Tolerant intoleranse eller intolerant toleranse?

Mange tror de er tolerante og at de vet hva toleranse er. Det viser seg ofte å være galt. Det er derfor nødvendig å gjennomgå toleranseprinsippet på nytt - gang på gang. (Skriver Lars Gule på Verdidebatt).

En grei definisjon av toleranse er den følgende, skriver han: 

    Evnen og viljen til å leve med uten å ville hindre eller forby de av andres meninger og holdninger man selv er sterkt uenig i og/eller blir provosert av.

Gule kan ha lest definisjonen i  Webster New World Dictionary, Second College Edition:  – to allow or permit, to recognize and respect others’s beliefs and practises without sharing them, to bear or put up with someone or something not neccesarily liked.

Men han legger altså til at for å være tolerant, må man i tillegg ikke ville hindre eller forby …

Man kan da spørre: Vil Gule hindre eller forby at f eks Kirken nekter å prestevie homofilt praktiserende prester? Vil han hindre eller forby Kirken å nekte å innføre spesielle bønneritualer spesielt beregnet for homofile? Vil Gule hindre eller forby kristne organisasjoner å ansette folk som er notorisk praktiserende homofile?

Svaret gir seg vel selv: Gule ville i toleransens hellige navn nok helst sett at slike ting ble borte i øyne, borte i sinn. Noe annet ville vel være synd for ham.

Nei til islam: Toleranse innebærer dette å tillate eller gi rom for adferd eller synspunkter man tenker er feilaktige eller gale, men samtidig med dette å respektere personen i relasjonen. Men vi kan ikke tolerere andre uten at vi er uenige med dem. Toleranse er reservert for de vi tror har feil. Det essensielle elementet når det gjelder toleranse – nemlig uenighet – blir totalt forbisett i dagen diskurs og medfører en forvansket oppfatning av hva toleranse innebærer. I dag blir man stemplet som intolerant hvis man gir uttrykk for at noen tar feil eller lever i umoral og selvdestruksjon. Å mene at noen tar feil her, innebærer nå altså at man blir stemplet som intolerant, men sannheten er jo den at man jo først må mene at noen tar feil nettopp for å kunne være tolerant!

Toleranse kan sidestilles med respekt. Men legg merke til at respekt er tillagt personen her, om vedkommendes adferd burde tolereres, tillates eller promotert, er en annen sak. Alle bør få tro hva de vil, men ikke oppføre seg eller tillegge seg en hvilken som helst livsstil, akkurat som de vil. Å tolerere mennesker bør også holdes adskilt fra dette å tolerere ideer; forestillingen om at ingen persons ideer eller livssyn eller verdensanskuelse, eller forestillingsverden, er bedre eller sannere enn en hvilken som helst annen persons syn på dette, er irrasjonelt og absurd. Alle meninger eller holdninger har ikke lik verdi, eller innebærer at alle er like sanne eller fortjener den samme ærbødighet og respekt. I dag  tolereres de fleste måter å leve på, mens saklig, fornuftig og rimelig kritikk av disse måtene å tenke eller leve på, eller leve ut med,  regnes for å være intolerante. Mange lever derfor i dagens samfunn med frykt for å bli stemplet som intolerante. Vi aner denne frykten i ungdomspartiene i f eks Vestre og Fremskrittspartiet. For der i gården går man nå inn for å tillate polygami, antakelig i toleransens navn mer enn i kjærlighetens navn. Utrolig nok!

 Gule skriver at definisjonen han presenterer ikke er veldig original, men ganske presis. Alle delene er like viktige. Som evne er toleranse en medfødt egenskap, noe vi har mer eller mindre av. Men natur er ikke enerådende her. Vi har også gjennom refleksjon og viljesanstrengelser mulighet til å opptre tolerant selv om det skulle stride noe mot vår natur.

Kommentar: Gule er ikke snau. Det han påstår er en definisjon, er i virkeligheten kun en oppfordring, og attpåtil ikke en vanlig oppfordring, den er nærmest formulert som en plikt vi er pålagt (av en eller annen instans) , et kategorisk imperativ Gule gjerne vil påplikte oss, slik at hans verdier, menneskesyn og hans politiske preferanser og horisont skal gis forrangen, fremfor andre verdivalg, viljesytringer og verdisyn, som for ham er å regne som utenforstående eller bør ha en plass i kulden, langt borte fra den lune toleransevarme han tror selv han er en del av.

Gule ser ut til å være interessert i å presse så mange som mulig som ikke tenker som han selv ut på vidda, langt fra folk. Men vi har dog en sjanse: Vi skal viljesanstrenges, he, he, og omskapes i Gules bilde. Han vil at vi skal utklekkes, som kokonger, for å kunne  bli nye og bedre mennesker og fullkomne, og bli og tenke akkurat slik Gule vil vi skal te oss og tenke, slik han går rundt og ønsker og pønsker i sitt eget hodes utklekkingsanstalt.

Ikke rart at Gule sier: Likegyldighet har intet med toleranse å gjøre. Mener man at hijab ikke er noe problem, noe man ikke bryr seg om, er man altså ikke tolerant i forhold til hijab (selv om mange tror det), skriver han. Det er bare når man virkelig har et engasjert forhold mot hijab at man er tolerant når man likevel aksepterer at dette er et plagg man må leve med uten å ville hindre eller forby. Men så fort man vil forby hijab – eller andre ting man blir provosert av – opptrer man intolerant, hamrer Gule.

Kommentar: Forby hijab? Eller forby hijab f eks i politiet? Her bør Gule presisere og ikke generalisere, for når han generaliserer, er han intolerant over en lav sko, ikke bare overfor enkelte som også vil forby hijab i det store og hele her i landet. Hvilket bare et lite fåtall i befolkningen ønsker, men som dog Gule later til å frykte mer enn noen andre. Gule overdimensjonerer problemet, eller sin «fobi», med andre ord, for å kunne fremstå som spesielt mye mer tolerant over hele fjøla enn de fleste andre her i landet, hvilket er en illusjon Gule trenger for å kunne fortsette med å susse og kose med stråmennene sine i den tro at han er guds beste barn og yndlingen over alle andre. Gule liker å sole seg i en toleranse som han tror han har enerett på å tolke og hvor hans tolkning skal være enerådende.

Gule definerer videre: Hvorfor skal vi være tolerante? Fordi alle mennesker har krav på respekt for sitt menneskeverd og sine grunnleggende rettigheter. Og fordi vi har slike fundamentale rettigheter, er det også klart at vi vil bruke disse rettighetene på ulike måter – og på måter som vil provosere andre. For noen er det provoserende at noen tror på andre guder enn dem selv, eller ingen guder i det hele tatt. I historien har slik intoleranse vært vanlig og ført til forfølgelse, krig, kjetterbål og inkvisisjoner.

Kommentar: Bare ett spørsmål, her: Har det ufødte barn - fra unnfangelsen av - krav på respekt for sitt menneskeverd og sine grunnleggende rettigheter? Er ikke Gule for selvbestemt abort? Burde dette i seg selv ikke mane ham til ettertanke og til å endre standpunkt og verdigrunnlag, bygget på et nytt  menneskesyn? Hva hvis Gule virkelig våget å stille seg spørsmålet: Ville han ha hatt en mor som mente at han - personlig - som foster, ikke hadde en selvinnlysende rett til ikke å bli abortert? Eller ville han ha sagt at hans egen mor selvsagt hadde en selvinnlysende og absolutt rett til å drepe ham selv før han ble født? (--)

Gule snorker videre: For eksempel kan man si mye ufordelaktig om uselvstendighet, selvundertrykkelse, lite estetisk, dumt osv., osv., om kvinner som bærer hijab, men det er ikke intolerant. Tvert imot – og forsvarer man muslimske kvinners rett til å bære hijab, har man demonstrert toleranseprinsippet slik det angivelig ble formulert av Voltaire: «Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe til døden for din rett til å si det du sier.»

Kommentar: Voltair sier ikke at han er helt uenig med islam. Han ville heller ha sagt at han var villig til å gå i døden  hvis det kunne ha hindret  islam i å bli så innflytelsesrik eller dominant her i landet at det ble umulig å være motstander av islam, bla annet på grunn av gruppepress fra "det etnisk norske" og offentlig sensur hjemlet i Koranen og de islamske skriftene.

Gule fortsetter ufortrødent: Så har toleransen grenser, dvs. vi skal selvsagt ikke tolerere alt. Den enkle regelen er at vi ikke skal tolerere det som skader andre. Og hva det vil si å skade andre, blir definert av menneskerettighetene. Vi skal med andre ord ikke opptre eller ytre oss på måter som krenker noens menneskeverd eller grunnleggende rettigheter. Derfor skal vi ikke tolerere rasisme, sexisme, homofobi og lignende.

Men, Gule, da, du sier ovenfor her: Evnen og viljen til å leve med uten å ville hindre eller forby de av andres meninger og holdninger man selv er sterkt uenig i og/eller blir provosert av.

Du sier ingenting om hvilke midler som er tillatt eller ikke tillatt med hensyn til å «hindre» eller «forby». Vil du hindre eller forby saklig diskusjon om hva rasisme er, hvilke skadelige virkninger av sexisme kan innebære og hva homofili har av skadelige konsekvenser for samfunnet og den enkelte?

Vel, du forsøker med innbitt energi i fora etter fora nettopp å forhindre og forby det meste av det du ikke liker og synser på, nærmest uten skamfølelse eller forsøk på selvrefleksjon. Dine evner er i så måte  kanskje begrensede? Kanskje du ikke vil anstrenge deg nok for å bli mer tolerant, eller vidsynt? Du trives kanskje best i hulen din, eller boblen, eller på gutterommet, eller på et annet sted helt avskåret fra den virkelige verden og helt utestengt fra hva virkelig, dyp, ekte og ubesudlet toleranse går ut på?

Du påstår hardnakket og uten tegn på å ville revidere din stempling av Arne Tumyr – formann i organisasjon SIAN - eller Stopp islamiseringen av Norge - som rasist, at Tumyrs meninger bør hindres eller forbys, selv om det foreligger en dom som frifinner Tumyr fra denne beskyldningen og som har sagt at det er injurierende mot Tumyr, og som dessuten tilkjenner Tumyr erstatning for å ha blitt gjenstand for slike anklager.

Du ser med andre ord ikke at idet du vil hindre eller forby Tumyr å uttrykke og mene det han mener, faktisk gjør deg selv intolerant. Du ser med andre ord ikke din egen sviktende logikk og forsøk på å fremstå som tolerant, når du vitterlig ikke er det. Din toleranse er derfor å kjøre med falskt flagg og uttrykk for en dobbeltkommunikasjons som ikke er noe annet enn «speach code» og grove forsøk på å utøve den mest latterlige og mest selvavslørende og lett gjennomskuelige, men likevel farlige, av alle elementære hersketeknikker. Og dette gjør deg til alt annet enn tolerant, men snarere det motsatt, nemlig til en oppblåst tyrann, både de facto, potensielt og in spe og dessuten med en delvis skjult agenda.

Situasjonen i dag er at de som påstår de er tolerante faktisk er svært intolerante når det kommer til stykket, og dette kan oppsummeres slik:

Enten er du for homofiles rettigheter, eller så er du homofob. Enten kjemper du aktivt for feministenes sak, eller så er du sjåvinist. Ingen kan i dag være imot selvbestemt abort på det grunnlag at slik abort faktisk strider mot Guds forbud om ikke å drepe. Man kan bare være imot slik abort hvis man er sexist, går imot kvinnerettigheter eller til og med går inn for aktiv undertrykkelse eller diskriminering av kvinner. Man kan heller ikke kritisere homofil praksis ut fra at det er forbudt praksis ifølge Bibelen og strider mot naturlovene. De som kritiserer homofili gjør det fordi de er homofobe, sies det, og dessuten umoralske eller hatspredere. Gud kan heller ikke kalles far, slik Han benevnes i Bibelen, for de som gjør det, stemples som sexister. De tolerante i dag smykker seg med antakelsen av det ikke eksisterer noen objektiv sannhet, hverken historisk eller etisk. Sannheten forandrer seg, sies det, og den sannhet som fremstår, oppstår i spesifikke etniske eller sosiale sammenhenger. Historien betraktes primært som uttrykk for klassekamp og undertrykkelse. Aksiomet er at de fattige er fattige fordi noen er rike og at de rike er undertrykkere og de fattige alltid ofre. Kapitalismen i de rike landene er grunnen fattigdommen i andre land. (Fritt etter Erwin W. Lutzer i When a Nation Forgets God, s 112, f)

Gule avslutter sin beskrivelse slik: Men man er ikke intolerant om man sårer, fornærmer eller støter noen. Det hører med til livets realitet å bli utsatt for slikt. Ingen kan forlange å gå usåret (emosjonelt) gjennom livet. Det måtte innebære at vi hadde plitk til å gjengjelde andres forelskelse i en selv. Eller at man ikke kan presentere provoserende kunst, fortelle en vits (for noen kan bli støtt av nesten hva som helst), uttrykke sin mening om andres prestasjoner osv., osv. Vi risikerer å fornærme og støte medmennesker hele tiden. Ofte til og med utilsiktet.

Men vi kan alle forlange respekt for vårt menneskeverd og våre grunnleggende rettigheter. Dette er altså noe som ikke skal krenkes.

Det er likevel ikke alltid like lett å trekke grensene for toleransen. Men vi har alle en forpliktelse til å øve oss. For toleranse er en nødvendighet i en mangfoldig verden.  Lars Gule