Innledning eller ingress: Vi kommer litt ned på siden tilbake til riksrettssaken mot Trump som vi berørte bare så vidt i forrige postering her og tidligere om "quisle" og Trump
(NB: Se oppdatering av 030321 nederst på siden).
Men først: Jeg liker å la ord, bilder og bevissthet strømme fritt, på en måte. Jeg liker brudd med «det linære» og det altfor strikt logiske fremstillinger og utlegginger. (Analog og digitalt).
Jeg er engstelig for å være for cerebral, fordi det alltid
avføder ikke-cerebral tenkning. Jeg like brudd og avbrudd i stilen og
fremdriften når jeg lar ordene, tankene, lydene og bildene strømme fritt: Jeg
regner denne prosessen i seg selv som meningsfull og meningsbærende. Den fanger
opp virkelighetens mange fasetter og ulike dybder på en annen måte enn vanlig,
refererende journalistikk eller medial bokføring i pro et contra. Jeg har en
hang mot flaneriet i det store og hele.
Dette fordi livet i seg selv ligner mer på en strøm – av
inntrykk og uttrykk - enn en prosess, spesielt en formell prosess, en akademisk
og filosofisk adekvat erkjennelsesdialektikk, fordi strømmen i seg selv
inneholder de fleste elementer og spenninger, for ikke å si: Utfordringer. Og
dette i motsetning til hva som kreves i akademia, hvor skjønnheten og sannheten
skjules bak påstått nøytralitet i form av nærmest ikkekonseptualiserte, men
like fullt akk så konstituerende ideologier, ren forfengelighet, manglende
eksistensielt mot og mangel på grunnleggende juridisk-religiøs tenkning,
og hvor holdningene blir deretter, fordi holdninger blir i dag oppfattet som
dyder. Før var det snakk «hjerte og smerte». Så ble det om å gjøre å overbevise
både om eksistensen av «hearts and minds» og om og gjøre å overbevise eller
overtale «hearts and minds». Legitimt, selvsagt, egentlig no problem.
Men i dag dreier det meste seg betenkelig nok kun om at fraværet av antatte «hearts
and pains» betyr kroken på døra for de som må shames og scenenektes. Ikke særlig «romantisk», må
jeg si. Vi har underlagt oss hypermagiens og hypemagikerens og de «emosjonelt
korrektes» «fin de ciecel», allerede før det er begynt, så å si. Kanskje ikke rart vi har underkastet oss Emokratiet
Når er man og tingene ved veis ende? Vel, det kommer an
på narr-ativet. Man kan ikke selv bestemme seg for å leve evig. Men man
har visst et ord med i laget og alle forsøk på forklaringer eller
bortforklaringer har sine ulike nivåer.
Jeg fortrekker en mer fortellende form fremfor en mer
argumentativ eller kanskje mer diskursiv tilnærming til selve dramaet, en
personlig tilnærming, men er livredd for å bli sittende fast i det rent
konseptuelle eller – gud forby – det rent mystiske eller solipsistiske. Jeg
krever «kjød og blod», mennesker og makter i hverdagen, i den verden som i seg
selv er selve tragedien – den bevegelige tilstand som bryter med alt, men som
like vel krever og får sin restitusjon, til tross for og i trass mot døden
selv.
Jeg er full klar over at virkeligheten helt befinner seg
utenfor mine egne følelser og emosjoner; men jeg risikerer like vel stadig å
sette meg opp til doms over andre, og andres meninger, i seg selv et fåfengt
prosjekt, men hvor emosjoner i høy grad er til stede, selvsagt. Om mulig,
kjenner vi et behov for å være som Justitia; hun var som kjent blind, hun skulle
være det, for at rettferdighet skulle skje fyllest. Litt av et ideal, selvsagt,
både hvis man selv sto til doms eller det tilsvarende gjaldt alle andre. Like
vel: Blindhet er faktisk umulig! Følelser må være med, ellers går det ikke. Emosjoner
er integrert i jussen og – teologien, eller «det som angår en på dybdeplanet». Det går ikke an å være fullt ut objektiv,
tvert imot vise enhver innsikt at ingenting er nøytralt. Vi ser mer enn vi ønsker
å se og hører mer enn hva vi egentlig hører. Og omvendt. Antakelig hele tiden.
Men av og til må man prøve å skille – mellom «er» og «bør», det vanskeligste et
menneske kan gi seg i kast med. Det fins ingen vei tilbake, og veien tilbake
går selvsagt fram.
Men jeg gir ikke opp. Det ligger i min natur og jeg er født med
«det». «Strømmen» - bevissthets-, bilde- , og lydstrømmen i alt – gir en pekepinn
uten pekefinger og en dragning mot det virkelige, vanlig vis omtalt som
sannheten. Livet er en objektivt levende collage samtidig som collagen er meg,
en «agensuell entitet” som forhåpentlig lever med i virkelighetsstrømmen
og gjør meg til den jeg er, og den vi alle er, forhåpentlig. Og alltid
foreløpig). Siste skrik er på moten, siste steg ligger alltid foran. Det kommer
som nevnt an på narrativet, ikke hvordan vi har det, men hvordan vi tar det,
som en predikant sier. Så sant, så sant, men det er ikke alltid like lett å ta
det på den best mulige måten. Det gjenstår alltid et «tomt rom». Hotellet har
et begrenset antall rom, like vel føler vi oss forpliktet til å ta inn nok en
gjest, fordi vi ikke bare føler for det, men fordi vi skifter konseptet fra
aktuelle til potensiell tall nærmest på «gefyhlen» uten at noe forteller oss at
det er galt, - snarere tvert imot. Jeg kommer om litt tilbake til saken som
hele tiden er saken og det det dreier seg om, hvis vi ikke foretrekker å gå
rundt med bind for øynene, slik det sømmer seg en dronning Justitia. Vi er alle
«justitia» i dag. Rett og slett fordi vi må være det. Men hvorfor? Jo, fordi
det ikke lenger finnes noen «over oss». Vi er totalt overlatt oss selv, tror
vi: Vi er alle Justitia i dag. Ingen over, ingen ved siden og heller ingen
under. Bare tenke over det, slikk er det, selv om noen og enhver i dag kan
risikere å bli trukket inn for domstolene fordi man tenkte kontrafaktisk eller
fordi man ikke befant seg blant «de gode». Det er på en måte blitt et ideal i
dag å være enda blindere enn Justitia, bare hun var litt mer emosjonelt korrekt,
og ikke mest mulig blind, objektiv og nøytral.
Alt flyter sa Heraklit. Nei, alt er statisk, sa Parmenides.
Nei takk og ja til begge deler, tenkte Nietzshe: Alt er fortolkning – og
perspektiv. Og slik lever de fleste i dag. Når er vi veis ende? Vel, alle i dag
vet at vi har ett eller annet potensiale, at situasjonen kan utvikle seg,
innvikle seg eller avvikler seg. Det er selvinnlysende sannheter i dag. Men
vet du at Gud ikke har potensiale? Om
Sokrates, Aristoteles, Parmenides og Heraklit her og om
Aristoteles, Sokrates og om nødvendighetn av "vesen" eller
"essen" og eventuelt om occasjonalisme
og de store filosofene og Malik,
occasjonalisme og Reilly
Jeg må på øyeblikks innskytelse her på dette stadiet i utviklingen
av denne noe u-skolastiske posteringen bare si at jeg nærmer meg «snacken»,
eller rosinene i pølsen, alt tolket i riktig mening og betydning. Og i det
riktige perspektivet. Jeg kommer med andre ord tilbake til noe som bør
interessere litt ut over øyeblikket og utenfor fare for at emosjonene skal komme
uinvitert å ta oss.
Bevissthetsstrømmen er som en liten sildrende bekk fra en
smeltende isbre som finner sin vei mot havet gjennom krinker og kroker,
gjennom hull og demninger, rundt fjellkjedene, under bymurene, - den er
buktende som en slange og ren og skinnende som en engel, i rustning, eller som
en nybadet og nydynket kropp i en slåbrokk, alt etter som. Ynkelig eller stolt
eller ikke. Bekker har en tendens til å flyte oppover.
Beklager, for øvrig, min noe reduksjonistiske poesi. Det gjelder å holde seg for god til forfeilet reduksjonisme og dårlig eufori, dvs for god til dårlige og lite dårende eufemismer. Det er ikke lett. Man kan lett havne i den kontrafaktiske felle. Men det har seg altså slik, i denne strømmen, i denne «stream of consciousness» eller denne ganske enkelt «screem of conscience», at jeg støtte på følgende like oppsiktsvekkende som gledelige kunngjøring fra Islamistisk Fellesråd (IF) i dag:
IF vedtar å gi Hege Storhaug og HRS vår høyeste utmerkelse for sitt utrettelige arbeid de siste 20 årene for å utbre gode og faktabaserte kunnskaper om og innsikt i islams historie, ideologi og utbredelse i Norge og andre land i Europa i perioden.
Utmerkelsen vil bli stadfestet og markert med utdeling av et diplom i IF’s forsamlingslokale mandag 10. april d a.
Vi hilser presse, politikere og andre kulturpersoner velkommen.
Det vil bli servert utsøkte retter fra ulike hjørner av
verden hvor islam har hatt stor utbredelse gjennom de siste 1400 årene.
Kommentar: Nå er det slik at en mer eller mindre «flanerarisk» bevissthets- eller samvittighetsstrøm ikke nødvendig vis må stemme overens med fakta i alle detaljer, snare tvert imot, vil mange lærde si. Men den kan avspeile og bidra til å skape nye sannheter, nye innsikter og bedre dømmekraft, alle egenskaper som blir verdsatt i dag, men like vel i dag mindre enn før, fordi den generelt selvpålagte selvsensur rammer de fleste mer enn de aner og gjerne vil innse og innrømme finnes der, på sine høyst konkrete væremåter. Men nok om det. Bortsett far at jeg hører noen muslimer hviske om hvor godt de har det her i landet; de er i minirotet, men de klager mindre enn mange andre minoriteter, virker det som. En betroelse: Dere gir oss beskyttelse; dere har menneskeskapte lover, normer og regler, ja vel, dere er fleksible, kreative, men dere beskytter oss. Vi trenger ikke å treffe egne tiltak eller organisere oss for å beskytte oss selv. Dere sørger for at alt skjer på en forutsigelig måte, og så lite vilkårlig som mulig. Vi er stolte over å kunne nyte en beskyttelse som vi ikke har der vi kommer fra. Vi har en fredspakt med dere, en fredpakt som gir oss trygghet. Dere har et politi og en politikk som i prinsippet ikke er korrupt, men effektivt og til vår fordel, i praksis, hele tiden. Vi har fri tilgang til universitetene og utdannelsene. Vi beskyttes mot blodhevn, vi slipper å lemleste våre jentebarn, vi forlanger ingen jomfrusertifikater lenger og trenger derfor ikke å frykte beskyldninger om blasfemi, og å bli drept for det; vi har beskyttelse mot å drepe noen fordi de bytter religion, dere har trosfrihet, organisasjonsfrihet, akkurat som vi – hva mer? Allah er stor. Og Norge er trygghetens hus - dar al Amin. Man kan nesten få seg til å tro at disse muslimene hadde lest
Massiv bruk av hersketeknikker mot muslimer og Muslimsk frihetserklæring
Jeg ble virkelig oppstemt da jeg leste om prisutdelingen til
Storhaug, og har allerede planlagt å stille på selve utdelingsfeiringen, ikke
bare på grunn av nysgjerrighet, men fordi jeg håper at prisutdelingen kan bidra
til å skape større forståelse og samforstand på tvers av delelinjene og de fullt
ut unødvendige og usynlige, men like vel høyst sansbare grenser som nå engang
foreligger og noen son noen over lengre tid nå har gjort sitt beste for å
etablere, tvers igjennom samfunnslegemet, slik det har vært kjent til nå.
Jeg har lenge sett frem mot et slikt fremstøt fra IF’s side
og jeg har mange muslimer med meg. De kommer fra Irak, Iran, Afghanistan,
Palestina og fra Nord-Afrika, alle kjempesolide, greie mennesker og folk jeg
kan stole på og snakke med, om det meste, på fritt og følsomt, og noe
fordomsforløst grunnlag. De ønsker prisutdelingen velkommen og sier at «det var
jammen på tide» at Storhaug nå endelig får den anerkjennelse hun fortjener.
Men hva var det som utgjorde tungen – eller fjæren - på vektskålen? Jo, det var den muligheten HRS ga for muslimene selv å sende inn bilder til HRS og som HRS kunne legge ut på sitt nettsted, et nettsted som jo er meget populært og har mange faste besøkende og mange «likes», fra ulikt og ofte meget solid hold.
Begeistringen for HRS’s tiltak og åpenhet er derfor
forståelig og prosjektet i seg selv verdt å støtte. Det er viktig at noen
vil etablere en base der bilder fra ulike kontekster i by- og bygdelandskapet
blir dokumentert via «footage» som kan gjenspeile litt mer av
virkeligheten enn det som ellers blir servert i det akk så altfor
endimensjonale «medstrøms».
Muslimene er fornøyd, fordi bildene vil formidle et
bredt spekter av vinkler og mer eller mindre tause perspektiver på hvordan
islam har etablert seg i Norge, hvordan de ulike muslimske miljøene praktiserer
sin tro i det daglige, ute på gater og strender, og i alle andre sammenhenger,
hvor de nå enn befinner seg og hvordan de nå enn agerer og virker for sine
overbevisninger. Prosjektet oppfattes som et godt egnet middel som kan skildre
og bevise at muslimer og islam er kommet for å bli og at nordmenn flest ikke
har noe å frykte, men snarere noe å lære og hente. Man kan ha gjort seg så mye
blind man vil, men noe bør man få med seg; det fins alltids en «crack int
the pot», hvor lyset titter inn og vil ut.
HRS’s prosjekt betraktes av IF som en stor og fruktbar
mulighet for å tilbakevise enhver ondskapsfull og emosjonelt korrekt kritikk av
HRS, og som en kritikk av alle foreliggende hatske forsøk på å vranglese HRS
dithen at HRS forsøker å isolere, sverte og fordømme islam og muslimer.
Dette selvsagt i skarp kontrast til medstrøms-nyhetene som nærmest unisont kritiserer HRS og hvor noen kan få seg til å kalle HRS for en rasistisk organisasjon, en påstand mine muslimer her ikke kan forstå, i og med at HRS nå gir dem anledning til ikke å bare markere seg som gruppe eller identitet, men også som høyst vanlige enkeltmennesker opptatt av sin daglige dont og andre gjøremål, som kan bidra til større sammenhengskraft, en bedre tone og mer kreativ, sann og ydmyk undring over sperregrensene og ande fartsdumper man setter opp rundt omkring, kun for å markere eller være slem og tverr.
Det burde være en selvfølge at muslimer er stolt av sin tro,
sine tradisjoner og ritualer. Og av sin mektige utbredelse – og dermed
begrunnelse - over resten av jorden, et aspekt som synes å gå over all forstand
for mange nordboere, uvisst av hvilken grunn.
Men så skjer det: Prisen blir fordømt på det sterkeste. Det kommer for dagen en så stor uvilje at det ikke kan kalles for annet enn systemisk hat. Og dette hater kommer fra «nordboere», dvs de som ikke skjønner bæret, og som lider av en eller annen form for fobi, og som søtt og stadig handler på kommando fra en eller annen høyere makt, og som har fått det for seg at islamofobi er en større trussel enn islam, og muslimer generelt.
Ingen av delene er sant, selvfølgelelig, et faktum «mine
muslimer her» har fått med seg og forstått for lenge siden, men når disse nå er
begeistret for æresprisen til Storhaug, så risikere til og med disse muslimen å
bli lagt inn for skepsis og ja, ganske enkelt hat «in flagranti»,
innbitt hat, destruktive og smale holdninger – holdninger som heies frem av
eliten og etablissementet. Det hele er forstemmende, ja visst, men jeg skal i
det følgende fremlegge bevis på at dette er tilfelle.
Eksempel 1: 3. okt. 2017 17:01, Sist oppdatert 5. oktober 2017:
HRS publiserte mandag en artikkel på sine nettsider hvor de ber leserne om å sende inn bilder som dokumenterer det de kaller den «kulturelle revolusjonen» i Norge.
Hensikten er å vise hvordan Norge endres, og hvordan islam dominerer offentligheten mer og mer, skriver de. Aftenposten
Eksempel 2: Krangler om HRS-fotoprosjekt: Samler inn bilder av «den kulturelle revolusjonen»
Human Rights Service sitt nye fotoprosjekt får kritikk.
Flere mener det oppfordrer til rasisme ved å ta bilde av muslimer. HRS selv
sier de ikke jakter muslimer. nrk
Hege Storhaug og Human Rights Service sitt fotoprosjekt
om «den kulturelle revolusjonen» faller ikke i god jord hos politikere. Nå kan
statsstøtten glippe. abc
nyheter
Eksempel 3: HRS svarer HA, som altså hevder at Hege Storhaug i 2017 oppfordret folk til å sende inn bilder som viser at «islam dominerer offentligheten».
HRS: Vi har aldri ment at islam rett og slett dominerer offentligheten i landet, det ville jo åpenbart være en urimelig påstand.
Poenget i Hege Storhaugs oppfordring i 2017 var å dokumentere hvordan islam mer og mer preger det norske samfunnet: «Vi vil i tiden fremover hyppig benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge. Islams fremvekst går raskt. Det ses hver eneste dag i våre større byer, ikke minst i hovedstaden.»
… Å lese dette som en oppfordring om å sjikanere minoriteter, er mer enn vrangvillig. Det er en villet avsporing, et forsøk på det som kalles utskamming og scenenekt (shaming og deplatforming).
Vi mener at en mest mulig åpen og fri debatt er det beste. Alle sider ved samfunnsutviklingen bør kunne diskuteres. (Rita Karlsen, daglig leder og Halvor Fosli, rådgiver i HRS
Se Hamar
Eksempel 4: Human Rights Service (HRS) vil «benytte det visuelle for å vise våre lesere hva som skjer med vårt kjære Norge». De mener at islams fremvekst går raskt i hele Norge, spesielt i Oslo, og inviterer leserne sine til å sende inn bidrag. Dette er ikke et fotoprosjekt, det er skremselspropaganda. Reportasjen: Værsågod, Hege Storhaug
Som svar har Universitas fotografert, og snakket med, fem muslimske studenter. I stedet for å snikfotografere dem, har vi blitt kjent med dem. De tror at prosjektet til HRS kan bidra til fremmedfrykt, polarisering og økt rekruttering til radikale miljøer.
Som Memoona Saleem sier: «Folk kan bli skremt og med det ikke tørre å bli kjent med muslimer eller mennesker med en annen etnisk eller religiøs bakgrunn enn de selv har. Vi kan bli del av et samfunn der alle etniske eller religiøse grupper lukker seg for seg selv og ikke blir kjent med andre».
Å bruke bilder av folkegrupper for å skape frykt og hat er ikke noe nytt. HRS er på ingen måte de første som lager stigmatiserende propaganda. Men på grunn av nettopp denne historiske gjenklangen burde det vært åpenbart hvor farlig et slikt prosjekt kan være. Selv om muslimene som blir fotografert er helt vanlige nordmenn på vei til moskeen en fredag, slik andre nordmenn går i kirka en søndag, brukes de til å underbygge en konspirasjonsteori om at muslimer både vil og kommer til å ta over makta i Norge.
Hege Storhaug sammenligner prosjektet til HRS med gatefotografering, «type vanlige folk som dokumenterer sin samtid». Det er hårreisende å sammenligne stigmatiseringen av muslimer HRS driver med, med fotojournalistikk. … HRS oppfordrer ikke folk til å møte menneskene som blir tatt bilde av eller å bli kjent med dem. HRS bruker dokumentarfotoet til å skape hat, ikke forståelse. Universitas
Generell kommentar:
Det har skjedd noe med oss. Og det skjer fremdeles. Det er
pågående, nødvendig og nyttig for oss. Det skjer noe som endrer bybildet, eller
landskapet, for å si det litt mer generøst. Landskapet rundt omkring. Både i by
og bygd. På bygda går det imidlertid litt langsommere. Langsomt ble landet vårt
eget, som det heter. Og dette dreier seg ikke om blomsterbed som beskyttelse
mot en reell sprengningsfare.
Det gjelder visst nå mer enn noen gang før å holde gud
utenfor alt dette. Man holder tett med gud og kanskje med god grunn. Det spørs
like vel om det er mulig helt å helle ham ut med badevannet, så å si. Vi tauser
derfor ganske lett og ofte om gud. Men han er der, i en eller annen fasong, på
en eller annen måte. Han er med på lasset; han styrer liksom i bakgrunnen.
Vi setter derfor andre navn på «det» enn gud. Å ta ordet
«gud» i sin munn, er blitt en måte å banne på. Gud er blitt den delen av oss i
det underbevisste som er mest vanskelig å snakke om, fordi å snakke om gud, fritt,
freidig og frekt, på en måte, betyr nå å avsløre at vi ikke er helt med – på
notene. Vi snakker om at noe er like sikkert som «amen i kjærka», for
øvrig et genialt utsagn, hvis man tenker over det.
Vi har lært at selve tegnet på å være voksen, det er å
tenke og snakke selvstendig, så langt det rekker, og det i seg selv holder,
i massevis. Vi kan ikke forlange av mennesker at det ligger et lite kraftverk i
oss som egentlig er en liten løs kanon på dekk; et sentrum langt der inne i oss
som riktig nok vil ut, men som vi dytter på plass, slike at samtalen kan flyte
fritt, både hjemme og ute blant folk, og spesielt i den «høye forsamlingene»
som ikke lenger finnes på bedehusene, men på overbudshusene, der hvor
det bevilges midler for å oppnå visse mer eller mindre klart avgrensende poster
på budsjettene, det vil si i hus hvor stemningen er evig høy, munter,
gledespredende, adspredende og god, rett og slett, og der hvor de beste
holdninger lønner seg å ha, fordi de beste holdninger jo er det beste man kan
ha som forutsetninger for at sirkuset kan fortsette uten avbrudd, uten tvil –
og helt uten «lim». Gladateisme, gladsekularisme, gladhysteri … Vi har stadig
mer potensial for godhet. Deet regnes for sant på folkemunne.
Og så kommer vi til «godhet». Det er blitt svært
populært å være «god» og ingen later til å se det problematiske i det det. Får
du stempelet «god» - ikke God - på deg,
er du glad og fornøyd med det. Ja, du slipper unna med det. Du kjemper så å si
uten å vite det om å få beholdt dette stempelet på deg, at du både er glad og
god, altså. Klarer du å beholde stempelet på en viss tid, skal det mye til før
at folk plutselig begynner å betrakte deg som en motsetning av det du egentlig
er. Du har på en måte selv valgt det. Det medfører ansvarsfrihet. Du ikke bare
detoner godhet, du ikke bare konnoterer gladhet; de er bitt en
inkarnasjon av det og det er nettopp dette som setter deg i en prekær
situasjon, helt uten at du vet det og uten at de har noen ferdigsydd måte å bli
kvitt stempelet på, hvis du plutselig skulle få behov for det å kjenne presset
fra «realpolitikk» på kroppen. Er du kommer så langt, er det nesten ikke mulig
å komme lenger. Men vær klar over det: Det er folket som har beæret deg med
titlene, om enn aldri så fraværende i formell sammenheng. Det fins fortsatt
visse reservasjoner i befolkningen; de fleste nøye seg med å la seg føre dydig
hen over følelsesbølger som skyller over land og strand, med sjø og vind. Vi
befinner oss på en stor bølge alle sammen: På bølgan den blå og der er det godt
å være. Vi er åpne, medfølende, emoverende, tolerante, empatiske,
kreative og geniale hver på vår måte og ingen kan gjøre noe med det det. Vi sitter
fast på «bøljan den blå». Og vi blir alle gladere jo mer glade vi kan gjøre
hverandre, det er garantert, for eksempel ved å la oss selv hylle fordi vi kan
juble over egen godhet og lignende.
Men, og her er det virkelig et men, vi er ikke alle
like lykkelige, vi er ikke alle like glade; de fleste av oss er blitt likeglade
eller «like gyldige». Det er bare slik det er. Intet er bedre enn noe annet,
hvis du mener det og står for det. For det er det som teller i dag: At du står
på krava. Sier du at dine krav er berettigede, rimelige og fornuftige, er de
der. Ordene skaper det de nevner, fordi det er du som sier dem. Bare det at du
da ikke forstår at du har gjort deg til en stor eller liten gud, alt etter eget
ønske. Også dette er visst en integrert del i godheten, åpenheten, rausheten, irrealismen
og så videre. Vi har stelt det godt til for oss og for hverandre. Om dette har
vi ingen illusjoner.
Og hvem er «vi»? Man skulle kanskje tro: En gal mann, et galt menneske, et galt kvinnemenneske, om så var – en samling av smilende engler med dådyrøyne, metaforisk formulert, selvsagt …
Det fins nemlig tre «vi’er» i vårt samfunn i dag. Det fins «slimurer», «uslimurer» og «slimer». Og that’s it. Det får ikke hjelpe om dette er oppkonstruerte og i og for seg meningsløse termer gitt for anledningen. (Men akkurat her, har de sin plass, akkurat som lignende konsepter har det i Det kollektivt underbevisste, et sted jeg har besøkt flittig i det siste og som har gitt med god niste med på ferden mot det over-bevisste og blant de overbeviste, dvs nærmere dagliglivet blant likesinnede.
Det antas så at dette er best for oss, at det er slik og man
vil gjerne ha mer av det. De ulike navnene på det store nye vi’et betyr ikke
noe; det som betyr noe er at disse tre gruppene lever uten angst og frykt. Man
frykter ikke noen, hverken seg selv eller andre. Det eneste man frykter og er
engstelige for er at det ikke lenger skal være slik, at både slimurer,
uslimurer og slimer ikke skal være utstyrt med de beste egenskaper, og
muligheten for at slike gode egenskaper ikke skulle være skapt, villet og
opprettholdt – for enhver pris – av «gud selv», som det nye viet altså
tror på, og alt dreier seg om, men som bare få tør å snakke om.
I praksis har vi gjort denne «gud» til selve limet, som
holder alt sammen. Som man vil se så har de tre gruppene av slimurer, uslimurer
og slimer noe til felles, nemlig Limet, som er vår nye «gud». (Det
blir påklistret ovenfra, bare for å ha sagt det). Og limet er allmektig.
Selv om det eksisterer, eller kanskje ikke. De har i seg magisk kraft. Det er
hellig og tabu på en og samme gang. Vi fascineres og skremmes av dette nye
limet, som altså er «gud». Vi forstår ikke at dette er menneskeskapt. Vi
innbiller oss at vi ikke tilber oss selv når det er nettopp det vi gjør.
Vi har på en måte forandret oss, vi har begynt å tenke på
nye måter, i hvert fall noen av oss. Noen tenker at det er ikke vi som har
forandret oss, men at vi er blitt forandret. Passivt, altså, som om vi
var veldig fleksible og tilpasningsdyktige, nærmest av fødsel. Vi har det i
genene, vil noen mene. Vi er primært snille, det er naturlig for oss, det
ligger oss i genene, og vi kan derfor ikke «synde». Vi er det beste folket. Vi
er alltid OK. Egentlig kan vi ikke kritiseres – for vi er jo født sånn, selv om
biologien i og for seg forkastes, vi vet av hvilken grunn: Den er sosialt og
kulturelt betinget, Og «that’s it». Vi har – på denne måten - med oss og for
oss den høyeste beskytter det går an å tilegne seg her i verden og kan derfor
heller ikke stilles til ansvar, selv om vi tror på menneskets frihet, den frie
vilje, evnen til å tilpasse oss til både det onde og det gode. Vi tilpasser oss
nå kun det gode, mener man. Vi kan ikke ta feil. Vi holder oss på den eneste
riktige veiene mot målet, et samfunn av fullkomment rene mennesker, ulastelige
mennesker, følsomme og fantasifull mennesker som holder seg etter bestemmelsene
og konvensjonene.
Vi er med andre ord begynt å tenke mer og mer islamsk, eller
på islamsk vis, ut fra de grunnleggende trosbekjennelsene i Koranen (med
følgeskrifter, som har status som Allah’s ubrytelige ord).
Men stadig fler og fler begynte så plutselig å bli redd
eller for å bruke et ord som mange tror er bedre: Vi har begynt å få angst. Den
er i og for seg noe ubestemmelig, noe vektløst og derfor, antar vi, noe vi ikke
trenger å bekymre oss for. Løsningen er å fortrenge den og tabu-belegge den. Vi
er fremdeles underveis, mot noe høyere, bedre og «godere». Vi må reise
totem eller heise flagg. Vi har underlagt oss visse fobier, som egentlig
ikke fobier, men som like vel er et meget tjenlig og passende ord, for de som
tror at vi ikke er født slik; slik at vi også er utstyrt med egenskaper som
frykt og potensiale for angst, eller frykt.
Mange av «vi» er derfor blitt redde for at vi skal miste noe
av det vi egentlig er født med, nemlig utvunget godhet, medfødt solidarisme,
naturlig empati, fantasi, forståelse og universell hjelpsomhet. Kort sagt
«godhet», «gladgodhet». (Vi skal ikke være snillister lenger, men rett og slett
bare snillere dag for dag, helt in i uendeligheten, eller evigheten?). Vi vil
ha en glad Gud, hvis han fins, en gud akkurat som vi selv er eller
innbiller oss at vi er. (Den hellige ånd er blitt en dårlig betalt gratis-couch).
Og her fins det intet rom for å tvil, Gud skal være slik vi er, noe annet ville
være udemokratisk, diskriminerende, hårreisende og krenkende: Men går det an å
være glad hvis gladguden plutselig skulle svikte og forlate oss, i betydning
bli langt borte for oss, i stedet for personlig nær, og virkelig tilgivende?
Hva hvis Mr. Gladgud plutselig en dag skulle finne seg et nytt folk, et folk
som virkelig trengte ham? Og et folk som ikke var så glade? Og som kritiserte
hverandre hver dag for at vi ikke ville bli like gode som dem de som var mest
glad? (Tenk sosialøkonomi her: Det er flere veier til mål og politikerne, ikke
sosialøkonomene må velge hvilken vei vi skal gå. Politikere som vil ha
sosialøkonomene til å velge «rute», er ikke politikere; de er byråkrater).
For dette – dette godsnakket vi nettopp snakket om - er umistelige verdier og verdier og holdninger vi rett og slett ikke kan miste, mener «det beste folket», de som har det beste limet, men som er «slimurer», «uslimurer» og «slimer» og virkelig tror at de født med de beste egenskaper og disposisjoner, (og som for øvrig ikke er født med noen kjerne, noen essens av å være menneske, og som derfor kan forandre seg og gå i metamorfose på et vink fra gudene).
Ingen kan derfor ta slike ting fra oss og de som ville prøve
på et slikt tyveri, burde i og for seg fengsles på en måte. Deres virkeområde
og deres daglige aksjonsradius bør begrenses og dette burde være høyt
prioritert, ja, det burde bevilges store midler til å få bukt med trusselen,
dvs trusselen fra dem som stiller spørsmål om det virkelig kan være slik at vi
ikke er født med de aller beste og mest gagnlig egenskaper. Folk skal ikke få
høre at de kanskje ikke er så naturlig gode som de tenker om seg selv og derfor
påstår, i høytidelige vendinger. De mener at det er medfødt og derfor en
guddommelig gitt nåde eller evne å hevde, forsvare og digge den rett vi har i
oss, som om den var en nåde gitt dem av gud, på høyeste hold, i selve Guds
evige rådslutning.
Spesielt skal vi ikke ha fordommer. Men disse er vanskelig å
«dukke». Vi er visst alle født med fordommer, i større eller mindre grad. Vi er
ikke blanke tavler slik at «vi» bare kan skrive inn nye koder på, koder som
forteller oss at vi skal være glade ikke bare i oss selv, men i absolutt alle
andre også, uten unntak. Forskning har funnet ut at vi faktisk er rasister av
fødsel og at dette krever import av gener som ikke er født med slike nedarvet
tilbøyeligheter, folk som er født med færre tilbøyeligheter.
Men vent nå litt. Joda, vi er arvelig belastet, eller
begavet, men noen er mindre belastet eller begavet enn andre. Disse andre
kommer ikke fra noe U-topia, men fra steder som er verre enn oss. Vi forklarer
det med kapitalisme og kolonialisme og lignende størrelser eller agenser, som
vi må kvitte oss med, og ikke bare som vi «bør» kvitte oss med». I seg
selv kan dette virke nokså manisk, akkurat som når vi organisert ovenfra
forsøker å kvitte oss med «kjønn». Vi læres nå opp til å tenke at Gud ikke vil
ha forskjell på jøde og greker, rik og fattig, kvinne og mann og tror virkelig
at dette går an å realisere i alle samfunn, grunnleggende og i daglig, praktisk
politikk, overalt. Og dette strevet settes så opp som et ideal. I praksis kan
vi kalle dette «vår» jihad, fordi jihad også betyr – et mer eller
mindre ladet og nøytralt - «strev», nobelt strev for større
selvrealisering. I dag tror «vi» at
ethvert strev for å bedre menneskets kår og potensiale er av et gode, og
begrunnelsen er at dette strevet i seg selv er godt, fordi vi jo er gode og
ikke vil være «bakstreverske» eller understrebende, om ordet fins Det
er, dessverre, slik logikken virker i dag, og den virker, se bare på alle de
glade «slimurerene», «uslimurerne» og «slimererne» som alle i dag
dominerer premissleveransene i den offentlig diskurs.
Dette at alle skal ha lik lønn, alle skal ha samme kjønn,
alle skal ha lik makt, alle skal eie alle og alle skal egentlig fritt kunne
elske alle og enhver, til enhver tid, på et hvert sted, er kort sagt den
vestlige form for jihad. Og de fleste tilskriver dette Gud, dvs Allah. Kort
sagt: Alle skal med, på alle måter overalt. (metodene for å nå det komplette
målet, idealsamfunnet, U-topia, diskuteres ikke lenger; vi er langt forbi dette
«barnslige» stadiet». Vi stoler heller på at vi kan tilegne oss – eller streve
oss til - de mest korrekte emosjoner og dette er nå blitt selve standarden, den
etikk vi må innrette oss etter. Resten er meta-moral. Resultatet er gitt på
forhånd: Det fins ikke skulkere her i landet; det fins bare uheldige livsvilkår,
vilkår som vi må bevilge oss ut av, for å få fred og kunne bli enda mer
emosjonelt korrekte.
Joda, fenomenet kjenner vi, men få vil sette navn på det. Fenomenet i seg selv, som målet i seg selv, er blitt det ene store og ufrakommelige idealet vi har å rette oss etter og måle alt menneskelig etter, og her slipper ingen unna. Vil du ikke, så skal du.
Samtidig vet vi at det er umulig å innføre U-topia. Fordi det
alltid vil være å finnes på en annet sted, vi må derfor ønske dem med bedre
arveegenskaper – eller en bedre religion og bedre kulturelt betingede skikker
og tradisjoner enn oss velkommen inn, slik at vi i alle fall kan nærme oss
dette stedet, selv om det bare er et drømmeslott, en myte eller et fabeldyr. Vi
snakker ikke lenger om eventyr, men om virkeligheter. For oss er det blitt et
ideal at vi skal ta inn over alle virkeligheter uten å kny, uten å stille
spørsmål og uten å gjøre motstand. Vi importerer nytt krydder, nye dufter, nye
farver og nye eksotiske retter - og betaler gjerne for det - med høyst reelle pengeverdier og olje, verdier
som vil svinne om bare noen år, slik at vi på lengre sikt kan ta inn over
stadig nye fargerike kulturtradisjoner.
For å komme tilbake til Gud:
Vi har allerede nevnt at Gud ikke kan ha noe potensiale. Dette blir oppfattet som om at Gud er et null og lite kreativ. En sånn en, vil vi ikke ha. (Vi må ta avstand, det er blitt obligatorisk, en tvangslidelse som vi mottar med takk, vi må stå på krava – («we must fight, fight, fight! – like hell”).
Gud er ikke avhengig av noe. Han eksiterer i og for seg selv; han er sin egen lovgiver. En slik Gud er i seg selv en fornærmelse mot menneskeheten, tror man.
Gud har alltid eksistert: dette oppfattes som urettferdig i dag. Mer godhet, takk!
Gud kan aldri dø: Vel, dette er et ondsinnet fremsatt rykte, et rykte som må bekjempes.
Gud består ikke av deler, Gud er «hel ved»: Dette betyr i dag at Gud er «simpel», dvs motsatt av raus og et grinbitersk petimeter. (Ironisk eller paradoksalt nok).
Gud er Ånd, ikke kropp: Dette oppfattes som selve bevist på at Gud ikke eksisterer.
Gud er uforanderlig: For en «dust», en stivnakket vriompeis. «Discarded».
Gud har intet potensiale: Han får selvsagt ikke jobb hos ”oss”.
Gud er nødvendig, og ikke kontingent: For en fornærmelse, alt og alle er selvstendige! Gud går på tvers av våre idealer og vår godhet! Vi har en moralsk plikt til å realisere oss selv (og selge oss på et hvilket som helst marked vi foretrekker, dvs det verdimarked vi prefererer, vår preferanse. (Jeg har brukt «å emovere» tidligere her på bloggen, her, om livsfarlighet bl a. Og dessuten: «Life’s a bitch and then you die». Selvrealiseringidealet og islam ... og om om våre ti bud og om hypermagi og hypermagikere.
Jeg må bare sukke litt: Vi blir visst aldri like nok eller likt nok stilt, her i verden, slik den er nå. Vi blir aldri lik nok før vi alle blir lik. Hurra for «likes’n». (Obs: dette er gladnihilisme).
Som en endebemerkning: Hvis universet aldri hadde en begynnelse, så må det alltid ha eksistert et uendelig antall «begivenheter» før «i dag». Men, altså, hva hvis uendelige tall ikke eksisterer? Filosofen Aristoteles hadde ingen problemer med å leve med dette paradokset og dette gjelder for de fleste inntil denne dag.
Jeg overlater mulige aktuelle eller potensielle lesere til å tenke den ut til siste konsekvens. Se om filosofen al Ghazali som uanstrengt ikke ville finne seg i slikt tull her
Videre, før vi går stadig videre og forhåpentlig stadig dypere, men aldri for dypt, forhåpentlig:
“The times have found us,” Raskin said. “Is this America? What kind of America will this be?”
The manager spoke of the concern his daughter, Hannah Raskin, has had for the children of the insurrectionists — and argued that it was for those children that senators should vote to convict.
“Hannah saw through the legality of the situation, she saw through the politics of the situation, all the way to the humanity of the situation, the morality of the situation,” Raskin said. “As Tommy Raskin used to say, ‘It’s hard to be human.’”
Kommentar: Ser ikke folk at dette er en skummel retorikk? Tar vi en spørreundersøkelse på statistisk lødig grunnlag, vil et representativt utvalg lett kunne si at dette var sant og riktig; mange ville ha dømt Trump på dette emosjonelle og etter min mening hypermagiske grunnlag. Men hva er det Raskin sier, med et akk så humant og svært så empatisk og innlevende – og innsmigrende og logrende - smil over hele seg og ut fra «hele sin varme personlighet»? Han gjør jo seg uangripelig, ikke sant? Jeg kan forklare det med hypermagi, (se linker).
Jo, han forteller hele Amerika at han selv var «dårligere» enn sin datter, siden det var hun som satte de sanne ord på det, og ikke han. Raskin fikk sagt at hun – barnet og datteren - var «bedre enn ham selv», ja vel, men ikke bare det, han fikk også sagt «hvor mye dårligere var vel da ikke Trump, som Raskin med hele seg og hele sin politiske karriere bekjempet og ville ha dømt, for alt det var verdt. Hanna – datteren altså - så forbi jussen i saken, selve poenget og det burde hele befolkningen også gjøre. De riktige emosjoner måtte trumfe ikke bare Trump, men også selv den juridiske tenkemåte, ja, det juridico-religico mennesket. Dermed fikk Raskin vist at han satte «de korrekte» emosjoner foran Gud og «korrekt» føleri over enhver realisme og redelighet i politikken. Jeg vil påstå at Raskin stjal noe fra datteren, noe som ikke var hans, noe han i sin tur kunne bruke som et dødelig våpen mot Trumf. Slik fikk faren overført en magisk kraft fra sin datter, uten at hun på sin side fikk noen garanti for å beholde seg selv og sin integritet. Han trakk opp en grense for henne hun ikke lett helt av seg selv og på fritt grunnlag kan overskride senere. Han fratok henne noe – en kraft, et potensiale.
Raskin forandret i dette spillet både datteren og selv, i synergi, en synergi han gikk ut fra skulle styrke deres identitet, styrke deres egen verdi, gi dem en merverdi på det emosjonell markeds alter. Det er hans fortjeneste, han som er arkitekten her. Det er selvsagt han som skal ha æren. Ikke bare ser han at datteren er mer edel enn ham selv. Ved å fremheve dette opphøyer han seg selv til uangripelig, fordi han tilstår sin «synd» ved ikke å ha emovert korrekt, inderlig og fullstendig nok inntil da. Nå er han den angrende synder som krever forlatelse, ved at folk desto sterkere fordømmer Trump, på emosjonelt grunnlag, fordi folk jo vil ha et større hjerte for en angrende synder enn en ikkeangrende «synder»: Man kan ikke kritisere et menneske som ber om tilgivelse, nei, han bør fremstilles som forbilledlig. Hans synder eller selvbestemte og her markedsførte begeistring over egne selverkjente begrensninger må tilgis, ubetinget, og uten refleksjon; det fins ingen bønn utenom. (Dessuten skal man skryte av barna sine, ikke sant, det er jo skikkelig nobelt, - kudos).
Slik kan straffen overføres på en annen, som til og med
kanskje er helt uskyldig, her Trump. Og alt dette hviler på at vi tillater oss
å bygge på hypermagiske forestillinger og drømmer om allmakt, på bekostning av
alle andre hensyn og makter og attpåtil i den tro at vi har eller eier fullmakter
som vi må stjele oss til fra egenproduserte ofre, og som vi da i virkeligheten
hverken har eller eier. Når
de gode må produsere sine ofre med falsk fullmakt
Ved å iscenesette dette ble en energi eller en magisk kraft liksom
overflyttet fra dem selv og frastjålet fra det reservoar av godhet Trump ennå måtte
ha hatt, om enn ikke mer enn bare et lite grann av. Nå skulle Trumf tømmes for
magisk kraft.
Se
om Luther, Kant og islamsk juss og klargjøring
av jurdico-religico og her om mitt forsøk på oversettelse til latin: legaliteter
homini orientatur og et pie homini orientatur
For å repetere ved å komplettere litt: I tillegg til alt
dette forveksler vi eller bortser vi fra noe grunnleggende med vår oppfatning
av hva forhold og tall er: Vi makter ikke å skille mellom aktuelle og
potensiell tall og dette misforholdet avspeiler seg så i vår daglige dont inntil
et visst punkt, et punkt bare de færreste innser at vi står i hele tiden. For å
illustrere:
Vi er ikke bare blitt et stort, nytt døgnåpent hotell med et
å forhånd fast antall rom, nei, nå er vi blitt et hotell med et på forhånd
fastsatt uendelig mange ledige rom. Alle skal med, heter det jo. Det innebærer
på en måte: Alt skal med. Her finnes ingen diskriminasjon. Man skal hverken
skille eller skjelne. Alle er velkomne, bortsett fra slimålene. (Bl a de
som påstås å lide f eks av islmofobi av dem som er virkelig mer redde
for islamofobien i seg selv enn for «slimålene», som ofte er dem selv, og de som
de like påstått som tilsynelatende ser bukte seg bak neste hjørne, i et
uendelig stort antall).
Snikålene, derimot, velkommen og dette har ingenting
med muslimene å gjøre, skillelinjene går like mye internt som eksternt. De er –
på like fot med «vi» - helt uskyldige, gjør ingen for tred og representere
ingen fare. (Termene eller betegnelsene skjemmer ingen, men de kan være
identiske her). Og alt dette er nedfelt i positiv lov, altså en lov som ikke er
skrevet av Gud, men av mennesker, lover som mennesket selv nå har tatt seg den
frihet til, at det selv kan skrive loven både i og på sitt hjerte – mest «på»
eller «over» hjertet. Vi ser faktisk at det nå heises stedig flere vimpler i
villahagene med et stort rødt hjerte på, gjerne på sort bakgrunn. De blafrer så emosjonelt korrekt i
pålandsbrisen, så.
Love is peace og peace is love og krigene utkjempes
for tiden langt unna våre følelser og emosjoner. Vi er på langt nær over 68. Vi
er bare så vidt begynt. Nå er imidlertid ikke politikk alt, men alt er
politikk. Og kunnskap er ikke makt, men makt er politikk, som vi har nevnt før,
for den som skjønner ikke bare forskjellen, men som også får med seg komplementariteten.
Noen går så langt som til å mene at de virkelig har forstått at «størst av dem
alle er kjærligheten». Man tar det på alvor og går i gang med liv og lyst, hver
dag, hver uke og helt hele året rundt, og rundt. Det kan bli noe manisk over
det, selvsagt, men hva gjør man ikke for kjærligheten? Man blåser i om kunnskap
er makt så lenge makt er kunnskap og helt begge deler på en og samme gang. Man
blåse i det. Man blåser i at selv i de mest totalitære stater og i de verste
tyrannier, så er det aldri noe som heter en fri «lunch». Ikke engang på
bedehusene – eller i de tomme kirkene - finnes noe som kan kalles «free
lunch», for noen må produsere vin og brød andre må betale for brød og vin,
selv om det dreier seg om en liten skvett og et korn hvete, og selv om begge er
syntetiske og svært billige å produsere (av nonner eller lignende). Det er
opplagt, alt dette, men de fleste vegrer seg for å si det høyt, så beklager
mitt øyeblikk av kynisme. Det skulle da også bare mangle. Det fins alltid et
poeng over eller under et annet poeng. Og dessuten fins det ikke noe bedre enn
pensjonspoeng. De fleste vil istemme. Det er ikke noe vi kan betvile. Veien
blir til mens du går.
I bunnen av dette, og på det dyp som konstituerer både våre kognitive og emosjonelle evner, ligger det et paradigmeskifte: I vår forhold til det abstrakte, her i vårt forhold til tallene.
Vi har påtvunget oss selv et nytt tankemønster, en ny forståelse av hva tall er for noe. Vi har ikke bare gått over fra ti-tallsystemet og adoptert binære 2-talls systemet, vi har, generelt, gått over fra å tenke aktuelle tall til å tenke potensielle tall som verdifundament for alle verdier, alle emosjoner og all moral. 10 er med andre ord blitt 2 og 9 er blitt og forblir nå 1001. (Her ligger ingen logisk brist).
Vi holder oss til eksemplet med hotellet: Vi har ingen problemer med å ønske stadig nye gjester inn: For hver innflytter økes hotellets rom med ett nytt rom fordi hotellet jo består av et uendelig antall rom. Vi tror vi er – og har – et hotell med uendelig mange ledige rom! Ikke rart da at vårt aksiom, vårt ene teorem og vår eneste moralske standard og målestokk går ut på at det faktisk går an å plusse på tall til uendeligheten selv, hvilket selvsagt er umulig og moralsk uholdbart eller amoralsk inntil margen.
Vi tror i dag motsatt det mulige: Vi går ut fra som en selvfølge at det kan eksistere uendelig mange enkeltenheter, at «den siste dominobrikken» må ha et uendelig antall som kom før den. Hvilket er umulig, men vi tror like fullt at det – ontologisk - virkelig fins et uendelig antall ting eller begivenheter. Vi forveksler potensielle tall med aktuelle ting og derfor: Tall.
Vi tror at uendelig representerer en ideell grense som alltid kan og må utvides, (enn si oppnås!)!
Og dette gir oss så en uendelig mulighet for å være god og
for stadig å bli bedre, både på egne og andres vegne. Vi kan ikke dy oss! Vo får aldri nok av det. Det er behov for
stadig og evig påfyll, like vel tror vi ikke på evigheten …
De potensielle tall har fullstendig overtatt for de aktuelle
eller reelle tall. Vi er blitt uendelig glade og uendelig gode. Det er poenget.
De fleste vil tro at dette er både umulig og utrolig, men jeg kan forsikre: Det
er sant. At «vi» tro det, altså. Spørsmålet er hvordan vi takler det og da må
vi ty til emosjoner og deres funksjoner og årsaker som modeller eller metaforer
eller analogier, - emosjoner, ja, som er mer stabile, mer rotstrukturert
betingede og mer biologisk forankret enn - og derfor noe mer og dypere enn - bare
følelser, som er mer volatile, øyeblikks-
og miljøbestemte, og kan fortone seg og føles som så mangt.
Vi er kommet dithen at de korrekt emosjoner er blitt et
«must». De fungere som en korreks, et korrelat, en variabel, en kompensasjon
for tapet av «de aktuelle tall»; den store harmonisering og den ekstatiske
utløsning der alle motsetninger møtes og forenes er innen rekkevidde. Emosjonene er blitt et forrådskammer for de
potensiale tall og de er som antatt uendelige. Ingen enser at («tallet»)
uendelig pluss en eller ett fremdeles er uendelig, og derfor umulig å telle. Derfor
må vi ha stadig mer korrekte emosjoner i stedet for «korrekt politikk», (en
strategi som er forlatt fordi den er illusorisk og fordi et stort antall mennesker,
erkjenner og retter seg etter dette selvinnlysende faktum).
Det sier seg selv at trosbekjennelser i dette klimaet blir
umulig og absurd. Det overnaturlige er forsvunnet uten at noe nytt er vunnet.
Vi hverken finner Gud eller blir funnet av Gud og universet har oppstått av seg
selv uten at det fins noen begynnelse. Hvilket selvsagt er en umulighet, som vi
vet, men ikke lenger tror på. Vi lar oss med andre ord dikterer av det umulige
og håpløse i den tro og med den overbevisning om at «det skal gå seg til». Så
breiale på oss selv er vi blitt, uten at noen lar seg affisere av det det
spøtt.
På sikt kan kanskje dette medføre at de gode, medfødte egenskapene
fordeler seg mer jevnt, slik at alle havner på et mønster av felles minste
multiplum. Foreløpig argumenterer man selvsagt ikke slik, man velger helt andre
språkformer for å formidle «budskapet», det glade budskapet, et budskap som
selvsagt er umulig å realisere i seg selv, men som like vel er komplett umulig
for oss å tenke seg at vi kan leve foruten. Det er blitt et tankemønster som vi
umulig kan leve utenfor uten å bli skjøvet enda mer ut mot en eller annen
periferi, langt utenfor kjerneområdene, dvs bortenfor fornuften og den nåden vi
trenger og som faktisk må skjenkes oss, en gave vi ikke kan tilrane oss eller
forlange å få på basis av korrekte emosjoner, og hverken i sakralt eller
sekulært gudstroende kontekster.
Viktige referanser i denne vår p t forbindelse:
Fra linken: Nå smalt altså bomben: Hele det norske idrettslivet er saturert av rasisme. Den er strukturell i natur. Og strukturer er bygget av menneskene som utgjør dem. Uten menneskene, ingen struktur.
Altså smører man en stygg, stygg anklage tynt utover tusenvis av mennesker. Man legger en mørk sky av mistanke over en betydelig del av befolkningen.
Man skulle jo tro at det å gjøre noe slikt ville kreve ganske steinhard empiri …
-
Fra linken: Fukuyama mener at årsaken til dette forfallet
ligger i det nåværende demokratiets manglende evne til å ta vare på alle
innbyggernes verdighet, deres identitet. Han definerer politisk aktivitet og
eksistensberettigelse etter tre variabler: Thymos, den delen av sjelen som
søker anerkjennelse for egen verdighet. Isotymia, kravet om å bli anerkjent på
lik linje med andre, mens megalothymia er ønsket om å bli anerkjent som
overlegen.
Fra linken: Men hvordan sikre et folk slutter opp om et system de i liten grad påvirker? Vel, det er her ‘sivilsamfunnet’ kommer inn. I andre land kalles de NGO-er, men ikke i Norge siden våre ‘Non Governmental Organisastions’ i økende grad fullfinansieres av staten.
Denne formen for korporatisme gjør det mulig for staten å ‘snakke med’ grupper som ‘muslimene’. Selv om disse organisasjonene ofte ikke representerer de gruppene de hevder å fronte. Organisasjoner legitimeres av at de får penger av staten, ikke av medlemsmassen …-
https://www.jihadwatch.org/2021/02/amazon-deletes-islamocritical-book
Fra linken: Sharia-enforcing Amazon brownshirts delete Islamocritical book
Feb 12, 2021 11:00 am By Robert Spencer 22 Comments
Over at Amazon you can still get Friedrich Nietzsche’s God Is Dead. God Remains Dead. And We Have Killed Him. You can still get Richard Dawkins’ The God Delusion You can get Christianity Disproved: The conclusive proof that Christianity is false. You can get God Needs To Go: Why Christian Beliefs Fail. You can get All That’s Wrong with the Bible: Contradictions, Absurdities, and More. You can get Four Disturbing Questions with One Simple Answer: Breaking the Spell of Christian Belief. And on and on and on. But you can’t get Allah is Dead: Why Islam is Not a Religion by my old Jihad Watch colleague, the New English Review‘s Rebecca Bynum, who wrote for this site when the world was young, the grass was green, and spring was in the air.
Now that the winter of Leftist/Islamic censorship is upon us in a big way, Amazon has removed her book from sale, so as not to offend those who must not be offended, and to stick to offending those who can and must be offended with impunity. This is done at least in part because those who must not be offended might kill you, while those who must be offended will not. Now, I don’t agree with my old friend that Islam is not a religion, but I am not being churlish or fastidious to point that out. I believe that ideas should be evaluated on the basis of whether and to what extent they correspond to and elucidate reality. Ideas should be discussed freely and accepted or rejected on their merits. But the totalitarian fascists of Amazon believe that the ideas they have judged to be beyond the pale must not be heard, and since they have an effective monopoly on the book business, when they drop a book, it will indeed for the most part not be heard.
Now that they have begun dropping Islamocritical books, expect more of this. After all, who on the Left will raise a voice for the freedom of speech? Not Old Joe. Not Kamala-in-Waiting. Not Old Joe’s handlers. Not Schumer or Pelosi or AOC or Ilhan Omar. Not a soul. The fascists are emboldened. …
Obs, obs: Vi har anmeldt boken som nå slettes fra Amazons tilbudshyller: "Allah is dead".
Spørsmålet oppstår: Når skal eventuelt positive anmeldelser av boken slettes fra nettet i sin helhet? Og er det mulig?
Ser og tar noen i det hele tatt poenget når det godt begrunnete hevdes a islam er et politisk og totalitært politisk parti? Ser her om Hodne- saken og islam sett som et politisk parti
Og se her: Er islam en religion? Og Hodne, Marcuse og … Hodne, Martin Luther og "she is in danger"
Og: Bertrand Russel og hodne-saken. Og: Våre domstoler og vårt rettsvesen: Alla - ikke politikk (og om hodne-saken forts) og Privatsrettslig justismord?
Oppdatering: Bynums bok er nå tatt til nåde av amazon. Hva som har foregått er imidlertid ikke helt lett å få tak i.
https://www.jihadwatch.org/2021/03/amazon-allah-is-dead-and-easy-meat
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar