Man skulle tro at Løfven i Sverige og Merkel i Tyskland var
interessert i å gå foran som gode eksempler eller idealer til etterfølgelse,
ikke bare for alle land i Europa, men også for alle land i verden. Og hvorfor,
jo fordi de fremstår som mer menneskelig enn andre mennesker, mer empatiske. Man
burde derfor forsøke å etterligne den politiske linjen de velger, skulle man
tro, ved å gjøre den til et kategorisk imperativ.
Men hva hvis linjen de har lagt seg på medfører større smerte
og ubehag enn godhet for størst antall mennesker, sett i globalt perspektiv?
For hvilket «ideal» er det som må be andre om hjelp for å
kunne mestre egen feilslått politikk? Jo, det er det jeg vil kalle merkelismen, og det idealet, hvis det
oerhodet skulle vise seg å være et ideal for noen, har ikke noe med solidaritet
å gjøre, simpelt hen fordi solidaritetens mening og formål er å bygge alle opp,
ikke rive alle med og ned i en felles og for alle nedadgående prosess, slik merkelismen gjør, slik vi ser det, (og
med god begrunnelse).
Merkelismen utmerker
seg ved ikke bare å være merkelig tafatt og impotent, mens også identitetsløs
ved at den internaliserer de fremmed som et primat i seg selv, og ved at andres
identitet teller mer enn egen og eget folks, dvs at merkelistene ikke vet hvem de er og hvilket fundament de bygger på,
eller burde bygge på. Dette parret med en makt – som de angivelig ikke tenker å
bruke, ikke engang hvis merkentilistene skulle føle seg reelt truet - som de fleste verdensledere kan kunne
misunne dem.
Merkelismen er en
farlig kombinasjon av makt og avmakt, mangel på identitet og derfor også mangel
på klare idealer, innbefattet styringsvegring, i den forstand at de setter
«sitt eget» lavere, (i seg selv en kalvinistisk doktrine, som i sin tid ikke
avsto fra bruk av despotiske midler, da det kom til stykket).
Med andre ord: Jo fler lykkelige, desto større godhet, tenker
dette radarparet, men det perspektiv som underslås, er selvsagt det lengre,
bredere og videre perspektiv. Og de virkelige konsekvenser, av den linje de har
lagt seg på og som de ikke synes å ville fravike for noen pris.
Ser vi flyktninge- eller imigrasjonskrisen i det lengre
perspektiv, er det større sannsynlighet for at Merkels og Løvfens linje – merkelismen - vil føre til mer ulykke og
mindre godhet for et stadig større antall mennesker ikke bare her, men worldwide, og da kan man spørre seg om
disse personager virkelig er gode eksempler, eller om de er både gode og mindre
gode, eller om de rett ut sagt er fullstendig ute og kjøre og at deres eksempel
vil kjøre oss helt ut på sidelinjen, nettopp i det globale perspektiv, et
perspektiv vi som individer her på objektivt grunnlag - ikke kan unndra oss.
For i dette perspektivet er det først og fremst
konkurranseevnen (alt inkludert) det kommer an på, når det gjelder fremtids-
eller langtidsperspektivet. Ingen vil nemlig tjene på at Europa utarmer seg
selv ved å hente inn rå – men bare
latent eller potensiell - arbeidskraft utenfra. (Bare 1 av 10 ny-imigranter
søker jobb).
Men hva sier jeg? Skal vi tenke mer på medmenneskelighet og
en nærmest inkontingent forankret empati enn på reell og konkret inntjenings-
og fordelingsevne? Hva hvis dette å tjene – ikke tape penger – nettopp
innebærer mer lykke, mer godhet og mer medmenneskelighet, både sett herfra i et
nordisk perspektiv og utenfra, i et mer globalt perspektiv? I form av flere
arbeidsplasser, flere i arbeid, altså, og flere ut av trygdesystemene og i form
av større personlig materielt handlingsrom og mer trosfrihet for den enkelte?
En av grunnene til at man ikke bør se Løfven og Merkel - merkelismen - som eksemplarer til
etterfølgelse er, at de er så skråsikre på deres individuelle moralske verdipreferanse
nå for øyeblikket også vil utgjøre en høyere mer overskrivende eller universell
verdi i fremtiden, enda folkevettet eller common
sense sier det motsatte og at det ikke vil bli slik.
Merkelismen er i
bunn og grunn en misforståelse, en misforståelse eller forvrengning av hva
godhet er og hva autentisk godhet virkelig innebærer. Merkelismen bygger på en virkelighetsoppfatning som egentlig er en
virkelighetsinnsnevring, en forsnevring av perspektiver, en forskyvning av
begrepsinnehold, en reduksjon av menneskeverdet og den judeokristne tradisjons
tro og humanisme. Merkelismen bygger
på godskap, i mangel av et
annet og mer treffende ord, ikke på godhet
eller kjærlighet, annet en som vrengebilder av godhet og kjærlighet.
Dessuten: Godskap er en treffende betegnelse, en anvendelig term, om man
vil. For godskap ligner i form, lyd
og bilde mer på galskap enn
på godhet, og slik er det meningen fra vår side at godskap skap oppfattes som og assosieres med i vår sammenheng.
-
Men mikro- og makroøkonomi, vitenskapelig demografi og annen
statistikk, biologi og annen objektiv forskning til side, for dette er alle
utenfraperspektiver og har lite med det konkrete dagligliv å gjøre og
relasjonell psykologi på individplanet, slik dette oppleves og merkes sosio-mentalt.
Hverdagsmennesker ser ting statistikk og høy teori aldri klarer å oppfange, og
her vil jeg fortelle noen korte, men sanne historie fra nettopp dagliglivet, en
historie som kanskje sier den som ser mer enn noe annet vitenskapelig byggverk eller
noen vitenskapelig forankret analyse og undersøkelse kan formidle. Det er ingen
bravur eller store fakter i de historiene jeg vil fortelle, de utspiller seg på
det lavmælte planet, ja, nærmest impresjonistiske planet, i kontrast til det
ekspresjonistiske planet man ofte tyr til på «in high places», dog med sine
overlappinger.
For å si det fort og skynte meg med å fortelle:
Men kan oppleve mye når man er ute og går en liten tur. Her
om dagen kom jeg i snakk med en litt eldre herre som jeg har snakket med noen
ganger tidligere, en hyggelig kar uten fakter og dessuten fornuftig, besinnet
og kunnskapsrik. Men akkurat nå var han litt oppskaket, forandret og på en måte
en fremmed, men uten å være truende, og han gikk rett på sak i forbifarten, han
hadde nettopp reist seg fra benken i parken han sitter på av og til, har jeg
registrert:
-Jeg var innom og handlet på … i dag, som vanlig, og alt var
i skjønneste orden, ingenting var unormalt og alt gikk som det vanligvis pleier
uten overraskelser eller oppstyr av noe slag. Jeg hentet ut de tingene jeg
skulle ha fra hyller og skap og gikk for å betale i kassa, jeg var først i køen
og så ba jeg om 4 bæreposer ekstra som jeg trengte.
Virker som en normal dag, begynnelsen på en kjedelig
halvskrøne, tenkte jeg?
- Jeg ba om disse posene på en normalt høflig måte, forteller
mannen, han virker nå rolig og fattet der han står og hvor vi nyter utsikten
samtidig som vi slår av denne lille praten. Han presiser at han ba om 4 poser
ekstra, men forteller ikke hvorfor, bare at det er første gang og noe han aldri
har gjort før.
Han fortsetter, men nå merkbart lei seg eller inni seg, og
han lurer vel på om jeg virkelig er interessert i hva han har å fortelle, en
handletur på nærmest kjøpesenter burde vel ikke vekke den store interesse, men
det er noe med denne mannen som får meg til å gå i tålmodighetsmodus, for det
aner meg at han har noe veldig viktig å fortelle. Det går rykter i nabolaget om
at mannen er en meget belest herremann, et menneske med akademisk karriere,
(jeg unnlater her bevisst å fortelle hvilken akademisk karriere).
-Men jeg hevet vel røsten en smule, fortsetter mannen, i og
med at det nå strømmet folk til bak meg i køen og det var noe støy i
bakgrunnen, jeg husker ikke hvorfor.
Kassadama, som jeg ikke har noe i mot, var noe mer anspent i
denne situasjonen enn hun pleier å være, litt mer stresset, hun er av den litt
morske typen – ser i hvert fall sånn ut - og fra et ikkevestlig land. Hun er
rundt 25 år gammel og snakker flytende, godt norsk, forteller han, og jeg
forstår umiddelbart hvem han mener, jeg har selv vært på dette kjøpesenteret og
handlet mer enn en gang. Sammenlignet med de andre kassadamene på samme butikk,
er det vanskelig å få noe smil fra akkurat henne, og aldri noen direkte
øyenkontakt. Hun er liksom ini seg, men jeg ser hun kommuniserer med sine
kollegaer i butikken. Hun har så vidt jeg har sett, aldri brukt niqab eller
hodeplagg som kunne signalisere at hun er muslim.
De andre ansatte er imidlertid veldig åpne, i kontrast, de
fleste er afrikanere eller antakelig pakistanere og noen av og til med skaut,
men de spøker og ler rett som det er og yter generelt en service som ligger
langt over normalt, vil jeg tro, den utmerker seg positivt og i forhold til den
den norske betjeningen som av og til sitter i kassa yter, og vi vet jo at alle
kunder som handler jevnlig der er svært positive til hele betjeningen. Folk i
strøket ser ut til å like dette fremmede eller fargerike innslaget. Mange ser
ut til å føle en slags uventet lettelse i møte med det nye personalet. Ingen
klager. Alt er søtt og rolig.
Men kanskje ikke nå lenger. For mannen forteller:
-Bak meg i kassa, mens jeg nå får slengt til meg de ekstra
posene, som dama nå plutselig husker at jeg bestilte, hopper det frem en yngre
mann i begynnelsen av tyveårene. Han ser på meg med stirrende øyne. Han er lett
kledt, i T-skjorte, jeg har aldri sett ham før, han er kanskje ny i nabolaget,
jeg vet ikke hvem han er, men jeg forstår umiddelbart at denne karen har noe å
fortelle meg. Men at det ikke er gode nyheter eller kommentarer i vente, er
lett å se på hele kroppsholdningen hans, bevegelsene er bråe eller hastige, det
er lagt noe på hjertet hans som må ut.
Straks jeg er utenfor inngangsdøren, hopper han mot meg og
sier stirrende:
-Jasså, det er sånn dere gamle … ser ut …, sier han høyt og på
østkantmål, for å si det sånn, eller på ml-språk, ville vi vel ha sagt for 40
år siden. («Dialekten» avslørte med andre ord umiddelbart politisk tilhørighet,
og dermed den politiske frimodighet dette vanligvis medfører, nemlig på
ytterste venstre side).
-Jeg forstår plutselig at denne unge mannen har plassert meg
i en bås jeg aldri har satt meg selv i, forteller mannen. Han mener noe
spesielt med «dere gamle …», noe i
retning av dere gamle grinbitere, rasister, idioter, fascister. Jeg husker
ikke ordrett hva han sa, men denne mannen mer enn antydet hva han mente, nemlig
at hele opptrinnet og at jeg hevet stemmen i kassen var et tydelig uttrykk for
rasisme, at jeg er fremmedfiendtlig, at jeg hans motstander og står for det
motsatte av alt han selv står for, at jeg er … tja, hva skal man si - :Islamofob?
Det er i hvert fall tydelig at jeg med å be om 4 plastposer ekstra, på den
måten jeg gjorde, gjør meg til rasist.
(Mannen gjentar flere ganger at han kanskje var litt for
høylydt eller tydelig, litt for rask på labben og litt for brå eller utålmodig
i bevegelsene, og at han kanskje burde ha bedt kassadamen på en litt mindre
krass måte. Mannen bebreider med andre ord seg selv på en selvkritisk måte. Han
nevner at han fikk følelsen av at kassadama kanskje ville fortelle ham noe med
å være så demonstrativ irritert i et hun kaster posene til ham, som om han er
et forstyrrende eller uønsket element oppi det hele).
Mannen forteller nå at han – da han vel var ute på fortauet
- tok motet til seg og spurte den unge fremfusingen om å gjenta det han nettopp
hadde sagt inne i butikken, og ungdommen repeterer, nå med oppspilte øyne og et
så kaldt ansikt at det gikk kaldt nedover ryggen på vår mann, der og da. Han
nevner også at den unge mannen ikke så ut til å være et sosialt kasus. Han
hadde rene og nye klær på seg, han var barbert, han bar ikke preg av å ha vært
på noe kjør, han så kort og godt ut som en ellers veloppdragen og normalt
begavet ung mann med fremtiden foran seg. Han var atletisk bygget, kunne gjerne
være utøvende i friidrett eller fotball. Han var ca 180 høy.
-Hva skulle jeg gjøre? fortsetter mannen.
Og jeg forstår spørsmålet, hva gjør man?
– Jeg kunne jo ikke blåse meg opp og dra til ham, der og da,
fortsetter han. Han forteller det på en lun måte, selvironisk, mannen er tross
alt pensjonist, så vidt jeg vet. Han er ikke den som går med boksehanskene på
til hverdags.
-Jeg så meg rundt inni butikken, fortsetter nå mannen, - men
situasjonen ga ingen grunn til å tro at jeg kunne få backing av troverdige
vitner blant de som sto i køen og som hadde sett og hørt hele forløpet, sier
han. Han legger til: - De andre bak mannen i køen så ikke ut til å registrert noen
ting, eller så gjorde de gode iner til slett spill, for ikke å bli innblandet,
det var ingen der jeg kjente fra før, det var helt vanlige mennesker. -Jeg
valgte derfor taushetens strategi, legger han til. Jeg unnlot derfor å si noe
mer til mannen, der vi sto utenfor, jeg bare mumlet bare oi, oi, io, så oppgitt
jeg kunne og for ikke å provosere for mye, og så gikk jeg sakte videre opp
veien bak kjøpesenteret. Jeg lot som om jeg ikke brydde meg om han fulgte etter
meg, eller ikke. Da jeg snudde meg, så jeg den unge mannen gå med raske skritt
videre i motsatt retning, heldig vis, han virket svært så høy og fornøyd med
seg selv der han gikk. Han hadde tydelig prestert dagens gode gjerning. Han var
kanskje nå mer enn noensinne fullt overbevist om at han nettopp hadde gjort en
god gjerning, for den gode sak, for de gode menneskene, de bare han tilhører og
bare de som har «retten og moralen» på
sin siden.
På bare noen få minutter hadde denne selvsikre blitt et enda
bedre menneske og mer overbevist om dette enn kanskje noen gang før.
(Jeg tar det etter husken, dette, jeg ser for meg scenen og
tro hvert ord mannen forteller og forstår hva han måtte ha følt helt
opptrinnet).
Kommentar: Jeg tror fullt og fast på hva den eldre mannen
forteller. Det som forundrer meg er at den unge mannen reagerer så kraftig – og
nedlatende og halvt truende - på et syltynt grunnlag uten å stille spørsmål.
Han ser et lite opptrinn som han umiddelbart tolker ut fra et etablert mentalt
bilde inni seg. Han går altså rundt med nokså forutinntatte holdninger, (som han
har lært og tilegenet seg hvor?) Han tenker automatisk, at siden det her dreier
seg om en eldre, gråhåret, hvit mann som snakker eller spør en ung, lavtlønnet innvandrerkvinne
på en litt for tydelig og kanskje litt uheldig måte der og da, ja vel, da må
det her foreligge rasisme eller fobi, eller noe sånt. Noe annet er umulig å
tenke seg for den unge mannen, og derfor reaksjonen, denne ovenfra og ned geberden. Moralen er at man – for å være på den
riktige og uklanderlige siden her i livet - overalt og til enhver tid aldri kan
reagere med irritasjon overfor et menneske som denne kassadamen, et menneske
som ifølge dette unge sinnet tydeligvis har et universelt krav på å bli tiltalt
på en særlig positiv og høfig og gjerne servil måte, - man skal rett og slett ikke
bli irritert på en innvandrer, selv om denne selv nettopp har reagert med
irritasjon og en mimikk og gestikulasjon som vitner om et helt unødvendig ubehag
eller en helt irrasjonell reaksjon på et «tonefall» fra en «stamkunde» i
øyeblikket som rasjonelt kan forklares, og ikke minst forstås. Den unge mannen
ser ut til å ha fått internalisert en slags universell over-norm i seg, ledsaget
av en plikt og en rett til å føle seg krenket på andres vegne, i kraft av at de
potensielt kan bli utsatt for rasisme og forbudte krenkelser.
Det er ikke tvil for mitt vedkommende om hva denne unge
mannen lider av og det er narcissisme, eller hypermagi, som
vi har skrevet om her.
Vi synes faktisk litt synd på denne unge mannen. Han synes å
være uvitende om visse grunnleggende demokratisk prinsipper, ikke bare allment
godtatt sunn fornuft og etikette. Han mangler noe i utdannelsen og kanskje
denne mangelen forsterkes ved hans personlige og spesifikke personlighetstrekk,
(her mangler jeg selvsagt empiri).
Hvordan er det mulig å foreta en moralsk dom på det skrinne
grunnlaget han nå reagerte på? Hvordan kan hans reaksjon være mulig med mindre
man forutsetter at denne mannen umulig kan ha hatt noen særlig oppfordring til
selvbevisst selvkritikk, enn si ha lært seg å stagge hemingsløse tendenser? Har
han heller lært seg at dette å være ekte, umiddelbare og derfor – i hvert fall
tilsynelatende - mer sannferdig - egne
øyne, iallfall - er å foretrekke fremfor å forsøke å tilegne seg dyder som f
eks det å tenke seg om og sjekke fakta tilstrekkelig og dessuten relatere seg «objektive»
regler for adferd og reaksjonsmåte før man konkluderer og regler for adferd?
Nei, denne unge mannen ser ut til å være fanget i sin egen
boble hvor det kategoriske imperativ er at «mine følelser eller antakelser er
alle tings må og mening». (Tanken får en til å gyse og får en til å tenke på
Den fremmed av Albert Camus og hvor «helten» dreper for å drepe, uten å vite
hvorfor, annet enn fordi han føler det og på innfall).
Det urovekkende og utrolige i alt dette er at denne
grunnholdningen ser ut til å være ganske utbredt, særlig blant mennesker fra
rundt 30 og nedover. Det ser ut for at fler og fler unge mennesker trøster seg
med at de nok kan hente støtte, trøst og en slags mental sikkerhet blant
likesinnede, og dette uten snev av behov for reservasjon, for ikke å si
refleksjon. Man spør seg ikke om dette gir reell, mental trygghet, om det
moralske kompass er ute av kurs og kanskje burde justeres. Bare man hører til
og underlegger seg kretsens antatte styrke, med sikte på innflytelse av ulikt
slag, får det holde. Sannheten og objektive kriterier er irrelevante, bare «I feel
good». Jeg er det jeg krever. Truer du mine rettigheter, truer du min ære og eksistens
og det er din skyld. Jeg har derfor rett til å forsvare meg med alle midler,
for «staten, det er meg». Og din plikt i dette dramaet er kun å bygge opp under
dette oppblåste selvbildet, ja, forsterke det. I realiteten er dette å konservere
aggressivitet ved å sørge for ved egne, bevisste valg å legge til rette for at
den nettopp kan konserveres og forsterkes. Mister man sin aggressive
grunnmetafor, sin mentale grunnstruktur, mister man sin – falske- selvaktelse og «eksistensberettigelse» i egne
øyne.
Vi tar nå med et par
eksempler fra en tid tilbake som vi er blitt fortalt under fire øyne:
En enslig mann bor en treromsleilighet i et sameie på beste
vestkant av byen. Det har nettopp flyttet inn et par muslimske familier der, likandes
mennesker, og i hvert fall noen av dem kan kost på seg et smil eller to i ny og
ne, de virker ikke truende eller sure på oen måte, men man merker at «de» føler
seg annerledes enn «oss», noe en del andre beboere – i godhetens tjeneste - stadig
tenker på å gjøre noe med, til det bedre, i form av stadig større imøtekommenhet
og forsøk på stadig mer aktiv velvilje, det være seg i vaskeriet eller rundt
lekeplassen. (Det hører forresten med til denne sanne historien at da mannen en
dag kommer ned på vaskeriet, så finner han bare kvinner der, fra
innvandrermiljøet, og disse er tildekket og reagere med underlige bevegelser og
andre fakter som får mannen til å lure på om han er velkommen, eller om han nå
tråkker noen på tærne ved sitt blotte nærvær, men han fortsette uforstyrret med
å legge skittentøyet i maskinen og ellers oppføre seg normalt. Det hele går til
slutt veldig bra, blir vi forsikret om).
Men det som nå hender noen dager senere er at mannen låser
seg inne på soverommet uten muligheter for å komme seg ut, fordi en bolt i døra
som ikke er festet skikkelig i håndtaket faller ut. Hva gjøre han nå? Telefonen
befinner seg i stua, den eneste måten han kan få hjel på, er å rope til noen
som måtte gå forbi på gangveien mellom blokkene utenfor og han så gjør, for
etter en stund kommer det en tre fire unggutter som tilhører innvandrerne forbi,
og han nøler ikke med å si at han har låst seg ute og om guttene kan løpe å
finne vaktmesteren og be ham komme. Det han forventer er selvsagt at dette vil
skje uten problemer, men nei, en av guttene setter opp en ufyselig mine, og
sier i fullt alvor: - Har du probblemer,
eller? Og så går guttene videre uten anfektelser, uten det minste tegn på velvilje,
vilje til å hjelpe, vilje til å se dette lille dramaet for det det var, snarere
tvert imot. Mannen høre dem le og bli mer høyrøstet idet de forsvinner helt
uanfektet rundt hushjørnet.
Hm, det begynner å bli prekært nå og mannen får behov for å
lette seg, så det begynner å haste, men han må likevel trekke frem en gammel
slitt dyne i et skap på soverommet, som han kan urinere i.
Det hele begynner med andre ord å bli svært pinlig, men
mannen håper på redning. Han stikker nok en gang hodet ut av vinduet, men ser ingen
naboer på balkongene og han vil ikke gi seg til å rope for høyt eller begynne å
belje, så han venter en stund i håpet, og det kommer gående, men denne gang i
form at et par tre andre gutter, på samme aldre som de andre guttene, men disse
er tydeligvis er innfødte. Mannen forsøker å få dem i tale og de lar seg ikke
be to ganger. Den minste løper ikke til vaktmesteren, men til faren, som
befinner seg hjemme i naboblokken og denne faren dukker så opp etter noen
sekunder, hvorpå problemet umiddelbart blir løst.
Mannen forteller: For en forskjell på disse barna.
Innvandrerbarna virket kalde, ja, skadefro og helt ute av stand til å føle
medfølelse eller forståelse av at her forelå et virkelig problem og jeg var i
nød, på alvor. De norske barna reagert på en helt annen måte. Jeg kunne se det
på dem, de forsto alvoret, de skjønte nærmest på impuls at jeg trengte hjelp og
at de måtte hjelpe, rett og slett., helt uten selviske behov eller behov for å
hovere eller godte seg.
-Hvor hadde de dette fra og ikke de andre barna? sa mannen,
et godt spørsmål, tenkte jeg: Ja, hvor har vi «tingene» fra? Genetisk betinget?
Neppe. Her dreier det trolig om tusenårgamle tradisjoner og kultur.
Mannen fortsetter, (her gjenfortalt i all sin korthet og u-bokstavelig
og på vår egen måte):
- Jeg fortalte senere på kvelden en kvinnelig, tysk psykolog
om denne hendelsen og pinlige situasjonen, hun jobbet den gang for et større
internasjonalt norsk firma her, og hun begynte straks å le. Jeg spurte henne om
hva som kunne være den virkelige grunnen til at disse barna oppførte seg og
reagerte så ulikt på situasjon, og jeg nevnte så historien om Den barmhjertige
samaritan. Jeg spurte henne om det kunne
være så enkelt, at det var mer sannsynlig at de barna som hadde hørt denne
historien faktisk reagerte som de norske barna, og ikke som de muslimske. Men
da lo denne psykologen enda mer – og foraktelig - og bragte meg ut av fatning.
Hun sa med en kjennermine bare sjarlataner kan sette opp, at det fins mange
slike historier, i alle kulturer, og at mitt forsøk på forklaring var helt ute,
ja, at den i tillegg viste hvor «supramiscistisk»
jeg tenkte og egentlig var, forteller han. - Det sto helt klart for henne at
jeg ingen rett hadde til å tro det jeg kanskje trodde. Og dette kunne, ifølge
denne kvinnen, konstateres som et faktum og til påminnelse om jeg kanskje gikk
og ruget på fascistisk tankegods, noe jeg måtte vokte meg vel for. Ellers …
- Det skulle gå mange år før jeg skjønte at den kvinnelige
psykologen godt kunne være helt på jordet, forteller mannen. (Men hvorfor? kan
vi spørre, ja, men et forsøk på å svare, det må vi her la ligge, vi får bare
nøye oss med å nevne og ta med historien, for kanskje å få frem et poeng og en
bit av en samtidshistorie vi ikke kommer til å bli ferdige med på lenge, for å
si det sånn).
Vi avslutter med nok en historie fra virkeligheten:
En mann går til postkontoret for å hente en pakke fra
utlandet. Det fins mange mennesker i lokalet og køene er lange og lokalet litt
for trangt. Han trekker kølapp og stiller seg i køen. Ingenting ekstraordinært
skjer, men det går tregt. Da han når frem til skranken blir ha betjent av en
kvinne med tørkle, hun snakker godt norsk, men er fra Midt-Østen et sted, eller
kanskje fra Pakistan. Hun er av den alvorlige typen, ser ikke direkte på noen
av kundene, ser heller ned og bort og uttrykket hennes og kroppsholdningen bærer
preg av ytterste kjedsomhet, alvor eller generell forakt, eller gud vet hva, hvis
man kan si det slik.
Mannen har aldri sett denne kvinnen før. Hun tar imot en
hente-kvittering han gir henne med et uttrykk for vemmelse eller stort
forbehold, det er noe hun reagerer på, men så begynner hun å lete etter pakken
i lokalet bak skranken, slik alle vil forvente at hun gjør, som fungerende
skrankepersonale, men man vet jo ikke alltid … .
Alle kan se hva hun foretar seg, det skjer intet usedvanlig,
men mannen merker at denne skrankedamen bruker veldig lang tid på noe som burde
være en enkelt og liketil arbeidsoppgave. Hun driver sakte frem og tilbake
mellom hyllene, ser på kvitteringen lenge og gjentatte ganger og liksomsjekker
i hyllene, for å forsikre seg selv og andre om at hun leter på en grundig måte.
Ansiktsuttrykket hennes er flatt og livløst, det viser ingen tegn til
engasjement, hun gjør det hun gjør mekanisk, monotont og med en viss forakt,
virker det som.
Mannen skjønner ikke hvorfor dette skal ta så lang tid. Han
har ikke gjort noe galt eller oppsiktsvekkende som kunne gi denne dama grunn
til å reagere slik hun gjør. Men det kan se ut som om denne kvinnen har fått noe
personlig mot ham. Det kan være måten han ser på henne eller måten han har
snakket til henne, tonefallet og blikket. Det kan ha utløst en følelse hos
denne kvinnen, en følelse av å ha blitt sett ned på, en følelse av ikke å ha
blitt behørig behandlet. Det kan ha vært noe i mannens ansiktsuttrykk eller
mine, noe i hans bevegelser hun har tatt anstøt av, kanskje, og mannen forsøker
der og da å tenke seg hva det hele kan bunne i, mens dama enda går rundt i
lokalet og liksom leter etter pakka han skal hente.
Det går etter hvert så lang tid at en mannlig, slank og
middelaldrende funksjonær begynner å reagere, han forstår at noe er galt fatt,
og at han bør gjøre noe med det, for å oppklare. Han reiser seg, litt duknakket
og forsiktig, og mannen vi her forteller om, ser at når nå funksjonæren reiser
seg fra stolen ved pulten hans i rommet, med sitt snille blikk bak brillene på
dama, og at han mumler ett eller annet til henne, på en vennlig eller inssmiskende
måte, så plutselig begynner dama å lete på riktig sted. Hun bringer umiddelbart
pakka til skranken. Men det som er merkelig, sett fra mannen vi her beretter om
si side, er at funksjonæren setter opp en sjefsmine, eller begynner å smile
stort til dama. Det samme gjelder hennes kvinnelige kollega ved skranken ved
siden av. De to er plutselig blitt bestevenner, med funksjonærens smilende godtykke.
Så hva er dette? Hvorfor aksepterer de damas oppførsel uten å antyde noen som
helst vilje til å irettesette henne eller forklare henne at slik bør hun ikke oppføre
seg overfor kunder, hvem det nå måtte være?
Den eneste forklaringer mannen gir er at dama må ha fått
følelsen av han var rasistisk og ikke viste henne tilstrekkelig respekt, hverken
ved miner, blikk, stemme eller tonefall. (Det må her nevnes at mannen har et
våkent blikk, at han er en observant type, men at han for øvrig ser ganske så
normal ut og at han ikke gjør noe vesen av seg eller stikker seg ut på noen som
helst måte).
Vi spør: Hvor langt skal dette få gå? Damas kollegaer går
for langt i å «forstå» henne, føle med henne, og føyse vekke episoden og glemme
hele greia, liksom.
De forstår ikke at dette gå ut over kundens komfort og krav
på å bli behandlet som alle andre og med respekt. De forstår ikke at mannen
faktisk har god grunn til å føle seg nedvurdert og dårlig behandlet, både som kunde
og menneske. De skjønner ikke at rasismen – hvis det skulle være det minste
grann av rasisme i mannens oppførsel – kan gå begge veier, for det er helt utelukket å tenke for dette
personalet. De skjønner ikke at det er kunden – dvs mannen her – som faktisk
blir utsatt for «rasisme», og det på syltynt grunnlag, nemlig damas egen nykke
eller subjektive følelse av å ha blitt gjenstand for nedlatende eller «rasistisk»
oppførsel, og da uten at det er sagt noe eller gjort noe som helst som kan
virke synlig kritikkverdig.
Er så følelser blitt
selve fundamentet for moralen blant oss innfødte i dag?
Vel, Michael Jalving sier det slik: Stort set overalt i
samfundet er det blevet nok at føle. Den, der føler stærkest, har de bedste
”argumenter”. Passion trumfer ræson; følelser er moral. Føler du dig varm om
hjertet, da er du lige så god, som dagen er lang, og ingen steder ser man denne
narcissisme udfoldet så fuldstændigt og afslørende som i vort forhold til
folkevandringen sydfra, der som alle, der véd noget om disse sager, er enige
om, til trods for sin eksplosive udvikling henover sommeren, kun er i sin
vorden. (Mikael Jalving).
Men er dette en tilstrekkelig beskrivelse? Etter min mening
nei, langt fra. Karl Popper bringer inn et mer dramatisk element som integrerer
oss i et større, dypere «bilde»:
«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som
elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper
kriminalitet. Men jeg hevder at den som ikke lærer at ikke fornuften, men
kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet» (Fra Intellektuelle
og det totalitære, Hagtvedt, Sørensen og Brandal s 119).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar