Leder i Dagen uten kunnskap og innsikt

En leder skal være en leder, ikke en ”fob”, ikke sant?

Vel ”lederen i Dagen mandag røper en servilitet og en manglende forståelse av hva kristen tro er for noe – hvem skulle vel ha trodd?

Lederen åpner slik: På noen få linjer har Sebjørnsen (en kristendomskritiker) konstatert at når utdanningsnivået går opp, går antallet troende ned, at kardemommeloven gir oss det vi trenger og at det er en god trend når unge er mindre religiøse. «Det gir håp om enda mer mellommenneskelig forståelse og aksept i en verden som trenger nettopp det», skriver kritikeren.

Ser man det. Dette virker lovende. Man trenger ikke være kristen for å riste på hodet, fortsetter lederen, akk, så stolt, kry og selvsikker. Her kan vi med andre ord vente et skikkelig trosforsvar – for den kristne tro?

Men innfrir «lederen»? Overhodet ikke. Han forkludrer alt og kan bare forsvare seg med at noe trosforsvar her ikke er poenget, at lederen ikke er lederens egentlige anliggende og at det av plassmangel dessverre er umulig å komme med et trosforsvar, for hverken kristendom eller islam, på et litt dypere, eksistensielt plan.

Hvilket plan er det så «lederen» beveger seg? Han viser til at Daniel Joachim Kleiven i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag mener teksten – til den kristendomkritiske læreren i religion på Vidergående, altså  …   ville ha «stått til strykkarakter i de fleste sammenhenger».

Lederen viser også til et inserat i avisen: «Det er sjokkerende at en religionslærer i videregående skole fremstår blottet for kunnskap rundt hvilken positiv drivkraft gudstro er og har vært».

Lederen fortsetter: Fordommene mot religion generelt og kristen tro spesielt kan være påfallende sterke i dagens Norge. Det virker som om grunnleggende innsikt i hva troen handler om, kan være svært mangelfull selv hos mennesker i posisjoner.

For begeistrede sekularister framstår et Skandinavia med stadig mer gudløshet som et paradis på jord, skriver lederen.

Videre siterer lederen fra et inserat i avisen: «Det er sjokkerende at en religionslærer i videregående skole fremstår blottet for kunnskap rundt hvilken positiv drivkraft gudstro er og har vært», (skriver Helgaas i innlegget som står på dagen.no).

Lederen henter også hjelp utenfra: Det er gymnasrektor Kurt Rønne i Kristeligt Dagblad som viser

 til loven i Kardemomme by: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil». «… mange ser dette som oppsummeringen av kristne verdier. Men kristendommen er noe langt mer», sier Rønne: «Det er at Gud kommer til oss for å frelse oss, lenge før vi har tenkt en tanke om ham. For en ung generasjon der mange strever både med å finne ut av hvem de er, og med at de aldri blir gode nok, mener Rønne dette er virkelig gode nyheter.

«Gammeldags er det definitivt ikke», skriver lederen ...

Kommentar: Lederen må være ment som apologi og forkynnelse. Den fremtrer imidlertid som en tilbaketrekning. Den vitenr om ubearbeidet frykt. Om et servilt betinget «korrekt» emosjonelt følelsesliv. Den viker tilbake for aktiv misjon. Den nøyer seg med sitater fra andre, som lederen er enig med, og som han kanskje ikke tør formulere selv.

Men selv er ikke lederen i stand til å formulere egne tanker. Han lar andre gjøre jobben, med andre ord. Lederen kan derfor fremstå som feig, eller som en som ikke vet hva kristen tro er. Han velger å se kristendommen utenfra, og som om det gjelder å få utbredt mer kunnskap og innsikt om kristendommen. Om troen, altså. Han gjør kristendommen til et studieobjekt, en sak utenfor hans eventuelle innvendige trosliv. Det fins ingen inderlighet her. Lederen velger en tilsynelatende nøytral skolelæreres ideelle ståsted, ut fra vedtatt politisk korrekt instruks, forskrifter og formell lov og «positiv» rett, og da basert på samfunnsvitenskapelige metoder og tilnærminger.  

Han tror at folk blir kristne ved at den kristne tro blir dosert og at kristendommen bli gjort mer leksikalt tilgengelig eller spiselig  – en oppskrift på hvordan kristendommen kan bli fortere avskaffet og en instruks om hvordan man går frem for  å øke hatet mot den kristne tro og de kristne.

Samtidig ser det ut for at han forutsetter at det samme vil skje med islam: Vi hvis bare tilegner oss kunnskap og innsikt i islam, så vil islams iboende aggressivitet minke eller forsvinne helt.

Vitenskapen skal med andre ord klare de brasene Dagen selv ikke klarer, nemlig å unngå å misjonere for islam, bl a ved å tie i hjel islamkritikk. Det absurde i dette er at islam her settes opp som likeverdig religion og tro: Begge skal under professorenes inkvisisjon. Og da vet vi resultatet: Stor fremgang for islam, og en ønsket, styrt og villet sorti for kristendommen. En prosess som Dagen ser ut til å være meget bekvemmelig med, til tross for «forsikringer» om det motsatte.

Se: Farlige spørsmål til Hadja Tajik og Utdypning og fordypning - Synden i islam og kristendom og:

… it was narrated from 'Aa'ishah that the Prophet (peace and blessings of Allaah be upon him) said: “The one who recites the Qur'aan and learns it by heart, will be with the noble righteous scribes (in Heaven) and the one who exerts himself to learn the Qur'aan by heart and recites it with great difficulty, will have a ... https://www.quora.com/What-are-the-benefits-of-memorizing-the-Quran.

Men se: Mateen Elass (s 75/76/121/115): Å lese Sure 36 – al yasin – en gang, tilsvarer å lese Koranen 10 ganger! Se Synden og syndene ... 5

Ville Dagen noen gang ta opp det budskapet islam her sprer: At barn skal oppfordres til å lære seg Koranen utenat … ellers? Er ikke dette en form for barnemishandling?

Nei, jeg tviler på det. Dagen vil ikke «connect the dots”. Det blir for ubehagelig og farlig for dem. Dagen velger å tenke servilt betinget emosjonelt korrekt. Kristentroen trenges i bakgrunnen og gjøres til en parentes i det store bildet, i stedet for å sette den i hovedfokus. Den gjelder om å beskrive og forhold seg til kristendommen så beskjedent som mulig. Det er som om man står og tigger med hendene i lomma. Se denne om hvordan de samfunnsfaglige metoder og tilnærminger tvinger en professor til å bagatellisere - og dermed forvrenge - islam og bl a Broderskapet

Og Går det virkelig an å snakke om "Gud" og sharia i en og samme setting? (Prof Utvik kaller f eks Allah Gud som om den saken var enkel og grei og fullstendig uproblematisk. Utvik er for øvrig marxist. Han har selvsagt en «hærskare» av akademikere bak seg, uten at det hjelper det minste, snarere tvert imot).

Fra fobi til hat - en skremmende utvikling diktert fra "oven", dvs fra akademia og her om problemet satt rettmessig på spissen, om bl a Utvik, Valle (SV) og vår egen Wisløff. (Om Valle og Utvik litt nede på siden).

Dagen farer like nonsjalant frem mot islam proper som Vårt Land gjør det, nok en kristen dagsavis. Begge avisene utviser samme grunnholdning og en tidligere redaktør i VL skriver nå jevnlige artikler om manglende trosfrihet i verden, og ikke bare i islamske land. «Reportasjene» nevner aldri et ord om islam pr se som forklaring på forfølgelsene og begrensningene. Både Gilje i Dagen og Johannes Morken, tidl i VL, gjør tvert imot sitt beste for å beskytte seg mot islamkritikk ved nettopp å frita visse aktører for deltakelse på avisenes «åpne» fora. De refuserer innlegg og utestenger enkelte so gar enkelte på livstid fra sine spalter.

Dagen kan føle seg «stolt» over å ha valgt en taktikk som på ingen måte vil støte muslimer flest, men dette eksperimentet blir en stolthet motivert av feighet mer enn av mot og akademisk redelighet, en feighet trigget av de servilt betingede korrekte emosjoner, et fenomen som også kan kalles systematisk og et forsøk på å etablere et stadig mer organisert hykleri.

Å velge en langsiktig strategi som innebærer stadige unnlatelser og aktiv forakt for islamkritikk og islamkritikere, utgjør et mønster som skaper holdninger hvor man må gi stadig mer etter og jenke seg etter ekstremistenes krav. Unnlatelser oppmuntrer, stimulerer og oppildner til mer ekstremisme, ikke mindre.

De kristne blir i dette perspektivet i stadig sterkere grad betraktet som svake og ynkelig, både av kristne selv og ikke minst av muslimer, og kristendommen får ord på seg for ikke å være liv lage, men som en utdøende, farlig «ideologi» basert på illusjoner.  

Innad skaper unnlatelelsesyndene bare større og større frafall fra kristentroen og samtid større respekt for de muslimer som ikke tåler demokrati og som arbeider på «koranistisk» grunnlag flittig over hele verden for å knuse det.

Se denne helt like utrolige som uforstandige og farlige saken her: Morken og Horn Revisited og Manglende mot i kristne redaksjoner svekker kristendommen

For å bringe inn litt balanse i det helhetsperspektivet vi burde se islam i, i sympati og solidaritet med alle de muslimer verden over som lider under den iboende intoleranse og mangel på respekt for menneskeverdet iht den vestlige Menneskerettserklæringen: Se om denne erklæringen og dens innebyrd her

Raymond Ibrahim peker på et “problem” mange islamister gjerne vil importere til Norge eller andre vestlige land, samlet. Disse promoterer ønsket som en legitim tro, og den troen er nok ingen skolebok-sviske, nei:

While boys in the West are all but indoctrinated into becoming girls—if not surgically mutilated, at least spiritually emasculated—boys in the Muslim world are increasingly indoctrinated into becoming super jihadis: ISIS 2.0. --- In the video, highlighted in a February 2021 report, eight to ten year old boys appear raising one finger—symbolic of jihad.  When asked about the gesture, one boy responded: “This means the Islamic State remains.”  On being asked if they want to be doctors or teachers when they grow up, one boy says, “We don’t want to be a doctor. We want to be a brother fighter. We want to fight the apostates.”  Then a woman, dressed in a black burka, declares that she wants the children to become “mujahidin who fight in the way Allah”—who “fight the infidels.” https://www.frontpagemag.com/fpm/2021/04/indoctrinated-hate-start-new-caliphate-raymond-ibrahim/

Dagens leder vil kanskje avfeie denne informasjonen som alarmistisk og fobisk og som noe som egentlig ikke vedkommer islam per se, og, ja kanskje til og med stemple denne informasjonen – i seg selv - som hat (fordi vi bringer budskapet – som kjent ble en toppolitiker i Frankrike for ikke lenge siden anklaget for ulovlige hatytringer fordi hun hadde lagt ut en video med grusomme voldshandlinger utfør i Allah og profetens navn. Så ingenting er umulig i dag … ).

«Lederen» vi kanskje si at jeg trekke ut en liten «del» av islam og at jeg slutter tankememessig forkjært fra delen til helheten, men det gjør jeg selvsagt ikke uten grunn, for alt henger sammen i sharia og islam. (Derfor kan også muslimer være de mest elskelige og fredsæle av alle mennesker, både enkeltvis og i grupper; poenget er at det for alt for mange muslimer kommer an på maktforholdene – og det voldelige trusselpotensiale, drapstruslene, mot sine egne trosbrødre – paradoksalt og dualistisk nok - innen islam, og som avgjør i all sin alminnelighet om de skal slippe den «lille jihad» til fordel for «den store jihad», dvs om de skal slippe å gå til krig eller ikke – mot kuffar eller vantro, dvs jødene og f eks de kristne.

Ndgj undervisningen om islam i skolen i dag, vil kanskje lederen her si at den rent søte og sviskeaktige kunnskap vi der i skolen påbys å tilegne oss om islam, som barn, er tilstrekkelig og bra?

Hjelper det med kunnskap og innsikt hvis vi ikke skjønner hva tro er annet som et «empirisk» faktum, rent leksikal og cerebral kunnskap, og da gjerne bare ut fra formell, søkt eller selektivt eufemiserende og sterkt SAP- orienterte undervisning om islam?

Lederen står med andre med begge beina i det jeg andre steder kaller SAP-paradigme. Han ser og analyserer kristentroen utenfra, en kristendom som egentlig ikke burde engasjere eller angå noen som helst, ut fra en metodologi og en tilnærming til troen som betinger at troen kun bare betraktes og behandles som ett av mange «likeverdige» fag, og dessuten et fag man kan legge under en positivistisk og religionsvitenskapelig eller den politiske vitenskaps lupe.

Lederen legger for dagen en holdning som godt kan beskrives som «defaitistisk»: Det er bare å gi opp – og dessuten tror vi ikke på det – selv …  

Man kunne kanskje forvente at det for Dagen, som en selvoppnevnt kristen dagsavis, var maktpåliggende å forkynne Guds ord, for å drive aktiv og sprudlende mosjon, men nei, her ser vi at alt skal bli bra bare vi får mer kunnskap om og innsikt i hva troen er. Skal man bli en surpomp av mindre?

Det appelleres til «det kognitive» og rent kursivt og cerebralt kunnskapsmessige, et grunnlag som i seg selv aldri kan være grunnlag for tro. Lederen later ikke til å forstå dette, eller kanskje bedre: Han ser det, som politisk nøytral, som sin plikt faktisk å ikke misjonere. Journalistens og lederens oppgave er ikke prestens.

Og det er jo noe lederen kan rose seg av, eller ikke? Jeg vet ikke om «lederen» denne mandagen er en hun eller han. Jeg formoder at det ikke vekker særlig bekymring i Dagen at jeg ikke kaller ham eller henne «hen», for «a hen» betyr som alle vet «en høne» på engelsk, hvilket jo ville bety en krenkelse for begge.

https://www.dagen.no/meninger/2021-04-19/Kunnskapsl%C3%B8st-om-tro-1012756.html