Billedstorming eller ikonoklasme har vært et fenomen – med
ulike uttrykksformer og begrunnelser - som har gjentatt seg med visse mellomrom
opp gjennom historien. Den har slått ut i lys lue ikke bare innen
kristendommen, men f eks også i Det gamle Egypt. Den har hatt ulike
begrunnelser og oppstått i ulike kontekster og det kan stilles spørsmål om det er
bildene i seg selv som har vært den dirrete årsak, eller om det har ligget noe
annet under. Bildene kan tolkes som ytre tegn på indre usikkerhet, eler «over-
eller «hypersikkerhet», eller et
nærmest konstitusjonelt betinget fundamentalt behov for visshet, behov for å
føle eller oppleve seg utvalgt av Gud eller av forsynet.
Vi kan godt se på ulike former for billedstorming som
resultat av «massesuggesjon» og peke på at mange mennesker synes å være
spesielt disponert for ulike former for ekstase og evne og vilje for å la seg
rive med, særlig for det som påstås å være den ene riktige og sanne sak, og de
ene og sanne verdier, eller de enste akseptable ideologier.
For mange mennesker blir da selv suggesjonen eller dette at
man er suggerert, oppfattet som dét bildet alene som er verdt å promotere og
verne om, kort sagt: Tilbes. Bildet blir da selve beviset, talismanen, det som beskytter en og som man
legitimere seg gjennom. Bildet i seg selv gir og utstråler en egen – i hvert
fall tilsynelatende - livgivende livskraft og er et eget kraftsentrum som man
må sikre seg tilførsel fra, nær sagt koste hva det koste vil, både kollektivt
og individuelt. I dette scenarioet er det viktig å legitimere seg ved å
forsvare det og de man anser er ofre, enten de er fiktive ofre eller reelle
ofre. Det det kommer an på er hvorvidt «ofrene» virker etter sin hensikt.
Ubrukelig ofre går fort av moten … Når dette å være suggerert oppleves som en
objektiv frelsestilstand, har man gjort suggesjonen og dens funksjon til
gudebilder. Når en sentimentaliker ikke
klarer seg uten sin sentimentalitet, har han gjort sentimentaliteten – eller melankolien
– til sin gud, eller et bilde man venter seg alt godt av i all nød, (for å
snakke med Luther, som definerer hva det vil si å ha en Gud).
Det fins mange mennesker i dag som ikke ser noen fare i
dette å la seg suggerere og dette selv å bidra til å suggerere. Hvis det
virker, er det godt for «saken», tenker an, og jo mer suggesjon, dvs illusjon,
desto bedre. Og ser man det slik, kan
man være sikker på at man er en hypermagiker,
en term jeg selv har myntet, og som jeg har skrevet masse om andre steder på
bloggen. En hypermagiker er på en
måte en voldsromantiker som bruker romantikken til å skaffe seg noen «ekstra
lodd» på vektskålene på dommens dag … Og da begynner vi å tenke litt vel mye
islam …
Skjer billedstormingen i tett – og fanatisk begrunnet - organiserte
former, kan det gi folk en opplevelse av eller en følelse av å tilhøre dem som
spesielt er elsket av Gud, de som står sannheten nærmest. Bildene mister da sin
evne som mellommenn mellom guddommen og den enkelte, som en viss antatt «mental»
nødvendighet for å få etablerte en viss distanse. (Mange vil si at fornuften er
en garanti for at en slik nødvendig distanse kan foreligg og virke harmonisk inn
på den enkelte og populasjonene).
Uten bilder kan fort en billedstormer føle seg litt for
sikker på at han har Guds gunst. Han forestiller seg da at han får bevist det i
form av å gå løs på noen konkret, noe som helt klart i seg selv ikke kan
«romme» Gud selv. Han må derfor da også i særlig stor grad «pleie» denne –
gjerne helt private eller personlige gudsrelasjonen og føle behov for å gjøre
den mest mulig inderlig og direkte. Fristelsen kan da være stor for at selve
gudsforholdet begrunnes i et stort behov for å få bekreftelse på at man har
«tilhørighet» både i dette liv og i det neste. Man fristes til å kreve av seg
selv og andre at de opptrer på korrekt måte og bærer alle de riktige symbolene.
Og sier alle de riktige ordene og aktivt målbærer de riktige forestillingene, -
kall det gjerne den rette ideologien, de rette holdningene.
Et eksempel kan vi finne blant de som ble kalt – og som
senere kalte seg selv - puritanerne, spesielt i England først, og så i Amerika.
Puritanerne gikk systematisk til verks da de kom til makten og man fikk
Cromwell som protektor, til erstatning for kongen. Cromwell følte seg utvalgt.
Han var selvsikker og støttet seg til Bibelen nær sagt hvor han sto og gikk. Gud
spilte en viktig rolle i alle de strategiske overlegninger og vurderinger han
måtte gjør og alle de valg han måtte fatte, spesielt på slagmarken.
Puritanerne ville skape et slags nytt Israel i England og
USA. Man hentet hjemmel for mange lover direkte fra Det gamle testamentet. De
var sterkt «biblisistiske». Bibelens ord ga dem en slags oppskrift på hvordan
de ikke kunne ta feil. De trodde de hadde et fortrinn fremfor folk som ble
ansett som «urene», religiøst sett, og folk som feilaktig tillot seg å begrunne
sin tro ut fra setninger og forestillinger som man ikke kunne finne grunnlag
for i Skriften selv, mer eller mindre bokstavelig.
Puritanisme og billestorm var den gang to sider av samme
sak. Begge hentet inspirasjon fra Kalvin, en av de store reformatorene ved
siden av Luther. Etter hvert og spesielt nå mange hundre år etter, kom mange
kristne til å oppfatte puritanernes og billedstormernes strikt biblisistisk
funderte forestillinger som nok et uttrykk for billeddyrkelse. Enkelte
bibelsteder ble brukt – nærmest - som tilbedelsesobjekter, som gudebilder. Det
kan da ligge nær å tenke at ordene i seg selv ble brukt som magiske formularer,
som høyst materielle og konkrete verktøy man kunne ty til, enten for å kunne
påvirke og få makt over ande, eller for å styrke sitt eget selvbilde, eller
begge deler, selvsagt, ved at man så å si tilførte seg selv en «fysisk» kraft,
en substansiell makt, ofte under dekke av å kjempe for den gode sak og til
fordel for ofre, som man fikk en viss forkjærlighet for, hvor man nå kunne
finne dem. En av erkefiendene, ble den engelske monark. Sammen med bildene, f
eks helgenstatuer osv. – jeg kommer tilbake til det under.
I gamle Egypt ser man utslag av en slags billedstoring når
nye makthavere får meislet vekk forgjengernes navn i de hellige cartusher man hogg inn i monumenter som
et minne om egen storhet og fortreffelighet. Bare for å nevne Hatshepshut. Hun sies å ha vært den
første kvinnelige farao. Om hennes navn inne i cartushen ble meislet bort kun fordi hun var kvinne – med falsk
skjegg – skal være usagt. Uansett: Det var viktig å få bort «bildet» av denne
faraoen.
Islam er selve symbolet på en velorganisert religion som i
seg selv har billedstorm på programmet og da med et program som ikke kan
endres, i og med at Allah’s påbud og forbud uomtvistelig skal stå i all
evighet. Allah’s forordninger skal gjelde overalt og til enhver tid og for
alle, ideelt sett. Og dette idealet kan muslimer aldri forlate, uten å risikere
dødsstraff for apostasi. Islam overgår derfor langt det vi kaller puritanisme i
kristendommen. Ikonoklasme er imperativt og obligatorisk, og et prinsipp man
ikke kan forhandle om. Når muslimer skyter ned statuer av Buddha i Afghanistan
i våre dager, er dette et uttrykk for sann gudsdyrkelse. Billedstormerne har
sikret seg noen flere vektlodd på den riktige side av syndevekten på dommens
dag. At en viss helgendyrkelse forekommer innen islam, spredt her og der, er
kanskje ikke til å undres over. En slik dyrkelse kan ses på som et uttrykk for
et stort behov for «noe konkret» å holde seg til. Mennesket er tross alt også «homo adorans» - et vesen hvis vesen er å
tilbe.
At islam er fundamentert på en ekstrem preskriptiv norm som
gjør billedstorming ikke bare forbilledlig, men også til en religiøs plikt,
faller mange tungt for brystet å ta inn over seg i dag, ja, «problematikken»
nevnes knapt og media skjønner ikke alvoret i dette. Media ekstrapolerer elle
projiserer sine egne naive drømmer om et u-topia over på relasjonen mellom
islam og Vesten. Men media gjør seg selv til et gudebilde og vet at de er
avhengige av så mange som mulig nettopp dyrker media som et kraftsentrum, en
kraftkilde og en magisk brønn man kan hente frem sine argumenter fra. Media
sikrer seg selv og sine tilbedere ved å tilby sikkerhet eller falsk visshet i
troen – på at de har rett, at de og bare de er de som presenterer folk for
sannheten, spesielt for den sannheten at alt er relativt og at alt godt kommer
fra «mangfoldet» og «det fargerike fellesskapet». Medias billedstorming får ut
på å gjøre spesielt kristentroen i seg selv til et falsk gudebilde som egentlig
trenger å rives ned og i stykker. Kristendommen bør utraderes fra historien.
Media ser ikke selv at media gjør seg til et gudebilde og et vell av magiske
krefter som mediafolkene selv på magisk vis bruker mot alle som f eks –
kritiserer islam! Og som ikke godtar det paradigmatiske offernarrativene som de
holder seg til og både dyrker og fremdyrker, og som de serverer som «endelige»
og doxiske felt – sannheter som ikke
kan diskuteres eller problematiseres på rasjonelt grunnlag.
Media har dermed ikke bare gjort seg selv til et hypermagiens tempel, men i tillegg gjort
seg selv og sitt «avhengige» publikum, til sin egenskapte brukerskare, til hypermagikere «alle i hopa». Gudstroen
er erstattet av troen på magi, hypermagi.
Nærmere menneskehetens mest primitive stadium og dens animisme, kan mennesker
av i dag ikke komme.
I sin markedsføring av seg selv og i sin selvlegitimering
overfor utenverden, tar media i bruk alt fra tryllestav og tryllestøv til
sjibboletter og ulike magiske instrumenter som amuletter, «charms» og
talismaner, krefter som brukes til «selvforedling» like mye som aktiv
maktutøvelse over sitt klientell eller sine mange millioner på millioner av
«frivillige brukere», dvs de aller fleste av oss som står utenfor og lar oss
påvirke og forme underveis, også subliminalt. Mange bruker narkotika eller
andre stoffer man lett kan bli avhengig av som både shibolletter, amuletter
eller talismaner. For noen kan en bønnematte fungere på samme måten, og visse
rituelle praksiser om gjentas gang på gang gjerne gjennom hele livet. Noen vil betrakte
nevroser og eksogene eller endogen depresjon på samme måte. Av og til kan
etterligning av dårlig oppførsel faktisk gi et adgangstegn til «områder» man
øsker medlemskap i. Det samme gjelder stemme- og ordbruk: Det holder for å
komme innafor at man bruker den på forhånd nøye utspekulerte terminologi.
Bryter man slike formelle mønstre, blir man prompte ekskludert. Så, joda, vi er
mer hypemagiske enn vi tror og det fins flere hypemagikere i full funksjon og
med fullt driv enn de flest kan innbille seg.
Å finne vei i denne underskogen og dette villniset, og i
denne krattskogen, som er minelagt med så mangt, kan synes som en umulig
oppgaver, og så gir man opp og gir seg lystne og nytelsene i vold. og lar islam
og andre seile sin egen sjø, slik hedningen må gjøre ifølge Allah og profeten. En
ting som utmerker kristendommen og skiller den fra alle andre religioner og
troer, er at den rent faktisk, og ut fra en teoretisk fornuft, bygger på «den
objektive usikkerhet», og at en slik maxime er en objektiv sannhet, og da
tenker man f eks på at det er umulig for det timelige å romme det evige. I
kristendommen gir imidlertid troen adgang til å stole 100% på at Jesus Kristus –
objektivt og registrerbart og i virkeligheten – faktisk døde og sto opp for
alle kristne, det vil si for alle de som tror. (Obs: Ikke alle er enige her,
men det får ligge for nærværende). Og dessuten påstår kristentroen at
grunnlaget for troen er at vi er født i Guds bilde og likhet, at Loven er skrevet
på menneskets hjerte, at Gud hater synden, og at Han er vred over den, og at
Gud er kjærlighet (men ikke at kjærlighet er Gud). Og at alle er født i og med
en syndig natur eller disposisjon som ikke makter å fri seg fra eller frelse
seg fra på egenhånd, uten Guds nådes aktive inngripen og direkte vilje og hjelp.
Disse grunnleggende faktorene – eller agensene- er
grunnlaget i den judeokristne tro og tradisjon. Den krever – fordi den nettopp
gir - et personlig forhold til Gud, og ikke et abstrakt mer eller mindre slave-lignende
og rent rituelt betinget forhold til en fjern og upersonlig Gud, uten kjærlighet,
slik Allah er i sin egenbeskrivende vesensvirkelighet er. I kristendommen er
både gjerningene og troen gratis. Og det er dette som gjør kristendommen unik.
Ikke at den er objektiv umulig. Og ikke at frelsen er usikker. Den er i og med
det objektive og unektelig konkrete, historisk beviselige faktum – som er
motstykket til mytene - at Jesus døde i verden for at vi skulle ha del i den
kommende verden, den enste religion eller tro vi kan stole på er sann og at vi
derfor kan ha den største visshet, inntil full sikkerhet, om at det Gud lover,
det holder han. I seg selv vil en slik tro med nødvendighet slå ut i stor
ydmykhet og nettopp sunn uvitenhet om hvem som skal til himmelen og hvem som
ikke skal. I andre troer og religioner er det nettopp vissheten om hvem som
skal hvor, og hvorfor, som er det avgjørende punkt, og den avgjørende og sikre «frelsesvei».
Ikke slik i Kristus! Det skal være sikkert.
I seg selv er kristendommen selve motstykket og antitesen
til Janteloven, stikk imot det mange tror eller innbiller seg. Janteloven sier
at du ikke skal tro du er noe og at det er dette kristentroen forteller om, i
sitt vesen. Da tror man at kristendommen er en gjerningsreligion. Faktum er
imidlertid stikk motsatt: Den kristne kan aldri si at han tror eller vet at han
er bedre enn noen. Og grunnen er at den kristne alltid, overalt og til enhver
tid og overfor alle og alt vet at frelsen bygger på en nåde som er gratis og
uten forbehold. Man vet at man ikke kan frelse seg selv. Det hjelper ingenting
å lesse opp fortjenester på vektskålene på dommens dag. Den kristne lære om arvesynden og nåden sikrer
at Jantenoven er satt ut av kraft allerede før den ble formulert. Se
her om Allah og profetens lov i virksomhet i Norge
I islam er man innenfor eller utenfor paradis og helvete alt
avhengig av om man underkaster seg eller underlegger seg en konstitusjon, eller
ikke, dvs islam grunnskrifter, dvs en bok, ikke av Allah’s personlighet, egenskaper,
natur, vesen eller karakter. «Frelse» bygger mer på «strabasiøs» juss, ikke på gratis
nåde. Derfor finnes det også en uforanderlig dualisme i islam. Ikkemuslimer vet
hvor de skal havne. De må derfor behandles og relateres til i henhold til denne
grunnsetningen, en lære som plasserer dem utenfor «frelsens» rekkevidde, også i
dette liv. Se
her om hvorfor det er umulig å reformere islam og «dualisme».
Magi er egentlig mekanikk; en metode som krever gjentakelser
av rituelle handlinger; hensikten kan være forsvar like godt som angrep. Den
kan sikte på bevaring like mye som forandring; den forutsetter at gjør man A,
så får man B, og følgelig at B er en ting eller substans, eller et menneske som
i kraft av ritualet da blir objektivert og gjort til noe mindre enn et
menneske, noe mindre enn en person, samtidig som det også gjør utøveren av
magien til noe mindre enn en person. Men dette siste enses ikke av magikeren,
og spesielt ikke av hypermagikeren, for hypermagikeren opererer i dagens klima
og paradigme på en måte som så å si automatisk ligger utenfor horisonten og
synsfeltene. (Hypermagien lever så å si sitt usynige liv rett foran og iblant
oss, uten at vi merker det).
Magien unnslipper spesielt psykologenes ørneblikk. Generelt
gjelder det at mennesker i dag har glemt å tenke juridico-religico. Antakelig skjer dette – denne magic-by-default-prosessen – fordi det
fins så mange hypermagikere som ikke
er klar over at de er det. Disse har oppfattet at andre hypermagikere ofte lykkes i sin i og med sin strategi og sin
måloppnåelse. De vil da etterligne hypermagikeren,
men uten å forstå selve «mekanismen», fordi de selvsagt ikke er interessert i å
bli avslørt nettopp som umenneskelige mekanikere, dvs magikere. En avglans av
alt dette finnes i det som kalles «social
engineering», en subtil form for magi som gjerne understøttes av
vitenskapen.
Se
om juridico-religico her og Tankeforutsetninger
her og Islam
- politisk parti? og Klargjøring
av hypermagi og "det juridico-religico" og Om
SAP, sappere og sosiologi, antropologi og psykologi og hvorfor de går så galt
I den grad situasjonen er slik jeg beskriver, står altfor
mange mennesker nå helt uten forsvarsmekanismer, dvs dypere metafysisk,
person-relatert innsikt, primært. Vi overlater til media l å legitimere seg
selv og skjønner ikke at vi dermed av-legitimerer oss selv. At vi blir brikker
brukt i en større dramatikk enn vi evner å ha oversikt over og innsikt i. Vi
overdrar «vår kongemakt» til media uten forbehold. Men, selvsagt, vi bruker
helt andre ord og utrykk en magi og tryllestav og tryllestøv, vi har innsikt i
nye teknikker, spørsmålet om vi «markedsfører det onde» kommer aldri
opp. Det kan vises til gode resultater, det gjør nytten, og ferdig med det. Godt
jobbet!
Slik soler vi oss selv i et hovmod verden ikke har sett
maken til før. Se
om "Marketing of evil?" her
For om mulig å få et litt større overblikk og eventuelt en
litt større innsikt «i det store dramaet» som foregår og påtvinges oss, og som
vi altså «frivillig» underlegger oss, kan det kanskje være oppløftende å gå
litt tilbake i historien, til en tid som var minst like forvirrende, oppløst, verdirelativ
og nihilistisk som vår egen, om enn på helt andre premisser og i en helt annen
kontekst, og selv om religion den gang sto i et helt annet og mer seriøst fokus
enn hva religion og tro gjør i dag.
Vi kan like vel lære noe her, slik jeg ser det. Vi tar
derfor en «tour» tilbake til 30 års krigen.
Tredveårskrigen begynte i 1618 da visse kalvinister begynte
å rense kirker for bilder i Praha. Bildene minte for mye om katolisisme –
billeddyrkelse - og pavevelde. Senere utviklet denne «innbyrdeskrigen» i Europa
seg til å bli en klar kamp ikke bare om tro og mellom ulike troer, men om
landenes maktposisjoner og deres konkrete, militære og materielle interesser og
interessesfærer.
Vi skal også huske Bartholemeumsnatten i 1572 hvor tusenvis
av hugenotter måtte bøte med livet i Frankrike, på signal fra øverste hold. Denne natten kan ses på som et forspill for 30
års krigen. Et vesentlig element i denne
natten og denne krigen dreide seg om «bilder» og om hvilke makt og avmakt ord
og bilder kan ha over folk og sinn. Se våre nylige posteringer om ANTIFA her
og om det høyst aktuelle «behovet» for å rive statuer av Jesus og spørsmålet:
hvorfor ikke «rive katedraler» her
Et hovedtema i denne posteringen er «puritanisme» og noen
vil kalle det kristen fundamentalisme.
Puritanisme innebærer et stort behov for sikkerhet eller
visshet, en tro som kan forveksles med magiske størrelser eller reifiseringer –
objektivering - av både Gud, presupposisjoner og trossetninger. Puritanismen
kan sies å være sterkt biblisistisk rettet. Men den vissheten puritanerne søkte
kan ikke uten videre kan ikke uten videre kategoriseres som biblisistisk i pur
forstand. Deres biblisisme var velbegrunnet; man søkte både i skriftene og i
naturvitenskapene, men selvsagt: Her var faren for ren og snever moralisme og
selvgodhet overhengende. Puritanerne unnlot ikke å felle teologiske dommer over
sin samtid og sine samtidige. Og så tok de jo til våpen og det ble en
borgerkrig til skrekk og advarsel for all ettertid.
Like dann med den «inderligheten» mange pietister og
puritanere søkte. Den var ikke nødvendigvis et bevis på «narsissisme» eller «villet»
sentimentalitet. Det var ikke noe påtatt over puritanernes «inderlighet». Den
var like mye utadrettet som inadvent rettet. Interessen for bibelsitater, hvis
tekst gjerne kunne tas helt ut og bort fra sin opprinnelige kontekst, forekom i
stor utstrekning, men uten at dette nødvendig vis bør tas som et bevis på
urokkelig fanatisme, sneversyn eller stivsinn eller annen psychoid tilstand.
Hvordan det sto til med det vi i dag kaller naturlige former
for ekstase, og f eks opplevelser av å bli fylt med «ånden», ocean-visjoner e
l, skal være usikkert. Puritanerne la særlig vinn på selvkontroll og fornuftig
resonnering. De ville kanskje ha ledd seg gale av frykt og avsky hvis de hadde
deltatt på et typisk karismatisk møte i dag og sett folk falle om i spasmer på
gulvet, etter eget sigende «slått ned av ånden» eller av «åndens kraft».
Puritanerne fikk mange følgere og mange var de blant
legfolket som møtte opp i forsamlinger for å ta budskapet inn over seg. Puritanerne
kan sies å ha drevet et storstilt opplysningsarbeid til allmuens beste. Heller
ikke kan det tas for gitt at puritanerne i sin alminnelighet følte seg bedre
enn andre kristne, selv om nettopp puritanerne var kjent for å være sikker på
sin utvelgelse allerede i Guds evige rådslutning, som det heter. Puritanere
trodde på forsynet og på predestinasjonen, uten at dette hindret dem fra å
treffe høyst individuelle, frie valg og bli dyktige hærførere, jfr Cromwell, 1599-1658,
som foretrakk tittelen protektor fremfor konge.
Fins det puritanere i dag? Vel, det fins fundamentalister i
mange helt ulike og fullstendig inkompatible miljøer. Tenker vi på kristne
puritanere, er de nesten forsvunnet bak horisonten. Men det fins likevel
troende som ikke har noen problemer med å forutsette predestinasjon, urokkelig,
men ikke umenneskelig trosvisshet, og med en fast overbevisning – ut fra
tekstene selv - om f eks at ikke alle kommer til himmelen etter døden. En slik
visshet kan virke direkte provoserende på mange, noe jeg har skrevet om
tidligere her på bloggen. Se
her om bl a predestinasjon
Det er fullt ut mulig i dag å være en puritaner og begrunne
sin tro på de samme bibelsteder som «de gamle» puritanerne gjorde, men en sik
moderne tro må like vel være helt annerledes enn den «de gamle» utøvde. Mange
kristne vil f eks ha en urokkelig tro og visshet på at Jesus Kristus ikke bare
døde for å sone og forløse andre mennesker utover livet, men at han også døde for meg som person og individ. En
visshet om dette krever ikke av oss i dag at vi griper til våpen hverken for å
avsette en konge eller for å innsette en protektor. Vi står ikke overfor en
borgerkrig. Vi stoler mer på ord og overtalelse enn på våpen og mord og ingen
forventer av oss at vi skal vise like stort heltemot i ord og gjerning kampen
for vår egen «guds stat». Vi kan like vel tenke i puritanistiske – og
biblisistiske - baner, men da helt uten å assosiere til Cromwell. Konnotasjon
og «avkonnotasjon» inngår i en «dialektisk» prosess helt avhengig av kontekst,
samtidig som budskapet blir stående som en absolutt konstitusjoner over og
under «det hele». Vi kan derfor oppleve at de som egentlig er puritanere i dag
oppfattes som de mest fredelige, ufarlig, pasifistiske og ydmyke kristne, men
de altså en gang i tiden var de mest seierssikre av alle før, under og etter de
store militære slag.
J I Packer beskriver puritanerne like før de skulle ut i det
de visste ville bli et like historisk som blodig drama slik:
… de hadde en sann lidenskap for effektiv aktivitet; de
hadde ingen medynk med folk som overlot til andre å forandre verden; de stolte
på at de utførte Guds egen vilje; de priset Gud når de gikk seirende ut av de
store slag; ingen av dem ønsket å bli oppfattet som revolusjonære innen stat og
kirke, enda noen i praksis ble nettopp revolusjonære; Cromwell og hans hærer ba
ofte inderlig og lenge foran slagene; også privat ble det bedt lenge og
inderlig; de arbeidet for å helliggjøre England eller for Englands
helliggjørelse.
Packer skriver: I dag nøyer moderne kristne seg med å
forholde seg til en konvensjonell
respektabilitet og ser intet annet perspektiv utover dette. s 191 i J I
Packer Classic Collection, 2010.
Kommentar: Puritanerne kunne ikke tenke seg en tro – for
frelse - uten gjerninger. Men gjerningene i seg selv rettferdiggjorde ikke; de
rettferdiggjørende gjerningene var allerede bestemt på forhånd!
«Puritanere» i dag kan ikke tenke seg en tro basert på gjerninger.
De tror – for egen regning – på at gjerninger nettopp ikke frelser fordi de
aldri kan være bestemt på forhånd. Det underlige for mange er at begge
innfallsvinkler faktisk er svært så puritanistiske. Man bruker de samme sitater
og begreper, men innholdet synes å stå helt inkongruent på hverandre. Meritum
de congruo synes å være blitt meritum condigno. Utvelgelse
og predestinasjon - et Vorspiel her og Se
her om ordo salutis og bl a meritum de congruo og se
her om nåde, nykalvinisme, synergisme og og
her om nåde i islam ogmoderne
eller postmoderne antipuritanisme og kristen
tro og muslimske tro, fundamentale forskjeller og Er
du sprø? Kan du avtale Gud? og
Jesus,
kjærligheten, kabbala og Livets Tre og se om utvelgelse, synergisme
osv her
om bla Per Lønning, Packer m fl
Vi bør kanskje bite oss merke i at «de gamle» puritanerne
ikke hadde noen særlige motforestillinger om Guds vrede, at Gud både teologisk
og ontologisk faktisk kan være »rasende» på synden. I dag inngår ikke slike
forutsetninger i troen og troen blir deretter, kan man si. Se
her om Guds vrede og at Allah ikke er hellig. Sproul og J Edwards om Guds
hellige vrede
Fra Grimberg, bok
13, s 305 ff:
Etter den schmalkaldiske krig hadde det vært forholdsvis
rolig i Tyskland, mens religionskrigene raste i Frankrike og Nederlandene. Men
religionsfreden i Augsburg var bare tilsynelatende en fred, i virkeligheten var
den ikke annet enn en våpentilstand. Riktig nok hadde den gitt protestantismen
formell eksistensberettigelse, men på usikker grunn, fordi det ikke var folket
som fikk religionsfrihet, men bare fyrster og landsoverhoder i de gamle
territorier. Fredsparagrafer var dessuten tvetydige, ja, var bevisst avfattet i
uklare vendinger for å få slutt på krigen så fort som mulig; og da de skulle
settes ut i livet, blusset religionshatet opp på ny og forgiftet alle livets
forhold. Tyskland ble oversvømmet av en ren styrtsjø av flyveskrifter, som var
så hatske og løgnaktige at de bare overtreffes av løgnpropagandaen under vår
tids verdenskriger.
Aldri før har vel ellers hederlige menn med fullt overlegg
løyet og forfalsket til de grader som i tiden før Tredveårskrigens utbrudd.
Både protestanter og jesuitter hadde nok av erfarne stridsmenn å stille opp i
disse pennefeidene, arrete veteraner som ikke skydde kamp og strid.
Lutheranerne gikk til kamp under feltrop som: «Paven er Anitkrist og uekte bror
av den den orientalske Antikrist, Muhammed».
At jesuittene ikke var mindre grove i munnen enn Luther og
hans lære, er det det vel unødvendig å si. De kastet seg begeistret over en del
uforsiktige uttalelser som den impulsive reformatoren hadde, eller etter
sigende, skulle ha latt unnslippe seg og regnet på sin side at det var han som
var Antikrist.
Bokstavene i navnet Luther gir nemlig både på gresk og
hebraisk tallet 666, Dyrets tall i Åpenbaringen. Ingen av partene nektet seg i
det hele tatt noe som helst når det gjaldt nedrakking av motstandere, og det er
klart at mennesker som var opplært av sine sjelesørgere til å kalle hverandre
for «djevelens barn» og «Satans ynge» ganske enkelt ikke kunne leve fredelig
side om side.
Man regner med av ved Tredveårskrigen utbrudd var tre
fjerdedel av befolkningen i Det tyske riket protestanter. Men hva den romerske
kirke hadde tapt i kvantitet, hadde den vunnet i indre kraft. Takket være
motreformasjonen, hadde en rekke strengt moralske og nidkjære paver avløst
renessansepavene, og i Jesuittordenen hadde katolisismen fått en hær som alltid
var kampklar. Uten den ville den sannsynlig vis ha bukket under i Tyskland.
Overalt trengte jesuittene inn – som skriftefedre for fyrster og andre fornemme
personer og ikke minste som lærere og oppdragere for sin den ungdom, som en
gang skulle overta ledelsen i samfunnet. De brede lags oppdragelse overlot de
derimot til tiggermunkene med deres enkle og folkelige forkynnelse.
Mot et slikt elitekorps som Jesuittordenen hadde ikke
protestantismen noe å stille opp. i stedet gjorde en hel generasjon av
sneversynte teologer alt hva de kunne for å så hat og splittelse mellom
lutheranere og kalvinister. Stemningen mellom representanter for de to
protestantiske hovedretninger ble til de grader hatsk at de ofte slo den andre
gruppen i hartkorn med papistene. Med hvilken engstelse så okke f eks Sachsens
lutheranere på hvordan kalvinismens «morderiske sjelegift» bredte seg i
Brandenburg, og hvordan «de uskyldige små lutherske lammene ikke forsto å passe
seg for den mordlystne kalvinistiske ulven!».
Denne indre splittelsen blant protestantene utnyttet den
romerske kirkes kamptropper med stor dyktighet og slynget ut en ny brannfakkel
ves å påstå at kalvinismen ikke var tillatt i Det tyske rike, fordi den ikke
var uttrykkelig nevnt i den augsburgske fredstraktaten.
Det var altså mange tegn som ga varsel om en ny
religionskrig i Tyskland. Alt i 1608 gikk derfor en del evangeliske land i
Sydvest-Tyskland under kurfyrst Fredrik av Pfalz’ ledelse, sammen i et
beskyttelsesforbund som ble kalt Unionen.
… dett fremkalt året etter det katolske motforbundet: Ligaen.
… men da Gustav Adolf steg i land på tysk jord, rundt 1629,
var han ennå ubundet av franske direktiver. Med eller uten noen avtale med
Frankrike var imidlertid den svenske kongen tross alt avhengig av den politikk
som ble ført av den lidenskapelige, men samtidig kalde regnemesteren i Paris,
den store kardinalen som i ett og alt lot seg lede av den franske
nasjonalitetstanken. Men pater Joseph advarte son herre mot et altfor nært
samarbeid med den svenske kongen. «Det er visse ting» sa han, «som man må
benytte seg av i meget bestemte mengder; i små doser virker de nemlig som
motgift, men i tore er de drepende». Han forutså også at svenskene ville
marsjere inn i Det tyske rike selv uten noen oppmuntring fra Frankrike, av ren
og skjær selvoppholdelsesdrift. Men samtidig håpet «Richelieus grå eminense» at
svenskene ikke måtte bli altfor fremgangsrike og farlige for katolisismen. s ff
325 ibid.
I det følgende gjengir jeg nå en rekke sitater fra den
fabelaktig informative boken The Puritans av David Hall, fra 2019. Et av
poengene er å understøtte – for å få bedre innsikt i hva alt dette gjelder – og
begrunne det jeg skrev over om puritanernes tendens til «biblisisme», og
tendensen og viljen til å begrunne handlinger ut fra det mange vil si var et ganske
tilfeldige utvalg av bibelsitater. Men her skal man ikke la seg lure av
overflatebetraktinger.
En annen hensikt med denne bokanmeldelsen er å vise hvor
vanlig det kan bli i en kultur som opplever stor grad av forvirring og
usikkerhet, akkurat som like før utbruddet av Tredveårskrigen - å henvise til
kulturens hellige skrifter. Vi ser det innen islam: Islams puritanere eller
fundamentalister henter nettopp sin livsbegrunnelse og sin eksistensberettigelse
i henvisninger til skriftsteder som tros å være uforanderlige, universelt
gyldige og evige. Allah’s påbud, forbud og forordninger er absolutte og prinsipielt
a-historiske og kan ikke kritiseres. Dette kan så legitimere de verst tenkelig
ugjerninger, sett ut fra et vestlig perspektiv.
De islamske fundamentalister opplever kanskje enda mer
usikkerhet og forvirring – før de blir «frelst» på islams premisser - enn mennesker
flest i Vesten i dag. Deres reaksjoner blir så deretter. Hvilket i sin tur gjør
Vesten enda mer forvirret, irrasjonelt redd og like emosjonelt betinget servilt
korrekt enn den er fra før. Begge tendenser ser ut til å forsterke seg gjensidig.
Det legges opp til mer og mer omfattende konfrontasjoner. Og utviklingen i seg
selv ser bare ut til å gå for egen maskin og på autopilot uten at vi kan gjøre
stort for å dempe den for å forsvare oss selv, og våre nye landmenn muslimene.
s 6 «Covenant of Federal
Theology from the beginning of the onset» – i det 17. århundre: Det gjaldt
å forsvare sann religion mot dens fiender; det var avgjørende.
9 Det var umulig for
Church of England å godkjenne Westminister Confession fra 1647.
15 Både Luther og Calvin var oppsatt på å fjerne all tvil om
nådens frelsende karakter eller reelle effekt.
14 Protestantene hyllet Ordet med dets åpenbaring av Guds
ufeilbarlige – ineffable - og allmektige
makt, løfte, rettferd, nåde (mercy)
og godhet. Kirken ble sett på som et samfunn som besto adskilt fra de ikke-frelsende
ord. Man insisterte på et styringssystem av presbytere. Kalvinismen
utgjorde den teologiske dominans i dronning Elizabeths England.
21 Det ble tatt for en aksiomatisk sannhet at katolikkene
var avgudstilbedere og instrumenter Djevelen kunne bruke: De tilba helgener,
knelte foran bilder etc. Kalvinistene anså at Kristus bare var til stede i
nadverdselementene – brød og vin - på en åndelig måte og at de «bare» symboliserte Jesu legeme og blod. Den
Hellige Ånd virket i de historiske apostler.
22 Straks forestillingen om et hellig hierarki i
katolisismen ble forlatt, var det opp til reformatorene å avskaffe ordinasjonen
av prester og denne ble ikke lenger
ansett som et sakrament. Sølibatet ble avskaffet.
23 Calvin og
Bullinger ønsket ikke at legfolk skulle operere på egenhånd og sette opp
egne halvt eller delvis frittstående menigheter. De viser til Jesu Kristi
kongedømme ut fra Jes 11. 4. De går inn for å
nekte nadverd for skandalemakere. Calvin: Dette er den mest effektive måten man
kan bevare renheten på. En mer fullstendig rettferdiggjørelse var i emning … moralske regler er evige, dvs de 10 bud
representerer en pakt med Kristus like verdig som Sinai-pakten. Et hovedfokus
var å beskytte kirken fra staten og like mye staten fra kirken. To-regimentslæren
ble ikke ønsket velkommen av protestanter i Skottland og England.
26: Guds forsyn ledet den synlige kirke. Det foregikk en
kontinuerlig kamp mellom de få sanne tilbedere og de mange hyklere. Den sanne
tro vil alltid være under angrep, se Anti-Krist: 1 Joh
2. 18, 2 Tess 2, 1. Maria Tudor ble ansett som en guds straffedom over
det engelske folk.
31 Ingen trodde på toleranse overfor religiøse dissentere.
32 Svært mange kjente lite til de protestantiske doktrinene
og den protestantiske praksis. Men mobben hadde robbet katolske skrin og
kirker. «Plogmannen» ble ansett for å stå nærmest en Guds tjener.
35 Church of England bevarte en hierarkisk struktur bygget
opp rund biskopens embete. Det ble formulert en rekke trosbekjennelser. I 1572 inntraff Bartolumeums-massakren.
Calvin aksepterte variasjoner og den episkopale strukturen i Church of England.
Melanchton var moderat i forståelsen
av nadverden, communionen, og nadverdselementene.
1552: Church og England understrekte Skriftens plass i kirkens ritualer og
tjenester. Prekener ble ansett som frelsesmidler, (means of grace).
49 En biskop slik ordet brukes i Det nye Testamentet tjente
bare en selvstendig menighet. Opplæring ble ansett som et viktig middel i
evangeliseringen: 1 kor 3. 14, 2 Kor 13.20.
Menigheten skulle ledes av en forsamling av likeverdige. Rom 13. 2 – lydighet mot foresatte, Galaterne 5. 13 – kalt til frihet. Biskopenes
autoritet blir utfordret. 1570: Elizabeth
blir excommunisert. Biskoper blir ikke lenger oppnevnt og ingen prester
ordinert. Ansett som avgudsdyrking å be for de døde og gjøre korsets tegn.
Bønner skal fremsies muntlig av minsters,
menighetens tjenerne, ikke av de katolske «prestene».
55: Matt 18. 17 – hvordan man
skal forholde seg til syndere. Matteus 16. 19:
«nøkkelmakten» og ekskludering.
1587: Forsøk gjort for å droppe Common Prayer Book og erstatte biskop med presbyter. 1560-70-årene:
Hugenottene i Frankrike og i Holland innfører ordningen med presbytere. Luk 16. 16, om vold, diskuteres.
72 Harrison blir nektet ordinasjon av en biskop. Man
diskuterer «kirkens frivillighet» og den frie samvittighets betydning gikk
forbi enhver engelsk religiøse leders tenkning rundt 1591. Matt 18. 17 –kirke refererer til congregation, noe puritanerne ikke vanligvis la vekt på.
Presbytere besto i «the office of elders».
Brown holdt prekener i private hjem eller konventikler. Han dro til Nederland
og oppfordret til å forlate Church of England pga av samvittigheten. Regjeringen begynner å brenne bøker av
Harrison og Brown. I 1558 ble overgangen til protestantismen bekreftet i
England.
74: Coppin, Barron og
Greenwood ble hengt i 1593: «We are
not bound to obey the private law for conscience’s sake, because God’s law do
bind men’s concience».
1593: Parlamentet vedtar en lov som kunne utestenge «sedicious sectaries» som nektet å delta
i kirkens gudstjenester, en lov som siktet mot radikale puritanere.
75: 2 Kor 6. 17 – man skal
slutte med å holde sammen med «urene». Samtidig: Herrens kongerike er et sted
der ingenting skjer med bruk av vold.
79: 1547: John Knox:
Ingen kan stole på katolikker, bruker Danielsboken mot
Roma.» I teach all men to hate sin»», 1558. Skottene forsøker å
etterligne Calvins Geneva. Forbilde: Kristus renser templet. Mobb «renser» katolske kirker for
helgenstatuer, altere og gull. Maria Stuart fra 1561. 1599: puritanere
latterliggjøres for uttalelser om «the
power of religion».
81: Kardinal Beaton
blir myrdet i Skottland i 1546. 1581: Calvins Katekisme og Geneva Bible blir trykket.
91: Ulikt Calvin gjorde skottene disiplin til et merke på
«den sanne kirke». 1 Kor 5-6, 9-12: Utstøt de
som gjør ondt. Nadverd, communion, påbudt
4 ganger i året. Privat dypping av barn «proscibed»,
dvs forbudt, (- mot katolikkene). 1581: Kirken har ingen midlertidig leder
(hode), hodet er Kristus. 1596: «The Kirk» kritiserer James VI for å banne og
truer med ekskommunikasjon.
98: «Black Acts» i
1584 – gir absolutt makt til den skotske kongen i religiøse spørsmål. Rom 13. 12: En gudegitt rett eller autoritet for
kongen.
104: 1606: Tema blir kirkens forfall i det skotske
parlamentet. Det presiseres at den sanne konge i kirken er Kristus, fordi James
VI gjeninnførte et engelsklignende bispeembete. Fox: Book of Martyrs: Den skotske kirke var fra 1560-67 den mest
perfekt formede kirke i hele det protestantiske Europa. Intet annet rike i
denne verden er mer perfekt en denne kirken og ingen kunne oppvise større
renhet i hvordan sakramentene ble administrert og kirkens doktriner ble lært.
Disse uttalelsene ble inntatt i Scottish
Confession i 1616. Kongen skal sverge på å forsvare den sanne religion. «Dette
var en renhet ved pakt», skriver Hall, - en pakt som syntes å utelukke ethvert
kompromiss.
John Knox, d 1572.
Disse mennene var villig til å bruke bibelbaserte profetier mot makten og
avviste dermed alle aspekter av den katolske tradisjonen, til forskjell fra Book of Common Prayer i England. 110: Et
sentralt spørsmål ble også: Hva må jeg gjøre for å bli frelst? Apgj 16. 30. Ikke nok å være døpt. Folk visste – stort
sett – ikke hva synd var, behov for sosial og moralsk reformasjon. Viktig å
holde uverdige borte fra nadverden, hvorpå «practical divinity» begynte å bre om seg fra midten av
Elizabeths styre.
1618-19: Synoden i
Dorth. Kristne skulle være fylt med Ånden, Ef 5.
18, Rom 8. 14 og 1 John 5. 6-10. predestinasjonen ville medføre en
likeforming med Sønnens bilde. Eksaminer deg selv om du har troen! Fillip 2. 12. Arbeid på din egen frelse, 2 Pet 2. 10: Make
your calling sure.
113: Da Abraham ble sendt …, Gen 17.
7. De som formulerte «practical
divinity» siterte kirkefedrene Augustin og Aristoteles. Mot Pelagius! Gud
skapte kun for sin egen æres skyld idet han valgte seg ut noen for frelsen. Rom 8. 29 om «The
reprobiate». Menneskenaturen var totalt korrupt. Men mennesket er like
fullt et rasjonelt vesen.
114: Calvin dør i
1564. Westminister Confession i 1647. Convenant
eller federal theology. Loven
anses som et middel nødvendig for forberedelsen til å motta nåden, som et
nådemiddel, med andre ord, eller et frelsesmiddel, faktisk. De utvalgte måtte
praktisere innenfor dette rammeverket. Man forsøkte å forene tanken på Guds
suverenitet med beskrivelsen av den frihet mennesket tross alt var utstyrt
eller skapt med. Man respekterte – ja,
la til grunn - tanken om «secondary
causes», inkludert i sinn og i viljen.
115: Frelse
symbolisert i en kjede gitt i en gitt orden, «what was ordained». Perkins:
«A golden chain».
1590 ff: Rom 8. 30: predestinert, called,
justified, glorified. Omvendelse skjer ikke umiddelbart, men etter hvert og i
ulikt mål og i ulik grad. En livslang prosess. «For as wax is not melted
without heat – so God uses means to draw those close unto Himself whom he has
appointed to salvation».
118: Perkins
taler for predestinasjon. John Bradford:
«Limited the scoop of the atonement for the elect». John
3. 23 – «saints united with Christ as the bride-groome, a marriage or a
«love-knot».
121: Kalvin: -
remain constantly watchful!. Hvordan profitere på et liv i lidelse ….
122: Ingen uten en levende tro på Guds miskunn ved (i?)
Kristus kan delta under nadverden, communionen. Bradford: Learn to hate sin!
125: Hvordan trosvissheten blir manifistert:
Broderkjærligheten, gjestfrihet i Kristus, medfølelse eller sympati med de
hellige i deres anfektelser. Svak tro: Rom 4. 19, 14
Bradford, Perkins, Dent og the Lambeth Articles:
trosvisshet – assurance – er
tilgjengelig for alle som har erfart det inderlige eller innvendige arbeid
til Den Hellige Ånd i seg og som reagerer med tro. Perkins: - å finne ut om
troen var å finne i hjertet, (discern
whether their faith was seated in their hearts).
Sibbes og Eaton:
Matt 20. 20: A bruised seew – Christ’s commission was to communicate love, not
fear … Sibbes purpose was to strenghen the week in faith …
135: Arthur Dent:
No preachery, no fruits and no faith, no Christ and no eternal life. Rom 10. 14-17, Spirit of power, 1 Kor 2. 2-4, (ca 1640).
138: John Vicars
mister i 1631 jobben fordi vitner hadde hørt at han hadde dømt noen til helvete
og for ikke å ha kommet til gudstjeneste på «second servise».
(Cromwell
fortalte åpent om at han var utvalgt og at han antakelig var som en pilegrim
mot det evige livet. (Troens visshet). Flere andre sier det samme.
142: Jacob Arminius
dør i 1609: Predestinasjonen avhenger av troen, (Hall: Predestination conditioned on faith). A synod of reformed
theologians 1618-49 – 5 points, TULIP.
144: «Into a new league with God», John Davidson, d 1604.
146: Laurence
Chadenton, 1579; Tegn som viser Guds vrede. 1605: Gunpowderplot.
147: Phillip Stubbes,
1583, - alarmert av dans og dansing.
150: Katolikker gjør opprør 1569.
153: John Wintorp,
1630: Sørge sammen, arbeide sammen, lide sammen, som lemmer på Kristi legeme, Ef 4.3.
157: En reformasjon av dannelsen og dannelsesidealet var
svært viktig for de som gikk inn for en perfekt eller fullført reformasjon både
i Skottland og England allerede fra de første dagene av dronning Elizabeths
styringstid. «De gudlige» identifiserte seg med et slit program. Job Throckmorton tegnet et
karakteristisk bilde av hva en puritaner burde ha på programmet i en tale i
Parliamentet rundt 1585: Å irettesette en mann for å banne, - det er
puritanisme. Å kaste ut en horebukk fra «the house» - det er puritanisme. Å støtte
hennes Majestets arbeide i Parliament og i Høyesterett for å etablere et «lærd
ministerium» - det er puritanisme. I 1621 ble et lovforslag for å styrke
«søndag-sabatten» beskrevet som en «savouring of the spirit of a puritan», -
som «åndelig smakfullt» for en puritaner.
157 ff: Beskrivelser av puritanerne i parlamentet:
De hadde en vid definisjon av avgudsdyrking og blandet de
inderlige og utvendige aspekter av dette. Den infiserer kirken, hjertene og de
kristens sinn.
Synden er allestedsnærværende og må holdes i sjakk.
Guddommelig lov anses som bindende for sivilsamfunnet og
kirken.
Ville legge til bestemmelser i Moseloven om utroskap og
brudd på loven om helligholdelse av Sabbaten. De rensket ut en rekke bestemmelser
om helligdager eller festdager og innførte søndag som hviledag.
Krever av kongen at han fordømmer brudd på disse lovene.
Stoler på at en ord-basert forkynnelse skal forandre samfunn
og moral.
Går inn for å reformere beskrivelsen av omvendelse og
helliggjørelse: Å være helliggjort eller dette å vandre oppreist med Gud
forbindes med frelse (salvation),
grunnet på 2 Pet 1. 10 og Hebr. 12. 1-14.
De som ikke gjør gode gjerninger, viser at de hverken er
rettferdiggjort eller helliggjort. (Hvilket blir tatt inn i Scottish Confession av 1560). Thomas Hooker: De som ikke vil omvende
seg fra sin syndefulle oppførsel (dannelse? manérer?) har ingen sann tro og kan
ikke ha Guds nåde, (obtain Gods grace).
Kollektiv og personlig omvendelse var en vektig drivkraft i prosessen.
Disiplin ble et kriterium på den sanne kirke. Adgangen til
nadverdsbordet ble begrenset.
Fokus på den spesiell relasjonen mellom de gudfryktige som
Kristi legeme, manifisterer seg som en identitet i fred, gjensidig kjærlighet
og broderkjærlighet, 1 John 3. 14.
Vektlegger paktene som skal tjene til å bevare «lives and hearts in good order», «the like union and communion of members in
one mystical body, in a sympaty of affections, as described, Psalm. Cxxxiii.
Å tyde tegn i tiden på Guds forsyn var ikke særegent for
puritanere.
Man stimulerte til å lære folk å lese og skrive for at
Skriften og Loven skulle bli bedre kjent og forstått.
Man fremhevet undertrykkelse og fattigdom som et moralsk
onde, men favoriserte «verdige fattige».
Fremhevet likhet og rettferdighet som kjerneaspekter av
rettferdiggjørelsen, hvilket medfører krav om reform både av engelsk sivilrett
og strafferett.
Aksepterer bruk av tvang fra myndighetens side som et ledd i
programmer med sikte på reformer idet man håper at folk skal akseptere dette
med løfter, pakter og med en hjertelig reaksjon på Ordet.
De gikk inn for begrensning i eller moderasjon av overdrevne
behov for tilfredsstillelse av verdslige goder og behov. De fordømmer kortspill
og dans. Som alle andre hadde puritanerne trøbbel med kvinners seksualitet og
påkledning.
(The Book of Common Prayer (Den allmenne
bønneboken) er et grunnleggende skrift i den anglikanske kirke. Dens første
utgave avløste de katolske liturgiske forordninger. Den ble utarbeidet og
stadfestet i 1549,
hovedansvarlig for dens utforming var Thomas
Cranmer, erkebiskop av Canterbury. Siden har den gjennomgått visse
revisjoner.
Den inneholder tre hovedliturgier, nemlig Morning Prayer,
Holy Communion og Evening Prayer. Den legger vekt på bibel-lesing,
siden man syntes det var for lite av det i katolsk tid, ettersom Bibelen var på
latin og ikke morsmålet. (Ifølge Grimberg, 13, var det
Henriks 8’s sønn, Edvard 6, som døde
ung, og som ble etterfulgt av Maria Tudor, som fikk Parlamentet til å vedta at
den skulle gjelde for den engelske kirke).
160: Den tyskfødte protestanten Martin Bucer, som tidligere hadde vært dominikaner, ble invitert
til England av Thomas Cranmer og var
der 1549-51. Han la frem forslag til som kunne forvandle statskirken og hele
landet til helliggjorte samfunn, samlet i boken De regno Christi. Skriften skulle selvsagt være forpliktende for
doktrine, disiplin og tilbedelse. Et slikt samfunn eller en slik kirke skulle
være en communion som besto ikke av
profane mennesker, men av hellige, helliggjort av Skriftens autoritet og
kraften i Den hellige Ånd. Disse var instrumenter for dette samfunnet slik at det
kunne helliggjøres frivillig … som om det ikke fantes noe lov «som kunne tvinge
oss», som han skriver. Dette samfunnet trengte imidlertid en stab av ministre
som kunne lære folk Skriftens autoritet og Guds vrede å kjenne. Bucer innså imidlertid at kirken også i
fremtiden ville ha i seg hyklere; nadverden
ble derfor begrenset til troende som kunne bevise «true repentance for sin».
De moralske bud i Det gamle testamentet anså han for å være
eviggyldige og var en integrert del av Det Nye Testamentet. Han gikk derfor inn
for dødsstraff for utroskap og for barn som gjorde opprør mot sine foreldre.
Det samme skulle gjelde for blasfemi. Bucer gikk imidlertid mot dødsstraff for
tyveri, slik den engelske loven påla over en viss beløpsgrense. Men han gikk
inn for at tyven skulle betale erstatning, på gammeltestamentarisk måte.
Ekteskapet skulle reguleres av sivilretten og fastedager skulle respekteres,
ved lov.
Hall: «Like other sceems of reform, the
Blucer-puritan version was dogged by the indiffernce of local people and, in
Scotland especially, of the privileged few».
Hooker beskrev i 1620
bygdefolk som medlemmer i «the
Devil’s Camp». De gudfryktige var i krig med drukkenboltene osv.
Hall: Covenant making involved other
contradictions, as did any evocation of conscience. Was a covenant meaningsless
if people were coerced into taking it? Theoogiclly, the correct answere was
yes, for covenanting presumed the workings of repetance and the precense of
faith. Nonetheless, the political importance of broad-based covenanting seemed
to have justified coercion. And, although endorsing the injunction to obey
rulers even if they were tyrants, the movement wrestled with the question of
how to behave in the precense of a ruler who violated divine law.
Henry Huntington
fulgte De Rengno Christi ved å
etablere skoler og ved å subsidiere kullprisene til fattigfolk i Leicester. Det
kom tilleggslover som foreskrev metoder mot ørkesløshet og bestemmelser om å
plasserer arbeidsføre fattige i lokal industri. Det ble lagt restriksjoner på
«øl-hus» og folk som drakk for mye og folk som spilte kort kunne ilegges bøter.
Det ble også forbudt å sette opp teaterforestillinger eller
sceneforestillinger, komedier og andre former for underholdning.
I 1660-årene overbeviste Fairclough mange i prestegjeldet
sitt om å begynne å føre et nytt disiplinert liv.
I Dedham i 1585
var det gjort forsøk på å etablere en såkalt «Christian order». Foreldre skulle se til at barna deres fikk
opplæring i katekismen og alle som ville gå til alters skulle utspørres om sin
verdighet før den månedlige nadverden. Man vill at alle barn skulle lære seg å
lese og skrive. Man snakket også om sex før ekteskapet som en stor fordervelse
og de foresatte skulle skremme «terrify»
alle som begikk denne synden.
Et eksempel fra
Dorset i byen Dorschester: Der var en del bygdefolk blitt vant med å kalle
puritanere for pakk. I 1605 kom den evangeliske presten John White til byen. Da en brann ødela halve byen i 1613 tok White
dette som et varsel fra himmelen. Et tiår etter dette ble det tatt en rekke
initiativer i byen: Et nytt hospital, som vi i dag vil kalle en arbeidsanstalt,
workinghouse, hvor man kunne sette
barn i arbeid. Det ble bestemt å øke bidragene til de fattige betraktelig,
forbedring av fattighjelpen og lettere tilgang til å lære seg å lese og skrive.
De ble satt i gang «oppstrammingspatruljer» for å rydde gatene for omstreifere
og for å forhindre bråk om søndagene. Resultatet ble høyre deltakelse i kirkens
tjenester. Det kom store donasjoner og det kunne registreres færre svangerskap
utenfor ekteskap.
164: White satte
rund 1630 opp en liste med Ti Løfter, Ten
Vows, som oppfordret alle til å «cleave
unto the true and pure worship of God» og til å motstå alle forsøk på å bli
fristet av ny lære og korrupsjon eller fordervelse. Dette var oppfordringer som
motsatte seg Charles I’s
antipuritanske linje og som hadde resultert i at Parlamentet 1628-29 hadde
varslet mot oppfinnelser – teologiske påfunn - eller «innovations».
Dette til tross for «devotional
exercises as means to the ende og sustaining «Christian peace and overcoming
selfiness».
Tegn på fordervelse
var for White ganske klare: selvsikkerhet, «deadness
of heart», «pride and selflove». Han delte ut klær og mat til fattige. Han
oppfordret folk til å binde seg ved et hellig løfte til en pakt – covenant – med Herren Gud, slik han
hadde foreslått i Ten Vows.
Arthur Dent i
1631, beskrev veien til himmelen som en søken etter nåde som nødvendig vis
inkluderte selvdisiplin og stadig vaktsomhet, «watchfullness». Uten dette kunne ingen regne seg blant de frelste, the redeemed. Han beskrev de som falt
utenfor «nådens økonomi» som pest-besmittede, «with plague sores». Pride.
Whoredom. Covetousness. Sweareing. Lying. Drunkenness. Idleness and Oppression.
Alt dette var en dødelig gift for sjelen og en synd for hele nasjonen. Man
måtte tilbake til «assurance of salvation». Det sikreste tegn på at man
tilhørte de utvalgte lå i moral og oppførsel.
166 f: Tre tiår etter Dent skriver en Sudder i The Christians Dayly
Walke at han tror at protestantismen har overtatt som tro for katolisismen
i England. Men han var like vel skeptisk til regelstyrt moralisme!
Hall: Alle som
søkte «assurance of salvation» visste
at denne prosessen innebar hardt strev med selvransakelser, syndeanger for både
store og små synder og en orientering i det daglige henimot vaktsomhet mot
syndene og utdanning. Hjertesentret fromhet og ytre oppførsel var egentlig
identiske øvelser.
En sterk
innskjerpelse av ovennevnte innsikter kom i Skottland i 1588 da Parlamentet der
behandlet en lang syndekatalog: I henhold til First Book of Dicipline:
No commonwealth can flourish or long
endure without good laws and sharp execution of the same, so neither can the
Kirk … be brought to purity --- without ecclestical dicipline: Drunkenness,
fornication, slander, oppression of the poor, flthy adultery, incest, children
unbaptizised, never attending services og «participation in the sacraments».
Parlamentet mente at almisser burde holdes tilbake fra folk som drev med slik
til de kunne bevise deres egen dåp og fikk barna sine døpt.
Hall: De punitive og disiplinære aspektene av den
puritanske reform-moral var reelle, men samtidig fremholdt man den frihet Gud
skjenket «de hellige». Takk være Den Hellige Ånd ble visse mennesker befridd
fra syndens slaveri og ble slik frie på en egen måte. Syndere kunne kreve sin
plass ved nadversbordet og samfunnet kunne «reclaim»
Guds trofasthet. Frihet og lydighet eksisterte side ved side i dette
narrativet. Troende ble betraktet som nye skapninger, men å bli satt fri fra
synden var ikke ensbetydende med frihet til å synde.
Halls bok om puritanerne fortsetter her fra s 172 med et
kapittel 6 om Royal Politics, Local Alternativ.
Jeg lar resten av boken ligge å modne i meg inntil videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar