Bakgrunnsartikler for denne posteringen:
Tankeforutsetninger,
Hobbes, Mill, Lock og Rousseau osv og SAP: Hvorfor det går så galt: https://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html
Se for øvrig
innlagte linker under.
Jeg deler
artikkelen i 3 bolker, 1, 2 og 3, - bolker som alle vil belyse og utdype
hverandre, med tanke på å etablere et mer helhetlig bilde av det juridico-religico paradigme.
1
I hvor mange år har Vesten trodd på at såkalt profesjonelt
assistert deradikalisering av islamister skulle hjelpe? Og hvorfor hadde «vi»
en slik klokkertro på at våre psykologer og sosiologer og andre eksperter
skulle lykkes med enn av-radikaliseringen?
Jeg tror ikke det primært skyldes vår naivisme. Vi kan
heller ikke beskylde ekspertene for å mangle intelligens, kreativitet og
innsikt. De mangler heller ikke «de korrekte emosjoner» eller de riktige
verdiene. Men én ting mangler disse ekspertene, og det synes som om det er felles
for samtlige av dem, i alle vestlige land som driver disse prosessene, nemlig
at: Forståelsen av hva islam er – i sitt vesen – mao hva «islam proper» er, hva
islam er per se, hvor selve essensen
i islam ligger, og hva islam i seg selv er, - ut fra hva de islamske skrifter
selv sier om den saken.
Det jeg har termet SAP
er det sosiologiske/antropologiske og psykologiske paradigmet som i dag former
våre tankesett og våre sinn og som danner fundamentet for all tenkning, all
handling og alle idéer, programmer på alle områder osv. For vi tenker uunngåelig
ikke bare innenfor ideologier eller troer, men også innenfor paradigmer, slik Thomas Kuhn
sammen med Michael
Polyani har beskrevet innenfor det vitenskapelige området.
Jeg mener Kuhn og Polyani kan fortelle oss mye om hva det
er som skjer og hvorfor også utenfor det rent vitenskapelige området, eller
«det området» som angår oss alle, selv om vi ikke ser, føler og forstår det, i
øyeblikket og for øyeblikket.
Jeg mener at det er nødvendig med et paradigmeskifte, et skifte som vil inntreffe før eller siden,
uansett. Spørsmålet er om vi så å si kan komme det i forkjøpet, slik at vi kan
unngå at «det gamle» paradigme som styrer oss nå, bryter sammen på en heller
ublid og u-pen måte, og at et nytt paradigme følgelig vil «bli innført» med
metoder vi må ta avstand fra, på et absolutt grunnlag, det være seg juridisk
eller religiøst.
«Vi» har latt oss skremme av de som har skremt oss med at
islam ikke har noen essens og at nettopp det å hevde at islam har essens,
essensialiserer islam på en måte som er rasistisk og et uttrykk for hat, og en
holdning som egentlig strider mot ytringsfriheten og det frie ord! (Tro det den
som vil).
Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om nødvendigheten
av å tenke juridico-religico og
nødvendigheten av å forlate det primære paradigme som utøver sitt jernhårde
regime over samfunnsvitenskapene, som i dag er blitt et «must» for de aller,
aller fleste politikere, - et paradigme som avgjør nesten enhver form for
politikk i samtiden, over hele linjen og uten unnta noe steder, (bortsett fra i
noen, miljøer, men hvilke og hvordan, får jeg la ligge til en annen gang).
Det som utmerker seg for SAP er at det så å si ikke gis
rom for selve AVTALEN som alt dreier seg om og alt bør være tuftet på. SAP er
helt uten perspektiv for det juridisk-religiøse fordi man i SAP har store
problemer med å forestille seg at f eks jus og religion har noe å gjøre med
hverandre. Innenfor SAP er det ikke engang snakk om tangering. Juss og Gud
oppfattes som inkommensurable, eller inkompatible, og denne oppfatningen er
normerende: At alle (som betyr noe) har å rette seg etter den. Det man ikke ser
er selve premisset i dette paradigme her er at mennesket i dag egentlig ikke er
i stand til å inngå avtaler, i hvert fall ikke metafysiske avtaler, slik jeg
har skrevet om her,
om å avtale Gud i et AMEN. SAP forutsetter derfor et klientell, et
samfunn hvor nødvendigheten av terapeuter og klientell synes å være en absolutt
nødvendighet for at maskineriet skal kunne gå sin gang, uten for mange som
faller utenfor. Vi lever i det gjennomterapeutiske samfunn, alt kan forklares
eller bortforklares ut fra SAP’s terminologi, en terminologi som etter min
mening forutsetter en rent magisk tankegang, et paradigme som i sin tur skaper
en hel skare av hypermagikere, uten
at folk makter å gjennomskue dette spillet og disse illusjonene og den
maktkampen som ligger under og som påvirker alt annet. Vi har simpelt hen ikke
klart å skaffe oss begreper nok til å få forstand på det og de forsøk som
gjøres, på ulik måte og med ulik terminologi, blir fort forsøkt gjort til
skamme. «Sapperne» er livredde for å
miste sitt hegemoni. De slår seg gjerne sammen med hypermagikerne ut fra de fellesinteresser de har smidd seg inn i og
som samler dem, hvilket gjør avkledningen av dem og opprøret mot dem stadig
vanskeligere. Det er blitt en – faktisk rettslig - risikosport å «touche» hypemagikerne. De opptrer som om de
alene skulle sitte på all makt og som om det var en selvfølge at alle adlød dem
og underkastet seg.
Det som særmerker SAP
og hypermagi er, at de ikke makter å se islam som en egen kategori helt
forskjellig fra deres egen kategori, eller deres eget paradigme eller måte å
tenke grunnleggende på. Derfor klarer ikke de ekspertene – en gruppe som
hovedsakelig består av psykologer – å forandre de radikale muslimene, som
selvsagt utgjør en reell trussel overalt. De skjønner ikke hvilen kategori
disse muslimene opererer innenfor. De vil ikke se at en muslim er en som gjør
en avtale med guddommen, dvs med Allah og profeten. De ser ikke at disse
muslimene primært tenker juridico-religico.
Ja, de ser ikke at denne tilnærmingen til livet og sannheten ikke engang er
mulig. De forkaster den allerede i utgangspunktet, før «behandlingen» er
begynt. SAP tar sin vitenskapelige og terapeutiske tilnærming for gitt, de tror
og går ut fra at den er absolutt universelt gyldig, og derfor alltid holdbar og
utvilsom; de sverger til en metode som lar seg vitenskapelig bevise, (i seg
selv en premiss som tillater dem å se muslimene innenfor et mekanistisk og ikke
et juridico-religico paradigme), de
ender med at dette av muslimen blir oppfattet som et dårlig forsøk på å bruke magi
på dem, en terapi dom de oppfatter som et tryllemiddel de for lengst har
gjennomskuet som ubrukelig, sett i relasjon til deres eget personlig og sin tro
forhold Allah og profeten. De bruker Allah og profeten som deres sanne og høyst
personlige beskyttere mot alle forsøk fra terapeutenes side på å manipulere dem
og få dem til å oppgi sin radikalitet, dvs det som de selv anser som autentisk
tro og fundamentale sannhet. SAP evner ikke å se at dette juridisk-religiøse
forholdet anses for å det grunnleggende forhold i selve eksistensen, ja, selve
forutsetning for all menneskelig og autentisk eksistens i det hele tatt. Islam
er muslimens din, et begrep vi kanskje kan oversette med «sann virkelighet»,
selve naturloven, selve det prinsipp som umulig kan rokkes og som derfor står
til evig tid. «Din» oppfattes som selve den vitenskap som alt springer ut av og
alt skal «ende» i. «Din» er naturens og guds lov, hevet over all tvil, fordi
alt det islam sier faktisk bare er det mest selvinnlysende av alt og av alle
prinsipper. Den som ikke har «Din», dvs islam som religion, og som forpliktende
sammenhengskraft, har kort sagt ikke livet og må leve i illusjonenes og
selvbedragets uvirkelighet. «Din», dvs islam er naturen selv, dvs de trenger
ingen påplussing, ingen reduksjon til noe annet, den er selvinnlysende sann.
Tenk bare på regelen om at et øye må børe for et annet: Hva er mer sannferdig
og mer naturlig enn dette? Muslimen tenker her juridisk-religiøst og disse to
kategoriene henger sammen, ja, de er uadskillelige; de uttrykker begge Allah og
profetens rettferdighet og miskunn, guddommens viktigste attributter, - til
fulle. En hypermagiker eller sapper har store vansker med å forstå at
dette paradigme henhører under et helt annet paradigme enn deres eget paradigme,
som de på sin side tas for gitt og som et ubrytelig aksiom, gitt dem av Allah,
dvs en «instans» det ikke er mulig å forhandle om, (dvs egentlig å drive juss
eller religion med), i og med at islam er sann og derfor universell.
Vi ser her en flik av forklaringen på at psykologene og
alle sapperne og alle hypermagikerne ikke vil lykkes med sine
forsøk å de-radikalisere disse menneskene. De radikale vil se alle slike fremstøt
som forsøk på de-humanisering. De vil
se psykologenes forsøk som et angrep på dem personlig, som de dypt juridico-religico-involverte mennesker,
totalengasjerte mennesker, som de nå engang er, på Allah’s befaling, og mennesker
som vil beskytt sin en gudommelig gitte rett med sine liv.
Terapeutene, på sin side, opplever seg også som
representanter for «det universelle» og «det universelt sanne». De mangler
imidlertid både det juridiske og religiøse aspektet; det ligger ikke integrert i deres natur eller personlighet,
dikterte som de er av en verdensanskuelse som aktivt nekter dem det
juridico-religico paradigmet, avhengig som de er av fraværet av en slik
tilnærming, av å fornekte dette paradigme som «ontologisk virkelig» og høyst
virkende, en funksjon de faktisk må gjøre seg helt blinde for, skal de fungere
med ryktet i behold nettopp innenfor sitt eget paradigme og deres egne altfor
snevre kategorier.
For å bruke et bilde den berømte religionsforskeren Markia Eliade bruker: Han
snakker om axis mundi, dvs det punkt
i universet som alt heretter må dreie seg om og fundamentere seg mot. Axis
mundi settes i jorden, som en staur som plantes i bakken, den settes så å si
med smerte og svette i et stort og allmektig FIAT ned fra himmelen og ned på
jorden, et resultat av og en funksjon av en viljesbeslutning som kun kan tilskrives
Gud (i alle Guds evige, ubeskårne og uforanderlige attributter).
Fiat på latin
tilsvarer forresten Amen på hebraisk.
Begge begreper utløser selvsagt både juridisk og religiøs tankegang, den binder
og løser, et faktum som glatt blir forbisett og forbigått i taushet i vår
kultur som hverken har peiling på grunnleggende og eksistensiell juss proper
eller ditto religion proper, og at disse kategoriene henger sammen som erteris,
så å si, eller som i et irreversibelt og ikkereduserbart amalgam. Juss og gudstro
henger sammen som mann og kvinne henger sammen, både som konsepter og som
objektive – målbare - realiteter. Sappere
og hypermagikere ser ikke at axis
mundi forutsetter et komplementært forhold. De finner ingen mening i å «sette en axis mundi» i det hele tatt,
eller de tro at den for moroskyld, nærmest, kan settes hvor som helst. Grunnen
er at de ikke ser dette i evig juridisk og evig religiøst perspektiv. De er universalister, javel, for dem skal alle
til himmelen og alle skal bli frelst, og helst frelst av dem selv.
For kristentroende er axis
mundi satt en gang for alle av Jesus Kristus selv i og med korset og i og
med overvinnelsen av døden, og løftet om herliggjøring og evig liv. For så vidt
befinner axis mundi seg overalt hvor
kristentroen og de kristentroende er til stede, og ellers. Men axis mundi i kristentroen rommer
dessuten menneskets personlige istemming, dets emosjonelle og kognitive
tilskriving eller attribuering, (sml Matt 16. 16), dets lojalitet ved Guds nåde
selv og den tillit og fortrøstning som «automatisk» følger. I seg selv
etablerer dette et personlig forhold til guddommen, et aspekt som mangler i
islam, hvor det f eks er shirk eller
synd å tilskrive Allah egenskapen «Fader». Mens axen i islam imidlertid er satt en gang for alle, er axen i kristentroen høyst mobil, og
derfor høyst fleksibel, og mer kreativ, den åpner mer for fantasi, innlevelse,
dette å søke innsikt, må vi kunne si. Dette i seg selv innebærer så at både
jussen og den religiøse troen gis et helt annet fundament i islam og
kristendom. Sappere og hypermagikere
ser ikke disse relasjonene og disse dimensjonene, og derfor tror de at de kan
fremforhandle et resultat eller en konklusjon på deres egne premisser med et
paradigme hvor jussen og troen allerede er satt, (som er hva de altså ikke
forstår betydningen og innebyrden av). Derfor er det da også mye lettere for
muslimer – i krise og nød - å anta kristentroen heller enn troen på den magi og
den universelle relativitet sapperne og
hypemagikerne opererer med, i seg selv et paradigme helt uten grunnleggende
og eksistensiell juss og helt uten religion, fordi det er helt uten gud og helt
uten juss og fordi sapperne,
hypermagikerene og disse psykologen er helt blinde for de mest fundamentale
av alle menneskelige behov, nemlig behovet for en gudstro som kan binde og
forløse i absolutt forstand, ikke bare innenfor et totaliserende, verdslig
totalrelativistisk og ateistisk eller rent sekulært paradigme som hverken gir rom
for guddommelige løfter eller kontraktsrettslige stipuleringer og befalinger, og
hverken for fortapelse eller frelse, dvs hverken for evige plikter, evige løfter
og evige rettigheter; gjenstår bare «fromme ønsker», hovmodighet, og bare svake
skygger av tro og gudsfrykt.
Islam bygger på juss og tro. Kristentroen bygger på juss
og nåde (en aktivt virkende «grace»
proper, ikke bare en passiv imøtekommenhet i form av «medynk»).
Kort sagt: For muslimer er axis mundi en bok, for kristne er den en person, ja, Gud in personae. For sappere og hypermagikere – og psykologene her - er axis mundi deres egen tro på troen på
egen fortreffelighet og egen selvtilstrekkelighet i kraft av deres terapeutiske
og ikke-telogisk og ikke-juridiske utgangspunkt og blindhet for det
fundamentale i det juridico-religico
paradigme, paradigmet over alle paradigmer, uttrykt og illustrert her via
verdslige tanker om axis mundi, intet
mindre.
Foreløpig avslutning på denne bolken:
Vi må begynne å enke nytt, innenfor et nytt rammeverk, et
nykonstituerende konsept, et nytt, rikere og mer dristig paradigme. Vi må
fravriste oss det gamle og ubrukelige og legge om kursen mot lysere horisonter.
Vi må begynne å forstå virkeligheten på en ny, dypere og mer begrunnet, måte. Og
den eneste måten vi kan makte å gjøre dette, er sakte, men sikkert å begynne å
tenke «nytt gammelt», for å si det sånn.
Det gjelder om å begynne å tenke nytt innenfor nye
tankestrukturer, på mye, frisk filosofisk-religiøse premisser, et tanke- og
holdningsgrunnlag og en tro som vi har mistet på grunn av sommes djevelske forakt og vantro, simpelt har mistet en gang for
alle, skal vi tro dagens meningsbærere og beslutningstakere.
Dette er imidlertid ikke lett «å få til», man fristes til
å tro at det nye paradigme må vokse seg frem av seg selv, at alle eller flest
mulig aktører før eller senere finner ut av det selv og justerer sine tanker,
analyser og sin kritikk og selvkritikk etter forholdene, dvs realitetene,
uansett hvordan realiteten nå og fremover vil té seg, holdt jeg på å si. Den
som forstår, forstår.
Det er ikke lett å begynne å tenke nytt eller tenke på
nytt. Synden og begrensningene er en meget stabil eller habituell egenskap. Å
tenke nytt og tenke på nytt kan sammenlignes med å «omvende» seg, en form for «metanoia», i religiøs forstand. Poenget
er – frivillig eller ufrivillig - å gå fra en tilstand til en annen, ikke bare
mentalt, men også kroppslig, og økonomisk, - for tanker og troer påvirker ikke
bare det mentale, men hele omverdenen, alle relasjoner, også selv-relasjonen
eller selvrefleksjonen. Et paradigme kan sies å enten konservere eller snu opp
ned også på grunnstrukturene i samfunnet, helt ned på produksjonsnivå. Det vil
påvirke folks forhold til produksjonsmidlene, det vil påvirke forholdet mellom herre og træll, som Hegel og Marx
snakket om. Og vi slipper ikke unna. Det beste vi kan gjøre er å finne den
beste og rette veien ut av ett paradigme og forsøke å legge forholdene til
rette slik at vi kan velge en nytt og bedre paradigme. For å klare dette, må vi
først forsøke å se hvilke kategorier det er vi har å gjøre med, og hvilke
kategorimistak som gjøres. Det første vi må gjøre er å få folk og eksperter til
å se, erkjenne og erkjenne at islam og Vesten er inkommensurable kategorier
eller paradigmer. Men det er nettopp det psykologer og andre eksperter innenfor
SAP ikke makter å se og forholde seg til. Og det er derfor det går så galt som
det går, og som det kan gå. Jeg frykter at det må gå maksimalt dårlig før vi
kan begynne å øyne at det faktisk kan gå mye bedre, bare vi får summet oss og
tatt motet til oss, slik at vi kan få «alle fakta på bordet» eller slik at vi
kan fjerne mest muslig av den tvil og forvirring som er skapt i relasjon til
den kategorien nå snar alt vil dreie seg om, nemlig islam.
En omvendelse innvarsler en helt ny retning, en frisk og
gjerne abrupt uttrykt nyorientering, endrede holdningsmønstre, ja, en helt
annen og ny moralsk grunnholdning. For noen vil det falle lett, for andre vil
det falle – umulig. Det dreier seg dessuten om hele vår kultur, vårt
grunnleggende livssyn, vår virkelighetsoppfatning, vårt verdisyn og ikke minst.
Vårt menneskesyn. Intet mindre. Intet mer. De fleste vil betakke seg og tenke:
nei, ikke nå igjen. Har vi ikke nok ved å bli ved det gamle? Har vi kanskje
ikke hatt fremgang og venter ikke stadig mer fremgang og blomstring – for ikke
å si nydelig og «fruktbar» selvrealisering? Er det mulig å tenke seg et
velferdssamfunn uten sosialdemokratiet og dets ideologiske grunnlag, med det
gode intensjoner?
Før vi kommer til
bolk 3, må vi gjennom bolk 2 her, en bolk jeg henter fra Robert Spencer i sin
helhet. Spencer har fulgt godt med på alle forsøk både i vesten i MØ på å avradikalisere de voldelig radikaliserte. Jeg like selv ikke
å snakke om «de radikaliserte»,
fordi dette er en bekrivelse som faktisk fratar de radikale deres ansvar, i og
med at de passifiseres i stedet for å personaliseres. De blir indirekte da
fremstilt som ofre for manipulasjon og omstendigheter og gjort til tanketomme
og lite troende eller autentisk religiøse individer, en beskrivelse som
allerede i utgangspunktet fratar de «radikaliserte» deres grunnleggende
menneskelighet, eller bedre: deres mennekseverd, hvilket kan oppfattes som en
unødvendig fornærmelse i seg selv.
Etter Spencers
artikkel avslutter jeg med en idehistorisk oversikt som forhåpentlig kan ha en
slags pedagogisk verdi, idet den kan åpne for et bredere eller dypere syn på
hva avtaler og kontrakter egentlig handler om og hvordan de påvirker alle
livssyn og alle kontekster, med andre ord belyse noe om deres grunnleggende
vesensegenskaper og deres betydning for mennesket sett i et mer holistisk
perspektiv enn det perspektiv som presenteres av overflatiske sappere og hypermagikere som neppe kan sies å stå i et tilfredsstillende
forhold til sitt indre liv, hvis de overhodet har noe indre liv å forholde seg
til, gudløse og kosmisk forlatte som de egentlig er, av eget frie valg.
Notabene:
Når det så gjelder
dette å tenke juridico-religico eller
dette å gjøre de religiøse kategoriene juss og religion til selve
utgangspunktet for våre tanker og handlinger, spesielt i forhold til islam, må
jeg bare si at denne oppfordringen ikke er en oppfordring til å se ALT i lys av
juss og religion (tro).
Vi skal ikke tenke snevert
fundamentalt tørt juridisk i forhold til venner, familie, kamerater eller hvem
det måtte være, slik til daglig og i enhver situasjon. Men når disse viktige
tingene kommer på bane, må man ha i bakhodet generelt at her snakker vi om
kontraktsforhold i forhold til guddommen og alt det som kan avledes av denne
grunnforutsetningen. «Vestlendinger» flest er ikke vant til å tenke i slike baner,
det er mye lettere og mindre fjernt for de fleste av oss å henføre oss til
sosiologien, psykologien og antropologien for å finne innfallsvinkler, spørsmål
og svar. Etter min mening er det her vi begår den mest alvorlige feilen. Utgangspunktet
er mao feil, og derfor blir selve tilnærmingen også utilstrekkelig – vi kommer
liksom aldri til poenget, for håpet om noen konklusjon uteblir nærmest av seg
selv. Dermed risikerer vi også at motsetningen i det praktiske liv forsterker
seg og den gjensidige mistenksomhet likeså. Vi ser ikke at muslimer flest
tenker mer juridisk, mens vi er opplært til å tenke humaniora og dermed et
paradigme som ser ut til å ha kuttet ut jussen koblet opp uadskillelig med
religion for godt. Vi ser ikke at vår juss og vår religion også henter sitt
fundament fra juss og tro, på samme måte som muslimene legitimerer seg ut fra
samme grunnlag. Resultatet er at vi hverken forstår oss sel eller muslimene,
dvs islam.
Det ville betyr å
gjøre vold både på jussen og disse menneskene og relasjonene. Når jeg
oppfordrer til å se og forholde seg til jussen i forhold spesielt til islam,
går dette på det mer abstrakte eller prinsipielle planet, eller det
«ideologiske» planet, på tankemønstrene innenfor selve religionen og dens
forhold gjennom skriftene til Allah, her sett i lys av den kristne
gudsoppfatning, slik disse fremkommer i Bibelen og trosbekjennelsene etc.
Vi begår en stor
feil hvis vi reduserer vår egen religion til et spørsmål om metafysikk og
analytisk diskusjon uten å se den juridiske grunnvoll som bærer hele systemet,
eller paradigmet. Vi mistar oss grunnleggende hvis vi går ut fra at religion
kun bygger på tålbare illusjoner eller som om den kun var et virkemiddel vi
trygt kunne forsvare for helsens og de gode relasjoners skyld.
Når det er sagt:
Juss og religion i en religion trenger ikke å være lik jussen og religionen i
en annen religion. Jussen og guden i islam er ikke den samme som jussen og gud
i kristentroen. Vi har derfor valget. Vi kan som enkeltmennesker og kristne tro
oss utvalgt av Gud og Gud gir oss en nåde vi ikke kan motstå eller si nei til, men
samtidig forplikter utvelgelsen oss til å bekrefte vår visshet om frelse i både
i praktiske forhold og i vår tankeverden, forankret i alt det vi er.
Vi skal ikke tro oss
overlegne og vi skal ikke rose oss av vår uangripelige tro. Jussen i
kristendommen hviler på de løfter Gud gir oss om at vi virkelig er frelst i
Kristus, for Kristi skyld. I prinsippet hviler derfor troen på jussen, den
overjordiske jussen som så å si daler ned til oss, uten at vi har gjort oss fortjent
til den. Det kristne menneske er et juridico-religico
vesen i sitt innerste vesen. Guds rettferdighet er juss. Guds nåde er juss. Saliggjørelsen
er juss. Herliggjørelsen likeså. Den kristne Gud er AMEN og amen forplikter:
Gud. Akkurat som gudstroen er en tro på den guddommelige jussen, den som ikke
oppstår i og av oss selv, men som gis oss som gave, akkurat slik er troen på
Gud og dermed troen på at Gud gir oss troen som gave, som en gjenfødelse og som
en bevissthet om gjenfødelse. Muslimer er også jurdico-religico vesen, men de har en annen gud, en upersonlig gud,
men likevel en gud som legger troen og jussen til grunn for alle relasjoner,
all tro, alle forhold til alle, muslimer først, kristne og jøder så, ikke sik som
i kristendommen som sier at: Her fins hverken jøde eller greker, fri mann eller
træll, mann eller kvinne … Alle står og stilles helt likt i forhold til Guds
kjærlighet og vår møte med ham i tiltro til at Han, vår Fader, frelser oss via
Hans enbårne Sønn, Menneskesønnen, allmektig Gud.
Juss betyr ansvar, rettigheter
og plikter, ikke bare i rent praktisk forstand, men også i eksistensiell
forstand, kall det filosofisk forstand, om du vil. Den angår i høyeste grad
ditt indre landskap, dine abstraksjoner og forestillinger, din metafysisk-mentale
tilstand og konstitusjon, din konseptuelle verden, ditt verdensbilde, din
verdensanskuelse og ditt verdisyn.
Det befriende i
jussen er at den ikke bare knytter seg følelser eller sentimentalitet osv. Jussen
er ikke bare en juss vendt oppover mot himmelen eller nedover fra himmelen, som
om Guds tale kun var juridiske påbud, forbud og mer eller mindre obligatoriske
normer og regler. Jussen klargjør hvem eller hva man har å forholde seg til og hvem
eller hva man står til ansvar for, hvem man eventuelt skal forsones med og forløses
av.
Et slik perspektiv
er imidlertid umulig å få øye på i islam. Vi legger derfor ved uttalelser fra
enkelte meget innflytelsesrike muslimer som har deltatt på verdensarenaen, i
politikken. Uttalelsene bærer bud om en helt annen juss enn den vi har
beskrevet ovenfor. De forteller også om en helt annen gud enn den kristentroen
beskriver og holder for sann. De forteller om en helt annerledes tro og helt
andre kontraktsforpliktelser og dermed om et helt annet og grunnleggende
annerledes og motstridende juridico-religico
paradigme. Uttalelsene viser oss med all tydelighet at muslimer forpliktes på
en bok, eller på en bokstavtolkning av Koranen med ledsagende skrifter. De
forteller om en helt annen verden, en helt annen himmel, et helt annerledes
kosmos og en helt annen måte å se og nærme både seg selv og andre mennesker på enn
det Bibelen beretter om og holder opp for oss som ledestjerne og idealer.
Vi ser tydeligere
enn noen andre steder hvordan jussen og guddommen virker i islam når de gjelder
konflikten mellom Israel og islam i Midt-Østen i dag. Følgende uttalelser
forteller det meste om hvordan muslimer ser på sine kontraktsforpliktelser
overfor Allah og profeten, om hvilken juss som gis høyeste prioritet og
legitimitet og som alt og alle gjøres helt avhengig av. De forteller om en juss
som aldri kan frigjøre den som underlegger seg denne jussen og den guddom som
har forordnet den, uforanderlig og infleksibel som den er og som den skal og må
oppfattes som, obligatorisk, av alle Allah-troende, uavkortet.
Islamsk juss i denne
sammenhengen bygger på sirkelslutninger og er helt avhengig av sirkelslutninger
for at den i det hele tatt skal ha noen funksjon: Når det står i Koranen at muslimene
er kontraktsforpliktet til å føre jihad mot jødene, så er det nettopp en
kontraktsforpliktelse i relasjon til Allah for alle muslimer at alle muslimer nettopp
og følgelig skal føre jihad mot jødene. Det fins ingen unnskyldning for ikke å påta
seg et slikt oppdrag og føre en slik jihad. Allah har påbudt det og derfor er
jihad en – juridisk bindende - plikt muslimer skal underlegge seg, uten å
stille spørsmål.
Jussen her minner oss
om at den som utformer ordren, er ute etter kadaverdisiplin, ja, at han er
avhengig av at nettopp kadaverdisiplin utøves og praktiseres, om så med vold, i
og med at man kan erklære den som ikke følger ordren for apostat, hvilket betyr
at man kan drepe vedkommende, helt uten skrupler og samvittighetskvaler, fordi
det her er snakk om den høyeste form for juss og den edleste form for gudstro. Og
fordi det er Allah’s vilje og beslutning. Sirkelen sluttes med andre ord i et
apodiktisk helvete som det ingen vei finnes ut av, uten å bryte sirkelslutningen,
en slutning som etter den universelle logikks lover da bygger på et logisk mistak,
en logisk feilslutning, på tautologier, på kategorimistak. Koranen er sann fordi
profeten sier at den sann! (Dette hjemler så drap og på en på forhånd gitt
tilgivelse for drap, et uhyrlig eksempel i seg selv på blind appell til
autoritet). Se
f eks her om psykologiske tankefeil
Her fins ingen
antydning om eller oppfordring til å tenke selvstendig, egentlig dreier dette
seg om å fornekte den tro som sier at guds lov er skrevet på menneskets
hjerter, en lov som ikke er utradert, men som lever, dvs i kristendommen. Få om
noen i dag vil assosiere denne kristne trosoppfatningen som et ledd i
kristendommens eget juridico-religico
paradigme. Få om noen vil se klart at islam er et fundamentalt kasuistisk oppbygd
lovsystem, ja, man kan si en fiks ferdig krigsmanual. Det hele bunner i islams
fornektelse av arvesynden. Og islams angrep på den tro som sier at mennesket er
skapt i guds bilde og til hans likhet. En slik tro er utenkelig i islam. Islam
blir deretter og menneskene deretter. I islam er gud ingen Fader, ingen person,
men en kald og fjern monade. Jussen blir i høy grad formet i dette bildet: Av
en upåvirkelig gud, en diktatenes gud, en relasjonsløs gud.
I kristentroen oppfattes
den forfengelige forestilling at «vi er det beste folket» som en illusjon. I
islam er den «guddommelige» forordning som sier at «dere muslimer er de beste
folka» en naturlighet, en forestilling som følge av islams din, og islam per se, som
vi har nevnt ovenfor. I kristendommen kan vi si at Gud er kjærlighet, i islam
er dette en forkastelighet. Hvilken Gud er så den beste og den å foretrekke
fremfor alt og alle? Og hvilken tro er best? Hvilken tro presenter for enn den
beste juss?
I det følgende presenteres vi for uttalelser som med all tydelighet
forteller om en juss og en tro som er helt inkompatible med og helt fremmed for
kristentroen, ja, de er i seg selv komplett umulige å formulere, enn si tenke, i
kristen tro:
”Hvis vi hadde søkt
hele verden for en person som var mer feig, foraktelig, svak og ynkelig psykisk
og i ideologi og i religion, så ville vi ikke finne noe bedre eksempel enn i
jøden. Legg merke til: Jeg sier ikke israeleren … ”: Leder i Hizbollah, sheik
Hassan Nasrallah, 2002
Kommentar:
Her ser vi Allah’s juss i praksis. Fordi Allah sier det, så er det sik – det er
ufrakommelig.
”Alle jøder må
gjøres til måltavler … vi lover våre muslimske brødre at vi vil gjøre det beste
vi kan for å skade jøder i Israel og over hele verden, med Allah’s hjelp og
ifølge Hans påbud”: Nestleder i al Qaida, Ayman al-Zawahiri, 2008
Kommentar:
Dette bygger på samme juss som over: Jøder er de jure straffskyldige, noen mulighet for «rettssak» foreligger
ikke. Jødene er per se forhåndsdømt. (Ikke
israelere, og derfor heller ikke egentlig Staten Israel).
”Jøder er jøder. Om
de er arbeiderpartiet eller Likud, så er jødene jøder. Det fins ingen moderate
blant dem og de er alle løgnere. De er alle ute etter å forfalska sannheten,
mens vi er de som har sannheten … de er terroristene. De er det som burde slaktes
og drepes, slik Allah befalte: Bekjemp dem: Allah vil torturere dem med vår
hjelp og skal ydmyke dem og Allah vil hjelpe dere å overvinne dem og slik
lindre de troendes sjeler … jødene er som en fjær: Når du setter foten på den,
vil den ikke bevege seg. Men hvis du løfter eller beveger foten fra den, så vil
den skade og straffe deg … det er forbudt for dere å vise noen medynk med
jøder, og dette gjelder overalt og i alle land. Før krig mot dem overalt hvor
dere finner det tjenlig. På ethvert sted dere finner dem: Drep dem!” : Sheik
Ahmad Abu Halabaya på et opptak fra Gaza i 2000 i Gaza City moske.
Kommentar: Se
kommentarene over.
”Hvis jødene skulle
overlate Palestina til oss, ville vi da begynne å elske dem? Selvsagt ikke. Vi
kommer aldri til å elske dem. Absolutt ikke. Jødene er vantro – ikke fordi jeg
sier det, og ikke fordi de dreper muslimer, men fordi Allah sa: ”Jødene sier at
Uzair er Allah’s sønn, og de kristne sier at Jesus er Guds Sønn. Og dette
kommer fra deres egne munner. De tar etter det som ble sagt av de vantro fra
før. Måtte Allah bekjempe dem. Hvor forvridde de er. Det er Allah som sier at
de er vantro. Dere bør først av alt tro at jødene er vantro og at de er våre
fiender. De er fiender ikke fordi de okkuperer Palestina. De ville ha vært
fiender uansett om de okkuperte noe land eller ikke. Allah sa: De troendes mest
fryktsomme fiender er jødene og flergudsdyrkerne … dere skal vite (må tro) at
jødene aldri vil slutte med å bekjempe og drepe oss. De kjemper ikke for å ta i
besittelse land og sikkerhet, slik de hevder, men for religionen deres … og
slik er det. Vi skal vite at vår kamp mot jødene vil vare uendelig og den vil
ikke ta en ende før det siste slaget står … dere skal vite at vi skal kjempe,
slå og tilintetgjøre dem, inntil det ikke fins en eneste jøde mer på jorden. Og
det er ikke jeg som sier dette. Profeten sa: Dommedag vil ikke komme før dere
nedkjemper jødene og dreper dem. Jødene vil da gjemme seg bak trær og steiner,
og trærne og steinene vil rope ut: ”Åh, muslim, slave av Allah, det gjemmer seg
en jøde bak meg, kom og drep ham – bortsett fra Gharqad-treet , som er det
treet som tilhørere jødene”. Jeg hører at de er i ferd med å plant mange av
disse trærne nå. Og når det gjelder dere
jøder - Allah’s forbannelse hiler på
dere. La Allah’s forbannelse hvile over dere, dere hvis forfedre var aper og
griser. Dere jøde har sådd mye hat i hjertene våres, et hat vi overfører til
våre etterkommere … dere vil ikke overleve så lenge det finnes en igjen av oss
… måtte Allah’s forbannelse være over dere … åh, Allah, måtte han bringe
forbannelse, straff og lidelser over
dem. Vi ber deg, Allah, om å omskape dem igjen slik at muslimer kan glede seg
over at de på ny er blitt aper og griser. Dere jordens svin! Dere dreper
muslimer med det kalde svinet (blodet) deres … : Egyptisk lærd Muhammed Hussein
Ya’qoub på Al-Rama tv i januar 2009.
Kommentar: Se
kommentarene over.
Det er muslimene som
er Moses’ arvinger, pbh, og arvinger til den virkelig Tora, den som ikke er
blitt endret. Muslimer tror på alle profetene, inkludert Abraham, Moses, Jesus
og Muhammed … , hvis Moses etterfølgere er blitt lovet en rett til Palestina i
Toraen, så er muslimene den mest verdige nasjonen til denne retten …
Kom, la meg fortelle
deg hvem jødene er. Jødene har løyet om Skaperen og skaperverket. Jødene er
profetmordere og de bryter overenskomster og Allah sier om dem: Hver gang de
lover å holde noe under ed, så vil noen av dem bryte den; de fleste av dem er
vantro. Dette er jødene: Utsugere og krigshissere. De vil frata deg alt, både
denne verden og religionen.
Profeten sa: Enden
vil ikke komme før muslimene og jødene bekjemper hverandre til jøden gjemmer
seg bak et tre og en stein. Da vil treet og steinen si: Å, du muslim, det
gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham. Den som påstår at det vil bli
varig fred mell0m oss og jødene er en vantro. (Osama bin Laden, sitert og
oversatt fra The World upside down, s 167 ff, av Mellanie Phillips).
Kommentar: Se
kommentarene og det jeg skriver over. Her er det snakk om en juss som ser seg
som så overlegen at den kan dømme uten rettslig prøving og hvis eneste hjemmel
bare kan finnes utenfor menneskets egen fornuft og menneskets evne for empati
og selvstendig drøfting av «saken».
På grunnlag av ovenstående sitater, vil det forhåpentlig
være ganske lett å forstå hvorfor det går så galt med alle forsøk å de-radikalisere
islamistiske terrorister. Det ligger i jussen og troen selv, vil man se, hvis
man vil se. Vi bør så ta konsekvensen av hva vi ser og forstår. Hva man konkret
kan og må gjøre, må jeg overlate til den enkelte å avgjøre.
Under artikkelen om
deradikaliseringsforsøkene av Robert Spencer, legger jeg inn noen tanker som
omhandler hva vi i Vesten har tenkt omkring dette med kontrakter, pakter og
avtaler. Tankene vil vise at «vår» juss og «vår tro» står helt kontra til de
tanker om juss og tro vi ser utfolde seg innen islam. Tankene eller «vår»
filosofi vil lett bli latterliggjort av islamistene. De vil bli oppfattet som
bevis på at Vesten i seg selv er uten håp, uten rettledning og full av alle
former for destruktiv forvirring. Og egentlig: Fulle av hat mot islam og
muslimer. De vil se disse tankene og den filosofi som ligger bak som en fornærmelse
mot Allah og profeten og hver enkelt allahtroende i hele verden.
Mene først, altså:
2
UK: Psychologist
behind “deradicalization” scheme says there’s no guarantee jihadis can ever be
“cured”
Jan 4, 2020 11:00 am By Robert Spencer 37 Comments
No kidding, really? I’ve been pointing out for years that
deradicalization programs are an abysmal failure everywhere they have been
implemented. From the Jihad Watch archives:
Flight 253 jihadist wasn’t cured by Saudi anti-jihad art therapy
Former
Guantanamo detainee now top al-Qaeda ideologue — “He was transferred
to Saudi Arabia in 2006 where he was placed in a national rehabilitation project.”
The whole premise of “deradicalization” is that Islam is a
religion of peace that jihadis misunderstand, twist, and hijack. Since that is
a false premise, and warfare against unbelievers is actually taught in the
Qur’an and Sunnah, “deradicalization” focuses on other issues, such as “anger
issues” that the jihadi may have, his feelings of “alienation,” and the like.
But since none of that changes what the Qur’an and Sunnah
say about warfare against unbelievers, it doesn’t “deradicalize” the jihadi at
all.
“Psychologist behind Britain’s terrorist deradicalisation
scheme says there is NO guarantee offenders can ever be ‘CURED’ or pose no
threat to society,” by Henry Martin, Mailonline, January 2, 2020 (thanks to The
Religion of Peace):
Deradicalisation programmes are not guaranteed to ‘cure’
those who undergo them, the psychologist behind the UK’s main such scheme has
said.
Christopher Dean said some offenders who take part in his
Healthy Identity Intervention scheme regress afterwards due to complex reasons
such as who they mix with.
Mr Dean said some offenders he worked with needed 20 or
more sessions to show signs of positive change – and there is still no
guarantee of success.
Speaking on BBC Radio 4’s Today programme on Thursday, Mr
Dean said: ‘I think we have to be very careful about ever saying that somebody
no longer presents a risk of committing an offence. I don’t think you can ever
be sure.
‘We have to be very careful about saying someone has
totally changed or has been cured.’
London Bridge killer Usman Khan attended a
deradicalisation programme after being released on licence.
Khan was a convicted terrorist who had been a member of an
al Qaida-inspired group that plotted to blow up the London Stock Exchange.
The 28-year-old killed two people and injured three others
in a knife rampage before being shot dead by police in November.
He had been released from prison on licence in December
2018, by which time Khan reportedly appeared to be responding to
rehabilitation.
And last month it was reported that Fusilier Lee Rigby’s
killer Michael Adebolajo is part of a deradicalisation programme in the jail
where Khan was an inmate.
Adebolajo, 34, is acting as an unofficial mentor to
inmates at HMP Woodhill in Buckinghamshire, from which Khan was released in
December last year, according to The Sun on Sunday.
He is serving a life sentence for the horrific murder of
Drummer Rigby in 2013.
Adebolajo was reported to have renounced extremism last
year and apologised to the soldier’s family, claiming he had been ‘brainwashed’
and ‘misinterpreted the Koran’
3
Her kommer vi nå til de tanker og
filosoferingene som – dessverre både for dem og for alle oss andre - kan vekke
kvalme i en «ekte» radikalisert muslim:
Jean-Jaques Rousseau,
1712-1778, har hatt en enorm betydning for all politisk tenkning og
«utviklingen» av det vi kan kalle det unisone verdensbilde Vesten har vært
tuftet på og som Vesten fremdeles er innviklet i, i sin utvikling eller
avvikling, alt etter som, nær sagt på alle samfunnsområder. Rousseau danner
fremdeles et viktig premiss i vårt kollektive verdisyn og våre verdivalg, og
for hvordan vi betrakter virkeligheten og våre tanker, bilder og troer om
mennesket; Rousseau styrer mer av vår tankeforutsetinger i det daglige enn man
kan like å tenke. Taktikk og strategi smis gjerne med Rousseau i bakhodet,
underbevisst.
Ikke slik i islam. Der er Rousseau ute av bildet, og
tankeuniverset, helt fra begynnelsen av, om enn ikke i hele mellomtiden, frem
til nå, i og med fremveksten av islamismen.
Rousseau er ingen hjertesak for muslimer, snarere tvert
imot. Det gjelder dessuten også Hobbes og Lock, inkludert David Hume, for ikke
å nevne Emanuel Kant, som de aller fleste vil regne for «verdens viktigste
formgivere i Vesten i dag.
Islam kan godt klare seg uten disse filosofenes bidrag,
vil muslimer si. De vil til og med kunne hevde at Vesten ville ha klart seg
bedre under islam enn under disse filosofenes regime og de tanke- og
verdi-paradigmer disse altså har skapt, og satt seg i hodene på alle
«vestlendinger», paradigmer som faktisk har vært selv grunnlaget for Vesten
stilling både politisk og kulturelt på verdensarenaen helt siden slutten av
Middelalderen frem til den dag i dag. Muslimene ser ut til mene at Vesten er i
ferd med å gå inn i solnedgangen – mye på grunn av disse filosofene, inkludert
Marx og Hegel, og at det ikke er noe vi kan gjøre med den saken, annet enn å
omvende oss til islam og underkaste oss Allah og profeten. Islam mener at islam
er overlegen, fordi islam og muslimer inngår og har inngått pakter med livets
skaper og opprettholder, nemlig med Allah, som ikke nødvendigvis er ens med
Gud, spesielt ikke den judeokristne Gud, JHWH. se om
Amen og pakt eller kontrakt i islam, nederst på dokumentet
Før vi går videre vil vi bare nevnte at personer som Marx,
Lenin, Mussolini, Hitler og Mao hadde lest Rousseau, og kanskje til og med med
stort utbytte, da disse utformet sine tanker og praksiser, - vi kjenner
historien bl a i antall døde mennesker, både soldater og sivile. Rousseau selv,
hvis han hadde levd i dag og sett seg tilbake, ville ha snudd seg i graven, av
forferdelse, hvis han altså hadde levd i dag, får vi håpe.
Rousseau forsøkte å forstå hva et menneske egentlig er.
Han lurte på hva menneskets essens var, hva menneskenaturen besto i og hva det
var som skilte mennesket i sitt vesen og sin funksjon fra alle andre levende
skapninger – hva som gjorde mennesket unikt.
Rousseau forsøkte å se hvordan mennesket ville ha vært
helt fristilt far alle daværende sosiale relasjoner, all moral, alle lover,
alle skikker og tradisjoner. Han hadde en forestilling om hvordan mennesket
kunne ha vært, helt adskilt fra sivilisasjonen, slik han så sin samtid. Han så
med andre ord mennesket i sin naturtilstand og i denne tilstanden er alle
mennesker egentlig helt alene eller avsondret, og helt autonome individer og da
individer hvis eneste motivasjon var å overleve, det Rousseau selv kalte for amour de soi, selv-kjærlighet. De
sosiale relasjonene kom i denne forestillingen i annen rekke og de konstrueres
ut fra den enkeltes valg. Samfunnet, mente han, var en konstruksjon som
egentlig sto i motsetning til menneskenaturen, han sa: Mennesket er født fritt,
men ligger overalt i lenker. Det han sikkert mente var at mennesket var bundet
av personlige relasjoner, slik som f eks ekteskap, familie, kirke og
arbeidsplass, skriver Nancy Pearcy. Slike forestillinger bryter selvsagt
radikalt med tradisjonell kristendom. Bibelen forteller ikke om mennesker som
vandrer alene og ensomme rundt omkring under trærne i en slags evig naturlig
lykketilstand. Mennesket i Bibelen forteller om to mennesker som helt fra
begynnelsen levde i ekteskap og at det var denne institusjonen som la
fundamentet for alt sosialt liv.
I kristen teologi tas dogmet om treenigheten som en modell
for hvordan mennesket skal leve sosialt. Den forutsetter ikke «disconnected
solitary individuals wandering … «.
For: «Medmenneskelige relasjoner er like ultimate eller
reelle som individer betraktet hver for seg. Relasjonene mellom menneskene er
en del av skapelsens orden og derfor i seg selv ontologisk virkelige og gode.
De er ikke uttrykk for moralske begrensninger av vår frihet; de uttrykker i
stedet vår sanne natur. Ved å delta i siviliserende institusjoner som familie,
kirke, stat og samfunn virkeliggjør vi vår sosiale natur og bidrar til å
forsterke vårt felles beste og utvikler dygder som forbereder oss for vårt
endemål eller bestemmelsessted som er Den himmelske stad», skriver Nancy
Pearcey.
Alt dette i skarp kontrast til Rousseau som tok
utgangspunkt i at mennesket isolert som enkeltindivid var det man måtte ta
utgangspunkt i som uttrykk for «ultimate
reality». Statens oppgave ble sett på som et middel for å oppløse alle
sosiale bånd og som et instrument som kunne etablere individets lojalitet kun
til seg selv: «Each citizen would then be completely independant of all his fellow
men, and absolute dependant on the state». Rousseau foraktet og ville
avskaffe «sivilisasjonen» med dens sosial konvensjoner som han mente var
kunstige og undertrykkende. Så, liten tvil om at Rousseau her har inspirert
flere totalitære politiske systemer og satt sitt preg på kulturene rundt
omkring. De fleste har forsøkt å erstatte Edens have.
Men Rousseau var ikke alene om å drømme. Thomas Hobbes og
John Lock tok på samme måte som Rousseau utgangspunkt i forestillingene om
menneskets grunnvilkår som fundamentert i
avsondrede og atomiserte individer. Bakgrunnen for dette fant de i tanker
om et mekanistisk univers som beskrev en verden hvor grunnlagt for det hele
besto i atomer som danset rundt i et evig spill av foreninger og motsetninger.
Ikke rart da at det atomistiske menneske bli tilskrevet som det første
kriterium i bestemmelsen av hva menneskets vesen eller natur egentlig besto i.
Idéen om naturtilstanden ble fremstilt som det sanne alternativ til Edens have.
Filosofene tilbød en ny skapelsesmyte, intet mindre, et nytt syn på samfunnet.
Rousseau gikk imidlertid lenger enn Hobbes og Lock. I hans
«naturtilstand» blir ikke den enkelte bare fratatt sine sosiale bindinger, men
også fratatt sin natur i kraft av dette å være menneske. Det første mennesket
er uformet, ubestemmelig og ikke annet enn et dyr, men da et edelt, fredselskende
og lykkelig dyr, - dette for øvrig i sterk kontrast til Hobbes, men like fullt
et dyr. Paradoksalt nok snakker altså Rousseau om at menneskets natur altså er
å ikke ha en natur. Mennesket sto fritt til å skape seg selv. Mennesket
innrømmes altså en særskilt evne til å forandre seg på tvers av sosiale
undertrykkelsesmekanismer som går på tvers av individets frihet til å skape seg
selv.
Det var med et slikt syn på menneskenaturen at tanken om
revolusjon oppsto, ikke bare som en revolt mot politiske regimer, men i det
hele tatt som et forsøk på å forandre den sosiale orden i sin helhet og fra
grunnen av. Prosessen og eksperimentet med å skape Det Nye Mennesket var i
gang, en prosess som ikke synes å ville «avta» med det første. Vi ser i Vesten
i dag iherdige forsøk på bl a å forandre islam og muslimer, til å bli en helt
ny tro med helt andre troende enn det skriftgrunnlaget skulle tilsi, sett
isolert. Lovgivere skulle ifølge
Rousseau føle inne i dem selv at de hadde anledning til og mulighet for å
forandre selve menneskenaturen. Et adekvat uttrykk for dette finner vi en
den nærmest maniske eller hysteriske emosjonalisme
og godhetsposeri som legges for dagen i form av det jeg kaller hypermagi og dens lakeier: Hypermagikerne, det nye emokratiets
avant-garde og dets egentlig samvittighetsløse bødler. Disse forutsetter, som
Raousseau, at mennesket er plastisk eller formelig og dette igjen gjør det
mulig å forestille seg at staten kan se det full legitimt og legalt å dirkete
eller indirekte å pådytte sine borgere en helt ny definisjon av hva det vil si
å være mennesket, og det å være menneskelig.
I dette paradigme ser vi at valg den enkelte borger i dag
tar, anses å være undertrykkende hvis det det begrunnes i biologisk funderte
familiebånd, det moralske imperativet som fundamenterer ekteskapet, de åndelig
fundamentet som bærer kirken og de genetiske bindingene mellom klan og rase.
Det eneste som binder sammen samfunnet og det eneste
«stedet» individet kan opprettholde sin autonomi, - og sin natur, så å si -
skytes inn under idéen om kontrakten, fordi det først er i kontrakts-relasjoner
partene står fritt til selv å velge «seg selv» og hvordan de vil definere seg
innenfor kontraktens egne grenser. Premissene her legges fritt fra påvirkning
fra kirken og samfunnet for øvrig og tradisjonene. Det hele fremstilles som
helt frivillig, baser på den enkeltes egen, private vilje. Dette i seg selv er
så selve grunnforutsetningen, selve tanke- eller idéforutsetningen for at
Rousseau, Hobbes og Lock kan fremsette «krav» om at det bør – og skal -
etableres en «samfunnskontrakt», basert på valgfrihet. De så disse
forestillingene som selv forutsetningen for individets frigjøring fra
konvensjonenes, tradisjonens, klassenes og fortidens undertrykkelse.
Tanken om at staten skulle kunne fungerer som en frigjører
– eller frelser - var et helt nytt konsept.
Problemet, sier Nancy
Pearcey, var at de la til grunn helt feilaktige elle helt utilstrekkelige
tolkninger av Skapelsen, Fallet og Frelsen ut fra Bibelen. Den radikale
individualisme førte paradoksalt nok til det motsatte av sin intensjon, til
radikal «statisme». Det er, som Hannah Arendt forteller: Det er de
menneskene som er mest avsondrede og mest isolerte menneskene som er de mest
sårbare for å bli utsatt for totalitær kontroll, fordi disse ikke har noen
konkurrerende identitet eller lojaliteter å måle seg opp mot. Spesielt de
vestlige samfunnene i dag fortsetter å legge til grunn at mennesket først og
fremst skal betraktes om et autonomt individ, altså på et atomistisk fundert
menneskesyn. I det pure liberalistiske samfunnet eksisterer individet a priori i relasjon til moralsk
konstituerte samfunn som ekteskap, familie, kirke og politikk. «Selvet»
forutsettes til og med å komme foran individets egen natur. Det gjelder om å
skape seg selv. Kjernen i vår status som personer er at vi kan velge vår egen
identitet. Relasjoner og ansvar blir ofte ansett som noe separat fra vår
«essensielle» natur, (jfr Sartre: Eksistensen kommer før essensen). Ikke rart:
Vi har fått et samfunn som består av «sex without strings, relations without
rings». Margaret Sanger: «Through sex, mankind will attain the great spiritual
illumination which will transform the world, and light up the only path to an
eartly paradise». (Total Truth, s 143). Alfred Kinsey sa: «sex is «a normal»
biologic function, acceptable in whatever form it is manifested». Se Nødvendigheten
av å tenke juridico-religico og om ekteskapet,
verdinihilismen, sosialismen og islam
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar