Mellomkirkelig råd - et råd besatt av hypermagikere?

Først en liten ingress som forsøker å innta fugleperspektiv, før vi nedenfor kommer inn på andre, mer jordnære og høyst konkrete perspektiver:

Sidestiller Mellomkirkelig råd Allah og Gud? Vet ikke - gidder ikke Rådet å vite, eller er det for redd til å vite - at Allah er et særnavn og ikke et såkalt generisk navn.

Rådet ser ikke ut til å ønske å ville skille mellom Per, Pål og - Muhammed. Alle kan være like greie å pleie samkvem med, men mest og best samkvem pleier altså Rådet med de som har mest eller mer samkvem med Allah. Det vet heller ikke - eller vil ikke og kan ikke - vite at muslimer er forpliktet på den islamske menneskerettighetserklæringen og ikke på den vestlige, vedtatt av FN i 1948. Jeg tillater meg å spørre.

Den muslimske erklæringen holder seg "bramfritt" til Koranen og dermed sharia. Den gir kvinner en underordnet stilling i forhold til mannen, alt sanksjonert, befalt og forordnet av Allah, ikke av Gud.

Vet Rådet heller ikke at muslimer som lever og bor i land utenfor de islamske områdene, med tillatelse fra Allah og islam der ikke har rett eller plikt til å drepe homofile, (i det ikkemuslimsk-dominerte områdene, altså)?

Rådet vet antakelig heller ikke at denne tillatelsen opphører den dag muslimene er sterke nok til å ta over makten i de landene de er kommet til, og som altså fra før – presumtivt - ikke tror på Allah og profeten. Da følger plikten til å drepe ikke bare homofile, men også apostater fra islam.

Tenk deg en person eller en gruppe av personer som i alle de år passerer passkontrollen uten at kontrollørene klarer å finne en eneste liten feil med disse menneskene individuelt. De er i så måte perfekte; de kan ikke lastes for noe, de har et perfekt rulleblad, ingenting å bemerke og de går fri. Og ingen mistenker at de like vel går og bærer på en kraft eller et serum eller en substans som unnslipper all scanning, alle røntgenstråler, all maskinell eller digital overvåking eller sporing. Men like vel: De går og ruger på en farlig makt de kan bruke hensynsløst, kaldt og uten skrupler – uten at noen merker det, ja, uten at det er mulig å oppdage denne kraften, bortsett fra de som har gjennomskuet tryllekunsten. (De som er trygt forankret i det metafysiske juridico-religico og grunnleggende  humane aspektet og i dette å ikke å være avskåret fra sin religiøse konstitusjon, se linkene under).

De bruker denne makten helt uten kvaler og helt uten at samvittigheten får et ord med i laget. Og dette gjør dem så i stand til å oppnå høy status og beundring i samfunnet. De blir rollemodeller for mange. De er emosjonelt «uklanderlige». De har de riktige meningene og begrunner det meste av det de tenker, skriver og gjør i den – tilsynelatende - høyeste høye av all etikk. (Noen vil kalle dem dydsmønstre, selv om dyden i sin konsekvens oppleves om en tung last). De havner ofte øverst på pallene, på søkerlistene, på kandidatlistene, i organisasjonene og på de aller mest moralistisk korrekte nettfora. Og tenk deg: De er ikke psyko- eller sosiopater. De er ikke nevrotikere. De har ingen kjente syndromer, ingen kjente mentale diagnoser eller personlighetsforstyrrelser. Så hva kan gå galt?

De er hypermagikere. De har tilsneket seg en høyst egenartet makt, en makt de faktisk stjeler, ikke bare fra dem de vil hjelpe, men også fra dem de mener bør hjelpe andre. Hypermagikeren trenger derfor to ofre. Han gjør dem begge underlegne i forhold til ham selv, mindre empatiske og altruistiske, mindre moralsk samfunnsbevisste. De opptrer som salige fullmektiger for «the underdog», og da gjerne helt uten at «the underdog» har bedt dem om hjelp, og helt uten å forstå «the underdog». Hypermagikeren spør ikke hvem «the underdog» er, hva han tenker, hvilke hjemler eller f eks hvilke rettsgrunnlag «the underdog» opererer ut fra og på grunnlag av. Han spør seg aldri hva «the underdog» er i stand til å gjøre eller unnlate å gjøre, ut fra den faktiske og teoretiske metafysiske konstitusjon han – eller de, sett som gruppe/parti/klan/familie/menighet/religion - er bundet av. Han spør sjelden hvem offeret er, hvilke mulige eller umulige behov offeret har «på dypet». Hypermagikeren trenger permanente ofre; han trenger dem kronisk og er – ironisk nok – derfor egentlig ikke ute etter å hjelpe, men etter å sikre seg fortsatt eksistensgrunnlag. I sin illuson.

 

Hypermagikere får aldri nok av ofre og derfor må han også produsere dem både direkte og indirekte, mens veien blir til hvor han går. Det riktig slemme i dette er, at han ikke kan unngå å lyve og bedra, og at han kan gjøre det åpenlyst uten at det oppstår krav om at han må begrunne seg. Det hører også med at han må servilisere seg under andre, når det tjener hans egeninteresse. Også dette gjør han åpenlyst og uten betenkeligheter og han blir til og med rost og beskyttet blant sine egne fordi han nettopp gjør det så åpenlyst og utvetydig overfor andre.

Slik etablerer hypermagikerne sine laug eller kartell som både har en høyst ytre og en dypt indre struktur hvor det underforståtte alltid betyr mer enn det åpne, direkte eller umiddelbare. De fleste av dem skjønner ikke at de drives av magi og at de selv derfor bedriver magi. Alle har de den samme interesse av å dure frem godt hjulpet av faktor X, som altså er magien selv. Ofrene makter ikke å avsløre denne «hemmeligheten», ofte fordi også ofrene har interesse av å holde X-faktoren unna enhver navnsetting, enhver vesensbestemmelse. Ofrene tror ofte at magiens makt primært hjelper dem selv og ikke dem som gjør dem til ofre og som er interessert i å forsterke og perpetuere offerrollen så lenge som mulig. (At dette spillet også har sin rent materielle eller økonomiske og klassemessige side, bør være åpenbart).

 

Men hvorfor?

Jo, fordi hypermagikeren kjenner sitt offer, eller kjenner seg selv igjen i offeret og den rollen han er livredd for skal binde ham og holde ham fast i sitt grep. Hypermagikeren er alltid en parveny in spe, alltid og overalt. Han vet at et offer er både fattig og maktesløst. Han vet at offeret eller ofrene er fulle av ubearbeidet skyldfølelse og flauhet eller skam, f eks for det hans egen sivilisasjon kan ha gjort seg skyld i av systemiske undertrykkelser, rasisme og uønskede, såkalt «fobiske» reaksjoner og holdningsmønstre. Han vet at ofrene er ute etter soning i stor skala, noe som skal forsones og noen som må stå for selve soningen, (i mangel på religiøse, formell ritualer, neon mer reelle enn andre, kan vi si).

Hypermagikeren kaller aldri sitt offer for et offer. Det er ikke nødvendig. Han trenger ikke scanninger for å detektere ofre, de fins overalt. Han konkurrerer i virkeligheten med de fleste andre hypermagikere om å gjøre ofrene så tydelig til offer som det er mulig å gjøre, uten at hele «byggverket» eller forstillingsverket raser sammen. Men han kaller dem sjelden ofre. Han forsøker å vise at de er ofre og ved å fremstille seg offerets «overmann», en med moralsk ryggrad til ikke å bli et offer, men som en person som kan hjelpe ofre, ofte på en massiv skala.

Tilhører du den judeo-kristne tradisjon, er du i mange tilfeller, dessverre, et lett bytte, et fullkomment offer, - uten at du vet det. En ønskesituasjon for hypermagikeren og en mulighet han bruker kynisk for å nå sine mål: Han ønsker mest av alt å fremstå som uangripelig og ulastelig, og overbeviser seg gjerne selv om at han f eks kunne ha blitt mangemillionær, hvis han bare ikke ønsket så inderlig vel å hjelpe «the underdog» i stedet for å bli et offer selv. Han vinner ikke anseelse ved å bli rik, tror han, men ved å gjøre andre litt rikere, (også på andres bekostning, og slettes ikke bare på egen bekostning). Han lider av et «Robin-hood»- syndrom. Han vil ta fra de rike og gi til de fattige, en strategi som passer utmerket. Han får vist at «det nytter». Han blir tiljublet og hyllet og ikke mistenkt for noe. Hvordan kan man? Sjakk matt. Og det han vil understreke, er at alt dette er såre enkelt, hvis man bare bøyer seg under hans gode eksempel.

Det skyldkulturen rundt ham ikke våger å se er, at den blir manipulert; at den utsettes for en subtil form for påvirkning, alt i den hensikt å sikre hypermagikeren større innflytelse og makt, uten at det er mulig for skyldkulturen å henge bjella på katten. Her hjelper ikke tradisjonell psykologisk innsikt; det snakkes ikke om mindreverdskomplekser, sublimering, kanalisering og rasjonalisering lenger. Ingen legger noe alvor i termer som overføring og fortrengning. Det grunnleggende behov for forstillelse og løgn – og behov for å utøve magi, anses som helt ubetydelige i forhold til sosiologiske og sosialøkonomiske analyser og forklaringer, sett i forhold til «de store tall». Demografi ses ikke som en eksistensiell disiplin, men som kalkulert budsjettering.

Et særdeles godt eksempel fra det praktiske liv, og et tilfelle som kan dokumenteres fyldig, er følgende: En redaktør i et såkalt åpent og såkalt kristent debattforum får plutselig inn et innlegg som han nok stusser litt over, men som han likevel mener er «innafor»; han lar derfor innlegget stå – i kanskje en halvtime, før en ikke-kristen lege, forsker og humanetiker kommer på banen, med virkelig tunge skyts, som tar sikte på å knekke enhver motstand. Han er en typisk hypermagikere. Det opprinnelige innlegget er et svar på et annet innlegg fra en kjent, kvinnelig muslim som forsvarer islam mot kristne dogmer. Dette tåler ikke legen og hypermagikeren. Han mener innlegget krenker muslimen og kommer med grove beskyldninger mot innleggets forfatter personlig, beskyldninger som savner rot i virkeligheten, fordi fakta ikke stemmer, beskyldninger som derfor er usanne, dvs ren løgn. Dette tar ikke redaktøren ad notam.

Legen og hypermagikeren krever nå at innlegget slettes og truer redaktørene med å slutte å skrive på forumet, hvis det islamkritiske innlegget – og den debatten som kunne ha fulgt - ikke blir slettet umiddelbart. Og hva gjør så redaktøren? Jo, han serviliserer seg, føyer seg, og sletter innlegget og på spørsmål fra innleggets forfatter hvorfor innlegget ble slettet, kommer så redaktøren med begrunnelser overfor forfatteren som knapt fortjener å komme på trykk, fordi det viser hvor hatsk og svak redaktøren i virkeligheten er, både faglig og personlig. 

Forfatteren - av kritikken av kronikken - utestenges fra forumet på livstid! Ikke et eneste motargument biter på denne redaktørens moralske harme og sterkt moraliserende og selvgode overlegenhet, se link: Morten Horn og Johannes Morken "revisited". 

Artikkelen over gir en grundig og tvers igjennom sannferdig gjennomgang av hele sakskomplekset. Den bør forbigås av bare få, fordi den forteller like mye om det generelle som det spesifikke for saken selv.  

Her ser vi hvordan hypermagien og hypermagikerne virker i praksis. Både legen og redaktøren synes å lide av irrasjonell frykt, dvs en slags fobi, et begrep hypermagikere med urette elsker å bruke om alle andre enn seg selv. Ingen av dem spør den kvinnelige forfatteren av kronikken, om hvorvidt hun føler seg krenket over innholdet i det islamkritiske og kristenapologetiske innlegget. De forutsetter ganske enkelt at hun er krenket (eller at hun bør føle seg krenket). De tilregner henne selv meninger de har, ikke meninger hun i virkeligheten har selv. (Kvinnen selv hverken avkrefter eller bekrefter og lar de involverte steke i sitt eget fett, klokelig nok, kan man si). Hypermagikerne vil ikke innrømme at de her faktisk produserer et offer som nok ikke vil karakterisere seg selv som et offer (hun sitter på Stortinget). Slik fremstiller de seg da som den noble og gode hjelper.

 

Vi ser her hvordan hypemagikere gjensidig forsterker sin posisjon som hypermagikere. De gjør seg avhengig av hverandres illusjoner om egen fortreffelighet, uangripelighet og egenproduserte høye status som moralens - og i kraft av at de har en selvskreven rett til å fungere som vår alles - voktere.

Det oppsiktsvekkende bør her være at hverken legen eller forskeren, redaktøren eller noen andre aktører, for den del, ser, i dette bildet, at legen og redaktøren faktisk stjeler makt og kraft fra den muslimske kvinnen for å kunne berike seg selv helt uten hjemmel og begrunnelse. Man vil ikke se at det her primært er «korrekte» emosjoner og servilitet som utgjør den reelle motiverende drivkraft. De er ute etter å lukrere på hennes posisjon som offer og perpetuerer henne dermed i rollen nettopp som et offer. Slik høyner de egen posisjon og bekrefter sitt eget selvbilde. De er ute etter å tilegne seg en magisk kraft de så sårt selv trenger for å kunne fortsette å manipulere. I virkeligheten er dette en form for sublim kompensering for mindreverdsfølelse og tragisk, fundamental usikkerhet og livsangst. Det er «little big man» som forsøker å overgå selv «den største». Ingen av dem skjønner at de er magikere, fordi magi som nevnt er «ute». Vi befinner oss visst på et høyere sivilisasjonsnivå nå; det er bare de primitive som benytter seg av magi. Selv vil de ikke engang bruke simple psykologiske innfallsvinkler for å begrunne og forklare sin egen avmakt og de sjofle metodene de bruker. De vil ikke gå til psykolog, og ingen psykolog vil ta i dem, - det sier mye om mye. De befinner seg, som nevnt, på et høyere sivilisasjonsnivå … !

 

Jeg håper at denne lille innledningen vil fortelle noe om Mellomkirkelig råd. Men først enda litt mer om magiens skjulte inntogsmarsj i våre debatter og i hele samfunnet for øvrig.

 

Det som teller i dag er hva som «works», hva som virker, resultater man gjerne klarer å tallfeste inn i budsjettene, som i seg selv brukes som bevis på suksess – og høy moral. (Man ser ikke hvor avhengig man har gjort seg av rene magiske grep og tiltak). Man har imidlertid skarp nese for personligheter og karisma. Slike egenskaper sitter høyt på strå. Man kan, tror man, forklare det meste ut fra personlighet og f eks en eller annen form for personlighetstesting.  Den og den er bedre rustet personlig til å ta den og den jobben. Man driver headhunting. Man kikker på ulike emosjonsbarometre. Man er ute etter sikre kriterier: Popularitet er et gode, og vitner om høy moral, fordi den populære jo sier akkurat det hypemagikerne selv sier og promoterer seg med. Men her dreier det seg altså ikke om magi, tror man, ikke engang om å forstå hvordan magien virker, selv om magien sett som et noe mystisk og fascinerende, men like vel uvesentlig, selvsagt spiller med.

Det som få forstår er, at det er magien som styrer karismaen, ikke karismaen som styrer magien. Fremfor magien som kriterium, brukes f eks empati som begrep og metode. Å vise empati, er blitt superviktig for alle mennesker, fra topp til bunn, en selv unntatt. Empati oppfattes og registreres som noe rent og edelt noe, et ideal som alle bør underlegge seg uavkortet. Jo mer empati, jo bedre, og jo nærmere rollemodellen og den uangripelige.

Men se denne boken:  Against emphaty av psykologforskeren Paul Bloom. Blooms tenkning og forskning gir en noe å tenke over og noe å tenke på. Bloom behandler selvsagt ikke magi i denne forbindelse; det er i grunnen synd, men så sier dette noe om hvor "nøktern" vitenskapen er blitt og hvor selvsikker den er nå, og når det gjelder optimismen hva angår muligheten for å bringe menneskeheten fremover og hva angår reell og dypere kunnskap som frelsesmiddel, vil jeg si.

Empatien ligger nær magien idet at den stjeler makt fra sine ofre og muliggjør en overføring av denne kraften og makten over på en selv. Jo mer man stjeler, jo mer empatisk, og jo mektigere. (Noen - i sin strålende og uovertrufne empati - gjør palestina-araberne til evige ofre uten å spørre om lov og uten å forsøke å forstå konflikten i noen dybde). 

Men nå er empati en psykologisk og derfor moderne betegnelse og en betegnelse som i seg selv skal lede folk bort fra magiske forestillinger og forestillinger om magi. Dette svekker selvsagt magien, men den øker ikke forståelsen av magiens enorme betydning også i dag, i vår postmoderne tid. 

En svekkelse av forståelsen av hva magien er og hvordan den virker, medfører i sin tur at visse «fenomener» får virke med full kraft uten at man er villig eller åpen for å forstå disse fenomenene i et større perspektiv. Man forklarer alt ut fra historie, demografi, politikk, statistikk, økonomi etc og teorier om menneskerettigheter og menneskeverd, ja vel, men man ser ikke at disse realitetene faktisk lar seg spise opp av magiske – og for de fleste altså helt usynlige – men like vel magiavhengige og magivirkende strategier. Man ser ikke at alt dette opptrer i en større bakenforliggende vev hvor alt henger sammen, BÅDE DIALEKTISK SÅ VEL SOM LINEÆRT. MAN SEGMENTERER OG KOMPARTIMENTALISERER OG MISTER BLIKKET FOR HELHETEN OG DERMED FOR DET SOM ER MER ENN BARE HELHETEN. Vi statueres derfor nå mer av emosjoner enn av rasjonalitet. Emosjonene er limet, sikkerhetsventilen og den substans som holder «maskineriet» i gang, en magisk kraft som av seg selv skal sikre oss vår trygge alderdom. Forsikringsbransjen kan ikke eksistere uten emosjoner! Og: Forsikringsagentene vil ikke tale om magi! Den som har kontroll over limet, dvs magien, har makten.

Man har glemt å se seg selv som et juridico-religico menneske. Man befinner seg i det jeg kaller SAP, se linker, og nekter å tre utenfor boksen. Man fratar seg med andre ord perspektiver som kunne ha bidratt til større forståelse for hvordan de store konfliktene i verden i dag faktisk kunne forstås, forklares og dermed løses. I stedet gjør man seg naivt og vanvittig avhengig av mer og mer bruk av magi.

 

Kristne i dag kan ha et visst sunt og fruktbart forhold til magi: Man snakker om at troen fører en kamp mot makter og myndigheter i himmelrommet, og her er man inne på noe. Her er man for alvor inne i det juridico-religico paradigme. Og her hjelper ingen motmagi. Paulus har gehør i full blomst. Mot disse truende maktene og myndighetene hjelper bare juss og tro, juridiske prinsipper og sunn gudstro, og dette er Paulus selvsagt meget bevisst på, ingen tvil om det. Pluss fornuft. Paulus var en meget fornuftig mann. Kreftene han kjemper mot er hypermagiske krefter. Men disse maktene har ingen appell i dag; de holdes utenfor alt klinisk arbeid og alle laboratorier og «utklekkingsanstalter», akkurat som magien i seg selv blir utelukket, bl a nettopp fordi den er så vanskelig å få tak på, fordi man jo – stakkars oss – mangler empiri!

I dag bør man derfor heller se på hva som mangler som forklaringsfaktor men enn bare på det som likevel ikke lar seg bevise: Det juridisk-religiøse, «det» perspektivet og den dimensjonen som best bringer mennesket i kontakt med sitt virkelige «jeg», og «det magiske» eller magien i seg selv, som faktisk, men ikke direkte målbar agens, og som noe foreliggende, ontologisk, (men selvsagt uten å være en substans i kjemisk forstand) og ikke bare som ren metafysikk størrelse.

Magien kan med andre ord oppdages som empiri, men da som en helt egen form for empiri. I gamle dager ville man nok hekte metafysikk til alt dette; men det dreier seg faktisk både om fysikk og metafysikk, uten at man av den grunn skulle bli en fullkommen naturalist som aldri klarer å tenke utenfor boksen, ikke en gang den uendelige boksen …

Hva er det som ikke tas med i budsjettene? Hva skjuler seg bak tallene, prognosene og statistikkene?

Hva er det som går under radaren? Jo, selvsagt: Den rene og skjære magi. Den skules og er derfor usynlig. Den skal ikke og kan ikke tas med i regnskapet. Den store faktor X uteblir – og folket jubler. Man vil ikke vite av at man har latt seg besnære av magi. Man tror at forestillinger om magi og bruk av magiske krefter er en sagablott og et fenomen som tilhører steinaldermennesket. Man vil ikke se og oppleve at magi blir brukt i dag like finurlig som den ble brukt fra menneskehetens vugge av.

 

Hypemagikeren vet at han kan benytte seg både av bevisst og av ubearbeidet og ubevisst skyldfølelse, spesielt falsk skyldfølelse. Han vet at folk ønsker å bli oppfattet akkurat slik folk flest oppfatter hypermagikeren: Som en plettfri og ubesudlet hjelpende hånd. Man ser ikke hvilke magiske krefter som er i spill. At man lar seg bruke like kaldt som kynisk.

 

Men hvordan kan jeg vite alt dette, at det er dette som virkelig skjer? Hva har jeg med å kritisere mennesker som vil og kan gjøre det gode, skjønne og vakre? Er ikke det noe alle vil og er ikke dette å gagne hele samfunnet?

 

Vel, ikke hvis hypermagien undergraver andres frihet og naturlig selvrespekt. Ikke hvis man hjelper frem løgner og bedrag. Ikke hvis man støtter krefter som vil ødelegge deg, din juss, den tradisjon og det samfunn din juss kommer fra, din Gud, som er den ene, sanne Gud. Ikke hvis de du hjelper – og som gjør til offer -  forakter deg og piner deg og slavebinder deg så snart anledningen byrd seg, - og dette er noe de hjulpne ofrene er forpliktet til å mene og stå for. Det burde være enkelt å forstå. Og det bør forstås i et litt større perspektiv enn neselengden. Og det bør forstås metafysisk, for å scanne, går ikke. Det nytter ikke å måle nevrofunksjoner her. Hypermagien unnslipper alle kjente tekniske måleinstrumenter. Til syvende og sist går det på «ånd». Det går på å «tolke Shakespear», med innsikt og talent, for alle sider og dimensjoner i helhetsbildet, for her kan man ikke sette seg til å måle og veie rene opphopninger av data. Shakespear kan ellers aldri tolkes uttømmende en gang for alle; derfor lever da også Shakespear fremdeles. Det går på å tolke Biblene og Guds ord. Det går på å se menneskeverd, ikke på menneskemål, emosjonsvekt og menneskevekt. Det går på å åpne seg for Ånd og ikke for hvilken som helst «ånd». Visdom hentes ikke fra naturen alene, men fra innsikt i åndelige "virksomheter". Det gjelder å kunne skjelne og skille mellom godt og ondt, ja, og da kan man ikke se mennesket som en godhetsklump, med minst mulig tro og fornuft, (selv om man i så fall grunnleggende sett selv ville ha vært f eks mot abort).

 

Når man tror man hjelper mennesker ved å tilsnike seg litt av den magiske makt det er å bli tilført en makt man egentlig ikke har fra før eller ikke bør ha (fordi hjelpen er falsk motivert og ikke rettelig tilkommer en, som det heter), handler og tenker man ikke «godhet», men ego-makt. Når man må utpeke noen mennesker som offer – som ikke ser seg selv som offer, og som heller ikke ber om hjelp - for selv å vise hvor god man er, sier det seg selv at man da tilraner seg en makt fra dette «offeret» man ikke har krav på å få tilført seg selv. Og det er her hypermagien og magien selv trer inn på scenen og gjør seg gjeldende blant publikum: Publikum elsker å se at offeret blir hjulpet. Offeret er den som tilføres makt, ikke sant? Og det er hypermagikeren å takke. Hypermagikeren har lykkes. Man ser ikke at offeret brukes som et instrument i hypermagikerens hender og psyke. Man vil ikke se at hypermagikeren reduserer offeret til noe mindre enn et menneske av kjøtt og blod, født i Guds bilde og med hjerteloven mer eller mindre godt skjult, men like vel høyst virksom på offerets menneskehjerte.

Et stykke fenomen er dette at de som blir beskrevet som offer i utgangspunktet selv ikke ser eller oppfatter seg selv som ofre. Når de like vel inntar offerrollen og plutselig begynner å se seg selv som «virkelige» offer, kan dette lett forklares eller rasjonaliseres bort med «sunn fornuft». Vi vet at et barn som av foreldrene kronisk blir kalt for et geni, blir etter hvert et geni, i egne øyne. Vi vet at dette før eller senere kolliderer med en brattvegg. Nå det gjelder alle de ofrene vi her har i tankene, kan det bli snakk om en større kollektiv katastrofe, jeg kan her bare henvise til litt av problematikken, sett ut fra noen tanker om sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet. Ofre som slik er blitt ofre vil før eller senere opptre og oppfatte seg selv som ofre. De er ofte ofre for hypermagikernes opportunisme, kalde beregninger, manipulasjon, kynisme alt kledd i den vakreste servilitet, de mest emosjonelt betingede "korrekt vakre" følelser

Hypermagikeren har svingt sin usynlige tryllestav og drysset sitt usynlige tryllestøv over sitt godhetshungrige klientell og er den som faktisk sitter igjen med all «ære» og tilsynelatende verdt sin vekt i gull. Folk skjønner ikke at de vil la seg bedra, sultne som der er på magi, noe som kan virke, og hvis krefter ikke kan detekteres med vitenskapelige metoder. De føler seg som deltakere i et magisk univers, spennende, fylt av uransakelige krefter. Man ser kanskje universet og kosmos som et teaterstykke der de ulike guder nå kjemper mot hverandre, for å oppnå makt og ry, krefter som åpent bedrar hverandre, dør og oppstår – vi er kanskje på vei inn i en ny polyteisme etter gresk mønster, et fascinerende skuespill for mange.

Og så tror vi at det bare er sånn, at det er sånn det skal være! Og så attpå til: Det fins nå prester nær sagt over hele Europa som stimulerer til å be til Allah i kirkene og folk ellers som vil «rive Jesus» og bryte ned katedralene. Vi har et eksempel på at en biskop mener at Bibelens tekster kan endres ved flertallsvedtak i menighetene. Det er som om vi kollektiv lider av en slags anoreksi: Vi ser ikke lenger vår egen kropp som den er. Så hvordan forklare anoreksi vitenskapelig? De fleste vil avvise alle former for kjemiske substanser som forklaring. Man vil tolke sykdommen som en "mentalitetslidelse", hvis jeg ikke ta feil. Men åndslidelse, en åndskamp: Nei. Og som utslag av usunn magi? Kommer ikke på tale. Men her kan vi få oss en overraskelse. Jeg oppfordrer dermed ikke til å begynne å studere esoterisk magi, slik som f eks Crowly’s esoterikk og andre former for New Age spekulasjoner, og  visualisering og hva det nå enn finnes av teknikker. Men en viss innsikt i magiens funksjon og historie, kan være på plass. Vi har her på bloggen forsøkt å introdusere hypermagi en stund nå. Vi kan bare håpe at det har vært verdt litt av bryet. (Hypermoral, er ute).

 

Generelt: Man vil ikke se at hypermagi i dag kan oppfattes som et alternativ man ennå ikke har satt navn på. Den innebærer et menneskesyn og en virkelighetsoppfatning som ennå ikke helt passer inn i våre vitenskapelige forklaringsmodeller. Vi vil f eks ha vansker med å se at magi kan forklare det som ellers kalles kompensasjon for et fraværende eller manglende reelt gudsforhold og en relasjon til en reell og virksom personlig Gud. Og her går det ikke primært på sosiologi, psykologi eller antropologi, og det jeg kaller SAP, - det går på magi. Magi gir en bedre forklaring, og den pretenderer ikke å være vitenskapelig i tradisjonell forstand. Den innebærer en faktor X som alle vet finnes, men som alle er redde for å navnsette eller sette på begrep, i frykt for at man da kanskje mister grepet om tingene. Det ligger an til et paradigmeskifte, og jeg vet ikke om magi kan være selve løsenordet, eller forsoningsordet, det «middelet» som redder oss ut av en desperat situasjon som truer oss med oppløsning. Vi er imidlertid stadig og fortsatt på jakt etter "the panacea for all corporate ills" og en medisin tilpasset hver enkelt av oss.

Vi kan ikke trylle bort magien som forklaringspotensial med de akademiske metoder, teorier og virkemidler, midler man skulle tro vi hadde til rådighet for alltid, universelt gjeldende metoder og som det vi tror er universalmidler. Det kommer altså inn en dimensjon som må «legges utenpå», men som like vel virker i høyeste grad «innefra», hvis man forstår. Magien har inntatt et område eller en agens som er usynlig for det verdslige øye, dvs SAP. Den eneste metoden er å åpne opp for det opprinnelige, for mennesket sett som virkelig og sant ansvarlig og derfor fritt, for mennesket sett som et fundamentalt og primært vesen hvis utgangspunkt er forholdet til jussen og til Gud, en primær relasjon og en funksjon som eksistensielt sett er helt vesentlig skal menneskets velvære og blomstring ha sjanse til å bli reelt og rettferdig virksom uten via magi og sentimentaliserende og selvsentrert «godhet», og en godhet som falsk nok knyttes opp mot Kjærligheten selv, - hvilket er en stor illusjon som forteller mer om hovmod enn ydmykhet for de som lar seg forføre av hypermagikernes usynlig tryllestøv, (som for hypermagikeren betraktes og brukes som om det var en substans på linje med godkjent kjemi og medisin).

Hypermagi ser ut til å være et utskilt felt i fenomenverdenen; den går ikke bare på suggesjonsteknikk eller en form for hypnose, selv om elementer av disse teknikkene inngår. Magien står på egne ben, den kan være endogent betinget og exogent betinget, men den er også noe mer, noe per se. Den springer ut av ur-angsten, frykten for døden og naturkreftene, behovet for fysisk trygghet og religiøs eller metafysisks sikkerhet, behovet for å vite, kort og godt, og for å slippe de vanskelige valgene og, faktisk, redselen for å være – åpent - autentisk. (Kristen tro vil her være avgjørende).

 

Noen lider av angsten for å tro, i religiøs forstand, en av de minst utryddelsestruede behovene.

Det dreier seg heller ikke om gode eller dårlige vibber for noen eller noe. Dét blir for reduksjonistisk.

Det blir selvsagt heller ikke tale om hypermagi når medisinen f eks diagnostiserer megalomani. Det passer da heller ikke å kalle megalomani eller binær lidelse for hovmod, eller det pervertert motsatte, ut fra eller en eller annen «kristen» lastekatalog, fordi det jo her dreier seg om sykdommer som ikke kan henføres til SAP-området.  

 

Hva kan den manglende evne til å detektere og avsløre hypermagi sammenlignes med? Jeg har skrevet en artikkel om Den kaldeste av alle stemmer, robotstemmen på NRK her, og den bør leses.

 

Mangles evnen til å høre den kalde stemmen i stemmen på NRK, mangler man det som metaforisk kan kalles bølgelengde eller mottakerfrekvens. På samme måte kan noen mangle sansen eller antennen for å oppdage hypermagikerne og hypermagien; noen mangler ganske enkelt følehorn, andre mangler periskop. Hypermagikere vil ha vanskelig for å gjenkjenne hypermagiens stemme. Det innebærer en slags intuisjonssvikt primært, og det går ikke på det rent kognitive. Men: Hører man det ikke, forstår man det ikke, det jeg forsøker å formidle om denne robotstemmen, altså. Og dette gjelder ikke bare på individplanet, nei, her gjelder det hele samfunnet, hele kollektivet: Der man går ut fra som et doxa at all magi er utryddet, fordi vi har utviklet oss selv til et høyere sivilisasjonsstadium, der florerer nettopp magien, nettopp fordi den skjules bak et felles-skjold de fleste uten anstrengelse og anelse har vent seg til å skjule seg bak. Der man ikke oppdager kulden i den kaldeste av alle stemmer, der snakker man med de kaldeste stemmer selv, eller man ganske enkelt mangler evne til å lytte, fordi doxa ikke tillater det.

 

Se diverse artikler som kan tas som en oppfordring til fordypning:

Den nye magikeren - hypermagikeren og Hva har hypermagikeren med Brunei å gjøre? Og Ytterligere forklaring om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Allah - hvem sier du han er? Og

Hat, sjikane, krenkelser og hypermagi (müncher) og Islam sett som et parti og Kjærligheten - Agapen + juridico-religico og Livets Tre og Israel, sandkasse-eksempelet, hypermagi, juridico-religico. Det "nye vi'et" ... og Den nye kollektive slavemoral, nødv. av å tenke juridico-religico - hypermagi - Ødipus og tragedien i dag og  Lippestad, håndhilsing og det jurico-religico mennesket - til guddommelig besvær og Om å avradikalisere allahiansk juss og Mennesket mister sin status uten juridico-religico

Når kjærligheten truer kirken og Tror Gelius at han er en inkarnasjon av Guds KJÆRLIGHET?

 

Kjedelig så langt? Vel, her følger flere rosiner i pølsen, om man vil. Det advares mot sterke scener og en ordbruk som kan virke støtende og som sannsynlig vis ikke passer for snøfnugg eller voksn barn med spesielle behov for beskyttelse; Vi kan spørre på bakgrunn av det ovenstående om MELLOMKRIKELIG RÅD i dag lider av eller er helt besatt av hypermagi?  

Tilbake til «Rådet», via en kronikk i avisen Dagen:

Israel: Utdrag: Det er en misforståelse å mene at Balfourerklæringen og San Remo-avtalen gav jødene en eksklusiv rett til et definert landområde, skriver generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, i Dagen 100820.

Vi må se framover mot mulige realistiske løsninger, som det internasjonale samfunnet vil garantere, snarere enn å klamre oss til avtaler og erklæringer som i dag er blitt irrelevante.

… En gjentakende påstand er at Folkeforbundets fredsavtaler etter 1. verdenskrig gir Israel rett til landområdene Judea og Samaria, som utgjør dagens Vestbredden.

Men å argumentere med San Remo-avtalen fra 1920, inkludert Balfourerklæringen fra 1917, er et blindspor. … er ikke relevante for dagens rettstilstand. Britene gav fra seg mandatet og overlot til FN å finne en løsning på ønsket om et hjemland for jødene og på konflikten mellom jøder og arabere.

Det er en misforståelse å mene at Balfourerklæringen og San Remo-avtalen gav jødene en eksklusiv rett til et definert landområde. … San Remo-avtalen har ingen folkerettslig status i dag, og dagens Israel, etablert i 1948, må forholde seg til vedtak i FN.

… nødvendig å respektere vedtak i FN og ta utgangspunkt i gjeldende folkerett, om en skal finne en løsning på konflikten mellom israelere og palestinere som sikrer begge parters rettigheter. Bispemøtet og Mellomkirkelig råd fastholder, sammen med de globale, økumeniske organisasjonene og våre samarbeidskirker, at Israels okkupasjonspolitikk og en eventuell annektering av Vestbredden, er i strid med folkeretten.

Jurist Ragnar Hatlem,  har skrevet boken PALESTINA, Israels historiske og folkerettslige legitimitet, svarer, forkortet:

Jeg må nok innrømme at dersom det ikke hadde vært for at artikkelen er skrevet på vegne av Mellomkirkelig Råd og uttrykker hva Bispemøtet fastholder, hadde jeg ikke brukt tid på denne artikkelen.

Agøy karakteriserer som blant annet San Remo-resolusjonen som «avtale» (i artikkelen) som Israel plikter å forholde seg til. Artikkelen gir kun karakteristikker uten å underbygge disse karakteristikkene rettslig. Mine kommentarer nedenfor er bare svært skjematiske.

Når man leser artikkelen får man et inntrykk av at Mellomkirkelig Råd legger til grunn at FN sine resolusjoner speiler anerkjent og sikker folkerett. Dette er på ingen måte korrekt. FN er i all hovedsak et politisk organ og ikke noen juridisk fagorgan og det avspeiles i de resolusjonene som blir truffet i både Generalforsamlingen og i Sikkerhetsrådet.

Det kan virke som Berit Hagen Agøy mener at folkeretten har en slags utløpsdato … Mellomkirkelig Råd uttaler at San Remo Resolusjonen «ikke er relevant for dagens rettstilstand». Det skulle vært interessant å «høre» hva slags folkerett Agøy baserer seg på her. …

… San Remo-resolusjonen er åpenbart det gjeldende rettslige grunnlaget for Israel, Irak og Syria. Det er bare på denne måten vi kan oppnå respekt for folkeretten og bidra til en fredelig verden.

… Dersom man leser San Remo Resolusjonen og studerer alle kilder som gir opplysninger om hva som var ment å være innholdet i resolusjonen grundig, vil man finne ut at jødene gjennom San Remo-resolusjonen fikk en rett til å gjøre hele Palestina til en jødisk stat for hele det jødiske folket.

… Agøy uttaler dessuten at Bispemøtet og Mellomkirkelig råd fastholder, at Israels okkupasjonspolitikk og en eventuell annektering av Vestbredden, er i strid med folkeretten. … Dersom man … anvender folkeretten, vil man se at Vestbredden var en del av Israels suverenitet ved midnatt natt til 15. mai 1948. Det israel nå vurderer er å anvende israelsk lov på israelsk territorium. Man kan verken okkupere eller annektere egne landområder.

Nei til islam kommenterer:

Man bør alltid forsøke å se en sak fra to sider, heter det så klokt. Medaljen har en bakside, sier noen. Å være ensidig, betraktes ikke akkurat som en prima dygd.

Likevel har mange store vansker med å ha to tanker i hodet på en gang: I det politiske blir det oppfattet som en stor synd ikke å klare å ha to tanker i hodet på en gang; og her syndes det mye. Altfor mye, vil de fleste si, i hvert fall de ensidige, vil sikkert si det, eller de endimensjonale.

Og slik er det med islam i kontrast til nær sagt alt annet: Vi klarer ikke å se det fra islam og muslimenes side. Vi ser det bare fra vår side, heter det. Men det er feil og overhodet ikke problemet.

Problemet er at vi fokuserer på våre problemer når vi burde se problemene i islam; dvs på  de mulige løsningene innenfra og ut fra islam. Spesielt klart kommer dette til syne når høyt beleste vestlige, akademiske ikkemuslimer, og spesielt når det kommer til å forklare eller bortforklare hvorfor, hvordan jødene fikk sitt hjemland i Palestina, som jødene selv kaller Israel fra 1948 av. Det er rundt Israel og Israels rett denne posteringen skal handle om. Jeg har fire bøker om emnet i bakhodet, mens jeg skriver: Palestina, Israels historie og folkerettslige legitimitet, 2020, Israel&FN av Torkil Åmland, 2007, Israels land og internasjonal lov av Bjørn Hildrum, 2018, The Palestinian Delusion av Robert Spencer, 2019, pluss en rekke andre bøker og annet bakgrunnsstoff.

Grunnen til at vi – som et «emosjonelt korrekt» og fullstendig mediabetinget samfunn betraktet - ikke tar islam proper inn i synsfeltet, er at dette synsfeltet i seg selv er så skremmende at vi ikke våger å se det og at vi derfor avskrekkes fra å tre inn det allerede før vi bare nærmer oss det. (Ja, jeg snakker om synsfelt, ikke om hjertefelt her).

Og dette sitter langt inne. Når våre intellektuelle skal forsøke å forklare hvorfor Israel ble en selvstendig stat og nasjon, tas det alltid utgangspunkt i historiske hendelser, demografiske vinkler og kontekster, aldri det det egentlig handler om: Juss og teologi, i mer abstrakt og dermer mer vesentlig forstand. Vi er ikke lenger homo juridico-relgico, vi er slaver under SAP og sapperne, (Visse muslimer er ekstemt juridico-religico, noe som vil fremgå under, men her må det understrekes på det sterkeste: Det er en avgrunnsforskjell mellom det kristen juridico-religico mennesket og det muslimske (idealet) som strekker muslimene mot det samme «grunnprinsipp», fordi det her dreier seg om helt inkompatible og helt kontrære guder, av hvilke bare én er reell og personlig, og den andre et monadisk produkt bl a Muhammed, se Allah skapt av Muhammed? Og Allah hu achbar ... virkelig?  Lydbilde og gudsbilde forandres, skapes av Muhammed og sammenlign her med Kan du avtale Gud? sml bl a Matt 16. 16 med Allah og Om hvorfor det går så galt - SAP

Om vestlig tro og juss kontra islamsk tro og juss og Sidsel Wold og Konstantinopel og Wold og Fosli klarer ikke, tør ikke eller vil ikke trekke frem muslimsk hjemmel for drap. (At de ikke vil trekke frem islam proper som islams gyldig rettskilde til drap, er bare et symptom. Ingen i media, hverken i motstrøms er eller i medstrømsmedia, er villige eller kompetente eller informerte nok til det, bortsett fra Nei til islam, da.)

Jeg forutsetter i det følgende en viss kjennskap til Balfour-declaration, Evian-konferansen i 1938, og

Folkeforbundets Palestina-mandat og San Remo-konferansen (bindende folkerett) og dessuten kunnskaper om innsikt i Holocaust

«Vi» tenker med gru på hva visse av våre helter har sagt om jøder for ikke lenge siden. Dette ble sagt (i korridorene, mer eller mindre) i forbindelse med Evian-konferansen i 1938:

Roosevelt var sympatisk innstilt til de jødene som ble forfulgt. Han lurte på om andre land kunne tenke seg å ta imot «flyktninger, (jøder ble ikke nevnt). De var bare en liten minoritet.

Ifølge Amos Oz, på History Channel, Canal Digital, rundt 2017:

Kanada sa:1 er for mange

Sveits: None is too many

Australia: Vi forakter antisemittisme. Vi er imot det. Derfor vil vi ikke ta imot noen flyktninger. Vi har ingen tradisjon for å ta imot.

USA og England bestemte seg for ikke å ta imot flyktninger, (mer eller mindre offisielt).

Sveits: Vi er ikke forskjellige fra elle andre. Det er ikke vårt problem og ikke opp til oss å løse det. De andre vil ikke ha jødene heller.

Sveits forespurte tyskerne, nazistene, om råd for å finne en løsning på problemet med innvandring: Sveitserne insisterte på at Tyskland satte inn en J i alle jøders pass.

Bjørn Hildrum, i boken Israels land etter internasjonal lov, skriver på s 41:

Under Evian-konferansen i 1938 var Golda Meir observatør for Israel: Jeg fikk engang sitte med delegatene, selv om de som diskuterte flyktningene var mitt eget folk … det er bare en ting jeg håper å se før jeg dør, og det er at mitt folk aldri mer skal ha behov for sympatierklæringer».

I likhet med Storbritannia gjord USA seg skyldig i sabotering av Mandatet. Landet hadde i 1924 forpliktet seg på Mandatets vilkår, deriblant å fremme jødisk innvandring.

Hitler fikk i (og med) Evian er klart signal om at verdenssamfunnet motstand mot jødeforfølgelse var minimal.

I tillegg ga konferansen i oktober i 1938 en helt unødvendig støtte til nazistene i et memorandum sendt til Tyskland, Det fastslo at ingen av nasjonene samlet i Evian bestred den tyske regjeringens rett til å innføre tiltak som påvirket deres innbyggere, fordi slik rett falt inn under staters suverenitet. Kun en måned senere kom Krystallnatten.

Goebbels kommenterte: Ingen vil ha dette avskummet. Det førte frem mot vedtaket i 1941 om «Den endelige løsningen».

Kommentar: Vi leser hva som står og grøsser. Dette kan ikke gjelde «oss» tenker «vi». Det «oss» som sier og skriver her er en ond makt, en grusom imperialisme. Disse ordene og disse tankene er rasistiske. Og noen trekker på dette grunnlag den konklusjonen at palestinerne har rett, at deres sak er rettferdig ... Vi tenker i dag: Heldig vis er ikke vi så onde og slemme, så rasistiske, så undertrykkende og onde som de var den gangen, de som representerte vesten og vår – egen - judeokristne tradisjon. Vi, tenker altså noen, vi må gå inn for å knuse Israel, eller boikotte Israel. Vi må knuse imperialismen og alt det Vesten har stått for. Det var tross alt imperialisme og utsuging som skapte Israel. Og nå må vi gjøre det godt igjen. Ingen rasisme i våre gater. Vi kan like gjerne si: Ingen rasisme eller antisemittisme i vår historie. La oss brenne katedralene og rive Jesus.

Stort sett er dette en følelsesmessig reaksjon. Det kognitive er forsvunnet. Det gjør seg overalt gjeldende en høyst emosjonelt betinget høyst servilt korrekt holdning til tingene i dag. Og disse emosjonene er sanne, ubetinget sanne, fordi «vi» har dem og tenker dem, og motiverer oss ut fra. Svært få «intellektuelle» i dag vil imidlertid våge å rope om at dette er et symptom på at noe er blitt grunnleggende galt med vår diskurs og i vårt paradigme. De vet at dette er like farlige som mektige drivkrefter som kan komme til å angripe og ødelegge dem selv, hvis de blir for provoserte. De intellektuelle frykter mer enn noe annet folkets makt og folkets maktpotensiale. De vet at emosjoner kan bringe selv de mest totalitære regimer i kne.

Når det kommer til Israels rett til å eksister innen trygge grenser i dag, vil de aller fleste «aktører» som forsvarer Israel gå historisk til verks og undersøke det juridiske grunnlaget for Israels eksistens, dvs det juridiske grunnlaget Vesten selv bygger på og springer frem av.

Man vil gå til Folkeforbundet, som ble avløst av FN etter WW!!, og studere forbundets egne dokumenter som kan fortelle noe om hvordan rettstilstanden var den gang og fortsatt antas å være i dag og mange vil da komme frem til at, jo, Israel er i sin fulle rett til å eksistere, for det viser alle relevante dokumenter, alle uttalelser fra viktige spillere på den internasjonale arena den gang og den rettsoppfatning og juss som gjaldt, og som derfor antas å gjelde også i dag.

Jeg er helt enig i at rettstilstanden den gang er en juss som ikke forandrer seg. Man kan f eks ikke bare hoppe over vedtaket i Folkeforbundet i San Remo i 1920 og si at den jussen som den gang ble brukt den gang ikke gjelder i dag. Det ville skape kaos i internasjonal rett og rettsoppfatning og skape dyp usikkerhet og stor vilkårlighet i alle samhandlinger nasjonene imellom, hvis man skulle legge skulderen til for å få etablert et slikt syn på jussen overhode. Jussen ville da ha gjort seg selv overflødig og latt seg underkaste all slags vilkårlig makt og vold ville da ganske snart «rule supreme and alone», for å si det slik. Skrekk og gru.

Når det gjelder de bøkene jeg nevner over, tar alle de norske forfatterne tak i Palestina- og Israelproblematikken sett med vestlige øyne. Metoden går ut på å lete etter hva som er rett, hva som er riktig juss å anvende ut fra de fakta som foreligger, både på bakken og i dokumentene. Man forestiller seg at jussen, eller retten, er noe som foreligger der ute et sted, og at man kan gå mange veier frem for å komme til sannheten, dvs sannheten om hva jussen er og ikke bare hva den burde være. Jussen ligger extra nos, utenfor oss, men den lar seg finne; det virker som om man forutsetter at mennesket egentlig er blitt forsløvet (på grunn av arvesynden?) og at mennesket nå opplever den skjebne det er selv å måtte finne ut av tingene, finne ut av hva som godt og hva som galt, om hva som er rett juss og hva som ikke er det. Og dette er ofte en svært vanskelig prosess å komme igjennom og svært arbeidskrevende. Dessuten kan jo fakta i seg selv tolkes på mange ulike måter, alt etter øynene som ser, som det heter. Men hovedsaken er å finne retten: Da vil man komme frem til svar på spørsmålet: Har Israel rett til å eksistere innenfor tygge og sikre grenser? Man vil kunne finne ut hva som er riktig juss å anvende med hensyn til spørsmålet om det var rett å opprette staten Israel og om det var gal - og gjerne umoralsk - juss å angripe Israel militært i den hensikt å oppløse Israel. Men vil finne ut hva internasjonal rett sier om saken og samtidig vil man rette seg etter hva konklusjonen på de juridiske betenkningene sier om denne retten, om den kan forsvares eller om den må forkastes, med alle de konsekvenser og komplikasjoner som vil følge med på kjøpet. (Noen vil skille skarpt mellom juss og konsekvens).

 

Uansett: Jussen er noe som foreligger objektivt; men den er både de lege lata og de lege feranda; den har ikke sin rot i særinteresser, man skal være habil, mentalt distansert og nøytral. Man er ikke på sikker grunn før man kjenner jussen som noe objektivt foreliggende. Man kan ikke hjemle jussen i eget følelsesliv, egne høyst private verdipreferanser, egen familie-, klan- eller gruppeinteresser. Den avgjørende rettskilde kan ikke ligge i emosjonene og den rene lojalitet til de egne. Å finne jussen er omtrent som å finne Gud, lete seg frem til sannheten, en «størrelse» eller en midlertidig ukjent faktor X, om man vil, en «enhet» man vet er god, sann og rettferdig, ja, egentlig kjærlig. God is love!, med andre ord. Ikke «love is God». Det er en god kristen tanke. Jeg tror at dette har sammenheng med at den kristne Vesten er gjennomsyret av – nå underbevisste – forestillinger eller tro på arvesynden. En slik oppfatning er totalt fraværende i islam, noe vi vil forsøke å belyse konsekvensene av, både for jussen og for forholdene på bakken, i det følgende. For hvor skal muslimene lete etter sannheten, skjønnheten og det gode hvis mennesket selv ikke har arvesynd og er blitt mer eller mindre fremmed overfor Gud og de nevnte attributter? Jo, muslimene kan gå til Boka, dvs Koran. Det fins ingen sannhet, ingen godhet, ingen rettferdighet utenfor denne boken. And that’s all. And that’s Allah. Den beste samvittighet får den som følger boka mest til punkt og prikke. Den beste samvittighet blir her selve sannheten. Men er dette sannheten? Hvor finne da retten og rettferdigheten, dvs jussen i egentlig forstand?

 

Vesten er imidlertid i ferd med å miste sin arvesynd og hvordan den påvirker oss fremdeles i våre lyse og mørke irrganger, enten vi vil det eller ikke, enten vi er det bevisst eller ikke. Vi ser dette gjenspeile seg i jussen på mange områder. Postmoderne juss leter ikke etter den sann juss utenfor mennesket, men tvert imot bare i de menneskelige relasjoner og kontekster der og da. Sannheten blir dermed relativ. Noe som var rett i går, er galt i dag. Identitet bestemmer og trumfer juss. Se her om grunnskadene innen toleranse og relativisme og om Trump og Dagens hypemagikere og  om hvorfor Trump vant - mye filosofi og om hvorfor Trump ikke tapte - om bl a amerikansk postmoderne juss (en mustread, alle sammen).

 

I moderne vestlig juss er med andre ord arvesynden mer eller mindre tapt, akkurat som troen er det, og uten synd, reduseres menneskets status i skaperverket, uvegerlig. Vi bli til og med mer og mer likestilt med dyrene, for ikke å si den rene materie. Et sted utenfor mennesket sted å lete, fins ikke lenger. De finale årsaker forsvant som dugg for solen. Hvordan finner vi – det postmoderne mennesket - tilbake? Hvem kan svare på spørsmålene: Hvorfor er vi her? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi hen? (Mange stiller disse spørsmålene i fullt alvor, - i påskefjellet).

 

Postmoderne juss og samfunnsvitenskapenes tenkemåte har mye til felles med islamske tenkemåter. Muslimene gjør seg helt avhengig av en rigid bok, som ikke må utsettes for terapi, i den tro at de er fleksible og kreative; «vi» andre gjør oss avhengig av rigide mennesker i den tro at dette er den enste måten å bli fri og autentisk på, ved å trenge til mer og mer terapi.

 

For å lytte noen sekunder - før vi går videre-  til noen setninger av Mark Durie: At this moment in history, the people of Western nations do not share a consensus about the basis upon which to ground morality. Does cherished human life begin at conception or at birth? Is euthanasia a kindness or murder? Is gender a personal choice or a genetically determined scientific fact? Why is it wrong for one person to better his/her own situation at the expense of another?

Such questions cannot be answered by science or the materialistic worldview that has become so dominant in the West.

One of the reasons that Islam is attracting converts among Westerners is that it offers moral certainty. There is evil and good, determined by God, and humans have the responsibility to promote and, as far as they are able, to implement what is good with their own hands. Seen from this perspective, the good they are to promote is Islamic Sharia.

Muslims have every right to promote their views in the political arena, and it is understandable that politicians will court their votes. But Biden’s endorsement of a hadith that promotes the divine duty of Muslims to command and forbid, to compel and prevent, is shameful.

Endorsing Sharia, as Biden did on this occasion, even if done tacitly and unwittingly, inaccurately reduces Muslim political concerns to a religious agenda. Muslims are real people, needing jobs, security, safety, good health and a future for their children. Politicians would be wise to court the Muslim vote on the basis of the humanity of Muslims, not their religion. Joe Biden Courts Islam, not Muslims

 

Her følger noen uttalelser fra muslimer i et av verdens heteste kampområder i dag i Midtøsten, uttalelser som forteller like mye om de som har kommet med uttalelsene, som ikke bare er vanlig politisert retorikk, men som sier like mye drøss om «han som står bak» dem:

”Hvis vi hadde søkt hele verden for en person som var mer feig, foraktelig, svak og ynkelig psykisk og i ideologi og i religion, så ville vi ikke finne noe bedre eksempel enn i jøden. Legg merke til: Jeg sier ikke israeleren … ”: Leder i Hizbollah, sheik Hassan Nasrallah, 2002

”Alle jøder må gjøres til måltavler … vi lover våre muslimske brødre at vi vil gjøre det beste vi kan for å skade jøder i Israel og over hele verden, med Allah’s hjelp og ifølge Hans påbud”: Nestleder i al Qaida, Ayman al-Zawahiri, 2008

”Jøder er jøder. Om de er arbeiderpartiet eller Likud, så er jødene jøder. Det fins ingen moderate blant dem og de er alle løgnere. De er alle ute etter å forfalske sannheten, mens vi er de som har sannheten … de er terroristene. De er det som burde slaktes og drepes, slik Allah befalte: Bekjemp dem: Allah vil torturere dem med vår hjelp og skal ydmyke dem og Allah vil hjelpe dere å overvinne dem og slik lindre de troendes sjeler … jødene er som en fjær: Når du setter foten på den, vil den ikke bevege seg. Men hvis du løfter eller beveger foten fra den, så vil den skade og straffe deg … det er forbudt for dere å vise noen medynk med jøder, og dette gjelder overalt og i alle land. Før krig mot dem overalt hvor dere finner det tjenlig. På ethvert sted dere finner dem: Drep dem!” : Sheik Ahmad Abu Halabaya på et opptak fra Gaza i 2000 i Gaza City moske.

”Hvis jødene skulle overlate Palestina til oss, ville vi da begynne å elske dem? Selvsagt ikke. Vi kommer aldri til å elske dem. Absolutt ikke. Jødene er vantro – ikke fordi jeg sier det, og ikke fordi de dreper muslimer, men fordi Allah sa: ”Jødene sier at Uzair er Allah’s sønn, og de kristne sier at Jesus er Guds Sønn. Og dette kommer fra deres egne munner. De tar etter det som ble sagt av de vantro fra før. Måtte Allah bekjempe dem. Hvor forvridde de er. Det er Allah som sier at de er vantro. Dere bør først av alt tro at jødene er vantro og at de er våre fiender. De er fiender ikke fordi de okkuperer Palestina. De ville ha vært fiender uansett om de okkuperte noe land eller ikke. Allah sa: De troendes mest fryktsomme fiender er jødene og flergudsdyrkerne … dere skal vite (må tro) at jødene aldri vil slutte med å bekjempe og drepe oss. De kjemper ikke for å ta i besittelse land og sikkerhet, slik de hevder, men for religionen deres … og slik er det. Vi skal vite at vår kamp mot jødene vil vare uendelig og den vil ikke ta en ende før det siste slaget står … dere skal vite at vi skal kjempe, slå og tilintetgjøre dem, inntil det ikke fins en eneste jøde mer på jorden. Og det er ikke jeg som sier dette. Profeten sa: Dommedag vil ikke komme før dere nedkjemper jødene og dreper dem. Jødene vil da gjemme seg bak trær og steiner, og trærne og steinene vil rope ut:”Åh, muslim, slave av Allah, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham – bortsett fra Gharqad-treet , som er det treet som tilhørere jødene”. Jeg hører at de er i ferd med å plante mange av disse trærne nå.  Og når det gjelder dere jøder  - Allah’s forbannelse hviler på dere. La Allah’s forbannelse hvile over dere, dere hvis forfedre var aper og griser. Dere jøder har sådd mye hat i hjertene våres, et hat vi overfører til våre etterkommere … dere vil ikke overleve så lenge det finnes en igjen av oss … måtte Allah’s forbannelse være over dere … åh, Allah, måtte han bringe forbannelse, straff og lidelser over dem. Vi ber deg, Allah, om å omskape dem igjen slik at muslimer kan glede seg over at de på ny er blitt aper og griser. Dere jordens svin! Dere dreper muslimer med det kalde svinet (blodet) deres … : Egyptisk lærd Muhammed Hussein Ya’qoub på Al-Rama tv i januar 2009.

Videre:

«Det er muslimene som er Moses’ arvinger, pbh, og arvinger til den virkelig Tora, den som ikke er blitt endret. Muslimer tror på alle profetene, inkludert Abraham, Moses, Jesus og Muhammed … , hvis Moses etterfølgere er blitt lovet en rett til Palestina i Toraen, så er muslimene den mest verdige nasjonen til denne retten … Kom, la meg fortelle deg hvem jødene er. Jødene har løyet om Skaperen og skaperverket. Jødene er profetmordere og de bryter overenskomster og Allah sier om dem: Hver gang de lover å holde noe under ed, så vil noen av dem bryte den; de fleste av dem er vantro. Dette er jødene: Utsugere og krigshissere. De vil frata deg alt, både denne verden og religionen.

Profeten sa: Enden vil ikke komme før muslimene og jødene bekjemper hverandre til jøden gjemmer seg bak et tre og en stein. Da vil treet og steinen si: Å, du muslim, det gjemmer seg en jøde bak meg, kom og drep ham. Den som påstår at det vil bli varig fred mell0m oss og jødene er en vantro. (Osama bin Laden, sitert og oversatt fra The World upside down, s 167 ff, av Mellanie Phillips)

Tenk her over hva Ibn Warraq sier: "Flerkulturalistene mangler evne til kritisk tenkning og de er i dypere forstand mer rasistiske enn de rasistene de hevder å bekjempe", s 501 ... og "det finnes moderate muslimer, men islam i seg selv er ikke moderat. Islam er en fascistideologi. Det er ingen forskjell på islam og islamsk fundamentalisme ... ikke en vesensforskjell" ... s 514

al-Bannas’s – stiftere av Det muslimske brorskapet - adopsjon av fascistiske prinsipper:

1) Førerprinsippet, hvor alle medlemmer i Broderskapet skal avlegge en personlig ed til al-Banna. 2) Organisasjonen skal oppfattes som en avant-gard. 3) Kultens fokusering på døden som instrument. 4) Demokrati skal tjene som instrument for maktovertakelse. 5) Tydelig antisemittisme eller kamp mot jøder som jøder

al-Banna: Degradering og tap av ære er et resultat av kjærlighet til denne verden. Derfor: Gjør klar for jihad og begynn å elske døden … døden er en form for kunst, den mest sublime form for kunst når den utøves av en dyktig kunstner.

Abdullah Azzam, bin Ladens lærer: Historien blir ikke skrevet annet enn i blod. Ære bygges ikke opp til sine høyder uten hodeskaller. Ære og respekt kan ikke bygges på et fundament annet enn av lik og krøplinger. (s 154 i Sørensen, Hagtvedt og Steine, Høyreekstremisme). Se her under etiketten Synden og syndene 4

Ovenfor ser vi noe av rettsgrunnlaget visse muslimer bygger på når de skal forholde seg til jøder, og jeg sier rettskilden og rettsgsrunnlaget, - det juridiske fundamentet - for det er det det dreier seg om: Det hjemles direkte i Allah, (ikke Gud)! Men dette er et faktum mange i dag glatt overser. De vil ikke høre om det, ja, de tror de kan lukrere godt mentalt og strategisk-emosjonelt korrekt å kalle de som påpeker dette for rasister eller islamofobe. Disse menneskene har ikke noe forhold til noen gud. De har satt seg selv opp som bedrevitende guddommer; en større forfengelighet og et større hovmod skal man lete lenge etter opp gjennom historien. Men vi må gå videre, og det skal bli verre, mye verre:

Allah pusher på, og en rettroende og spesielt from muslim skal legge dette til grunn, når det kommer til mennesker generelt, mennesker som ikke er muslimer:

La oss begynne med begynnelsen og vi spør: Hvor ofte har ikke noen og enhver av oss tenkt som følger om ”de andre”:

- Sannhet betyr ikke noe for dem.

- De lyver støtt.

- De er syke på sjela.

- De er urostiftere.

- De bedrar.

- De er ”døve, stumme og blinde”.

- De evner ikke å forstå.

- De er materialistiske.

- De er uretferdige.

- De stjeler .

- De forfører uskyldige.

- De er ute for  å drepe og skade.

- De forfølger oss.

- De er hensynsløse og uvitende.

- De er arrogante.

- De innbiller seg at de er bedre enn oss.

- De er ute etter å skade oss.

- De forsøker å lure oss.

- De tror at de kan lure skjebnen/Gud. 

- De vil ikke forstå.

Vi kan ikke gi oss her. Har vi først sagt A så må vi si B og det vi kommer til å si er følgende, i pakt med guddommelig lov, en lov som er nedskrevet og nedsendt en gang for alle av Allah, som ikke er Gud, OG hans profet, som ikke er noen profet, og det er denne faktiske og normative lov, som blir stående for alle fremtid uten unntak og uten mulighet for forandring, (mange muslimer vi selvsagt ta avstand fra Allah’s uttalelser, dvs påbud, her):

- De bryr seg ikke om sannheten. (2:6)

- De er løgnere. (2:8)

- De vil lure Gud og de troende. (2:9)

- De har en sykdom i sine hjerter. (2:10)

- De er ufredsskapere. (2:12)

- De bedrar. (2:14)

- De er døve, stumme og blinde. (2:18)

- De er så dumme at de bare registrerer lyden når man roper til dem, uten å forstå. (2:171)

- De er materialistiske. (2:212)

- De er uretferdige. (2:254)

- De stjeler andres eiendom. (4:161)

- De misleder folk. (3:149)

- De konspirerer for å drepe og skade. (8:30)

- De forfølger en pga tro. (14:13)

- De er uoppmerksomme/ignorante/hensynsløse. (21:97)

- De er arrogante. (29:47-55)

- De følger innbilninger. (54:3)

- De forfølger. (54:9)

- De lurer mennesker. (59:16)

- De har gitt fra seg evnen til å forstå. (63:3)

Allah's lov i virksomhet i Norge?

Se spencer jw:

The Qur’an depicts the Jews as inveterately evil and bent on destroying the well-being of the Muslims. They are the strongest of all people in enmity toward the Muslims (5:82); as fabricating things and falsely ascribing them to Allah (2:79; 3:75, 3:181); claiming that Allah’s power is limited (5:64); loving to listen to lies (5:41); disobeying Allah and never observing his commands (5:13); disputing and quarreling (2:247); hiding the truth and misleading people (3:78); staging rebellion against the prophets and rejecting their guidance (2:55); being hypocritical (2:14, 2:44); giving preference to their own interests over the teachings of Muhammad (2:87); wishing evil for people and trying to mislead them (2:109); feeling pain when others are happy or fortunate (3:120); being arrogant about their being Allah’s beloved people (5:18); devouring people’s wealth by subterfuge (4:161); slandering the true religion and being cursed by Allah (4:46); killing the prophets (2:61); being merciless and heartless (2:74); never keeping their promises or fulfilling their words (2:100); being unrestrained in committing sins (5:79); being cowardly (59:13-14); being miserly (4:53); being transformed into apes and pigs for breaking the Sabbath (2:63-65; 5:59-60; 7:166); and more.moske preken i montreal jw spencer

De ovenstående uttalelser er ganske generelle, selv om de treffer både jøde og kristen i enhver situasjon, skal Koranen og Allah tas på ordet, hvilken han blir, bare ikke tro noe annet. Noen uttalelser er mer spesifikke og har en mye klarere relevans for det temaet vi antydet i innledningen over. Ta f eks denne, som har direkte med Israel og retten å gjøre:

Fra Robert Spencer’s: The Palestinian Delusion: Oktober 5. 2018: “People could be deluded or think … that we have no way out with the jews … The liberalation of this land is a matter of faith, which will happen despite everyone. The jews leaving this land is a divine decree … the war is not only over this strip of land, as you well know the jews want everything and not just a part. They want to subjugate us, and what we be slaves to their command … “.

En uke etter, under en fredagspreken i Islamic Center of South Florida, taler imam Hasan Sabri slik:

«»Drive them out from where they drove you out”, Koranen 2. 191. “if a land is occupied and plundered, it should be liberated from its occupier and plunderers, even if this leads to the martyrdom of tens of millions of Muslims”.

Sabri latterliggjorde alt snakk om forhandlinger: «Take the Palestinian cause … it is not being plotted against with a deal the call the Deal of the Century. Why do they call it a deal? Because whoever is involved in this treason is not a man of principles. These are peddler, not men with a cause. All they want are positions and jobs. That is why for them, the cause is nothing but a deal, a matter of give and take. For them, it is nothing but a deal».

I tillegg til dette satte Sabri opp et – gammelt, men ikke så godt kjent - ideal for muslimer: «… That Palestine in it’s entirety is Islamic land, and there is no difference between what was occupied in 1948 and in 1967. There is no difference between this village or that village, this city or that city. All of it is Islamic waqf land that was occupied by force. The responsability for it lies with the entire Islamic nation, and the Palestinians should benefit from this land. If a land is occupied and plundered, it should be liberated from the occupiers … even if this leads to the martyrdom of tens of millions of Muslims. This is the ruling, (fatwa), and there is no room for discussion or concessions”.

Det som de fleste diskurs-aktører på dette området i dag overser og ikke nevner, eller evner å ta opp, er at dette idealet faktisk bygger på “sikre” rettskilder i de islamske hellige skriftene. De utgjør rettsgrunnlag eller hjemler, fundamentert i muslimens øverste og urokkelige autoritet: Allah, og dermed også i profeten, eller budbæreren, en betegnelse som er mer korrekt enn «profeten», selv om det gjør profeten til en automaton som bare siterer det han får beskjed om å sitere i f eks Koranen.

Når imamen over nevner waqf, så er dette et juridisk begrep. Det kan oversettes dårlig med stiftelse. I fransk og engelsk rett snakke man om mortemain, (død hånd). En waqf kan ikke avnhendes. Wikipedia makter ikke å forklare den store betydningen dette rettsinstituttet har i islam. Og Esposito i sin Oxford Dictionary of Islam forklarer det hele privatrettslig. Han nevner moskeer, «endowment of a certain property», - disse kan ikke brukes til annet enn det formål de er etablert på!

Få aktører i dag skjønner alvoret i dette at muslimer hjemler seg i «gud», ganske enkelt fordi man i Vesten i dag generelt og grunnleggende ikke har noe gudsforhold overhodet. «God is out» selv om mange fortsatt pukker på at «God is back» og det kommer til å fortsette sli, med uforminsket styrke.

Og hvor finnes hjemlene? Jo, her: 2. 100, 5.64, 5.82, 2. 61, 2. 91 og 3. 21. Alt her viser til de ulike surer eller «vers» i Koranen.

En annen imam sa: “The worst enemies of the Muslims – after Satan – are the jews. Who said this? Allah did”.

Også her kommer det juridiske grunnlaget, et grunnlag som altså rettferdiggjør - med guddommelig rett, altså -  at muslimer ikke bare kan hate, men skal hate jøder. Hadde deltakerne på Evinjan-konferansen vært klar over dette, ville de ikke ha uttalt seg om jødene slik de gjorde, får vi håpe. Men i dag tenker mange av oss at i dag er det muslimene «vi» hater. Vi vil ikke ha dem inn og vi er derfor antisemitter eller rasister. Vi islamkritikere kalles islamofobe og rasister. Vi skal visst være – og oppfattes som å være like ille, farlige og antisemittiske som nazistene var på 1930-tallet. (For en himmelropende galskap).

Det juridiske grunnlaget til muslimene, kommer ikke frem i de andre bøkene av de norske forfatterne jeg nevnte i innledningen. De analyserer og drøfter kun de Vestlige innfallsvinklene på jussen og hele sakskomplekset. Internasjonal rett eller Folkerett er tuftet på Vestlig rett, på det vestlige menneskesynet, den vestlige virkelighetsoppfatning og det vestlige «gudsbilde», inkl arvesynden.

Folkeforbundet som ga britene et mandat til å styre Palestina, det som senere skulle bli ett fritt Israel, sprang ut av et judeo-kristent perspektiv. Hadde politikere og jurister den gang kjent bedre til de islamske skriftene og forstått bedre islam proper, hadde mange problemer kunnet være unngått. Ved sin uvitenhet motiverte Storbritannia og de andre involverte stormakter araberne til å «stå på krava» og hevde sin allahianske rett. Ingen på San Remo konferansen hadde vel hørt om «waqf» og det faktum at et muslimskerobret land eller område aldri – ifølge Allah, Koranen og «profeten» - kan leveres tilbake til de erobrede eller noen andre, f eks hverken til FN eller Folkeforbundet som var forløperen for FN.

Det som er viktig å forstå er at muslimene bare gjør det som deres tro krever av dem og samtidig nyttiggjør seg de muligheter den gir. Alle forsøk fra vestlig side på å betvile, omgjøre og undergrave vestlig, tradisjonell og ikke-postmodernistisk juss, vil derfor være å gi fra seg trumfkortet i de fortsatte møter med islam proper for all fremtid forut.

Erobret land er for muslimene hellig land og Palestina lå innfor et område muslimene for lengst hadde erobret og hersket over i flere hundre år. Muslimene kunne ikke ut fra dette gudegitte juridisk prinsipp inngå en avtale med noen part om å gi jødene rett til å et nasjonal hjem i Palestina, dvs gi jødene på sikt rett til å etablere sin egen stat.  Folkeforbundet regnet ikke med at det fantes noe rett eller noen juss som kunne stå over det man kalte internasjonal rett eller folkerett. Dette betyr imidlertid ikke at Vesten ikke var i sin fulle rett i sine juridisk bindende intensjoner om å skape en jødisk stat i Palestina. Når Mellomkirkelig råd så går inn for å se helt bort fra San Remo-avtalen og Balfour-erklæringen med den, tar rådet parti med islam og promoterer samtidig islamsk rett som en rett som likesom skal trumfe Vestlig og internasjonal rett. Rådet støtter postmoderne rettsforståelse og relativisme. Det er både trist og en stor skam å oppleve.

Tragedien i Mellomkirkelig Råd, Av: Michal Rachel Suissa   14. august 2020, 08:54

Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

I et oppslag i bladet Dagen 10. august (papirutgaven) gjør generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd, MKR, Berit Hagen Agøy, rede for sitt syn på hva som er «gjeldende folkerett» og hvor hun mener den skapes.  Artikkelen har så mange underlige påstander og faktafeil at det bare er anledning til å ta opp noen av hennes villedende påstander.  Det tragiske er at det kan ha vært slike forvirrede tanker som har villedet bispekollegiet til å uttale seg kritisk om Israels rettigheter i Jordan-dalen.

 Utgangspunktet hennes er at hun ønsker å påtale flere innlegg i bladet Dagen som stiller spørsmål ved kirkeledernes forståelse av folkeretten » … hvor en gjentakende påstand er at Folkeforbundets fredsavtaler etter 1. verdenskrig gir Israel rett til landområdene Judea og Samaria, som utgjør dagens Vestbredden.»  Å argumentere med San Remo-avtalen fra 1920 og Balfour-erklæringen fra 1917 er et blindspor, mener hun blant annet.

 San Remo-avtalen har ingen folkerettslig status i dag, hevder generalsekretæren i MKR.  Men denne avtalen inngikk jo, i likhet med traktatene i Sèvres og Lausanne, i fredsslutningen og rettsoppgjøret etter Den første verdenskrig, og kan vel ikke slettes fra folkerettens domene uten at hele det store rettsoppgjøret går samme vei?  Man kan vel ikke i dag bare plukke ut det man ønsker fra dette historisk viktige oppgjøret og slette det man synes er upassende?  Hvor skulle da grensene gå i Europa og Midtøsten?  Hva med Syria og Irak som ble behandlet i San Remo i samme vedtak som Palestina?  Skal San Remo-avtalen slettes også for de landene?

 Vi forstår at MKRs generalsekretær gjerne vil slå et slag for FN som verdensmakt, hvor enhver politisk meningsytring utgjør «det internasjonale samfunnets syn på konflikten» som Israel «må forholde seg til.»  Det er interessant å merke seg, skriver hun, «at de som fastholder Folkeforbundets myndighet i Israel-spørsmålet, i mindre grad aksepterer vedtak i FN, som jo avløste Folkeforbundet.  I dag er det FN som representerer det internasjonale samfunns syn på konflikten,» og fortsetter: «Det er derfor nødvendig å respektere vedtak i FN og ta utgangspunkt i gjeldende folkerett om en skal finne en løsning på konflikten.»

 Det siste er vi nesten enige i, rent bortsett fra at man ikke må blande sammen internasjonale traktater som utgjør folkerett, og rent politiske meningsytringer i FN som i likhet med resolusjoner i Studentersamfunnet ikke er rettskraftige vedtak.  San Remo-resolusjonen og Folkeforbundets Mandat for Palestina er fremdeles gyldige instrumenter innenfor folkeretten, mens de mange Israel-kritiske resolusjonene fra FNs Hovedforsamling og andre organer ikke er det.  Det som styrer folkeretten i den aktuelle sammenhengen er ikke de politiske resolusjonene, men Artikkel 80 i FN-pakten som slår fast at de rettigheter stater og folk fikk av Folkeforbundet, fremdeles er gjeldende folkerett.

FN-pakten er en viktig traktat innenfor folkeretten som bl.a. slår fast at resolusjoner fattet i medhold av FN-paktens Kapittel VII er bindende for medlemstatene.  Men ingen resolusjoner om den arabisk-israelske konflikten, ikke engang Resolusjonene 242 og 2334 er folkerettslig bindende vedtak, selv om Resolusjon 242 har i seg elementer av internasjonale sedvanerettslige anbefalinger.  Den fremholder blant annet statenes “rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser.”  Dette er en rett som gjelder alle statene, inkludert Israel.  Den påpeker også «det uakseptable ved å tilegne seg territorium ved hjelp av krig,» noe som også gjelder alle stater, inkludert Jordan som på ulovlig vis tilegnet seg Judea, Samaria og Øst-Jerusalem i 1948.  Det var områder som av Folkeforbundet var avsatt til «tett bosetting» av jødiske innvandrere.

 Generalsekretæren sier at bispemøtet og Mellomkirkelig råd fastholder, sammen med de globale økumeniske organisasjonene og deres samarbeidskirker, at Israels okkupasjonspolitikk og en eventuell annektering av Vestbredden er i strid med folkeretten.  Å hevde noe annet er både faktisk feil og mangel på realitetsorientering.  Det hjelper ikke Israel, tvert imot, sier hun.

 Vi kommer ikke fra at denne proklamasjonen fra Kirkens ledelse har en underliggende truende tone rettet mot den jødiske staten og dens innbyggere.  Generalsekretær Hagen Agøy unnlater å fortelle hvor Israels politikk er i strid med folkeretten, og hun forteller ikke hvilke «fakta» som skal være feil.  Det vi får ut av hennes påstand er at «vi må se fremover mot mulige realistiske løsninger som det internasjonale samfunnet vil garantere, snarere enn å klamre oss til avtaler og erklæringer som i dag er blitt irrelevante.»

 Det kan ikke råde tvil om at de «løsninger» som «det internasjonale samfunnet» med støtte fra kirkelig hold ønsker å påtvinge den jødiske staten, bygger på de samme elementer som både FN og EU med norsk støtte har terpet på siden PLO brøt fredsforhandlingene med Israel, nemlig:

1. Internasjonal fred og sikkerhet krever opprettelsen av en palestinsk stat.
2. Denne staten bør baseres på “grensene fra 4. juni 1967” som den eneste mulige løsningen på konkurrerende krav.  FN har jurisdiksjon til å kreve at disse “grensene” blir overholdt.
3. Enhver handling fra Israels side som truer et slikt resultat, blir sett på som en overtredelse av folkeretten, og Israel er forpliktet til å samarbeide om dannelsen av Staten Palestina, basert på våpenhvilelinjene fra 4. juni 1967, og
4. Alle andre stater er ansvarlige for å sikre at Israel innfrir disse forpliktelsene.

Men ingen av disse FN/EU-kravene har hjemmel i folkeretten.  Folkerettens vilkår som gjelder selvbestemmelse for den Palestina-arabiske folkegruppen har ingen forutsetning om at dette må innfris gjennom en tostatsløsning.  Det finnes ingen «grenser fra 4. juni 1967.»  Da var Israel omgitt av våpenhvilelinjer fra en krig som ikke var avsluttet med freds- og grenseavtaler.  Resolusjon 242 erkjenner at våpenhvilelinjene ikke var «sikre og anerkjente grenser.»  Det var noe det skulle forhandles om.  De forhandlingene er gjennomført i forhold til Egypt og Jordan.  Grenseavtalene med nabostatene opphevet og erstattet våpenhvileavtalene slik at de såkalte «grensene fra 4. juni 1967» ikke lenger eksisterer.

 Truslene som rettes mot Israel og «alle andre stater» gjennom disse kravene som Kirken støtter, er i seg selv et klart brudd på folkeretten, og især på FN-paktens formål og prinsipper som utvetydig pålegger medlemstatene å avholde seg fra trusler mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller å blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor en stats egen jurisdiksjon.

 Det er de villedende og useriøse utsagnene fra Mellomkirkelig råd, bispemøtet og deres medarbeidere som er problemet i denne sammenheng.  At nettopp Kirken aktivt bidrar til å villede sine medlemmer i et spørsmål som dette, bør bekymre mange.  Vi kan dessverre igjen slå fast at disse organene, i likhet med FN og EU, omtaler og behandler den jødiske staten Israel på en nedverdigende måte som de aldri anvender på noen annen stat.  Det er en form for diskriminering som tydelig rammes av den internasjonale definisjonen på antisemittisme. Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme og  https://www.document.no/2020/08/14/tragedien-i-mellomkirkelig-rad/