Nei til islam: Rushdie: Hvem er den neste? Du? Eller din neste?

Og så var Rushdie-saken langt fra over. Hvem ville vel ha trodd?

Etablissementet har sett en annen vei. Folk som hele tiden har visst bedre, er blitt forsøkt presset ut av etablissementet, fordi det har et realistisk syn, basert på «skriftene».

Det er ingen grunn til å tro på noen forbedring hos de «willfully blind», potensialet er fullstendig impotent. De kommer aldri til å innse eller erkjenne sin uaktsomhet og sitt ansvar. De tør ganske enkelt ikke. Heldigvis finnes det noen «varslere», som får sykdomstegnet «fob» på seg, for godt.

Her noen utklipp og bearbeide utvalg fra virkelighetens verden. Jeg unnlater å nevne Gjert Wilders, fordi jeg ikke finner igjen en sak som nettopp angår ham, - vi får se til en annen gang.

Først, hsuker du president Carter?

In the West, the defense of Mr. Rushdie was hardly universally robust. Former president Jimmy Carter, writing in The New York Times in 1989, denounced the fatwa but charged Rushdie with “vilifying” the Prophet Muhammad and “defaming” the Quran.

“While Rushdie’s First Amendment freedoms are important,” he wrote, “we have tended to promote him and his book with little acknowledgment that it is a direct insult to those millions of Moslems whose sacred beliefs have been violated and are suffering in restrained silence the added embarrassment of the Ayatollah’s irresponsibility.”…

https://www.jihadwatch.org/2022/08/new-york-times-suddenly-discovers-the-importance-of-the-freedom-of-speech-even-regarding-islam

Så:

My Encounter with Salman Rushdie – Will I be the next victim?, Aug 17, 2022 8:00 am By Hamed Abdel-Samad Leave a Comment

… “Thirty years ago, there was a single Salman Rushdie in the world, today there is at least one Salman Rushdie in every Islamic country not to mention those in the western countries. That should please you … I told him that thirty years ago I hated him without having read a single word of his. Today, however, I am one of his great admirers, not because of the death fatwa, but because of his great novels such as The Moor’s Last Sigh and Midnight Children.

… He quoted a poem by the famous Egyptian poet Farouk Gouida criticizing Rushdie and accusing him of blaspheming Islam and its prophet. The poet described Rushdie as a person whose heart was possessed by the devil and prophesied that one day a Muslim knight would cut off his satanic head. Yes, it was not an imam, but a poet …

At the end of the same year, I began studying English literature in Cairo, … When I heard of the attack on Salman Rushdie on Friday night, I was shocked, angry and deeply affected. … This poet is still considered a decorated intellectual, not an Islamist, although many of his thoughts are deeply rooted in Islamism.

Then I thought of myself, a writer who criticizes Islam much more vehemently than Rushdie and faces constant death threats as a result. I thought of that day, when an officer from the Berlin State Criminal Police Office came to me and gave me a bulletproof vest and said that from now on, I should wear it during my lectures, because the death threats against me became more concrete and there are plans to put them into practice. All because I dared to write a book entitled Islamic Fascism.

… Will I be the next victim? … Does there have to be a next victim at all? Where does the flaw lie? Does it lie in an unleashed ideology and theology of violence that has flourished for centuries at the heart of Islam and cannot be stopped? Or is it because the Western policy hides fear of terrorism and concern for economic relations with Muslim countries behind respect, tolerance and diversity?

Or is it because freedom is not very precious in the hearts of most people here? Why is it okay to criticize Jesus and Moses and Buddha, but not Mohammed? Why does a Salafist live and preach undisturbed in the West, while every critic of Islam has to fear for his life here? Why are critics of Islam considered troublemakers in the multicultural paradise, even though this multicultural doctrine now offers many retreats for Islamists?

… so I visited their social media accounts and was surprised to find that some of them were backing Salman Rushdie and wishing him a speedy recovery. They emphasized that one must respond to thoughts only with thoughts. That made me a little hopeful. But when I continued reading, I got disappointed. Many condemned the attack, but still insisted that Rushdie’s novel The Satanic Verses was also a crime, because it hurt the feelings of Muslims. The absolute majority did not think of the old man who is hanging between life and death, but saw that their religion is the real victim of the attack. They were afraid that the incident would damage the image of Islam and pour water on the mills of “Islamophobia” in the West.

Their views have shown immaturity, selfishness, and lack of sense of responsibility, which I consider much more dangerous than Islamism itself. We are talking here about the intellectual elite, and not the average citizens, who often react irrationally to criticism. This elite continues to bury its head in the sand and care more about the image of Islam than the victims of Islamist violence. It is incapable of naming the real causes of the misery. … This elite fails to see where the problem resides. The wrong diagnosis keeps on leading to the wrong medicine, as was the case in the last decades.

They claim that the problem comes from the outside, and from the attitude of the West towards Islam, and not from the attitude of Islam towards the West and the whole world. A common tactic is to consider Salman Rushdie to be a part of a western agenda to undermine Islam. Some go even further to compare him to ISIS and Osama bin Laden so that one does not sympathize with him.

They use this same old tactic to discredit all critics of Islam. Therefore, fundamentalism goes wild and hatred surpasses the boarders of the Islamic world to strike places including New York, London, Berlin and Paris. This hatred transcends also the generations of Muslims. The perpetrator of the Rushdie attack is 24 years old. That means that he was born years after Rushdie wrote his book and after Khomeini issued the fatwa. Yet he felt it is his duty to silence Rushdie forever.

It wasn’t a surprise for me to read comments full of hatred, schadenfreude and conspiracy theories from ordinary Muslims, but it was shocking to see intellectuals — who themselves are constantly striving for more freedom of expression in their countries — not only abandoning a fellow writer, but also setting up a tribunal for him while he lies injured in an intensive care unit. …

We are dealing with a zeitgeist where rationality always plays a lesser role in the West and the East. In this void caused by the absence of rationality, identitarian radical ideologies are expanding and building centers of power that they will not give up. The state is helpless and has no concepts.

That is why the editors of Charlie Hebdo, then Samuel Paty, and now Salman Rushdie were sacrificed on the altar of multiculturalism. And that’s why there will be a next victim, unfortunately! …

https://www.jihadwatch.org/2022/08/my-encounter-with-salman-rushdie-will-i-be-the-next-victim

As a Survivor of the First ISIS Attack on American Soil, I Have a Few Thoughts About Salman Rushdie, By Robert Spencer Aug 16, 2022 3:32 PM ET

The stabbing of Salman Rushdie has been the occasion for numerous people around the world to reaffirm their commitment to the freedom of speech, and that’s all to the good. I couldn’t help but notice once again, however, the stark contrast between the response to the attack on Rushdie and the response when Islamic jihadis affiliated with the Islamic State (ISIS) attacked our event in defense of the freedom of speech in Texas back in 2015. The contrast is indicative of some widespread cultural attitudes.

On May 3, 2015, Pamela Geller and I co-organized a “Muhammad Art Exhibit and Cartoon Contest” in the Dallas suburb of Garland, Texas. We wanted to demonstrate, after the cartoonists of the Charlie Hebdo magazine in France were murdered for drawing Muhammad, that we would not bow to violent intimidation and would defend the freedom of speech at the point at which it was being attacked. Our intention was just that and only that, to stand for the freedom of speech, and the event was a quiet affair.

Dutch politician and free speech advocate Geert Wilders spoke, as did the winner of our content, artist Bosch Fawstin, as well as Pamela Geller and myself.

… He told us that there had been a shooting outside, and that he had to get the 300-strong crowd, and us, to a safe place. It turned out that two Muslims from Phoenix had driven eight hours to Garland and drawn guns in the parking lot of our event, shooting and injuring one of our guards, whereupon they were shot dead. ISIS claimed responsibility for the attack.

On Monday, The New York Times approvingly quoted an open letter that Salman Rushdie once signed, “warning that the ‘free exchange of information and ideas, the lifeblood of a liberal society, is daily becoming more constricted.’” In the same piece, the Times also approvingly quoted an Iranian-American writer, Roya Hakakian, saying “that the heart of the Rushdie case is ‘being able to say that we, as writers, as novelists, as thinkers, can absolutely take on any issue we want in our works — and that includes Islam.’

But three days after ISIS jihadis tried to kill us, on May 6, 2015, the Times wasn’t nearly as interested in standing for the principle that anything, even Islam, can be criticized. The Editorial Board claimed that “the Muhammad Art Exhibit and Contest in Garland, Tex., was not really about free speech. It was an exercise in bigotry and hatred posing as a blow for freedom.”

The remainder of the Charlie Hebdo staff, despite losing twelve people to a jihad massacre for drawing Muhammad, was likewise unimpressed with our expression of solidarity. “We have nothing to do with Pamela Geller’s work,” sniffed Charlie Hebdo’s new editor, Gérard Biard. “When Islam or the Prophet Muhammad jump out of the news, we comment on it, we mock it, maybe. But we are not obsessed about it.” Charlie Hebdo’s old editor, Stéphane Charbonnier (“Charb”), who was killed in the attack, was made of sterner stuff, and was famous for having said, “I’d rather die standing up than live on my knees.”

So what is the difference? Why are so many members of the Leftist intelligentsia proclaiming their staunch support for the freedom of speech today, after Rushdie has been stabbed, yet back in 2015, they rained down condemnations upon us for “provoking” the poor jihadis? Did The Satanic Verses not “provoke” the Ayatollah Khomeini?

… Also, Rushdie has been careful to draw within the lines of Leftist orthodoxy by never locating the problem that has plagued him for 33 years within Islam itself. Cathy Young, writing Monday in the Never-Trump Bulwark, observed that “as the Rushdie stabbing amply demonstrates, violent Islamist militancy hasn’t gone away.” But she was wary of noting this because so many terrible people had done so: “It’s an uncomfortable subject for many people because it can easily lend itself to blanket attacks on Islam and general Muslim-bashing of the kind propagated by far-right figures like Robert Spencer, Pamela Geller, or David Horowitz, embraced by many mainstream conservatives during the ‘Ground Zero mosque’ controversy in 2010, relentlessly flogged by Breitbart News, and championed by Donald Trump during the 2016 presidential election (and beyond).

… wants to draw a distinction between Islam itself, which it would have us believe is entirely benign, and “Islamist extremism,” which is bad, very bad. But can anyone at The Bulwark explain what the difference between the two is, and identify exactly where that difference is found? Can The Bulwark elucidate for us precisely where I go wrong in ascribing to Islam proper what belongs not to it, but to “Islamist extremism”? Can The Bulwark show us how the Qur’an and Sunnah teach peace, and how the “extremists” have “hijacked” their teachings in order to hoodwink young Muslims into thinking that committing violence against unbelievers is a sacred act?

Of course, The Bulwark can do none of this. No one there knows the first foggiest thing about Islam or what its core texts teach. They just know that to find some issue with Islam itself is something that has been declared unacceptable in the circles they run in, and where would they be if they stop getting invited to the good parties?

The Bulwark is by no means alone in this. Virtually all of those who accuse others of “Islamophobia” and affirm that Islam is peaceful (as opposed to Muslims being peaceful, a phenomenon of which there are millions of examples) but has been hijacked by a tiny minority of extremists, are not speaking from their own knowledge or conviction. They’re just reflecting the groupthink that will allow them entrée into polite circles. …

https://pjmedia.com/columns/robert-spencer/2022/08/16/as-a-survivor-of-the-first-isis-attack-on-american-soil-i-have-a-few-thoughts-about-salman-rushdie-n1621568

Se disse fra ellers her på bloggen:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/ekstremistiske-handlinger-erna-solberg.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/may-god-make-real-faith-great-again.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/obama-om-mayflower.html

Cathy Young and The Bulwark suddenly discover that there is a jihad threat to the freedom of speech, Aug 16, 2022 4:00 pm By Robert Spencer …

As I noted earlier today here and here, Salman Rushdie, perhaps because he is a doctrinaire Leftist, makes people who otherwise do not oppose jihad violence and Sharia oppression of women think that it’s acceptable to do so. But while the New York Times and Rod Dreher of The American Conservative blithely ignore their previous Islamophilia and distaste for opposition to jihad terror and Sharia oppression, the execrable Cathy Young had the decency to own up to it, in the process of distancing her self from those people who do opposition to jihad terror and the defense of the freedom of speech all wrong, wrong, wrong, and are grubby evildoers all around. Cathy’s got it right, as she will explain.

“The Salman Rushdie Attack and the Protection of Free Speech,” by Cathy Young, The Bulwark, August 15, 2022:

… It’s an uncomfortable subject for many people because it can easily lend itself to blanket attacks on Islam and general Muslim-bashing of the kind propagated by far-right figures like Robert Spencer, Pamela Geller, or David Horowitz, embraced by many mainstream conservatives during the “Ground Zero mosque” controversy in 2010, relentlessly flogged by Breitbart News, and championed by Donald Trump during the 2016 presidential election (and beyond). …

… As for “blanket attacks on Islam,” Cathy Young wants to draw a distinction between Islam itself, which she would have us believe is entirely benign, and “Islamist extremism,” which is bad, very bad. But can Cathy Young explain what the difference between the two is, and identify exactly where that difference is found? Can she elucidate for us precisely where I go wrong in ascribing to Islam proper what belongs not to it, but to “Islamist extremism”? Can Cathy Young show us how the Qur’an and Sunnah teach peace, and how the “extremists” have “hijacked” their teachings in order to hoodwink young Muslims into thinking that committing violence against unbelievers is a sacred act?

Of course she can do none of this. … Virtually all of those who accuse others of “Islamophobia” and affirm that Islam is peaceful, but has been hijacked by a tiny minority of extremists are not speaking from their own knowledge or conviction. They’re just reflecting the groupthink that will allow them entrée into polite circles. …

So why does anyone take her seriously as an independent thinker, when she is exactly the opposite of one?

One last thing: why does Rushdie have a “far more valid grievance against Islamist extremism than any of the Muslim-bashers”? Iran wants him dead; ISIS tried to kill us. Is Iran more “valid” than ISIS? Must one have had a personal experience of Islamic jihad in order to oppose it? …

https://www.jihadwatch.org/2022/08/cathy-young-and-the-bulwark-suddenly-discover-that-there-is-a-jihad-threat-to-the-freedom-of-speech

Se også denne der Spencer forsvarer seg mot Rod Dreher:

https://www.jihadwatch.org/2022/08/rod-dreher-and-the-american-conservative-suddenly-rediscover-the-jihad-threat

https://www.jihadwatch.org/2022/08/new-york-times-suddenly-discovers-the-importance-of-the-freedom-of-speech-even-regarding-islam

https://pjmedia.com/columns/robert-spencer/2022/08/16/as-a-survivor-of-the-first-isis-attack-on-american-soil-i-have-a-few-thoughts-about-salman-rushdie-n1621568

Se om islmofobihysteria her:

https://www.frontpagemag.com/fpm/2022/08/biden-and-harris-rush-condemn-hate-crime-robert-spencer/

Til hjemlige kretser:

Hege Storhaug: Egentlig ingen forskjell på Rushdie og Paludan, Publisert: 17.08.2022 - 13:10

Alle som nå står opp for Salman Rushdies ytringsfrihet, har fått en nøtt å knekke. For de samme må da anerkjenne Rasmus Paludans rett til å brenne koranen. Både Rushdie og Paludan ytrer seg nemlig innenfor hva som er lovfestet og tillatt. Ingen av dem misbruker ytringsfriheten. De som måtte mene det, de står på politisk islams side, ikke på demokratiets side.

… Ingen jeg kjente så hva fatwaen betød for vårt land og kontinent. For første gang lød det en fatwa som påla oss i Vesten å underlegge oss islams dogmer, med den islamske blasfemiloven og derav dødsdom i sin kjerne.

Politikere i Norge som åpent stod opp for Rushdie den gang, stod dermed åpent opp mot mullahene i Iran. Men: Man rettet ikke et kritisk blikk eller ord mot de i Norge som faktisk støttet fatwaen, anført av Det islamske forsvarsrådet, forløperen for Islamsk Råd Norge (IRN). Det gjorde heller ikke toneangivende medier. … Man valgte å se en annen vei. Man valgte å late som om demonstrasjonen ikke hadde funnet sted (med unntak av Carl I. Hagen som foreslo i Stortinget å oppheve den daværende sovende blasfemiloven, noe som ble avvist politisk). Man trodde kanskje at det Midtøsten som viste seg i Oslo sentrum den dagen i 1989 ville gå over av seg selv når «de» hadde levd lenge nok her og dermed hadde tatt til seg verdiene i det gode Norge?

… Ytringsfrihet, men…

I nyhetssendinger og i spaltene brukes aktivt begrepet «blasfemi» når Rushdie-saken eller karikatur-striden knyttet til Jyllands-Posten omtales. Det er som om man spiller på politisk islams banehalvdel. Man bruker språket til ledere av politisk islam, som om blasfemi er en del av vårt samfunn og forbudt. Begrepet har sneket seg inn i vårt daglige språk og virke. Så langt har det faktisk gått.

Det er som alltid islam som skal særbehandles, som skal beskyttes. Alle andre religioner kan det harseleres med, spøkes med, kritiseres, fordømmes. Men å krenke koranen og «profeten»? Nei, det må ikke forekomme. Et godt eksempel er hvordan kunstneren Lars Vilks ble fryst ut av ethvert godt selskap i Skandinavia etter sin forholdsvise uskyldige spøk med islam/Muhammed (rundkjøringshunden).

… Endog var det ikke få som ymtet frempå om at Vilks hadde seg selv å skylde på for hvorfor han måtte leve i et fengsel 24/7 de siste over tiårene av sitt liv.

Og det er her Rasmus Paludan, lederen av Stram kurs i Danmark, kommer inn. Hver eneste gang han omtales i pressen, er det som «høyreekstrem», altså en som vi skal avsky/ikke ta på alvor (hva … Er du islamkritisk er du automatisk i beste fall høyreorientert, i mange fall høyreekstrem eller høyreradikal, …

Så hvorfor skyter mediene på Paludan? Jo, slik kan man unnskylde de rabiate voldselementene som antakelig hadde drept Paludan (og Sian-ledere i Norge) for lengst dersom ikke politiet hadde stilt opp og beskyttet hans grunnlovsfestede ytringsfrihet. Det er Paludans feil at folk blir så sinte og voldelige. Paludan har jo krenket islam og profeten, må vite.

Ser man bildet som tegner seg? …

Altså kan man utlede følgende: Rushdies bok De sataniske vers var ikke smart, den var rett og slett uklok? Som Paludan hadde Rushdie sin grunnlovsfestede ytringsfrihet på sin side, men, dette forræderiske ordet men, han burde ikke brukt rettigheten slik at vi slapp alt bråket og alle truslene og volden?

… Kan man av dette utlede at Rushdie, som Paludan, gikk for langt? Ja, i henhold til mange i toppsjiktet i det offisielle Norge. Det er så man skulle tro blasfemi faktisk var skrevet inn i vårt lovverk, hvilket i seg selv burde gi oss grøsninger. Mange ledende i Norge har altså tatt politisk islam innunder sin kappe og snudd samme kappen mot demokratiet. Forstår de alvoret? Eller de vet kanskje ikke at det er det de faktisk har gjort?

De som liker å holde sin munn og penn innenfor den vedtatte anstendigheten, må ha noen vansker nå etter at Rushdie nesten ble avlivet. …

Konklusjonen er: Alle som nå står opp for Rushdie må også avslutte enhver antydning om at Paludan (og Sian) misbruker ytringsfriheten. En smertelig konklusjon for de pene i salongene, men den er basert på grunnloven vår og på fornuften – altså ånden fra opplysningstiden som er grunnlaget for friheten vår.

https://www.rights.no/2022/08/egentlig-ingen-forskjell-pa-rushdie-og-paludan/

Julie Dahle med interessante betraktninger bygget på fakta og erfaring:

Det mest virkningsfulle tiltaket er ikke foreslått i Ytringsfrihetskommisjonens rapport ...

Ytringsfrihetskommisjonen mener hatefulle ytringer skal være straffbare og vil "endre ordlyden i straffeloven §185 for å gjøre den lettere å forstå, og gjøre ordlyden mer i samsvar med den faktiske terskelen for straff". Kommisjonens foreslåtte tiltak mot hatefulle ytringer er omfattende, men mangler et stort, viktig poeng: Det foreslås ingen tiltak for å øke evnen til å takle ubehag i møte med hva som kan oppleves som krenkende ord. Publisert: 17.08.2022 - 16:00

I sommerferien satt min svigerinne og jeg og pratet om forebyggende psykisk helsevern i Norge, og ikke minst om det nyinnførte tverrfaglige prosjektet Livsmestring som norske elever skal utsettes for. I samtalen fortalte min svigerinne noe svært interessant. Hennes venninne fra New Zealand er psykiatrisk sykepleier, og har etter flere ulike stillinger i norsk helsevesen sagt opp for godt.

– Dere jobber jo ikke evidensbasert, tvert imot gjør dere unge mennesker sykere, sa hun.

… Selvskading er et fenomen som har eksplodert i vestlige land de senere årene, og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging oppsummerer at i «Norge finner en at 22.4 % av jentene og 9.7 % av guttene selvskader.» Tallene er skyhøyt over internasjonalt gjennomsnitt, og behovet for spesialkompetanse på selvskading synes kritisk å få på plass – og den kommer nettopp fra New Zealand.

Forsterke smerte eller lære å tåle: Når nær hver fjerde norske jente bedriver selvskading er det åpenbart at denne aktiviteten har lite med selvmordsønsker å gjøre, men mye å gjøre med manglende og/eller destruktiv evne til å håndtere vonde tanker og følelser.

… Å øve seg på å tåle vonde følelser anses som svært viktig for å få folk til å slutte å skade seg. De neste trinnene i behandlingen er å øke selvskaderens evne til kommunikasjon. Å prate med andre.

New Zealand bruker denne tilnærmingen fordi den har registrerbar effekt. Den er basert på kunnskap om hva som fungerer og hva som ikke fungerer – med en påfølgende litteraturliste over relevante forskningsartikler og -bøker.

Vern mot hatefulle ytringer: Som resten av det norske kommentatorkorpset har også vi i HRS sittet med nesa i Ytringsfrihetskommisjonens NOU som endelig ble offentliggjort 15. august. «En åpen og opplyst offentlig samtale» er den kalt, og den inneholder da også svært mange gode forslag til hvordan samfunnet skal håndtere hatefulle ytringer og den såkalte rasismeparagrafen; den mye omtalte §185, som verner minoriteter mot hatkriminalitet.

Kommisjonens anbefalinger til myndighetene for håndtere hatefulle ytringer er som følger:

• Endre ordlyden i straffeloven §185 for å gjøre den lettere å forstå, og gjøre ordlyden mer i samsvar med den faktiske terskelen for straff.
• Fjerne ordet «skjellsord» i straffeloven §156 og §265 og legge terskelen for straff ved «grovt krenkende ordbruk eller atferd».
• Styrke arbeidet mot utenforskap og ulikhet, og bevilge støtte til organisasjoner i sivilsamfunnet som jobber med aktive mottiltak mot hatefulle ytringer.
• Det bør legges til rette for økt bruk av Konfliktrådet og gjennomføring av forebyggende samtaler med sivile aktører som alternativ og supplement til straff.
• Styrke politiets kompetanse til å vurdere hatefulle ytringer og gjennomføre en undersøkelse av kvaliteten på etterforskningsarbeidet.
• Skaffe bedre oversikt og statistikk over straff av ytringer ved gjennomgang av tingrettspraksis, bedre systemer i domstolene for å trekke ut statistikk og bedre systemer for registrering av rettskraftige avgjørelser hos politiet.
• Tilrettelegge for mer forskning på anvendelsen og effektene av straffebud som rammer ytringer, blant annet eventuell sosial slagside og hvilken effekt straff har, både preventivt i samfunnet og overfor minoriteters menneskeverd.

Bak de foreslåtte tiltakene er en bevissthet om at de færreste hatefulle ytringer havner i rettssystemet, og likeens en bevissthet om at ordlyden i §185 er så ullen at den er vanskelig å forstå.

… Kommisjonens poeng om at det vil være subjektive opplevelser som ligger til grunn for opplevd belastning og krenkelse er viktige, men munner dessverre ikke ut i forslag til tiltak som kan gjøre de mest krenkede i stand til i større grad å tåle den følelsesmessige belastningen det er å stå i et …

Det kan være fruktbart å skille mellom juss og etikk på dette punktet. Jussen setter grenser for hva som er lovlig og nødvendig, mens etikken vurderer hva som er riktig, hensynsfullt og klokt. Jo mer som kan løses gjennom deltakernes etiske vurderinger, desto mindre blir behovet for å trekke inn juridiske begrensninger og forpliktelser.

… Faren ligger i et fenomen kommisjonen selv beskriver: «I enhver offentlighet kan det etablere seg noen selvfølgelige sannheter som ingen stiller spørsmål ved, det den franske sosiologen Pierre Bourdieu omtaler som doxa. I overgangen fra en (til tider ufri) partipresse til uavhengige medier er faren for slike selvfølgelige sannheter blitt større, fordi mediene er blitt mer like og ofte gjør sammenfallende vurderinger.»

Kommisjonsmedlemmene gjør selv sammenfallende vurdering: Hatefulle ytringer er farlige, og myndighetene bør derfor «styrke arbeidet mot utenforskap og ulikhet, og bevilge støtte til organisasjoner i sivilsamfunnet som jobber med aktive mottiltak mot hatefulle ytringer». Ikke en eneste av kommisjonsmedlemmene tar dissens, dessverre, og dermed lander de på forebyggende arbeid som skal gjennomføres av aktører som har som livsgrunnlag å opprettholde troen på at ord er farlige.

Doxa: En rekke aktører i Norge i dag har som levebrød å snakke om og fokusere på krenkelser, og kommisjonen foreslår at vi skal få enda flere. Dersom vi tar et raskt blikk på hvilke aktører som har markert seg i arbeidet «med aktive mottiltak mot hatefulle ytringer«, er det utvilsomt slik at disse tar til orde for at den enkelte minoriteten hver av dem er talerør for, skal beskyttes i enda større grad enn i dag mot ytringer de opplever sjikanerende og krenkende. Dermed skal de som har størst følelser knyttet til ord, gis definisjonsmakt over hva andres utsagn påfører dem av smerte.

Stopp hatprat er en kampanje av unge mennesker mot hatprat og for menneskerettigheter på nett.

Hatprat er tekster, ord, bilder og symboler som blir brukt for å spre hat, trusler og oppfordre til vold mot en person eller gruppe basert på deres antatte eller reelle gruppetilhørighet. Hatprat kan ta mange former. Det kan stå publisert i et kommentarfelt i en avis eller på et nettforum, det kan være et tegn som symboliserer hat, eller det kan være mobbing, både av og på nett.

Definisjonen av hatprat går altså rasismeparagrafen en høy gang. «Oppfordring til vold» har ikke noe i §185 å gjøre, rett og slett fordi voldsoppfordringer selvsagt er ulovlige i alle tilfeller og dekkes av §183. Oppfordring til en straffbar handling. En aktivistisk påstand om at hatprat er likestilt med voldsoppfordring er direkte villedende og vil kun fungere oppjagende i holdningsarbeidet mot hatefulle ytringer.

Ytringsfrihetskommisjonens påpekning av «doxa» fullføres slik:

Dette kan føre til at viktige korrektiver faller bort, eller at offentligheten lettere blir offer for stemninger og følelsesstormer. Det alle oppfatter som «common sense», kan tidvis begrense den reelle ytringsfriheten mer i praksis enn rettslige grenser gjør.

Så kan både kommisjonen, regjeringen og alle organisasjonene spørre seg hvor korrektivet til det enorme fokuset på krenkelser reelt sett er. Jeg klarer ikke finne noe korrektiv overhodet. I tankene må jeg helt til New Zealand for å finne et korrektiv.

… Mens jeg kan lese i rapporten at dette påstått psykososiale ytringsrommet skal romme de fleste, klarer jeg ikke fri meg fra følelsen av at tiltaksforslagene dessverre passer som hånd i hanske til et samfunn som allerede fremdyrker både de unges og minoritetenes ekstreme sårbarhet. Trenger disse gruppene virkelig enda flere tilpassede programmer fra organisasjoner som lever av krenkelser? Og er det i det hele tatt virkningsfullt for at færre skal føle seg helt elendige, for det må da være det overordnede målet med tiltakene?

Hvordan vi skal møte og reagere på hatprat handler grunnleggende sett om hva vi skal gjøre når vi føler oss krenket, enten vi er somaliere, samer, transmenn, muslimer eller ikke tilhørende noen minoritet i det hele tatt. Det handler om vonde følelser og hva vi gjør med følelsene.

Hver fjerde norske jente tyr til selvskading fordi hun ikke klarer å håndtere de vonde følelsene sine på en hensiktsmessig måte. Men er det stort mer hensiktsmessig å dyrke vonde følelser med et uttalt mål om at ingen må si noe hatefullt, for da kan du aldri ha det bra? Er det ikke en form for samfunnsmessig selvskading å opprettholde et slikt vanvittig fokus på ords ødeleggende kraft? Er ikke dette nettopp sårbarhetsdyrkelse under dekke av «et bedre psykososialt ytringsrom»? Og sist, men absolutt viktigst: Hvordan kan vi vite at enda større fokus på hatefulle ytringer har ønsket effekt når det ikke finnes en eneste kontrollgruppe å sammenlikne resultater med?

New Zealands modell for å redusere forekomst av selvskading er å møte selvskaderne med «rolig, følelsesnøytral oppførsel» …

Kommisjonen må gjerne foreslå enda flere midler til grupper som er svært opptatt av hatefulle ytringer og utvilsomt hopper følelsesmessig ombord med minoritetene som opplever hatprat. Jeg minner igjen om hvilke utfall disse tilnærmingsmetodene gir:

Dersom psykisk helsepersonell virker overdrevent interessert i en klients selvskading, kan to ulike utfall oppstå. For det første kan den profesjonelle utilsiktet forsterke, eller støtte, atferden. Alternativt kan klienten føle en økt trang til å skade seg selv.

… Og ikke på noe tidspunkt, fra de mannlige lærerne forsvant fra skolen for godt en gang på 80-tallet og fram til dagens feminine, empatifokuserte offentlige oppdragerprogram – aka norsk grunnskole – har vi stoppet helt opp og sagt: «Vet du hva? Dette er bullshit, dere tåler mer enn dere tror og mye mer enn hva vi sier. Forekomsten av psykiske lidelser blant norsk ungdom har økt suksessivt i takt med at menn forsvinner fra både skole og utdanningsinstitusjoner, vi må gjøre noe. Beklager at vi påfører dere disse hinsidige forestillingene.»

Kommisjonen burde foreslått en kontrollgruppe

https://www.rights.no/2022/08/det-mest-virkningsfulle-tiltaket-er-ikke-foreslatt-i-ytringsfrihetskommisjonens-rapport/

Mine egne forslag til omforming ellere omformulering av «hatparagrafen»:

http://neitilislam.blogspot.com/2012/08/gules-ideelle-fordring.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/02/nyformulering-av-rasismepragrafen-et.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/09/martin-schulz-eu-og-rasismepragrafen.html

Mer relevant fra bloggen her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/ekstremistiske-handlinger-erna-solberg.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/may-god-make-real-faith-great-again.html

http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/obama-om-mayflower.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/09/uthengelsen-av-rollnes-og-storhaug-en.html