Charade – hvem lurer hvem? Hvem lurer seg selv? Hvem
forfølger hvem – i Norge i dag? Og: Hvem er verst, eller snarere: Hvem eller hvordan
kan vi vite hva og hvem som er best? Og hva
er da best? Hvilke verdier er det som her viser seg i praksis og som holder og
som kan gjelde optimalt universelt og hvilke ikke? Hvem vil vinne?
Svar: Bare den som kjenner sin tradisjon, sin tro, seg selv
og som derfor er robust og har en indre styrke som ikke lar seg forvirre, som
tenker klart og vet hva han kjemper for og både for og imot. Og det er først og
fremst disse som vil forstå hva jeg forsøker å si i det følgende, selv om fremstillingen
her kan virke springende og fremstå som lite presis eller som en «akademisk korrekt» måte å fremstille «saken»
på. Intensjonen er å få frem noe så enkelt som at frihet faktisk forutsette
begrensning, innskrenkning. De fleste voksne vet i dag at barn har behov for
grensesetting, at kaotisk barndom gir traumer senere i livet.
Alikevel: I dag forstår ikke mennesker at dette også gjelder
i de voksnes verden. Selv på høyeste akademiske nivå er man redd for å begrense
religionsfriheten for noe få, selv om en slik begrensning klart utvider eller
sikrer friheten og fremtiden for de mange. Kristne
«hitler» heller kristne som uttrykker ønsker om å begrense en viss form for
islam enn støtter dem, (se under hvor informasjonsleder i Norsk Luthersk
Misjonsssamband Espen Ottesen som knytter Kjell Skartveit direkte til
synspunkter Anders B. B. har spredt).
Man mener at slike begrensninger automatisk undertrykker
alle muslimer. Man klarer ikke å se at slike begrensninger faktisk kan utvide
muslimers religionsfrihet, bevegelses- og organisasjonsfrihet og styrke deres
ytringsfrihet og trygghetsfølelse her i landet.
Et slikt poeng er liksom blitt en helt umulig tanke for dem,
ja, poenget oppfattes sogar som et uttrykk for intoleranse og totalitære eller for
å representere fascistoide holdninger bare dette å ytre selve ideen om at det
kan være hensiktsmessige for alle parter å pålegge mer kontroll av moskeer og
miljøer.
I praksis drives det en intens følelsesmessig utpressing, en
tilnærmet systematisk og organisert svertekampanje og storstilte forsøk på å
isolere eller dehumanisere meningsmotstandere,
de som altså ser behovet for begrensning, (Heg Storhaug vil f eks stenge
visse moskeer, som nå flere europeiske land vil, uten at det nå påkaller
moralsk indignasjon og harmdirrende fyrop, og «redigere» Koranen i et forsøk på
å få muslimer flest til ved konsensus å se bort fra medina-surene ved å
konstituere mekka-versene som øverste autoritet innen «moderne» islam, se for
øvrig andre steder på bloggen om dette).
Noen mennesker kjemper
bare imot, (hva det nå enn måtte være, men det handler mest om å kjempe mot
ord eller vage begreper, eller konsepter, eller assosiasjoner som i seg selv
har en undertone av «tvang», eller begrensning av noens bevegelses- eller
ytringsfrihet. De som kjemper imot har
lagt seg opp et stort forråde av forhåndsfabrikkerte «honnørord» som de med
tydelig tilfredsstillelse kaster på motstandere, som om det var virkelig dritt
og møkk).
De som kjemper mot
på dette grunnlaget er irrasjonelle. Deres standard er å finne i følelser og behov
for nettverk og liasoner, i stemninger, noe de værer i tiden og som de av en
eller annen grunn finner opportunt å støtte, i behovet for å skaffe seg «partners
in crime» mot emosjonelt projiserte fiender og fiendebilder.
For de har ikke noe annet å holde seg til, disse, som kjemper imot. De mistar
irrasjonaliteten – eller nevrosen sin, avhengigheten sin for styrke og kraft,
og blir avhengig av å opprettholde den, bevare den, pleie den, og utvide den akkurat
som aggressive personer forveksler sin svakhet og avmakt ved å forsterke
aggressiviteten for slik å kunne forstørre sitt narcissistiske selvbilde, som i seg selv utgjør en intens følelse
av egetverd og status som VIP, «very important person», en posisjon som
gjennomskues som et slags storhetsvanvidd, men som aldri avsløres av
meningsfeller eller andre «comerads in arms», fordi dette i seg selv ville
avsløre egenmanipulerende strategier.
De som kjemper imot
klamrer seg derfor til det negative, det motsatte av det positive, det som
virkelig er og virker, kall det gjerne kjærlighet, skaperkraft, egenskaper
eller standarder som ikke er - eller impliserer og fordrer - destruksjon, kaos,
intet.
Men hva skal kjærligheten gjøre uten sin motsetning, sin
frister, sin konkurrent? Er kjærligheten til uten sin kontrast: Hatet? Fins
baksiden uten forsiden av et stykke? Fins komplementaritet uten
komplementaritet?
Det synes å ligge innbakt i menneskets essens et eksistensielt
behov for å romme «begge sider». Man føler at noe mangler der det positive ikke
oppveier det negative, både i sinn og skinn, i hvert fall så lenge alt går bra,
så lenge livet er å bejae og mennesket krones med Guds nåde, dvs tilnærmet
ufortjent fremgang, sunnhet, velstand og lykke, slik det primært tolkes i dag.
Harmoni synes å forutsette at man balanserer i sitt indre frykt og håp. Om fienden ikke er der, må
man så konstruere ham opp, for å kunne opprettholde balansen, harmonien. Blir denne
gruppen for homogen og snever, ser de fleste at det bør gjøres storrengjøring
og dører og vinduer settes på vidt gap. Vi vet at hvis dette skulle skape
ubehag, eller risiko for sykdom, frost og skade, så kan vi skalke lukene, så er
det verdt det på lengre sikt. Men når det gjelder islamske miljøer som truer
med å ødelegge vårt demokrati, nei, da låser seg man heller ute fra en reell
debatt og klamrer seg til illusjoner, ved først og fremst gjøre kristne til
syndebukker.
Kristne – eller mennesker som står på den judeokristne
tradisjon og arv – blir da gjort til et større problem og en farligere maktfaktor
i samfunnet enn de ekstreme muslimske miljøene. Og det er nesten ikke til å
tro, men det er dette som skjer.
De som kjemper imot
– uten å vite hva de bør kjempe for - vet ikke at de kjemper imot og en sik
erkjennelse fester seg ikke i selvbevisstheten. For dem er kampen viktigere enn
verdiene de enten kjemper for eller mot. Men disse «kjempen» - som ofte er mer
feige enn modige - blir ikke gode, interessante
frihetsforkjempere og motstandsfolk med innsikt og mot av den grunn, eller folk
man bør stole på og gjøre felles sak med. De står kontinuerlig i fare for å miste
illusjonen, miste sin magiske «kraft», og å svikte seg selv, sine nærmeste,
sitt miljø, sitt land – og sin Gud, som de enten har, eller tror de ikke har,
eller rett og slett fornekter.
Noen av de som kjemper
imot og ikke kan annet enn å kjempe
imot seg gladelig og fullt bevisst hen til Satan, andre gir seg hen til det
absurde helt uten å vite det eller forsøke å bruke fornuften, fordi de ikke
vil, og bare kanskje fordi de ikke evner … Men er du mot noe, må du vite hva du
er mot, noe mange av de som kjemper imot
ikke er klar over. (De føler det som om de har en absolutt rettighet eller legitimitet
til å stå på de krava de formulerer som de eneste saliggjørende og utelukker
enhver plikt til å se sakene i et større perspektiv). Men faktum er at det er
mest fornuftig å virkelig gå inn for å kjenne det eller de du er imot, ved å ta
de du er imot sin argumenter og vinkler alvorlig. Du kan ikke stole på
autoriteter alene. Du må gjøre deg opp en mening og du bør kjenne ditt
verdigrunnlag tilstrekkelig for å kunne skjønne og begrunne at verdiene faktisk
er en integrert del av deg, ditt følelsesliv, ditt viljesliv, ditt behovsliv,
ditt overskuddsliv, ditt underliv og/eller ditt underskuddsliv, - for å si det
slik. Og ikke bare din, men de fleste av oss. Fremtiden tilhører ikke bare
individet isolert og dets mer eller indre situasjonsbestemte følelser og behov,
selv om det smykker seg av gruppetilhørighet eller et kollektiv. Du må innse at
dette kan kreve stort mot og at det koster. Ja, at det kan koste deg livet og
kjærligheten, men at det er verdt prisen hvis du kjenner Sannheten, - det er sannelig
et stort og krevende prosjekt, dette vårt menneskeliv.
Vi skal nå se på hvordan noen ikke helt ubetydelige aktører
i media reagerer og begrunner seg her i relasjon til et par tre konkrete saker
med fokus på hva bl a Kjell Skartveit og Hege Storhaug har «tilveiebragt» av
muligheter for å «tømme seg», eller «fylle seg», sett med disse aktørenes øyne,
de som for enhver pris er imot. Det
er et spørsmål om å finne balansen eller harmonien. Det dreier seg antakelig om
forsøk på å beholde eller miste vett og forstand, for disse menneskene. De
trues kontinuerlig av at det de er imot
skal forsvinne eller få for stor makt over dem. Det gjelder om ikke å havne i
grøfta, om ikke å kantre, om å bevare Den gyldne middelvei, tror de, eller ens
egen dyd (eller kall det dygd). Det dreier seg ikke her om å tjene mest penger
eller vinne et godt ettermæle. Det gjelder å inkarnere seg i en dygd som kan
føles som en slags forutsetning for å inneha eller gjøre seg ett med den
absolutt sannhet, (eller ens egne subjektive sannhet). Noe mindre holder ikke.
Det store »mindre enn» blir en uutholdelig tanke. Man ønsker å være «on top of
it», bære eller briste. De øsnker å være større enn, et fariseersk perspektiv,
selvsagt, som de som er imot ikke kan innse eksisterer som en faktor i deres
liv, «Kopf bis Fuss».
Det virkelig store, fundamentale spørsmål – som som oftest
fortrenges, enten ut fra angst eller ren og skjær latskap, og noen tilfeller:
Ren og skjær ondskap – oppstår når man vil være på to steder samtidig,
når man vil være A for C og B for C på en og samme gang. Som når Kirken
forsøker å leve med at «det går fint an å leve med to grunnleggende ulike eller
inkompatible syn uten at dette kan gi grunn for å se at det foreligger en reell splittelse innen Kirken!»
Og som nå kirker og menigheter sier ja og nei til islam på en og samme gang og
samtidig som de angriper kristne søsken for å ta et tydelig standpunkt mot
islam, (ikke muslimer).
Vi skal forsøke å avsløre svakheter i argumentasjon og
tilnærmingsmåte og isolere hvor det svikter, indirekte både personlig, rent
verdimessig og kognitivt, ved bla å presentere deres selvavslørende retorikk,
på en måte som vil overlate eventuelle lesere primært til å trekke sine egne
konklusjoner, uten at vi fra vår side vil gå altfor detaljert til verks i denne
prosessen. Vi mener at hva disse aktørene skriver og hvordan de angriper saken,
nærmest i kraft av seg selv, vil illustrer at debatten om islamkritikere og
deres ikkemuslimske motstandere eller fiender nå har tatt fullstendig av og at
den vitner om at uanstendigheten og uforstanden har overtatt helt på bekostning
av anstendigheten og hva vi burde forvente av oppførsel i den offentlige
diskurs.
Vi er inne i en periode som søker seg tilbake til en mytisk
verden, til manikeismen, som målbar forestillingen om og troen på at det fantes
to guder, to kosmiske grunnkrefter, en god og en ond og at mennesket bare kunne
«tilhøre» enten den ene eller den andre guden, som kontinuerlig kjempet om
herredømmet over verden og menneskene.
Mennesket befant seg dermed enten blant «dem» eller «oss»,
selv om dette kunne være vanskelig å avgjøre hvem som befant seg på den riktige
siden og hvem som befant seg på andre, til syvende og sist.
Det gjeldt imidlertid for alle å befinne seg nettopp på den
riktige siden, altså blant «oss», eller «dem», for alt er jo relativt,
selvsagt. Man opparbeidet seg metoder for å sikre at man havnet på den riktige
siden og ikke blant «dem». Disse tilbød sterke riter og leveregler for hvordan
man kunne seg sikre posisjoner, i den overordnede sammenhengen.
I og med jødedommen og kristendommen i Vesten forlot man
manikeismen og Gud ble ÈN, men likevel hang tanken igjen på at mennesket etter
døden ville bli adskilt en gang for alle og hvor da «vi» havnet på riktig side
og «de» på den gale.
I det praktiske liv utenfor den religiøse sfære skilte man
også tydelig mellom et «vi» og et «dem». Man tilhørte først den eller den
slekten, senere den eller den klassen og enda senere: Den eller den rasen,
basert på biologisk kriterier eller empiriske «funn», selv om disse etter hvert
ikke lot seg opprettholde og hevde hverken kulturelt eller vitenskapelig.
Mennesket skilte også lag i et tydelig «vi» og «dem» i
religiøs sammenheng. De kristne var «Vi» i forhold til muslimene og muslimene
var «vi» mot dem. Troen satte et absolutt skille mellom oss og dem, og dette
var det nå plutselig om å gjøre å utradere en gang for alle og stille opp som
et absolutt ideal som skulle realiserer nær sagt med alle midler. Det ble
plutselig ansett for å være rasistisk å skille mellom tvers igjennom kulturelt
betingede forskjeller helt uavhengig av biologi og troenes verdi sett i forhold
til hverandre. «Det ble bestemt» at alle troer var like verdifulle eller gode
eller at i ingen av dem kunne gjøre krav på å være objektivt bedre enn de andre
troene. Det samme gjaldt menneskesynet og gudsforestillingen.
Det ironiske i dette tidsbildet er at de som ut fra en
opprinnelig antirasistisk tilnærming var de som viste seg å være ivrigst etter
å skape et nytt skarpt skille mellom et nytt «Vi» og et gammelt og forlengst
avdanket eller antikvert og «rasistisk» «Dem», nemlig mellom dem som ikke ville
innordne seg eller underkaste seg de forestillinger at alle troer eller like
gode eller like dårlige, alt etter som. Vi fikk dermed et skille mellom de som
kalte seg selv antirasister pluss og i kompaniskap med de som sverget til en
tro som vitterlig anså seg som en gang for alle fastsatt – ved gudommelig
dekret - bedre enn alle andre troer og alle de som ikke godtok at denne troen
var bedre enn de andre og disse kalte da dette nye Vi for rasister. Alle andre
enn det nye Vi ble kalt «dem», dvs rasister.
I biologisk forstand er dette absurd, også filosofisk, men
dette synes ikke å avskrekket de som tilhører de gode, nemlig det nye Vi. Men
hvilket grunnlag er det da man bygger på og forsøker å forsvare sin posisjon ut
fra? Jo, det er ikke noe annet enn ord, eller rettere sagt konsepter og
forestillingen om at ordene skaper det de nevner, altså et rent performativt
utgangspunkt. Det gjøres ikke lenger forsøk på å begrunne et eventuelt
ontologisk skille mellom oss og dem, nei, det enste man har å holde seg til er
konseptene, performasjonen,
honnørordene og forestillingen og behovet for å tilhøre den rette siden, den
som legitimere seg ut fra sin egendefinerte godhet. De er de som tilhørere
dette orduniverset og som er best i stand til å gjøre det til sitt eget som
tilhører «ontologisk» - eller rettere: kvasi-ontologisk - det ene, sanne Vi. Det gjelder derfor, i
første omgang å renske ut alle ord som kan true dette universet eller dette
paradigme, (som oppleves som et absolutt og kompromissløst av det nye, gode Vi,
som aksiomatisk, eller a priorisk, og
altså helt uten a posteriorisk
grunnlag, oppfattes som et faktum eller en tro man ikke forhandler om og derfor
– falsk – oppfattes som objektiv eller absolutt).
Vi kan derfor si at vi har vendt tilbake til en slags ny
manikeisme, et nytt, radikalt og uforsonlig skille mellom «oss» og «dem», et
skille «antirasistene» i utgangspunktet aldri ville ha drømt om å skape, men
som det tragisk nok har klart å skape, performatorisk. Resultatet er blitt at
krigen mellom Vi og dem er blitt en ordkrig, eller en konseptkrig, uten
forankring i det ontologiske, i den virkelighet som eksisterer og som nødvendigvis
må innholde Èn sannhet og èn gud, en sannhet hvis motsetning eller negasjon er
umulig å hevde.
Det sier seg selv at en slik krig vil bli langvarig og
blodig. Dens grunnlag er grunnleggende usikkerthet og derfor grunnleggende
utrygghet. Den innbyr til fideisme og
radikalt uovestigelig triumfalisme. For
konsepter blir fort til en integrert del av ens personlighet, ens identitet og
identiteten er det siste en vil miste her i livet, sammen med kameratene, som
man gjerne er villig til å ofre livet for.
Dessuten vil mennesker insistere på å ha rett, og å være på
den rett siden, eller rettere, den rettere siden enn «dem» er, alle sammen.
Det nytter ikke i en slik situasjon og vise til noen
håndfast med legitimitet eller grunnlag i biologi eller andre objektive
parametere hvor verdiskalaer med sikkerhet en gang for alle kan leses direkte
ut fra beregninger eller målinger, uansett hvor mye man måtte forsøke, (uten
guddommelig åpenbaring). Alt vil til syvende og sist avgjøres i et stor
performativ slag (av kosmiske proporsjoner), og da gjelder det hvem som er
sterkest, smartes og mest utholdende til å ta rotta på «dem», dvs «de andre»,
de som ikke lenger tilhører «Vi».
Kampen for skape ett nytt Vi, skapte nettopp det man
forsøkte å unngå, nemlig et nytt manikeisk og totalt uforsonlig skille mellom
et «vi» og et «dem» som verden aldri tidligere har sett, og som det farligste
skille som noen sinne er skapt av mennesker og deres postmoderne konstruksjoner.
Hvilken av de to nye gudene vil så «overleve» og finne sin
naturlig rett på sikt? Det nye Vi eller Det gamle? Antirasistene eller «rasistene»?
Virkeligheten eller konseptene?
Vi er ikke i tvil: Det er de som til nå på et helt urimelig
og konseptuelt uholdbart grunnlag er blitt kalt «rasister», fascistoide,
islamofobe eller totalitære. Og grunnen er klar: Det nye Vi har nemlig
integrert i seg selv to uforenlige motsetninger, nemlig forutsetning at de som
hevder at alt er like godt eller like ille er like gode som de som hevder at de
faktisk er bedre enn disse, de som først
og fremst er mot og ikke har helt klart seg for hva de er for og som kan
stå seg. De vil selvdestruere, disse. Man kan ikke være A og ikke-A på en og
samme gang under ellers like forhold. Det er logisk og ontologisk umulig.
Så til de aktuelle sakene:
Sammendrag av en
kronikk av Kjell Skartveit i Dagen 25.02.16:
Den 1. februar skrev KrFs Erik Lunde i Vårt Land om Hege
Storhaug: «Hvis vi, som Storhaug frykter, kompromisser med de radikale
islamistene, … Vi må stå opp mot radikal islamisme, akkurat som vi bekjemper
alle andre former for ekstremisme … Men et slikt oppgjør blir ikke troverdig
dersom vi samtidig går på kompromiss med våre egne verdier… likeverdet,
rettferdighetssansen, toleransen og demokratiforståelsen … går vi oss vill.»
Er religionsfriheten en udiskutabel menneskerett? Og hva er
egentlig islam, er det virkelig slik at vi ikke kan si noe sant om islam? Disse
spørsmålene henger sammen, og svært mange kristne er opptatt av hvordan vi skal
forholde oss til islam og muslimer. Men hva med staten?
Nestekjærligheten er en av KrFs verdier, skriver KrF på
hjemmesiden sin, uten å gjøre rede for hva som da skjer med toregimentslæren.
Er det uproblematisk at staten synes å ha blitt invadert av gode menneskers
dårlige samvittighet?
Er det statens oppgave å være ubegrenset nestekjærlig, uten
evne til å sette grenser for menneskers religiøse utfoldelse, og ikke beskytte
oss mot dem som har onde hensikter?
Er det virkelig slik at religionsfriheten overtrumfer alt
annet?
Jeg tillater meg å hevde at de som forsvarer
religionsfrihetens suverenitet ikke kan ha tenkt over konsekvensene av en slik
holdning. Historien har eksempler på religioner hvis tilhengeres atferd var av
en slik karakter at deres fiender så seg nødt til bekjempe dem.
… uansett var Moloks råskap av en slik karakter at romerne
ikke visste hvordan de skulle omtale ham. Tilbedelsen ble utøvd gjennom menneskeofringer;
store mengder små barn ble kastet i glødende ovner. Utfordringen var at Kartago
var et høyt sivilisert samfunn … Cato
avsluttet sine taler med «at for øvrig mener jeg Kartago må ødelegges», var det
fordi han visste at slike religioner forhandler man ikke med, de må ødelegges.
… Aztekernes menneskeofringer til solen var så ekstreme at spanjolene forstod
at det var bare en løsning; dyrkingen av solen måtte opphøre.
Jeg tror ikke det er vanskelig å vinne gehør for, selv i vår
tid fylt av toleranse og respekt for andres tro, at det var riktig for Roma og
Spania å ødelegge og forby slike destruktive religioner.
Vi kan dermed si noe om kravet om religionsfrihet: Den kan
ikke være absolutt, vi kan ikke tillate religioner som baserer seg på menneskeofringer.
Også kirken forstod tidlig at kristen tro kunne ødelegges
til det ugjenkjennelige dersom den ikke ble forsvart, og kirkens kamp mot
kjetteriet var, selv om det er politisk ukorrekt å si det i vår tid, avgjørende
for vår sivilisasjon.
Men i dag er tonen en annen, det er som om troen på en
sannhet er blitt blasfemi i seg selv. Det å erkjenne at barbariet kan komme
tilbake er det nærmeste man kommer et moderne kjetteri. Men … den typen
religioner kan vi ikke tillate.
Spørsmålet blir da hva islam er, om det er mulig å si noe om
islam, eller om den er «en million ulike ting», slik det har blitt så populært
å si. Da Hadia Tajik skulle si noe om islam på Verdidebatt, skrev hun at «det
muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet.
Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk
monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet».
Hun skrev det som i triumf, som om fravær av en hellig Gud
var et gode. Det bekymringsfulle er imidlertid at våre kristne ledere knapt
synes å forstå hva Tajiks utsagn betyr for praktisk religionsutøvelse.
Islams gud, Allah, må med fravær av syndefall og påfølgende
arvesynd tåle det kristne kaller synd, og med tanke på at Allah også er en
skapergud, er det med ett fullt mulig å si svært mye presist og entydig om
islam som religion.
Men barbariet har med Allahs natur å gjøre; som en
ikke-relasjonell guddom er hans allmakt fullstendig og kravet til underkastelse
absolutt.
Her finnes det ingen kjærlighet, og menneskeverdet er
ikke-eksisterende. Underkastelsen går helt inn i døden, offerdøden, hvilket
viser seg i islams «julefeiring» id al adha, hvor man feirer Abrahams vilje til
å ofre sin egen sønn, det perfekte forbilde. Og alle islams krav om dødsstraff
for ulike religiøse overtramp bør oppfattes som religiøse menneskeofringer,
krav for å blidgjøre en altomfattende a-moralsk guddom.
Er det da et knefall for autoritære krefter å hevde at islam
bør forbys eller i hvert fall strengt reguleres?
Det er tidvis vanskelig å forstå hvor kritikerne av Per
Haakonsen og Hege Storhaug vil, men å forsvare islam fordi man frykter friheten
for egen tro, er som å ofre sannheten i håp om ikke å nære brutaliteten, det
eneste vi oppnår da, er å gi brutaliteten sannheten i gave. Det er demokratiets
rett til å bekjempe sine fiender, det er ikke et autoritært trekk, snarere
tvert imot.
http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/RELIGIONSFRIHET/Ukristelig-islam-motstand-307028
Sammendrag av
Ottosens svar til Skartveit:
Nei til islam: Innledende kommenterer: Ottosen svarer
Skartveit nedlatende og uten å forstå Skartveit hovedanliggende, for ikke å si
Skarsteins forankring i vestlig human- og kristen filosofi og teologi:
Ottosen: Jeg mener det er en selvfølge at kristne slår ring
om religionsfriheten. Å drive misjon … blir bortimot umulig hvis vi samtidig
mener at religionsfriheten bør begrenses for andre.
Nei til islam kommenter: Ottosen vil – implisitt og
nødvendigvis, hvis han er seriøs - frata muslimer Koranen, Allah og profeten,
nennsomt, selvsagt, veldig nennsomt, men det er det som er målet med hans
misjonsgjerning, hvis han tør å innrømme det for seg selv. Å oppnå misjonsmålsettingen
gjøres da, ifølge ham selv, best ved ikke å begrense religionsfriheten her i
landet. Og ved å ikke begrense islamsk misjon, mot Norge, uansett i hvilken
form denne tar og uansett om denne misjonering tar sikte på å undergrave
demokratiet og innføre sharia, om så
med vold. (Ingen kan nemlig arresteres
eller dømmes før de har gjort noe galt, ifølge Ottesen).
Hørere vi riktig, kan dette være sant, at noen er så naive,
spør vi? Ja, dessverre, det er bare å se seg rundt og lytte til hva dagens
virkelighet forteller, med alle tydelighet, for det er ikke bare Ottesen som er
naiv og dumsnill, eller «gode». Men vil
Skarstein begrense religionsfriheten på en for Ottosen selv misjonshemmende
måte? Nei, dette kan vi ikke se. Muslimer skal ha full rett til å misjonere for
sin religion her hos oss. Å begrense ytringsfriheten for visse, små miljøer, er
ikke å forby ytringsfriheten eller begrense den vilkårlig. Vi går ut fra at det
er dette Skartveit og Storhaug mener bør skje. Intet mer, intet mindre. Vi vil
påstå at dette vil styrke ytringsfriheten på sikt og sikre grunnleggende
menneskerettigheter og demokrati. Men tar Ottesen – og de vi nevner under her –
ta dette i betrakting på en seriøs og åpen måte? Nei, vi kan ikke se at det er
tilfelle, det motsatte er snarere tilfelle: Man vil «ta» personer som Storhaug
og Skartveit, ved forsøk på å stemple og stigmatisere dem som så «brune» og
uappetittelige som mulig. De skal gjøres til syndebukker, slik at de selv
slipper å forholde seg til virkeligheten på en mer realistisk måte. De
foretrekker tryggheten de håper å finne blant dem som påberoper seg eller
skjuler seg bak honnørordene, de som professor Terje Tvedt har omtalt som
beskyttere av «godhetstyranniet», en posisjon som de merkelig nok ikke vil ha
sittende på seg, for de er jo ikke «godhetsapostler» i egne øyne, dvs slik
Tvedt mener det. De kritiserer bruken av tyranni i forbindelse med godhet, de
mener Tvedt bruker betegnelsen «normativt» til stor skade nettopp for
godhetstyrannene selv – og deres intensjoner, ofte uten konsekvensvurderinger -
og deres omdømme, og det skal ikke tåles, (biskop Atle Sommerfelt, f eks, i Dagsnytt
18 for noen dager siden i ordduell med Tvedt, som prer med at
«godhetstyranniet» er et rent analytisk uttrykk, Tvedt kaller jo da heller ikke
sin datter for «godhetstyrann», selv om hun jobber i det systemet faren
kritiserer for manglende fleksibilitet i forhold til mål og metoder og
virkelighetssans osv).
For a propos å
nevne det: Tvedt hadde kanskje stått seg på å kalle det han for mange år siden
myntet som godhetstyranni «snillhetstyranni» i stedet, det er nemlig lettere å
ville assosiere seg med dette å være snill enn god. «God» har et dypere
innhold, det peker innover mot religiøse dimensjoner, noe større, egentlig, enn
menneske har kontroll over eller identitet med. «Å være snill er en typisk
menneskelig egenskap noen har mer eller mindre av, det er ikke t arketypisk
begrep som «godhet» er og derfor mye lettere å forestille seg og kunne «peke»
på som en rent menneskelige egenskap, eller en rent relativt menneskelig dygd.
«God» er straks mer et allmennbegrep enn «snill», noe de fleste av oss kan identifisere
oss med eller like å bli assosiert med enn «god». Det heter jo da også i Det
nye testamentet at bare Gud er god, og det er Jesus selv som sier det, når han
blir spurt. (Mennesket har virkelig altså noe å leve opp til når man skal
snakke om «god»).
Ottosen fortsetter og mener at det det er et knefall
for autoritære krefter å hevde at islam bør forbys eller i hvert fall strengt
reguleres. Dessverre hevder Skartveit noe annet og mener at «det er
demokratiets rett til å bekjempe sine fiender», og fiendene er altså enhver
muslim. Så hevder han at religionsfriheten ikke kan «være absolutt, vi kan ikke
tillate religioner som baserer seg på menneskeofringer».
Her begår Skartveit en ganske grov tankefeil, skriver
Ottesen. Selvsagt skal ikke norske myndigheter akseptere menneskeofringer. Det
er fordi vi står overfor handlinger som bryter med norsk lov.
Akkurat slik må vi tenke om islam. Vi bør ikke forby eller
strengt regulere muslimers gudstro. Da blir vi totalitære. Men norske
myndigheter bør selvsagt gripe inn hvis muslimer omskjærer jentebarn,
tvangsgifter sine ungdommer, trakasserer jøder, selger narkotika, går til
angrep på frafalne eller på annet vis bryter norsk lov. Det er rett og slett
skremmende at Skartveit ikke innser hvor grunnleggende det er i et demokrati å
skjelne mellom holdninger og handlinger.
Minst like underlig er at det at Skarveit tar utgangspunkt i
en uttalelse fra Hadia Tajik om islam for å konkludere med at alle muslimer
står for en «barbarisk reaksjon mot det enorme menneskelige mangfoldet som er
et av kristendommens kjennetegn».
Det er skivebom av t å bruke en liberal og moderat muslim
som Tajik for å male et fiendebilde av alle former for muslimsk trosutøvelse.
Det er også noe spesielt å gjøre det menneskelige mangfoldet til et særlig
kjennetegn ved kristen tro i motsetning til islam.
Men det er ikke dette Skartveit snakker om når han –
Skartveit - benytter en påstand fra Hadia Tajik for å lage en svært luftig
skrivebordteori om hvorfor alle former for islam er barbariske. Heldigvis står
Skartveit helt alene med sine noe usammenhengende påstander. Jeg vet ikke om en
eneste islamforsker eller misjonær som har jobbet blant muslimer som mener at
islam blir en barbarisk religion fordi Allah ikke er treenig. For øvrig fører
Skartveits logikk til at også jødedommen blir barbarisk.
torsdag 25. februar 2016
her
Skartveit svarer
Ottesen i Dagen 130316:
Espen Ottosen reagerer i Dagen 25. februar på at jeg mener
at islam er en barbarisk religion som bør reguleres. Mitt utgangspunkt for
debatten er hvordan staten skal forholde seg til religioner, eller ideologier,
som vi vet medfører overgrep mot statens innbyggere.
Etter min oppfatning er islam en destruktiv kraft, en
religiøs motsetning til kristendommen, og jeg har til gode å lese eller erfare
noe som tilsier en annen konklusjon. Det er en religion som ikke skiller mellom
religiøs utøvelse og politikk, og når utøvelsen handler om underkastelse av en
a-moralsk guddom, forstår vi at likheten til totalitære ideologier er stor. Jeg
ser ikke at Espen Ottosen benekter at islam er et problem, spørsmålet er
hvordan vi skal møte den.
Det er ikke alle som setter like stor pris på den friheten
vi tar for gitt i Vesten. Marxismen og nazismens angrep på demokratiet er
velkjent, men hvordan skal demokratiet forsvare seg mot krefter som vil
slavebinde befolkingen? Jeg mener at politiske ideologier og religioner skal
behandles likt, og vi er nødt til å spørre hva de vil med samfunnet, det er vår
plikt som ansvarlige mennesker. Skal vi vente til katastrofen er et faktum og
fangeleirene er i drift, eller skal vi reagere før? Og vil vi ha mulighet til å
reagere når demokratiet er tapt, når vi har mistet friheten?
Vil vi virkelig bli et mindre fritt samfunn dersom vi
identifiserer våre fiender og avviser dem på grensen, eller krever av dem at de
skal legge bort alt totalitært tankegods? Vil et fritt samfunn bli mindre fritt
om det avviser nazismen? I dagens Sverige opplever kristne flyktninger fra
Midtøsten at deres gamle fiender kommer etter dem, men ingen i Sverige våger å
kritisere det som skjer, de er redd for å bli kalt islamofobe.
Ottosen mener at min henvisning til Hadia Tajik viser at jeg
ikke har forstått noe av islam. Vet han ikke at undertegnede ville fått
yrkesforbud i norsk skole dersom hun skulle fått bestemme? Eller er Tajiks
holdning i tråd med hans forståelse av ytringsfrihet og demokrati? For øvrig
finner jeg det oppsiktsvekkende at Ottosen ikke synes å se problemer med Tajiks
utledning av islam som en religion uten syndefall.
Det er også interessant at norsk rett allerede har påvist at
å leve etter islams tro kan være i strid med norsk lov. Mullah Krekar ble dømt
for sin tros skyld, men få våger å påpeke dette faktum, det er som om dommens
premisser er for kontroversielle.
Hva angår Ottosens påstander om min forståelse av
treenigheten, blir han så usaklig at jeg ikke ønsker å gå ned i hans retoriske
rennestein. Jeg vil heller henvise til min siste bok, «Staten og Gud», men noe
er det viktig å påpeke:
For det første rammer ikke kritikk av islams monoteisme
jødedommen. Jødedommen er en ufullbyrdet religion, islam er en fullbyrdet.
Jesus Kristus er Guds Sønn, og hele NT viser at det var mulig for jødene å
forstå, utfra GT, at Jesus var den Messias som det var profetert om. Gjennom GT
går en tråd av løfter og profetier fra Gud om det som en dag skal skje, og vi
ser hvordan Paulus «åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide
og stå opp fra de døde», eller som Johannes spurte: «Er du den som skal komme,
eller skal vi vente en annen.» I en muslimsk kontekst ville Paulus blitt avvist
av den enkle grunn at islams avklarte gudsbilde ikke tåler påstanden om en
treenighet.
Spørsmålet blir om islams gudsbilde har noe å si for
mennesket, for vårt forhold til guddommen og forståelse av synd. Den kjente
teologen Gisbert Greshake skriver om
en unitarisk gud at «en slik gud verken kan motta et fritt ja eller nei fra
skapningen, eller la den få medvirke. Han kan overhodet ikke elske den, for
kjærlighet forutsetter at den andre virkelig er selvstendig». Og Stefan
Gustafson sier om Allah at «en gjerning er god eller ond bare hvis Allah sier
at den er det. Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men hans vilje. Og
Allah kan ville hva som helst».
Er det da mulig å finne hellig kjærlighet, sannhet,
fellesskap, menneskeverd, nåde, frihet og rasjonalitet andre steder enn i
treenigheten? Jeg kan ikke se at det er mulig, Espen Ottosen får svare for seg
selv.
Så tilbake til hovedspørsmålet: Skal vi som samfunn få lov
til å forsvare oss mot islam som religion og ikke bare mot muslimer som
allerede har begått ugjerninger? Norsk rett åpner opp for det vi kaller
preventiv nødverge. Det vil si at vi har lov til å forsvare oss før et angrep
finner sted dersom vi med sikkerhet vet at angrepet vil komme. Staten har fått
sverdet for å bruke det, og jeg mener fortsatt at vi har en etisk forpliktelse
til å forsvare oss mot en religion som krever underkastelse av oss alle.
Vi kan ikke beskytte islam og demokratiet på en og samme
tid. Det er på tide vi bestemmer oss for hva vi vil. her
Ottesen svarer
Skartveit: «Fortsatt skummelt fra Skartveit» 15. mars 2016:
Jeg er stort sett enig med Kjell Skartveit i hans teologiske
vurdering av islam. Derimot synes jeg det er skummelt at han vil stanse islam
med udemokratiske og totalitære virkemidler. Kristne bør være opptatt av å møte
muslimer med nestekjærlighet – ikke med fiendtlighet.
For kort tid siden besøkte jeg Mali og Elfenbenskysten. Jeg
så utallige moskeer, fikk møte mange muslimer og snakket med misjonærer med
lang erfaring i disse landene. Alle sammen fortalte at muslimer i Vest-Afrika
med få unntak er svært fredfulle (selv om Al-Qaida også kan slå til i denne
regionen).
I en landsby møtte jeg en tidligere muslim som var blitt en
kristen for mange år siden. Selv om han var den eneste kristne i en landsby der
alle andre var muslimer, var han ikke blitt utsatt for trusler eller vold. Våre
misjonærer i disse områdene opplever både skepsis og åpenhet. Men mest møtes de
av stor gjestfrihet, mye hjelpsomhet og overveldende vennlighet.
Derfor reagerer jeg sterkt på det skremselsbilde Skartveit
maler av alle muslimer. Helt generelt påstår han at «islam er en barbarisk
religion» og hevder at islam er «en religion som krever underkastelse av oss
alle». Men hvis det var slik, hvorfor lever mange kristne – tross alt – i fred
der muslimer er i flertall?
Det kan være på sin plass å påpeke at Indonesia og India
faktisk er de to landene i verden med flest muslimer. I disse landene er det i
liten grad innført radikal sharia-lovgiving.
En stor andel av verdens muslimer bor således i land som
slett ikke sørger for «underkastelse av oss alle». Så enten taler Skartveit
usant, eller så må han mene at millioner av muslimer – kanskje flertallet –
ikke tilhører religionen islam.
Jeg vet at mange muslimer er mer voldelige og mer totalitære
enn muslimer flest i Vest-Afrika. Vi skal ikke være naive overfor krefter som
motarbeider demokratiske idealer og vil avvikle religionsfriheten.
Nei til islam kommenterer: Ottosen vil – implisitt og
nødvendigvis, hvis han er seriøs - frata muslimer Koranen, Allah og profeten.
Det gjøres best ved ikke å begrense religionsfriheten. Og ved å ikke begrense
islamsk misjon, uansett i hvilken form denne tar og uansett om denne
misjonering tar sikte på å undergrave demokratiet og innføre sharia, om så med
vold. Kan dette være sant, spør vi? Ja,
dessverre, det er bare å se seg rundt og lytte til hva dagens virkelighet
forteller, med alle tydelighet. Men vil Skarstein begrense religionsfriheten?
Ottesen fortsetter: Det foregår en radikalisering i
en del muslimske miljøer som skremmer. Og selvsagt skal vi gripe inn når
muslimer bryter norsk lov og krenker andre mennesker. Men en demokratisk
rettstat kan ikke straffe mennesker basert på en mistanke om at de vil komme
til å begå overgrep.
Like fullt tar Skartveit til orde for dette. Det mest
skremmende i Skartveits siste innlegg er påstanden om at staten bør foreta
«preventiv nødverge» i møte med muslimer.
Ordbruken er svært overraskende. Vet han ikke at Anders
Behring Breivik brukte nøyaktig denne språkbruken da han forsvarte sin terror?
Behring Breivik hevdet at det var rett å angripe AUF og
regjeringskvartalet fordi «den islamske koloniseringen» av Norge måtte stanses
– for enhver pris.
Min påstand er ikke at Skartveit tenker som Breivik. Men
tankegangen og språkbruken hans er uhyre uklok – og svært kritikkverdig.
I likhet med høyreekstreme krefter ser Skartveit ut til å
tenke at enhver muslim bør betraktes som en fiende. Han
mener å vite at islam alltid «medfører overgrep mot statens innbyggere». Derfor
skal vi legge bort grunnleggende demokratiske prinsipper og straffe mennesker preventivt. Vi skal altså gripe inn
før norsk lov er brutt siden alternativet er å «vente til katastrofen er et
faktum og fangeleirene er i drift».
Dermed har Skartveit rotet seg inn i et totalitært hjørne der alt er tillatt fordi enhver muslim representerer en fare.
Det er direkte absurd at Skartveit fremstiller dette som et forsvar for
demokratiet. I praksis vil han fjerne muslimers rettssikkerhet – og deres
trosfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er skummelt.
Dessverre fortsetter Skartveit med å fremsette usaklig
kritikk av Hadia Tajik. Jeg aner ikke hva han konkret sikter til når han hevder
at han ville fått «yrkesforbud» i norsk skole dersom Hadia Tajik fikk bestemme,
men jeg er trygg på at det handler mer om Tajiks politiske ståsted enn om
hennes muslimske identitet.
Det er for eksempel sekulære norske politikere, ikke
muslimske aktører, som har ilagt norske «reservasjonsleger» yrkesforbud som
fastleger.
Kristne bør skille klart mellom hva vi tenker om islam som
religion (i dens utallige ulike avskygninger) og hva vi tenker om muslimer som
medmennesker. Jeg mener at islam er en falsk religion som fører mennesker vill.
Det blir derfor absurd når Skartveit hevder at jeg «ikke
synes å se problemer med Tajiks utledning av islam som en religion uten
syndefall». Men selv om jeg forkaster islam som
religion, betrakter jeg muslimske medmennesker som mennesker som Gud elsker –
og som jeg er forpliktet til å møte med kjærlighet.
Dette er dessverre et perspektiv som helt mangler i
Skartveits artikkel. Det er trist å måtte si det, og jeg håper Skartveit kan
korrigere inntrykket, men ikke med et eneste ord sier han at kristne skal møte
muslimer med nestekjærlighet og evangeliet om frelseren Jesus Kristus.
Selv om andelen muslimer i Norge er på under fem prosent –
og mange er ganske sekulære – er Skartveits eneste perspektiv at samfunnet bør
stanse islam på drastisk vis.
Det er rett og slett sørgelig at en kristen skribent er så
styrt av frykt. Jeg vil gjerne bo i et land der vi kan nyte mye frihet, men la
oss huske på hva Jesus sier om det å bli utsatt for forfølgelse og motstand:
«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere
og lyver allslags ondt på dere for min skyld» (Matt 5,10-11).150316 på Dagen
Nei til islam kommenterer: Ottesen har ikke forstått
noe som helst. Ingenting av det han beskylder Skartveit for holder mål, han
finner ingen holdepunkter i det Skartveit skriver som han kan underbygge dette
med. Skartveit vil ikke straffe noen for
gjerninger han ikke har begått. Ottesen kan ikke påvise at han mer
menneskevennlig – og god? - enn Skartveit, heller ikke «snillere». (Ottesen går
i farisèerfella: Takk, oh, store gud, for at jeg er bedre enn de andre, mer
kjærlig osv!).
Skarstein går ikke inn for drastiske virkeligmidler i kampen
mot islam. Skartveit betrakter ikke muslimer som mindre medmennesker enn
Ottesen gjør. Skartveit snakker teologi og realisme, Ottesen snakker
sosiologi, sentimentalitet og snillisme. Ottesen nevner at de fins
millioner på millioner av fredelige muslimer verden over, men har Skartveit
påstått det motsatte eller forsøkt å moderere det? Ottesen vil ikke se at
muslimer baserer seg på religiøse tekster som gir et helt annet
virkelighetsbilde enn kristendommen, et helt annet menneskesyn og helt andre
innstillinger bruk av vold og t dette har «universelle» betydning både på det
kollektive og personlige planet, at religioner former mennesker innenfra og t
troer bestemmer både holdninger og handlinger, (når tiden er inne). Ottesen
forstår antakelig ikke forskjellen mellom en gud som påbyr deg å gå til krig og
en gud – den kristne – som overlater det til det enkelte menneskes valg og
samvittighet, helt alene med sin motivasjon, begrunnelse og metode) om han vil
gå til krig og drepe, og at det er forskjell på å tilbe Jesus bare som en
«skapning», slik islam gjør, og å tilbe ham og sette sin lit til ham som Gud
selv, slik han åpenbarer seg norma
normata i Bibelen. Når Ottesen nevne Anders B. B. i samme åndedrag som
Skarstein, blir det for tåpelig og infamt av Ottesen. Det trengs vel ingen
ytterlige kommentar her. Skartveit ser helle ikke enhver muslim som en fiende,
eller en fare, slik Ottosen skriver. Ottosen konstruere dermed feigt nok en
stråmann, et «knep» han burde se seg for god til å gjøre, ikke minst fordi det
er så åpenlyst tåpelig og lettgjennomskuelig som retorisk humbug eller barnslig
demagogi. Vi skal heller ikke se bort fra demokratiske prinsipper, slik Ottesen
vil ha det til at Skartveit mener. Skartveit forsvarer tvert imot de samme
prinsippene, som Ottesens strategi i sin naivitet kan komme til å sette i fare,
for ikke å si over styr. Og når Ottesen argumenterer for at det er god grunn
til å forkaste Skartveits analyser fordi det i liten grad er innført sharia i
Indonesia, med et flertall på over 90% muslimer, er det grunn til å rope
varsko, hvis man da heller ikke skal begynne å le ubekymret og uten hemninger.
Kari Fure i Dagen 230216:
Hege Storhaug vil bruke samme
metode for å kontrollere islamistiske grupper som undertrykkende regimer bruker
for å kontrollere kristne. Det er neppe lurt.
Storhaugs forslag: Stryke og styre innholdet i islamske
skrifter og stenge moskeer. Dette betyr
sensur i praksis.
Dette er de illiberale
autoritære regimenes metode. Som vi ikke ønsker å sammenligne oss med.
En forutsetning for å kjempe for kristnes religionsfrihet i
muslimske land, er imidlertid at vi anerkjenner andre den samme friheten, hvis
vi skal ha respekt. Storhaugs metode
innebærer brudd på muslimenes
religionsfrihet. Vi slår beina under arbeidet som gjøres for å bedre kristnes
kår i muslimske land.
Abid Raja tok initiativet til et verdensomspende nettverk
der parlamentarikerne forplikter seg til å arbeide nettopp for trosfrihet, et
uttrykke for at stadig flere synes dette er viktig.
De ytre friheter
gjelder trosutøvelsen, diss kan staten begrense – foreskrevet i lov og for
å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse og moral eller andres grunnleggende
rettigheter. Slik har staten allerede mulighet for å begrense religionsfriheten
slik at det ikke bryter med prinsippet om religionsfriheten.
Det vil alltid være en fare for at illiberale krefter bruker
demokratiet til å undergrave det.
Utfordringen er å
stoppe de illiberale uten å ty til metoder som gjør at vi i kampen blir som
dem.
Vår kommentar: Man kan
spørre hva Fure vil si til f eks kristne, reelle, flyktninger fra f eks Syria,
vil si når hun forsøker å fortelle dem at vi her i landet vil forby mennesker å
kritisere islam, fordi vi da blir akkurat som dem, dvs de som for et øyeblikk
siden nettopp har forrevet disse flyktningen og utsatt dem selv, deres nærmeste
og deres familier for. Kan vi forventer at flyktningene vil juble over hva Fure
sier, at de vil nikke aksepterende og forsikre henne om at det er akkurat det
vi bør gjøre, nemlig å kritisere islamkritikerne i stedet for islam og dermed
også de muslimene som har drevet dem på flukt – med islam som en evig
uforanderlig guddommeligbegrunnelse og hjemmel - og ut på en farefull og
kostbar flukt?
Vil Fure fortelle dem – når de kommer til Norge og hun møter
dem hjerte til hjerte, så ås si, at hun tar avstand fra deres mening, ja, deres
person, hvis de skulle uttrykke forståelse for hva Storhaug foreslår, om at man
bør forsøke å peke på den muligheten alle muslimer har for å ta avstand for
visse vers i Koranen som blir brukt som begrunnelse for diskriminering og voldsutøvelse
overfor ikkemuslimer, de såkalte kuffar,
som Fure selv tilhører, i og med sin kristne tro, og som Koranen oppfordrer til
å drepe? Hun skjønner tydeligvis i noen dybde ikke at hun tilhører søndaggsfolket, slik de syriske
flyktningene gjør, de som nestemann ut, i forhold til lørdagsfolket, dv jødene, som skal tas, både på kort og ang sikt,
år forholdene ligger til rette for det, ifølge mange muslimer i Midt-Østen. Hun
skjønner ikke implikasjonene av dette dypt, religiøst forankrede slagordet som
nå i lang tid er blitt brukt så flittig og med så stor intensitet som det er
blitt brukt – og som fremdeles blir brukt - og med så stor overbevisning det
brukes, mot både jøder og kristne i de aktuelle områdene
Vil Fure ha hjerte til å kritisere disse kristne flyktninger
for å ha sympati for Storhaugs anliggende og for eventuelt å utvise konkret vilje
til å støtte henne og jobbe for saken, slik til og med også millioner blant
muslimene selv gjør over hele verden, på sin måte, med lignende krav? Hvis hun
vil kritisere dem, slik hun kritiserer Storhaug, vil hun etter vår mening
mangle ekte empati, innlevelsesevne og vilje til å bekjempe- med adekvate metoder - mot selve den ideologi
og den tro som har forfulgt og drept tusenvis på tusenvis av flykninger i samme
situasjon. Hun vil med andre avsløre seg mer som en misjonær for islam, enn for
kristendommen.
--
Britt Margrethe Kvaran Elli,
kronikk på verdidebatt: 240216:
Vil Hege Storhaug … (nekte
å) promotere individets evne til å gjøre seg selvstendige tanker og tenke i
kontekstuell sammenheng? Hun vil blant annet sensurere (stryke) deler av den norske Koranen som kan misbrukes og
tvangsstenge noen av gudshusene til én religion i Norge og nekte bygging av
flere.
Jeg spør, er dette en større fare for vårt demokrati enn muslimene?. Storhaug generaliserer alle muslimer som en «plage».
Jeg leste gjennomlitteraturlisten i boken og nå vil Storhaug
fjerne deler av den norske Koranen,
løsrevne vers som misbrukes av
ekstremister. Hvor skal da grensen settes, hva skal folk ha lov til å lese? Vil hun da også fjerne alle versene fra den norske Bibeloversettelsen
som misbrukes helt frem til i dag i undertrykking av kvinner og avstraffing av
barn? I februar 2015 ble en norsk, kristen menighet anmeldt for oppfordring til
å slå barn, med hjemmel i ett vers i det gamle testamentet. Disse versene håndheves fortsatt i flere miljøer. Vil
hun fjerne mange kapitler om et
nomadefolk (jødene, min mrk), som meide ned folk etter folk i sin erobring
av landet deres Gud hadde gitt dem.
Hører det ikke mer til vår demokratiske samfunnsform at det
undervises i å lese både Koranen og Bibelen i kontekstuell sammenheng? Er vi de eneste som er i stand til å tenke
"rett" og beskytte andre mot informasjon som vi mener vil forderve dem? Skal nå den norske stat
nå bli formynder over det andre skal
få lov til å lese? Skal den norske stat forby publisering av materiale som
enkelte voldsmenn, kriminelle og psykisk
syke kan komme til å la seg inspirere av?
Men Storhaug vil også legge ned noen moskeer noe som vil
ramme både de hun kaller de farlige "Medina-muslimene" og de snille
"Mekka-muslimene". Dette skal vel gjøres i god tro på at ekstremister
ikke vil klare å samle seg andre steder, og de farlige bli enda farligere når
de isoleres av det norske samfunnet.
Det fremgår av årsrapporten fra Human Rights Watch for 2015
at innstrammingen av unntakslover, husarrest for mistenkte radikale uten lov og
dom, og uten arrestordre, utsetter
uskyldige unge muslimske menn for rasisme. Direktør Kenneth Roth uttaler at
den polariserende "oss-mot-dem"-retorikken har beveget seg fra den
politiske utkanten til sentrum av politikken. Den åpenlyse islamofobien og den skamløse demoniseringen av flyktninger har blitt vanlig i en
politikk med stadig mer intoleranse.
Disse tilbakeskrittene truer alles rettigheter, uten at de har vist seg å
være effektive i å beskytte vanlige folk." Jeg frykter en slik tidsånd. Britt
Margrethe Kvaran Elli.
Får de som vil gjøre seg litt bedre kjent med hvordan Kvaran
Elli presentere seg, pinlig og avslørende nok, mener vi, se her
hvor hun «hyller» mulla Krekar, og her, hvor
hun prosederer på at Koranen ikke sier noe kvinnenedstennde, se debattinnlegg
nede på siden
Vår kommentar:
Vi vil først bare vise til vår forrige postering, for å
kaste lys over Elli’s absurditeter, ved å vise til et annet eksempel på absurditeter
– som ingen synes å akte på - på høyt nivå HER!
Kvaran Elli viser
seg her som et tvers igjennom uansvarlig menneske uten forståelse for den dype
krise og den situasjonen som råder i Europa nå, en situasjon som tilsier at
lovgivere og myndigheter faktisk utsteder hjemler som kan hindre fremvekst av
terrorister. Hun forstår ikke at disse tiltakene fra myndighetens side i visse
konkrete tilfelle kan ramme uskyldige, men at dette er en risk som er verdt å
ta, i og med at den er reparabel, for å beskytte storsamfunnet og de
frihetsverdier som fremdeles de fleste av oss vil mene er verdt å forsvare.
Kvaran Ellis
manglende forståelse for diss forholdene kan lede en til å tro at hun sier det
hun sier ikke for å fremme de vestlige demokratiers interesse, og vår
sivilisasjon krav på respekt, men er mer interessert i å fremme islam og
muslimenes interesser og strategier.
Hvis hun ikke skjønner dette enkle poenget, kan det bety at
hun har en svært lav selvinnsikt, svært skrøpelig internalisering eller
individuerte verdier, for det første, men dertil også svært svak forståelse for
det vi kort her kan kalle realpolitikk og generelle i og for seg elementære
hersketeknikker.
Hun vil i så fall være et svært lett bytte for
manipulatorer, som uten vanskeligheter vil kunne utnytte hennes naivitet på det
mest pinlige, både over tid, og på kort sikt, og i kritiske situasjoner og
tilstander. Kvaran Elli kan med andre ord tenkes å lide av en slags kronisk
umodenhet som vil følge henne gjennom livet uavhengig av forsøk som måtte gjøres
på å avbøte dette, hverken under profesjonell terapi eller under mer robuste
eller kreative møter med livets omskiftelighet og myriader av utfordringer i
det virkelige liv «ute på b’», så å si.
-
Teologiprofessor ved Universitetet i
Olso, Hallvor Moxnes, homofil, støtter Åpen Kirkegruppe og vigsling av homofile
prester:
Hege Storhaugs
forslag er skremmende. De ligner massemorder Anders Behring Breiviks
forslag om å fordrive muslimene fra
Europa: Muslimer måtte konvertere
til kristendommen, de måtte bytte navn som var assosiert med Islam skulle
forbys, moskeer skulle ødelegges,
forbud mot å feire islamske høytider, forbud mot å ha mer enn to barn, forbud
mot å reise til muslimske land.
Muslimer ble tvunget til å konvertere av kristne fyrster og
erobrere. De ble tvunget å praktisere islam i hemmelighet.
Keiser Karl V et edikt (påbud) som forbød all bruk av arabisk; alle arabiske bøker skulle konfiskeres; slør for kvinner ble forbudt; moriscos ble pålagt å
kle seg «som kristne»; de ble forbudt
å benytte badeanstalter av frykt for
at de skulle brukes som hemmelige moskeer.
På fredager og søndager fikk de ikke lov
til å lukke dørene i huset slik at en kunne sjekke at de ikke holdt fredagsbønn eller arbeidet på søndager.
Dette nyttet ikke og derfor ble alle moriscos
(muslimer) i 1609 deportert til
Nord-Afrika.
Storhaug vil nå redigere Koranen. Stenge enkelte moskeer. Og
vokte grensene med gjerder og soldater.
Ikke noe vi burde sammenligne oss med
Behring Breivik så alle muslimer som potensielle
Al-Queda-agenter, det fantes ingen fredelige muslimer. Muslimer – eller
konverterte muslimer – ble sett som «en indre fiende» som måtte fratas alle
rettigheter til å uttrykke sin kultur og tro.
Heller ikke bør vi følge opp Behring
Breiviks ønsker om et tvangsregime
som fratar muslimer de personlige friheter som vi alle tar som en
selvfølge. Derfor bør vi heller ikke følge Hege Storhaug på veien i den
retning.
-
Muslim, Basim Ghozlan, fra
Rabitamoskeen i Oslo:
– Bytt ord «islam» med «jødedom» og «moské» med «synagoge»,
og skru klokken tilbake til 1940 og opplev en ekte fascisme, sier Basim Ghozlan
forstander i Det Islamske Forbundet og en lederskikkelse i det muslimske
miljøet.
Han mener forslagene til Storhaug er gjennomsyret av hat.
– Personlig hatboble
– Storhaug påstår at hun vil beskytte de norske verdiene mot
«fascistiske og totalitær islam», men med dette viser hun hvem som egentlig
besitter en fascistisk og totalitær tankegang. Forslagene er så hårreisende at
ingen fornuftig person kan ta dem seriøst. De fortjener derfor heller ikke et
detaljert tilsvar. Forslagene er rett og slett en oppskrift på polarisering,
ekstremisme og kaos.
Vår kommentar: Dette fra samme mann som i 2008 kom raskt på
banen for å bortforklare at den Hamas-kontrollerte TV-kanalen al Aqsas barne-tv
trakterte sine aller yngste seere med en røslig Hamas-kanin og en mindreårig
programleder som begge oppfordret til drap på den danske tegneren Kurt
Westergaard. Det var det ifølge Ghozlan ingen grunn til å hisse seg opp over,
ettersom ord som «drepe, slakte og knuse, kan være «kose-ord» på arabisk. Som
ved alle andre anledninger gjelder det å se på kontekst og tonefall», forklarte
forstander Ghozlan:
– Jeg har selv vokst opp med at det arabiske ordet for
«drepe» er et leke- og koseord. Hva ordet virkelig betyr, er helt avhengig av
hvilken tone som blir brukt og hva slags sammenheng det blir brukt i, sier Ghozlan
til Vårt Land.
Etter en titt på den aktuelle konteksten vil nok alle være
enig med Ghozlan i at det Hamas-kaninen og vesle Saraa ga uttrykk for var
lutter godvilje:
Religiøs kjempekanin + barn i studio + Hamas +
Muhammed-karikatur + hån av profet = blasefemi + ikke uvanlig å forlange
dødsstraff for blasfemikere i islam + tegner Westergaard + drepe + ingen steder
å gjemme seg + slakt + Allah + knuse = Kjære Kurt Westergaard. Riktig god
påske! Med vennlig hilsen alle oss i Hamas. se
HRS her
Vi kommenterer:
Skittkasting med ord på «høyeste nivå» er nå blitt en
dagligdags affære, noe vi pent må tåle. Ordet «hat» koster det ingenting å spre
om seg med. Hensynet til den som påstås å hate, betyr ingenting lenger. Ordet
«hat» har inntatt ikke bare vokabularet, men også sinnet. Det har nesten
overtatt makten i utsagn som for eksempel «jeg liker ikke», «jeg liker deg
ikke». Det er blitt et instrument for den som bruker det til å dekke over indre
og uforløste spenninger, frykt, medfødt disposisjon for nedrighet, disposisjon for
å fremstille sin egen usselhet som noe nobelt, et legitimt våpen i den egne
noble strid man forestiller seg man utkjemper. Og man smir ikke sverdene her om
til ploger, nei, man bruker ordet nå til å kvesse og omforme sin egen private
og personlige utilstrekkelighetsfølelse til et hellig redskap for å utrydde den
andre, som man frykter, og som man derfor ikke vil høre på og lytte til, med
hele sin eksistens, hele sin eksistensberettigelse.
Nei til islam: En prest, Kian Reme, i
Den norske kirke, støtter på Verdidebatt Ghozlan helhjertet, ser det ut for.
Bare se hva han skriver:
Hege Storhaug angriper demokratiet : Storhaug påberoper seg
menneskerettighetene – samtidig som hun gjør seg til talsperson for en kraftig
innskrenking av de samme rettighetene.
Jeg jobber som dialogprest og har stor glede av å samarbeide
med muslimer og mange andre fra ulike tros- og livssyn. Jeg kjenner også islam
godt gjennom mitt Palestina-engasjement gjennom flere tiår.
Hege Storhaugs beskrivelse av muslimer er falsk, urettferdig
og stigmatiserende. Mitt perspektiv er at mangfoldsamfunnet er et faktum.
Enten arbeider vi sammen i gjensidig respekt og dialog for å
skape et godt mangfoldssamfunn, eller så arbeider vi for et dårlig
mangfoldssamfunn.
Hege Storhaug arbeider for et dårlig samfunn, med sterke
innskrenkninger av borgernes demokratiske rettigheter. Storhaug foreslår i
Aftenposten 19. februar blant annet følgende tiltak mot islam:
• Hun vil stryke såkalte hatvers i Koranens norske
oversettelse: «Kirken og biskopen sammen med imamene kan finne ut hva de skal
stryke», og bare denne redigerte versjonen kan brukes i moskeer.
• Staten skal styre innholdet i muslimske menigheter.
• Enkelte moskeer stenges, ingen nye bygges: «Første steget
er en full ideologisk kartlegging av hvilken islam som er på innsiden», og hun
mener at Stortinget må regulere praktiseringen av islam.
• Gjerder og militære ved Europas grenser, – bare et fåtall
flyktninger med vestlige holdninger slippes inn: Asylsøkere skal siles slik at
bare mennesker med «vestlige holdninger» slipper inn. FN’s flyktningkonvensjon
skal skrotes.
Hege Storhaug påberoper seg menneskerettighetene – samtidig
som hun gjør seg til talsperson for en kraftig innskrenking av de samme
rettighetene.
Ifølge Storhaugs bok er den norske verdikampen en «krig»
mellom frihetsverdiene og barbariet, der moskeene representerer barbariet.
Dialog og toleranse egner seg ikke i denne «krigen».
Ikke én muslimsk leder får godkjent-karakter i boken. Alle
er ekstremister. Her snakker vi om alle moskeene hun omtaler i boken – og
representanter for Islamsk Råd, Antirasistisk senter og så videre.
Sterke enkeltpersoner som Faten al-Husseini, Yousef
Assidiq, Mehtab Afsar – ingen holder mål. Og hver gang en moskeleder eller
representant for organisert islam sier eller gjør noe bra, avskriver hun dette
som «pluss-ord», altså falske løgner.
Islamsk Råd i Norge og Mellomkirkelig Råd har sammen utgitt
tre viktige erklæringer: mot ekstremisme, for retten til å konvertere og mot
vold i nære relasjoner. Muslimer over hele landet har demonstrert mot
ekstremisme og terror.
Ingenting av dette gjør inntrykk på Hege Storhaug.
Hege Storhaug skriver i boken sin: «Politikerne (skulle)
aldri latt totalitær islam få lov til å organiseres i moskeer». Hvis vi bytter
ut islam og moskeer med jødedom og synagoger, tror jeg de fleste hører at dette
er ekstremt.
En av de store utfordringene i det norske samfunnet er
framveksten av muslimhat. Dette hatet minner sterkt om jødehatet i Europa og
Norge før krigen, og bør derfor skape bekymring hos alle demokrater og
humanister.
Religionskritikk hører hjemme i et åpent og demokratisk
samfunn. Norske muslimer har grunnleggende sett samme utfordring som norske
kristne og jøder: Vi har hellige bøker som ble til i en annen tid, og som
formulerer regler, lover og beskrivelser som må kritiseres og nytolkes.
Men religionskritikken må bygge på gjensidig toleranse, aksept
og respekt. Og kritikken må være tydelig fundert på menneskerettighetene,
inkludert ytrings- og religionsfriheten. Hege Storhaug vil forsvare demokratiet
og menneskerettighetene – ved å innskrenke dem.
Først publisert i Vårt Land 25.2.2016 her
på VD
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar