11 Synden og syndene i islam og kristendommen

Hvordan løse konflikten eller dikotomien mellom total grace og synergisme? Vi må se to perspektiver: «Det hverdagslige perspektivet» og «evighetsperspektivet», eller «fugleperspektivet». For å si det rapt: Alt etter hvilket perspektiv man inntar eller blir dratt inn i, havner man enten på den kalvinistiske siden eller den katolsk siden. For å si det «grovt». (Vi skal også komme inn på hypermagi og pietisme pluss dette å tenke juridisk-religiøst i verden og om verden, Gud og menneskene, om litt). (Obs: Jeg skriver kalvinisme og calvinisme litt om hverandre, uten at det gjør noe … )

Er disse trossystemene kompatible? Er de «komplementære» og derfor logisk og ontologisk nødvendige, og ikke bare apodiktisk eller analytisk nødvendige?

Hvordan kan man med lykken i behold leve godt med begge perspektiver side ved side, eller i forestilt eller sunt spenningsfylt faktisk symbiose, - akkurat som vi må og vil leve og blomstre med tesen om at mennesket – både de facto og teologisk de jure er samtidig «synder og frels»t, som lutheranere ynder å nevne? 

Det er slike spørsmål vi skal forsøke å nærme oss i denne posteringen, (selv om vi for så vidt gjennomgående hele tiden her på bloggen nettopp har befattet oss med disse spørsmålene).

Vi begynner med Gud og troen? Hvem er de, og hva innebære de? Hvordan «får» man dem? Og kan vi miste dem? Her kommer nåden inn. Den synes nedtonet i luthersk teologi, men blir særlig fremhevet i kalvinsk teologi og man kan spørre hvorfor. Vi skal gjøre et forsøk på å få en viss klarhet i tingene. 

Som reformatoren Martin Luther skriver i sin utleggelse av det første budet:

«En Gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en Gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. (...) Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din Gud.»

Kierkegaard, som vi har omtalt tidligere, - om tro:

«We cannot… know the object of faith or specify it in any way; all that we can do is to act with «infinit passion» without knowing to what we are committing ourselfs. Thus it would seem tha merely to act in a certain way or to have ceeratin fundamental attitudes to life (e.g to act in imitation of Christ), wuld constotute fait. Kirkegaard himself almot suggests this when he says that whar is important ins subjecitivity and faith is the «how» and not the «what»: «The objectiv accent falls on  WHAT is said, the subjective accent on HOW it is sad … It is the passion of the infinit that is the decisive factor, an not its content, for its cocntent is precisely itself. In this manner  subjectivity nd the subjectiv how constitute the truth, even though the object of his prayer is a false god, in fact believes in the true God; while on the other hand the Christian who prays to the true God, but does pray truly, is in reality believing in an idol»., fra Philosophy and Religion av Max Charlesworth, 2002, s 124).

Vi tar et kort, men ikke irrelevant, besøk innom den danske kjempen Nocolai  ... Grundtvig, f 1783:

«Almindeligvis gør man gjeldende, at Grundtvigs mageløse oppdagelse av den apostolske trosbekendelse i 1825 så at side afskaffede den hellige skrift, fordi trosbekendelsen kom til at stå i Bibelens sted». (s 126 i en lærebok brukt på universiteter).

Fra samme lærebok som gjengir et par «trossetninger» fra en av Grundtvigs prekener fra 1832: «… over beretningen om Peters fiskredræt, hvis historicitet både den gang og nu er draget i tvil, men historiciteten skal ikke være beviset for vor tro, men omvendt: vor tro skal bevise denne og andre af Jesu undergjerninger. Isolert kan Peters fiskefangst ikke være grunnlag for troen, men for det første veed vi, at Gud ifølge sin natur må gjøre mirakler, og det måtte et mirakel til at kalde en ulærd fisker til at grundlægge den kirke, der ennu består».

Kommentar: Her ser vi at troen må hentes frem av mennesket selv; den gis ikke som en «påtvunget nåde», en «irristible grace» eller som en gjenfødelse, slik reformerte teologer som f eks Pinker og Sproul, til og med i dag hevder, en gjenfødelse som er selve forutsetning for troen og frelsen. (Men her må man komme inn på subtile forskjeller, og ikke nødvendigvis nødvendige motsetninger). Grundtvig ser i motsetning til dette ut til å mene at det er det faktum at vi tilskriver eller prosjiserer ut på og inn i evangeliet selve den egenskap det er som så i seg selv gir tro, ved at mennesket selv så å si attribuerer evangeliet isolert og som det eneste spesifikke fundament det avgjørende trosgrunnlag og slik oppnår «rettferdighet» eller luthersk rettferdiggjørelse, ikke ved at gjenfødelsen – jfr Jesus svar til Nikodemus - kommer før skriften. Slik kan forresten luthersk teologi oppfattes generelt, spesielt i vår tid, Liberalteologien.

Liberalteologien forsøker å finne hjemmel eller trosgrunnlag, både i teologien og i etikken, i noe utenfor Bibelen selv, og i den alminnelige åpenbaring som gjelder alle mennesker ubeskåret og uten «utvelgelse» eller reprobasjon. Der Wingren og Løgstrup trøster seg til og tror på «tilliten» som menneskets grunnlag i ett og alt og hvor Schleiermacher setter sin lit til menneskets grunnleggende avhengighetsfølesle av Gud som «det» som alt avhenger, alle disse er lutheranere, og hvor våre dagers kalvinister eller reformerte teologer legger alt vekt på den supranaturale inngripen ved at Gud aktivt og utvelgende skjenker nåden – og dermed «kraften» til dem han vil og forutser  de han har utvalgt til frelse, vil jeg hevde at det ikke primært er tilliten og følelsen det kommer an på, men menneskets iboende evne til å tilskrive verden, personene, fenomenene, noumena og tingenes betydning og verdi, ja, absolutt verdi (dette kan selvsagt føre til avgudsdyrkelse). Jeg har vært inne på tanken Kan vi avtale Gud?, og Kjærligheten, godheten og Livets Tre.

Jeg mener kort og godt at når apostelen Peter svarer på Jesu spørsmål til ham om hvem Peter selv sier hvem han tror på og hva han mener om hvem Jesus er, se Matt 16. 16, så mener jeg ikke at det er Peter selv som endegyldig, universelt og objektivt «avgjør» hvem Jesus eller Gud er. Det er med andre ord ikke opp til enkeltmennesker å bestemme hvem Gud er, hvem han ikke er, eller hvordan Gud burde være. (Se om min gjennomgang av professor Arne Helge Teigens glimrende forklaringer omkring reformert og luthersk syn nedenfor).

Det hele kommer tilbake til Helligånden, som er Gud selv, akkurat som Jesus og Faderen er Gud. Jesus sier at det svaret Peter nettopp har gitt, nettopp ikke stammer fra noe i Peter selv som det vanlig menneske han nå engang er – men dog allerede troende - ; svaret er gitt ham av Den hellige Ånd. Innsikten og troen er noe som gis Peter utenfra, uten forbehold og uten gjerninger, og hva kan dette noe være annet enn «nåden» som Den hellige ånd skjenker Peter for intet, og det attpåtil på tross av at mennesket og personen Peter jo er totalfordervet av arvesynden?

Vi ser at til og med Peter var avhengig av en «irresistible grace», en monergistik fremkalt og tilskrevet og ren, guddommelig nåde og dermed i kraft av denne alene en unik evne til å tro. Kanskje det var dette Grundtvig tenkte på da han mente vi burde tilskrive evangeliet sannhet, slik vi var inne på ovenfor. Vi kan ane ut fra dette at monergister som kalvinister og lutheranere tradisjonelt har vært, kanskje ikke er så monergistik avhengige som det gjerne fremstilles som. De kan kanskje sies å være mer synergistisk avhengige enn de vil innrømme selv. De er kanskje mer skap-arminianere enn de kan forestille seg.

Om nåden, vil jeg si at denne av lutheranere gjerne oppfattes som mindre aktiv – eller mye mindre «aggressiv» og mye mindre selekterende – enn hvordan kalvinistene opplever, beskriver og teologisk begrunner den. Dette henger sammen med at det ligger mye synergistisk oppfatning hos lutheranere generelt. Man er så å si flasket opp på synerergisme i hele den lutherske verden. Den er blitt mer eller mindre gjennomtrengt av krav på at troen skal komme på et voluntaristisk grunnlag og ut fra menneskers behov, evne og vilje: «Det blir som jeg sier, ikke som Gud sier», i talen om og teologien om grunnprinsippene om Gud. Den aktive og initierende og faktisk allmektige nåde blir i lutherske kretser nedtonet og avkreftet, når man ser det i forhold til våre dagers kalvinister, som forklarer frelse ut fra et skjema (som jeg legger inn nedenfor og som ligner på et skjema som kan ligne på en dimensjon på Livets Tre i den jødiske mystisismen, se link overfor).

 Luther sier om Gud og troen: «Alle ting kommer fra, og er avhengig av guddommelig handling. Det var forutbestemt hvem som skulle motta livets ord, og hvem som skulle bli forherdet. Hvem som skulle bli rettferdiggjort, og hvem som skulle bli dømt». (Iflg Asbjørn Berland i Dagen 30. mai 2013).

Luther må ha en nådig Gud, men hva mener han med nåde, noe som mer ligner på «mildhet» og toleranse?

Under stille refleksjon over Rom 1,16-17 gikk betydningen av «Guds rettferdighet» opp for Luther. Et spørsmål som lenge hadde opptatt ham var: «Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?». Nå oppdaget han at den «Guds rettferdighet» som det tales om i Rom 1,17, ikke er den strenge dømmende rettferdighet hos en Gud som i ubønnhørlig hårdhet holder dom over den arme synder. Det er tvert i mot en nådens rettferdighet. Gjennom den ser han nådig på den syndige troende, av ren barmhjertighet for sin Sønns forsonende lidelses skyld. Ved det blir synderen «rettferdiggjort». Wikip

Vi ser her at det er om å gjøre for Luther «å finne nåde» hos en «nådig gud». Luther ser ut til primært å ønske seg skyldfrihet, i frykt for straffen. Det er derfor han deretter legger slik vekt på «rettferdighetslæren» og som fører han ut i forestillingen om at mennesket er at alle frelse i virkeligheten er «samtidig synder og frelst, en tanke og teologisk forestilling som aldri har vunnet særlig gjenklang i reformert teologi. Det synes i hvert falle her fjernt for ham å forestille seg at nåden finner ham, aggressivt, så å si, at nåden og gjenfødelsen skjenkes ovenfra og kommer foran troen på rettferdiggjørelsen. (Vi tar «nåden» i forhold til lutherdom og kalvinisme nærmere i ettersyn under «behandliingen av Arne Helge Teigens Innføring i kristen tro nedenfor).

Hvor mye har Luthers orientering mot rettferdigheten og en nådig Gud å si for kristen teologi og etikk i dag? Følgende bygger på Teigen i hans fortreffelige lærebok om luthersk – kristen - teologi:

  «Det gis forskjellige svar på hva den alminnelige lovåpenbaring består i. Ikke alle vil være enig i at den består i bevissthet om konkrete bud, som så langt de rekker faller sammen med de ti bud. Enkelte har hevdet at den naturlige lovåpenbaring kommer til uttrykk i tause behov som er synlige i selve skaperverket og i møte med menneskers behov. Man forklarer da den naturlig lov om en taus fordring, som ordløse behov som kaller på et menneskets engasjement eller hjelp. Den skrevne lov kan på denne bakgrunn betraktes som historisk betingede normer eller maximer som er utledet av de behov som kommer til uttrykk i møte med medmennesket og skaperverket.

Den svenske teologen Gustav Wingren var i sin tid en betydningsfull og innflytelsesrik talsmann for en slik oppfatning. På det punkt lot han seg inspirerer blant annet av … Løgstrup. Det verdifulle med denne måten å tenke på er at det settes fokus på medmenneskers nød og behov.

Det å definere loven som tause fordringer eller ordløse behov rommer imidlertid også en stor fare, nemlig at en anser den bestemte kunnskap om hva som er rett og galt som noe menneskeskapt og kulturbetinget. Dette er da også hva Wingren ender opp med å gjøre. Han avviser at det finnes et «ethos» i Bibelen som har gyldighet til enhver tid:

«For det førsta blir det helt orimeligt at ur bibelboken hænta fram ett kristet ethos, som skulle ryma handlingsmøsnter mot næstan i nuet. Medmænniskan gjør ju sjælv in nød levande før oss, hva hon behøver står inte i Bebeln».

Wingren mener altså at loven ikke kommer til uttrykk i skaperverket og i møte med medmennesket som skrevet lov. Den skrevne lov er bare menneskers forsøk på å gi et svar på hvordan de tause behov kan imøtekommes. Derfor kan den skrevne loven endres, formuleringen av den er avhengig av de aktuelle samfunnsmessige behov.

Overfor dette må det sies at det ikke er tilstrekkelig å hevde at Guds lov i skaperverket kun kommer til uttrykk som ordløse fordringer fra medmennesker og det øvrige skaperverk. Det er en oppfatning som blir for snever i forhold til det Bibelen selv lærer om saken. I Rom 2. 15 står det nemlig at «den gjerning loven krever, er skrevet i hedningenes hjerter». Ser her, fyldig om liberalteologi

Kommentar: Det ser ut for at moderne kristen teologi om nåden, nestekjærlighet, kjærligheten til seg selv – og troen på Gud, rett og slett, faktisk fundamentalt må hentes fra menneskets indre av mennesket selv. Dette er i strid med moderne «reformert lære».

Før vi går videre kan det være opplysende å se på hva Wesley sier. Wesley var, som alle vet, ikke akkurat noen kalvinist, snarere tvert imot. Wesley har vært grunnleggende for metodister og pinsevenner, man kan vel trygt si at han var en klar synergist og neppe monergist:

Wesley om frelse:

«Frelse begynner med det som vanligvis helt berettiget betegnes som prevenient grace, (den nåde som går foran, bevarer eller ligger under eller er forutsetningen for den egentlige frelse); innbefattet det første ønske om å være Gud til behag, det første dagslys av Hans vilje, og den første åpne overbevisning om å ha syndet mot Ham. Alt dette innbefatter en retning henimot liv; en viss grad av frelse; begynnelsen på en frigjøringsprosess fra et blindt og ufølsomt hjerte som er ufølsomt overfor Gud og Hans ting. Frelsen eller nåden øker med hjelp av den overbevisende nåde (convincing grace), det som i Skriften kalles omvendelse eller anger, hvilket medfører et større mål av kunnskap og større grad av forløsning av stenhjertene; Deretter opplever vi den virkelige kristne frelse, som, ved nåde, gir frelsende tro, bestående av de to mektige grenene rettferdiggjørelse og helliggjørelse.  Ved rettferdiggjørelsen blir vi frelst fra syndens skyld og oppreist til Guds salvelse (restored to the favour of God); ved helliggjørelsen befris vi fra syndens makt og syndens rot og tilbakeført til Gudsbildet (restored to the image of God). All erfaring, så vel som Skriften, vise at denne frelse både skjer øyeblikkelig og gradvis. Den begynner i det øyeblikk vi blir rettferdiggjort ved Guds hellige, ydmyke, milde og tålmodige kjærlighet for mennesket. De øker gradvis fra dette øyeblikk, som et sennepsfrø, som til å begynne med er det minste av alle frø, men som snart blir til et stort tre, helt til, i detneste øyeblikk hjertet blir renset fra all synd og fylt av Guds rene kjærlighet. Men også denne kjærlighet øke mer og mer, helt til vi vokser opp i alle ting (til?) i Ham, som er vårt hode, ja, helt til vi oppnår den reisning som er Kristi fylde. (Fra s 46, note 64, i Theological roots of Pentecostalism av Donald W. Daton, 1987, Hendricsons Publishers). Se om mange filosofiske og teologiske problemstillinger og mulige problemløsninger her, fyldig bakgrunnsstoff, mao

For å få frem et enda større grunnlag for å se kristentroen i kontrast til islam, ser vi litt andre toner her, fra kalvinisten Loraine Boettner skriver: «Hadde ikke synden blitt tillatt, ville (guds attributter) ha blitt begravd i en evig natt. Og jorden – uten Guds (bekjentgjorte) attributter – ville vært som en jord uten lyset fra solen. Synden ble derfor tillatt for at Guds nåde skulle komme for dagen i Hans tilgivelse og at Hans rettferdighet skulle komme til syne i straff. Syndens inntreden i verden er et resultat av en design formet i Guds evighet og som Han hadde til formål å åpenbare for sine skapninger som et fullendt verk i all sin fullkommenhet». (The Reformed Doctrine of Predestination s 234)

NB: Boettner kan høres ut som en apologet for islam, og for islams predistinasjonslære, men samme forfatter gir følgende sammenfatning av forskjellen mellom kalvinismen spesielt og islam:

«Syndens opphav og den karakter er beskrevet totalt forskjellig i islam og kristendommen. I islam finnes ikke doktrinen om Gud Faderens farskap og hensikt med frelsen for å avdempe følgene av guds forordninger. Gud blir presentert som om han skapte visse grupperinger av mennesker vilkårlig og noen av disse til paradiset og de andre til helvete. Lite eller intet rom er avsatt til ansvar og skyld. De benekter at det har skjedd noen utvelgelse i Kristus for nåde og herlighet og at Kristus døde en offerdød for sitt folk. De har ingen ting å si om effekten av Guds frelsende nådegave eller om «perserverance», dette at den troende som er gitt nådens gaver ikke faller i fra … Kjærligheten som et gudsattributt er fraværende i Allah. Ideen om at Gud skulle elske oss eller at vi skulle elske Gud, er fremmede tanker for islam … «).

En annen kalvinist som jeg har referert tidligere skriver:

John Piper:

Titusenvis av foreldreløse barn lurer på om de har en fremtid. Vil de ha en fremtid hvis ikke Gud viser seg som allmektig for dem? Når jeg får dette spørsmålet: Tror du at det var Gud som forutbestemte at min far skulle dø?, - så svarer jeg: Ja, Herren gir og Herren tar, velsignet være Guds navn. For den makt Gud styrer alt ondt med, gjør det også mulig for Ham til å styre ditt liv. Han har all makt til å vende dette onde og alt annet ondt i ditt liv til ditt beste for deg i evigheten. Og dette er faktisk ditt eneste håp, både her i verden og i den neste. Hvis du derfor «ofrer» Guds allmakt for å frikjenne Ham for din fars død, så ofrer du alt. Og du vil vel neppe havne der.

Guds allmakt utgjør selve fundamentet for at vi skal kunne utholde denne verdens lidelser, selv om denne allmakten skaper vanskeligheter med å forklare og forstå synden og det onde. Hvem skulle vi ha vendt oss til hvis vi ikke hadde Gud som kunne hjelpe oss med å forstå de lidelsene som han har forutbestemt skulle ramme oss her i livet? Så, ja, absolutt, jeg tror på Guds allmakt og på den trøst som denne gir.  Synden og syndene  ... 9

Her legger jeg inn det reformerte skjemaet som jeg nevnte over, et skjema som kan minne om Livets Tre i den jødiske kabbala eller qabbalah:

-

Før vi går videre, og for å holde oss til Synden og syndene i kristendom og islam, kan det være på plass med et lite innspill fra islamsk teologi om «nåden» og syndstilgivelse, en teologi som skiller seg ganske tydelig fra all kristen teologi og lære om synden og nåden:

Laylat al-Qadr, skjebnenatten, faller på en av de siste ti ulike nettene i Ramadan (den 19., 21., 23., 25., 27. eller 29. ramadan). Den betraktes som den helligste natten i hele ramadan-måneden, ettersom dette sies å ha vært natten da Koranen ble åpenbart til Mohammed. Natten betraktes som bedre enn tusen måneder (Koranen, Sura 97:1-3). Det sies at den som frivillig ber denne natten får tilgitt alle sine synder. Der er ikke sikkerhet om hvilken av de seks nettene, som er den riktige. Derfor oppfordres ofte muslimer til å be på alle seks nettene for sikkerhets skyld.

https://no.wikipedia.org/wiki/Islamske_h%C3%B8ytider

Islam er tradisjonelt innenfor ortodox kristen teologi regnet for å være en gjerningsreligion på linje med jødedommen, (hvis vi bortsett fra nyere forskning som viser at til og med fariseere, som Jesus angrep, kunne regne med en gratis nåde uten gjerninger).

 Kristen teologis hovedbudskap er at frelsen kommer av Guds frie nåde og at mennesket selv ikke kan frelse seg selv ved gjerninger, men ved tro alene, (pluss gode gjerninger innen visse trosrammer). Alt avhenger av Guds nåde, dvs frie og uforbeholdne gave, dvs frelse.

Dette er det tydeligvis noen som vil endre på og da – antakelig - av noen som har interesse av å fremstille islam som mest mulig akseptabel for kristne ører, men da med visse «korrigerende» forbehold som brukes for å fremstille islam som mer human og mer akseptabel som religion for moderne mennesker:

Islam definerer synd (dhanb ذنب) som alt som går mot Allahs vilje. Som i jødedommen anser man synd for å være en handling, og ikke en tilstand. Mennesket anses som syndig, og godt kommer fra Allahs nåde.

Gode gjerninger er viktig i islam, men anses ikke å ha en frelsende effekt; bare guddommelig «nåde» - den islamske nåde er en helt annen enn den kristne Gud’s nåde -  kan frelse. Tilgivelse kan oppnås først og fremst gjennom anger.

I noen radikale tolkninger av islam (det er bare 1 av 73 fremtidige sekter som er den rette ifølge Koranen), anser man at det å begå en synd, selv i enkeltstående tilfeller, fører til at personen ikke lenger er en muslim og vil gå fortapt. https://no.wikipedia.org/wiki/Synd

I en pensumbok på Universitetet i Oslo fra rett før århundreskiftet, kan man finne følgende protestantiske beskrivelse av hvordan synden oppfattes, en beskrivelse som her kontrasteres med en beskrivelse av synden sett fra muslimsk side gjengitt under:

For Luther er synd ikke først og fremst et moralsk begrep, men et religiøst begrep. Synd er noe annet enn umoral. Synden dreier seg om mitt forhold til Gud og dermed m hva jeg legger til grunn for min selvforståelse, eller i siste instans setter min lit til. De som bygger livet og selvrespekten sin på rikdom, klokskap eller moral, lever i synd, mener Luther. Disse mister livsmotet når rikdommen, klokskapen og moralen svikter dem. Synden går med andre ord på tvers av våre moralske begreper og slik sett kan det derfor finnes både moralske og umoralske syndere, samtidig som umoral alltid er synd.

Synden kommer primært til uttrykk når man unndrar nesten det liv han skulle ha hatt. At mennesket er syndig, betyr ikke at mennesket ikke kan gjøre det som er rett og godt rent moralsk eller i religiøs mening, men mennesket er ikke godt eller rett i religiøs forstand selv om det gjør rettferdige og gode gjerninger. Synden hindrer heller ikke mennesket i forstå eller kunne vita hva som er rett. Synden innebærer tvert imot at mennesket gjør det som er galt enda det godt hva som er rett. Menneskets vilje er ikke fri overfor Gud, - coram deo - , men overfor mennesket – coram omnibus- , kan det ikke tviles på at mennesket nettopp er fritt, med visse forbehold, selvsagt.

(Tegn og fortolkning s 118)

-

Og i kontrast: Om synd i islam: Funnet i en gratisbrosjyre på en stand reist av Islam-nett utenfor Stortinget i oktober 2015:

Når mennesket dør, vil det møte Gud ansikt til ansikt på dommens dag. De kristnes oppfattelse av hva synd er, er at den kvalifiserer for evig dom. Den kristne er sjanseløs overfor Gud. Uansett hvor mye du forsøkte i ditt jordeliv vil dine gjerninger være verdiløse på grunn av synden. Den kristne vil derfor alltid komme til kort overfor Guds perfekte standard. Det eneste håp han har er en frelser som vil sone syndene for ham og forløse ham, for alle kommer til kort overfor Guds fullkommenhet. De kristne har følgelig intet annet valg enn å stole på at blod og et grusomt mord er nødvendig for frelsen og han vil derfor finne det umulig å tenke bort korsfestelsens og Jesu død som selve vilkåret for frelsen. De ville ha opplevd total fortvilelse stilt overfor Guds nåde hvis de skulle oppleve å møte Gud direkte uten Jesu korsfestelse og død. 

Et menneske er en programmert maskin med innebygd valgfrihet (a machine programmed with choice). Allah, (forfatteren bruker betegnelsen Gud), Skaperen, skapte mennesket fullt bevisst at mennesket ville komme til å synde. Mennesket er programmert til å synde, men kan velge om det vil omvende seg, eller angre (repent).

Allah er ekstremt tolerant og nåderik. Tenk deg om, hvor stor nåde (bounty) kan du vel ikke nyte i denne verden! Mat, drikke, helse, rikdom, synsevne etc. Trass i alle dine overtredelser og synder: Allah vil støtte deg og tilfredsstille dine behov, Allah vil ikke ødelegge deg … hvor skulle han ødelegge sine lydige tjenere i livet etter døden? (Fra The concept og God’s mercy in islam and christianity, by Molana Ahmed Pandor, utlagt på en stand ved Stortingets T-banestasjon i oktober 2015 av islamnett.no)

Ikke tvil på Allah’s nåde. Når du møter ham i det neste liv vil Han være kjærlig og mild. Hvis du lengter etter å møte Ham, vil Han lengte etter deg. Når du går Ham i møte, vil Han løpe for å komme deg i møte.

Hvis du kommer til Ham med sann tro på Ham alene, vil din kjærlighet, dine gode gjerninger og din omvendelse og anger, så vel som den synden du er programmert til å gjøre, så vil Allah tilgi deg og tilstå deg frelse umiddelbart.

Ikke la Satan friste deg til å tro at du vil komme til kort overfor Hans miskunn og tilgivende (loving) nåde eller at ikke kan nå Paradis uten en (annen) frelser.

Abu Saeed fortalte at Allah’s budbringer Muhammed fortalte at Satan sa: «Ved Din makt, min Herre, så skal jeg fortsette å forføre dine tjenere på villspor så lenge det ennå fins ånd i dem. Herren, som er stor og herlig, svarte: «Ved min makt, herlighet og opphøyde stilling, skal Jeg tilgi dem så lenge de ber om min tilgivelse».

Abu Huraira forteller at profeten sa: «Ved Ham som holder mitt liv i sin hånd, - hvis du ikke skulle komme til å synde, ville Allah ha strøket deg fra livet og erstattet deg med folk som ville begå synd og så søke tilgivelse fra Allah som da igjen ville tilgi ham».

Allah’s nåde og kjærlighet overgår langt behovet for at uskyldig blod blir spilt, enten det gjelder  Muhammeds blod eller Jesus eller at Abrahams blod skulle bli spilt til frelse for noen.

Nåde: Frelse oppnås gjennom tro, gode gjerninger og Guds nåde. Synd betyr ikke død, synd er et middel for at vi skal be om en tilgivelse som alene tilstås via anger og omvendelse og ved at man vender seg mot Allah. Frelsen avhenger ikke av at Allah straffer seg selv. Muslimer tilber Allah som Han er i sin egen kunnskap om seg selv (in His own knowledge of himself), ved siden av erkjennelsen av Hans vidunderlige egenskaper og fullkommenhet».

Så langt en brosjyre utdelt på Karl Johan om «den islamske nåde».

En advarsel, før vi går enda lenger:

William Ewart Gladstone (1809–1898) was Prime Minister of Great Britain four times: 1868–74, 1880–85, 1886 and 1892–94. He called the Qur’an an «accursed book» and once held it up during a session of Parliament, declaring: «So long as there is this book there will be no peace in the world.»

Professor Arne Helge Teigen: Innføring i kristen tro, 2008, 18.3. Forholdet mellom nådemidlene, Ordet, dåpen og nattverden. s 214 ff, Se om Teigens glimrende og like lødige som lettfattelige og svært nødvendige bøker i dag om reformert og luthersk teologi i dag her

Vi kan bare kalle noe for sakramenter dersom vi ut fra Jesu innstiftelsesord kan påvis at det dreier seg om ordninger som er til for å formidle Guds tilgivelse for synd i mennesket.

Det må nevnes at Jesus har innstiftet sakramentene som ordninger Jesus har knyttet evangeliets løfte om syndens forlatelse til bestemte ytre fysiske midler og handlinger. I dåpen har han knyttet Guds ord og evangeliets løfter sammen med vannet. I nattverden med vin og brød.

I begge sakramenter formidler Gud sin nåde.

Det er Jesu innstiftelsesord som gir sakramentene deres virkning. At dåpen gjenføder og meddeler frelsen – se Lønning, som uttrykker tvil her – skjer derfor i kraft av disse løftene.

Dåpen er det vi kan kalle berøringens nådemiddel der Guds ord gjør sin virkning når det kommer sammen med dåpens vann. … Dette ordet gir tro, gjenføder og meddeler frelse, Ti 3, 4-7.

s 217 ff: Det er i tysk og norsk teologi utviklet det som kalles et distributivt syn på nådemidlene. Aalens oppfatning blir viktig når man møter spørsmålet om mennesker som blir kristne i voksen alder uten å være døpt. Blir de først kristne i og med dåpen? Aalen svarer at forkynnelsen ikke kan gi mennesket frelsens gave, men kun presenterer evangeliet og innby mennesker til å motta Guds nåde i dåpen.

Den tro et menneske får ved å høre eller lese evangeliet er som en tom hånd, hevder Aalen. Først ved dåpen skjenkes frelsens gave, og først da er mennesket frelst og gjenfødt, mener han. Det eneste nådemiddelet som kan gi frelsens gave og gjenføde mennesket, er derfor dåpen, mener Aalen.

Dåpen har en sterkere virkekraft enn det talte og leste ord.

Johan Gerhard mente imidlertid at mennesket mottar frelsen og blir gjenfødt i det øyeblikk det kommer til tro.

… et annet forhold er at dåpen ikke bare gjenføder, men også er en paktslutning mellom Gud og mennesket som lar seg døpe.

s 220: Gud gir troen på Jesus Kristus, gir synenes forlatelse, gir Den hellige ånds gave, og at han også gjenføder mennesker gjennom dåpen.

Ifølge pinsevennene er det mennesket som handler overfor Gud i dåpen. Ved dåpen gir mennesker seg selv til Gud etter først å ha kommet til tro. Samtidig lærer de at dåpen verken gjenføder eller frelser. … de åpner derfor ikke for barnedåp. De nøyer seg med å kalle dåpen en bekjennelseshandling.

Apgj 2. 38-39: viser tydelig at det er Gud son handler i dåpen.

Barna trenger ikke barn tilgivelse for synden. Man taler om velsignelse av barn, ikke dåp av barn.

Tit 3. 4-5 etterlater ingen tvil om at Gud «frelser» mennesket gjennom dåpen, («gjenfødelse og fornyelse ved … ).

Rom 6. 3-4 – gjør den som døpes delaktig i Jesu død og oppstandelse …

s 223: Dåpen fører mennesket inn i en pakt med Gud, 1 Pet 3. 21. … Det er nødvendig å være troende for å kunne ha noe nytte av dåpen og av den pakt man føres inn i. … verken voksne eller barn kan egentlig tro på den sanne Gud av seg selv.

Det skapes tro i de små barna når ordene kommer sammen med vannet … troen skapes da på det før-bevisste plan, og denne tilliten er der og blir bevisst så sant barnet hører Bibelens budskap om Jesus Kristus i oppveksten. Mennesker som er døpt som barn, kan like vel falle ut av dåpens pakt og komme bort fra den nåde som Gud ga i dåpen.

Omvendelsen og troen:

Ordet omvendelse brukes ikke helt entydig i Bibelen. … det settes sammen med tro og betegner da en side ved det som skjer når et menneske blir kristent. Epistrefo går mer i retning av å si noe om den ytre side ved det som skjer når et menneske omvendes. Metanoeo betyr å endre tankesett, å skifte mening eller grunnoppfatning av noe, som gjerne skjer på det indre planet. Det dreier seg om endring av menneskets hjerte, sinn og grunnholdning. se Matt 3. 2, og Matt 11. 21.

Omvendelse av det indre kommer først. … Det omvendte menneske får en ny oppfatning av seg selv og sitt forhold til Gud. Man innser at en er slik Bibelen sier at en er, nemlig en synder som står Gud imot og er skyldig overfor Gud. Det trenger derfor Guds nåde og tilgivelse.

Ved at mennesket ikke kan være eller gjør det loven påbyr og forbyr, drives det til forsøk på selvforbedring og selvforsvar og anser seg som skyldig overfor Gud. Guds hensikt med å føre mennesket til dette punkt er at det skal gjøres mottakelig for å ta imot hans nåde.

Mennesket har i utgangspunktet ikke tro til Gud. Den augsburgske bekjennelse II: alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adam blir født med synd, det vil si, uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær …

L’s Lille katekisme: Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.

Troen på Jesus Kristus er oe som må skapes i mennesket. Troen er ingen viljesbeslutning. Det er heller ikke riktig å si at troen på Jesus blir til ved at Gud omskaper menneskets vilje, slik at mennesket blir i stand til å vege å tro. s 239

Først når troen forstås som tillit, kan vi tenke rett om hva det vil si at Gud gir troen. Tillit både til Gud og mennesker kan ikke styres av viljen.

Konkordieformelen: Ved dette middel, nemlig forkynnelsen og høringen av Guds Ord, virker Gud og knuser våre hjerter og drar mennesket slik at det ved forkynnelsen av loven erkjenner sin skyld og Guds vrede og føler en sann skrekk, anger og smerte i hjertet; og ved forkynnelse og betraktningen av det hellige evangelium om den nådige tilgivelsen av synden i Kristus, blir en gnist av tro tent som mottar tilgivelse for syndene for Kristi skyld og trøster seg til evangeliets løfte. På denne måten blir Den hellige ånd som virker alt dette, gitt i hjertet.

(Flere lutherske teologer har forstått troen som en viljeshandling: Leiv Aalen, Jan Olav Henriksen).

Fordi troen er tillit og fordi tillit er noe grunnleggende i menneskets vesen, kan vi si at troen kommer før alt annet i det kristne livet.

Følgende er bygget på inspirasjon fra Arne Hele Teigens Kors og frelse, 2016:

s 15, om Jean-Francois Lyotard, 1924-1998: Utviklingen særlig innen data og teknologi, fører til at det blir stadig vanskeligere å sette kunnskap inn i helhetlige forklaringsmodeller. Samtidig som kunnskapen blir mer omfattende, fragmenteres den. Rasjonalismens tid bryter sammen. Metafortellingens tid er forbi. Fra kristent ståsted kan man gi Lyotard en viss tilslutning. At mennesker ikke makter å se den store sammenhengen i tilværelsen, hører med til det som også kristendommen lærer. Men kristendommen er imot at det overhodet ikke finnes sammenheng eller ening i tilværelsen.

Jacques Derrida, 1930 – 2004: Dekonstruksjon forsøker å påvise at den vestlige tenkning definerer virkeligheten i rammen av en gjennomført enten/eller skjematikk. Dette innebærer fordommer. Definerer vi noe som negativt eller mindre verdig, skyldes dette forutinntatte oppfatninger som er bestemt av tro, virkelighetsoppfatning eller kultur. Alt som hører inn under «metafysikk» er det egentlige grunnlag for vår vurdering av virkeligheten, hevder Derrida. Vårt språk forenkler virkeligheten og legitimerer maktmisbruk og vold. Å definere noe som mindreverdig, er maktbruk. Ord og begreper er dypest sett tvetydige …

Derrida ønsker å bruke sin tenkning for å overvinne sosiale motsetninger … selv avviser han nihilismen.

Michel Focault, 1926-1984: Hans filosofi er egnet til å utvikle analyser og kritikk av sosiale maktrelasjoner. Den undergraver enhver tro på at det virkelig finnes struktur, mening og sannhet i tilværelsen. Alt reduseres til forestillinger og illusjoner. Han stiller seg kritisk til «forestillingen om mennesket». «Det er oppmuntrende og dypt beroligende å vite at mennesket ikke er annet enn en relativt ny oppfinnelse, en figur som ennå ikke er to hundre år, en enke fold i vår viten, og at det vil forsvinne straks denne finner en ny form». Mann og kvinne er språklige konstruksjoner. Ordene er maktmidler som tvinger mennesket inn i bestemte og begrensede handlingmønstre.

Kevin J. VanHoozer skjelner mellom seks typer postmoderne teologi, bl a dekonstruksjonalistik og feministist postmoderne teologi. Disse utøver sterkt kritikk av teologiske dogmer, en dogmefri teologi for vår tid. Dogmene spriker i forskjellige retninger. Ikke lenger mulig å tro på evige sannheter eller dogmatiske læresetninger. Dogmene begrenser menneskers frihet og selvforståelse.

John Caputo, 1940: Dogmer utgjør en unødvendig maktutøvelse osv. In strong theology there’s a conversation stopper. In weak theology there isn’t, ther is simply endless interrogation and open-endedness. s 21. Dekonstrukjsonen skjer ved dogmekritikk. Det man skal frigjøres fra er selve troen på at det finnes eviggyldige sannheter, trossetninger eller normer. Jesus frigjør ved dekonstruksjon, han vill ha rettet kritikk mot de bestående kirker, dere læresetninger og væremåter. Frigjøring kan ikke knyttes til Jesu død og oppstandelse. Kirken må alltid dekonstruere seg selv.

s 85 ff: Johann Gerhard, 1582-1637: Viser til Rom 5. 12 ff når han skal forklare arvesyndslæren. Synden kom inn i verden med ett menneske. Den videreføres som en ond arv, fra generasjon til generasjon. Hva betyr syndigheten i? Hvilken synd er det som ligger til grunn for alle synder? Svar: Den synden som er roten til alle andre synder, er ikke hovmod eller trangen til selvopphøyelse, den er at mennesket ikke lenger tror Gud. Å tro Gud er å ha tillit og fortrøstning til Gud, slik ha er åpenbart i Bibelen. Å mistro Gud er det motsatte. Det er å ikke ville tro Gud … Mistroen til Gud er årsak, både til menneskets selvopphøyelse og alle andre synder i menneskehetens historie.

Ved sine frekke spørsmål sådde Satan tvil om Guds godhet inn i Adam og Evas bevissthet, og de ble beveget til å mistro Gud og deretter bryte budet Gud hadde gitt. Syndefallet skjedde derfor først i menneskets hjerte. Synd som mistillit til Gud kommer alltid først og den ligger dypt i menneskets natur.

I Middelalderen ble det utviklet forskjellige oppfatninger om hvor omfattende Jesu soning var. Noen lærte at Jesus ved sin død på Golgata sonet for arvesynden, men ikke for de syndene menneskene gjør daglig. Dermed ble rekkevidden av Jesu frelsesgjerning innsnevret. Teigen: Jesus har sonet for alle synd, både det vi kaller arvesynd og de daglige syndene.

Augustin skriver at Jesus har sonet for alle synder. I ham mottar vi tilgivelse for alt.

s 93: Melanchthon poengterer at den nåden Gir for Jesu skyld, består i fullkommen tilgivelse for alle skyld. Den som lever i troen på nåden gjør gode gjerninger, fordi nåden driver dem til det. Nåden driver frem et nytt liv i dem. … ikke for at vi skal stole på at vi fortjener nåden ved dem, men for Guds viljes skyld. Bare ved troen gripes syndsforlatelsen og nåden. Og fordi Den Hellige Ånd blir mottatt ved troen, blir hjertene nå fornyet og får et nytt sinn, slik at det kan bære frem gode gjerninger, (Augsburgske bekjennelser, artikkel xx).

«For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden, Rom 6. 14. Her lover Gud at synden skal tape sin makt i det menneske som lever i Guds nåde. Teigen: Det er kanskje ikke rett å bruke ordet lovmessighet om forholdet mellom nåden og de gode gjerninger. Bare å si at vi har å gjøre med et løfte som Gud oppfyller. Nåden er selv årsaken til at synden taper sin makt i et troende menneskes liv. Poenget er at det finnes en makt som motvirker synden og dens makt. … Forsoningslæren er selve omdreiningspunktet for alt vi tror på som kristne. s 97.

Jeg lar meg inspirere nok en gang av Teigen’s: Ny-kalvinisme – en orientering, 2014:

s 30 ff: Arminius og remostrantene mene at den kalvinske lære om dobbelt forutbestemmelse kommer i konflikt med læren om Guds kjærlighet. De kunne ikke få det til å stemme at Gud har bestemt enkeltmennesker til å gå fortapt. Ifølge Arminius vet Gud på forhånd hvem som kommer til å svar ja på kallet til frelse og hvem som kommer til å si nei. De som Gud på forhånd ser og kommer til å omvende seg, er identiske med de utvalgte, Rom 8. 29. «For dem som han forut jente, de har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans sønn bilde».

Kalvinister argumenterer med at «forut kjente» betyr de han forut har skapt til å bli frelst. De hevder at arminianeren gjør troen til en forutsetning for utvelgelsen. Dermed blir ikke utvelgelsen ubetinget, s 30. I kalvinismen forutsettes det at Gud velger mennesker til frelse uten betingelser, - ikke engang troen kan være forutsetningen for å bli utvalgt. Gud velger for at mennesker skal tro, ikke på grunn av deres tro.

Arminius lærte «totalt syndeforderv» og at mennesket ikke egentlig er i stand til å elske Gud. Men like vel kan mennesket på en måte samarbeide i omvendelsesprosessen. Det som muliggjør dette samarbeidet, er det som blir kalt «den forutgående nåde». Jesu soningsdød utløste en helbredende nåde som Gud gir til alle mennesker og denne nåden demper syndefallets følger i menneskeheten, skriver Teigen. Skal man bli en del av de utvalgte, må man omvende seg til Gud og tro og dette er mulig for alle, fordi Gud i kraft av sin forutgående nåde har gitt alle mennesker evnen til å vende om.

Ifølge kalvinister vet Gud alt som kommer til å skje, fordi han styrer verden slik han på forhånd har bestemt i sine «evige dekreter». Calvin lærer at Gud har bestemt menneskets evige skjebne før det skapes. s 34. Ef 1. 4: Gud utvalgte oss i Kristus «før verdens grunnvoll ble lagt» og til frelse eller fortapelse.

Dogmatikk-professor Wayne Grudem mener at Gud bestemte at både de utvalgte og de forkastede skulle rammes av syndefallet. Han mener imidlertid at hverken supra- eller infralapsianerne egentlig vil forstå rekkefølgen i tidens kategori. Men frelsen skal ikke engang foreligge som en mulighet for de som Gud har bestemt skal gå fortapt. Reprobation is the sovereign decision of God before creation to pass over some persons, in sorrow deciding not to save them, and to punish them for their sins …

Har Gud to viljer? Spørsmålet er et viktig anliggende for calvinister. For John Piper blir spørsmålet om Gud følger sitt «begjær» etter å frelse alle, eller om Gud underordner frelsesbegjæret til sine dekreter. Piper mener at Gud har valgt den siste løsningen. Nåden er for Piper og kalvinsk teologi «suveren», - nåden er ikke tilgjengelig for alle. Guds overordnede vilje er å herliggjøre nåden som «suveren» og det betyr at Gud setter grenser for hvem han søker og gir nåden til.

Luthersk oppfatning, s 42 ff: har tyngdepunktet på et annet sted. Den sentrale og overordnede saken her er læren om rettferdiggjørelse og frelse. Man må lære å se tingene i lys av nåden, sa Luther, og dermed blir læren om at Gud vil at alle menneskers frelse grunnleggende.

Ifølge klassisk luthersk teologi er Jesu soning for verden synd selve årsaken til at Gud søker mennesker for å frelse dem. Det er ikke Guds dekreter om utvelgelse til frelse eller fortapelse som setter Gud i bevegelse for å frelse enkeltmenneske, men det faktum at Jesus allerede har gjort for all verdens synd. For Jesu skyld søker Gud både de menneskene som kommer til å omvende seg og de som ikke lar seg omvende. Universal kallelse er en innbydelse som rettes til alle mennesker. Den partikulære utvelgelse retter seg mot enkeltmenneske. Gud handler ikke etter to agendaer overfor menneskene. Den konkrete kallelse følger ikke av at noen skulle være bestemt til frelse, mens andre ikke er det. Men: I Den trellbundne vilje kan tolkes dithen at Luther sondrer mellom to viljer i Gud. Luther skjelner mellom det han kaller en skjult og en åpenbart vilje i Gud. Men uten Skriftens åpenbaring finnes ingen for frelse. Utenom Skriften er Gud skjult.

Læren om utvelgelsen må forankres i evangeliet, ikke i loven, påpeker Melanchton. Han begrunner mao læren i Jesus Kristus og hans frelsesgjerning.

Johann Gerhard tenker om Guds forhold til det onde er at Gud opprettholder alt som er til. Dette betyr like vel ikke at Gud er årsak til synd, eller at gud vil synd. En slik lære vil være uforenlig med Guds godhet. Men Gud involverer seg i forhold til alt det onde som skjer. Han skjelner mellom syv måter Gud involverer seg på. Han hevder at Gud forholder seg til menneskers synder ved å forutse dem, ved å opprettholde de onde menneskers eksistens ved å tillate onde gjerninger, ved å overlate den onde til sine gjerninger, ved å overgi dem til Satan, ved å sette grenser for det onde, og ved å drive frem noe godt av de onde gjerningene.

Tankegangen til Gerhard er at synden følger som en motreaksjon når mennesket møter Guds gode vilje og bud. … Gud er ikke ond og gjør heller ikke det onde. I møtet med Guds godhet fremprovoseres likevel menneskers ondskap. … Dypest sett vil mennesker synden, Gud vil den imidlertid ikke. Skal mennesket omvendes, må det derfor overbevises både om sin skyld og sitt ansvar for synden. Først når mennesker innser sitt syndeansvar er det mottakelig for å ta imot budskapet om at Kristus allerede har gjort opp for synden, og først da er mennesket også åpent for å tro at Gud tilgir synden for Jesu skyld. s ff 49

Gerhard avviste Zwinglis påstand om at Gud er hevet over sin egen rettferdighet og lov derfor kan tillate seg det onde. Dette vil splitte læren om Guds enhet. Gud har ingen skjult agenda som innebærer t han vil at noen skal synde. Gud hever seg ikke over sin egen lov og sin egen rettferdighet, men han handler i samsvar med sin lov og rettferdighet. God is good and rigtheous by his own nature. s 46

Calvin mente at alt skjer fordi Gud fra evighet har bestemt at det skal skje. Dette fører til at Gud også har ansvar for eller er årsak det onde, noe luthersk lære tar avstand fra. Calvin anser Guds forutviten som kausal. I større grad tilskrives derfor mennesket selv større ansvar i lutherdommen.

Ifølge Gerhard følger ikke de onde handlinger av Guds evige dekreter. Skal mennesket omvendes, må det derfor overbevises både om sin skyld og sitt ansvar for synden.

Wayne Grudem: Gud bestemte at både de utvalgte og de frelste skulle rammes av syndefallet.

Infralapsarianern mener at Gud først skapte menneskene og at han deretter bestemte å tillate syndefallet, og at han sp, etter syndefallet bestemte å frelse noen fra syndefallets følger og forkaste andre. Utvelgelsen skjer altså etter fallet. Supralapsarianerne forutsetter at Gud forutbestemte til frelse og fortapelse skjer før skapelse og fall. Grudem tenker imidlertid ikke i tidskategorier her. Men han hevder at det er noen Gud ikke vil frelse. Reprobation is the sovereign decisision of God before creation to pass over some persons, in sorrow deciding not to save them, and to punish them for their sins, and therby to manifest his justice. Forutbestemmelsen forankres med andre ord i et såkalt evig dekret.

Spørsmålet for John Piper blir om Gud primært følger sitt «begjær» etter å frelse alle, eller om Gud underordner frelsesbegjæret til sine dekreter. Gud har valgt den siste løsningen. Guds vilje er underordnet dekretene. Teigen: At Gud har foretatt dette valget, setter grenser for Guds vilje og begjær etter å gi frelse til alle, konkluderer Piper. ff s 40.

Dekretene er dermed bestemmende på den kalvinske forståelsen av Guds nåde. Nåden er, ifølge Piper og kalvinsk teologi, «suveren», og det betyr at nåden ikke er tilgjengelig for alle. Guds overordnede vilje er å herliggjøre nåden som «suveren», og det betyr at Gud setter grenser for hvem han søker å gi nåden til.

Ifg luthersk lære er Jesu soning for verdens synd selve årsaken til at Gud søker mennesker for å frelse dem. Det er ikke Guds dekreter om utvelgelse til frelse eller fortapelse som setter Gud i bevegelse for å frelse enkeltmennesker, men det faktum at Jesus allerede har gjort for all verdens synd. For Jesus skyld søker Gud både menneskene som kommer til å omvende seg og de som ikke lar seg omvende. s 42 Læren om Guds alminnelige frelsesvilje blir altså styrende for den lutherske lære. Konkordieformelen forutsetter at Guds vilje er enhetlig. Gud handler ikke etter to agendaer. Guds ene vilje med alle, er at de skal bli frelst. Dette betyr likevel ikke at alle blir frelst. Det avhenger om de får høre evangeliet og tar imot den frels som evangeliet tilbyr.

s 58 ff Grudem lærer begrenset soning.  Erickson lærer at Jesus døde for alle mennesker, både de som tror og blir frelst, og de som ikke tror og går fortapt. (Det har ikke latt seg påvise at Calvin selv lærte eksplisitt begrenset soning. Denne læren ble særlig vektlagt av John Owen, en av Cromwells medarbeidere. Hvordan kan man si at Jesus døde for alle mennesker, og samtidig hevde at de som ikke tror går fortapt? spør Owen. Tenker man slik, betyr det at Gud straffer synden to ganger. Først straffes Jesus som menneskenes stedfortreder, deretter straffes de som ikke tror, for de synder som Jesus allerede har sonet.

Går mennesket fortapt på grunn av sin vantro, spør Owen, kommer man i konflikt med påstanden om at Jesus har sonet alle synd. Da blir vantroen en synd som Jesus oning ikke gjelder for. Konklusjonen er at soningen bare skulle gjelde for de som er utvalgt til frelse.

Matt 1. 21: - Jesus skal frelse sitt folk – og bare dem. John 10.1: Den gode hyrde gir sitt liv for fårene, dvs de som tror. 1 John 15. 13: Jesus gir sitt liv for sine venner. Apgj 20. 18: Jesus kjøpte menigheten med sitt blod. John 17. 9 – Jesus går i forbønn for de som tror på ham. I Matt 20. 28 og Mark 10. 45 gir Jesus sitt liv som løsepenge for mange, dvs ikke alle.

Erickson: Avviser både supra og infralapsianerismen og definere seg som «su-lapsarianer». Dette mener han åpner rom for at Jesus soning var for alle mennesker. Dekretet om å frelse alle kommer nemlig forut for dekretet om utvelgelse og forkastelse. s 62

John 1. 29: Guds lan bærer verden synd. John 3. 16: Bære verdens skyld. Gud elsket verden …

2 Kor 5. 14: Jesus døde for alle. Hebr 2. 9: - soning for hele verden. 1 Joh 2: - ikke bare for våre men for hele verden. John 4. 14: - Sønnen verdens frelser, 1 Tim 4. 10: Jesus for alle, men mest dem som tror. Ericksons tronargument: At Jesus sier han gir sitt liv for sine får, betyr ikke nødvendigvis at han ikke har gitt sitt liv også for andre. Da måtte i tilfellet vært sagt eksplisitt i teksten … Man må tale om to typer av bibelord som taler om forsoningen. Noen tekster taler om at Jesus soning var for alle, mens andre taler om at Jesus døde for sin får eller sine barn. Man må spørre om hvilke tekstgruppe som skal ha forrang.  Erichson velger å gi forrang til de tekstene som taler om soning for alle mennesker og for alle synd. At Bibelen lærer at Jesus døde for noen, utelukker ikke at han også døde for alle.

Erickson er ikke «arminianer». Teigen: Læren om frelsen i Jesus Kristus må være det overordnede og styrende prinsipp for teologisk helhetstenkning.

s 69 Teigen: Syndefordervet går i arv og alle er gjennomtrengt av synden, men ikke slik at man mener det hører md til menneskets skapte natur å være syndig. Både lutheranere og kalvinister mener at menneskets natur er god i og for seg. Synden omtales derfor som noe som gjennomtrenger menneskenaturen uten å bli identisk med den.

Flacius satte likhetstegn mellom synden og menneskets natur og at Guds bilde i mennesket gikk tapt og at dette bildet ble erstattet med Satans bilde. Derfor ble menneskets natur syndig. Luther og reformatorene ville unngå en teologi som ville tvinge på Gud at han har skapt det onde. Synden gjennomtrenger menneskets natur slik ilden gjennomtrenger glødende jern. Og disse to er ikke identiske.

Calvin beskriver synden nærmest som en lammende gift, eller som en sykdom som preger alle egenskaper og fører til at viljen bindes. Men iflg Calvin har ikke mennesket tapt sin vilje etter syndefallet. Sjelsevner kan være døde, men viljen er ikke utradert. Poenget er at mennesket søker seg bort fra Gud og inntar en fiendtlig posisjon overfor Gud. Han avviser Duns Scotus som mente at arvesynden bare er en mangel på opprinnelig rettferdighet. Synden er total og setter sitt preg på alle menneskers sjele-evner. Calvin mente at Guds bilde i mennesket ble ødelagt, men slik at bare enkelte egenskaper ble borte og at de ble erstattet av andre negative egenskaper. Arveskylden innebærer arv av personlig skyld: Gjennomtrengt og skyldig, altså.

Erickson mener alt dette betyr «total depravity». Canons of Dort: Mennesket var skapt i Guds bilde. Det hadde en sann og frelsende kunnskap om Gud, men denne kunnskapen gikk tapt og alle egenskaper ble gjennomtrengt av syndens makt. Mennesket misbrukte sin viljes frihet. Det påpekes at mennesket tross har et naturlig lys og en viss kunnskap om Gud og derfor en viss evne til å skille mellom godt og ondt på det menneskelige planet. Mennesket har evner og forutsetninger for å opprettholde gode ordninger i samfunnet, men dette er ikke nok til å føre mennesket til frelse og omvendelse. Skal mennesket bli omvendt kan det derfor bare skje ved at Gud griper inn ved Den Hellige Ånd og fører det til omvendelse. Omvendelsen må tilskrives Gud. Det fins ingen omvendelse uten at Gud har forutbestemt det til frelse.

Loven har, ifølge Luthersk tenkning, dypest sett samme virkning overfor alle mennesker. Den vekker synden opp og fremprovoserer menneskets lyst til synd. Den dynamikken som oppstår i møtet mellom Guds lov og det syndige mennesket, beskrives nærmest som en mekanisk prosess, men dette betyr ikke at mennesket er fotubestemt til å synde, slik tankegangen er i kalvinismen. Luther tanke er at mennesket er predisponert for synden. Er mennesket bundet til å handle i samsvar med hva Gud ha bestemt i sine evige dekreter, eller er menneskets vilje bundet av syndens iboende makt? Luther mener nok det siste. Mennesket er bundet av synden som er i mennesket selv.

John Piper går langt i retning av å henvise trellbundetheten til noe i mennesket selv, men det overordnede perspektiv er likevel at Gud styrer mennesket, enten til omvendelse eller mot fortapelse. Viljen er bundet av dekretene.

Den augsburgske bekjennelse artikkel II: «alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd … «. På naturlig vis utelukker Jesus fra læren om arvesynden.

Melanchton fremfører en tredelt forklaring: Mennesket er født uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær.

Uimotståelig nåde, s 77 ff: Erichson: De som tok imot frelsen, gjorde det fordi de var forutbestemt til å bli frelst. De andre forble uberørt. Han avviser den arminianske tolkningen av forholdet mellom forutviten og kall. Rom 8. 9 betyr ikke at Gud forut visste hvem som ville si ja til hans kall. Ordet betyr at Gud hadde personlig kjennskap til dem han ville komme til å kalle. Kjennskap blir ikke til synderen blir ikke et grunnlag for kallet, men en bekreftelse på utvelgelsen.

s 82: Gjenfødelsen kommer før omvendelsen, ifølge kalvinismen. Det åndelig talt døde menneske får både vilje og evne til å respondere på Guds kall. Gjenfødelsen skaper ikke en ny natur som må leve med menneskets gamle syndige natur, slik det hevdes i klassisk lutheranisme. Calvins nåde er en forvandlingens nåde og det er menneskets sinn og vilje som forandres. Troen er imidlertid ikke en gave man kan motta eller avvise; den er uimotståelig og føres inn i i menneskets indre bevissthet. Den «pustes» inn. (Dort).

s 83: Kalvisnimen, iflg Grudem, forstår ikke gjenfødelsen som en direkte virkning av evangeliet. Den kommer som en forvandling tilført av Gud parallelt og samtidig med at det hører evangeliet. Det er det indre kallet som får mennesket til å si ja til Guds ytre kall.

Piper legger sterkere vekt på omvendelsens erfaringer som gir de rette forutsetninger. At man erfarer Guds kall, omvendelsens forandring av livet, samt omvendelsens frukter, blir en avgjørende bekreftelse på at man virkelig er utvalgt av Gud. Fornyelsen og helliggjørelsen blir da grunnlaget for  frelsen.

Kalvinismen utvikler det vi kan kalle et voluntaristisk trosbegrep, (men det spørs om ikke emosjoner og erfaringer spiller like stor rolle). Iflg Luther kommer troen før viljen, (men heller ikke dette fortrenger den emosjonalisme man gjerne finner hos den enkelte luthersk-troende). Både lutheranere og kalvinister er monergistiske, Gud alene gjør omvendelse og tro. Luther og Melanchton brukte fidusia og credo; den første trosformen er den tro som frelser. Credo betegner den intellektuelle tilslutning til troens innhold. Troen som tillit er derfor skapt av Gud. Ved å høre, får mennesket troen som tillit til Jesus Kristus. Det som går forut for troen for troen er, ifølge luthersk tenkning ikke nyskapelse eller gjenfødelse, men syndserkjennelse. Lovens krav tvinger mennesket til å erkjenne sitt egentlig forhold til Gud. Lysten til synd, som faktisk vekkes til live ved loven, fører til at mennesket må innse at det virkelig er under Guds dm. Erkjennelse av synd og skyld følger med andre ord av selve møtet med Gud i loven. På tilsvarende måte lar det seg gjøre å tenke også om troen. Troen er dypest sett en tillit som blir til i mennesket år det får høre at Gud allerede har gjort opp for de syndene som loven anklager dem for. Troen trøster seg til at Gud tilgir oss våre synder fordi Jesus allerede har gjort opp for dem.

Bestemmer mennesket seg da for å gi sin tilslutning? Det kan egentlig svares ja på dette spørsmålet, skriver Teigen. Men den bestemmelsen mennesket da tar, er ikke identisk med troen som tillit. Troen kommer nemlig alltid forut for en slik bestemmelse og er en forutsetning for den. Det betyr at troen eksisterer i et menneske allerede før det tar en bevisst beslutning om å tro. Dette er avgjørende for at en kristen kan eie visshet om frelsen. Vissheten er forankret i troen på at Bibelen taler sant om Gud. Troen trøster seg til at Gud ikke har noen skjult agenda. Gud vil ikke forkaste noen, han mener det han sier når han tilbyr synenes forlatelse til – alle mennesker. Nettopp dette tar troen til seg. s 89.

s 90 fff: Den kalvinske lære er at mennesket blir gjenfødt før det kommer til tro, (ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge). Gjenfødelsen følge den troende livet ut og den gjenfødte og troende forutsettes å beholde sin utvelgelse livet ut. Det faktum at man er utvalgt – dvs gjenfødt – sikrer at frafall ikke kan skje. Den gjenfødte naturen er uforgjengelig og Gud har bestemt dette i sin evige rådslutning. «Wayne Grudem og John Piper mener at de erfaringer som en kristen får med hensyn til tro, gode gjerninger, og Åndens frukter, gir visshet om virkelig å være utvalgt», skriver Teigen.

Grudem mener at rettferdiggjørelsen ved tro er det eneste og det egentlige frelsesgrunnlaget, men Piper mener at også fornyelsen hører med til frelsens grunnlag. Overfor mener som er i tvil om de virkelig er utvalgt viser Piper til at vissheten om å være frelst, forankres i troen på at man er utvalgt og i læren om at Gud sørger for å bevare dem han har utvalgt i troen. Piper mener imidlertid ikke at frelsen er sikret så snart et menneske kommer til tro Spørsmålet er om troen virkelig er skapt av Gud.

Og det kan den være, hvis den bærer frukt, hevder Piper. Beviset ligger i gjerningene. Lydighet gjør den indre fornyelse synlig og er nødvendig for å bli frelst.

Luthersk tro forutsetter på sin side at troen kan dø, og at den derfor alltid må holdes i live ved nådens midler, skriver Teigen og påpeker at Pipers tilretteleggelse gjør at helliggjørelsen blir forstått som en betingelse for frelsen, (hvilket viser en inkonsistens hos Piper).

Piper og Grudem forklarer begge at de som bekjenner seg som kristne for så å falle fra, egentlig aldri har vært kristne. Piper ser ut til å skjelne mellom falsk og ekte tro.  Han synes å begrunne frelsesvissheten i erfaringen.  Åndens virkning i den troende bekrefter utvelgelsen.

I luthersk teologi blir frelsesvissheten forankret i evangeliets budskap om Jesu frelse og i Guds frelsesvilje. Man avviser ikke at den troende kan ha erfaringer, men peker på at disse er av en slik karakter at de i seg selv ikke gir noen sikker visshet. Troens erfaringer er flyktige, skriver Teigen. Vissheten om å være frelst må derfor alltid forankres i hva Gud har sagt om Guds nåde i Bibelen. 1 John 5. 12-23.

Troen betraktes ikke som en funksjon av den gjenfødte, udødelige og omskapte vilje, men som selve senteret i det kristne livet. Tro og gjenfødelse oppfattes som samme sak. Troen kan bare leve dersom den næres av evangeliet. Den knyttes opp til nådemidlene og sakramentene. Troen kan bare overleve ved Evangeliet. Den troende som ikke lenger bryr seg om Ordet, vil falle fra, ikke fordi Gud vil det, men fordi vedkommende ser bort fra de midlene Gud bruker til å holde troen levende. Uten at forholdet til Jesus vedvarer, vi troen dø. De som vedvarende hører Jesu røst, lever i et personlig forhold til Jesus, kan ikke falle fra.

Teigen skriver at han ikke kan se at kalvinismen har rett når den hevder at mennesker ikke kan stå imot kallet til omvendelse. Hans erfaring er at læren om den uimotståelige nåde kan føre mennesker inn i stor fortvilelse.  Den kalvinske teologien om kall og omvendelse innbyr nemlig til å vurdere om man tilhører de utvalgte på grunnlag av noe man opplever. … Det vi føler kan ikke ødelegge det Jesus har gjort for å frelse oss. Det kan heller ikke forandre Guds løfte.

Kommentar: Teigen og mange andre lutherske teologer ta utgangspunkt i «tillit» som en grunnegenskap i eksistensen, en relasjon alle mennesker er «konstituelt» avhengig av, (Se om Wingren og Løgstrup bl a,  Ser her, fyldig om liberalteologi og se  om Scleiermacher, som tar utgangspunkt i følelsene og «den absolutte avhengighet», som det står i Store norsk leksikon: Han … hevdet at det var en affinitet mellom religionen og den romantiske tenkningen, (Über die Religion (1799), fordi religionen består i en følelse og anskuelse av det uendelige, og kristendommen er et uttrykk for denne følelsen. Ved å knytte religion til følelse og anskuelser blir den selvstendig i forhold til både filosofi og etikk. her.)

For Schleiermacher sto fornuft og f eks formaliserte trosbekjennelser i bakgrunnen, hvis de hadde noen betydning for hans anliggende overhodet. Han er dessuten motstander av arvesynden, hvilket jo bringer ham nær islamsk teologi. Vi kan derfor si at islamiseringen av kirken har pågått lenge og at denn neppe vil stanse opp med det første, f eks i Den norske kirke.

Rudolf Otto, professor i Göttingen fra 1904, i Marburg 1917–29, la frem en psykologisk-teologisk teori som fikk stor innflytelse. Otto hevder at det hellige, «det som er helt annerledes», er kjernen i all religion. Det er paradoksalt og overveldende, og for å bestemme det nærmere, benyttet han begreper hentet fra latin: det hellige er det numinøse (fra numen, en ubestemmelig guddomsmakt), det både skremmer (er et mysterium tremendum, fryktinngytende mysterium) og tiltrekker (mysterium fascinans). her

De to nevnte teologene her blir ofte brukt av lutheranere som en oppfordring til å bruke bibeltekster nokså lemfeldig. Når Wingren og Løgstrup skriver om «tillit» som det fundamentale, og det som Gud krever av oss i møte med «den alminnelige åpenbaring» i skaperverket, som oppfattes som å ha en taus fordring på menneskene, og som derfor «gir» oss etikken så å si på forhånd, som en slags «weslyiansk prevenient grace», og nærmest verbalt ferdigformulert helt uavhengig av Skriften alene-prinsippet og rasjonale forutsetninger, så er det ikke urimelig å se et dypt teologiske avhengighetsforhold til Schleiermacher og Otto, et avhengighetsforhold som synes mye sterkere til denne form for teologi enn til bibeltekstene. I slike ekstrabibelske avhengighetsforhold advares det mot «biblisisme», som om biblisisme i seg selv skulle være noe rett frem u-bibelsk og derfor farlig. Avsmaken for biblisismen kan forklares med den allergiske reaksjon de fleste høykirkelig i dag har for pietismen, og her med ref til kalvinismen, og  samtidig kan denne avsmaken eller frykten for biblisismen forklare hvorfor man i offentlige debatter, både politiske og andre debatter, i dag har forvist bibelske hjemler eller argumenter og all argumentasjon ut fra bibeltekster. Bibel-begrunnelse for politikk og verdistandpunkt er blitt et tabu som ingen våger å nærme seg og dette er ikke det minste rart i og med at det er samfunnsvitenskapene eller humaniora generelt som er blitt førende og totaliserende premissleverandør for all diskurs. Se om hypermagiske redaktører og forskere her

I det følgende skal jeg forsøke å unngå «biblisisme», selv om det er umulig å gjøre det, når temaet for denne postering nå engang er satt. Men jeg vil primært nærme meg problemkomplekset på den jeg vil kalle en fenomenologisk måte: Jeg beskriver hvordan f eks predestinasjonen og utvelgelsen slik jeg opplever den, inkludert alt det av erfaringsmateriale og studier for øvrig jeg har med meg og som spiller under i alle de vinklene og synspunktene jeg legger for dagen, men som er så flerfoldige og mange at det umulig kan gjøres plass til alt. Alt det jeg formulerer blir slik sett av begrenset verdi, men de uformulerte forutsetningen sammenlagt danner jo selvsagt grunnlaget for min tilnærming og måten jeg vinkler og formulere tingene på. Når jeg her argumenter ikke-biblisistisk, - eller filosofisk - ,så er det for å ta et skritt tilbake, om mulig for å heve meg opp over bibeltekstene, slik at jeg kan se dem i perspektiv av det jeg har lært meg og individuert eller internalisert på et rent humanistisk grunnlag i humaniora og i samfunnsdisiplinene. Det jeg «serverer» på dette grunnlag, vil imidlertid aldri for meg bli det endelige eller avgjørende ord for de tankeforutsetninger jeg har, opererer med og orienterer meg mot, sammen med de hjemler jeg finner i Bibelen og ikke noe annet sted.   

Jeg har nevnt det ovenfor: Hvorfor akkurat «tillit» som et slags ur-kriterium, både for tro og moral?

Jeg tenker at det er evnen til projeksjon, attribusjon og tilregning eller tillegging som ligger under hele det teologiske prosjektet, for å kalle det det. I tilliten ligger allerede forsoningen klar, forsoningen blir selve utgangspunktet og mennesket har i grunnen intet behov for en soning eller en nåde som føder mennesket på nytt «ovenfra», eller en midler som påtar seg straff og pine for å sone menneskets synd og synder. (Akkurat som i islam).

Hvis en nødvendig evne eller en ufravikelig egenskap og hang til å tillegge blir det avgjørende kriterium for å forstå menneskets stilling overfor Gud, blir det lett å forstå at mennesket virkelig kan synde: Det letteste av verden er å tillegge døde ting og/eller mennesker og samfunn guddommelige egenskaper. Idoldyrkelse er endog noe som fremmes i vårt samfunn i dag. De mest idiotiske pop- eller sportsidoler blir fremhevet og opphevet til en status som gjør dem til noe langt mer enn til gudserstatninger; de tilligges magisk makt og blir formelig tilbedt; de tillegges aktive egenskaper og selv oppfatter mange av dem – og deres ofre - seg som det jeg kaller for hypermagikere,  Om relativisme, toleranse etc.  mer om hypermagi, emosjoner og følelser her

Uansett menneskelige prosjekt og eksperimenteringer: Det ender alltid – i det virkelig store perspektivet - filosofisk så vel som historisk - med at mennesket «bommer på målet» og konsekvensene gir seg selv. (Det er herlig mens det varer – og for mange varer det rett og slett lenge, kanskje til og med altfor lenge … ). Det nytter da ikke å vise til tilliten som det grunnleggende. Da nytter ikke annet enn troen på Gud som allmektig, allestedsnærværende, allvitenhet osv, og på at Gud har forløst oss og sonet personlig for våre synder, at Gud faktisk døde stedfortredende for oss. Det er det som i utgangspunktet bare er «forestillinger om Gud», som må legges til grunn for «å få en nådig Gud». Og bare da kan Gud autentisk og virkelig takkes, ved å lovprise ham, i age. At mennesket skal bli i stand til dette, krever imidlertid nåde fra Gud, ensidig skjenket personer, gratis, og på Guds premisser alene, ikke på et «samarbeide» eller i en synergi med Gud. I synergi med nåden vil det da være mulig å se og forholde seg til at Gud faktisk krever tilbedelse og at det bare en Guds om vil opphøye seg selv, og at det bare er Gud som kan sverge ved seg selv, - fordi bare Gud er ontologisk simpel - at bare Gud er den «jeg er», i motsetning til mennesket som er et helt igjennom kontingent vesen, dvs helt avhengig for sin skapelse og opprettholdelse av Gud.

Det ser ut til at kalvinister er flinkere enn lutheranere til å se og relatere seg til denne «forestillingen», (som faktisk kan være målbart erfart sann og autentisk og som springer ut av selve det objektive grunnlag som Bibelen selv forutsetter og faktisk gir). De anlegger primært et evighetsperspektiv på Gud, mennesket og kosmos, i relasjon til alle teologiske grunnspørsmål, i forhold til alt som har med synd og frelse å gjøre, pluss utvelgelsen o l. Det er hele tiden Gud som har æren for omvendelsen. Den er for så vidt et kosmisk anliggende, ikke først og fremst et spørsmål om jus. Det viktige er at man ikke roser seg selv, akkurat som Bibelen forteller oss. Det dreier fremfor alt ikke å tilbe skaperverket, men Skaperen, og det er bare i et direkte forhold til Skapene at Skaperen faktisk kan æres og opphøyes, eller prises, som det heter.

Kalvinistene ser at for å forstå rettferdiggjørelsen, så må mennesket gis evne til å forstå og oppfatte denne, og det som skjenker denne forstanden, eller denne objektive og virkende kunnskapen, er nåden, som gis i og med gjenfødelsen, som også er forutsetningen for troen, - og dermed frelsen. Det foreligger objektivt «a chain of salvation» hvor det ene leddet er sammenkjedet med de andre, uavbrutt. Den nye fødsel skjenker nåden – gjør noe med menneskets indre - som gir troen som gjør rettferdig – og hellig-gjørelsen. Alle ledd henger sammen og kan ikke skilles ad.

For lutheranere er rettferdiggjørelse en fremmed justis, den skjenkes som en gave, men en gave – i form av en dom - som ikke griper inn direkte i den troendes hjerte, den forblir der som et dekret som foreligger utenfor det og som man har å holde seg til, som en rettskraftig dom. Kalvinister tenker dermed ikke mye ulikt med katolikker, i og med at «frelsen» der også på en måte «flytter inn» i menneskets indre, men likevel ikke slik at katolikker oppfordres til å si at man er frelst. (Det fins eksempler på at prester nekter å fortelle dødssyke barn at de før de dør trygt kan si at de er frelst).

Men, selvsagt, «viten» om objektiv frelse kan av lutheranere også føles som om denne frelsen får materialisert seg i den troendes hjerte, slik at selve opplysningen om rettferdiggjørelsen faktisk virker fysisk, ikke bare juridisk.

Ut fra dette blir det etter min mening lettere å forstå at nåden heller bør forstås ut fra menneskets «uhelbredelige» trang og gjerne iboende og uavhendelige behov for lidenskapelig å tilskrive verden allslags attributter og egenskaper.  

Det er ikke tilliten – som ofte kan være vel emosjonelt begrunnet og betinget – som forårsaker troen, det er tilskrivelsesevnen, - en skjønt tvetydig naturgitt habitus, en evne, ja, og med potensial for synd. Gjøres «tillit» til det som kanskje står skrevet på menneskets hjerte – slik det står i Paulus – innsnevres i stedet for utvides det grunnperspektiv mennesket bør møte verden, menneskene og tragediene med, både i all triumf og i alle nederlag. Mennesket tilskriver både fenomena og noumena betydning, egenskaper og verdi.

Tilskrivingsbehovet følger oss både som synder og frelst, for å tale med Luther. For kalvinister er det høyeste å få være med på – i tro, ikke først og fremst i tillit eller fortrøstning til - å opphøye Gud over alt annet. Vi kan derfor si at kalvinismen appellerer mer til intellektet enn til emosjonene. Derfor inntar kalvinister et annet utgangspunkt for gudstroen enn det lutheranere gjør. Fokus er på en Gud som faktisk rommer godt som ondt, på en Gud som selekterer og predestinerer og hvor det ene og alene er Gud som skjenker nåden, en aktiv, ja, aggressiv og bevisst målrettet nåde, om vil, og dermed troen, i og med gjenfødelsen.

Troen er noe mer og bygger på noe mer enn – ren - tillit. (Ren tillit er vanskelig å tenke seg, - det fins alltid et forbehold, en hake ved det). Troen er den nåde som gjør det naturlig for mennesket å tilskrive eller attribuere til Gud det Gud «fortjener», fordi Gud fortjener alt, alt er Guds fortjeneste og Guds tjeneste mot oss er at han spesifikt ofrer sin sønn til å dø for oss, slik det er bestemt i Guds evige rådslutning. (Noen kalvinister mener at Jesus bare led og døde for de han allerede fra evighet av allerede har utvalgt. Merkelig nok vil mange med stor overbevisning da hevde at Guds makt i dette perspektivet er vilkårlig, fordi han utvelger noen mens andre går fortapt! Hevder man dette er det bare å si at man har «forstått begge deler like dårlig»).

For kalvinister avhenger alt av Guds ære til den grad at Gud selv «egenhendig» opphøyer mennesket slik at mennesket, dvs den troen, virkelig skal kunne opphøye Ham og gi Ham æren alene og dette er selve utvelgelsens, troen og nådens gudegitte hensikt eller ene sanne telos.

«Mennesket gjør jo selv sin nød levende for oss, hva det behøver står ikke i Bibelen», skriver Gustaf Wingren, som har hatt en avgjørende betydning for teologien spesielt i Skandinavia de siste 50 årene. Ikke rart da at den minste antydning til biblisisme har vært så å si bannlyst fra de teologiske fakultetene. Og det er da heller ikke noe merkelig at Synden både som et ontologisk og ikke-immanent fenomen er kommet helt ut av fokus i vår tid, en tid som kanskje «trenger» synden – i hvert fall forståelsen av den og forståelse for hva den innebærer - mer enn noen gang før.

Mot mine tanker om tilskrivingen , kan jeg kontrastere med en omtale av en bok av den danske teologen Knud E. Løgstrup, der det sies følgende:

”Det er en alminnelig filosofisk iakttakelse at de mest grunnleggende fenomenene som hører vår eksistens til, er de vi blir oppmerksomme på sist og med størst vanskelighet,” skriver Knud E. Løgstrup tidlig i boken. Fordi vi ikke forstår oss selv og våre livsbetingelser har det i vår kulturkrets vokst frem et forvrengt bilde av menneskets, din og min, natur. Denne misforståelse går ut på at mennesker først og fremst, og i enhver vesentlig og etisk forstand, er selvstendige, selvstyrte og uavhengige av andre og av fellesskapet. Den etiske fordring er et solid forankret oppgjør med dette menneskesynet. Løgstrup hevder ikke det motsatte, at vi er uten selvstendighet. Men han argumenterer meget godt for at reell selvstendighet og autonomi alltid springer ut av og bygger på at ”vi er hverandres liv og hverandres skjebne”.

Løgstrup starter fra det allmenne fenomen at mennesker i utgangspunktet møter hverandre med tillit. Det skal skje noe spesielt før vi blir mistenksomme, selv vilt fremmede mennesker vil vi i utgangspunktet tro snakker sant. Tillit er en grunnleggende tilstand for hver og en av oss. Å være tillitsfulle er ikke et valg vi gjør, men en livsbetingelse vi er kastet ut i. Og tillit innebærer alltid blottstillelse, skriver Løgstrup. I tilliten er vi ikke sperret inne i oss selv, vi strekker oss ut mot den andre med et behov for å bli tatt imot, ikke avvist. Tillit er derfor sårbarhet. Sårbarhet betyr at den andre har makt over meg, holder noe av mitt liv i sin hånd. ”Det kan være svært lite, en forbigående stemning, en oppstemthet en vekker eller får til å visne, en tristhet en forsterker eller letter. Men det kan også være skremmende mye, slik at det simpelthen er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke.” Tidsskrift Legeforeningen

Kommentar: Vi ser her at legeforeningen blir begeistret for en rent verdslig eller sekulær forklaring på menneskets grunnvilkår i sitt eksistensiale. Løgstrup kan «svelges» med stor begeistring, kanskje nettopp fordi Løgstrup aldri drøfter det kristne syndsbegrep og dermed menneskets stilling overfor Gud i sin radikalitet. Legeforeiningen har ikke tro på «pietisme», men unngår forening dermed den vesensbestemte pietisme, og den hypemagi som henger ved eller konstituerer det hele? Se mer om dette spørsmålet under, se bl a om linkene ang. forskeren, legen og humanisten Morten Andreas Horn under  …

Tilbake til «tilskrivingen»: Men hvor og hvordan får eller skjenkes mennesket den autentiske evnen det spesifikt er å tilskrive Gud – og ikke idolene - de høyeste attributter? Hvordan kan mennesket bli frelst ubetinget og uten synergistisk samarbeide med Gud og Ånden?  Og hvordan kan mennesket skaffe seg den erkjennelse at det er et syndig «kreatur», at det ikke kan frelse seg selv for evigheten og bort fra døde? Hvordan er det i det hele tatt mulig å bekjenne sine synder uten at Gud selv må få æren for at vi endelig innser det, og tror på det? Jo, ved at han faktisk skjenker nåden til og med før troen oppstår. Den beste forklaring synes å være å tilregne Gud den mest avgjørende rolle når det kommer til menneskets frelse. Det kan bare være Gud selv –ensidig - som skjenker nåden, når man samtidig ser og forstår at Gude er hellig, at Han hater synden og fordervelsen, (men at han tross dette i sitt evige råd beslutter sammen med Jesus at noen skal frelses, det være seg med eller uten skavanker og synder, mens andre ikke skal det).

Kalvinistene ser ut til å tenke mer i kraft av en slags virkelighetssans som forteller dem at det jo er selvsagt at Gud ikke vil frelse alle. (Det går jo frem av Bibelen!). De slutter kanskje dessuten ut fra historien eller naturen selv: Den som synder går mot naturen, dvs her Gud. De får sin straff, fordi det jo viser seg at synden har negative praktiske konsekvenser. Synden går mot naturen, akkurat som synderen går mot Gud. (Man kan her kanskje snakke om et naturalistisk feilslutning … ). Noen klarer seg, andre går ned i solnedgangen. De tenker kanskje at det er mer pedagogisk riktig at Gud velger noen og velger å gå forbi andre, samtidig som de aldri kan si om andre troende hvem som vil gå til helvete eller faller utenfor Guds nåde i det praktiske liv. Man skulle tro at et slik distansert syn på Guds aktiviteter eller passiviteter var egnet til å skape stor ansvarsfølelse hos kalvinister og da på en mer markant måte enn i lutheranismen.

Kalvinister inntar «høyden» og ser utover verden, ja, universet. De føler de ser med Guds øyne, hvor alt gis et evighetsperspektiv. De ser for så vidt også begivenhetene i ettertid, for det er først i ettertid at det kan vise seg hvem som er frelst til evig liv, og hvem som stilles for dommen som effektueres i helvete. At utvelgelsen er reell og det viktigste nest etter å opphøye Gud og tilskrive Gud all ære, for kalvinister, er viktigere enn å spørre Om utvelgelsen virkelig er Guds omsorg og virke. Lutheranere, derimot, spør seg Om utvelgelsen virkelig kan være villet av Gud, Om Gud kan ha to viljer, Om det gode og onde kan finnes i Gud, - man ser fremover fra det ståsted i hverdagen man nå en måtte ha. Kalvinister konstaterer at utvelgelsen skjer, men man ser bakover, slik også Bibelen selv uttaler og sik den maler det ut, ja, å se dette i bakover-perspektiv, er faktisk selve utgangspunktet for hva Bibelen sier om disse tingene. Kalvinister kan derfor finne en rekke hjemler i Bibelen som støtter deres syn, ja, faktisk flere bibelvers enn det lutheranere kan trøste seg til og peke på.

Forskjellen mellom konfesjonene kan noe overflatisk sett synes å være minimal; forskjellene kan ikke være uoverskridelige. Man tror jo det samme. Det hele kan betraktes som et spørsmål om vektlegging: Kalvinistene ser der i «evighetsperspektiv», ut fra Guds ståsted, og her har kalvinistene flust av bibelvers å vise til og skyte seg inn under.  Predistinasjon Syndene 7 bibel-hjemler og   Syndene 6 Dort Arminius osv    

Kalvinister tenker ofte gjerne filosofisk om Gud, de tenker mer holografisk og i et størst mulig vidt perspektiv. Mennesket befinner seg riktig nok her på jorden, men Gud er i himmelen, og det er «der» det virkelig skjer. (Jeg minner om Platon’s beksrivelse av huleboerne). De får kanskje et «ubevisst» behov for å kikke Gud over skuldrene, så å si, på forhånd.

Det virker som om de ser Gud primært som «den første ubevegelige beveger», som – hadde det ikke vært for Bibelen-troen – ikke ville ha kjent den enkelte, fordi Gud som simpel og udelelig ikke kan se alle delene, hver for seg (en besynderlig tanke i seg selv og høyst problematisk). Gud sitter som en slags verdslig høyestrettsdommer og styrer med alle ting og skjenker rettferd til dem han vil, og derfor er det om å gjøre å «være snill». Så enkelt er det selvsagt ikke i virkeligheten, kalvinister flest har selvsagt en mye mer avansert teolog, men selve teologien har fokus mer på Guds opphøyethet eller Majestet enn lutheranere, ser det ut til. Orienteringen går mot «den første årsak» og denne stilles så i sentrum for hele de teologiske tankeforutsetningene i motsetning til hos lutheranere flest som heller vender oppmerksomheten mot «sekundærårsakene» og hva mennesket kan utrette og oppnå i disse universelle paradigme. Tendensen går mot det immanente, mens kalvinistene i stedet vender sitt høyst personlige blikk mer mot det transcendente.

Lutheranere og katolikker ser det hele mer i «hverdagsperspektiv», et perspektiv som i praksis synes å virke tilfredsstillende for de fleste, den troende kan vise til gode intensjoner, til faktisk tro, eller faktisk opplevd, målbar tro, men tvilen kan oppstå: Mener den troende virkelig alvor? Har han loddet sine egne dybder eller mangel på dyder dypt nok og å en måte som Gud aller nådigst vil tilregne ham som nåden selv? (De konkrete, håndfast nådemidlene i lutherdom og katolisisme blir for kalvinister til symboler, handlinger som oppfattes som offentlige bekreftelser).

Tror den troende at han på noen måte kan påvirke Gud, at Gud skal være nødt for å regne ham hans eget «strev» til sikker eller objektiv og tvingende fordel? Er ikke dette uttrykk for selve hovedsynden: Hovmodet? Kalvinister vil ikke vite av noe slikt: Ingen kan kreve utvelgelse ved å vise til egne meritter. Hvis så var tilfelle, ville mennesket kunne påberope seg i hvert noe av nåden, som lønn eller belønning, for sin medvirkning. Kalvinister vil gi Gud all ære, ubetinget.

Kalvinister – og til en viss grad også lutheranere – er ikke redd for å tilskrive Gud æren, for de har nettopp fått evnen – eller troen - til å gjøre nettopp det. Derfor har kalvinister ingen problemer med å tilskrive Gud to viljer og Gud egenskapen av å være en både skjult og selvåpenbart Gud. Hvis vi ser tilskrivelsen som en overføring i «snevert» psykologisk perspektiv, kommer vi ganske nær hva jeg mener. Pasienten – den troende - blir her nærmest subliminalt påvirket av terapeuten – Gud - og omvendt. Hverken pasienten eller terapeuten kommer til behandlingen helt uten mentale forutsetninger og går heller ikke ut av behandlingen uten å ha blitt «formet» i og av relasjonen, selv om dette skjer nærmest umerkelig eller usynlig i det ytre. I kristen tro og i forholdet mellom Gud og mennesket kommer Gud inn i bildet i kraft av Den hellige ånd, som selvsagt påvirker og former relasjonen og innholdet i den. Og hvordan kommer Den hellige ånden inn i relasjonen? Jo, helt primært og avgjørende er at den trer i funksjon primært i og ut fra Bibelen og det forkynte ordet. Lutheranere legger større vekt på Ordet enn det kalvinister gjør. Kalvinister synes å mene at omvendelse prinsipielt kan skje uavhengig av ordene, mens typiske pinsevenner eller karismatikere ser ut til å mene at Den hellige ånd så å si opererer og er virksom ved siden av, som et supplement eller til og med en erstatning for Ordet.

Et etter min godt eksempel på hva det er som skjer i overføringer, er Matt 16.16 der Peter på spørsmål fra Jesus svarer at Jesus er Guds enbårne Sønn, Messias. Det som skjer er at Peter gir sitt Amen til Jesus, som selv er Amen. Begge blir dermed stående fast i relasjonen, slik vi kan tenke i forbindelse med Jes 7. 9. Tidl biskop Per Lønning bemerker: Selve det hebraiske kjerneordet for «tro» er dannet av en stamme som betyr «fast», «stødig». Betydningen er dermed «å anse for stødig, å støtte seg til». Jesaja har et ordspill på dette: Im lo ta-aminu ki lo te-amenu: Dersom dere ikke holder for stødig (tror), skal dere ikke bli stående stødig! Se mer her: Hvem sier du han er? og Amen - kan du avtale Gud? og Kjærligheten, Agapen og Livets Tre.

Kalvinister synes bedre innforstått med verdens lidelser og plager, at de har sin endelige årsak hos Gud. Det kan gjøre kalvinister mindre sentimentale og kanskje mindre lettlurte av «verdens fristelser» enn lutheranerne. Luther advarer sterkt mot å spekulere om hva som foregår og har foregått i Guds evige råd og om det ondes problem. Kalvinistene finner svar i Bibelen selv og inntar et mer avslappet eller distansert forhold til disse spørsmålene, et forhold som ikke nødvendigvis bygger på frykt eller servilitet, snarere tvert imot. (Faren er selvsagt at noen kan få seg til å tro at det meste de gjør jo allerede er bestemt av Gud at de skal gjøre). Poenget tore være at man i de store livsspørsmålene viser til bibeltekstene og ikke forlanger strengt rasjonelle begrunnelser eller forklaring på alt, og hvor man heller ikke «krever» noen typisk emosjonell tilnærming eller typisk følelsesmessig styrt holdning til spørsmålene.

Kalvinister kan derfor møte virkelighetens alle omskifteligheter med stoisk ro, de vet at Gud har en hensikt og mening med alt. Og slik kan jo selvsagt i seg selv gi stort livsmot, ja, og stor kreativitet. Noen blir fryktløse og risikerer å bli kalt kalde, upåvirkelige og til og med kyniske osv Noen i hver sine leire kan imidlertid begynne å tvile og får store anfektelser, noe som kan tyde på at man ikke har «spekulert» sunt nok og sant lenge nok over Guds alle attributter.

Kalvinister særlig i USA har i årevis vært opptatt av noe man kaller «presuppositionalism». Denne griper fatt i de tankeforutsetning Bibelen bygger på, og det paradigme som ligger under ordene, så å si. Disse forutsetningene kan ikke betviles; de er førsteprinsipper og kan egentlig ikke bevises. De er så å si sanne i kraft av at de eksisterer i seg selv. Logikkens grunnsetninger ligger i Gud selv og akkurat som at Gud radikalt sett ikke kan bevises, kan heller ikke denne logikken bevises. Den beviser seg selv. At logikken beviser seg selv, kan imidlertid oppfattes som en sirkelargumenta eller en tautologi, men det er som mange spesielt kalvinistiske teologer hevder ingen garanti for at påstanden er usann, snarere tvert imot, når det kommer til spørsmålet om Gud.

Logikkens grunnprinsipper eller førsteprinsipper knyttes til Guds natur eller karakter og Gud kan ikke avskrive seg elv eller forandre seg. Man må bare si «amen» til dem; man må tilskrive dem absolutt mening og meningsfylde, hvis ikke, kan de selvimplodere samtidig som de for de fleste da mister sin gudegitte og iboende egenverdi og fundamentale relevans, for ikke å si nytteverdi. Man kan ikke bare tilnærmet passivt og forsagt bare ha tillit til dem eller finne en slags billig fortrøstning i dem. De må anvendes aktivt sammen med den bevisste gudstro, samtidig, selvsagt, som disse prinsippene virker automatisk, konstitusjonelt og underliggende i det underbevisste.

Skaperverkets lover og Guds pakt med skaperverket ligger fast. Det er visse fundamentale ting Gud ikke kan forandre. Troen hviler derfor på Guds egen logikk og Gud kan ikke svikte sine førsteprinsipper, akkurat slik hele det bibelske meta-narrativet vitner om og bekrefter. Dette synes å stå i motsetning til det islamske gudsbildet, eller den grunnleggende gudsoppfatningen hvor alt kommer an på Allah’s vilje til enhver tid, og man kan gjerne si: På ethvert sted til enhver tid. Dette har vi allerede skrevet om mange ganger og flere steder her på bloggen.

Kalvinismen blir riktig nok ofte fra luthersk hold beskyldt for å lære at «Gud gjør som han vil», men denne Guds vilje kan ikke sammenlignes med Allah’s vilje – som kan fremtre som komplett vilkårlig - i denne sammenhengen. I islam griper Allah’s vilje inn også i «de sekundære årsaksrekkene» på en måte – occasjonalisme - som viser at han ikke har noen evig bestående og ufravikelig pakt med skaperverket som sådant. I kristendommen regner man riktig nok med Guds forsyn, men dette bekrefter bare pakten, den undergraver den ikke med vilkårlighet i prinsipiell forstand i forhold til skaperverket. Man kan si at forsynet tilfører skaperverket en nåde uten å forandre eller ødelegge naturen. I islam er så langt vi har forstått denne tankegangen eller denne teologien fremmed, og dermed blir også selve gudsoppfatningen fremmed.

I kristendommen forutsettes muligheten og ønskeligheten et kontraktsforhold til, ja, Gud selv erklærer sin pakter nettopp som personlig rettet, enten til en gruppe eller den enkelte. Kalvinister tenker vel så mye kontraktsmessig når de forholder seg til det lutheranere og katolikkene kaller sakramenter, mens de reformerte kaller dem «ordinances». Dette innbyr imidlertid ikke bare til symbolske fortolkninger, men også til kontraktuelle tenkeforutsetninger: Det er pakten som stilles i sentrum. Den forutsetter at mennesket så å si er «søkegodt», at det fritt, selvstendig og modent kan inngå avtaler og at det derfor – om enn på begrenset måte i forhold til Gud – kan binde seg til de gjensidige løfter som ligger i pakten som helhet. Dette strider tilsynelatende mot forestillingen om at Gud jo helt og fullt predestinerer mennesket til frelse, hvilket skulle innebære at mennesket slett ikke er fritt, ikke i det hele tatt, for alt er jo bestemt på av Gud. For så vidt må mennesket da i utgangspunktet som evig uskyldig; det kan derfor ikke straffes hverken for sine private synder eller for arvesynden. Slike forestillinger holder imidlertid ikke. Også i kalvinismen forutsetter nåden menneskets frihet til å synde og dermed også ansvaret for disse syndene. Igjen må man, for å forstå Calvin og de innen lutheranismen og katolisismen som tenker i samme baner, anlegge et evighetsperspektiv på tingene snarere enn et hverdagsperspektiv, et perspektiv som her blir altfor snevert.

Kalvinister kaller seg gjerne en «covenant believer». I dette ligger et dypt juridisk perspektiv på «the chain of salvation», som jeg var inne på ovenfor, - et prinsipielt pakts-perspektiv. Dette får kalvinister til å tenke mer «juridico-religico» enn lutheranere: Det forutsettes at Gud gir den troende gjenfødsel og nåde som en forutsetningen for troen. Troen ansvarliggjør dermed mennesker og setter det i stand til – coram deo – nettopp å inngå «avtaler» eller inngå i og stå i «covenant». Under denne forutsetningen må den troende operere som et hundre prosent avtale-fæhig vesen, et vesen som kan påta seg ansvar og som samtidig ikke kan fraskrive seg ansvar, og et menneske som er seg bevisst at dette ansvaret henger på Gud, som har gitt det troen i flukt av gjenfødelsen eller pånyttfødselen og nåden.

At spesielt kalvinister tenker innen dette paradigme, understreker ulikheten i de ulike troendes forhold til sin guddom: I islam fremholdes det i visse sammenhenger også at de troende har inngått pakt mellom og Allah og profeten, men her oppfattes ellers nåden på en helt annerledes måte, se Nåden i islam, id (eid) etc

I og med at kalvinister, eller rettere: kalvinismen, fokuserer så radikalt, vil jeg si, på pakten og paktene, på det grunnleggende juridiske aspektet, altså, skulle man tro at den fundamenterende  teologiske og antropologiske tankeforutsetningen ligger noe nærmere det jeg kaller det som utmerker et menneske som grunnleggende tenker juridico-religico (og ikke primært emosjonelt, sentimentalt og hypermagisk, se her om juridico-religico og hypermagi ).

(Jeg legger inn en tekst av Johannes Sløk som i sin tid skrev om pietistene. De hadde karaktertrekk, en verdensanskuelse og et menneskesyn som i dag vil tilsvare og ligne nesten helt utrolig på det jeg selv har kalt «hypermagiker» og mennesker som ikke tenker «juridico-religico» i dag. De er pietister av verste skuffe og i verste betydning av ordene, hovmodige som de er, og helt uten å vite om det selv). 

Men i stedet for primært tenke juridisk, kan man i kalvinistiske miljøer oppleve at de troende vender seg innover i seg selv og blir «pietister».

Johannes Sløk beskrev rett etter den andre verdenskrigen dette fenomenet på det som mange vil si er en  veldig treffende karakteristikk – og som en «evig fristelse for kalvinister og de lutherske miljøene som ble inspirert av kalvinisme» på denne måten, fra s 207:

«Oppbyggelse og inderliggjøring er pietismens virkelige program. … Gjenfødelsen til det nye livet skjer ikke i dåpen, men i omvendelsen. … gjerningene blir en herliggjørelse, en fortsatt vekst i fromhet. Og med dette forskyves unektelig tyngdepunktet. Middelalderens idé om å forme personligheten for et mål i livet etter døden, botsøvelsens verdi og den kristelige dyd, kan ikke unngå å trenge inn i de moralistiske tankende. Nåe er det riktig nok ikke så mye fra katolisismen i rent historisk forstand at disse trekkene kommer inn i den lutherske verden. Det er helle fra kalvinismen og de samtidige kalvinistiske vekkelser, særlig i Nederlandene. Derfor er det helle ikke munkefromheten som kommer igjen, men Calvins mørke avvisning av «verdsligheten». Det er kanskje av den grunn at helliggjørelsen for det meste kommer til å bestå i å avholde seg fra verdslige fornøyelser. … Pietismen er kulturfiendtlig. … og dette smelter sammen med den individualismen som har brutt gjennom for alvor siden Middelalderen. Det blir i overveiende grad det enkelte menneskes eget, indre psykologiske og følelsesbetonte forhold til det evige, sjelens omgang med Gud i følelsens indre stemning. Dette kan tilpasses til mystikk …

«Den sterke vekt som legges på omvendelsen som en bestemt prosess, og på helliggjørelsen som overholdelse av noen temmelig håndfaste bud, resulterer i en underlig skjematisk og snever forståelse av mennesket. Det psykologiserende synspunkt, det at man i så høy grad har rettet oppmerksomheten mot menneskets sjelelige tilstander, det følelser og reaksjoner, fører til det stive og intolerante standpunktet at bare den som har hatt nettopp disse opplevelsene og følt nettopp disse sjelelige tilstandene, er «frelst». Pietismen blir det mest markante uttrykk for hele den moderne psykologiserende og selvransakende individualisme. De har en tilbøyelighet til stadig å iaktta og etterkontrollere sine egne indre stemninger. Dette kan meget lett føre til at man helt mister av syne den virkeligheten som man nettopp ville nå.

Pietismen er et skoleeksempel på hvor farlig det er å stille opp, ikke en idé eller en sak, men selve det psykologisk å ville virkeliggjøre en idé som en programpost. Når man samler interessen om den psykologiske virkeliggjørelse i stedet for om idéen, så har man virkelig vendt blikket mot seg selv, og det blir nesten umulig å forandre retning. Man fortsetter å kretse om seg selv. Man vil gjerne tvinge frem en bestemt opplevelse. Man legger vekt på den sterke følelsen som skal fortelle at nå, nå er det virkelighet for meg. Man forveksler virkeliggjørelse med opplevelse, idéen med følelsen av dens betydning, livets realitet med den sterke følelsen av livets realitet. I stedet for tilværelsens faktum, med krav og innhold, får man opplevelsen av dette faktum, bevisstheten og dens indre verden. Og binder man seg først til den, blir det tragisk umulig noen gang å få frem en tilværelse. Den oppløses alltid i følelsen av den.

Resultatet har lett for å bli en livsinnstilling som – med forskjellig styrke – kombinerer sentimentalitet, hykleri og intoleranse. Sentimentaliteten er følelsen når den løsrives fra livshelheten og i stede blir rendyrket, mens den egentlig skulle fungere som en ledsager til livshelheten. Følelsen for sin egen skyld, den rene følelse – er sentimentalitet. … man er interessert i å tvinge den frem kunstig og uten hensyn til om det faktisk er dekning for den. Et menneske kan f eks i sin virkelige tilværelse gjøre slike erfaringer at det får øye på sin egen usselhet. Det kan i bestemte situasjoner handle på en så gemen måte at det senere må fordømme ikke bare selve handlingen, men seg selv som kunne handle slik. Det kan fremme en sterk, kanskje uutholdelig følelse av synd og skyld og føre inn i en ekte religiøs livsholdning. – Men man kan jo også begynne med en dogmatisk teori om at mennesket er et usselt og syndig vesen. Det bør sørge dypt over sin synd, leve helt knust i anger, for på den måten å få del i den religiøse tilgivelse, en religiøs bevegelse som gjør det til sitt program at mennesket psykologisk skal oppleve denne tilstanden, vil naturlig vis ikke arbeide for at den enkelte skal synde, for dermed å oppnå den dype syndsbevisstheten. Men kanskje de vil legge vekt på at han skal føle en syndsbevissthet som slett ikke har sammenheng med realiteter i hans tilværelse, men som bare – sentimentalt – elskes frem av dogmatiske grunner. Man vil virkeliggjøre en idé . ikke virkelighetens verden – men i den rendyrkede følelse. … noen er (imidlertid) ikke i stand til å gjøre den slags erfaringer: Utover kontakten med de virkelige situasjonene føler de ikke noe. Mennesker av denne type har det ille når de lever i et pietistisk miljø, deres manglende følelse av syndighet blir sett på som en særlig hårdnakket forherdelse. … nærliggende da å hykle … de sukker til tross for at de ikke har noe å sukke over … for å bli sosialt akseptert.

Intoleransen kommer naturligvis frem overfor de personene som har karakterstyrke nok til ikke å ville hykle for å tekkes sitt miljø. Nå kan jo intoleranse selv være saklig. Hvis man virkelig holder et syn for sant, vil det være nærliggende å forkaste alle andre som falske, og være intolerant i den forstand av ordet. Man må bekjempe andre syn, uansett hvor meget man kan beundre menneskene som har dem. I den sammenhengen som vi beskjeftiger oss med, er det imidlertid ikke en slik intoleranse det er snakk om. På en måte er det slett ikke et annet syn man tar avstand fra. Det man forsømmer, er en annen måte å reagere på når det gjelder de samme synspunkt som en selv har. Den andre har kanskje akkurat samme dogmatikk. Han mener også at dogmatisk sett er alle mennesker onde, har behov for tilgivelse og kan ikke gjøre noe godt av seg selv. Han har bare ikke gått igjennom den forlangte psykologiske prosessen. Han har ikke samme adferden når det gjelder det å avstå fra verdslige fornøyelser, eller når det gjelder den rugende selvgransking eller i møt med- og samfunnsfellesskapet med de andre osv. På grunn av dette ytre og psykologiske avviket rammer man ham med intoleransens fordømmelse.

På grunn av alle disse trekkene er pietismen et ekte utslag av hele vår kultursituasjon. Den er ikke begrenset til selve den historiske bevegelsen som bærer dens navn, men den spesielle holdning er typisk for den måten det moderne mennesket forholder seg til tilværelsen på. Hangen til de sentimentale opplevelser, ønsket om å beruse seg i bestemte følelser som blir sett på som særlig verdifulle, har et sterkt grep på hele vår livsmåte. Man prøver derfor å fremelske disse følelsene på kunstig måte, ikke minst fordi de fremdeles fremstilles som nødvendige for at livet skal være verdt å leve. En pietistisk holdning innenfor kirken svarer derfor helt til lignende sentimentale og banaliserende bevegelser i hele det alminnelige kulturlivet, i kunst, underholdning og konvensjonalisme.  Når oppmerksomheten samler seg om de følelsesbetonte opplevelsen, mister naturlig vis det faktiske fenomen, som er opplevelsens gjenstand, interessen og reduseres til å bli en banalitet. I den sentimentale litteratur skapes f eks sterke affekter over ganske trivielle begivenheter. På samme måte er den pietistiske dydslæren med sin overkommelige forsakelser og vakre ideal av ydmykhet, bare en trivialisert utgave av munkelivet.

Sløk kommer så til rasjonalismen, som skulle være pietismens motstykke, men også her finner Sløk med rette god grunn for å gjennomskue også den som falsk, men særlig fristende: … I rasjonalismen har den moralske dydslæren seiret het. Det moralske livet er menneskets forsøk på å forme seg etter et ideal. Idealets innhold er tidens eget grunnpreg: Den milde menneskelighet, den skjønne, estetisk bevegede sjel og den nøye overholdelse av de borgerplikter, som må ligge til grunn for en human, menneskevennlig samfunnsform. Det er klart at Luthers tale om tjenesten i kall og embete i disse omgivelsene ikke kan unngå å ende i den rene småborgerlighet … « (Kristen moral før og nå, på norsk 1972, fra side 206 ff).

Jeg an ikke dy meg for å tenke at Sløk her har vært svært forutseende: Han skildrer ikke mindre enn våre egne dagers puritaner eller pietist, så presist at det nesten er nifst, og helt på prikken. Vi har hatt den ikke het udelte «glede» å ha observert noen slike og har omtalt dem i relasjon til en bestemt sak som gjaldt en utestengelse fra debattforumet Verdidebatt i den såkalte kristne avisen Vårt Land. en omfattende omtale   emosjonell kvalme, Vårt Land - et moralsk katastrofeområde. Om å tenke juridisk, Johannes Morkens selvforherligelse, Vårt Land - et gjørmebad, Vårt Land, Tajik og Charlie Hebdo - Morten Andreas Horn og Johannes Morken, Når de gode må produsere sine ofre Morken og Horn bl a,

Morten Horns hat og Johannes Morkens ettergivenhet for hat og ynkelige trusler, Morkens hypemagi og islamofobi

Følgene ble langt inn under etikken «10 Syndene og synden … « her på bloggen, med fullstendig tekst, for en liten stund siden.

 Vi skal i det følgende her legge inn den «luretekst» jeg la inn som nevnt over i linken:

 Folk med litt forstand på islam, vil med en gang forstå hva som menes, forklaring følger umiddelbart etter sitatet:

«Muhammed syn var naturligvis sterkt påvirket av selve den verden og den verdensstruktur han voks opp i. … Muhammed samler hele sitt syn omkring en enkelt grunn-idé, idéen om Allah som den absolutte suverene, eneveldige hersker som styrer med uinnskrenket makt. Hans grunnsyn er altså ikke rettet mot saligheten i livet etter døden, (med visse forbehold, overs. kommentar), men for Muhammed ble Allah selv det høyeste som kan tenkes og på en måte det eneste målet for tilværelsen. Alt skal skje for å glorifisere Allah, og bare ved å oppfylle dette målet er en ting eller begivenhet god. Ingenting kan derimot ha sitt mål eller sin verdi bare i seg selv.

Allah har gitt sin lov som den suverene hersker. Men denne lov er … en lov som ligger i selve tilværelsen, en medskapt lov, som mennesket fornuft av seg selv kan komme på sporet etter. Alt slikt er ødelagt av syndens fordervelse. For Muhammed er derfor enhver tanke om en naturlig medfødt kunnskap om det gode en umulighet. Allah’s lov er derimot gitt i en bok. … det var naturlig for Muhammed å behandle Koranen – som ble resitert for ham – som en lovbok etter juridiske retningslinjer. Han anså Skriften som den eneste autoritet. For Muhammed skulle loven gjelde alt menneskeliv. Som grunn for et slikt syn … lå den dogmatiske påstanden om inspirasjonen og denne skulle få stor betydning for den følgende tid. Koranen var ikke skrevet ned av forfatteren i vanlig forstand, men diktert direkte av (Den hellige Ånd) og derfor hevet over enhver form for kritikk!

Det er altså ikke en evig salighet eller et gode i det neste liv eller et annet fenomen knyttet til menneskets skjebne som er det ytterste mål for alle ting. Det er Allah selv. Men hvordan kan da mennesket komme inn i bildet i det hele tatt? Også i dette spørsmålet drar Muhammed de ytterste konsekvenser av idéen om den suverene Allah. Det kan naturligvis ikke avhenge av det enkelte menneske selv, hva slags evig skjebne det skal få. Som om det skulle ha makt til selv å gjøre en avgjørende innsats eller treffe en endegyldig beslutning i frihet! Som om det skulle være utenfor Allah’s vilje og eneveldige makt på et eneste område!

Uten å nøle erklærer så Muhammed at Allah fra evighet av, og helt ut fra frie vilje, har bestemt noen mennesker til evig salighet, andre til evig fortapelse. At det i dette skulle være noe urettferdig, kan i Muhammeds øyne bare den påstå, som ikke har det klart for seg hva suverenitet vil si. Rettferdigheten utgår fra Alla. Rettferdigheten er simpelt hen det som Allah beslutter. Den avgjørende tanke er imidlertid at menneskets evige skjebne slett ikke er sitt eget mål. Også den er bare for å glorifisere Gud. Og derfor må noen frelses og andre gå fortapt, for de første skal være til ære for hans barmhjertighet, de siste for hans strenge rettferdighet. Begge parter er derfor til for å ære Allah’s uinnskrenkede suverenitet.

Men det kan jo ikke nektes for at det enkelte menneske må være temmelig interessert i om det selv skal tilhøre den ene eller annen gruppe. Det kan ikke selv, hverken med innsats eller anstrengelse, ha noen innflytelse i denne saken. Det er helt overgitt en vilkårlig beslutning. Men kan det så ikke i det minste få en peiling på hvordan dommen er falt for sitt eget vedkommende? Til dette svarer Muhammed at mennesket aldri kan vite noe sikkert om saken. Det må gjennom hele livet leve i uvisshet om det skal tilbringe evigheten i den himmelske saligheten eller i straffens pine! Og man bør huske at disse to mulighetene for Muhammed og hans samtid var to meget realistisk tenkte fremtidsperspektiver.

Nå kunne man gjerne tro at dette virkelig brutale livssynet måtte før til fortvilelse og selvoppgitthet. Det gjør det imidlertid ikke. Muhammed befaler at mennesket skal håpe, og han gir det en mulighet for å nå – om det ikke er visshet, men så i alle fall sannsynlighet. Allah er med den han har utvalgt. Han beskytter ham og gir ham fremgang i verden. På dette punkt utvikler så Muhammed den argumentasjonen som skulle få så stor betydning for ettertiden. Allah’s krav skal regulere menneskelivet. Samfunnet skal innrettes etter hans vilje slik den er åpenbart i Koranen … . … Han har ikke sans for det estetiske kulturlivet … kunsten kommer helt i bakgrunnen og selve gudstjenesten gjøres så enkel og trist som mulig. De såkalte verdslige fornøyelsene som dans og kortspill o l. blir direkte kriminalisert. … mennesket er satt til verden for å be (arbeide), nøkternt og uten glede. … og hvis arbeidet lykkes og bærer frukt, så er det et tegn på at man har Allah’s velbehag. …

Svaret på «lureteksten» nettopp sitert over, står skrevet i den store danske teologen og filosofen Johannes Sløk og er et utdrag av hans bok Kristen moral før og nå som ble utgitt på Cappelen forlag i

1972. Første gang utgitt på dansk i 1959.

Sløk skriver om Calvin og ikke Muhammed, så det er bare å bytte ut Muhammed med Calvin i teksten, for å få den rett, og i flukt med Sløks intensjon, nemlig å beskrive calvinismen. Vi ser imidlertid ved dette «luregrepet» det umiddelbart noe merkelige i at Muhammed lett kan oppfattes som calvinist, eller at calvinismen så å si ikke er noe mer eller noe mindre enn «muhammedanisme»  - som islam en gang i tiden ble kalt - i selve sin essens og i sitt vesen. Calvinisme og muhammedanisme kan komme ut for ett for Søk ser det ut for.

Sammenfallet Sløk forsøker å overbevise om, er imidlertid svært overflatisk og Sløk vill nok ha sett og formulert seg på en helt annen måte i dag en den gang, både om islam og calvinismen. Han ville nok helt sikkert i dag ha trukket frem de store skillelinjer i det hele tatt mellom kristendom og islam, i stedet for å beskrive calvinismen per se som de facto islam proper, slik han gjør i sitatene jeg legger frem.

Sløk har sikkert ikke hatt denne intensjonen, men her innhentes ikke bare Sløk av sin ettertid, den innhenter alle andre som setter likhetstegn mellom religioner generelt og spesielt alle sammenfall de av ulike interesser og grunner finner mellom islam og kristentroen generelt – i dag. Disse vil ikke bare innhentes av sin nærmeste fremtids-samtid i dag, de vil vel så mye og vel så strengt bli innhentet for sin snevre fortid av fremtiden selv. De vil lide en mer ublid skjebne i denne sammenheng enn Sløk noensinne kommer til å lide for den overflatiske måten han behandler calvinismen på, for i dag vet disse som f eks snakker så lett, så blindt overbeviste og innyndende om «de tre abrahamittiske religionene», som om disse tilba den samme gud, hva islam er og kan innebære annet enn overflatisk, sett fra et overflatisk vestlig-hegemonisk perspektiv. De kan ikke ha unngått å få med seg alle de tekster og alle tekstanlyser, både filosofiske, teologiske, sosiologiske, psykologiske og sosiologiske, som nå etter hvert foreligger og som har avdekket mer av hva islam står for og hva islam er av essens enn Vesten noen gang tidligere har hatt anledning til å se, begripe og forstå, (men sørgelig nok da uten å ta de adekvate konsekvenser av denne nye viten og forståelse).

Som vist over, vil det fremgå at calvinisme kan være noe hat annet enn hva Sløk vil ha oss til å tro den er. Han fryktet tydelig vis den calvinisme han selv beskrev, og det med rette. Men Sløk kunne ikke se at det i det alt vesentlig var islam han beskrev og ikke kalvinismen og Calvin».

For å avslutte, med enda en link tilbake til posteringen på Synden … 10:

Luther operer med to viljer når han legger ut om at Gud operer både med et Verdslig- og et åndelig regimente. Arminianere som Dave Hunt kan ikke skjønner at Gud kan ha to viljer, (som synes å ligge i strid med hverandre i guds vesen, noe som ikke er mulig, ifølge disse). Men dermed faller «evighetsperspektivet» bort og alt blir til innen «hverdagsperspektivet» og den personlige relasjon man til enhver tid vil etablere med Gud.  (Man tilskriver da alt i ett Gud menneskelige egenskaper, ja, gjør Gud til en husgud, - et idol. I dette perspektivet gis alt tenkelig rom for mennesket til å arbeide på sin egen frelse, og slik automatisk kunne regne med belønning, samtidig som man klandrer Gud for ikke å være kjærlig og god nok. I et sikt perspektiv vil Gud kunne oppfattes om en kosmisk barnemishandler, i og med Kristi død på korset, hvilket jo selvsagt er å pervertere ethvert gudsbilde og enhver sunn gudsforestilling, ja, enhver gudstro. Se Synden og syndene 10