Nei til islam: Et flaneri om flytende sex, normativ identitet og den alminnelige normalitetskrise

Hjelp, jeg er under dekonstruksjon, eller konstruksjon, jeg er ikke sikker, men jeg har en sterkt, objektivt sann – følelse - av at jeg står under tilsyn av «tilsynet for lystig kjærlighet».

Jeg må flanelere litt, derfor.

Så derfor: Hjelp! Hvor finner jeg bekreftelse på at jeg er normal, i dag? I Kirken, i fagforeningene, i politiet, på Stortinget?

Fra ukens overskrifter i media: «14. juni la Arfan Bhatti ut en oppfordring til drap på homofile på Facebook. Oslo-politiet vedgår nå at de ikke var klar over det.

Halvannen uke etter drepte Zaniar Matapour to da han åpnet ild mot utestedene Per på hjørnet og London pub».

Og hva har Basin Ghozlan sagt: Jo, at homofili er synd og det var i 2008:

- Homofili er en synd og bør kureres

Aksept av homofile muslimer vil lokke flere ut av skapet og inn i synden, mener forstander Basim Ghozlan i Det Islamske Forbundet.

… Han understreker at han tar avstand fra straff og trakassering av homofile.

– I hvert fall i Norge, her har vi et annet verdisett. Men jeg har forståelse for at de vil ha straff i land der de fleste ikke aksepterer homofili, sier han.

Høyres Afshan Rafiq, som er leder for Høyres forum for mangfold og inkludering, reagerer kraftig på Ghozlans konklusjoner.

– Jeg er selv muslim og har forståelse for Ghozlans tolkning av Koranen. Det jeg ikke har forståelse for er at han er så lite reflektert i erkjennelsen av de norske forholdene, sier Rafiq.

https://www.aftenposten.no/norge/i/zr2vv/homofili-er-en-synd-og-boer-kureres

Bakgrunnstoff:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html

Roald, kvinne grepet i hor:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/ddens-manifest-og-hatet-mot-nina-karin.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

Statsminister I Canada,Trudeau, sier i Toronto under Gay Pride Parade: “Pride mubarak…Happy Pride to Allah”

Bare det at: Muhammad specifies the punishment for this in a hadith: “The Messenger of Allah (peace and blessings of Allah be upon him) said, ‘Whoever you find doing the action of the people of Loot, execute the one who does it and the one to whom it is done.’” (Sunan Abu Dawud 4462, etter R Spencer).

Jeg kan med hånden på hjertet si en gang for alle at jeg har aldri vært særlig i behov for å få oppmerksomhet, bortsatt fra da jeg var et barn og tenkte og følte som et barn og rørte meg rundt omkring som et barn. Jeg er hermed tilgitt. He, he.

Jeg har imidlertid behov for en viss anerkjennelse – sånn i sin alminnelighet, og nærmest som ut fra et abstrakt prinsipp - den dag i dag. Ikke behov for skryt, ikke behov for spesiell beskyttelse, eller at noen fremhever akkurat min normalitet som et eksempel til etterfølgelse. Jeg vil ikke presse på andre at de skal bruke meg i noen form for kampanje eller bruke meg i sin markedsføring – som et dydseksempel på hva det vil si å være normal. Aller minst føler jeg behov for at lovgivene i landet skal vedta lover som beskytter alle de som ikke er skeive.

Som spedbarn var jeg polymorf, sier Freud, og selvsagt har han en viss empiri her, det skal ikke benektes. Det minner om mangfold og smaker som toleranse. Det lukter likeverd. Jeg har altså vært polymorf. Men hvorfor ikke polyamorøs i dag? Skulle livet følge en strikt og streng logikk, burde jeg ha vært polyamorøs i dag, fordi barnet har en spesiell nobel plass i folks emosjonelle liv og fordi mangfold er blitt obligatorisk. Få folk i dag opplever at «de hater oss».

Men jeg må tilstå at jeg har levet, - får skjønner ironien i denne påstanden. Jeg må samtidig tilstå at jeg heller ikke har vært homo. Jeg har ikke vært tiltrukket av det. Men jeg ser at stadig flere blir: Etter oppfinnelsen av termen LGHBTQ+, er det blitt stadig flere, man er flink til å hente opp mørketall.

Jo større, jo mektigere. Hvor mange procent er i dag ”normale”? Jeg har hatt et godt og avslappet forhold til alle de homofile og lesbiske jeg har truffet på livets vei. Men en av dem, en transperson, ble «blodig» fornærmet en gang på en annen som titulerte han som «gutt», for det var jo det han så ut som å være, bortsett fra når han kledde og maket seg opp som ei lita jente, etter at han var blitt omvendt. Det var ingen nåde å få. Rart, forresten, at det skulle være noe perverst ved å bli kalt gutt eller mann.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html

Sammenlign:

http://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html

For hvem vil vel ikke føle seg emosjonelt servilt korrekt forpliktet til å hengi seg til og underskrive på at man ikke er for likeverd, toleranse og samtykke, over alle landegrenser?

Vi bør bli som barn igjen, tenker folkemunnet. For barn er mer ærlige, mer sanne. De sier og gjør sannhet. De er eksemplariske. Vi voksne bør avlære oss å tenke for mye, beregne for mye, være så rasjonelle og nevrotiske som vi antas å være. Pride vil sikkert være enig. Men få tenker da at vi helst bør ha med oss - og bli eller inkarnere - hele pakka: Barn er mer umiddelbare og derfor mer søte, men de er også mer umodne, mer urealistiske, mer påvirkelige. De er faktisk mer autistiske enn oss, ja, kanskje mer autistiske enn voksne dyr.

Noen mener at vi helst burde elske våre dyr, så slipper vi de menneskelige konfliktene. Jeg mener «kjærka» og rukla er på vei mot et fullfledged bonobosamfunn, hvor alle kan knulle alle i alle aldre til enhver tid, på ethvert sted, når man bare har lyst og ikke tvinges til det, men tvert imot avkrever samtykke, noe bonoboene må ha et hemmelig og udetektbart språk for, som vi nordboende ikke-bonoboer ikke har, men som vi går rundt og håper på at vi har, eller skal få mer av. Emosjonell bonoboservilitet? Importen av unge, levende aper skal være på oppgang, har jeg hørt.

Poenget er at mange har et ustyrlig behov for å være uskyldige og helt uten ansvar. Vi vil bli som barn igjen. Og dette er nå et credo som alt fra kirker til fagforeninger legger sin elsk på, i håp om å bli mer elsket. I håp om å kunne tilrane seg større innflytelse over dyr og mennesker og mer makt, alt for å oppnå mer hypermagi, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.

https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/islam-i-vare-hjerter-helt-uten-frykt.html

Fins det noen guddommelig hjemmel spesielt rettet for eller mot bonobo-folk mot polygami?

Ikke så vidt jeg vet. Dermed står døren på vidt gap for flerkoneri og flermanns onani, på en måte og kyrkjefolket bøyer seg i age. Dette vil vi ha – stadig mer av, ikke sant? Samtykke er innhentet og her gjelder en egen logikk, med universell jurisdiksjon, i hvert fall i håpet eller teorien.

Vel, så galt er det heldig vis ikke, ikke ennå. Alt for den store og evige uskyld. Intet ansvar her, takk.

Jeg husker en gang jeg var begynt å bli voksen. Jeg leste noen av apostelen Paulus brever og kom plutselig over følgende: Hvis du ligger med en prostituert, blir du ett med henne.

Jeg rygget tilbake i stolen, dette var jo akkurat det jeg selv hadde tenkt, helt uavhengig av Paulus. Og det jeg da skjønte var at Paulus faktisk var en samtidig av meg, (og jeg en samtidig av ham), ikke en gammel apostel på vei mot glemmeboken. Vi hadde sett det samme, Paulus og jeg. Det var en trøst. Et veiskilt som viste at jeg var rett vei. Det fins folk jeg ikke vil være «ett med». Man kan spørre: Hvor finnes slike folk i kirker og fagforeninger, i politi og skoleverk i idrettslag og drikkelag i dag? Jeg er glad jeg er meg, men er jeg normal? Jeg har til dags dato ikke møtt noen som vil underskrive på eller kjenne seg igjen i Pauli ord, - har jeg møtt for få?

Man skulle tro at jeg ikke hadde behov for noen form for beskyttelse. De normale forventes og forpliktes nå i praktiken å beskytte seg selv mot seg selv. Vi normale skal leve i en taushetskultur. Sier vi noe, har vi ikke meningskompetanse, i praktiken, slik det synes som og faktisk er. Men vi blir påpliktet ytringsansvar, under trussel om straff hvis vi bryter tabuene. Det ligger et spesielt krav på oss ikke-skeive om å tåle der andre demonstrerer. Vi forutsettes å være sterkere enn andre. Vi forutsettes å være mindre fordomsfulle, vi forutsettes å ha bedre kontroll over oss selv og våre begjær og lyster. Og våre visjoner og ideosynkrasier. Vi forutsettes å ha lite behov for oppmerksomhet. De fleste normale – (unnskyld hermetegnets fravær her) - har høy impulskontroll, noe som kan tilbakeføres til g-faktoren, for de som vet hva den innebærer.

Og godt er det. Mange muslimer tenker imidlertid ikke slik, plikttro skyldigst i henhold til visse uforanderlige tekster i deres hellige skrifter. His du ikke lyder disse skriftene, er sjansen stor for at du får et lengre opphold i det allahianske helvete. Og man kan lure på hvor mange muslimer det fins som virkelig er bokstavtro. Jeg forutsetter at de er få.

De homofile eller skeive jeg kjenner, er ikke særlig oppmerksomhetskrevende, de er for så vidt akkurat like normal som meg, hvis ikke mer. Men de fornekter seg ikke, de er åpne hvis spørsmål skulle oppstå.

Hvor skulle så lovgiverne føle seg forplikte til å lovregulere det som er normalt? Det som er naturlig?

Kan vi ikke lenger si at noe er normal og noe er naturlig? Ligger dette i selve ordbildet at det i seg selv er ment for å fornærme, diskriminere, harselere med? Hvis å er vi kommet langt inn i dette å gjøre selve normaliteten farlig. Jeg er skeiv og homofil fordi det er naturlig – er dette normalt å si? Skal de normale anse dette for å være et angrep på dem selv?

Vel. Ord og intensjon kan være dødelige våpen, gift.

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/dipus-den-kollektive-slavemoral.html

Mange finner sin normalitet på homsebar. De formes der; de kommer ut av skapet – hvem tvinger dem i en eller annen retning? Har de det bra, har vi ingen ting med å gjøre det u-bra eller lite lystbetont for noen. Gladlyst – er det noe som heter det? Vel, noen snakker lystelig negativt om «gladkristne» … i fullt alvor. Gladlystig? Glad-til-lystig? Kan en vellysting være en trist eller en glad vellysting, som vellysting betraktet? Fins det noe som kan kalles ekteskap i dag, ekte ekteskap?

Og hvem er garantert helt ekte i et ekteskap? Fins det uekte ekteskap på det emosjonelle området?

Kan en ungkar være i ekteskap på «ornt’lig»?

Hvis du ikke lar deg påvirke – til normalitet - i dag, er du intolerant, snever, fordømmende – hatende.

Jeg leter, men finner ingen bekreftelse. Kanskje noe vil gjøre meg litt mer maktesløs enn det jeg egentlig er, av folk som er ute etter makt og påvirkningsmuligheter. Folk som bedre vet hva normalt er, eller som vet hva normalt ikke er, for ikke å nevne u-normalt.

Hvor finner jeg normaliteten i dag? I ,itt innerste – hvor er det, hvem er «hen»?

I Mine emosjoner og følelser? I min kanskje ubevisste, kanskje konkrete lengsel, i den sanselighet, eller i dens fornuft og behov for klarhet, for det beviselige? Hvem kan jeg stole på? Er alt bare servilt betingede korrekte emosjoner?

Å vite hvem man er, er kanskje en evig flukt, en flukt ut av nødvendighet, både fysisk og metafysisk, fra synden og realitetene, de brustne håps taktikk, for å overleve åndelig så å si, eller mentalt - på spikersuppe?

Man kan bli lei det hele, gå trøtt, gi faen og så gå og vente på kjærligheten, som man så kan markedsføre for å få cred, og stadig mer cred for. Det kan gå varmt for seg. Men tvilen nager, for noe få, i hvert fall noen få, en liten rest, som man snakket om Det gamle testamentet. Det fins fortsatt noen som tviler på at alt går så bra. Det fins fortsatt noe man kan betvile. Det er en belastning, en dødvanne-prosess, jeg må bare innrømme det. Det er bedre å si ja, kom, vi stikker, eller hopper i høyet. La oss få det gjort for all evighet. Ja, så skal det være og sånn kan det gå.

Jeg må holde noen metafysiske hemmeligheter for meg selv – fordi jeg mangler ord, eller konsepter eller konstrualer her og nå, bortsett fra at noe finnes, noe eksisterer utenfor meg selv. I gamle dager talte man om Gud og ble frelst av det. Slavelenken ble brutt. Og i dag, se det, i dag har vi frihet, ingen lenker lenger, alt er: Gjør hva du er og føl hva du føler, så vil du kanskje bli den du hittil ikke var og føle det du kanskje aldri har følt. Det lyder spennende, utfordrende – hva kan man ikke gå glipp av, hvis man nekter seg noe?

Plutselig sitter du med joker på hånd: Du vil at andre skal føle med deg, hele deg, føle med det innerste av hva du er eller ikke er; her finnes ingen smutthull. Du sitter på det beste kort og sier: Føl som meg, så deler jeg potten, som er mine følelser, som jeg ikke helt ut kjenner, følelser som kanskje ikke er – helt ærlige og sanne. For jeg kan aldri vite. Potten er min! og alle tenker likedan, og holdner med samme miner, indre abstraksjoner på menneskelivet i det store og hele.

Eller kan jeg det? Kan du det? Grunnen til at du vil at jeg skal føle akkurat på samme måte som du gjør og kjenne på det akkurat som du gjør, vitner ikke bare om sterk angst, manglende identitet og trygghet, og om manglende bevis, men også om et behov som kanskje er fullstendig ustyrlig for deg, og som krever å bli tilfredsstilt. Før du vet ordet av det, er du da en psykopat uten å vite om det, fordi din narsissisme hindrer deg i å se klart, og langt nok. (Og fordi naboene dine står stille og klapper lydlyst med begge hender).

Men la gå, det fins et intet der, langt inni deg, et ingenting; det er da noe å bygge videre på eller la noen slippe til for å fylle opp. Det kan være en begynnelse. Hvis intet ikke var, var intet til. Skal vi nøye oss med det? Var det vakkert sagt? La oss sette på Vivaldi. Vi er allerede halvveis ute i sommeren, som ikke vil vare evig, selv om du har bestem deg for at det er motsatt og at du kan si til sommeren at den vil fortsette bare du orker å uttale kommandoen.

Ok. Jeg oppsøker en menighet, men der kan du bli tiltalt, i prinsippet, for hatprat, hvis du siterer relevante vers i Bibelen, se denne: Siterte Bibelen:

Finsk politiker tiltalt for hatprat. https://idag.no/finsk-politiker-siktet-for-hatprat/19.36051

En vitenskapelig undersøkelse viser nå i disse dager at av 5, så fins det en som grøsser når hen ser en mann kysse en annen mann – jeg tror det var på gaten. (Men det samme gjelder andre steder enn på gaten, tror jeg. Jeg vil tro at flere grøsser bare ved tanken på at to menn kysser hverandre. Og jeg tror det er mer eller mindre universelt, litt tydeligere nedfelt noen stedet, mens andre steder og kulturer har på ett eller annet underlig vis begynt å overse fenomenet, både på gaten og i sitt stille opprørte sinn. Noen vil si at menneskeheten går fremover, det kan virkelig bli sant, en gang, at mennesket kan frelse seg selv. Men jeg kan ta feil.

Sier jeg dette bare fordi jeg er redd for konsekvensene av å si det og vil komme eventuelle forfølgere i møte, ved å forsikre mulige kandidater om at jeg tross alt er normal?

Jeg lurer: Kan de en av fem menneskene som føler ubehag og grøss av å se to menn kysse nå kreve konverteringsterapi? Altså gå til psykologen og nøde hen til å gi hen behandling, - konvertere - slik at livet hens ikke må oppleves så opprivende og vanskelig?

Finnes det nå psykologer som inviterer til konverteringsterapi, eller folk i homsemiljøene som vil tilby de som strever slik terapi? Vil staten gi støtte til slik behandling, slik at de med fobi for mannekyss på gaten kan føle seg tryggere, mer aksepterte, mer seiersfeirende? Blir det ikke statens plikt å bevilge summene som skal til for å få et mer likestilt samfunn og en bedre -enn sivilisasjon? Og for å unngå eller forebygge mulige straffbare handlinger? Jo da, staten skal arbeide profylaktisk, allmennpreventivt. Men det forutsetter en normal som altså trenger behandling. En ny moral og en ny normal. Så enkelt er det, «more and more joy upon the gay gays» uansett hvor mye det vil koste og uansett om det vil virke etter sin hensikt eller ikke, på sikt. «De fem» skal konverteres, på en måte. Til og med kanskje hvis de ikke vil og heller vil pukke på sin normalitet, for å være litt ironisk.

Vil en slik terapi bli forbudt, etter den nye loven som forbyr det man kaller konverteringsterapi, en terapiform mest kristne tilbyr?

Nei, tenkte jeg det ikke. Jeg tror ikke den lye loven gir domstolene noen hjemmel for å forby slik terapi. Vi har med andre ord vedtatt en lov som forfølger, ja, aktivt diskriminerer ved å bli passiv, og er urettferdig. Tro det eller ei. Folk bryr seg ikke; de skjønner ikke engang alvoret i dette, skjønner ikke at dette er himmelsk tragisk, hadde det ikke vært for at det så å si er blodig alvor.

Og så: Dette er bare begynnelsen på din lange vandring mot normalitetens land. Mot normalitetens tilstand. Det kan bli en lang og blodig prosess og ta mange år før du er fremme, selv om du innerst inne vet at du er normal, at emosjonene dine faktisk har en final årsak, og at du er skapt til å realisere eller blir realisert i og ut fra denne finaliteten, eller singulariteten, eller og at du egentlig ikke burde trenge å søke etter den. Men det må du, like fullt. Det fins ingen vei utenom. Hvilken proviant skal ta med seg på denne ferden, som altså kan bli veldig lang? Bibelen?

Det fins heller ingen snarvei, for du er omgitt av folk, i store skarer, som i dag ikke vil vite av at det fins noe som kan kalles normalt og som er komplett uenig i påstanden om at det virkelig finnes noe som er normalt, absolutt. Hvis du er enig i påstanden, kan du risikere å bli møtt med svært seriøse forsøk på å få deg omvendt, til det helt unormale, en tilstand man i dag kaller for helt normal, eller naturlig. (Uten at noen våger å kalle det konvertering-misjon).

Hvis du føler at påstanden om at du er normal er fullt og helt kompatible med dine innerste, og ditt stabile reservoar av emosjoner, av autentiske og faktisk udelte emosjoner, og at disse ikke er styrt av folk som vil at du skal føle eller «emovere», som jeg sier, på en bestemt måte, på deres premisser og at dine følelser skal rette seg mot deres fokusering, kan du føle deg trygg på at du er normal, hvis du ikke har underlagt eller underkastet deg de som har satt opp «det emosjonelt korrekte credo» som eneste sanne credo og kanon.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html

Jeg vet at mine emosjoner befinner seg i det som blir kalt conscientia eller i synderesis i menneskets indre, i samspill mer eller mindre merkbart med ytre relasjoner, eller expressivt uttalt. Jeg ser på disse som en egen rettskilde, ja, opphavet til all rett, slik den bør være, og til naturretten, som vi aldri kan løper fra, og at «samvittigheten» er skrevet på våre hjerter av Gud selv, og at vi relaterer til en treenighet som ikke er noen mono-kjærlighet, men en personlig kjærlighet, en relasjonell kjærlighet, en objektivitet fundert kjærlighet, en kjærlighet som langt transcenderer egen (følte) identitet, egne (mer eller mindre tilfeldige) følelser og egne (nykkede eller servilt betingede) emosjoner og som langt overgår menneskets egenskapte lover, de positive lover, som vi sier, deres status og betydning, ja, verdi, hvis vi snakker om absolutt verdi.

Den kristen tro gir meg i praksis en opphavsrett på egen kropp og eget sinn – jeg er skapt i Guds bilde, et dypt og alvorlig perspektiv på Gud og mennesket som er helt unikt for den judeokristne tro og tradisjon. Og opphavsretten gjelder fra unnfangelsesøyeblikket til jeg dør. (Fosterets gener er til fra unnfangelsen). Bildet utgjør en garanti for liv og helbred, og blomstring, ja, happiness eller glede eller lykke. Det er kristentroens urokkelige postulat og vårt Amen. Ingen har rett til å frata oss denne opphavsretten; den gir oss også en rett til å tro og rette oss etter det faktum at mann og kvinne er skapt nettopp til mann og kvinne, og ikke noe annet. Vi har rett til å tro det, i kraft av det ligger en opphavsrett til oss og en opphavsrett for oss. Vå opphavsrett er selvsagt også vår finale årsak, en årsak vi ikke fullt ut kan se og gjøre empiri av, men som vi aner, også ut fra ren og skjer vane, før livet er «fullbragt» inntil døden.

Vi er ikke isolert i «vårt eget kun», vi skal ikke være egne, vi skal være for andre, med et fundament ikke i et tilfeldig valgt kjønn av oss selv eller våre akk så tolerante foreldre som tillater at følelsene her skal trumfe fornuften, like etter at vi er født, med konsekvenser til vi dør – muligens i feil kropp, i feil sinn. Skal følelser få definert oss – kollektivt - slik at alle kan være oss selv mest mulig nok?

Som jeg nevnte:Jjeg opplevde en befrielse eller en bekreftelse da jeg kom over teksten til Paulus om at man kommer til å føle seg ett med den prostituerte hvis man går til henne og ligger med henne.

Man selger seg dermed selv, man mister noe og gå opp i noe som vil sluke og bruke en, som et middel, og som ikke tar deg for den du er, med hele deg, i alt ditt vesen.

Noen år senere kom jeg til å lese Paulus på nytt, på et annet sted i boken, og der står det at vi skal være ett med Kristus i hans oppstandelse, som blir lik vår oppstandelse. Det er et objektivt gyldig løfte, men også en objektiv og ikke en servilt emosjonelt korrekt disposisjon eller forpliktelse, det ligger et herlig og hellig amen i det; vi kan velge, eller vrake og velge å bli valgt eller vraket, hvis man legger an de virkelig store og horisontutvidende perspektivene. Eller er vi så diktert av homobevegelsen fantastisk vellykkede markedsføringskampanjer over lang tid at vi kan si at vi egentlig ikke har noen fri vilje? At er vår essens å ikke være fri, at vi av vesen er vesener som egentlig ikke har noen kraft til å stå mot gruppepress og emosjonell utpressing – fordi det tross alt ligger i våre gener å underlegge oss, fordi det vil skjerme og utvikle den arten vi tilhører? At vi er skapt biologisk til å underlegge oss den sterkere og mest overbevisende «parten», de mest yndige drømmer? Er vi biologisk banet til å følge flokken, selv om vi i vårt innerstestritter imot og helst ikke vil la oss sluke opp i «flertallets» syn på kjærlighet til enhver tid, men gladelig gjør det like vel, rett og slett for å beskytte artens overlevelse i forvirrede og aggressive tider? Skal livstidsfanger innesperret uten lov og dom i ett eller annet gulag får elske dem de vil?

Paulus sier også et annet sted at vi skal være ett med Paulus, eller ta ham til forbilde, slik han selv er ett med Kristus. (Nietzsche kommenterte: Paulus er manipulerende).

Vi synder, imidlertid, når vi gir fra oss opphavsretten, når vi oppgir vår egen identitet. Vi betaler for at noen skal komme inn og stjele vår identitet. For Paulus er dette utenkelig, en vederstyggelighet. Vi skal bære våre kropper frem som et levende offer til glede for Gud.

Det er sterkt. Ha meg som forbilde slik jeg har Kristus til forbilde, sier Paulus. Bare Kristus er ett med Faderen. Og ett her utelukker «seg selv», som selvstendig person – hvilket jo bekreftes i læren om treenigheten, som er helt og holdet bibelsk tvers igjennom, og hvor Jesus da er Gud, evig selvstendig og ikke underordnet Faderen, og ikke sammenblandet med ham. Skal man si at Gud er hen, slik noen villstyringer vil vi skal gjøre i dag, får vi problemer med å kalle Jesus Kristus for et billig «hen». Jesus kan aldri kalles «hen», heller ikke Gud Fader og heller ikke Den hellige Ånd. Ingen av dem kan kalles hen hver for seg, og heller ikke samlet. Det sier seg selv. Og ser man ikke dette, så er man gjort blind av en eller annen som nettopp ønsker at du skal være blind for disse realiteten. De kan være så professorale som de vi; de tar feil de som vil ha «hen» og kalle katedraler, moskeer og synagoger for «gudshus. Der frafalne. Og jeg holdt på å si, uten at jeg mener det bokstavelig: De bør begraves når de dør, og da utenfor gravlunden på kirkegården.

Haecceity (/hɛkˈsiːɪti, hiːk-/; from the Latin haecceitas, which translates as "thisness") is a term from medieval scholastic philosophy, first coined by followers of Duns Scotus to denote a concept that he seems to have originated: the irreducible determination of a thing that makes it this particular thing. Haecceity is a person's or object's thisness, the individualising difference between the concept "a man" and the concept "Socrates" (i.e., a specific person).^[1] In modern philosophy of physics, it is often referred to as primitive thisness.^[2]

https://en.wikipedia.org/wiki/Haecceity

Jeg trøster meg med følgende, men er sannelig ikke sikker:

Legalitetsprinsippet (av latin: nulla poena sine lege, «ingen straff uten lov») innebærer at staten ikke kan gjøre inngrep i borgernes rettsstilling uten hjemmel i lov og er ment å beskytte individene mot statsmakten.

Generelt kan det sies at legalitetsprinsippet dreier seg om hvilke typer beslutninger som kan eller bør vedtas i lovs form, evt. ha grunnlag i lovvedtak. Betraktet som et prinsipp forankret i Grunnloven §§ 96, 97, 98 og forsterket i § 113, er dette et av de viktigste rettsprinsippene vi har i Norge.

https://jusleksikon.no/wiki/Legalitetsprinsippet

Krav om skyld er straffbarhetsvilkår nummer 3. Det følger av straffeloven § 40 at alle straffebud krever at handlingen er utført med forsett for at tiltalte skal kunne dømmes, med mindre det uttrykkelig fremkommer eller er utvetydig forutsatt at også uaktsomhet rammes (for eksempel ved unnlatelser).

https://jusinfo.no/strafferett/skyldkravet-og-rimelig-tvil/krav-om-skyld/

Muligheten for at jeg vil bli holdt objektiv ansvarlig for min ikke-synd, er i dag påfallende. Nevner det bare for å gi deg noe å tenke på og reflektere over.

Bare tenk på:

15. juni 1215 møtte Johan opprørerne ved Runnymede nær Windsor. Der skrev han under et frihetsbrev, Magna Carta, som sikret baronenes privilegier. Johan ville imidlertid ikke holde løftene sine. Han fikk derfor lensherren sin, paven, til å erklære brevet for ugyldig. Baronene tok da opp kampen igjen og kalte Filip Augusts sønn Ludvig til England med fransk hjelp. Etter et års kamp døde Johan og ble etterfulgt av sønnen Henrik 3.

https://snl.no/Johan_uten_land

Kommentar: Magna Carta anerkjente faktisk at min kropp faktisk er min kropp, dvs min egen kropp og ikke kongens kropp. Min kropp er ikke «de prides» kropp, og heller tilhører ikke mine barnebarns kropper hverken «de pride» eller «de normale», uansett hva man regner som normalt eller ikke.

Jesus Kristus: Dette er Mitt legeme, dette er Mitt blod.

Ser du sammenhengen? Hjelper her noen «stolthet»? Ettersøkes ikke ydmykheten?

Finner du noe lignende i islam? Finner du noen sammenheng i summen av mylderet av alle servilt betinget emosjonelt korrekte emosjoner? Jeg har sett på videoer at mennesker helt forskriftsmessig korrekt bli kastet ut fra hustak med hodet først, for så å bli steinet ovenfra, fra hustakene. Og med hjemmel «ovenfra», hvor nå det er, og fra hvem det kommer. Tro selv!

Aleister Crowley: Thelema: "Gjør hva du vil" … men vet du hva du vil? Mange i dag vet ikke. Det er kanskje normalt, for å holde meg til tråden.

Hadde disse noen habeas corpus? Hvem er du villig til å gi kroppen din til? Hvem har krav på å tilegne seg kroppen din, for ikke å si sjelen, personligheten, kroppen og blodet ditt?

Ok. Hvem tror du du er?

Men hvor finnes renhet, det udelte, det stødige og faste, grunnvollen, annet steds enn i innvollene, vil du spørre. Vel, du har svaret selv, muligens, muligens. Hvem tilhører Du? Eller er du Herreløs? Det er blant annet disse tingene jeg skriver om på bloggen her, hvis det ikke skulle ha gått opp for leserne, som er få, men like vel til stede, på en måte.

Habeas corpus: A legal term from the 14th century or earlier. Refers to a number of legal writs requiring a jailer to bring a prisoner in person (hence corpus) before a court or judge, most commonly habeas corpus ad subjiciendum ("that you have the body [brought up] for the purpose of subjecting [the case to examination]"). Commonly used as the general term for a prisoner's legal right to challenge the legality of their detention.

Vi er ikke akkurat Homo Oeconomicus, og har aldri vært det:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html

Se denne, hold fast og bli forhåpentlig litt klokere, med tiden, om ikke annet:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Du har kanskje hørt om «Normal-pride-marsjen» på Karl Johan i Oslo i fjor høst, da farvene var spesielt vakkert gule – (for ikke å si blå)? Vel, her stilte nærmere 200 familier opp med plakater og slagord, samme med Det norske flagget med kors i, barnefamilier med alt fra to til 9 barn i alderen helt fra ett til 12 år, eller noe der omkring.

På plakatene stor det: Støtt mor, far barn. Barn har rett til mor og far. To kjønn er normalt. Vi trenger familiene.

Det gledet meg å se så mange trygge og glade mennesker på ett brett, mennesker i alle farver og fasonger, alle aldre, faktisk, mormor, farmor, morfar osv. Solfylte og frodige ord. Noe å holde hånd i. De sang en sang sammen, jeg huske hverken tekst eller melodi, for bare et par minutters gange, fra Østbanetorget, forbi stortinget og opp til slottsplassen, ble denne lille skare plutselig møtt av en gjeng rasende ungdommer, malt i alle farger, og i alle fasonger, som ropte «fy, fy, fy» etter det lille – og jeg vil si varme og optimistiske - toget. Noen av disse hadde plakater med «Ingen rasister i våre gater» på. «Motarbeid hat og fordommer». «Rettferd for alle kjønn». «Ikke tråkk på mine følelser av hvem jeg er».

På 10 minutter under stadig bombardement, løste «Normal-Pride-Marsjen» seg opp, som dugg for sol. Jeg så barnevogner trille bort i alle retninger. Og like fort som marsjen begynte, var den nå oppløst og gaten overlatt til de som antakelig kaller seg «Real-Pride» eller noe sånt. Du vet hvilke jeg tenker på, sånn omtrent. «Real-Pride» hadde tatt makten. De stanset foran Stortinget for å feire seg selv, men ingen så ut til å ha behov for å marsjere opp mot slottet.

Det er veldig rart og nærmest unormalt sykt at spesielt kristne aviser har gått glipp av denne normal-paraden, at ingen har skrevet om den. Vi aner at det gjør seg gjeldende en sterk tendens mot invalidisering (eller lammelse) i disse redaksjonene.

Så det var det. Normaliteten forsvant nærmest før den hadde begynt og der sto jeg og så dum ut, men heldig vis, jeg visste da, noe som jeg har visst lenge, at jeg var normal, at jeg var «for» normal, ikke «mot» normal. Jeg hadde fått en aldri så liten bekreftelse på noe jeg ikke trengte bekreftelse på, men jeg skjønte: Jeg får ikke tilstrekkelig bekreftelse på at jeg er normal i dag. Hvis du er normal, er du mer eller mindre gal, og som vist overfor: Du kan kastes i fengsel hvis du virkelig mener at det som står i Bibelen er både sant, og normalt, om kjønnsliv, og sånt, mener jeg. (Det er jo nesten alt … ).

A, ha: Jeg går til psykolog. (I fantasien). Der kan jeg i det minste ha håp om å få en viss trøst. Men nei, de er lovpålagt å fortelle meg ingenting, at de faktisk ikke vet hva normalt er, i hvert fall på en normativ måte. Shirkene kan bare gjøre meg mer forvirret, ikke mindre. Jeg vet selvsagt at jeg er normal, og derfor går jeg ikke til psykolog. Men psykologien forutsetter faktisk i dag at du ikke kan være helt sikker på om du er normal, eller ikke normal, men dog, at du selvsagt kan være noe midt imellom. Særlig hvis du er i tenårene, er du her utsatt, ja, nesten pliktig til å oppsøke skolepsykolog eller noe lignende, ikke for å bli normal, men for at du skal vite at det er forbudt ved lov å antyde overfor deg, at du faktisk kan forsøke å bli normal, hvis du skulle ha en aldri så liten tvil, mener jeg. Hvis du vil ha bekreftelse på at du er normal, får du beskjed om at det er helt normalt og være ikke-normal. Hvis du vil helbredes for visse tendenser i retning av at du kanskje er unormal, som har visse homofile tilbøyeligheter eller lengsler, så må psykologen be deg om å gå hjem og vogge, for han selv blir hentet av Sentralkomiteen eller Tilsynet for høy lyst-moral.

Så ja, jeg oppfatter det slike at jeg ikke trenger noen psykolog e l. Jeg vet med meg selv at jeg f eks aldri kommer til å ligge med en prostituert og at bare tanken byr meg imot. Jeg vet også at jeg aldri vil ligge med en mann. Jeg bare vet det, men hvor har jeg denne kunnskapen fra? Er det snakk om gudsfrykt? Vel, ikke påfallende her. Og hvor i så fall har jeg den fra. Jeg kan ikke begrunne mitt «nei takk» i normer og regler, eller bud fra Gud. Det ser ut for at Skaperen selv har lagt noe inn i meg, som gjør det naturlig å betakke meg og ikke lengte etter slike forhold. Det ligger ikke meg. Jeg har ingen legning eller dragning mot det. Og jeg kan ha vært veldig heldig, lite skadet, for å si det slik. (Og noen vil kalle det utvalgt av Gud og ikke har «tilbøyelighetene»).

Mitt førsteprinsipp aldri har vært å forsøke å være eller spille ren eller uskyldig. Like vel ser jeg det som en Guds nåde at jeg ikke har slike tilbøyeligheter, snarere tvert imot. (Jeg skriver mye om Guds nåde ellers her på bloggen, og sammenligner med Allah og særlig teologien i islam, se linkene til posteringene under).

Jeg kan ikke få meg til å tro at dette å ikke ha dragning mot det samme kjønn er unaturlig, og at det skulle være nødvendig å motarbeides. Jeg trenger ingen begrunnelse, ingen årsaksforklaring. Like vel og på tross av dette finnes det mange i vårt samfunn i dag som helst ser at så mange som mulig, så mange heterofile som mulig, faktisk går i seg selv for om mulig å uteske av seg selv om man like vel har visse tendenser, tendenser man ikke er klar over. I seg selv ser jeg slike forsøk på å få etablert hvem jeg lissom skulle være på «orn’tlig» som en inntrenging og et ublutt forsøk på å reformere eller manipulere meg, forandre meg, bli et nytt menneske, kanskje, og endelig komme ut av skapet, (helst etter mye smerte og lidelse).

De sier at ingen tvinger meg, - eller oss – og at alt er frivillig. At de ikke forsøker å presse meg, at det ikke foreligger noen organiserte og systematiske forsøk fra deres side på å konvertere meg. (De forsøker å innbille meg at også jeg har samtykkekompetanse). Men oppfordringen ligger der, den kan føles sterkt for noen, for andre er den likegyldig, men den ligger der og verker, den har sin egen agens; og nå den først blir alminneliggjort av makter og myndigheter, skal det ikke mye til før mange føler at de må innordne seg. (Jfr undersøkelser om grupperepress etc, for her er det utvilsomt sterke krefter ute og går, også subliminalt, ja, kanskje først og fremst subliminalt).

Dette skaper så i sin tur en mer eller mindre uttalt servilisering med henblikk på å få flest mulig til å innta de (til enhver tid gjeldende) korrekte emosjoner, (jeg skriver mye om de servilt betingede korrekte emosjoner her på bloggen, et tema ingen våger å bry seg med, antakelig fordi bare å nevne emosjoner blir for nært og sterk, og fordi folk ironisk nok går ut fra som en selvfølge at emosjoner ikke kan forandres, fordi emosjoner jo hører til en essens som ikke kan forandres!).

Jeg forstår ikke folk som prøver seg på dette rundt omkring. De krever at jeg skal legitimere meg, at jeg skal begrunne noe jeg har i meg naturlig, og ved guds nåde, noe jeg har i meg helt uten anstrengelse, og helt uten noe som helst behov for å overføre min «uskyld» over på andre, i form av krav om at det er de må forandre seg, og f eks oppdage sin egentlige eller opprinnelige nåde.

Hvis jeg sier at jeg har denne nåden fra Gud, sier jeg da samtidig at Gud fordømmer de som ikke har akkurat denne nåden? De som gjerne tar seg prostituerte og de som gir etter for legning og blir homofile?

Om dette kan jeg ikke si noe som helst, annet enn å peke på det som står i «boken» og som mennesker har trodd på og tatt til etterretning i uminnelig tid. Og jeg unner da også samtidig alle de mennesker som har den samme nåde som meg, jeg kan ikke mistro dem. Og det fins andre måter å forholde seg til dem på enn å fordømme dem og ikke forsøke å isolere dem eller forandre dem. Men når det jeg føler at de som ikke har denne nåden, ikke unner meg den, blir jeg bekymret, særlig fordi denne misunnelsen nå fremdyrkes fra høyeste samfunnshold, ja, fra Regjerings side. Jeg føler at det ligger en fornektelse og inkriminering av den nåde jeg tross alt har og den følelse av ansvar og frihet denne nåde jeg har fått, gir meg. Når det er jeg som enten direkte eller indirekte blir «unormal», risikerer jeg å bli betraktet på samme måte av de som nå er «normale» som de som tidligere ble betraktet som «unormale» og det synes ikke noen vei uten dette. I seg selv gir dette grunn til bekymring, og dette bør makter og myndigheter ta ad notam og med seg på ferden, en ferd som neppe kan ende like bra som de gode intensjonene de nå har skulle tilsi.

Det store spørsmålet er: Blir man det man føler man er? Er dette at en mann føler seg som en kvinne selve kriteriet på at denne mannen virkelig er en kvinne – og bør alle rette seg etter dette, uten forbehold?

Hva er eller består så nåde eller nåden av, eller i? Jeg ser det ikke som en nåde fra Gud at jeg ikke er homofil eller at jeg ikke kjøper prostituerte. Nåden er ingen kjemisk stimulans til rett adferd og korrekt holdning. Heller ikke krever denne kyskheten noen viljesbeslutning eller noe ønske om å opptre spesielt moralistisk eller ansvarlig, tolerant og empatisk, for den del. Nei, her der dreier det som om det naturlige som det ikke er naturlig å ødelegge eller stille spørsmål ved, eller forsøke å foredle eller omdanne til å bli et instrument i sosiopatenes visjoner.

Jeg tror nåden følger naturen her, men dermed ikke sagt at jeg går rundt og dømmer folk for å være unaturlig disponerte. Jeg tror nåden er en rettferdiggjørende nåde; den er en lov som er skrevet på våre hjerter, ikke nødvendig vis i våre hjerter. Rettferdigheten er et forensisk anliggende, men et anliggende som i funksjon oppleves som en inngytt, uskapt, nåde. For så vidt er nåden og naturligheten ett, de er på sett og vis både natur og rettferdiggjørende ånd. Og så gjelder det å se at dette relaterer seg til en personlig Gud og at alle kan ha håp om å oppleve og leve ut denne relasjonen, som om det skulle være det meste naturlig av alt å gjøre, idet man skjønner og vet at dette er Guds verk, en gave gitt ufortjent. Jeg kan ikke noe for at jeg er født naturlig og normal. En homofil kan si det samme, eller? Jeg tviler på om det store flertall blant de homofile med ærligheten i behold kan si at han er født naturlig hvis han samtid mener at naturlig er unormalt er unormalt for han eller henne, eller den og den, eller de og de.

Kan konverteringsterapeutene innse dette klart, og rette seg etter dette i all praksis? Man skal ikke ha samtykkekompetanse overfor mennesker her, men bare overfor Gud. Ps: Jeg har aldri hørt noen i homo-miljøet påstå at jeg er unormal eller unaturlig. Jeg tar dem på ordet. Men så har jeg aldri hørt noen av dem påstå at de er mer naturlig eller mer normal enn meg – det skulle bare mangle, både statistisk og «filosofisk» eller teologisk, eller psykologisk osv.

I seg selv vitner dette fenomenet om at mange i homomiljøet pukker på det umoralske, dvs det som går mot naturen, den alminnelige nåden og dermed også friheten.

Psykologien sier dermed at psykologien heller ikke er helt normal, i dag, om den noensinne noen gang har vært det.

Psykiatrien vet ikke engang om det er sinnssykt å drepe i Allah’s navn. Men det får bli en annen skål. Bare det at ingen i dag dreper i Gud’s navn, verden over. Er det ikke … litt unormalt? Jeg mener, det er helt naturlig å ikke drepe i Guds navn. Når noen dreper imidlertid i Allah’s navn, derimot, og da er det plutselig blitt svært unormal inntil det sinnssyke, dvs helt uansvarlige, konsekvent, - tilnærmet.

Jeg vil understreke alvoret i alt dette, og må minne om Kierkegaard og Abraham som ble «beordret» til å ofre sin egen sønn:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

Og om ranters og sufier og andre som trodde de var uten synd og karismatikere som mener at den troende – og dem selv – er Gud eller gudesønner eller små guder:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

For å forsøke meg på en perpati her: Jeg finner i Dagen av 240622 følgende: «På en eller annen måte er Gud i meg, og det er en følelse der av at jeg er Gud og menneske på samme tid».

Det er Oddbjørn Johannessen som her siterer Francis Chan, som er invitert til det som kalles The Send, et prosjekt der unge kristne oppfordres til å gå «all in» nå og fremover. Jeg må bare henvise til nettet for øvrig.

Det som slår meg, er at det aldri demrer for Johannessen at ateister kan være like hypermagiske eller stormannsgale som kristne og at disse så i sin funksjon for alle praktiske formål, like gjerne kan tro de er Gud som kristne og at disse så må kritiseres eller advares mot på like linje med at Johannessen advarer en som kaller seg kristen.

Før vi går videre, se denne, som gir et visst innblikk i Johannessen, som skryter av at han er sensor, (men som viser at han ikke tar forskjellen mellom en eksamensoppgave og et debattinnlegg på et nettforum:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/pasken-er-over-oppstandelsen-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/det-nye-viet-et-vi-av-tilskuere-og.html

Se om J her:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/paven-media-ateistene-venstresiden-og.html

Før jeg går videre inn på Johannessen, må jeg be om plass til dette først:

Aristoteles om nødvendigheten av førsteprinsippet om selvmotsigelse, kontradiksjonsprinsippet, dette at A ikke kan være ikke-A og B på samme tid på samme måte:

Å benekte det vil frata ord deres fastlagte mening og gjøre tale ubrukelig.

Virkeligheten av essens vil måtte forlates og det ville være dette å bli til uten noe som blir til, dette å fly uten fugler, tilfeldigheter uten substans.

Det vil ikke foreligge noen virkelig forskjell mellom tingene. Alt vil bli ett.

Det vil bli destruksjon av sannheten, for sannhet og løgn eller falskhet vil være det samme.

Det vil ødelegge all tankevirksomhet, til og med all oppfatning, for dens bekreftelse vil bety dens benektelse.

Begjær og verdivalg vil være ubrukelig, for det vil ikke eksistere noen forskjell på godt og ondt.

Alt vil bli like sant og falsk på samme tid. Intet standpunkt vil være mer sant eller feilaktig enn noe annet, heller ikke i grad.

Alt blivende, all forandring eller bevegelse vil bli umulig, for alt dette forutsetter en overgang fra et stadium til et annet slik at alle stadier vil bli det samme, hvis selvmotsigelsesprisippet ikke er sant.

Neale Donalde Walsch’s gudstanker i boken Himmelske samtaler, - som et eksempel på brudd med Aristoteles forsvar for førsteprinsippene:

Gud er det størst Enkle tenkbart

Gud er følgelig alle-ting

Alle-ting kan med nødvendighet ikke ha selvbevissthet

Gud må derfor erfare seg selv som Gud kun gjennom deler eller enkeltheter av seg selv som har selvbevissthet

Disse enkelthetene er Du og Meg

Men alle-ting er alt som finnes

Det finnes derfor i virkeligheten kun bare alle-ting

som virkelig er Én ting

Vi må derfor bortse fra skillet mellom alle-ting og alle-tings deler eller enkeltheter

Vi er derfor ikke kun deler av Gud – VI ER GUD

Men det finne bare én av oss

JEG må derfor være Gud …

(J. Budziszewski, som selvsagt gjennomskuer Walsch, i What We Can’t Not Know, 2003: Sammenfatning fra Conversations With God, 1995, av Neal Donald Walsch. Oversatt av oss, 2014)

Noen funda-mental-begreper (fra Wogau):

Synd: Forsettlig overtredelse av den guddommelige vilje. Selviskhet som fører til overtredelse av budet om å elske Gud over alle ting og elske nesten som en selv.

Leibniz: Synd er det moralske onde (malum morale).

Dødssyndene/peccata mortalia: Berøver sjelen helt dens åndelige liv: Hovmot, misunnelse, vrede, åndelig lettsinn, gjerrighet, fråtseri og uttukt (vellyst).

(Barclay: Nåde betyr på gresk ting som gunst, skjønnhet, vennlighet og f eks takknemlighet. I NT innbefatter det universalitet, og ideen om ren gavmildhet, noe ufortjent og gratis som står i motsetning til gjeld eller skyldighet og dessuten av fred, som ikke bare omfatter fravær av vanskeligheter og uro, men også den ”mest omfattende form av velvære”. Miskunn – eleos på gresk – og chesed på hebraisk - kan omsettes som kjærlig omsorg eller miskunnhet, men dessuten som hjelp i nøden, guds aktive inngrep for å hjelpe. Den kristnes sinn er basert på å ta Gud på ordet og at man er motivert av kjærlighet og dette å skape kjærlighet og at kjærlige tanker alltid vil redde fra f eks destruktive tanker, arroganse og foraktelig og fordømmende tankegang. Det kristne sinn er preget av god samvittighet, syneidesis som egentlig betyr kjennskap til, - eller viktigere: Kunnskap - om seg selv. ”Å ha god samvittighet er å være i stand til å se i øynene den sannhet om seg selv som en ikke deler med noen andre uten å være skamfull”. Den kristnes tanker kommer fra et rent hjerte, katharsos. Guds gaver til den kristne er gudsfrykt – eusebia – ærbødighet overfor både Gud og mennesker - på latin: pietas - høyt hevet over egne ønsker og selvisk makelighet til tross for prøvelser og farer. Det inkluderer ærbarhet og verdighet – semnotes -, som Aristoteles beskriver som en mellomting mellom areskaia (underdanighet) og authadeia (arroganse). For et menneske som er semnos er hele livet en tilbedelse i Guds nærhet. Guds gaver er videre visdom og innsikt – sofia og phronesis, kunnskap om de mest dyrebare ting og kunnskap om menneskelige affærer hvor det er nødvendig med planlegging (Aritoteles); ifølge Paulus den intellektuelle kunnskap som tilfredsstiller tanken og den praktiske kunnskap som gjør oss i stand til å handskes med problemer i dagliglivet, men sofia er også visdommen om de dype tingene hos Gud.

De kristne dyder: Først og fremst ydmykhet – tapeinofrosyne – et ord som de kristne myntet selv. Alle dyders skattekiste. Grekernes ord for ydmyk var tapeinos, et ord som ble brukt i sammenheng med adjektivene slavisk, uedel, uten anseelse, krypende, ikke akkurat forbilledlige adjektiver. Kristen ydmykhet kommer av selverkjennelse og å stille opp livet mot Kristi liv og i lys av Guds krav. Den andre store kristne dyden er tålsomhet av adjektivet praus og substantivet praotes som ifølge Aristoteles er middelveien mellom å være for mye sint og aldri være sint i det hele tatt. Et menneske som er praus er den som alltid er sint i rette tid og aldri seint på feil tidspunkt).

Synderesis: ”Samvittighetens gnist” som ikke kan slokkes av begjær eller affekter, som alltid vil det gode og hater det onde og som gjør at den etisk skyldige føler seg skyldig. Kan knyttes både til viljen og til intellektet.

Herremoral: Det frie og sterke menneskets moralsyn utmerkes ved selvtillit, sorgløshet, storhet, mangel på refleksjon, ”Pathos der Distanz”, uhemmet maktutøvelse, forakt for alt småskårent og all engstelighet. Motsatt: Slavemoral: De manges, svakes og underkuedes moral som kjennetegnes av angst, mistro, ydmykhet, medlidenhet og ressentiment.

Dyd: gr arete, lat virtus, oversatt med etisk dyktighet: En disposisjon eller vane til å velge den rette handlemåte. Kardinaldydene: Visdom er sofia, tapperhet er andreia, måtehold er sofrosyne, og rettferdighet er dikaiosyne.

Den kristne etikk tilføyde: Tro, håp og kjærlighet.

Aristoteles skiller mellom dianoetiske dyder som går på erkjennelseslivet og de etiske dydene som gjelder handlingslivet. De etiske dydene er de sjelelige evner eller ferdigheter som gjør at vi fritt velger den rette middelvei – mesotes – mellom to ytterligheter eller mellom overmål og mangel.

Pronesis er evnen til å slutte fra generelle handlingsregler til det som bør gjøres i det enkelte tilfelle. Tekne er evnen til å finne det rette middel mellom ytterligheter i hvert enkelt tilfelle.

Menneskets sjel består ifølge Platon av 3 deler: Fornuften, motet og begjæret. Av de 4 kardinaldydene er visdom fornuftens dyd, tapperhet motets, måtehold begjærets for så vidt som denne delen er underordnet.

Min kommentar til mine kommentarer over:

Som vi ser er det mange som forsøker å være Gud, både å kle seg i guds attributter og faktisk å være disse attributtene. Oddbjørn Johannesen, over, advarer sterkt mot slike forestillinger eller vrangforestillinger. Selv er han ateist og det blir derfor litt påfallende at han formaner kristne til å være mer korrekt kristne, ved ikke å forstille seg at de er Gud. For dette er jo god kristen lære, en lære som Johannesen ikke aksepterer, fordi han ikke vil være troende.

Men OK, Johannessen har helt rett i at «kristne» bør advares mot folk som tror de er «kristne», men som ikke er det – dvs de som tror at de er Gud, eller noe nær gud, se linkene over.

https://idag.no/finsk-politiker-siktet-for-hatprat/19.36051

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/kjell-skartveit-reduseres-til-en-dust.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/helt-pa-topp-oftestad-luraas-skartveit.html

https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/mitt-levde-liv-gar-pa-tvers-av-din-fortelling-om-biologi/o/5-95-561507?utm_term=Autofeed&utm_medium=Social&utm_source=Facebook#Echobox=1657521935

Litt om hen:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/sex-anonymisert-for-anledningen-av.html

https://www.document.no/2022/07/16/christina-ellingsen-pa-tucker-hennes-sak-vekker-internasjonal-oppsikt/

https://www.document.no/2022/07/17/danseskole-dropper-ballett-fordi-det-er-en-elitistisk-hvit-kunstform/

Nøkkeltemaer:

Jo, jeg reagerte instinkt på filmklipp hvor to menn lå og klinte på en sandstrand bak noe siv som svaiet i vinden. Jeg visste ikke at det var «forbudt». Vemmelsen kom automatisk; den var ekte.

At jeg kan fortelle dette, oppleves av mange i dag som noe ekkelt, noen «man» må ta avstand fra og motarbeide, noe som er umoralsk, trist og «fascistisk», til og med. I dag tåler de færreste at man en gang lot seg vemmes. Fordi vemmelsen i dag består i vemmelse over at vemmelsen var tillatt, og at man vemmet seg.

Får vi nå litt etter litt, en menneskehet uten instinkter og uten tillatelse til å ha instinkter på dette området? Hva vinne ved å forskyte, fortrenge, omforme, sublimere, kanalisere eller gjemme (den opprinnelig naturlige vemmelsen) til mørkeloft og skammekrok, eller psykiatrisk avdeling, eller i et fengsel for kriminelle etter norsk lov for evig? For det er som postmodernister og relativister sier: Alt sosial kan dekonstrueres – eller konstrueres. Så jeg er både dekonstruert og konstruert? Er både min indre eller dypere side også konstruert og nå dekonstruert, for å danne en ny konstruksjon, i «det sosiales» bilde, de som har makten og har vunnet, sammen med de som innbiller seg av avmakt er bedre enn makt, politisk og kulturelle makt?

Det er litt flaut å måtte innrømme, at joda, jeg er en konstruksjon – fordi vi som nå sitter på den mentale makt har greide å få deg til å tro på det, av hele ditt hjerte, med alt ditt sinn, ut fra dine nå helt nyskapte instinkter, som vi har dekonstruert deg med+ .

Med hvilken rett kan jeg antyde eller kreve av noen at det de gjør er feil eller uholdbart moralsk? Tenker jeg kun «utilitariansk» – vi må, tvangsnevrotisk sagt, bare fr og ha barn, og være produktive, for hvis ikke, vil vi ikke ha noen å passe på oss når vi blir gamle. Må vi ha en final årsak? Nei, svarer nå flertallet. Du skal ikke tenke i «nyttebaner» om kjærligheten mellom individer som elsker hverandre. Du skal ikke tenke på dem som mulig gagnlige mennesker eller det motsatte. Di skal ikke bruke noen som redskap for dine egne lyster og planer. .

Du skal elske dem uforbeholdent, sier kanskje – bygdedyret- , og du skjelver av frykt for å bli utestengt – på livstid, og at du virkelig er utenfor og ikke innafor, fordi det er noe genuint ekkelt og feil ved nykonstruksjonen din, den som vi har skapt deg til å være, i vårt bilde. Kjenner du deg igjen?

Ville jeg kunne tenke meg å anbefale konverteringsterapi for noen nå etter at det skal bli forbudt?

Hva har jeg med å blande meg opp i andres lyster og livsstil? Vet jeg ikke hva kjærlighet er?

Vel, det foregår og har foregått lenge nå et storstilt forsøk på konverteringsterapi på helt normale mennesker, hele generasjoner, kollektivt rettet, styrt og fremmet av makter og myndigheter, med maktmidler til disposisjon. Sivilisasjoner har kommet og gått gjennom historien. Våre genstrukturer har selv i seg undergravingspotensialer; celler deler seg – vi ser ut til å være utstyrt med selvdestruksjonsgener, ja, slev døden ser ut til å være programmert, på forhånd, eller gjennom evolusjon, det kan komme ut på ett, sett under visse evighetsperspektiver.

Noen mennesker er villig til å ofre sine barn, andre er villige til å hylle sitt eget «parti» og sin «fører», selv om partiet eller lederen mener du skal dø selv om du ikke har gjort noe galt, fordi partiet, simpelt hen, krever et visst antall dødsofre hver dag, for at partiet skal kunne befeste sin ideologiske posisjon.

https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/mimir-kristjansson-redaktr-gilje-og-de.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/charlie-i-love-you-more.html

Subjektiviteten er sannheten?

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/treenigheten-nkkelen-til-vestens.html

Øyeblikkenes tildragelser – noe i veien med å være spontan og følge sine egne følelser, forstillinger, selvbilde osv – kanskje like tvangsnevrotisk som ne annet? Kan mine instinkter i seg selv sies å være et angrep på kjærligheten, og derfor et selvdestruktivt angrep også på meg selv?

Festbrems? Nei, det vil fortsatt de fleste ikke trakte etter å være. Hvem kan bestemme hva som er rett og galt?

Er Bibelen med sine kategorier diskriminerende – og straffbart?

Er jeg nå, nå som jeg ikke har noe imot det og ikke føler noe ekkelt ved det lenger, blitt mer normal? Eller er det bare et spørsmål om feig tilpasning, at jeg har valgt å sløve meg ned for å unngå kritikk og bli uglesett?

Med hvilken rett har de andre rett til å forme oss, og våre barn, tilpasse oss en ny ideologi? Et lite mindretall skal bestemme over et stort flertall? Det må bli en uendelig kamp fremover og vi skal takke for det? Takke for at kampen kan bli hardere jo mer tause og tolerante vi blir, ut fra letargisk selvgodhet?

De vil bestemme over det mest intime i oss, nå, vil de frata oss ethvert instinkt, bortsett fra det høyverdige instinkt noen mener det er å glemme oss selv og vår en gang akk så umiddelbare vemmelse, angst eller frykt, for å miste noe av det vi kalte hellig i oss?

Hva hvis det er normalt å reagere negativt? Kan de gå med på å kalle det normalt? De vil ha grep om dine emosjoner, de emosjonene som ikke synes det er greit. De vil redusere dine emosjoner på deres premisser. De vil bestemme hva som er normalt. Hva hvis det kan påvises og bevises at pride er både psykisk og fysisk skadelig og frihetsberøvende, både for samfunnet og den enkelte i hvert fall på sikt?

Jeg er for så vidt klar over at jeg lar meg styre og at jeg i så måte kan sies å være mer eller mindre mildt en servilt betinget emosjonelt korrekt fyr. Jeg har intet behov for å syre eller presse «dem».

Men tror man på Guds ord, har man noe å holde seg til. Men så er det altså blitt forbudt å holde seg til Guds ord. Hva med «dem»»? De har neppe guds ord, bare tolkninger av Guds ord, tolkinger og innsnevringer og utvidelser av tolkninger. Hvem tror den som holder seg til Guds ord at han er? En latterlig psykopat? Et menneske som ikke vil alle vel?

Kan jeg stole på en «nasjon» - og en «haug av psykologer og sosialarbeidere og folk i helsevesenet som i løpet av de siste 30-40 årene har fjernet mer enn 500 små og forsvarsløse menneskebarn i mors liv? Med hvilken hjemmel har dette skjedd, (bortsett fra den lovlige adgangen)? Med hvilken autoritet? Bare at det ikke er normalt? At de ikke komfortabelt nok og verdt strevet å yte motstand?

Med hvilken rett kan noe si at vi har rett til å knuse alle troer og tradisjoner?

Hva kan jeg svare? Vi vet at millioner av menn og kvinner har levd og holdt med å ha servilt betinget korrekte emosjoner – de sto ut i ekteskap som ikke holdt vann der de led seg gjennom de verste ydmykelser. De underkuet seg selv og sine dypere emosjoner, de hadde ingen annen utvei. Men vi kan like vel ikke si at de led av kronisk servilitet. For vi kan egentlig ikke kritisere dem, de gjorde så godt de kunne.

I dag sier man at jeg er den jeg er, fordi jeg føler hva jeg føler og hva jeg er. I gamle dager kunne bare Gud si: Jeg er den jeg er. De hadde større tanker og bredere og dypere perspektiver på akkurat slike forhold den gagn. For bare Gud kan – logisk – være hel seg selv og ikke avhengig av sin eksistens for noe eller noen. Bare Gud kunne være «Jeg er den jeg er». I dag sier «gud og enhver» at de er den de er, den de føler at de er.

https://resett.no/2022/07/17/norsk-radikalfeminist-ble-intervjuet-av-tucker-carlson-var-tids-medisinske-katastrofe/

https://resett.no/2022/07/17/einar-gelius-nekter-a-kalle-gud-for-hen/

Div.:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/9-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/en-palett-av-gratis-godhet-takk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/ddens-manifest-og-hatet-mot-nina-karin.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/den-nye-magikeren-hypermagikeren.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/07/mer-om-hypermagi-emosjoner-flelser-spor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/mer-om-relativisme-toleranse-etc.html

http://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/nar-de-gode-ma-produsere-seg-sin-ofre.html