Mystikeren Fosse og nobel-prisen

Hvorfor hylles Fosse? Jo, fordi «de snakkende» er livredde, de som skulle ha ordet i sin makt, og som burde ha satt fokus på de virkelig store utfordringene. Fosse gir dem et øyeblikks pusterom; de kan snakke om noe annet, nå, - «grip dagen» - noe som faktisk truer dem, men som de går ut fra Fosse vil frelse dem fra å se, ansvarsfritt. For såpass truende er Fosse, på det atomiserte og bunnløst usikre Selvets innadvendte premisser, at han oppleves som den ufarlige selv, ja, nesten som den mest harmløse blant de harmløse, mens de innerst inn vet at han er farlig, eller bidrar til større farlighet, og feighet, ikke mindre. Fordi han hypnotiserer ved å dyrke det middelmådige i oss, for at vi bedre skal tilpasse oss – noe - i sivilisasjonenes sammenstøt, som noen benekter fins, som om det ikke er noe i det.

Fosse gir dem et pusterom, en avlastning – slik at de kan fortsette å tro på egen godhet og at dydsposering er viktigere enn realiteter og politisk, religiøs og kulturell saklighet, en saklighet vendt utad, i stedet for innad. De søker trøst i pludder og drøs, i blødmer, forblomminger, og foretrekker å glemme eller ikke se. De glemmer for å unnslippe.  Grip fatt i og hyll middelmådigheten, og du kan føle deg safe. Du tilbys en medalje.

Hvorfor ta notis av Fosse? Vel fordi han «elsker tausheten» og «pausen». Og har erfaring med «knyttneven», som slo ut et par overtenner hos en kamerat, men ikke hele tennene, bare halve. Fosse repeterer «knyttneven» inntil det truende mange ganger, før «ulykken» inntreffer. Det blir litt kjedelig, men litt morsomt var det lell.

Kerstin Ekman leser opp denne episoden med en viss ømhet og Fosse smiler entusiastisk og vestlandsk når hun leser opp denne teksten, torsdag, etter Fosses «forelesing», sittende i en fyrstelig stol, foran «komiteens» alvorlige, men vakre barneansikter. (Som å sette seg på skolepulten foran læreren for første gang når man er 7).

I sin forelesing før Nobel-foredraget, torsdag, nevnte han to personer som har betydd noe for ham, vil vi tro: Jaques Derrida og Olav H Hauge. Disse to – deres livssyn og tilstander - må ha øvd en viss påvirkning på ham, men Fosse var taus om på hvilken måte, og til i hvilken grad. Vi ble overlatt til å tolke noe inn i ham, der. Som alltid. Men det er mye der, fra før, det er ikke det …

-Det ubevisste er strukturert som et språk, sier Lacan. Fosse på hjemmebane? Her er mye om undertrykt behov, eller frigjørelse, innenfor det metaforiske fengselets murer, uten mulighet for prøveløslatelse?

«Som lauv er du og eg, fort skjelvande og fort borte ... », skriver Tarjai Vesaas, og legger til: Kom! Et menneske er mer som et lik i knupp, sier Ibsen.

Hos Fosse blir denne invitasjonen til å komme, et «bli værende», på tredemøllen, tross innebygde advarsler mot å havne i det trivielle, de slavebindende tenke- og handlingsmønstre. Ironisk nok.

Men like fullt: På stedet hvil, her, for Guds skyld! Staup på stove.

Dekonstruksjon er en avsløringsstrategi; det som ligger under eller bak er alltid viktigere. Slik også med Fosse. Det unevnelige, (hellige), det som ikke kan fattes i ord, alt utenom ensomheten. For Fosse synes den foretrukne sovestilling å være å ligge og bli liggende på Lit de Parade, så lenge han kan.  Hvor han kan føle seg riktig levende og i beste form. Han synes å nyte all virak i sindig form, dog litt beskjedent. Han kan virke som en platonist som drar plottene ned ovenfra, som om de skulle vært forfattet av en annen, egentlig, sannsynligvis Gud, eller noe i nærheten. (Dette skal så inngi en viss autoritet, ovenfra, til og med). Ellers er han visst en slags lystig og sosial munk, med måte, litt fåmælt, kanskje, til tider, i hvert fall, men fremfor alt lun eller sindig, litt sindig, men uten synlige moralske tomler. Fosse er en stor kunstner, han klarer å få forlaget til utgi en roman på 600 sider uten punktum i! En prestasjon. Fosse er en munk med fri utgang.

Derrida knyttet seg til Kabbalismen eller Kabbala, dvs en form for mystisisme. På mange måter ser jeg Fosse herme Derrida.

Det er bare å paradere, så klapper den svenske nobelkomiteen og det norske forlaget i høyeste age.  Da jeg så Fosse legge ut, på sin lavmælte, halvt godslige, halvt litt sære, liksom avventene, hele tiden,  måte, i sin forelesning foran komiteens lyttere, en samling av vakre, selvhøytidelige eksperter på ordet og ordene, og genuint søkende mennesker, og alvorlige inntil det komiske, så jeg en kvinne som tillot seg å kaste et sideblikk på Fosse, direkte og fort som svint, som den enste blant alle de andre. Et blikk kan faktisk si mer enn ord.

Hun torde! De andre hadde nok med selve opplevelsen, så det ut til. De hadde på en måte nok med å leve i sin egen indre verden; det var litteratur som var i fokus, ikke deres egen indre verden, fikk man inntrykk av, her dreide det seg om beviselige fakta, «en frelser er oss født, for nå».  Det var som hun spurte: Var det verkeligen nogot der? Eller: Stakkars mann, fortjener han denne lidelsen … det kan dreier seg om begge deler.

Filosofen Edmund Husserl: Enhver bevisst akt vi foretar oss, all erfaring vi har, er intensjonal. Bevisstheten forholder seg alltid til noe (både utenfor og inne i?). Det vi er bevisst, er noe, og ikke ikke-noe. Kan vi si. Religionen og troens rolle handler med andre ord om «fakta». Og her ligger altså essensen i den menneskelige personlighet. Fundamentet for enhver forståelse er ens egen mentale «tilstand». For meg er ikke verden noe annet enn hva jeg er bevisst og det som fremtrer for meg som meningsfylt i min tankevirksomhet, sier Husserl. Gudstro er sann. Her får vi et sikkert fundament for kunnskap, faktisk. Men troens objekt, Gud?

Eller var det Fosse som sa det?

Lyder kjent, nå? Universitetet i Oslo ofret nesten et helt semester i 1967 på en forelesningsrekke av Roman Ingarden: Innføring i Husserls Fenomenologi, et volum som kunne ta livet av noen og enhver. Hva kom ut av det? Jo, spørsmålet: Var det noe i det? Vare det fruktbart? Meningsfylt? Åh, ja da. For de sant lengtende. Hvis du bare setter en parentes rundt denne bevisstheten. Fosse inviterer oss inn i denne parentesen, får jeg inntrykk av, hvordan det nå enn er å forstå.

For Fosse ser det ut for at livet blir til mens man går, jeg mener går og går. Og går. Ikke i går, eller bare i dag, og for øyeblikket, men i et kontinuum, i en slags evig singularitet, som er han selv, skjult bak korrekt nynorsk og overkommelig bygdiskhet. Vi kommer aldri frem. Og det er kanskje hele poenget. At folk vil ha det sånn. Å rusle og tusle galvanisert mot den sikre død. Det fins kan henda noko etter livet? Salige er de døde, hører jeg. Einsam, saman, i einsemda, einsame saman? (Ikke akkurat et himmelrike). For de døde kan endelig ikke synde mer. Jeg tenker på navlebeskuing, satt i system, et forfatterskap i kronisk navlebeskuing. Estetikken – setningsrytmen, douce, monotone bilder, repetisjonene, den vestlandske tonen, som ikke er altfor rapp og spenstig  - er selve målet og min navle er størst og vakrest i landet her. Inderlig og pietistisk navlebeskuing blir selve frelsesverket, forløsningen. Jeg er aldri ensom sammen med min ensomhet, sang Moustaki. Han giftet seg med den mye eldre Edith Piaff. Spurven. Je ne regrette rien. Jeg angrer ingenting …

Je ne suis pas seul, sang Moustaki om, -avec ma solitude. Mange studenter lå i timesvis i søvnløse netter og levde seg inn i dette, trøstet seg på hybelhusene, med at om ikke lenge skulle livet bli så mye bedre. (Tenk f eks demografi).

Maoistene hadde sitt å stri med. De drømte også om ikke å få lide den skjebne å være ensom med sin ensomhet. Fosse har visst aldri opplevd studentlivet. Men han har dratt nytte av marxistenes romantiske forestillinger om folkets språk, folkespråket, nynorsk, for uten å ha med seg folk på bøgda, under og etter Den lange marsjen, ingen seirende revolusjon. Derfor: Nynorsk for alle penga. Det var populært. Ord er utsettelse, mener Derrrida. Du kommer aldri til bunns, før du er på bånn, vil jeg si. Det gjeldt om å se at det er forskjell på forskjell og utsettelse, riktig nok.

Dypt?

Fornuften er et mareritt, et tyranni. Må vi undertrykke eller ekskludere det usikre? Fornuften er egentlig likegyldig til «de andre». Er det der vi har Fosse? Han stuper uti. Han repeterer og repeterer, søvndyssende.

Mens vi venter på Godot, skjer det visst ingenting, i noens mening alt. Alt skjer der, mens vi venter på noe. Når vi har møtt det, er det alt over. Slik oppfatter jeg Fosse. Er det noe der?

Jeg hørte en svensk skuespillerinne bli intervjuet på NRK for et snes år siden: Det er nogot der, sa hun, alvorlig som en statue, det er noe der som ikke er her, mente hun vel. Kanskje hatet hun vår kultur, eller vårt kulturtrinn, vå kultur – hvor det ikke er noe? (Hun var fornøyd med å være «bergtatt» av Fosse). Og dette skulle visst være nok, vi skulle nøye oss med det. Aldri spør hvorfor. Det fins aldri kun én mening. Men husk, det er ingenting utenfor teksten, sa Derrida. Hvem er det så Nobelkomiteen hyller? Hvem er det så folket kaster seg på kne for, og i støvet? Se denne i håp om å bli litt klokere

Komiteens medlemmer og media, pluss forlag, finner her helt klart en velkommen mulighet for større selvbegeistring, mer beundring, med Fosses hjelp og bifall. Det premieres i vår tid å forlate verden og problemene og gå mer og mer inn i seg selv, for ikke å fornærme noen med å utvise korrekt ytringsfrihet. Og her passer mystikken inn som fot i grønne hoser. Ute av syne, ute av sinn, nesten. Jo høyere opp i sfærene, jo tryggere.

Derrida har vi skrevet om før, kort sagt fant han intet fundament i ordene; det var i seg selv kanskje en oppfordring eller et imperativ: Hold heller kjeft. Det er ikke bare det beste, men det mest nødvendige, for ellers snakker man bare bull. (Dette i all korthet, for å si de «pause- eller tauseaktig).

Teppe.

Olav H Hauge? Jo, han snakket mye fornuftig om en værhane i diktet Værhanen, f eks. Værhanen kunne ses på som en taus veiviser. Så der har vi tausheten, igjen. Og så skrev han dikt om «spor i snø», fotefar som «gikk åt skogen» og havnet – ingensteds. Det var kanskje like før Hauge ble innlagt og legene sto klar med skalpellene, for å fjerne hjernelappene, slik man behandlet alvorlig depresjon for et halvt hundre år siden eller litt mer.

Noe Hauge heldig vis slapp. Hauge trodde ikke på Gud. Det forsto jeg av at sporene ikke førte noen sted. Bare kalde fotefar av nakne føtter i nysnø.

Og her har vi Fosse: Denne medfødte vestlands- eller bygdetausheten, som likesom skal være så lun, underfull og underfundig, eller dyp, - from og fremfor alt umaterialistisk og da midt i en vakkert irrasjonell, og fravendt verden, på en måte, (på en monoton måte, selvrefererende, selvfornøyd, stream of concsiousness, - Virginia Wolf, som stakk hodet inn i en gasskomfyr, for å dø for godt, kan vi tro). Det er ikke mye av et bedrøvelig åsyn hos Fosse. Don Xiote fra en fjordarm i Hardanger? Nei, spøk til side, selv om illusjonene henger løst i Fosses forfatterskap.  Lansen er usynlig, men desto mer magisk virkende. Man leser og leser og finner ut at man, som et gjennomsnittsmenneske, faktisk selv har tenkt sine tanker om ting og forhold, og beskrevet dem, for seg selv, inne i hodet, og så finner man plutselig disse tankene formulert igjen hos en nobelprisvinner, som i hvert på ett punkt kan sies å ha vært genial, (den nøytrale stemmen i teaterdialogene f eks). Statusen burde stige minst ett hakk, for de perplexe.

Joda, her er det mye Livets ufattelige letthet, Milan Kundera, livets forunderlige, underlige bergtagende letthet. Hva er lettest? Livet eller døden? Hva var lettest: Å bo og leve i Vesten eller under marxisme? Det viste seg ikke å være lett. Noen flyktet faktisk tilbake bak «jernteppet», fordi de bare var så altfor absurd lett i Paris.

Hva har egentlig Fosse å skrive hjem om? Fravær av revolusjonær lidenskap? Fravær av svære ulykker i vårt totalitære nettverk av pensjonspoeng og lønnstrinn? Ingenting koster hva det koster for alt er enten subsidiert eller avgiftsbelagt, (så gjør det noe det da?). Greske tragedier blir vel for mye forlangt, kalde som de er. Da er Fosse god å ha som trøst og bamse. Her er middelmådigheten skrikende, de middelmådiges bohov for stadig mer selvbekreftene middelmådighet, litt utover ukebladene og tabloid, forståss. Hvor langt kan man synde – ned? Hvor er oppdriften? Oppskriften er mer middelmådighet, stadig mer av den, jo bedre. Å skrive hjem om ingenting er da bedre enn ikke å skrive noe hjem om i det hele tatt.

Hør på denne theurgien: «Aleine saman, og saman aleine, saman i oss, aleine. Vere aleine saman i kvarandre.

Pause.

Teppe.

Dette skal være genialt, ifølge en mannlig anmelder fra Bergen, litt utafor bøgda, for NRK. Han finner selvsagt en stemme i teksten som ikke lar seg lokalisere! Men ok, menneskene har en egen evne til å rote seg bort fra det åpenbare. Som Strindberg sa: det er synd om menneskene. Fosse advarer.

Man kan bli redd av mindre. Hvor er veien ut? Den fins ikke. Men gravalvorlig puritansk tankekjør, og tvangstanker, fins til overmål. Slik sett er verkene ikke helt middelmådige. Og dette tiltrekker seg «fiffen», akademia, som ikke har annet å gjøre. Det er noe truende over Fosse, noe taust, traust og mildt truende, kanskje taust troende. Men bare nesten. Han overlater de som er tørste på intethet til å trøste seg selv, ved å bearbeide ham og bearbeide seg selv, i dem. Det må ligge noe dypt i det og hvis ikke, så dikter vi det opp, sammen med Fosse. Vi projiserer våre vakreste forhåpninger til ham og tekstene. Jeg ville aldri ha invitert ham hverken til frokost eller middag, eller et staup, eller fler, i reell frykt for at han skulle bli for kjedelig og jeg litt for mye ontologisk «intet» for ham.  

Som smiler i skjegget som en fornøyd selger som vet at man kjøper det man begjærer, på et hvilket som helst marked, alt for å unnfly tomhet. (Forretningstriks og selgerkompetanse kommer i annen rekke). Å unnfly, blir selve friheten. Å unnfly sannheten, om f eks islam, blir en dyd. Nobelkomiteen nevner ikke islam med et ord, heller ikke Fosse. Et svakt punkt? En villet blindvinkel? Våger man ikke? Fosse ligner Mein Kampf av Knausgård. Alt dreier seg om en selv. Om det dyrebare Selvet. Før vi går tom for det, også. Vi bør skyndte oss. Fortest mulig. Langt bort fra Fosse. «Kva om det blir einsamt å bu her?».

Takk for svenske Kerstin Ekman som leste opp utdrag av tre tekster fra Fosse produksjon, torsdag.  I svensk oversettelse, Ikke verst! Hun var doucet vidunderlig, innlevende, gjorde teksten utholdelig, ja, underlig og undrende. En stor prestasjon! Et verk i seg selv. Ruvende fremføring, ja, ydmyk, tålmodig, godmodig, og ikke uten ironi og humor. Moderlig omtenksomt, på sett og vis. Moderlig omsorg, på en annen måte. Slike kunstnere trengs, skal Fosse trives. Hun var kanskje det avgjørende gudsbevis Fosse og alle oss andre trengte. Og mange tok til gråt, jeg skjønner det godt. For alt det lille i hvert fall jeg har lest av Fosse, minner om forsøk på å fremlegge gudsbeviser, av noe slag. Ved å forsøke å bevise at Gud ikke fins, fins nettopp Gud, på en måte. Jeg tror fordi det er absurd, hilsen Tertullian, 200 e Kr?

Når så Fosse leser opp fra sitt manus for anledningen, beveger han ikke overleppa. Skjuler han to manglende framtenner på tvers? Eller henger de bare løst? Repetisjoner blir det like vel, bevisste forsøk på hypnose, eller theurgi? I hvert fall – oppfordring til – selvsuggesjon, av slags. Men minimalistisk i all sin nærmest fraværende, men høyst agensielle, hyperbole maximalisme. Kvantitet redusert til et absurdium av kvalitet?

Gjentakelser er vel kjent i religionshistorien og troenes tekster. Slikt former mennesker, kulturer, sivilisasjoner. I Koranen byr Allah de troende å be om at Allah ikke fører den troende på deres vei som fører til fortapelse og denne bønnen skal, ideelt sett, fremføres hele 17 ganger om dagen. Her setter det opp et mulig grunnlovsstridig gap mellom «de» og «oss». Frelse kan oppnås kun av de som har Allah’s bilde skapt i seg, må vi ha lov til å konstatere. I kristendommen er alle født i Guds bilde.

Gjentakelser er ritualenes gebet. Fosse gjentar og gjentar, så, jo, her er det faktisk en del gjerningsreligion. Du lytter til dem og gjør deg til en del av dem, i håp om befrielse fra ett eller annet. I vår tid lengtes det svært og inderlig etter ritualenes gjenkomst, gjerne ritualenes kollektive funksjoner, bare ikke etter ritualer til Guds ære, men til egen ære. Utholder du, vinner du fredsprisen, nei, nobelprisen i litteratur, eller blir en del av den. Men det er ikke til å komme unna: Fosse ber ikke om å bli forgudet. Gjentakelsene skal avskrekke, like mye som tiltrekke, får jeg inntrykk av. I seg selv fratar Fosses verk litt av muligheten for i seg selv å fremtre som kjedelig, rått - og i ett og alt. Her er faktisk en viss spenning! Her er «noget»! Ritualer avføder lett besvergelser, satt i system. I vår nærtid, hører vi rappere gjenta og gjenta, sine monotone besvergelser. Rap en erstatningsreligion? Her kan Fosse fungere som en slags motkultur. Han synes ikke redd for ensomhet, sammen med ensomheten, er han ikke ensom. Han har da noe!

Vi begynner å få en del innflytelsesrike og sjarmerende theurger her i landet. Sjamaner nærmest. De gjentar og gjentar, «om-att og om-att», som Jan Hanevold snakker om, det gjelder å magnetisere seg inn på troen, på Ordet, Guds ord og alt begjærs objekter, bruksgjenstander, spesifikt  – skal det virke, skal vi få det riktige, det ønskede resultat, (vil du ha en ny gul Merce med soltak? Janis Joplin). Gjentakelser skal frelse. I troen. Verket er fullbrakt i Kristus. Han har kjøpt oss fri fra sykdommer.

Fosse vil ha mentale ringvirkninger, Hanvold materielle. Hanvold snakker i tunger, mye, Fosse snakke i og med sine stemmer og bilder, som ordene tryller frem. Joda, vi trenger forbilder i vår tid. Muhammed som den perfekte rollemodell? Det meldes om konverteringer rundt omkring i et antall bare få ville trodd var mulig, bare for få år siden.

Og Åge Alexandersen: Æ æ trønder æ! Å herregud ko tøff å e? Så tøff æ e! Så tøff æ e! Joda, det virker. Hypnose og theurgi ja. her

Åge er trønder, Fosse harding, tenk fele og fiolin, Osa og Tellefsen. Tenk strenger, leik og mjuk dans. Mjød, røde kinn og saftige epler. Sider. Klosterkoret, svalt, hunger etter skjønnhet. En skjærsild av ren fornuft. Pærer. Baroniet, god leske etter svett hesjing. Anstendig fest. Skråblikk. 

Landet går på magiske krefter, ikke på den siste olje. Den norske kirke vil være stadig mer god, mergod, mer god, stadig mer nærmere Gud. Hypermagisk, nærmest nevrotisk hypermagi, doxisk theurgi. Blås i juss og religion som komplementære størrelser, og derfor nødvendige for oss moderne helt usynlige krefter. Motgift mot magi. Å være god, ikke Gud, utgjør den høyeste autoritet. Kjærlighet er Gud, og Gud er ikke kjærlighet. Jeg vet ikke om denne kirken har sluttet å snakke om synd, for alltid fremover, eller om man velger å kalle det «feil» i stedet. I så fall vil Hanvold falle inn i koret. Det snakkes lite om synd annet enn som menneskelig feil, (fordi vi ikke er perfekte). Muhammed på samme vis; det fins ingen arvesynd. «Vi glemmer det som ligger bak», bedyrer Hanvold. – «Vet dere ikke at dere er fullkomne, her»? Vet dere ikke at dere kan proklamere sykdommene å gå, og ta autoritet fra ordet? Verket er fullbrakt i og med korsdøden. Derfor.  

Takke meg til Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marques, med sin magiske realisme, - jeg spådde at han vill få nobelprisen lenge før noen andre «så» det.

Dette er dypt. Fosse ble katolikk etter å ha swunget noen glass for mye på by’n. Og så skriver han hjem om det. Folkehemmet, så klart. Det er litt av et hjem å komme fra og søke hen til i all nød. Men Fosse er uutholdelig oppmerksomhetskrevende. Han presser seg på, til stor stas for forleggere og komiteer. Han har jo drevet på så lenge, stakker, synes jeg jeg hører. Han fortjener det. Kunstnerbolig og alt. Det egentlig strevet hans går ut på å skjule at han er ute etter oppmerksomhet. Dette er noe typisk vestlandsk, blygt, nesten bygdisk. Intet hovmod her, takk! (Fred være med alle bygder). Men det lukter lite av fabrikk og olje, her, svette og oljete servietter, som bevis på at man har jobbet, såpelukt etter dusj på fabrikken. Alt dette kan ikke være sant, vil nok mang en leser si og innrømme, einsamt med seg sjøl, men ikke i offentlighet. Det er bare akademia som våger slikt. De fleste normalt ikke-såå-bygdiske vil aldri tørre å innrømme at Fosse er sannheten om dem selv. Spesialister på tankekjør og repetisjoner. Derfor aksepterer de medaljedryss over Fosse. En måte å holde ham stangen på. Trø meg ikkje fø nære! Men vi er med deg, fordi du er som oss, en traust arbeider i Herrens have, en tøff theurg.

Det er noe trangt over det hele, trangt om plass mellom hav og land, med engleskyer over, Johannes og Peter – som Ekman leste fra - var faktisk mesterlig!  Forfatterstemmen, Fosse selv, er en deus ex machina, beleilig. Joda, her var gudsbeviset innen rekkevidde. Fosse er faktisk morsom som Gud selv, av og til. Ensom som han er, forsøker han å unngå å si. Han peker nese til alle. Jeg har sett tingene, de eksistensielle grunnvilkårene. Bare lytt, bare se meg. Jeg kan ikke hjelpe deg, for ingen hjalp meg. Jeg ble bare slunget ut i det. Som en gnostisk gnist fra Vestlandet, vandrende trøstig og trøtt i det nobelprisvinneren Hamsun kalte «baknorsk», dvs ny-norsk. Lytter og lesere er egentlig livredde for at Fosse skal ha noe dypt og viktig å si dem. Man reagere kontrafobisk, her må det finnes noe som egentlig ikke handler om meg selv. Heldig for Fosse at han ikke gjør noen eksplisitte forsøk på å løse de grunnleggende eksistensielle utfordringer. Han er kristen, ja, vel. Katolikk, og derfor «universell», ikke helt bufast i bygda, med andre ord. Han vil ikke leve på Bufast hele livet, slik heller ikke Vesaas ville det, det fins et liv utenfor. Eller over, eller under, hvem vet. For en vakker trøst! For en optimisme, for en tro! (Ikke si at jeg innbiller meg at jeg er for vid for Fosse).

Tenkt og gjort av mange, - ikke særlig originalt. Men dog. Noe er det der. Mye vakkert søvndyssende, for noen, der, i all sin nærnaivitet, for ikke å si fjernsentimentalitet.

Han takker Gud og ikke den gudløse og fullstendig ufarliggjorte Nobelkomite for hederen, utmerkelsen, valget på ham, og stipendet, selvsagt. Han sier at det han har skrevet liksom er skrevet før han skriver det. Heller ikke det særlig originalt – men publikum dåner i forguding. Slik snakker en vismann. Vår kultur i dag sukker ett noe å forgude, et sukk som metastaserer og kan komme til å bli institusjonalisert, rasjonalisert via islam, inntil det ukjennelige, for oss, til nå. Gud-løse og derfor vantro som vi er, - vi må da ha noe, ikke sant? Noe transcendent eller suprarasjonalt. som en buffer eller forsikringspolise mot Intet, mot et faktum som paradoksalt blir en stadig mer utbredt og aktuell selvmordsterapi.  (Les The Age of Nothing av Peter Watson).

Og her kommer Fosse inn, som viser seg å ha blitt, hvis han ikke alltid har vært, en ekte mystiker. Ingenting kan egentlig sies om noe, følgelig mye om ingenting, kan sies om ingenting. Det skal være veldig dypt å snakke om slikt og på den måten. Det skal vekke en slags beundring: Tenke at mennesket har et alternativ til «skravla» og Skravleklassen? Det må ligge noe virkelig dypt, vist og klokt i slike ord. (Som like vel dreier seg om ingenting annet enn å snakke om seg selv og sitt dragende og utømmelige, indre univers). Det skal stå respekt av slikt. Respekt nok til å få Nobels Litteraturpris, til en nett sum av mange millioner, og mye «åtgaum» verden over. Hanvold får neppe den prisen. Pris skje Herren!?

(Seansen dagen etter torsdagen, på TV, med unge muslimer i Rinkeby, tror jeg det var, var talende. Tenk, de kjente igjen mange nynorskord!).

Jeg liker ikke Fosse. Han skal liksom har det siste ord, som er taushet. Slik får han tauset mange til taushet, inn i en taushet som tvinger de som blir taushet til å gi ham en sjanse: Denne karen er virkelig dyp, og vis. Ja, det er slik et anstendig menneske, som altså lar seg tause, tvinges til å tenke, for man vil ikke likestille taushet med idioti og undertrykt aggresjon, og et uhorvelig behov for å dukke alle som ikke passer inn i «den frommes» tidsbilde. Å tvinge noe til taushet, gir stor makt. Det åpner opp for subtil seleksjon, men også opportunisme. Man bruker best andre mennesker til egen fordel ved å forholde seg mest mulig taus, for da sier man færrest mulig feil, om ikke annet.

Etterord: jeg vet ikke i hvilken grad Fosse har underlagt seg den vestlige pave i Roma, når det kommer til «fredens religion», og kyssingen på sjefsimamen ved al-Azhar i Kairo, og «det er ikke opp til meg å dømme om … osv. Fosse minner mer om det østlige, om Den ortodokse kirke, hvor den nå engang er, for tiden. Følgende rinner i hu:

St Basil, ca 380 e Kr: Hvis du vil tale om Gud, eller høre om Han, eller lytte til Ham, så skal du se bort fra dine sanser, se bort fra den kloden vi lever på, se bort fra havene, og la luften hvile i ro under deg; du må da også heve deg over dagenes og månedenes årstider og deres klare orden, og over jordens alle kledebon; reis deg over materien, hev deg tvers gjennom stjernetåkene og deres overdådighet, deres vidde og spenn og den velsignelse de senker over jorden, deres formfullendte mønstre og pryd, deres bånd og bevegelser som binder dem sammen;

Når du så har fløyet over alt dette i ditt vare sinn, hev deg da opp mot himmelen, og når du så blir stående over den, alene sammen med din tanke, legg da merke til all skjønnheten som finnes der: se englenes armeer over alle himlene, sku erkeengelen og rikenes herlighet. Se at det styres over troner, makter, myndigheter og øvrighet.

Når du så har fart forbi alt dette og etterlatt deg hele skaperverket, i sine grenseland, bak deg, i dine tanker, løft så ditt sinn over det og la deg bli presentert for Guds selve essens, det ubevegelig, uforanderlige, aldri skiftende, alltid frie og upåvirkelige og evig udelelige lys og dets uutsigelige makt, dets umålelige størrelse, dens allfylde av herlighet og godhet, dets umåtelige skjønnhet som opplyser alt såret liv, alles skadde sjel, men – med alt dette - som likevel aldri kan beskrives fullt ut med ord. Fra engelsk, s 60, i Orthodox Dogmatic Tehology, av Machael Pomazansky, 1983 – 2005.

https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religionen-putin-og-vesten.html