Ok, jeg lar dette bli en harang, en lang straffpreken. Jeg
påtar meg kritikk, hvis lesere skulle sovne ufrivillig underveis eller få et
uimotståelig behov for å legge hele greia fra seg, i full forvissning om at «alt
skal gå seg til», uansett.
Jeg tar imidlertid intet ansvar for eventuelle somnambule
abberasjoner i denne forbindelse. Jeg forsøker å tenke noe om «godhet». Jeg
innser at det ligger en viss snever «ondhet» i dette. I og med at det kan
oppfattes slik og i og med at noen kan la seg fornærme av min tilnærming og
metode. Det får stå sin prøve. De som kan lese innenat, vil forhåpentlig forstå hva jeg mener, og ta konsekvensene
av det, ikke i hva jeg ikke mener. Alt under den erkjennelse at det kan gro
giftsprøytende horn ut fra de «godeste» følelser og emosjoner.
Det har aldri eksistert noe som kan kalles islamofobi, i reell forstand, det er en ad hoc term, og kan ikke være annet, ikke
et allmennbegrep, men det anvendes flittig og entusiastisk som om det var det, for anledningen. Det er ikke en gang et nomina, et concept post rebus, for «rebus» her er med nødvendighet illusorisk.
(Og dette er ikke noe sirkelarguemnet eller noe tautologi, - bare for å ha sagt
det … ). Det passer å anvende som fot i hose for autentiske nominalister og radikale
eller absolutterte relativister, maktmennesker. Dvs: Ingenting eksisterer før tingene. Alt ligger i det immanente, det innomverdslige, i det sekularisert
absolutterte. (Man makter ikke å tenke utenfor «boksen»).
Og der dette er selve det mentale paradigme, selve
forutsetningen for all tankegang og alle tankeforutsetninger, der hersker det
til syvende og sist – i dagliglivet, faktisk, og i relasjonen til møter mellom
konkrete mennesker i konkrete situasjoner – ikke noe annet å bygge på enn at livet er en kamp, en uavbrutt kamp,
og der det derfor så å si uten unntak gjelder å etablere dominans, her
Kort sagt, i et slikt univers eller paradigme, der gjelder
ingenting annet enn makt. Der gjelder at «alt er tillatt» - bare det tjener
Meg, min gruppe, min ideologi, mine hellige preferanser. (Man har forlatt den
naturlige loven). Termen islamofob er
da også ment som et instrument for å ramme, håne og nøre til hat av en gruppe
mennesker, islamkritikere, og termen kan derfor sies å bli brukt – straffbart -
rasistisk, (iht den nyetablerte formen for rasisme som er konstruert av
eliten).
Det utrolig er, at de som bevisst eller ubevisst benytter
termen faktisk tror de er «gode», eller «bedre enn … «. Selve «det gode» er her
gjort til immanent «siste instans», den term som skal danne fundamentet for
alle verdidommer, alle politiske preferanser, kort sagt: Den som klarer «å
klistre» på seg selv «godhet», vinner, fordi «godhet» på samme måte som «islamofobi»
for brukeren forutsettes å bringe størst «kraft», dvs best eller mest effektiv magi.
De som ynder å bruke «godhet» om seg selv og «islamfob» om
motstandere eller fiender, er hypermagikere,
her.
De benytter seg av et utrolig lettgjennomskuelig og simpelt trick som alle
burde ta avstand fra, men, som merkelig nok, i vår moderne – tilsynelatende - ettermagiske tid, nettopp blir brukt som
om bruken var prisverdig, legitim og nødvendig, ja, til og mer av «det gode» og
mer beundringsverdige i seg selv, enn dette å ta avstand fra magi, rett og
slett. (Vi ligger sannelig bundet i psykologiseringens og sosiologiseringens maktimperium,
et imperium det nesten er umulig å flykte fra).
Termen islamofobi er et usselt og billig klistremerke, et fantasifoster,
en kimære. Et redskap for å true med, stigmatisere med, tause debatter med. Den
er ment å kneble ytringsfriheten, og dermed også samvittigheten, og muligheten
for å si sannheten slik man, med god grunn og velbegrunnet, ser den, (forankret
i den judeokristne kultur og tro).
Islamofobi er en term som er blitt brukt av folk med stort
behov for å beskytte seg mot en ubehagelig virkelighet, folk uten dypere
selvinnsikt, overflatiske folk uten selvaktelse nok til å nærme seg andre
mennesker i ærlighet, folk med en egen evne til å lyve for seg selv, folk som
er ute etter å tilhøre en gruppe – i utgangspunktet enhver, tilfeldig valgt
gruppe, koste hva det koste vil av ærlighet og sannferdighet. Folk som ikke
tåler andre sett som personer, personer som ikke er massemennesker eller
«individer», til forskjell fra autentiske personligheter.
Selvdestruktørene – som jeg også kan kalle dem – deres grunndrift
er å oppnå makt for maktens skyld, popularitet og støtte for makten og
popularitetens egen del. (De klamre seg til fantasier om popularitet, samtidig
som de skyr populisme, som de hater å bli assosiert med).
Selvdestruktører elsker og klamrer seg til spyttslikkere,
spyttslikkere som dem selv. De kjenner seg ikke igjen i andre enn
spyttslikkere. De vil helst slette «spyttslikkere» fra vokabularet in toto. Her er de på hjemmebane! Folk
som ikke går av veien for å tillegge andre mennesker de selv ofte truer seg
selv til ikke å like, fordi dette i seg selv tjener deres egen strategi,
strategier som utelukkende vil tjene dem selv, slik at de kan unnslippe all
dypere erkjennelse, selvavsløring, kort sagt: Syndsbekjennelse. Det dreier seg
om folk som trenger å manipulere andre mennesker for å oppnå personlige
fordeler, for å oppnå trygghet. Det er folk som virkelig tror at en livsløgn er
sann bare man slipper unna med den. Og de er villige til å gjøre mye for
nettopp å slippe unna med det. Ja, de ofrer gladelig vennskap og slekt, hvis de
ved det kan oppnå høyere status blant andre «våpenbrødre». De dyrker ofte sine
«meningsfeller» som idoler. De bøyer seg for «ideologien» de tilhører, de
deltar med stolthet i «videreutviklingen» av denne ideologien. De føler seg
gjennomsyret av maktbrus. De føler de fortjener
det. De holder seg «lunt» blant «sine egne», de gjør seg gladelig avhengig
av systemet, med dets innebygde straffereaksjoner mot alt og alle andre som
ikke deler deres egen vanskapning av en «tro». De hater tanken på at andre
mennesker ikke vil elske den sentimentaliteten de selv lider av og operer ut
fra. De vil at andre skal lide mer enn dem selv, bevisst eller ikke.
Selvdestruktørene eier, kort sagt, ingen skrupler. Derfor er
de også skrupuløse nihilister. De elsker å opptre som «gode», ikke fordi de er
gode, men fordi det er så lett å lure folk med «godhet». Ironisk nok tror de
ikke på «godheten», de tror heller på upersonlige, gjerne abstrakt strukturer,
iskalde analyser, statistiske utlegninger og kalkyler – såkalte prognoser - ,
som de vet de kan manipuler til egen fordel så kynisk som overhodet mulig, idet
de vet at folk vil la seg lure, at de kan de styre folks billige øyeblikks-emosjoner
uten fare for motangrep og genuine avsløringer. Så lenge de kan få med seg
andre på maskepien, er det fornøyd
med seg selv. De unngår samtaler om moral, individuell moral, moral med
religiøst eller metafysisk fundamentering, tradisjonell ansikt-til- ansikts-moral.
Personlig moral, personlig ansvar, personlig risktaking. De fnyser av dette. De
ser ikke muligheten for dette. Derfor eksiterer det ikke for dem. De har en
destruktiv angst for det metafysiske, for tale om sjelen, for samtaler om det
hinsidige, døden, Gud. Kjærligheten ses på som en sosial konstruksjon, på samme
måte som de gjør kjønn til et sosialt konstrukt. Annet enn det som kan måles og
veies, er disse menneskene fremmed. De tør ikke å se det opplagte i tingene og
de mellommenneskelige relasjonene. De ser ikke dramaene som utfolder seg i
dagliglivet, dramturgien som former
seg, den menneskelige tragedie. De mangler evne til å se det dype, provoserende
dramatiske i situasjoner, i virkeligheten selv. Derfor er de redde for
karikaturer, for karikaturer appellerer til det man må se uten å bemektige seg
det. Derfor forstår de heller aldri ekte humor, saftig humor, humor som
avslører dem selv eller andre som trenger å se det hele. De eier ikke
selvironi. De er like tomme som den tomme og meningsløse verden de selv
konstruerer og som de livnærer seg på. De reduserer gjerne mennesker generelt
til individenes funksjonalitet. Det avgjørende kriterium på et «godt mennekse»,
er at det kan måles i forhold til selvdestruktørens
egen funksjonalitet, dvs evne til å overleve «godt», «mindre godt» eller «dårlig»
på regimets premisser, deres definisjoners premisser. De skjønner ikke at denne
reduksjonen rammer dem selv, og at den som rammes av deres definisjoner har en
fullt ut forståelig grunn til å føle seg foraktet eller degradert som unikt menneske,
som person og ja, som individ.
Islamofobi har
vært en term i hender på folk som ikke vil folk vel. Det har aldri vært snakk
om snikislamisering. Det har alltid vært grunn til å frykte islam. Islam utbres
i full offentlighet, det gis støtte over statsbudsjettet, i skolene. Islamofobi ble brukt for å skremme folk
til taushet, til underdanighet, til servilitet. Samtidig ble den muslimske verden
betraktet som et offer for Vestlig imperialisme. Importen av islam kunne
betraktes som et sonoffer, et offer folket selv skulle erlegge, for å unngå
straffen. Vi skulle betale for synder vi ikke hadde gjort, synder som var
oppkonstruert av «eliten». Men de maktet ikke å se det sånn: Offer, soning osv
er typisk religiøse termer og slike termer var bare irrelevante og ikke
eksiterende for dem. Men de var ikke likegyldige overfor dem, de angrep dem
direkte, aggressivt, i full bevisst og i viten om at slike angrep vill ramme
personlig. Det tilkjennega deres psykopati. Deres kyniske kamp mot vindmøller. Selvdestruktører er flinke til å
konstruere opp fiender. De var ute etter å ramme personers verdighet og
selvverd. Kristen etikk og moral skulle undergraves, og «de troende» med disse.
Man gikk inn i kirkene og for å undergrave innenfra, (en typisk strategi for
marxistene fra 1968 fremover). Det var et «godt» forsøk, en form for snik-avkristning. Og gjerne under
det implisitte mottoet: Vi er egentlig bedre enn de konservative kristne. Det
er Vi som redder verden. Det var de kristens skyld at verden og
virkeligheten ble som den ble, nemlig begredelig, urettferdig og kald. De
fortjener straffen og vi skal straffe dem til evig tid. De skal fryses ut,
latterliggjøres, bagatelliseres, oversees, - og om så mulig: Sendes til Sibir,
til Gulag. Det er der de hører hjemme … Dette i grovt perspektiv, selvsagt. Det
jeg er ute etter her er mulige større perspektiver på hva dette å være «godhetsapostel»
innebærer i dag og i stridens like glade som fandenivoldsk tumulter.
Og alt dette uten at noen innenfor «»kirkens murer» maktet å
se det hule i det hele, de «gode» ønsket heller selvdestruksjonen velkommen inn
i «varmen», og det med vide armer, enn å stå opp for konservative verdier og
virkelighetsoppfatninger. Benkeslit var ikke lenger comme il faut. Man skulle
heller reise seg på vegne av de svake, hvem det nå måtte være, og gå ut og
banke opp folk, metaforisk sagt. For slik kunne man vise bedre hvor «gode» man
var. Ja, man var åpen for alt i verden, hvor enn dette nye gode nå kom fra, hva
enn det nå måtte enn bestå i. Men de obligatorisk åpne favner, tok hjertet for
fullt. Nå står kirker tomme. Islam ønskes velkommen inn til og med ved
høymesser. Ja, kongelige personer reagere ikke når tekster fra koranen leses
opp sammen med bibeltekster, Ashenden,
når altså
tekster med narrativer som motsier
hverandre om livets og menneskenes dypeste og mest inderlige spørsmål og
hvor de gir diamentralt motsatte svar og konsepter om Gud og mennesker generelt
blir likestilte uten fnugg av protester, vemmelse og motforestillinger. En
større og mer uverdig nivellering av egen tro, egen tradisjon og egen
identitet, skal man lete lenge etter å finne. Ja, man finner det ikke. Godheten
i Koranen og – den eventuelle godhet som finnes i Bibelen og den kristne tro –
blir gjort identiske. Man skjønner ikke enkel logikk, at A og B kan ikke være
identiske hvis A ikke er identisk med B.
Det ligger an til fullt kaos, full katastrofe. En kultur som forakter
seg selv, dømmer seg til underkastelse av en annen kultur, en annen tradisjon,
en tradisjon man vil sette all sin lit til, idet man ikke lenger makter å sette
sin lit til «egn gud», dvs alles Gud, den judeokristne Gud.
Vi er kommet langt inn i prosessen mot selvødeleggelse, mot
ødeleggelse av våre egne begreper, sanne og logisk trygt forankrede universelle
begreper om menneskene og Gud. Men ved å vrake slike begreper, vraker de seg
selv, de stenger seg ut fra religiøse innsikter. De stenger ute alle muligheter
for åndelig vekst og påvirkning. For dem er alt «kjød». Derfor trengs ingen
religiøs forsoning, ingen midler overfor Gud, ingen evighetsdimensjon over
begreper som rettferdighet og forløsning. De flykter fra evighetsdimensjonen i
seg selv. Vi husker hva Trine Skei Grande fikk lirt av seg, overbevist om egen
fortreffelighet, moralske fortrinn, av seg selv: «Islamofobi er farligere enn islam».
(En håpløst selvødeleggende dikotomisk eller inkonsistent påstand uten
fundament i virkeligheten, uten annet fundament, kanskje, enn muslimen i egen
person, Abid Raja himself). Og alt dette
skjedde ikke i det stille, islam ble sett på som et fullt legitimt
tros-alternativ til kristendommen, som av mange har vært hatet i snart 2 hundre
år. Islam skulle respekteres, ja, ikke bare det, islam skulle tolereres,
beundres, dyrkes. Det lå noe tvangspreget over dette. Man skulle ikke bare
tolerere, nei, man skulle like, stimuler til mer islam, motivere for mer «tro».
Merkelig nok, (- husk Terje Tvedt avsløring av den såkalt kristne avisen Vårt
Land). Og gud nåde den som tok til motmæle og så farsen og charaden, i det
øyeblikk den oppsto, og som forsøkte å advare.
Islam-apologeter flest - for å bruke en apologetisk form - er løgnere, uærlige, usanne mot seg selv og usanne
mot våre tradisjoner, vår arv, vårt språk, våre grenser. Noen kaller dem islamofile, en rapp term som sier det
meste, hvis man forstår noe av dette. Fili
er et moteord for de selvdestruktive. De sviktet sitt eget hjerte, for
hadde de hatt et hjerte, hadde de hatt kontakt med sine sjeler og sin ånd. Men
det har de ikke hatt. De drepte det sanne fundament for egen samvittighet. For
alt var et spill om makt for dem. De så et snitt til å hate folk de ikke likte,
folk som ikke ville underlegge seg deres egen kalde ateisme, deres hovmod. De
satte opp irrasjonelle forsvarsverker rundt seg selv for selv for å kunne
forakte bedre, i den tro at de da ville vokse i betydning. I den tro at de stadig
mer og mer ville høste mer og mer bifall for egen «godhet». De så ikke sin egenprodusert nihilisme, seg selv som
produkter av en funksjon, dikterte av egen naturalistiske determinisme. De
forsvarte og hyllet islam og muslimer ut fra sterke behov de selv hadde
opparbeidet for å kunne ta hevn mot det
egne, som våget å gjennomskue og kritisere dem, hat mot alt det vi hadde av
tradisjoner og det vi hadde av rester etter tro på en Gud hvis navn er
Kjærlighet. De ti bud var blitt en styggedom.
De vill ikke se at i islam kan Allah ikke være nettopp
Kjærlighet, for det vill binde ham. De så da heller ikke at begrepet kjærlighet
i radikal forstand er fraværende i tale om gud innen islam.
Fornuft, innsikt og normal evne for empati har alltid
tilsagt at islam i seg selv er totaliserende, islam vil ha deg hel, hele deg,
alt. Og her er intet unntak. Islam
krever alt av muslimene, hvis de vil anse seg selv som fromme, hvis de vil bli
holdt for fromme av andre muslimer. Under islam skal du frykte helvete og
helvete er beskrevet i all sin gru, for muslimer til å ta til seg. Selv Allah
er til stede i helvete, for å betrakte lidelsene. Det inngår i barneoppdragelsen.
En måte å få en midlere straff i helvete er å lære seg å koranene
utenat. Det medfører barnemishandling, men i den muslimske verden holdes det
store «internasjonale» konkurranser for barn, barn som bli premiert i det
dennesidige med premier, høy status, hyllet som de blir over hele den muslimske
verden. Hadde de virkelig kunnet lese, ville høyst sannsynlig ha gjennomskuet
islam og ha forkastet islam. Men det skjer ikke. Opp mot halvparten av den
muslimske befolkningen er analfabeter, holdt ned i analfabetisme, og dette
gjelder langt fler kvinner enn menn. De serveres «tilbud» om å lære utenat og
sender sine barn på koranskoler for å lære utenat. Det regnes for å være en
hellig handling, en handling som gir lindring i helvete.
Jeg traff for en tid siden, like etter 9. 11, en mann som
kunne fortelle om en eventyrlig avanse, på over 1000%, i et ikke-muslimsk land,
et land hvor han traff mange muslimer, riktig nok. Han var forferdet over at
muslimer kunne gjøre seg skyldig i drap på uskyldige, med boken i hånd. De
muslimene han selv hadde møtt, var edru i forhandlinger, reale bisnissfolk,
folk til å stole på og ha tillit til for fremtiden. Han spurte meg: Tror du de
tror på det? Han mente «hele islam», inkludert helvete, inkludert plikten til å
ofre liv og eiendom for Allah og profeten. Jeg sa ja. Jeg så på ham at det i så
fall var utrolig. Jeg ga ham rett. Det er utrolig, at de tror på «alt» Koranen
sier, at de sluker det. De trues til det, ved nærmere ettertanke. Er du ikke
muslim, er du en trussel, du kan ikke vente annet enn forakt. Er du muslim, kan
du i hvert fall beholde en slags verdighet, hvis du sammenlignes og
sammenligner deg selv med naboen, som også er muslim, av like stor frykt som
deg selv, men hvor de begge ikke tør å sette ord på redselen, frukt for
konsekvensene. Det er ikke det minste rart at de fleste muslimer i verden, til
og med i dag, ikke kan arabisk og man kan spørre hvorfor? Vil de lærde og de styrende
under islam beskytte sine troende? Ja, det er mulig, godt mulig. Og grunnen er
klar: De frykter at folk får vite sannheten. For dem er det bedre at folk ikke
lærer seg å lese arabisk, enn at de lærer å forstå det som står i islamsk
skrifter. Hvis de forsto dem, ville de forlate islam og begynne å forakte de
troende. Muslimene er da de som er «islamofob», de som virkelig frykter islam,
men som bruker islam bevisst for å holde befolkning under kontroll. Islam
forsyner dem rikelig med avskrekkende straffer, intet religiøst system har
større tilfang for «passende» straffer. Ingen ideologi har en lettere
strafferett å forstå enn islam: Øye for øye. Tann for tann. Er du muslim og en
flyver i et luftvåpen og deltar i en etter Vestlige standarder og vestlig
rettsprinsipper i krig mot et annet muslimsk og folk blir levende drept som
følge av de bombene du slipper og treffer med, kan du straffes ved selv å bli
levende brent. Vi har sett videoer om dette, det er veldokumentert og det skjer
i dag.
Hvordan ville flertallet av muslimer i den muslimske verden
ha reagert hvis de fikk lære seg å lese og hvis de ble oppfordret til og
undervist om å tenke kritiske og selvstendig? De ville ha gjennomskuet islam og
forkastet islam. Men det skjer ikke. Opp mot halvparten av den muslimske
befolkningen på jorden er analfabeter, og dette gjelder langt fler kvinner enn
menn. De serveres «tilbud» om å lære utenat og sende sine barn på koranskoler
for å lære utenat. Det regnes for å være en hellig handling, en handling som
vil lindre oppholdet i helvete. Å lære koranen utenat blir regnet som et tungt
lodd til fordel for dem selv, på Allah’s vektskåler enhver muslim skal dømmes
ut fra, på dommens dag. Allah’s vesen er vilje, ikke Kjærlighet. Om Allah vil,
kan han droppe vektskålene å dømme en troende til helvete, hvis det skulle
samsvare mer med hans vilje, enn med hva de «gode» loddene på vektskålen skulle
tilsi.
På tampen her, legger jeg inn en kommentar til en artikkel
på document.no om Asia Bibi på document.no. Kommentaren var tidlig ute med
poenger mange syntes å overse, men som bare etter noen dager ble tatt opp
overalt på ulike foraer, nettaviser og foraer:
Og britene, hva med britene? Det tikker inn info om at
britiske myndigheter ikke vil tillate innreise for Asia Bibi til England. Alt
av sikkerhetsmessige grunner.
Dette er verden snudd opp ned. Malala fikk heder og hyllest
overalt. Hun ble som kjent skutt ned på en skolebuss av folk man snart ikke har
ord for å beskrive. Hun overlevde, utrolig nok. Hun fikk medisinsk behandling i
England. Alle sto på tå hev. Islam var fredens religion.
Men Asia er altså farligere. Fordi hun er kristen?
Oppnådde Malala den status hun fikk kun fordi hun var muslim
- og derfor i mindre behov av sikkerhet her i Europa og resten av verden?
Smaker vi strukturell rasisme - ovenfra og ned - her?
Diskriminering?
Britene må være ille ute som tenker om seg selv at de ikke
kan sørge for Asias sikkerhet.
Det var kanskje muslimene som sørget for sikkerheten til
Malala? Eller er Asia mindre verdt britenes sikkerhetsoppbud enn Malala var? (Man
kan bli skremt av å trekke konklusjoner her).
Og nå ser vi mønsteret altså gjenta seg her i landet. Hvor
alt dette bærer hen, er ikke vanskelig å se
- for noen.
Kommentaren oppnådde 198 upvotes, pr 15.1118
Nokså overraskende oppnådde Peder Fjordman Jensen hele 209
upvotes for denne kommentaren på samme side:
«Men islamisering er en høyreekstrem
konspirasjonsteori......»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar