fredag 7. august 2020

Dagen, Gilje og Knutby - hva kan gjøres mot hypermagi? Slippe til det juridico-religico mennsket?

 Jeg er glad for at jeg ikke er Tarjei Gilje, redaktør i Dagen, som må holde seg til noen få avgrensede spaltecentimetre når han f es skal referer fra og kommentere Knutby-saken. (Som jeg forutsetter er godt kjent nå, etter serien på NRK om saken).

Centimeterne avgrenser Giljes anliggende og tvinger ham inni det banale, inn i den rene skolestilsreportasje. Han må referere fakta, og så ferdig med det, uten metafysiske spekulasjoner, så å si, annet enn ved å referer til de han finner av eksperter.  

Og slik får Gilje ha sitt på det tørre. Leserne likeså: Mer var det ikke med den saken, liksom. La oss sove videre i den tro at det ikke kan hende med oss, her hos oss. For vi er ikke slik. Vi vil ikke ha den slags. (Her advarer Gilje faktisk i en liten attpåsleng av en setning nettopp mot denne selv-overbærende grunnholdning: Ikke her hos oss).

Poenget mitt her at dette blir for kjedelig. Gilje forutsetter at leserne er like snevre, kjedelige og lite sannhetssøkende. Man ønsker visst eller tåler visst ikke litt mer dybde. Kanskje Gilje frykter litt mer innsikt?

Hva slags nivå befinner Dagen seg nå på, egentlig? Hvis Gilje tror han presenterer på det høyeste journalistiske intellektuelle nivå, overvurderer han seg selv like mye som han undervurderer leserne. På sikt kan dette senke Dagens nivå til det et skremmende lavmål. Og på det nivået bør ikke Dagen befinne seg på. «Itte på vilkår», som man sier, vil jeg si, i en slags forskrekkelse. Jeg har tidligere skrevet en del om Giljes nivå andre steder her på bloggen og lagt ut eksempler til avskrekkelse, og til ettertanke.

Hva var det som egentlig skjedde i Knutby? Gilje har rett når han siterer en konsulent på at menigheten lot egne ord gjelde for Guds ord, se under.

Gilje nevner etter min mening det som kanskje er selve kluen til å forstå «Knutby»: Opphøyelsen av Åsa Waldau til «kristi brud».

Hva mente man med «kristi brud»? Skulle man tolke det bokstavelig?

 Så vidt jeg har forstått, har ingen frem til nå klart å legge frem tekstbevis på at et slikt ekteskap kan finne sted. Hvis det var tekstbasert, ville man vel kanskje ha hørt flere historier om ulike «kristi bruder» opp gjennom kirkehistorien. At forestillingen og forventningen om at hennes trosforhold til Kristus skulle fullbyrdes i virkeligheten, nærmest på formelt riktig vis, kom frem i intervjuet med Waldaus sønn, som fortalte at han begynte å lure på hvor hans egen plass i dette landskapet var, - jeg tror han lurte på om Kristus etter bryllupet kunne bli å anse som hans kjødelige «far», til fortrengsel for hans virkelig kjødelige far. I seg selv en gripende historie for et mindreårig barn. Menigheten kan ikke ha snakket om dette, for ellers ville gutten antakelig fått et «korrekt svar».

Åsa Waldaus egen rolle i menighetens tragiske utvikling mot utroskap, vold og drap, kom ikke mye frem i det store bilde. Hun skriver i et brev til svensk tv en slags apologi og det vises et kort glimt hvor hun uttaler noe slikt som at de av menighetsmedlemmene som ble straffet, faktisk fortjente straffen, på menighetens premisser og på grunnlag av den kontrakt man mente forelå mellom menighet og «bestyrelse», men man går ikke inn på dette.

 Jeg har kanskje misforstått, men de som laget dokumentaren burde ha klargjort disse punktene på en grundigere måte; det kan ha vært teologi her som faktisk rettferdiggjorde handlingene, (rent snevert biblisistisk). Så vidt jeg forstår fins ingen teologi som rettferdiggjør å oppfatte «kristi brud» som et gyldig begrep ut fra Bibelen, hvis man da ikke tolker det helt «åndelig», og hvor det da faktisk kan tenkes at det fins tusener av kvinnelig kristne kvinner som enten har vært eller kommer til å bli «kristi brud» på ordentlig, sett i en slags konkret kjødelig forening, noe som igjen vel forutsetter at Jesus faktisk er «kommet igjen», i form av Gud inkarnert i den kjødelige Jesus.

Hva kan forklare menighetens utvikling? Her kan anføres mye psykologi: Det dreier seg om maktspill. Noen utnytter noen i kraft av sin posisjon. Noen må utrenskes skal menigheten beholde sin «renhet» etc. Her dreide det seg om kyniske beregninger noe som resulterer i drap. Sex antas å være en mektig drivkraft. Man lyver, forstiller seg og lar hykleriet gå for sannhet. Man spiler på frykt. Straffemetodene er harde. Man underlegger seg regimet uten å protestere, ja, uten å reflektere. Frykten for å miste tilhørigheten er sterkere enn å avsløre humbuget og brutaliteten, en ikke helt fremmed mekanisme.

 Det er gjort mange studier på gruppepress og folke er trolige til det utroligste, bare de slipper å bli utstøtt. Her finnes det mekanismer i virksomhet, som man skulle tro de fleste i ledelsen var klar over og som man kunne forvente de vill forsøke å motvirke, men den gang ei.

 Jeg kan ikke tro annet enn at mange i ledelsen faktisk helt fra starten av så og forsto at noe var galt fatt, men at de kom inn i en alvorlig og slavebindende kognitiv dissonans, en dissonans man ironisk nok bruker «kreativt», i og med at menighetene synes å blomstre. Drapsmannen ble bl a karakterisert som en kreativ type, - en stor ressurs! – før saken ble opprullet. (I et annet intervju som ikke kom med i dokumentarserien, skryter drapsmannen i fengselet selv om at han klarte å forføre flere kvinner i menigheten, men visstnok ikke Åsa Waldau selv, selv om det var nære på).

I de store og hele ser menigheten ut til å fundert sin tro på at medlemmene ikke var «synder og frelst samtidig», men på at de (kun) var frelst og derfor stadig under helliggjørelse, under ledelse av den høyeste autoritet: «de eldste».

Menigheten ble dermed ikke styrt av det jeg vil kalle et juridico-religico-paradigme, men et totalitært tyranni drevet av «de korrekte emosjoner». Her hausset hypermagikerne og deres servile følgere hverandre opp i beste «emosjonelt korrekte stil og modus» samtidig, et modus som bare «spiste flere og flere av sine barn», og jo mer intenst dette «monsteret» spise, åpent og kravstort, jo lenger skred «revolusjonen» frem mot den fullstendige avsløring og kollaps. (Når så de skyldige i ettertid fremstår som angrende syndere, er det grunn til å være på vakt. Det er faktisk moralsk forsvarlig å hevde at disse menneskene var med på leken helt fra starten av. og at de kanskje hele tiden virkeig var sitt ansvar bevisst. De ble - eller ble gjort til - maktglade pådrivere, de beste medspillere. De besrkev seg selv som ressurssterke, talentfulle osv. De trodde ikke at noen kraft overhodet ville være i stand til avsløre dem selv. Det kan bare spekuleres på hvor langt disse menneskene til slutt hadde vært villig til å gå, vel vitende at de var med på noe grunnleggende usunt og galt. At de nå i etterkant så glatt innrømmer sine «feil» og ber om tilgivelse, vitner om at de allerede før avsløringen visste med seg selv noe de ikke var i stand til å ikke-vite, se om hva «Budzi» sier, under).

 De overså – i realiteten - menighetens juridiske stilling og så samtidig bort fra den religiøse dimensjonen som et nødvendig korrelat til relasjonen til Gud. Hele menigheten ble følgelig styrt på grunnlag av rent sekulære premisser og hverken av Guds lover eller de lover samfunnet rundt ble styrt av. (Fosmo uttalte på et et tv-opptak at han gikk inn for å tillate at barn ble fysisk tuktet, selv om lovverket forbød fysisk avstraffelse. Menigheten var da på vei til å bli selvstyrt og seg selv nok eller en slags stat i staten, kan vi si: Hverken Gud eller lovlige myndigheter kunne styre menigheten, bare menigheten selv. Menigheten hadde da underlagt seg sitt eget autokrati og blitt en ondsinnet korporasjon, se nærmere klargjøring under ).

Under påskudd av å hjelpe, ila myndighetspersonene i menighetene strenge straffer, tilsynelatende for å hjelpe, ja, for mer enn bare å hjelpe: Her dreide seg om «frelse» og helliggjørelse. Her hjalp man altså ved å påføre smerte, og ikke bare mental smerte, men fysisk. Trusselen om utstøting lå i luften; det var ikke plass til «syndere». Her var faktisk alt sekularisert og sekten i og av seg selv hadde erstattet både Gud og juss med seg selv som øverste autoritet og fundament.

 En invertert variant av dette finner jeg i det jeg kaller «müncher»  i hatprat og hypermagi - Blanchard - her. Ved å påføre smerte, tilraner hypermagikerne seg selv en ekstra magisk verdi eller kraft, som i synergi tjener til å befeste og øke ledelsens kontroll og makt. Her er den juridico-religico dimensjonen helt fraværende, forholdet til Gud og til den juss som naturretten setter, blir irrelevant og uten hjemmelskraft. Det eneste gyldige kraftsentrum finnes bare i hypermagikerens hode og karakter eller kjødeliggjorte type. Hypermagikerens menighet er dermed blitt selvtilstrekkelig. Den har tilranet seg en enestående asietet. Her gjelder bare ego-egico, for å si det på den måten, og dette oppfattes nå som selve redningen og den eneste virkelig eksisterende eksistensielle og emosjonelle trøst for sektmedlemmene.  

 Andre hypermagikere påfører de ofrene de fronter og som de overfor omverdenen offentlig og intimt forsikrer om at de støtter og hjelper fullt og helt, en smerte som angivelig skal være påført dem av andre enn hypermagikeren selv. Offer og bøddel er nå begge blitt hypermagikere. Begge magikerne tror – og «vet» - at de høster den høyest mulige personlig gevinst jo mer de hjelper og støtter hverandre, på helt ulike premisser og med helt ulik motivasjon, men faktisk og objektivt uten at offeret ber om slik hjelp og oppmerksomhet. Hypermagikeren har lykkes i å skape et behov i sitt offer som gjør offeret avhengig både av hypermagikeren personlig og hans hypermagiske metode og kraft. Både hypermagikerens evne eller ferdighet til å suggerere og den suggererte parts mottakelighet for en slik påvirkning, ser ut til å vokse i synergi i denne prosessen. Begge går mot et klimaks i et møte eller i et sammenfall som lett kan manifistere seg som en legitimering av bruk av vold, (sml Mason-saken i USA).

 Ofrene settes med andre ord inn i et avhengighetsforhold til seg selv, dvs til de hypemagiske forestillingene – men ikke til bevisst formulerte trossetninger - de har arvet fra eller sympatisert seg til fra hypemagikeren eller bøddelen. Hypermagikeren «vet» da at hans/hennes sosiale posisjon bare kan «booste» enda mer, jo mer edel han/hun/de kan få andre til å tro at de virkelig er så gode og selvoppfordrende som de virker og synes som å være.

 Hjelpen baseres på et vikariende motiv og hvem er vel ikke interessert i å «hjelpe», sånn i sin alminnelighet? Begge hypermagikere – på hver side av aksen offer bøddel -  vet at straffen for dem som avslører spillet og motivene, risikerer harde straffer både fra «hjelpekorpset» selv, og fra store deler av den emosjonelt korrekte overflatiske og servile omverden, både i menigheten og utenfor, altså. De vet at gruppemekanismen arbeider for dem. Alle har jo selv involvert seg og investert av sitt overskudd og sin kreativitet og denne merverdi er få villig til å gi slipp på frivillig og bevisst.

Det største offeret for den hypermagien som drev menigheten, var den unge kvinnen som utførte selve drapet og drapsforsøkene. Vi fikk bekreftet hvordan hun ble systematisk manipulert over lang tid. Hun var det mest tragiske offeret, nest etter den som ble drept, selvsagt. (Hun ble med rette ikke frikjent i den påfølgende rettssaken).

 Her utnyttet hypermagien et svært svakt ledd, et «ledd» som faktisk trodde at hun kunne hjelpe, ved å hjelpe hjelperne, dvs menigheten og spesielt de eldste i menigheten, og at denne hjelpen faktisk ble pålagt henne av Gud selv. (Hun skal ha blitt diagnostisert i forbindelse med den etterfølgende rettssak av sakkyndige som lettpåvirkelig og med personlighetsforstyrrelse.

Her var det både det juridiske aspektet og det religiøse aspektet, slik jeg ser det, helt fraværende. Her gjaldt bare «ånden» og emosjonene, som sprang ut av menigheten selv, en ånd som måtte mates og fetes opp av medlemmet selv skulle den fortsatt ha sin eksistensberettigelse og legitimitet. Her gjaldt bare de «åndelige» relasjonene; den fysiske kontakten eller sexen var bare en funksjon av det åndelige, et instrument for å kunne forsterke helliggjørelsen.

 Synden som sunn forestilling, realitet og faktisk helbredende mellomledd mellom ånden og gud ble her forlatt: Den synden som bare kan overvinnes via et fundamentalt juridisk forhold til den nåderike Gud, en nåde med utspring i Gud selv, ikke i menneskets psyke og emosjon, og samtid kombinert med et reflektert trosforhold til Gud, ikke først og fremst et (usunt og ofte hysterisk eller manisk emosjonelt forhold til den samme, et sunt og «adekvat» forhold som krever kognisjon eller fornuft som en buffer mot å bli overveldet og oppslukt av «ånden», som jo her overstyres av «de egne behov», den egne nå iboende og høyst doxologiske magi eller hypermagi, som jeg kaller det.

Knutby, slik den utviklet seg, kan tas som et eksempel på selve urmyten: Den «vrangtro» at det kan stå i menneskets makt selv å bli lik Gud, og, - ikke minst – at det ontologisk sett kan bli lik kjærligheten selv.

Og med en slik vrangtro følger den innbilning at jo mer åndelig man er, jo mindre juridisk ansvarlig tror man at man blir, hvilket jo er en grov illusjon og en stor tragedie. «Jo mer ånd, eller jo mer åndelig man tror man er, jo mindre ansvar» er et credo som spiser seg selv og fører mange inn i ufattelige ulykker på det individuelle og kollektive planet.

 Et sunt demokrati og en sunn tro finner seg derimot uttrykk i demokratiet, ikke i emokratiet. En sunn tro kan ikke være hypemagisk motivert, (selv om en slik «tro» er aldri så sekulær, slik som i humanismen eller i humanetikken). En sunn, levende og kreativ tro må være fundert både i det juridiske og det religiøse samtidig, enda så «scizofrent» dette kan høres. Hvis den splittes og overtas ensidig av «ånden», blir det snakk om hypermagi og da en tro uten det verdslige og åndelige aspektet, uten det juridiske og religiøse fundamentet, uten det juridico-religico mennesket, slik jeg forsøker å forklare det.    

 Tarjei Gilje skriver at Knutby kan skje hos oss. Og det er sant og visst. Det kan til og med skje i fullstendig avkristnede og fullstendig åndsfrie miljøer.

Knutby-saken rystet mange, skriver Gilje, også i Norge, da den ble kjent i 2004. Drapet på Alexandra Fossmo og drapsforsøket på naboen Daniel Linde gjorde at pinsemenigheten i den svenske bygden omkring fire mil øst for Uppsala ble kjent vidt og bredt.

 Etter hvert ble både teologisk vanvidd, manipulasjon og maktmisbruk, ispedd seksuelle privilegier for lederne, gjenstand for omfattende offentlig oppmerksomhet.

Helge Fossmo, som var pastor i menigheten, ble fengslet. Men livet i sekten fortsatte. Nye ledere tok over, stadig i nært samarbeid med Åsa Waldau, også kjent som den personifiserte «Kristi brud».

 Nå i sommer har NRK formidlet den rystende dokumentaren som Sveriges Televisions program Uppdrag Granskning har laget om den nå nedlagte menigheten i Knutby.

Gilje er opprørt og forsikrer om at han er god og korrekt: … Et skrekkvelde blir rullet opp. … Etter hvert ble fellesskapet mer og mer lukket, og den indre justisen stadig tøffere. Det innerste lederskapet tok på seg rollen som den enkeltes dommer, og fortalte hvem av medlemmene som til enhver tid var «rett» og hvem som var «feil».

 … En av kvinnene i dokumentaren forteller om hvordan hun måtte overlate sitt lille barn til en annen familie i menigheten, siden moren angivelig var uegnet til å ta vare på henne. Barn opptrådte som dommer overfor andre barn, og de barna som ble stemplet som «feil» levde med frykten for helvete nært innpå livet.

«Vi ble programmert til å legge bort det indre kompasset vårt», sier «Maria», en av dem som var tett på Åsa Waldau og flere av de andre lederne. I dag undrer hun seg over hvordan den gradvise nedbyggingen av hennes egen dømmekraft kunne finne sted, og hva hun dermed fant seg i.

Peter Halldorf … spør om det ikke er forsvaret av en «fundamentalistisk lesning av Bibelen som er roten til tragedien i Knutby». Halldorf etterlyser en mer grunnleggende selvransakelse fra dagens pinseledere.

 …. Allerede i 2005 skrev han i boken «Ånd og bokstav» at «Bibeltro som ideologi, ender i en bakevje. Rykket løs fra en historisk sammenheng, en tradisjon og et fellesskap der lovsang og liturgi, sjelesorg og eukaristi (nattverd, red. anm.) utgjør den selvsagte åkerjorden der troen blir lutret og finner næring, risikerer Bibelen å bli en farlig bok. Alt kan forsvares med skriftord.»

Se vår utmerkede artikkel om puritanere, fundamentalisme - biblisisme, bibelsitering, og faren for borgerkrig i islam og kristendom her. Og se også - ikke minst- vår analyse av Agapen som Livets Tre, ikke som en mulig subejktivistiske eller solipsistisk-narsissistisk tilegnelse av Paulus Kjærlighetssalmen i første brev til korinterne 13: Om jeg taler med menneskers og englers tunger,

men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle …

Om Kjærligheten,  - Agapen - , godheten og Livets Tre

Apologeten Stefan Gustavsson går i rette med Halldorf og skriver at «Problemet i Knutby var ikke Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord eller en viss tolkning av den. Problemet var at pastorene lærte forsamlingen å tro at deres ord var Guds ord».

 Gilje skriver videre: Ut fra intervjuene har Gustavsson utvilsomt rett i at lederskapet i Knutby Filadelfia fikk en posisjon de ikke burde hatt. Det var opplagt en usunn karismatikk som preget menigheten. Men det er likevel verdt å reflektere over om denne diagnosen lodder dypt nok.

 Og hva er så dypt nok for Gilje: … hvis man gir Peter Halldorf rett, utfordrer det etablert praksis i både frikirkelige og lavkirkelige miljøer. … medlemmene der var vanlige mennesker. Ingen av oss har grunn til å heve oss over dem og tenke at dette ikke kunne skjedd med oss, om vi befant oss i feil miljø over tid.

 Gilje søker eksperthjelp: Som psykolog Kari Halstensen ved Modum Bad sa til Dagen i forrige uke, skriver Gilje: «Vi har alle et sektmedlem eller en ekstremist i oss. Det kan skje ting som fører oss inn dit.»

 Her får vi en kraftsalve fra Gilje: Dømmekraft kan bygges opp, men den kan også bygges ned. Og individualisert bibelbruk, kombinert med en karismatikk som i stor grad bygger på følelser, eller på det intuitive, bærer i seg en kime som kan utnyttes. Derfor bør vi ikke avslutte debatten om Knutby eller lignende miljø for raskt.

Vi er enig med Gilje, men vi har en mer sammensatt tilnærming:  Se noen av våre tanker om hypermagi her og her om hypermagi og det juridico-religico mennesket og Er Gilje hypermagiker? Om hatprat, "müncher" m m og Når de gode må produsere sine ofre og  Kristne redaksjoner, feighet, islamkritikk, og se her: se om Morken og Dagen her og se her: Er det snart dagen for Dagen? og Gilje og Morken - samme alen?

Når Gilje nevner «følelser» her, tror vi litt i vår innbilskhet at han kanskje har lest våre tanker om «emokratiet» og tilegnet seg en viss «merverdi på tingene» ut fra dette: EMOKRATIET

Gilje: … Pingst-leder, Daniel Alm forteller om hvordan det etter hvert ble brudd mellom den svenske pinsebevegelsen og Knutby-menigheten. Journalisten spør om Pingst burde valgt en annen tilnærming.

Giljes moralske innsikt: Når man står overfor et miljø som Knutby, vil refleksen både fra storsamfunnet og fra oss i pressen være å gå til deres overordnede og forvente klare svar.

… pinsebevegelsen har også en egeninteresse i å markere tydelig avstand til Knutby. Men med tanke på dem som fortsatt befant seg på innsiden av dette miljøet, er det ikke gitt at det sterke offentlige søkelyset gjorde det lettere å reflektere kritisk …

Gilje gjør seg noen alvorlig tanker og vet hva som er rett og galt: Ytre kritikk kan føre til indre samling også i sunnere sammenhenger enn Knutby Filadelfia. … ledere som vil gå dialogens vei fremfor konfrontasjonens, risikerer å bli oppfattet som svake … Derfor trengs det både mot og utholdenhet for å både formidle tilstrekkelig tydelig hva som er rett og hva som er galt, og samtidig lytte …

Gilje vet og kan: De farlige lederne kommer kanskje aldri til å forstå rekkevidden av sine egne handlinger … (0gså her er vi enig med Gilje).

 Både religiøse og politiske miljø kan utvikle sekteriske trekk. Den faren kommer ikke til å forsvinne. Frykten for å bli assosiert med slike miljø kan føre til at man tar for lett på den kontinuerlige oppgaven det er å sikre åpenhet og respekt for den enkelte … Kostnaden ved å overse denne faren kan bli veldig høye, skriver Tarjei Gilje.

 Her følger vår generell kommentar, etterfulgt av noen linker som kan gi en viss bakgrunnsmusikk og bli en liten stemme i den større harmoni, som i dag kan synes mer som en tragedie, enn som en harmoni, og mer som øredøvende og illevarslende trommeslag i gatene på en søndag morgen, enn som klokkeklang fra kirkespir, eller som en søte godnattsang i barnets og eventyrenes verden:

 At der ble begått overtramp og forkastelig ting i Knutby, er hevet over tvil. For mitt vedkommende er det imidlertid mer interessant å fokusere på mulige årsaker og på mulige innfallsvinkler inn til større forståelse for hvorfor det ble mulig.

Kan vi forstå Knytby ved å trekke inn teorier om samvittigheten og hvordan den formes, hvor den eventuelt kommer fra, hva den måtte bestå i, og av, og spørsmålet om hvor den eventuelt vil ta veien? Vil teorier

 Wesley, samvittighet, synd, taqwa og plikt til å hate, Syndene 13

 Gule definerer islam i seg selv som ekstremisme?

 Forsøk på begrepsavklaring: Kommunitariansime består kort sagt av minst tre «ting»: Demonisk, ansvarlig og narrativ kommunitariansme. (Jeg trekker her på J. Budziszewski):

Demonisk kommunitariansime:

 Eksempler er f esk Tyskland under nazismen og Hitler hvor man den gang betraktet samfunnet i seg selv som verdienes og sannhetens kilde. Dette resulterte i et avguderi som krevde blodoffer på en skala historien sjelden ser maken til. Staten – «kommunen» -  ble tillagt guddommelige egenskaper både som lovgiver, utøvende og dømmende. Denne tredelte staten ble tillagt en enhet man ventet seg «alt godt av», på fortest mulig tid og hvor ethvert virkemidler som kunne styrke, bevare, utvide og øke denne statens makt og innflytelse, dette uhyret, ble tillagt guddommelig legitimitet. Det utviklet seg et uhyre med en egen agens det var umulig å tøyle før det var for sent og die Untergang var et faktum.

Men var tyskerne monstre? Nei, det var at deres verditeori gjorde alle til monstre som lever nazi-idelogien ut i sin fulle, logiske konsekvens.

 Det sier seg selv at kristendommen står som et radikalt motstykke til denne formen og dette grunnlag for kommunitarianisme, særlig når denne gis et skinn av kristen legitimitet.

Løgnens makt kan bli stor der den skjuler seg selv bak sannheten og kler seg i dens kappe.

Verdier blir ikke nødvendig vis gode bare fordi de de oppstår genereres i en kommune, altså et samfunn. Derfor vil noen (Etzioni) f eks hevde at kommunale verdier må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer. Slik vil en ansvarlig kommunitarianisme oppstå, mener man. Men tanken skranter, man sier f eks at man må sørge for moralsk undervisning i skolen, men sør man: Hvilke verdier skal man så undervise i? og man da svarer at man f eks vil undervise om de verdiene vårt samfunn – f eks det amerikanske – deler, så kan man i sin tur begynner å begrunne hvorfor akkurat de grunnleggende verdiene er bedre enn alle andre verdier som dyrkes i andre kommuner, kulturer og samfunn f eks.

Spørsmål kan stilles om man mener at «alle personers verdighet» innbefatter dette å bli krenket over lovligheten av abort, og er det f eks helt ok i henhold til appeller om at diskriminering er avskyelig, når det f eks innføres kvotesystemer i det offentlige? Krever kravet om toleranse f eks at man ikke skal reagere med avsky i musikk og kunst som går ut på å vanære Jesus på det groveste.

Og hva med det faktum at folk flest ikke lar seg opprøre det minste over hvor besatte mennesker kan bli av all den sex de blir utsatt for og hysteriet rundt å skaffe seg mest mulig materielle velstand? Vil dette jaget inkalkuleres «som positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier baser på felles menneskelige erfaringer, slik at en ansvarlig kommunitarianisme vil oppstå?»

Tar «ansvarlig kommunitarianisme» sin argumentasjon ut i sin fulle logiske konklusjon?

Den vil måtte erklære at de ytre og overlappende felleserfaringene betraktes om en utgave av Den naturlige loven, som i sin klassiske form i dag benektes kan eksistere, med stor kraft. I seg selv representer dette et stort dilemma og da Den naturlige loven i seg selv reiser en del meget intrikate filosofiske spørsmål, gjør det ikke mindre komplisert, noe de som sverger til ansvarlig kommunitariansime ikke synes å ville ta prinsipielt tak i. 

Den kristen tenkningen omkring Den naturlig loven, moralloven, har sitt utspring i hedenske kulturer, men anses for å målbære et spesifikt kristent verdisyn eller en unik kristen ontologi, altså en lære om det som er, (det av Gud gitte).

Kristendommen forutsetter at siden Gud er skaperen av alle ting, så må hans formål eller vilje reflekteres i selve skaperverket. Det gamle testamentet har imidlertid intet ord for «natur» og Det nye testamentet nevner det bare en gang, og da i en rent moralsk setting, Rom 1. 26-27 hvor det kontrasteres mellom naturlig og unaturlige seksuelle relasjoner. Paulus sier at hedningene er en lov for dem selv, de har ikke Mose-loven, men de har loven skrevet på hjertene deres og at deres samvittighet gjør dem i stand til å anklage og forsvare.

 Det store spørsmålet blir da: Hvor mye av loven er skrevet på deres hjerter? I Jeremia beskriver hjertet som svikefullt – nesten over alle grenser, eller fremfor alt – og at det ikke fins noen kur for det. Paul sier for sin del at før nåden ble gitt, levde han og andre som ulydige og underlagt lidenskaper, den syndige natur. Vi var alle i naturen mål for vreden, Ef 2. 3. Vi perverterte kunnskapen om naturen.

Thomas Aquinas trekker den slutning at bevisstheten eller fornuftsevnen ikke har falt så dypt som resten av kroppen. Fallet medførte at vi ikke lenger klarte å styre lystene i oss, pasjonene. Thomas så derfor ingenting til hinder for å videreutvikle teologi ut fra den naturlige loven og at dette kunne skape et felles grunn mellom kristne og ikke-kristne. Slik sett har de ansvarlige kommunitarianerne «et ytre og overlappende kriterium baser på felles menneskelige erfaringer.

I motsetning til Thomas av Aquinas mente de reformerte kirkene at mennesket etter fallet hadde sunket så lavt at det til og med for et perfekt sinn ville være umulig å spore Skaperens originale intensjoner. Menneskets fornuftsevne er skadet og det som er skrevet på hjertet kan i høyden bidra til å erkjenne skyld og synd, men fornuften er ikke tilstrekkelig til å veilede eller motivere. Dette bidro til skepsis overfor Den naturlige loven i reformerte kretser.

«Budzi» sier det på denne måten: This bleak interpretation left the Reformers but two possibilities for the project og developing a normative doctrin of natural law. One was to to develop a new kind, by reasoning nok backwards to creation but forwards to the Fall. Of cource, both kinds of doctrine draw attention to what we share by being human. But wheras the older theorists of natural law drew attention to the patteren that was broken, the newer ones drew attention to to the brokenness of the patteren, wheras the formet asked «what clues to the divine design have survived the corruption of human nature?, the latter asked «what follows from the bare fact that human nature is corrupt?

I denne kryssilden kan det for mange være minste motstands vei ganske enkelt å droppe doktrinen om Den naturlige loven i sin helhet og heller underkaste seg Skriften alene idet man stolte på at Guds nåde skulle «ta seg av hjertet».

 Narrativ kommunitarianisme:

Kan positive verdier som må vurderes ut fra eksterne eller overlappende kriterier basert på felles menneskelige erfaringer tilfredsstille alle på alle måter ut fra en forståelse av hva Den naturlige loven betyr og innebærer? Den narrative kommunitarianismen sier: Nei.

Det benektes ikke at det fins noe som kalles fellesmenneskelige erfaringer. Problemet er hvordan hver enkelt skal tolke de erfaringer gruppen eller kommunen forteller om disse erfaringene. Hvordan skal gruppens «store fortelling» om hvordan man skal leve tolkes og praktiseres? Det kan jo hende at disse tolkningen nettopp ikke er anerkjente som «fellesmenneskelige erfaringer» og erfaringer i alle andre grupper. Hva utelukker at nettopp det narrativet gruppen selv forteller om seg selv virkelig er sant? Hvorfor skulle de perspektivet som driver en til å betrakte gruppene utenfra – for å finne noe overgripende felles - ha noe fortrinn fremfor andre narrativer, perspektiver og praksiser?

 Hvorfor skulle man tro på slagord som ikke trenger Gud for å bli trodd? Er det ikke i seg selv en god grunn for å betrakte slike slagord og «bekjennelser» med skepsis?

Løsningen synes å ligge i et valg; man må velge hvilket narrativ man vil holde for sant, ja, hvilket narrativt som Er sant.

Kommunitarianere som f esk Alasdair MacIntyre faller i den fellen at de anser moralske krav kun er intelligible innenfor spesifikke «communities» eller tradisjoner, det fins ingen universabile normer i det hele tatt, ikke engang «Du skal være nøytral»!: «Though thou canst not be neutral within a community or tradition, thou shall be neutral among communities and traditions».

Dette er nok et eksempel på at man forsøker å utlede moralsk kunnskap ut fra uviljen mot å tilstå moralsk kunnskap overhodet, sier Budzsiszewski i True Toleranse, se XIV. 

På hjemlige trakter kan vi lytte til Thomas Hylland Eriksen:

I korthet mener liberalere at individer skaper samfunn, mens kommunitarister  hevder  at  det  er  samfunn  som  skaper individer.  Som mange års filosofisk og politisk debatt  har  vist,  er  denne forskjellen  alt  annet  enn  triviell.  Dersom kommunitaristene har rett, er den erfarte kulturens tykkhet en nødvendig forutsetning for individualitet, men dersom liberalerne har rett, så bør respekten for individets integritet fungere som et  bolverk  mot  overgrep  begått  i  religionens  eller  kulturens navn,  og  individuelle  rettigheter  bør  følgelig  veie  tyngre  enn  kulturelle normer og skikker.

Det er vanskelig å finne ureformerte kommunitarister i internasjonalt intellektuelt liv i dag, men visse  kommunitaristiske fortolkninger  av  rettighetsproblematikken er stadig akademisk respektable. Selv om det for lengst er blitt utidsmessig å forsvare kulturrelativisme som etisk posisjon, er meningene delte med hensyn til grupperettigheter (som er utgangspunktet for multikulturalistisk ideologi) og, mer generelt, forholdet  mellom gruppe og enkeltperson i dagens verden. Ikke desto mindre står individet i forgrunnen både i juss og normativ teori, noe som blant annet skyldes at selve gruppenes eksistens  (som  noe  mer  enn  statistiske  kategorier)  er omstridt. Offentlige debatter og kontroverser kan handle om intellektuelle eiendomsrettigheter, kulturelle og språklige rettigheter for minoriteter, foruten de etter hvert klassiske flerkulturelle dilemmaene som handler om alt fra språk og svømmeundervisning  i  skolen  til  arrangerte  ekteskap  og homofobi blant innvandrere , men det er også et komplisert forhold mellom sedvanerett (customary law) og formell jus i mange land i Sør.

Nevrolingvistisk forskning  har  de  siste  årene  dokumentert  noe  vi  vel lenge har hatt en anelse om, nemlig at en langvarig språkbruk av en bestemt type skaper hardprogrammerte forbindelser i hjernen, som er vanskelige å avlære.

George Lakoff  skriver i The Political Mind om hvordan det dannes faste forbindelser mellom begrepspar slik at det ene ordet til slutt «trigger» det andre.

 Islam og terrorisme, eventuelt muslim og kvinneundertrykker, er de mest nærliggende eksemplene i dagens Vest-Europa, men prøv å si ord som «Nord-Irland», «Serbia» eller «Dominique Strauss-Kahn», og poenget blir tydeligere. Min egen fotballklubb, Lyn, var kanskje offer for en slik kobling for noen år siden, da klubben med god grunn ble assosiert med skandaler og svindel. Selv lenge etter at Lyn hadde ryddet opp, vegret investorene seg for å gå inn. «Lyn» betydde ikke lenger «best i by’n», men «snusk’. Koblingen mellom de i utgangspunktet ubeslektede begrepene foregår til slutt automatisk, uten å ta veien om fornuften.

Derfor er det lite sannsynlig at fri utveksling av alle mulige meninger er en oppskrift på en rasjonelt informert og klokt vurderende offentlighet. Vi mennesker er like mye preget av våre sensologier (fornemmelser og følelser satt i system) som av våre ideologier (politiske tankesystemer).

 Korporatisme, ond kommunitarianisme, Budzi, Hylland Eriksen

 Når ikke å hate blir en synd

 Plikt til å hate

Okkasjonalisme, Leirvik, Roald, samvittighet kristentroen om synd og nåde

  

Kjell Skartveit ser dette ut fra en etter min mening optimal forståelsesvinkel:

I kristen tro skapte Gud ut fra seg selv, men (likevel slik) at svært mye er kommet galt av sted, og at Gud insisterer på å bringe det på rett kjøl. Gud skapte av sin hellige kjærlighet mennesket, en kjærlighet som gir skapningen frihet, - men i sin frihet valgte mennesket synden.

De som tror på en skapergud er nødt til å forholde seg til ondskap: Enten så er den et problem, et grunnproblem, eller så er den det ikke. Det avgjørende spørsmålet er om troen legger til rette for et syndefall. For uten et syndefall er det umulig å argumentere for en «humanistisk» tro, det er ingen «humanisme» i en tro hvor ondskapen er like naturlig som kjærligheten.

Den eneste som kommer inn på noe som ligner slike tanker i boka, Islamks Humanisme, er Umar Ashraf. Han skriver:

 Praktisering av islam forutsetter taqwa, (gjerne oversatt med «gudsfrykt») og intensjon. Taqwa er et begrep som beskriver bevisstheten om Gud, en konstant mental tilstand av at mitt levesett er tilpasset det Allah vil. Kall det gjerne en bevissthet om at jeg praktiserer for Den allmektige og ingen andre. En naturlig del av taqwa er selvbeherskelse. Et annet aspekt ved taqwa er å unngå deltakelse i ting som Allah forbyr. Å dømme andres handlinger er også å betvile deres taqwa, nemlig å så tvil om deres intensjon og dermed deres relasjon til Gud. Hvordan kan et gudfryktig menneske som kjenner sin plass i universet dømme sine medmennesker? Hvordan kan dette menneske anklage andre og kaste skitt på dem?

Ashraf skriver at vi som enkeltmennesker ikke skal dømme om noen er en dårlig person, selv hvis vedkommende ikke opptrer i samsvar med det vi mener er rett levesett etter Allahs befalinger. Bare Allah kjenner deres niyyah – deres intensjon. Intensjonen bak handlingen kan være noe vi ikke vet.

 Med islam har det kommet en virkelighetsoppfatning som står for noe helt annet enn det folk flest orker å ta inn over seg. For selv om Umar Ashrafs ord kan virke forlokkende hos mang en sekularist, er det en naturlig konsekvens av en tro uten syndefall at man ikke klarer å utlede en absolutt moral. Dermed er verdirelativismen et faktum, og Europa er tilbake der det begynte, i Romerrikets uforutsigbare voldshelvete. I en slikt perspektiv blir håpet om et humanistisk islam knust, det er ikke mulig å tro på det gode i mennesket så lenge man ikke vet hva Allah mener er godt.

 https://www.document.no/2017/03/12/islamsk-humanisme/

 Skartveit, taqwa: Omtalt her på bloggen, pluss om nåde, ide, eid osv

 Har muslimer samvittighet? Aristoteles, tragedien mm

 Har muslimene samvittighet? (2)

 Leirvik m fl, div sitater om islam som etisk system – bl a Roald, Rodney Stark, Reilly, Quradawi, lovskolene, Nathan Busenitz i Reasons we believe: s 80,  Elwell: s 510 Gud relaterer seg til mennesket i et paktsperspektiv, Samples og Groothuis: Guds skaperverk, islam og vitenskap, Al Ghazali,

Dr. Henry Morris i The long War Against God s 305: Stanley Jaki, en ungarsk benediktinerprest og professor i vitenskapshistorie, siterer Salme 136. 4-9 som en illustrasjon på guds kreative design og kontroll over himmel og jord: Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at den faste og varme tro på JHWH produserte en varm, tillitsfull og optimistisk verdsettelse av naturen som nok en gang skiller paktenes riker fra de rikene i dens omgivelser». «Hvordan kunne Vesten oppnå sitt overraskende overtak innen vitenskapene?

Jo, den gjorde det ved å ta avstand fra det fundamentalt hedenske i den greske vitenskap».

En liten oppsummering (av det viktigste) nå, fra Christian Life, Noen greske grunnbegreper ang. synd og nåde, om skolatsikken og ordo salutis, Hvordan så oppfatte islam som et etisk system?

Følgende er notater tatt under lesing av professor Oddbjørn Leirvik kan kanskje være til hjelp:

Fazlur Rahman 1919-1988 ville ikke at Islam skulle oppfattes som en religion som baserer moral på grunnlag av trusler om straff! Hans reformistiske syn gjorde at han måtte forlate lærestolen sin Pakistan. Oversetter taqwa med gudsmedvit, i stedet for gudsfrykt. I motsetning til Berg som bruker birr.

Samvit, taqwa, er at vi vet noe forpliktende sammen med Allah, - dermed distanserer han seg fra opplysningstiden sekulariserte syn på samvittigheten som sier at mennesket i kraft av sin samvittighet er sin egen fornuftsstyrte dommer. Rahman må derfor holde fast i en guddommelig ytre autoritet. Religion er lydnad. Iman – den indre dimensjonen ved troen. Islam går på den samfunnsmessige dimensjonen. Det er helt nødvendig å etablere et ytre fellesskap. Drar en klar linje mellom Koran- og hadith-basert etikk.

(I linkene over, vil man kunne finne drøfelser og fakta om Avicenna, Averroes. Ib Tamiyya d. 1328. Om Leirvik om Samvit, eller samvittighet.  Om Fazlur Rahman og Farid Esack kobler samvittighetsbegrept med taqwa og forstår dette som en individbasert, moralsk gudsbevissthet, men også som ankerfeste for et solidarisk liv i samfunnet. Ibn Warraq. Trojan Horse, Solomon & Maqdisi, s 7 ff. Og om: Ahmad ibn Hanbal, d 855. Og: Om lovskolene i islam sette i historisk perspektiv, (notater fra Sadakat Kadri: Heaven on earth). Og om: professor Anne Sofie Roald, inkludert mange eksempler på islamsk juss i praksis.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar