Jeg har behandlet disse «fenomenene» tidligere her på
bloggen, ut fra andre vinkler og på andre premisser. Se vedlagte linker, og se
under etikettene Synden og syndene i kristendom og islam.
Skal vi forstå islam, må vi forstå kristendom. Vi må kunne
mye om dem begge. Det fins likheter, men forskjellene er fundamentale, mye mer
fundamentale enn man får inntrykk av i dagens diskurs gjennom alle tilgjengelige
media. Mange er redd for at spenningen mellom islam og det sekulære Vesten vil
stige jo mer vi skriver om islam. Disse er redd for kunnskap og innsikt og tror
at fremtiden kan løses vd «den gode prosedyre», den hyggelige samtale, hvor
alle ulikheter less døde mens tilsynelatende likheter nærmest av seg selv forventes
å skulle skape et nytt og større Vi, nærmest ved et kollektivt fiat. De fleste
er kanskje på jakt etter en ny over-gud. Men å skape seg en Gud, er toppen av hovmod.
Det er bare å se hvordan det gikk med nazismen og kommunismen. Disse var sikre
på at de tilbad den riktige guden. Aldri før har vel troen vært så sikker som
under disse to ideologiene.
I dag vil mange tro på en helt ny og ren Gud. Men mange er
ikke klar over at det er den veien det går, mot en ny gud, altså, en ny menneskeskapt
gud. De vil forhåpentlig kanskje få seg et sjokk før «det hele» brått begynner å snu, nærmest av seg selv. For de
fleste vil sjokket vare ved i form av en enda større virkelighetsfordreining
enn den vi har sett manifistere seg til nå.
Det er for så vidt en begredelig situasjon vi befinner oss
i. Misforståelser av religionene og troene, kan faktisk slå ut i svært uvelkomne
tilstander i landet vårt fremover. Kan en liten uheldig antent gnist tenne et
større bål?
I neste artikkel jeg legger ut, kommer jeg inn på fundamentalisme og det vi kan kalle
puritanisme, særlig innen kristendommen, og hvordan denne «ble skapt» og hva
den ble brukt til, og av hvem den ble brukt av. Og når den nådde sitt
høydepunkt, i en sivilisasjon hvor krigen hadde ridd landene i mange lange år,
sammenhengende. Se også min anmeldelse av Tom Hollands Dominion her,
med følgeartikler og her om Holland og Robert Spenser i «klinsch» her
Jeg begynner her med å lenke til andre artikler eller
posteringer her på bloggen, strikte og mindre strikte analyser eller utgreiinger,
spekulasjoner, kommentarer, referater, oversettelser, sammenfatninger,
sammenligninger, innhogg, indre monologer, objektivering, - og alt - osv osv, - alt med det formål å få belyst noe
av islam sett via kristentroen, dvs gjennom vår judeo-kristne arv, - en
tradisjon som er i ferd med å gå tapt, men som nok ikke overlater noen i seg
selv – optimistisk sagt - til å gå fullstendig fortapt:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html
om bla Teigen, Caputo, Syndene 10
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
om bla Sokrates, Heraklit osv
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/himmel-pa-jord-i-henhold-til-islam.html
Om arabiske og vestlige filosofer, al Arabi etc, betegnelsen Allah – Gud osv,
(etikette: Bøker).
Se videre linker lagt ved helt underst i denne posteringen til
et par informative artikler her om hva Gud og Allah kan og ikke kan gjøre …
Vi begynner med en person som har
betydd mye for mange ikke minst i kristen-Norge. Men denne mannen var en del av
sin tid og sin tids begrensinger, inkludert en «verdikonservatisme» som –
kanskje - viste seg å være altfor liberal og snill overfor Allah, se under. Vi
trekker dessuten frem et par utdrag av hva Lønning har skrevet om bl a
kalvinismen, en retning Lønning nok gjør altfor uortodoks, ja, endog farlig,
kanskje helt uten grunn. Grunnen eller i det minste noen av grunnen, kan gå
frem av det følgende, som riktig nok kan oppfattes som litt for overflatisk den
andre veien. Vi lar det stå sin prøve:
Per Lønning, Kristen
tro, 1989, s 252 ff:
Nåde er, kort og enkelt, ufortjent godhet. Der f eks
«barmhjertighet» og «miskunn» stiller mottagerens nød i sentrum, stuller «nåde»
uverdigheten. At Gud der «nådig», «barmhjertig», «miskunnsrik», er temaer som
går igjen og vrieres i Bibelen fra perm til perm, og som også behersker kristen
liturgi, salmeskatt og fromhetslitteratur til alle tider. Alle disse ordene
betoner at Guds godhet ikke er motivert av menneskers kvalifikasjoner, men
utelukkende av Hans eget grenseløse overskudd. Samtidig orienterer de den troende
mot medmennesket. Også her ligger motiveringskraften ikke i våre ressurser, men
i Guds. Vi kan ikke vise nåde for egen regning, vi kan bare kanalisere videre
det vi selv har mottatt.
Frelse av nåde har vært fremhevet av kristne kirker gjennom
tidene. Allikevel knytter de mest opprivende diskusjoner i kristenhetens
historie seg til dette tema. Ved et første blikk er uenigheten ut til å være
denne: 1 Er nåden en uimotståelig kraft som driver mennesket til Gud uten å
spørre om dets egen tilslutning, eller engasjerer den mennesket i et organisk
samarbeide, gresk «synergeia», der
Guds kraft viser seg i at mennesket med sine naturlig krefter styrkes til å
ville med Gud?
Førstnevnte standpunkt kommer mest markert til uttrykk i
læren om en guddommelig «forutbestemmelse» som ble skarpest utformet av Calvin
og den eldre kalvinisme, (Dordtrecht-synoden, 1618), men med
forbilde hos Augustin og en viss støtte hos Luther. Den synergiske modell har
vært fremherskende i ortodoks og katolsk tradisjon, om enn ikke ubestridt. I
den voldsomme strid mellom jansenister og jesuitter i Frankrike på 1600-tallet,
var spørsmålet nettopp samspillet mellom Guds nåde og menneskets egen vilje.
Jansenistene nærmet seg i betydelig grad det kalvinistiske standpunkt, mens jesuittene presset det synergistiske
perspektivet så langt som mulig (molinisme).
I spenningsfeltet mellom jansenisme og molinisme
har romerkirken valgt Thomas Aquinas mer formidlende standpunkt som sin
normaldogmatikk.
… kalvinisme grunner seg fremfor alt på en rekke
Paulus-formuleringer i Romerbrevet, Rom 8. 28 ff, 9. 6 -21, 11.29. Gjennom den
energiske understrekningen av slike tekster merker man imidlertid en
eksistensiell lidenskap: Skal synderen overhodet være viss på Guds nåde, er det
nødvendig at den ikke på et eneste punkt er avhengig av hans egen innsats.
Enhver medvirkning til egen frelse er utelukket. Skal denne tankegangen
gjennomføres, er det nødvendig å postulere at Gud har bestemt enkeltpersoners
frelse, respektive fortapelse, før de selv kom til verden, så bare de får troen
som Gud har utsett til dette, og at disse samtidig er sikret «utholdenhetens
gave», donum perseverantiae. Men skal
tankeføringen holdes, må Gud oppfattes som ansvarlig for enkeltmenneskes
fortapelse i like høy som for deres frelse. I sin suverenitet er han ikke
avhengig av noe eller noen. Han gjør som han vil, Matt 20. 15!. Han straffer
noen etter fortjeneste og frelser andre etter sin ufattelige godhet. Slik må
både fortapelse og frelse tjene Guds ære.
Denne lære, i all dens skremmende logikk, representeres i
dag bare av mindre, kalvinistiske randgrupper. Hovedtyngden av reformert
teologi syne snarest å følge Karl Barths
modifiserte tilrettelegging: Gud har suverent ordnet menneskets ulike vei gjennom
tro og vantro, for omsider å «forbarme seg over alle», Rom. 11. 32. Menneskets
dobbelte skjebne er altså foreløpig, den endegyldige skjebne felles –
utvelgelsen til fortapelse må omsider vike for en altomfattende utvelgelse til
frelse.
Lønning skriver: I vår famling etter frelse er derfor
utveien, én: å vende oss fra den
skjulte Gud (slik Luther gjorde, min merkn) til den åpenbarte Gud. Også
forutbestemmelsen og utvelgelsen må sees i dette lys. Guds utvelgelse – og av
den avhenger vi helt og fullt og ubetinget – er en utvelgelse i Kristus. Med
blikket festet på ham, opplever vi oss innesluttet i en urokkelig
forutbestemmelse til frelse.
s 295 ff: For en
gjennomtenkt kristentro er det umulig å hevde, skriver Lønning, at:
1 Gud er så snill
at det er likegyldig hvorledes mennesket lever – takket være hans godslighet
kommer alt til slutt ut på ett. Til himmelriket får alle medbringe den livsstil
som måtte passe dem.
2 Gud er så
mektig at han simpelt hen må vinne spillet og sikre seg kontroll over sjelene; de
mennesker som protesterer nå, vil pent måtte innordne seg under spillets regler
i himmelriket.
3 Guds godhet og
makt i fellesskap gir oss grunn til å regne med at det – om nødvendig – står en
ny chanse til vår rådighet etter døden, så hvorfor forhaste seg?
- Kan vi kalle dette for «de myke avvikene», så er det like
liten grunn til å løpe til motsatt grøftekant og gi «de harde fortrinn» i
stedet:
4 Gud har
formulert såpass klare vilkår i sitt ord at det forplikter ham til å avvise
alle som ikke har rettet seg etter disse – om dette enn skulle innebære at han
blir sittende igjen med en forsvinnende brøkdel av den menneskehet han har
skapt, og hans «gamle fiende» sikrer seg et helt overveldende flertall.
5 Troen kan ikke
forestille seg annet enn at Guds vilje skjer, men ettersom vi ser et stort
antall gå ut av dette liv uten å ha sagt et klart ja til Guds kall, må dette
bety at Gud at Gud forutbestemmer enkelte til frelse, andre til fortapelse, og
at det er slik hans uutgrunnelig vilje seirer.
Vi må utvetydig forkaste 1 (over). Den form for guddommelig godhet som her forutsettes, er
bare en finere form for likegyldighet – det ville innebære at vårt liv tømmes
for betydning og verdighet. Med det å være skapt «i Guds bilde» følger ansvar,
og med ansvar regnskapsplikt. Tanken er at mennesket skulle gå uforvandlet inn
i «himmelriket» med de innarbeidede holdninger og livsvaner som preger dem i
dødsøyeblikket, ville dessuten – etter alt det vi kan iaktta – føre til at «den
nye jord» ble et like uutholdelig sted som den gamle undertiden kan være.
Vi må utvetydig forkaste 2. Her blir også menneskets verdighet forspilt, men på en annen
måte. Her er det ikke lenger snakk om at mennesket i frihet modnes til å ville
Gud og dermed til å ville med Gud,
det stilles under tvang – himmelriket blir en slags automatikk. Hele Bibelen vitner
om at den makt Gud ønsker seg, er en samvittighetsmakt som motiverer innenfra –
ikke en «vil du ikke, så skal du»- vold utenfra.
Vi må videre forkaste 3:
Og det vi dermed forkaster, er ikke muligheten for at Gud kan ha flere
frelsesveier i beredskap for mennesket – om de så måtte ligge helt utenfor vår
fantasi og forestillingsevne – som han ikke har åpenbart oss noe om. Det vi
forkaster er enhver sikkerhet som ikke blir tilbudt oss av den eneste som har
makt og mulighet til å tilby den. Det vi forsøker å sikre oss, er nemlig en
rett til selv å disponere over tid og evighet, til å unndra oss Skaperens
herredømme, men derimot holde ham under vårt. Vi vil ha både i pose og sekk. Om
andre frelsesmuligheter enn den Gud har åpenbart for oss i Evangeliet, kan vi
ingen forvissning ha.
Vi må utvetydig forkaste 4, og det av samme grunn som vi forkaster 3, bare med motsatt fortegn. Like lite som vi kan disponere over en
kommende evighet, like lite kan vi nekte Gud å disponere over den. Den enste
som, sett fra vårt synspunkt, innskrenker Guds handlefrihet, er hans løfter og
hans ordholdenhet. Men Gud har aldri gitt den som hører hans ord, noe løfte om
ikke å åpne foreløpig ukjente utveier for «den andre». Spørsmålet om «de andre»
vedkommer oss ikke, Luk 13. 23 ff, John 21. 20-23, bare vi gjør vårt ytterste
for å dele vårt dyreste eie, Gud frelsesløfte, også med dem. At vi ikke når
dem, vi ikke automatisk si de for evig og alltid er uoppnåelig for Gud. –
Tanken at Gud skulle bli sittende igjen med en ynkelig rest av den menneskehet
han har skapt, og dermed som historiens store taper, er for kristentroen den
umuligste av alle. Den krenker troen på Skaperen like meget som tanken på
kjærligheten som grunnmotiv i hans skaperverk.
Til slutt må vi utvetydig forkaste 5. Vis står her overfor en tankegang som nok er lite utbredt i dag,
men da Calvin med stor konsekvens og klarhet utformet den, tok den vare på i
hvert fall to vesentlige anliggender: Guds godhet kan ikke være
likegyldig-dvask, og: Gud kan umulig tenkes som taper. Er det virkelig slik at
Gud setter den gudløse vilje utenfor, og blir hans herlighetsrike dermed
forbeholdt et fåtall, kan det i hvert fall ikke oppfattes som et nederlag for
Gud. Alt blir som han vil, han må altså selv ha bestemt det. Dermed er Skaperens
makt ivaretatt. Men hva med hans kjærlighet? Dersom fellesskap med Gud er det
alle største av alle goder, hvorledes kan da en kjærlig skaper forme mennesker
i sitt eget bilde i den uttrykkelige hensikt å berøve dem deres bestemmelse? I
Bibelen mangler det såvisst ikke på erklæringer om Gud kjærlighet som en
kjærlighet til alle.
… Guds frelsesvilje gjennom Kristus har rekkevidde og
virkningsmuligheter uendelig ut over et vi
kan observere.
Se videre her om
Lønnings forhold til Allah, - semper
major og Naive
Lønning-professorer og brødre i "ånden" og Har
Lønning ikke forstått at Allah ikke er hellig?
Kommentar:
Lønning tror han er en slags vis revisor som gjør opp regnskap for andre, like
mye som for seg selv, men uten å være helt klar over hvem han selv er, eller hvem
de andre impliserte her er, (i forhold til annet enn den «sosialdemokratiske
guden»).
Aller minst skjønner ikke Lønning – se linker under- ikke mye av islam og Allah. Boken Kristen tro ble utgitt i 1989, da
fremtiden ennå var søt musikk og alle innstilte seg på at «det skulle gå seg
til».
Som vist på linkene like over, gjorde Lønning sin innsats og
pekte på at Allah, på samme måte som Gud, alltid er «semper major», en erkjennelse eller en tro det var grunn til å
juble for, uten at man hadde satt seg inn i hvem Allah og profeten virkelig var
og hvilken gudstro det var som kom til landet, (uten at de var invitert, i
motsetning til det som blir påstått av uvitende a priori muslimelskende islam-apologeter og liberale
multi-fantastiske-fanatiske-hysterisk-hypemagiske og selvappartamentaliserte - godhetsapostler). he, he
Hva skal man tro? Lønning kan heller ikke ha forstått mye av
kalvinismen, av alvoret, at Gud er hellig, og at Allah ikke er det.
Lønning var høyremann, men tenker som en humaniserende
sosialist eller sosialdemokrat. Her skal alle gjøre til lags, hvilket er en
umulig oppgave. Lønning har nok sett litt for kort inn i fremtiden, selv om det
er på fremtidens parti han vil være, og den fremtiden er da akkurat så myk som
han vil ha den og som han har behov for at den skal være; myk overfor islam og
Allah; myk månelanding, med andre ord, hvilket i følge islam nok ikke er helt i
tråd med intensjonene bak de islamske trosbekjennelsene og oppfordring til
«strev», - et annet myk-ord for jihad.
Her skal fremmes minst mulig konfrontasjon. Lønning er på
grensen til å være universalist, - i sin tåkeheim - , men det virker som om han
er redd for å si det i klartekst.
Han kritiserer kalvinismens Gud, men ser ikke – i vår
kontekst her, i hvert fall - kontrasten til islams Allah, en gud, på samme
måten som kalvinismen, jo også preker predestinasjon, men på helt andre
premisser, i forhold til en helt annen Gud og helt andre «forestillinger»,
oppfatninger eller gudskonsepter, ja, i forhold til helt andre mennesker eller
mennesketyper, verdisyn, virkelighetsoppfatninger og menneskesyn.
Frykten for kalvinisme er svært utbredt i Skandinavia. Det
man først og fremst frykter med kalvinismen, synes – fundamentalt – å være Calvins
noe passive aksept av utvelgelseslæren, der Gud velger i og med sin allmektige nåde
noen til frelse og andre til fortapelse. Kalvinismen er monergiske, mens «skandinavene» og slik som Lønninger er typiske «synergister»,
(slik oppfattet som Packer beskriver det i min oversettelse over).
Kalvin og monergistene
har mange bibelsteder eller bibelhjemler for sitt syn fra Bibelen selv,
spesielt Romerbrevet. Det sies der i så klare ordelag at Gud predestinere noen
til frelse og andre til «fortapelse» at det vanskelig kan misforstås.
Forestillingen om at dette perspektivet er sant, virker så forskrekkende på de
sarte sjeler at de er villige til å dømme nord og ned selve Bibelen på dette
grunnlaget. Jeg har tidligere skrevet fyldig om dette her,
hvor jeg kommer inn på norsk debatt om dette og hvor jeg kommer inn på bla
Berlands og «tømmermannen» Terje Treidenes ordskifte om dette i Dagen for noen
år siden, og som viser hvor nesten ynkelig Bibelen blir brukt for å tjene egen
fortreffelighet
Synergistene synes
å være for redde og feige for å se og erkjenne at tingene kan ses fra Guds side
bakover, formidlet forbilledlig f eks
av Paulus. De frykter å miste sympati, tror de, hvis man skulle si at det ikke er nødvendig alltid å se tingene
vis a vis fremtiden ut fra menneskets
side, og slik mennesket faktisk ser og bar kan se fremover mot det uvisse,
men likevel i full forvissning i sin tro på – og fremfor alt i Kristus. Man nekter å tillate at Gud eller
Paulus ser bakover. For Paulus må predestinasjonen ses fra begge vinkler,
riktig nok, både sett fremover, og både fra menneskets side, og bakover, sett
fra Guds side. Det hele er enkelt: Det er først nå tiden fylde er høstet inn,
at man kan kanskje kan se hvem som «ble utvalgt» og hvem som gikk fortapt
(fordi Gud passerte forbi dem, fordi de bl a – for å si det enkelt - ikke «tok
imot Ham»). Det er denne vinkelen Paulus velger, men dette blir for sterk kost
for synergetikerne, selv om de jo vet
at sluttresultatet er nettopp hva Paulus forklarer og beskriver, inkludert Jesus
selv, ikke minst.
Begge parter her kan snakke like trygt ut fra de samme
bibelstedene, og de samme hjemlene, altså, men på en slik måte at de gjensidig
forferdes av hverandre idet noen utsagn oppfattes som å legge for stort trykk
på visse hjemler mens de andre – rent fonetisk, så å si – legger tykket på de
andre hjemlene, hjemler som isolert kun utfyller hverandre, altså. Begge parter
bruker altså de samme hjemlene, men reagere på autopilot med å understreke og
selektere petimeter-ulikheter, primært uttrykt i ulike stave- og tonetrykk, for
ikke å si furtne og begredelige ansiktsutrykk - noe som igjen oppfattes som den
største trussel og en tilstand som kan utløse like rent hat som uforstand
mellom dem og i verste fall i deres daglige relasjoner.
I seg selv er dette selvsagt en scandalon, et patetisk skuespill for folk som alle – mest indirekte
- påstår at de og nettopp de, er de største godhetsapostlene.
Vi ser denne tendensen veldig klart uttrykt på avisen Dagens
debattsider, og der utspille det seg i disse dager en aldri så liten ynkelig
«debatt», ikke mellom to saker, men mellom to personer. Torsdag 28. og Fredag 29. nå i mai kommer Rolf
Kjøde med påstander som biskop Halvor Nordhaug finner for godt å tilbakevise
eller avise. (Nei, det har jeg ikke sagt … osv – slik går visa).
Det hele ender ut i det komiske. Diskusjonen får ingen kraft
og har ingen appell og de fleste kristne gir blaffen, berettiget til det som de
er. Man vil ikke se at både monergister
og synergister faktisk helt uten
problemer kan kommuniserer og forholde seg til hverandre alt i skjønneste
orden, og med de samme identiske tanker og ord på leppene samtidig og kontinuerlig,
(for det er de faktisk nødt til å gjøre, skal man følge Bibelen selv).
Det er trist å se at kristne lar seg besnære og fange inn,
ja, destruere av, så mye unødvendig dumhet blant sine egne. De kunne ha unngått
det, ved ganske enkelt å gå inn i saken ut fra de vinklene jeg nettopp
skisserte over. Problems solved.
Lønning er en slags SAP-kristen og
tenker for lite juridico-religico.
Om
SAP og her Om
hypermagi og det juridico-religico mennesket og se her en fyldig,
grundig og forhåpentlig svært lærerik artikkel med referanse til de mest kjente
og innflytelsesrike kristne og muslimske teologer og filosofer opp gjennom
tidene, bl a Spurgeon, Luther etc her: Spurgeon
med mange, mange flere interessante tenkere med bla «referat» eller
sammenfatning fra Dordtrecht-synden og
det berømte Trident-konsiliet.
Jeg legger i forutsetning inn visse tekster som kan
klargjøre litt mer omkring hva kalvinismen innebar, hvilket gudsbilde som i
kalvinismen »var ute og gikk»:
Fra: A Quest for
Godliness av J. I. Packer, 1990,
oversatt av meg:
s 135: Hvis sonofferet skulle gjelde også for dem som like
vel ville gå fortapt, ville det ikke ha vært en «transaksjon» som ville sikre
en frelse for dem den var ment for.
Kristi forsoningsverk var effektivt og utelukker dermed de
som går fortapt. Hvis verket skulle frelse alle, ville enten alle blir frelst
eller så vill Faderen og Sønnen ikke ha fullført hva de forut hadde bestemt.
s 136: En universell forsoning er en beskåret eller forkleinet
forsoning. Den har mistet sin frelseskraft og overlater til oss å måtte frelse
oss selv.
s 137: Om vi kalles kalivister eller ikke, spiller ingen
rolle; det som teller er at vi holder oss til Bibelen. Moderne evangelister har
sluttet med å preke evangeliet på «gamlemåten».
Våre sinn er blitt forført til at korset er en frelse som i virkeligheten er
mindre enn frelse. Guds kjærlighet betraktes nå for tiden som en veik
«affeksjon» som ikke makter å holde noen borte fra Helvete uten hjelp, og en
tro som en hjelp Gud skulle trenge for å fullføre sin plan. Vi er fanget i
syner og i ismenes snare. Vi hjemsøkes av den arminianske idé at hvis tro og
vantro medfører ansvar, så må de være autonome handlinger; vi hindres fra å tro
at vi blir frelst av Guds nåde, ved en tro som i seg selv er en gave fra Gud
via korset.
Dette fratar Gud mye av den herlighet vi burde tilregne (gi)
ham som Skaper og fullender av vår frelse. Det fratar oss også den trøst (comfort) det er å vite at Gud er for
oss.
«Vi» ønsker å fortelle at Kristus er vår frelser; det ender
opp med å si at Kristus har gjort frelsen mulig og at det dermed er opp til oss
å bli vår egne frelsere. Vi – som lar oss forføre - ønsker å forstørre Guds
frelsende nåde og at denne tilbys alle uten kvalifikasjon, og at Jesus døde for
å frelse alle, og dette skal være det eneste perspektivet. For å unngå
universalisme må «vi» så trekke tilbake det «vi» tidligere har forkynt og
forklare at Kristi verk må fullendes av oss selv. «Vi» tror da at denne troen er
det som frelser oss. «Vi» frelser oss da selv med Kristi hjelp.
s 138: Da har vi ikke opphøyet nåden og korset; vi har
degradert dem begge. «Vi» har da faktisk begrenset forsoningen enda mer
drastisk enn kalvinismen gjør; for mens kalvinismen påstår at Kristi død frelser
alle som hans verk ble utført for, da har vi benektet at hans død er
tilstrekkelig for å frelse noen av dem. «Vi» har da løye til syndere ved å
fortelle dem at de kan være viss på at det står i deres makt å omvende seg og
tro, da de mener at Gud ikke kan gi dem gavene som gjør i stand til å tro. «Vi»
har fortalt dem at det er veldig lett for dem, det er bare å åpne hjertet sitt
for Gud. «Vi» har da benektet Guds suverenitet og undergravd den tro som sier
at mennesket alltid er i Guds hender.
s 139: Kunnskapen om at vi har visshet (assurance) for at vi er objekter for Guds evige kjærlighet og
Kristi forsoningsdød hører til den enkeltes visshet (assurance). Gud har gjort omvendelse og tro til en plikt. Det er
opp til den troende å forvisse sin sjel i samsvar med den frukt av Kristi død
bringer ham i samsvar med Guds evige kjærlighet.
Packer om tro:
«In the Bible, faith, or believing, (noun: pistis;
verb, pisteuo), involves both credence and commitment. Its objekt is
variously described av Gid, Rom 4. 24, 1 Peter 1. 21, Kristus, Rom 3. 22, 26,
God’s promise, Rom 4. 20, Jesus’ Messiahship and Saviorhood, 1 John 5. 1, the
reality of the resurrection, Rom 10. 9, the gospel, Mark 1. 15, the apostoliv
witness, 2 Thess 1. 10.
It’s nature, however, is always the same. It is a responsive
apprehension of God and His saving truth;
recognition in the facts put forwar of God’s anwere to one’s own
otherwise hoopless need; a realization that the word of the gospel is God’s
personal invitation, to oneself, the hearer; a reliant outgoing of the soul in
trust and confidence towards the living God and His living Son. This is made
clear by the commonest New Testament construction with the verb pisteuo – eis,
og – occationally, epi, with the accusative, meaning «to believe into or upon».
This construction scarsely appears in the Greek Old testament and is not found
at all in classical greek; it is a new linguistic idiom, developed in the Ne
Testament to express the idea of a movement of trust going out to, and laying
hold of, and resting upon, the obejct of its confidence.
Such is the Christian consept of faith. The reformeres made
his point by insisting that faith is not just fides (credence) but, rather,
fiducia (confident trust).
Bishop J C Ryle: Saving faith is the hand of the soul. The
sinner is like a drowning man at the point of sinking. He sees the Lord Jesus
Christ holding out help to him. He grasps it and are saved. This i faith, Heb.
6. 18:
Saving faith is the eye of the soul. The sinner is like the
Israelite bitten by the fiery serpent in the wilderness, and at the point of
death. The Lord Jesus is offered to him as the brazen serpent, set up for his
cure. He looks and is healed. This is faith, John 3. 1 f.
Saving faith is the mouth of the soul. The sinner is
starving for want of food, and sick of a sore diseas. The Lord Jesus is set
before him as the bread of life, and the universal medicine. He receives it,
and is made well and strong. This is faith, John 6 .35.
Saving faith is the foot of the soul. Teh sinner is pursued
by a deadly enemy, and is in fear of being overtaken. The Lord Jesus Christ is
put before him as a strong tower, a hiding place, and a refuge. He runs into it
and I am safe. This i faith, Prov 8. 10. (Old oaths, pp 228).
Fra «18 words», 1973, 1981, av J I Packer, s 127,
En annen viden
kjent, men like vel i ferd med å bli glemt, kalvinist, sier det slik:
Fins det noen her som er avhengig av egen
rettferdiggjørelse? Tror noen her at de kan frelse seg selv, ut fra egne gjerninger?
Jeg sier til dere … den rettferdigheten dere roser dere av,
skal gå i fortapelsen sammen med dere selv. Stakkars elende skapninger! Hvilken
mening skjuler seg i tårene deres? Hvilket innhold har bønnene deres? Hva
skjuler seg i deres forestillinger om en forsoning av Guds vrede? Fjernt fra
trærne i Edens have: kom dere skyldige vrak, kom som fattige fortapte,
uforløste og skrøpelige skapninger og motta en bedre rettferdighet enn deres
egen rettferdighet. Jeg gjentar det jeg har sagt før: Jesu Kristi rettferdighet
er en evig rettferdighet, den er til for alle syndere. Ho, alle som tørster, la
dem komme og drikke fritt av livets vann. Er noen av dere skadet av synd? Fin
det noen her som ikke finner noen rettferdighet i dere selv? Omkommer noen av dere
av sult? Frykter noen av dere at dere skal gå fortapt for evigheten? Kom, kjære
sjeler, kledd i filler. Kom du elendige mann, kom du fortvilte kvinne, du som
tror at Gud aldri vil tilgi deg og at din syn er for grov til å bli tilgitt;
kom du tviler som er redd for aldri å kunne bli trøstet, stå opp, bli trøstet,
Herren Jesu Kristus, livets Herre, Herlighetens Herre, Livets Herre, for Herren
kaler på dere … O, la ingen elendig sjel bli stående på avstand fra Frelseren …
O , kom, kom! Siden dette er besørget av Kristus, … så vil jeg her og nå i Hans
navn, i Hans styrke, og ved Guds hjelp – ta dette med meg opp her på
prekestolen: Jeg tilbyr dere Hans rettferdighet, denne frie, denne for oss
erklærte og evige rettferdigheten, for alle som vil ta imot, … Forstå da dette:
Gå hjem, gå hjem, gå hjem, og be over teksten og si: «Herre Gud, Du har ved
Jesus Kristus brakt en evig rettferdighet inn i verden, til alle fortapte
sjeler som vil ta imot; ved Hans velsignede Ånd, bring den inn i mitt hjerte! –
og så, dø når dere ønske, - dere er reddet. Dersom det skjer i morgen, skal
dere umiddelbart bli ført inn i den evige Guds nærvær – det ville sannelig være
søtt! Lykkelige er de som har fått kle seg i denne kledning; lykkelige er de
som kan si: «Min Gud elsker meg, og jeg skal bli elsket av Ham med evig
kjærlighet». Måtte alle som en av dere kunne si dette, måtte Gud for Jesu
Kristi skyld skjenke dere – vår kjære Frelser! For Han ære i evighet, Amen.
George Whitefield,
s 161 i A Quest for Godliness av J. I. Packer
Nok en kalvinist,
som også blir glemt, hadde det ikke vært for Packer, her:
Alle puritanere anså religiøse følelser og fromme emosjoner
uten kunnskap som verre enn bare ubrukelige. Bare ved at sannheten ble følt,
kom emosjonene inn som ønskelige. Der de troende følte og lød sannheten, visste
de at dette var et resultat av Den Hellige Ånds virke; men der de ble adspredt
av følelser adskilt fra kunnskap, var dette et sikkert tegn på at djevelen var
på ferde; for følelser isolert fra kunnskap og press til å handle ut fra
sinnets mørke ble ansett for å være like ødeleggende for sjelen som manglende
lydighet. Pastorenes viktigste oppgave var derfor å forkynne sannheten – the teaching of truth – på samme måte
som det var legfolks oppgave å lære seg sannheten å kjenne.
Men hvordan forkynne sannheten? Først og fremst fra
prekestolen ved systematiske analyser og applikasjoner av de bibelske tekstene,
som man måtte nærme seg som uttalelser fremsatt av Den hellige Ånd selv.
Metoden ble formulert av Perkins in hans bok Art of Prophecying. Forkynneren måtte utlegge teksten slik at han
ble et talerør for dens budskap. Han skulle først omskrive den ved å belyse
sammenhengen i den eller den konteksten den sto i og så sammenfatte strukturen
i den og de ulike komponentene den besto av. Hensikten var å forklare og
forsikre seg om at tilhørerne forsto de bibelske forfatternes allmenne formål
og fokus. Deretter skulle han utlegge fra tekstene deres dogmatiske betydning
eller de læresetningene man kunne formulere ut fra hva som ble sagt implisitt
eller forutsatt og fremhevet eksplisitt. … Læresetningene måtte så «klargjøres»
i forhold til spørsmål man kunne stille seg. Doktrinene man kunne utlede måtte
så igjen slå ut i praksis, (lead to
application, or use). Hensikten var
å lære folk til å justere sine tanker og oppfatninger i samsvar med Guds eget
åpenbarte sinn. Pastoren skulle forsøke å overbevise om den blinde dumskap det
er å motsette seg Guds nåde slik den beskrives i læren og at det gjaldt om å
tilegne seg (eller kanskje: åpne seg for) denne nåden på egenhånd, (lay hold of
it themselves). Læren skulle være et motsvar til tvil og uvisshet: man skulle
prøve læren ved å granske seg selv … «It
would be an uncouth sermon», commented John
Owen, «that should be without
doctrine and use». Ibi s 70 ff.
En annen mektig teolog som mange har litt vansker med å
plassere tydelig innenfor – i hvert fall – hyperkalvinismen, er Norman Geisler. Han supplerer Lønning
(over) på en elegant måte, synes jeg. Geisler har vært opptatt av islam og skrevet
Answering Islam, (hvor han for
øvrig tabber seg ut om Allah, noe jeg har skrevet om her å bloggen
tidligere, se Caner
& Caner, Geisler og mye, mye annet relevant og interessant stoff, for de
med genuint behov ):
Geisler om muligheten
for frelse fra annet hold enn den strikt kristne, uten at dette gjør Geisler
til universalist:
Kristendommen hevder at det ikke fins noen frelse annet enn
ved tro på Jesus. John 14. 6, 10. 1, 9. 14. 6 og Apgj 4. 12. Det er bare en vei
til Gud og den går via Jesu død og oppstandelse for vår synds eller våre
synders skyld, ingen andre religioner tror på dette.
Dette betyr ikke at Gud ikke elsker de vantro i verden, John
3. 16, og Paulus sier at Gud vil at alle skal kjenne sannheten, 1 Tim 2. 4.
Kristus betraktes som et forsonende offer både for våre
synder og for hele verdens synder, 1 Joh 2.2.
Jesus døde ikke bare for de utvalgte, men for alle
ugudelige, Rom 5. 6. Han døde til og med for dem som fornektet ham, 2 Pet 2. 1.
og dette betyr ikke at bare et visst utvalg av nasjoner vil bli evangelisert,
Åpenb 7. 9 – «en stor folkemengde … fra alle nasjoner, stammer og språk …
Det følger av dette ikke at det ikke finnes noen frelse for
alle som ikke hører evangeliet, Apgj 10. 35, Hebr 11. 6. Alle hvor det nå enn
er som søker Gud vil finne ham. Peter insisterer på at Gud aksepterer eller tar
imot mennesker fra alle nasjoner som frykte ham og som gjør hva som er rett. Gud
belønner alle som søker ham i alvor.
Alle mennesker har skapelsens lys i seg og samvittighet, Rom
1. 19 og 2. 12-15 og dette er tilstrekkelig for dom, men ikke for frelse. Det
fins mange veier for Gud til å bringe evangeliet til dem som vil bli frelst.
Det normale er via misjon, Rom 10. 14-15. Men Gud kan frelse både ved sitt ord
som han også kan formidle gjennom drømmer eller visjoner, en røst fra himmelen
eller en engel, Åpenb 14. 6. Guds vier er ikke begrenset, men hvis mennesker
undertrykker sitt lys som de er skapt med, er Gud ikke ansvarlig for ikke å gi
dem mer lys, John. 3. 19.
Mange kristne tror og aksepterer at det fins sannhet og
verdi også i andre religioner og hele menneskeheten mottar en allmenn
åpenbaring, Salme 19, Apgj 17, Rom 1 19-29, 2 12-15.
Forskjellen mellom sannheten som kristne tror på og
sannheter som ikke-kristne tro på er, at det kristne trossystemet erkjennes som
et system med visse utilstrekkeligheter eller feil i, mens de andre systemene
er systemer med feil og mangler, men dog med noen sannhet i. Det eneste
systemet av sannhet, er det kristne systemet. Men som kristne er vi begrensede
og ikke ubegrensede, derfor må vi alle vokse i tro, 2 Pet 3. 18, idet vi
forstår at vi nå forstår ufullkomment. Ingen ikke-kristne systemer som systemer
i seg selv holder et sant system selv om det fins sannheter i disse systemene.
Ja, disse systemene i seg selv skjemmer og formørker disse sannhetene slik at
også selve systemet er formørket. Ingen andre systemer enn det kristne tilbyr
frelsens lys.
Dette unike systemet medfører midlertid at det kan vekke
anstøt hos ikke-kristne. Korset er en dårskap for de som ikke tror, men for
troende er budskapet en kraft fra Gud, 1 Kor 1. 18.
Det innvendes ofte at kristendommen er ekskluderende og
snevertenkt, men dette er mer emosjonelt betingende innvendinger enn rasjonelt
begrunnede synspunkter: Hvis ulike verdenssyn opererer med gjensidig
utelukkende sannhetskriterier, bare en av dem kan være sant. Et sant
tankesystem må omfatte både tanken og hele livet selv. Det må være konsistent
og koherent sett i sin hele sammenheng. Systemet må korrespondere – være i
samsvar med – virkeligheten, både i fortid, samtid og fremtid, og både i
relasjon til det naturlige og overnaturlige. Enten er de andre systemene sanne
og kristentroen usann, eller så er det omvendt. Å hevde at kristendommen er sann og alle ikke-kristne systemer falske
er ikke mer snevert enn å si at hinduismen er sann og alle andre religioner
falske. Intet krav på sannheten alene er alt-inklusive. Dette betyr
imidlertid ikke at mindre sannheter innenfor de motstridende tankesystemene
ikke begge kan være sanne. Ikkekristne hevder jo også at mord er galt og at
jorden er en planet. Men bare i jødedommen og kristendommen hevdes det at
verden ble skapt av intet ved en treenig Gud. Kristne så vel som ikkekristne
kan tro at Jesus var et godt menneske, men bre kristne tror han var
gudemennesket. Hinduer påstår at det er en sannhet at det fins mange veier til
Gud. Dette høres åpenhjertig ut, men påstanden er i virkeligheten like «snever»
eller ekskluderende som den kristne påstanden. Hinduismen erklærer alle andre
påstander som ekskluderende. Kristentroen tilbyr frelse for alle som virkelig
søker den, John 3. 16, 1. Joh 2. 2, Apgj 10. 35 og Hebr 11. 6.
Ethvert krav på å kjenne sannheten er eksklusivt og
ekskluderende på sin måte. Et system som hevder det er alt-inkluderende,
innebærer intet krav på sannhet, (det er bare en påstand). Det kan hevdes at
Gud er alt eller at Gud ikke er alt, begge påstandene kan ikke være sanne, for
alle påstander som hevdes for sanne utelukker de kontradiktoriske påstandene.
Kristentroens påstand om å ha den enes sanne religion eller tro er ikke noe mer
eller mindre snever enn en hvilken som helst annen religion som hevdet det
samme. (Baker s 785).
Se her på bloggen om bl a forskjellen mellom islam og
kristendom, om hva Gud kan ikke kan gjøre i islam og kristendom her,
eller se 7 syndene og syndene i kristendom og islam.
Og her
om hva Allah kan gjøre i 13 synden og syndene i kristendom og islam, Kristne
og muslimske tenkere om utvegelse og predestinasjon i 6 synden og syndene i
kristendom og islam
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar