Hans Rustad og vår mangelfulle selvrespekt

Hans Rustad er ute nå med en artikkel som burde få flere til å reflektere litt mer over «stoda», du vet.

Artikkelen er både velformulert og stimulerende, men det er noe som mangler.

Hva da? Jo, et perspektiv – det «strikt» emosjonelle. Hvorfor? Fordi vår kultur i dag har objektivisert eller reifisert emosjonene våre som en husgudaktig eller klinisk desinfisert, ja, sterilisert, dimensjon i oss selv, og gjort dem til livets absolutte konstans – hvilket er en illusjon i seg selv - og noe som ikke kan forandres eller rokkes ved (helst fordi de blir så verneverdig edle av det); i seg selv representerer dette et svært rigid og lite fleksibelt, for ikke å si: lite kreativt – menneskesyn, de er der bare, uforanderlige og alltid subtilt vakre i høyeste potens, (og på en svært retthaversk måte og de forutsetter at alle andre er akkurat like parate for vår (manglende) selvrespekt), - det eneste vi har igjen av noe hellig, kan vi si, (en big illusjon og et stort hovmod, kan vi også si).  Og derfor tror vi hverken at vi kan lures eller beseires. Det er med andre ord våre egne følelser det dreier seg om når man beklager at man har krenket muslimenes følelser. Det er dette perspektivet som ikke kommer frem hos Rustad, (uten til forkleinelse her, for øvrig).

https://www.document.no/2023/12/04/knefallet/, Knefallet, Hans Rustad

Se f eks følgende:

10. februar 2006: Blikket til Vebjørn Selbekk sier alt. Han er tvunget i kne av utenriksminister Jonas Gahr Støre og sin egen redaksjon. Nervene deres sviktet. Den som mottar beklagelsen fra en norsk redaktør for å ha brukt pressefriheten og trykket Jyllands-Postens karikatur er leder av Islamsk Råd Norge, Mohamed Hamdan. Hans bror Osama er Hamas’ talsmann i Libanon og den som i dag lover enda flere 7. oktober.

Selbekk beklager at han har krenket muslimers følelser.

Kommentar: Det er tilsynelatende muslimenes følelser det dreier seg om, ikke våre egne, for de er ukrenkelige, og, et resultat av  deduktiv slutning, det er de som følgelig vil vinne. Fordi våre følelser er det eneste hellige vi faktisk har, som en slags gullskatt i hjerter og sinn som simpelt hen «vil vinne», fordi de er sanne og hellige. Og konstante. Vi har derfor intet annet å frykte – enn muslimens følelser, muslimenes følelsesliv, et kollektivt følelsesliv som underforstått ikke er hellig. Det vi i praktiken da gjør er å lure oss selv. Vi våger ikke å si at muslimene har krenket vårt følelsesliv, våre dypeste emosjoner, et liv som er vår nye Gud, og, som kjent, Gud kan ikke krenkes, og følgelig kan heller ikke vi krenkes. Vi skal i stedet be om tilgivelse.

Dette er den store tabbe, den store synd, det største hovmod.

Men hvilke hellige emosjoner har muslimene? Et lite hint finner vi i dette:

War is at the heart of Islam and conquest is the banner of its glory. Ayatollah Khomeini, the founder of the Islamic Republic of Iran inspiring, training, arming, and financing Hamas and other Islamic terrorist groups, declared in a speech in 1942 that Islam is not a religion of peace. Rather, “Kill them [the non-Muslims] put them to the sword…Whatever good there is exists thanks to the sword.”[7] Religious euphoria bonds with the Islamic maxim: Din Muhammad bi’l Saif (the religion of Muhammad by the sword). Khomeini demanded that no one should insult Islam by calling it a religion of peace. His Hamas proxies, bold and ferocious, did not disappoint. …

A traditional saying commands: “Kill any Jews that fall into your power.” The Hamas Charter (Art. 8) cites the movement’s slogan: “Allah is its target, the prophet is its model, the Koran its constitutions, jihad is its path and death for the sake of Allah is the loftiest of its wishes.” …

The religious engine instructing, validating, inspiring, and mobilizing Hamas is, expectedly, the Koran. The book of Allah revealed to the prophet Muhammad guidance in confirming that the only true faith is Islam (3:18), it is above all religions (48:28), and it will conquer or convert the entire world. To “fight for the cause of Allah” (9:111) against “those who do not embrace the true faith” (9:29) is the greatest deed a Muslim can do. The “believers” (Muslims) must confront the “unbelievers” (Jews) and thereby establish truth and justice on earth. Indeed, “ruthlessness toward unbelievers” (48:29), beheading without mercy, is the mark of Islam as a complete religious-political way of life.

https://www.israelnationalnews.com/news/381330

Kommentar: Hvis hamasterroristene hadde noen form for «følelsesliv», så var dette «livet» diktert av noe helt annet enn de vi anser er våre hellige og urørlige følelser eller emosjoner, (som vi tror og innbiller oss gjelder universelt og størrelser som nærmest er likt for alle andre - ukrenkelige).  Det er snakk om to fundamentalt ulike emosjonsparadigmer, måter «følelsene» kan tenke, begrunne, holdne og reflektere på. (Handlingsmønstre blir deretter).

Man kan også si: Det dreier seg ikke om å føle i det hele tatt, men gjøre – Allah’s vilje, for muslimer. Det er Allah’s vilje som er hellig og ikke den enkelte terrorists noble følelser eller emosjoner, etter vestlig mønster og forventning. (Kan vi med en vis overvekt av rett, si). Mennesket er svakt, men ingen synder, ifølge islam. Det eneste som er sikkert, er at Allah er sterkere, og derfor sannere, større enn, alltid.

For bare det er det sikre, det tryggeste, det hellige og ukrenkelige, for dem. På forordning fra Allah og profeten, i seg selv for dem, objektive størrelser, (og lagt fra vår oppfatning av hva sentimentalitet er). Et liv bygget på et en slik «ytre» konstitusjon, kan ikke sammenlignes med vårt følelsesliv i dag; å sammenligne dem er å begå et utrolig fatalt kategorimistak, et mistak bl a Støre og Hassen gjorde, da de bøyde kne for islam Norge, pluss verden.

Og det er dette perspektivet som faller utenfor hos Rustad i dag, (men uten at han kan kritiseres for noen «feil» eller f eks mangel på moralsk kompass.

Men for å si det kort: Et menneske som føler seg forlegen, flau, forvirret, usikker og motløse, kan sies å være en svak sjel., et rådvilt menneske, et undertrykt menneske, særlig når forventningen til det er skyhøy, i form av ideelle fordringer som i seg selv er høyst tvilsomme å fremsette. (Å fremsette dem kan i seg selv bevise svakhet).

Hva var det Selbekk gjorde? Han beklaget, han var med andre ord svak. (Han beklaget det beklagelige i at andre følte seg krenket, men kontradiksjonen i dette var det bare noen få som bet seg merke i! – man lot det passere i «godhetens» navn, og den kjære mulighet hele scenarioet ga dem å dydsposere for en hel verden – noe muslimene ww var svært fornøyde med, fordi det jo illustrerte vår svakhet, og deres styrke, ikke vår styrke).

Men hva var det de andre, Støre og Hansen, f eks gjorde? Jo, de krevde at han beklaget. Egentlig krevde de at Selbekk både skulle føle seg selv svak, motløs, forvirret etc. og dermed også objektivt sett svak, selv om han jo kun hadde forfektet sin rett, og derfor ikke burde kritiseres, - for det var «de andre» som tydde til vold og gjorde stor skade, internasjonalt.

Hvem var det da som hadde den svakeste kontakt med sine innerste, dypeste emosjoner? Vel, det var jo Støre og Hansen. Disse hadde til og med mistet sitt moralske kompass, i og med at de forklarte volden ved å legge skylden på Selbekk og alle andre som var enige med Selbekk og som gikk i forsvar for vår alles rett til ytringsfrihet. Disse siste var ikke svake sjeler, de var sterke, (men kjempet mot de servilt betinget korrekte emosjoner, mot godhets- og dydsposeringen Støre og Hansen forsøkte å etablere som – emosjonelt – credo, i seg selv en livsfarlig strategi. Støre og Hansen forventet til og med at folk skulle føle skam, motløshet, forvirring og objektivt moralsk berettiget ubehag, rett og slett. Vi hadde altså topp-politikere som ville normere våre emosjoner og vårt følelsesliv, presse oss inn i konformitet, ved å dytte på oss et helt nytt normsett, i form av en ønsket ny bred konsensus, slik at deres følelsesliv ble det dominerende, slik at de kunne bevare sitt i egne øyne ellers bare så strålende hegemoni, (husk Nicolae Ceaușescu! - vi var jo alle sosialdemokrater, ikke sant).

I seg selv var jo dette maktbrynde, en flau forestilling, et sleskt trekk i maktspillet, kampen rundt gullkalven. (Vår nye overgud het Godhet og at «Kjærlighet er Gud» – en stor og farlig illusjon våre ledere ville vi skulle tro på, nær sagt uansett hvor mange krenkelser vi måtte svelge, i vår egen feige frykt). Ja, våre «ledere» hadde faktisk rett i at vi egentlig var så svake og nærmest medfødt servile og motløse at vi ville underlegge oss uten å mukke, for ever after, uten problemer for dem selv. (Egentlig var disse våre ledere servilt betinget emosjonelt korrekte).

Men ingen våget engang å tenke at dette, enn si formulere det, viste vår svakhet ikke bare overfor muslimer ww, men også for alle andre mennesker i verden, mennesker som så nå bare kunne føle seg enda svakere og derfor i stadig mindre edel kontakt med sine innerste, fundamentale emosjonsliv. Mennesker som da i utgangspunktet slett ikke kunne betraktes som svake, motløse forvirrede etc i det hele tatt. (Ikke spør hvem … ).

Slå den.

Det Støre og Hansens kumpaner forsøkte seg på, var et gigantisk forsøk på sosio-emosjell (jfr min SAP-modell), og teknokratisk ingeniørkunst overfor egen befolkning, basert underbevisst eller ubevisst på en slags nihilistisk eller normløs universell fideisme, til og med, uten at de forsto det selv – en typisk måte for tyranner å forholde seg på.

Merkelisme og På postkontoret og se dagens artikkel om «Merkel i Tyskland nå» på HRS, av Storhaug.  

Se for alle del denne: War on the West

Generelt: I islam overtar og erstatter de islamske tekstene det vi kaller vårt emosjonsliv, (inkludert samvittigheten). Teksten er for så vidt Allah selv, og Allah, den nåderike, har alltid rett. De føler som Allah, emoverer som Allah, holdner som Allah – og profeten. Og dette er sann tro, ja, den eneste sanne tro, og den enste sanne gud.

I Vesten i dg har vi ingen hellige tekster å forholde oss til, og som vi er villige til å forsvare og dø for, bare de servilt betinget korrekte emosjoner. Vi lever i, av og for de atomiserte følelser, som vi riktig nok forsøker å universalisere, men stadig ikke lykkes med, for den går ikke. I islam skal jihad, ekspansjons- og misjonskrig, være selve kriteriet på eksemplarisk smertefrihet, og sann fortjenestefull og religiøs ekte, sann tros-frimodighet, i og med løfte om den allahianske himmelen, reservert primært for martyrer. Disse trossetningene betinger så emosjonslivet på bred skala, i visse strengt zelotiske og svært innflytelsesrike og svært pengesterke miljøer. Og her hylles de sterke, de som har de beste og minst servile emosjoner for Allah, og her kan det være liten tvil om emosjonenes autentisitet. De kan derfor helt skruppeløst – slik vi ser det - stille den ideelle fordring, på islams premisser, ikke bare overfor seg selv, men også overfor alle andre, internasjonalt og universelt.

Å komme i skade for å undervurdere disse kreftene, samtidig med oppløsning av vårt sanne emosjonsliv, skader ikke bare oss selv, på kort sikt, men vår sivilisasjon på lang sikt også.

Den moderne samvittighet og Har muslimer samvittighet

Rustad fortsetter: Gahr Støre hadde kritisert Selbekk og likestilt trykkingen av karikaturene med de som brente ned den norske ambassaden i Damaskus. «Ekstremister på begge sider». Dermed ble Selbekk satt i en umulig posisjon. Opptøyene var hans skyld! …

Seansen der Selbekk ber om unnskyldning hadde betydning langt ut over situasjonen der og da. Det markerte at en norsk redaktør ved utenriksministerens mellomkomst, gikk tilbake på retten til å publisere. Det markerte en avkortning av pressefriheten på islams premisser.

… Men 3. februar hadde det vært møte og pressekonferanse med Støre og Islamsk Råd Norge om faksimilene i Magasinet ….  Støre ser underdanig, nærmest beundrende på Hamdan. Han representerer den islamske verden. …

… det passet ham å kaste Selbekk under bussen og dermed innkassere goodwill i Midtøsten.

… Islam Råd Norge lederen sa i full offentlighet at Selbekk nå sto under islams beskyttelse. En utrolig uttalelse som viser at islamistene er fullt klar over at de utøver egen suverenitet på norsk jord. …

Seansen var som tatt ut av føydaltiden, da den som sto lavere enn føydalherren falt på kne og lovet troskap mot å oppnå beskyttelse. For virkelig å vise at man var underkastet dro domprost i Oslo Dag Otto Hauge til Midtøsten for å få tilgivelse fra det åndelige overhodet for Det islamske Brorskap, Hamas moderorganisasjon: Yusuf Qaradawi. …

… Man kunne sette som overskrift: De fikk viljen sin. Islamistene trengte bare blåse i bartene så føk de norske politikerne og biskopene over ende. Hva må ikke islamistene ha tenkt: Dette landet formelig ber om å bli erobret. Det er bare å appellere til deres godhet …

… Marginalisering og inkludering må forstås som: Hvordan skal muslimene få mer makt og hvordan kan nordmenn bli inkludert i islam uten å merke det.

Hamdan smiler. Nordmenn er lette å lure. …

… Qaradawi ser ut som om han nesten ikke tror det han ser. Sakandar Madani ler. Han skal siden holde foredrag på Oslo Met der han påstår at det var amerikanerne selv som sto bak 9/11.

Allerede i februar 2006 var Osama Hamdan klar over mulighetene som valgseieren i Gaza ga dem. Mulighetene til å melke Norge som leder av giverlandsgruppen. Hamas var jo ikke korrupt slik som PLO.

… – Norge, som leder for giverlandene, må være glad for at Hamas ikke er involvert i korrupsjon. Hamas vil bekjempe korrupsjon og skal bruke pengene fra giverlandene på en riktig måte for å bedre livet for palestinerne, lover Hamdan.

… Den norske regjering kan ikke si de ikke visste. Dette er de unge guttene som stormet grensen 7. oktober. Støre ville ikke kalle angrepene terror og UD ba Slottet ikke kondolere Israel. Oslo Rådhus skulle ikke lyssettes med det israelske flagg. Det er noe man kvier seg for. Det er rett og slett haram i det nye Norge. Nå er vi alle Hamas.

 

Se vår egen:

https://neitilislam.blogspot.com/2012/05/akademisk-knefall-som-profesjon.html