Når kristne professorer svikter ...

Hva har vi gjort feil her i landet? Eller snarere: Hvilke feile tanker og forestillinger har vi gjort oss?

Eller: Er vi et folk som kun har gode intensjoner og som aldri tenker på konsekvenser, og som derfor uvegerlig vil havne i selvforskyldt tragedie på høyeste nivå?

En liten test på om spørsmålene kan ha noe for seg, er en kronikk av tidligere biskop i Bjørgvin, Per Lønning, av 21. 02. 2000. Her tar Lønning opp spørsmålet om Allah er den samme som ”vår” Gud.

Utgangspunktet var striden om tillatelse til bønnerop fra moskeene og hvor biskopen den gang bl a skriver at han håper at ”Allahs ære vil bli forkynt av levende utropere og ikke av lydbånd … fordi islam trenger faktisk å minnes om at lydstyrke ikke er målestav for trosstyrke”.

Var det ikke søtt og optimistisk skrevet? Jo, det vil vi mene: Litt for … spør man meg.

Lønning fortsetter, i håp om at visse refleksjoner kan opplyse folket til besinnelse og klarhet:

”Mange ser ut til å forutsette at muslimenes Allah må inngå i selskapet av guder på hinduismens firmament og å ære forfedres Odin, Tor osv … en slik sammenligning vil få håret til å reise seg på hodet av muslimer … ” skriver Lønning.

Videre: ”Det er viktig at vårt folk forholder seg til dette (bønneutropene) noe mer konstruktivt enn med blott og bar skuldertrekning … ”

Vi kan ikke være mer enig. Men hva betyr ”Allah hu achbar”?

Lønning konstaterer ganske enkelt at det betyr ”Gud er større …”. 

”Poenget er at Gud ikke lar seg sammenligne med noe forestillbart formål, Gud er unik. Og denne bærende erkjennelse er felles for muslimer, jøder og kristne”.

Hm.

Lønning skynder seg med å presisere at denne tanken er velkjent innen kristenheten og hvor det da heter ”Deus semper major”, et kjent fyndord fra middelalderen: Gud (den kristne?) er alltid større …

På dette grunnlag ”er det nærmest storslagent å få denne sannhet ropt ut over dagens forpuslede samfunn … forutsatt at folk aner hva ordene betyr”, doserer Lønning. Folket skal tuktes til å forstå at islam er noe vi sårt trenger og noe vi sårt kan lære av og vokse på, vi gudløse eller likegyldige, må vite.

Spør vi en muslim hva Allah betyr, får vi svaret at Han er alle tings Skaper, herskeren som har fastsatt universets lover og som forventer at vi skal følge Hans vilje, skriver Lønning og legger til:

TIL DET KAN EN KRISTEN IKKE SI ANNET ENN JA OG AMEN.

?

Er dermed ”slaget” tapt? Nei, Lønning gir imidlertid ikke opp overfor Allah sånn umiddelbart. Han trøster oss med et spørsmål: ”Enheten mellom de to religionene problematiseres … av et spørsmål: ”Hvorledes er Gud? hva skal til for å etablere kontakt med ham?” 

Ulikheten i gudsbildet mellom islam og kristendommen ligger i at islam har stått i opposisjon til kirkens treenighetslære, skriver professoren.

Men er dette riktig? Nei, ikke i det hele tatt. Lønning har ikke fått med seg at islam forutsetter at kristendommen er en triteistisk gudslære, ikke en treenighetslære. 

Han overser også den forestilling innen islam at Allah først og fremst er vilje, ikke en kontraktspartner som lar seg binde til å respektere de universelle naturlover: Allah kan når som helst endre disse, og dermed får man problemer med å være opptatt å forutbestemme universets og tingene og tangenes lovmessige gang, (naturvitenskap blir noe sekundært).

Man kan sannelig undre seg over at Lønning ikke har sett alt dette og man fristes til å spørre om grunnen til at han ikke har sett det: Er det for å skåne muslimer ? Ligger grunnen i dette at det gjelder om ikke å avsløre islams uvitenhet og manglende forstand nettopp på treenighetslæren og universets kontraktsmessige lovmessighet? Er Lønning muslimofob? Eller verre: Tør han ikke å fortelle folket at enten så er Muhammed fullstendig uvitende om ortodoks kristendom, eller så er han en bevisst folkeforfører og dokumentforfalsker og baktaler av verste sort av kristentroen?

Faktum er at Koranen forutsetter at de kristne tilber 3 guder, nemlig Maria, Jesus og ”Gud”, som ifølge Koranen ikke kan ha noen sønn og som følgelig heller ikke kan betegnes som noen FAR! (Koranen 5. 116). 

Det er som   G. W. Braswell jr sier:  ”The difference between Christianity and islam is that Cristianity believes there is a plurality of persons or relationships in the unity of the nature of God”.

Og her er vi etter min mening ved grunnproblemet: Hvordan skal en monade, som den islamske Allah er, eller med god grunn ut fra de islamske skriftene selv kan oppfattes som, kunne være kjærlighet, når der ikke eksisterer noen personlige relasjoner i Allah som selve guddommen og den ene?

Lønning nærmer seg problemet: ”(islam) mangler sans for det dynamiske i institusjonen ”Gud er kjærlighet” og dessuten, påpeker Lønning, ”til dette ulike gudsbildet svarer en ulik forståelse av frelsesveien … i islam er underkastelse med lydighet selve saken.” ”Kristendommens nøkkelskikkelse, Frelseren, formidleren av Guds grensesprengende gavmildhet, faller (imidlertid) ut av bildet”, skriver Lønning.

Likevel mener Lønning at kristne med et hjertets amen kan rope ut: Allah hu achbar, Allah hu ahcbar!

Man kan spørre: Hvordan vil ”det ta seg ut” hvis kristne skulle begynne å rope frem dette krigsropet akkurat på samme måte som muslimene hvis det skulle komme til væpnet konflikt mellom muslimer og kristne her i landet? 

Ville det for Lønning være helt OK? I nesten enhver episode som dekker revolusjonene i den muslimske verden i dag hører man muslimer på begge sider av stridslinjen rope ut nettopp dette ropet: Allah hu achbar … Man kan bare tenke seg ”resten”.

Hva mer kan danne grunnlag for et forståelsesamkvem mellom kristne og muslimer? Jo, etter Lønnings mening kan vi ta utgangspunkt i dette at mennesket er skapt i gudsbildet og at alle bærer dette i eller med seg, ifølge Bibelen. Han sier det så vakkert: ”Skapt til liv i bevisst samtale med Skaperen”.

Men er dette mulig? Hva er det i islam som understøtter teologien om at mennesket er skapt i Guds bilde? Ikke noen verden ting, så langt vi er informert. Bare i en hadith snakkes det i islam om at mennesket bærer Guds bilde. Det er snarer forbudt innen islam å snakke om et gudsbilde. Allah kan ikke avbildes og Allah kan ikke ha noe bilde. 

Så hvordan man skal kunne forenes i dette, er meg en gåte. For meg virker det som om Lønning forsøker seg på en forsiktig synkretisme. I stedet burde han si klart fra til folket om at Allah ikke er Gud og at Allah heller aldri kan bli det. Det ville ha vær mest redelig, teologisk riktig , faktabasert og modig. 

I stedet fremtrer Lønning for meg som ikke bare muslimofob, men også islamofob og dessuten oikofob: Vi må gjøre alt for å tekkes våre nye landsmenn (muslimene), ja, om så det skal koste oss selve gudsbildet, - for hvis ikke får vi bråk.

Religiøst betinget opportunisme kan man kanskje kalle dette. Det er i beste fall et fromt ønske om fredelig sameksistens, conviventia, men dette da på bekostning av selve den kristne troendes identitet. 

Intet mindre. 

Lønning tror han er en smart selger på et religiøst marked. Han ender med å selge seg selv, i det håp at han ikke skal behøve å yte et offer, nemlig å forkynne  ren kristen lære rent og rett.

Lønning konkretiserer på denne måten: ”Spørsmålet gjelder helhet, mening, sammenheng: Bevisstgjort forhold til en eller annen instans som måtte åpne for alle tings enhet.”

Vi spør: ”en eller annen instans”, - hvem eller hva er nå det? Er det Kristus først og fremst, og Faderen og Den hellige Ånd? Eller er det Allah, eller ingen av delene? Kan Gud være litt Allah og Allah litt Gud?

Selvfølgelig ikke, mener jeg. Det er en umulighet. Allah og den kristne Gud er inkompatible, de tangerer ikke, noe vi har forsøkt å belyse andre steder på denne bloggen. Vi kommer i hu Gerd Liv Valla i kampens hete: ”Man kan ikke være litt gravid … ”.

Innen jødedommen, islam og kristendommen blir denne instansen kalt Gud, forkynner Lønning. Noe mer avslørende synkretistisk kan man vel ikke bli. Lønning er i ferd med å selge selve kristendommens gudstro og sjel til spottpris og dermed også både selve Frelsen og selveste Frelseren. Hva må vel ikke en muslim tenke? At Lønning reduserer Allah til det ukjennelige og noe langt mindre enn Allah i virkeligheten er, slik han fremstilles – og fremstiller seg selv - i de islamske skriftene?

”Sett i dette perspektivet får en engasjert kristen og en engasjert muslim adskillig mer til felles enn to uengasjerte ”kristne”, håper Lønning. 

”Menneskets Jeg fungerer i forhold til et altopplysende Du”, skriver Lønning.

Men er en slik forestilling mulig innen islam?

Neppe. Allah har ikke et Jeg-Du forhold til mennesket. Det er en u-muslimsk tanke. En fjern og uhyrlig tanke, en tanke man ikke finner i Koranen og heller ikke på Muhammeds lepper.

Vi håper Lønning nå er kommet på bedre tanker. 12 år etter. Og at folket også er kommet på bedre og riktigere tanker.

Det er langt tilbake i år 2000. Det var 1 år før 9.11. Det var om å gjøre for eliten i dette landet å forklare og berolige folk med at islam ikke er farlig og ikke kan skade oss eller true oss på noen måte. Det var derfor av den aller største viktighet at folket ikke fikk et galt bilde av islam, et bilde eller en mistanke om at islam på noe måte står under oss,  dvs at vi står over islam og muslimene. En slik tanke skulle nærmest for enhver pris umuliggjøres og folk som ikke ville avlære seg slike fordommer – om at The West is the Best – måtte kommes i forkjøpet og henvises til skammekroken en gang for alle.

Så naive vi var. Per Lønnings bror, professor Inge Lønning, skriver i 1981 i antologien Religionenes Verden følgende:

”Kristentroen innbefatter ingen forpliktende religionsteori og enda mindre noen religionsmålestokk som gjør det mulig å rangere religioner med kristendommen på toppen”.   

Jeg spør: Hva er da vitsen med å være kristen? Hva er da kristi verk på korset verdt?

Videre:

”Ut fra skapertroen er kristne forpliktet til respekt for alle menneskers religion. Samtidig vet de at alle mennesker er syndere – også i sin religiøse utfoldelse”.

Jeg tillater meg å minne Lønning om at realiteten og begrepet synd oppfattes helt ulikt av muslimer og kristne. I Islam operer man ikke med noen arvesynd. Det får vidtrekkende følger for menneskesynet i de to religionene, og sammen med fraværet av gudsbildet innen islam, utvider kløften mellom islam og kristendommen radikalt og uigjenkallelig.

Lønning fortsetter:

”Kristentroen er uforenlig med forestillinger om kristendommens overlegenhet – det eneste unike med kristendommen er Jesus … kirken skylder verden en og bare en ting: å fortelle om Jesus”.

Men hvorfor stole og tro på Jesus og ham som unik, hvis dette ikke innebar å ”velge” det beste?

Biter ikke Lønning seg selv i halen her?

Jovisst gjør han. Det var visst – og kanskje er visst – nødvendig å misjonere på Lønnings måte den gang. Men nå? Etter at islam har vist sider av seg selv som nettopp forutsetter overlegenhet, nemlig islamsk overlegenhet over alle religioner og alle andre gudsbilder enn bildet av Allah – hu achbar?

Brødrene Lønning, som toneangivende premissleverandører i det politiske – og kulturelle bilde her i landet ser ut til å ha hatt ett felles anliggende: Å fortelle folk at vi ikke skal tro vi er noe, spesielt de kristne. 

De så tydeligvis for seg en mulighet for å utvikle en fredens husholdning sammen med alle de muslimer som måtte komme. De så for seg et dar al islam, et fredens hus, ikke et dar al harb, et krigens hus. De ville ikke innse at Norge pr islamsk definisjon aldri kunne bli noe annet enn et dar al harb, et krigens hus, og dermed forbannet av Allah, så lenge landet ikke er fullt underlagt islam, profeten og Allah.

Og dette gjaldt ikke bare brødrene Lønning. Det gjaldt så å si hele det teologiske klima og etablissement. De lot seg nesten samtlige forføre av høye forestillinger om egen fromhet parret med en falsk ydmykhet overfor en religion som ikke legger skjul på å være dem selv langt overlegen.  

Jeg for min del kan ikke få meg til å si Allah hu achbar. Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg i egne øyne og tanker ha begått blasfemi, for kristne og muslimer mener noe helt forskjellig med Deus semper major og Allah hu achbar.

I evighet.

(Obs: Dette innlegget er blitt lagt inn på document.no hvor det fikk 32 liker! + bl a følgende kommentarer:

• Strålende, vanderGolden ! TAKK ! :-)
  

  • som svar til vanderGolden
  • 14 Liker
• 
  
• 
  7ba844

  Tiltredes - meget interessant  kommentar av van der Golden !
  Vi får håpe at en eller begge av brødrene Lønning vil svare ham her i Document - det vil virkelig bli interessant - dessuten viktig for norsk religionshistorie.
  
  ...
  Nie til islam tekker for oppmerksomheten!)
  Se innlegget på document.no her