemaul», var det noe skakt og vrangt med en og man fikk kritikk og ble uglesett, fordi det stred mot de venstreorientertes forestillinger om det fremtidige utopia skulle styres nedenfra og ikke ovenfra, som det het. Man skulle nesten tro de handlet og tenkte på instruks fra Mao tse dung, som erobret hele Kina for kommunismen ved å hente støtte utenfor alle de store byene, altså fra bygda og «folkmaulet».
Vi er blitt presset inn i et større paradigme der det å misforstå og bli misforstått er faktisk blir en nødvendighet og ikke en fjern mulighet eller vag utfordring.
Enkelt sagt: Vi går fra diskusjon til diktat, fra maktfordeling til enevelde og eventuelt nokså sikkert: Tyranni og/eller diktatur. Samtidig som «universitetet» ikke ville se det. Og den som ikke tror at Gilhus og Mikaelson, gule og alle de andre utøvde og fremdeles utøver noen stor innflytelse over samfunnet, som helhet, de må tro om igjen. De har ikke forståelse for maktimpulser, maktutøvelse og påvirkningsstrategier, ideologier, troer og vantroer, og hvordan innflytelse oppstår og forgår og hvordan og hvorfor disse faktorene kan snu opp ned på et samfunn og individer. hvor man nå enn befinner seg og hvem man nå måtte være, stor eller liten, gammel eller ung, - radikalt og ugjenkallelig.
http://neitilislam.blogspot.com/2016/11/hodne-saken-er-islam-et-politisk-parti.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/05/naden-i-islam-og-i-kristendommen-en.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html
Om «gud» som bølle:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html
Eller: Vi ser ikke lenger forskjell på «bør» og «er». vi kan ikke slutte f eks etiske konklusjoner ut fra hvordan verden eller tingene er, nei, vi slutter nå ut fra et «bør» til et «er». Naturen har å føye seg etter våre nominelle definisjoner uten hensyn til tingenes essens. Vi slutter fra et «bør» til et «er».
Ontologien og epistemologien går i ett: Det vi tror og føler vi vet er faktisk alt som er og slik faktisk alt er. Kunnskap og virkelighet er ett. Derfor «pride» og friheten til å velge sitt eget kjønn, fra barnsben av, bare for å nevne ett element i alt dette.
Alt dreier seg i hovedsak nå om det retoriske plan eller i det performative: Mine eller våre ord skaper det de nevner. I seg selv innbyr dette til narsissisme. Man la grunnen åpen for i det ytre svært så empatiske bøller som nærmest fikk fri adgang i alle institusjoner og organer, i alt fra kirker og media til fagforeninger og partier - og til et samfunn som ble overlatt til essensielle rovdyr, i prinsippet. Her la man grobunnen for et samfunn som etter hvert skulle preges spesielt av de jeg kaller de servilt betingede emosjonelt korrekte. I et slikt samfunn ble Gud gjort til en bølle og mennesket til sin egen evige Frelser, dvs egenfrelser, uten at eliten mukket. Man vill ikke eller maktet ikke å si at det bare er «Guds ord som skaper det det nevner». Man så ikke denne «qualify’eren». Man la alt flatt. Man torde vel ikke, man hadde ikke ryggrad, dvs nettopp essens … !
Man så ikke hvor lett det var for bøllene å vinne frem med
billig slagord og slogans som best passer for imperative rovdyr.
Man så samtidig heller ikke – ikke på vilkår - at islam parallelt utviklet seg til et mer eller mindre ett – essensielt – stort og stadig økende og stadig mer innflytelsesrikt- og maktpolitisk parti:
Ta en titt på denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/nar-var-nre-fortid-blir-bare-mer-og-mer.html
http://neitilislam.blogspot.com/2021/11/mot-en-hardere-hverdag-i-weekendavisen.html
Se denne ekstremt farlige og eventyrlige:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html
Og denne om noe mer praktisk, men like vel like eventyrlig:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html
Og: Derfor skjønner heller ikke eliten at det foreligger en
vesentlig forskjell mellom Gud og Allah og grunnen er at «vi» har bestemt at
det skal våre sånn, ikke fordi det faktisk er slik og at det er sant. Og dette
er altså den totalitære nominalisme.
Derfor:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2015/04/tffe-tider-forut-det-nye-viet.html
Derfor får vi slike tilstander, påtvunget oss «ovenfra»:
https://neitilislam.blogspot.com/2011/01/islamsk-terror-borte-om-10-ar.html
Og derfor denne: Forsker Elgvin ser ut for å tro at muslimer vil tilpasse seg oss uten problemer, fordi han antakelig ikke ser noen sammenheng mellom essens og islam:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/forsker-elgvin-den-ene-eller-den-ene-av.html
Om det essensielt essensielle i det essensielle:
http://neitilislam.blogspot.com/2015/03/essens-eller-ikke-eksistens-det-er.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/10/muhammed-off-hook.html
https://neitilislam.blogspot.com/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/07/lars-gule-mot-sian-muslimer-for-sian.html
https://neitilislam.blogspot.com/2013/09/normal-0-21-false-false-false-no-bok-x_17.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/lei-av-lars-gule-vager-du-hviske-det.html
Tilbake til Jan Hjærpe, i «99 spørsmål», s 118:
Det finnes en tradisjon av retningslinjer for praktisk talt
enhver tenkelig sosial situasjon. Det kan gjelde alt fra etiketteregler for
hvordan man hilser på folk eller hvordan gjester skal behandles, til mer
rettslig bindende regler for hvordan man skal sette opp en kjøpskontrakt eller
fordele arv. Til sammen danner disse reglene det man pleier å kalle sharia,
den islamske loven, den som bygger på Koranen og profetens sunna, hans
sedvaner. Det er naturlig vis ikke slik at alle følger reglene til punkt og
prikke. Det finnes heller ingen allment akseptert oppfatning om hvilke regler
som egentlig gjelder. Sharia som helhet finnes ikke nedtegnet i noen bestemt
bok, men er snarere å forstå som en kontinuerlig prosess, der de troende
forsøker å komme fram til hva som bør gjelde i forskjellige situasjoner.
Gjennom tidene har det vært gitt forskjellige svar og hver enkelt kan velge å
følge forskjellige tradisjoner og såkalte lovskoler. I moderne tid er det blitt
stadig mer vanlig at hver enkelt prøver å danne sin egen oppfatning av hva som
er rett og forenlig med Guds lov. Så lenge man ikke fornekter grunnleggende
læresetninger … har det vært takhøyde nok til at den enkelte har kunnet utvikle
sin tro på forskjellig vis …
ibid s 40 – om Irans sharia: Guds suverenitet, dvs sharia,
er overordnet alt, også folkeviljen. Viktig er artikkel 115 der det kreves
religiøse kvalifikasjoner av dem som skal godkjennes som presidentkandidater.
Valget er altså ikke fritt. Det viktigste er at islamsk sharia står over
parlamentet, som altså ikke er lovgivende myndighet i egentlig mening. Artikkel
72 sier dette i klartekst, men gir samtidig et viktig tillegg: Det er
religionsspesialistene, teologene, som i egenskap av eksperter på islamsk rett
skal tale om hva som er islamsk. Deres makt blir altså meget stor … (puh).
Kommentar: Er ikke dette et vakkert og svært
legitimt uttrykk for et dyptfølt behov for å utligne et stort og konstruert
sprang mellom «Vi» og «dem»? Jo da, slik kan det ses på. Men hva er den reelle
bakenforliggende motivasjon? Om ikke for å plassere seg litt «over» en annen
gruppe, nemlig en gruppe som allerede i utgangspunktet – og dermed fordomsfullt
- plasseres som «de andre», de som ikke forstår noe, de som – antatt - er
proppa med fordommer mor islam og muslimer? Er ikke dette et angrep på oikos,
den gruppe og det verdigrunnlag man kommer fra og opererer ut fra? Er ikke
dette oikofobi?
Selvsagt har forfatteren gode intensjoner. Han forsøker å
gjøre «Vi» og «dem» så like som mulig, begge fløyer som mennesker sett. Han er
interessert i å fremme dialog og samforståelse, convivenzia. Men det han
ikke ser er at gruppene har forskjellig konstitusjon som binder dem. Han ser
ikke at «Vi» i dette tilfelle nærmest ikke er bundet av noen konstitusjon i det
hele tatt. «Vi» er frie, vi er ikke bundet ved en juridisk forpliktelse på vår
tro, vår Bibel. Tro i islam er tro på juridisk forpliktelse. Bibelen blir ikke
ansett som noe lovverk som juridisk bindene på den enkelte. Man kan tro eller
la være uten frykt for juridiske sanksjoner fra samfunnet og Gud. Den enkelte
bindes ikke juridisk. Riktig nok kan man snakke om Det gamle og Det nye
testamente og tenke på en slags juridisk bindende pakt som er inngått mellom
Gud og mennesket, men fokuset er her på Guds ensidige nådegave til den troen,
et løfte om frelse, under tro. Men troen knytter seg ikke verdslig juridisk til
denne «konstitusjonen». Islam og kristendom kjennetegnes av to helt
forskjellige måter å oppfatte og relatere seg til det juridiske aspektet på.
Men hvordan vil en muslim se på et slikt forsøk på å gjøre
«Vi» og «dem» til noe mer likt enn det utgangspunktet legger opp til, nemlig at
det skulle foreligge forestillinger om en nærmest uoverkommelig kløft mellom
nettopp «oss» og «dem»? Vil ikke muslimer kunne føle seg litt ubekvemme over
slike forsøk på sammensmelting? For er ikke forutsetningen at begge «parter» i
dette bildet må gi noe og ta noe? Vil det ikke kunne oppfattes som et forsøk på
å skape ett nytt stort Vi, altså en ny konstruksjon, på – ja, på hvems
premisser, egentlig? Vil man ikke stå igjen med spørsmålet: Hvem skal tåle mest
å oppgi mest av egen identitet, eget verdigrunnlag, eget verd, egen ære, egen
identitet? Vil ikke Vesten her ha et forsprang og et overtak på muslimen før
«sammensmeltingen» eller den nye forbrødringen kan begynne å finne sted?
Hvorfor skulle muslimer på død og liv gi etter i en slik kunstig foranlediget
prosess? Hvorfor skulle de ikke kunne hevde at de faktisk og reelt sett har er
å tilby enn oss vestlige, når det gjelder å finne lykken på denne jord, og det
hinsidige? Er kompromiss i religio-juridisk og sosiologisk forstand i det hele
tatt mulig? Gir ikke forsøk på å omskape oss og dem grunn for muslimer til å
være skeptiske? For er ikke «Vi» nettopp ute etter å vinne noe på denne
konstruerte forretningen? Er det ikke «vi» som har mer behov for «dem» enn
«dem» som har behov for oss, når alt kommer til alt? Innebærer ikke «ønsket» i
virkeligheten et «krav»? Er ikke «vi» ute etter et helt eller halvt
identitetsrov?
Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
Videre: Fra Jan Hjærpe, i Politisk islam s 7 ff:
Islam «eksisterer ikke», ikke i samme mening som et bord eller en stol eller et enkeltmenneske gjør det, like lite som kristendom, eller marxismen, eller arbeiderklassen «eksisterer». Det er et spørsmål om abstraksjoner, generaliseringer og språklige konvensjoner. La oss sammenligne med et språk. Det svenske språket eksisterer heller ikke som en avgrenset entitet og ingen svenske har de samme konnotasjoner overfor de samme ordene. Det finnes ikke to svensker med samme ordforråd eller språklige stil og som har nøyaktig samme objektive kriterier for hva som er svensk eller ikkesvensk i språket. Men vi kan avtale hvilke kriterier vi skal legge til grunn. Ord som f eks «arbeiderklassen» kan referer til klasen vilkår, dens funksjon, den utvikling etc. Det finnes ikke et enkelt menneske eller noen individuell arbeider som stemmer med vår beskrivelse i alle enkeltheter og ordet «arbeiderklasse» eksisterer ikke på samme måte som den individuelle arbeider.
Hva menes med islam? … det som eksisterer … er enkeltmenneskene, hundretalls millioner av dem kan si «jeg er muslim», men ikke for to av dem innebærer dette samme sak. For den enkelte er islam det samme som hans egen oppfatning av hva islam er. Desto mer engasjert han er, jo klarere er tendensen til å objektivere oppfatningen, og å skille mellom rett og falsk islam. Man tyr til kvasiobjektive kriterier som utskiller fra islam andre individer, uavhengig av deres egne utsagn. Når man så kommer frem til en «islamologi», sitter man igjen med abstraksjoner og generaliseringer på grunnlag av utrolig mange enkeltheter, motstridende eller samstemmige fenomener som man ordner i et mønster, mønster som naturlig nok får frem både sammenfall og brytninger. Det som da presenterer seg er imidlertid ikke virkeligheten, det er en beskrivelse. Et eksempel fra Edward W Saids bok Orientalisme:
Islam er blitt fundamentalt feiltolket i Vesten – det reelle spørsmål er om det i det hele tatt kan eksiterer noen sann representasjon av noe som helst … eller om representasjonen så å si ligger i språket først, og så i kulturen, institusjonene eller i den politiske maktsyke til den som representerer. Hvis det siste er tilfelle, slik jeg tror det er, så må vi være rede til å akseptere det faktum at en representasjon er eo ipso (– from the thing itself, min anmerkn) - implisert, innvevd, sammenflettet med ganske mange andre ting ved siden av «sannheten», som i seg selv er en representasjon. Dette medfører da metodologisk at man ser representasjoner – eller misrepresentasjoner – i en allmenning av språk- eller leke-spill definert for dem, ikke ved noen egentlig eller naturlig innbygd felles fundament alene, men ved en viss felles historie, tradisjon eller allmenntale.
For å ta et eksempel: Et kart er ikke virkeligheten selv. Opplevelsen av kartet har ingen likhet med virkeligheten selv. Kartet – dvs representasjonen – derimot, gir oss muligheten for å orientere oss i den virkeligheten det representerer. Det finnes bra og dårlige kart. Oppfyller de sin hensikt? Noe arbeid uten hensikt, finnes ikke. Analogt er religionsvitenskapen valg av terminologi og metoder. Vi gir stipulative definisjoner av begrepene. Vi anvender «triangulærpunkter» som vi utplasserer. Det finnes naturligvis da ingen individuell muslim, og heller ingen bevegelse, som helt og i enhver sammenheng befinner seg på noen av de angjeldende punktene. Men ved hjelp av dem kan vi plassere visse fenomen, en viss adferd, visse reaksjoner og måter å argumentere på i en beskrivelse som det lar seg gjøre å viderekommunisere og som da muliggjør vår orientering i enkelhetenes mangfold.
Vi søker å beskrive islam som et kommunikasjonssystem, et
kompleks av tolkningsmønstre og referanserammer. Å sammenligne med et
språkstudium kan være nærliggende. Vår oppgave er å oversette og vårt problem
ligner oversetterens. Hvilken oversetting er best? Den ordknappe? Den
ideomatiske? Hensikten er at den kunnskap som formidles skal gi mulighet for å
tolke adferd, holdninger, uttrykkssett som bevisst eller ubevisst har
sammenheng med islams historie og islamsk autoritet. Vi ønsker å finne
kommunikasjonsbare mønster i den uendelige massen av enkeltfenomener som finnes
i den muslimske verden. Det vi setter høyest er kunnskapenes prognoseverdi …
som kan danne grunnlag for kloke beslutninger og at disse ikke får utilsiktede
konsekvenser. … Vi oppdager vår egen kulturs rolle og i hvor høy grad våre
tolkninger av det som skjer, våre reaksjoner og vår adferd er kulturbetingede
og altså ikke medfødte eller selvinnlysende. … islamologien skal gi sitt bidrag
til å bygge bro over kommunikasjonskløfter som øker spenninger og motsetninger
i verden – og som forårsaker feilprognose ...
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/julie-dahle-vs-professor-katrine-fangen.html
Bakgrunn til fordypning, ikke til innsovning, selv om den er lang og ta opp veldig mange vinkler på temaet:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/09/har-vi-i-det-hele-tatt-lrt-noe-og-hva.html
Interessante perspektiver i kristendommen om utvelgelse etc:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar