Arketypene, magien og de korrekt emosjonelle

Det står en mann med sykkelen sin utenfor en Narvesen-kiosk. Ved siden av ham eller rett foran, veldig nært, står det en litt pjuskete mann, et menneske som ikke kan gjøre noen fortred, som vi sier. Han er litt under normalt høy, noen grå skjeggstubber på haka, litt innhul i kinnene. Det er lett å se at han er rask på foten. Men han blir halvt liggende, halvt skrevende med ryggen mot veggen.

Denne mannen har også sykkel og har nettopp parkert den på støtten, men så kommer plutselig kommer denne mannen i ubalanse og faller så sideveis inn mot hjørnet på kioskens fasade og hvor han da blir liggende eller sittende med åpne øyne og uten noen som helst tegn på smerte, eller at han har slått seg i fallet. Han ser riktig nok litt fortumlet ut, men han «roper» heller ikke på hjelp, han strever litt for å komme seg opp, som enhver annen ville ha gjort.

De kommer det en person, en mann i gifteferdig alder, for å si det sånn, brått inn fra «sidelinjen» og griper tak i mannens jakke med begge hendene og drar han opp.

Objektivt sett har nå hjelperen gjort en god gjerning, i hvert fall tilsynelatende. Det står flere vitner til hendelsen rundt omkrig. De foretrekker ikke en mine. Men hjelperen vet at han er blitt sett. (Og det i seg selv, kan være lønn for strevet nok).

Poenget er at hjelperen får den andre mannen til å fremstå som «slem», mindre hjelpsom eller mindre god, enn ham selv. Det gir mannen som ikke hjelper, men som blir stående og se for å avvente, en ekkel følelse, kanskje skyldfølelse, fordi han selv ikke fikk dratt mannen opp etter jakkekraven. Denne mann blir både påført skyldfølelse utenfra og innenfra, fra seg selv og sin samvittighet.

Objektivt eller nøytralt sett er mannen «som ikke hjelper» ingen grunn til å føle seg ubekvem eller skuldbetynget. Han har ikke gjort noe galt, snarere tvert imot: Han har vurdert mann som blir løftet opp som fullt kapabel å komme seg på beina helt av seg selv. Hjelperen, som for så vidt kommer stormende inn utenfra, har ikke det samme grunnlag for sine vurderinger som «mann som ikke hjelper».

Hvordan forklare de to ulike tilnærmingene til samme problem?

Jeg mener det her gjør seg gjelden to ulike «archetyper», to ulike konsepter om hva det vil si å være et snilt og godt menneske som handler enten riktig eller galt. Det går ikke an å forklare det med at den ene er mer intelligent, kreativ eller fornuftig enn den andre, enn si mer «empatisk», «sympatisk» eller «solidarisk». Pluss at de ikke «går i samme sko».

Et annet dramatisk archetypisk eksempel, (jeg bruker archetyp og arketype om hverandre, ikke for å forvirre, men for å vise at termene faktisk brukes om hverandre og med samme mening):

En mann på sykkel «seiler» i bedagelig fart nedover en litt bratt, asfaltert sykkel- og gangvei, godt korrekt inne på høyre side. Gangveien snor seg mellom grønne plener på begge sider, midt i et litt glissent boligområde. Scenarioet utspille seg nå i løpet at kanskje ett minutt eller to og avstanden det er snakk om kan være kanskje opp til 50 meter.

Flere mennesker rundt omkring holder på med sitt og ingen ser ut til å legge merke til det som nå skjer. Det er solskinn og fint være, en vårdag. No big deal, med andre ord. Ved veisiden står nå et par menn opptatt med ett eller annet, antakelig en kum som må åpnes, eller lignende, av en eller annen grunn. De står ca 15-20 m fra det som nå viser seg å bli et «ulykkessted».

Bak mannen på sykkelen kommer nå en kvinne, også hun på sykkel, en nydelig utgave av kjønnet, i sisten av 20-årene, med leggvarmere og sort og lett sexy plasthjelm. Det blafrer svakt i noen blonde hår. Hun har sekk på ryggen, er slankt og veltrent, ser det ut for. Hun kan i tillegg etter alle solemerker se ut som litt «akademisk». Hun kommer trillende like bak mannen som «seiler» nokså bedagelig i litt større fart foran henne.

Om hun ser eller ikke ser at mannen foran seg gjør tegn til å svinge til å svinge til venstre, kan ingen vite, men mannen selv mener seg å vite at han har gitt tegnet, ved tydelig å løfte venstre arm, sakte, men tydelig og godt behersket. Han ser ikke ut til å være klar over at kvinnen på sykkelen bak nå setter opp farten – kanskje for å komme forbi, fordi mannen jo nettopp har saknet farten - og han vet ikke om hun har fått med seg at han faktisk har gjort tegnet, idet han selv sakner farten betraktelig, og nærmer seg midtbanen på asfalten. Han svinger nå sakte inn til venstre. Det er snakk om sekunder her. Denne manøveren ser nå ut til å komme helt uforvarende på kvinne; hun svinger derfor brått til venstre og hun og sykkelen havner i et fall på plenen. Det kommer intet stønn, intet rop om hjelp. Kvinnen er i ferd med å komme seg på beina. Til nå helt selvhjulpen.

Før noe får sukk for seg, kommer nå en av de to mennene ved kummen løpende til og drar kvinnen opp, fra halvt eller kvart oppegående posisjon, altså. Hun er tydelig oppbrakt og nærmest fornærmet, eller furten, over at noe slikt har kunne tilstøte akkurat henne, og hun legger så helt klart skylden på mannen med sykkelen som nettopp har forsøkt å svinge til venstre, (i stedet for å «seile» rett frem – enda han jo er i liten fart og på vei ut av veibanen og inn på en annen – en helt lovlig operasjon, og en operasjon man til og med må regne med når man kommer i fart i nedoverbakke og man har en annen syklist foran seg). Tilskuerne ser at kvinnelige syklisten liksom ikke er «hvem som helst», på miner og fakter å dømme.

Mannen som altså nå var på vei ut av banen, får ikke anledning til å hjelpe kvinnen opp. Den andre mannen kommer ham i forkjøpet. Kvinnen trenger objektivt sett ingen støtte, hun er ikke skadet og viser ingen tegn til å ha behov for støtte. Mannen på sykkelen føler seg nå veldig lei seg. Han klandrer seg selv for at han ikke får anledning til å hjelpe. Han tenker og bebreider seg selv for at han ikke ga tydelige tegn på at han var i ferd med å bytte bane og svinge til venstre. Mannen som kommer løpende til, ser ut til å være godt fornøyd med seg selv. Både denne mannen og kvinnen setter opp miner som tydelig vis klandrer «påkjøreren», dvs «den slemme», som ikke engang «gadd» å forsøke på å «redde» kvinnen. Det hører med i bildet at den akademiske ladyen så begynner å kjefte på mannen hun var nær på å kjøre på, og nå truer hun med forsikringsselskap og politi …

Hvordan forklare dette fenomenet? Med et sykelig behov for å tilegne seg anerkjennelse, nobelt begrunner oppmerksomhet og moralsk aksept og moralske poenger for særlig og fremragende «høy moral»? Et behov for å vise seg moralsk overlegen og som en barmhjertig samaritan? Og dette i kontrast til et menneske som her tydelig vis ikke kan kalles «en barmhjertig samaritan» - fordi han jo ikke hjalp kvinnen? Er skadefryden her mer verdt for hjelperen enn selve redningsaksjonen? Han vet at folk ser uhellet. Han forutsetter at de vil vurdere ham høyere enn den syklisten som jo var «opphavet» til «ulykken». Han vet at han vil høste mer kred enn den som ikke hjalp.

Men er det så sikkert at syklisten handlet mindre moralsk høyverdig?

Nei, det er ikke det. Like vel høster «hjelperen» inn seierkransen, mens han som ikke fikk anledning til å hjelpe, måtte se seg slått på «godhetsmarkedet». Han skjønte at øynene som så ville vurdere hele forløpet på enklest mulig måte, og til mest mulig fordel for seg selv, ikke ville gi ham noe bifall, snarere tvert imot: Han ville fremstå som slem mens den andre som kom løpende til ville få æren av å være snill.

Hvem vet.  

Nok en fortelling:

Det ligger en relativt stor sandkasse med tilhørende husker og andre leker midt på en eng mellom to blokkbebyggelser og der leker det til daglig en ti til tolv barn, mens noen av foreldrene har benket seg litt på «trygg» avstand. Her lukter det ofte av varm kaffe, drøs og felles kos.

En ettermiddag, etter et mindre regnskyll, setter barna i gang med å bygge «slott» og pyramider og andre figurer. De er rundt 3-4 år og er kledd i alle regnbuens farger.

De viser stolt frem sine konstruksjoner og noen av mødrene lovpriser i høye ordelag barnas arbeid.

Men så viser det seg et par litt eldre gutter klar for offentlig skole. De kommer visst fra en barnehage, som det visstnok heter fremdeles, like i nærheten, men tilhører ikke sandkassebarna og deres miljø, ser det ut for.

En av guttene begynner å sparke litt borti ett av slottene. En av ungene setter da opp et stort hyl, men mødrene synes ikke å bry seg stort, de regner vel med at de større guttene kan gi dem litt avlasting og at opptrinnet ikke er noe å bry seg med.

-Det er mitt slott, roper nå ungen som har laget det. Det minner om et lite gråtkvalt skrik.  

-Nei, det er det ikke, sier den store gutten. – Det er vårt. Han ser morskt på «småen» og denne trekker seg forskrekket tilbake. Han har ikke noe å stille opp med mot krafkaren.

Denne setter seg nå ned i sandkassen og begynner å lage det som kan se ut som et hus. Han er nå blitt stedets alfahann. Han inntar dominans. Kameraten hans setter umiddelbart i gang med å bygge sitt eget annet hus. Det ender snart med at de andre ungene legger i vei bort til mor, halvt snørrete, halvt hulkende. Mødre og barn begir seg så hjemover og ser frem til en bedre middag, får vi tro. Vi har vært vitne til en ufrivillig og smertefull exodus, et illegitimt angrep og et forsøk på imperialisme og kolonisering … Vi har å gjøre med et archetypisk bøddel-offer-drama.

Og poenget: Alle som en som hører historien er enige om at de guttene som kom og forstyrret var noen ekte bøller, og at det de gjorde var forkastelig, selv om det her bare dreier seg om småbarn, som nok er priviligerte nok til å kunne tillate seg og måtte tåle diverse, uten av de voksne setter opp fjes, og det som oftest med god grunn. Barn er tross alt ikke voksne.

Det helt eventyrlige er nå at hvis de voksne så plutselig begynner å diskutere Israel og Palestina-konflikten, så tar samtlige den holdning at det er Israel som er skurken og Palestinerne offeret.

Det slår ikke feil og jeg har like mange reelle eller faktiske eksempler som analoge eller anekdotiske eksempler. Det man ser for seg og vurderer - nærmest helt automatisk og på autopilot - ut fra, er enkle bilder, dvs archetyper, som de vi møtte overfor i de tre grunnleggende archetypiske eksemplene.

De fleste buser uten forbehold og umiddelbart ut med proklamasjoner, som signaliserer autoritet, i seg selv et forsøk på kompensasjon og rasjonalisering, en strategi som selvsagt tenderer med ønsket om eller lengselen etter å kunne regjere totalitært og absolutt (i ulike grad og ulikt omfang, selvsagt).  

Det er – nemlig – absolutt og ikke relativt feil og forkastelig når noen kommer her og kommer her og bare grabber til seg og ødelegger det som andre har skapt og dyrket frem med den største flid og som nå blir fordrevet med stor tilfredshet. Det er forkastelig at noen kommer og stjeler og ødelegger.

Hvorfor ikke la mennesker leve i fred uten å bruke makt?

Presupposisjonene og førsteprinsippene som her – ut fra eksemplene - taler, ligger i det mentale, ja, i det mentales innbygde strukturer og disposisjoner, men her primært i de emosjonelle strukturene i personligheten. Bak den bestemte og selvsikre masken ligger selvsagt stor usikkerhet og stort behov for å være ovenpå og for ikke la seg dominere, alt koblet sammen med behovet for «de riktige» og gjerne mest populære venner. Folk er mer livredde for ikke å miste masken enn mange tror og folk er mer villig til å ofre både personlig integritet og egen samvittighet bare de får følelsen av å tilhøre «de korrekte».

I seg selv ligger det her an til store tragedier i mange mennesker liv. Det gjelder faktisk liv og død.

Mennesker som tenker slik – ut fra sine emosjonelle strukturer og archetypiske agenser - og fremstiller sammenhengen slik vi nettopp har antydet, henger som regel bittert fast i det vi med god grunn kan kalle puerile forestillinger, sine umodne archetyper og personlighetstrekk, kan vi si. (Eller fravær av evnen til å tenke «juridico-religico» og «anti-hypermagisk). Det skremmende er at de ikke ser eller vil innrømme det kategorimistaket og de logiske feilslutningene de så uanstrengt og selvoverbevist begår, alt i det godes tjeneste, selvsagt.

 De lar seg diktere fullstendig av de archetypene som svever så stille og svalt i bakgrunnen, kall det gjerne det underbevisste, de mentale strukturer som konstituerer «spillet» og den funksjon de lar seg dominere av, som oftest helt uten behov for noen form for korreks eller refleksjon. Det mest skremmende av alt er at denne «mekanikken» faktisk gjør seg mest gjeldende i miljøer hvor man minst av alt skulle tro den var påkrevet eller nødvendig, og hvor den vise seg å ha et nesten uoppløselig tak på folk, nemlig i visse akademisk og politiko-kulturell kretser og miljøer.

Man tror virkelig og innretter seg blindt etter den maximen som sier at man – helt universelt og helt uten forbehold og «ontologisk» nivå-erkjennelse - skal være snill i barnehaven og ikke komme og grabbe slott og andre kreasjoner som tilhører andre, ikke en selv. Man tenker: Du skal ikke stjele.

Og bakom synger da skogene, eller de snart tomme oljefat, for å bruke et bilde, eller for å bruke et annet: Det synger fortsatt i åkrene, i garnene og sinnene, men: Vi er i dag tvunget til å tenke mer epistemologisk enn ontologisk. Vi henter vår ultimate sikkerhet og sannhet ikke i hvordan tingene er og hvordan de faktisk, juridisk og «religiøst» fungerer, eller hva fornuften og «logos» sier om sakene eller i seg selv tilsier, men i våre emosjoner, og da aller helst i «de spesifikt korrekte emosjoner», de som i dag trumfer alt, ja, til den grad at det som gjelder for udelt og ren sannhet i dag i virkeligheten ikke finnes nos annet sted enn nettopp i det jeg kaller «det servilt betingede emosjonelt korrekte». For å si det nok en gang.

Selvsagt velger mange en livsstrategi som forsøker å komme unna denne underliggende og ofte ubevisste «klemma» og den ofte for mange uutholdelige og uforløste indre spenningen både på det individuelle og sosiale planet, som hører med.  Man forsøker enten å flykte fra archetypene – med tilbehør - som nå konstituerer emosjonene, eller flykte til eller inn i dem. Og hvor man da identifiserer seg med dem og gjør dem helt «reifiserte», «konkrete» eller manifisterte, som guddommeliggjorte eller «åndelige», pure og «uavhendelige» kraftsentra, - identitetsmarkører , om man vil - hvorfra man da henter sine magiske krefter, og hele «prosjektet» ender da nesten uvilkårlig med bruk av det jeg andre steder kaller hypermagi.  Det gjøres på mange måter, men alt går i en retning, nemlig ut av seg selv, ut til noe utenfor, til objektive standarder og lover. Noen finner på fanatisk vis disse objektive knaggene i ideologier og sekter. Og også her tror man at man tilhører eliten, at man har merverdi, at man tilhører de som «ser» og har bedre eller mer nyttige eller «frelsende kunnskaper» andre ikke har. «Man er da ikke narsissist», kan man høre. (Det pussige her er at slike folk heller ikke vil bli typifisert som «rever» som alltid sikrer seg fluktveier som alltid trenger en ny fluktvei og aldri finner hvile og sannhet hverken i seg selv eller i noe annen eller noe annet noe sted annet sted enn i den egne forfengelighet og feighet,  og i likegyldigheten  og unnvikelsene, som et livsmodikum eller en eleksir i seg selv).

Jeg er fristet til å si: Hvis ikke vinden snur, på Guds forsyn, kommer vi til å oppleve et totalhavari og et slaveri både mentalt og materielt, et scenario som de korrekte riktig nok vil betrakte som noe varig godt, stødig og troverdig og mermoralsk over alt annet og alle andre.  Men dette gir jo ikke akkurat noe annet enn en fattig trøst.

Så – for å repetere og muligens presisere eller kvalifisere mer av tingenes tilstand - hva kan forklare denne enstemmigheten? Jo, jeg tror det er «archetypen» som her er ute og går. Man ser for seg en barnehage. Israelerne er de litt større guttene. Palestinerne er de små barna som bare leker seg og ikke gjør andre fortred. Disse større guttene kommer nå og brøyter seg på og tar noe fra de som er mindre og svakere uten å ha noen rett til det; de kommer bare for å breie seg fortelle at de er støtte og sterkere og at dette i seg selv gir dem en slags hellig rett til å «overta» og tilegne seg området.

Der har vi det altså: Her det archetypen som dikterer holdning og mening, blant de voksne. Den sitter i det underbevisste og virker uten å visualisere seg. Den er bare der. (Den har sin mørke side, også, i form av den kjente «tricksteren» som Jung opererer med).

Og det som er merkelig er at den faktisk fungere som en mental konstitusjon for disse menneskene. Archetypen – som nå ingen kan se, måle eller registrere på noen annen måte – opptrer her faktisk som en «agens», ja, som et selvutløsende magisk eller substansielt tryllemiddel, som så setter opp grenser for hva som er tillat å se, skjønne, føle, tenke og dermed også for hva som er emosjonelt korrekt å uttrykke. Archetypen bestemmer med andre ord ikke bare virkelighetsoppfatningen og verdivalgene, men også relasjonene mellom de involverte der og da.

Særlig gjelder dette debatten om islamofobi og islamkritkk i dag. Islamkritikere blir nesten unisont, sett fra akademias og offentlig medias side sett på som bøller. De som derimot ikke våger å kritisere, men som pent føyer seg og tror at alt skal gå seg til og bli så mye bedre, oppfatter seg selv og andre likesinnede som ofre og som de som blir angrepet, såret eller på alle andre måter forulempet. De føler at de har de beste grunner til å føle seg moralsk ovenpå, ja, at de faktisk har rett, objektivt sett, dette til tross for at fakta skulle tale dem midt imot og på tydeligste vis. Disse undertrykker ikke sin spesifikke archetyp, de løfte den frem i front og lar seg dominere av den, selv om den altså er en illusjon om egen fortreffelighet og suverene godhet. Disse er de jeg kaller servilt betinget emosjonelt korrekte. De er også hypermagikere fordi de stjeler kraft fra andre, reelle ofre, og innbilte eller ikke, en strategi de bruker for å opprettholde og forsterke sitt uangripelig image og styrke sitt eget oppblåste ego. Disse er ofte veldig avhengige av å opptre i grupper, og de samler seg om mer eller mindre spiselige og legitime maktmennesker, folk med stor innflytelse og kontroll over «produksjonsmidler», mens islamkritikere som oftest er «lonere» og uten nevneverdig nettverk og lovlige maktmidler på nettet. (Det fins selvsagt unntak – noe våger å stikke motet sitt frem, med mer eller mindre suksess, alt etter som, of course).  

Sagt på en annen måte: Tankene overstyres her av de – subliminalt og sublimt underbevisst konstruerte korrekte emosjonene, eller behovet for å opptre uklanderlig, eller den falske pliktfølelse man pålegger seg til i ett og alt å være servilt betinget emosjonelt korrekt.

Det påfallende er hvor selvfølgelig det er for disse menneskene å uttale seg og mene hva de gjør og gir uttrykk for. De befinner seg i et doxisk felt, hvor aksiomene kommer tett som hagl. Tingene er bare slik de er, enkle å forholde seg til, selv om de virkeligheten er uhyre kompliserte, for disse menneskene, uansett hva de måtte føle eller ikke. Refleksjon er ikke nødvendig, den vil oppfattes som et hår i suppa. Det de ikke har muligheten for å forstå, er at de i denne prosessen faktisk gjør seg til hypermagikere og at de har «glemt» å tenke juridico-religico. De har latt sin tause, men altså like vel godt virkende, archetypiske agens og  forestillingsverden diktere hva de skal si og mene og ellers gi uttrykk for.   

Tenk så at hvis det er slik, så vil ikke arcehtypene bare gjøre seg gjeldene på sykkel og i sandkassene. De gjør seg faktisk gjeldene overalt i samfunnet, i alle sammenhenger og alle relasjoner, enten du er lærer, politiker, forsker, bankmann eller journalist og mediamenneske. Tenk deg at arcehtypene dine er til stede ved frokostbordet, på jobben hver time på dagen, i godt lag om kveldene, blant turkamerater og andre sportsidioter, overalt, til enhver tid og ved enhver anledning. Tenkt deg at du faktisk er styrt av dine archetyper enten du snakke med din ektefelle eller dine barn. Til enhver tid. Også i søvne.

Ja, tenk deg.

De styrer faktisk nesten alle beslutninger du tar eller med på å fatte. Du er faktisk avhengig av at de aller fleste andre du møter i det sosial drives og styres av de samm archetypene og – det er ingen vi utenom!

Tenk på det. Hvor blir det så av dine frie valg, og ditt ansvar? Tenk om de ikke er så fri som du tror og innbiller deg. Og tenk så hvor lett det er å ta avstand til den som forøker å formidle et godt poeng, om våre eksistensvilkår, vår selvforståelse og vårt forhold til fenomenene generelt, i det postmoderne samfunnet.

Er det dette Sartre kalte »ond tro»?  Nei, ikke helt …. Jeg foretrekker å se det mer «objktivt, analytisk»: Archetypene ligger der og verker og «vil ut» som om reglene for sjakk ligger der og verker og vil i ut, i form av å bli spilt. Det er reglene som bestemmer hva som er lov, eller ikke. Hvem som vinner, er opp til den enkelte deltaker, og legg merke til at her må en vinne og en annen tape. Når det gjelder archetypene er livet selvsagt ikke så enkelt. Archetypene trenger støtte av forfengeligheten og en masse ulike mer eller mindre oveflatiske eller dypere emosjoner. De lar seg ikke styre av tanken eller fornuften, heller ikke styrer de tanken og fornuften – og den nødvendige balanse mellom distanse og nærhet. Men det de gjør er å gjøre spillet mer forståelig, ja, nødvendig, og de bevisstgjør oss om at det foreligger et spill, overhodet, for dem som makter å oppfatte det.

Archetypene kan derfor betraktes om brikker i et spill eller som «godteriere» man trøster seg med, og hvor man står i fare for enten å bli anorektiker eller bulemist. De mest fragile archetypisk dirigerte mennesker liker fortsatt helst «å snakke om været», men dette å snakke politikk og om verdier, blir stadig viktigere og det er her den grunnleggende angsten og usikkerheten setter inn. (For hvordan kan vi være sikre på å være mest moralsk, være sikre på at vi har rett og ikke dem … ?). Vi begir oss da inn i en krig mellom archetyper, og den kommer til å bli brutalt grusom og langvarig og koste langt mer enn den bare smaker «på tunga.

Arketyper, fra Wiki:

Arketype (av gresk arhkétypos, forbillede, mønster, ideal) er et filosofisk og psykologisk begrep som spesielt knyttes til den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung.

Forestillingen om arketyper i det menneskelige sinn finnes bl. a. i Platons huleboerlignelse, om at ideene er der hele tiden forut for mennesket. Arketypene tenkes å være allmenmenneskelige og evig gyldige. Arketypiske motiver og skikkelser finnes i de fleste eventyr og sagn.

Arketypen er i seg selv (tysk an sich) et tomt element, en form eller matrise, som inneholder muligheter.

Innenfor analytisk psykologi bruker Carl Gustav Jung begrepet om enkelte nedarvede og felles mønstre og billeder i det ubevisste sjelsliv. Visse former og enkelte sosiale roller vekker gjerne en gjenkjennende følelse i oss.

https://no.wikipedia.org/wiki/Arketype

Ond tro er det å nekte seg selv sin frie vilje ved å lyge til seg selv om at man er fri. Konkret kan dette anta forskjellige former, som det å overbevise seg selv om at determinisme er sant, eller det at man "mimer" tilværelsen ved å bare gjøre "som man gjør." Hvordan man gjør er ofte diktert av et "bilde" man har av hvordan en person, i et ytre henseende, bør handle. Dersom man for eksempel er fisker og har et ganske klart bilde av hvordan en fisker handler, kan man la dette bildet erstatte ens egen valgfrihet. Hvordan "man" handler er ofte i sterk tilknytning til sosiale normer av forskjellige slag.

Dette betyr likevel ikke at man ikke kan handle i overensstemmelse med sosiale normer uten at det automatisk blir ond tro: Man kan handle i overensstemmelse med sosiale normer fordi det er slik man selv mener at det er riktig å handle. Poenget er å ikke la man bli en slags "ting" i en selv som styrer ens handlinger. Et eksempel som klargjør er dersom noen unnskylder seg ved å vise til at vedkommende bare gjorde som man gjør, men ond tro kan også være det å hevde at ens gener determinerte en til å handle som man gjorde.

Nøyaktig hvordan en person lyger til seg selv er vanskelig å få tak på, særlig siden Sartre benekter at det finnes noe underbevisst som har stor makt over oss, samtidig som han hevder at den som lyger til seg selv egentlig vet sannheten, og at han ikke er dette "noe" som han gir seg ut for å være.

Grunnene til å ty til ond tro kan være mange, men mest fremtredende er kanskje det at den angsten som følger med det å være fri kan bli ganske ubehagelig, og at man søker å flykte fra ubehaget ved å overbevise seg selv (gjennom løgn) om at man ikke er fri likevel.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eksistensialisme#Ond_tro

Kommentar:

Mitt poeng er å «å dra» spekulasjonene eller de mer eller mindre velbegrunnede teoriene om «ond tro» og «arketyper» et stykke videre, alt for å ha og gi håp om å kunne erkjenne bedre, kort sagt for å kunne se og forstå virkeligheten -slik den nå engang blir til og formet - bedre, og menneskene bedre og på en mer «adekvat» eller dypere og mer reflektert og «valid» eller lødig måte. Menneskene og menneskesinnet er mer enn hvs man ved første øyekast skulle tro, og slik vil det alltid være og bli. Vi har derfor alltid foran oss et nytt stykke vei å gå og et nytt stykke virkelighet og stadig nye personlig relasjoner til ting og mennesker å forholde oss til. Hvi vi lar dette synke inn, om ikke annet enn bare «litt», vil det bli lettere å diskutere alvorlige fenomener som islam og kristentro, og ikke minst den stadig pågående MØ-konflikten.

 

For å komme utenom eller forbi og over den tradisjonelle oppfatning av hva archetyper og «ond tro» er og består i, er det at jeg har forsøkt å lansere termen «servilt betinget emosjonelt korrekte», «hypermagi» og «hypermagikere», pluss det avhengighetsparadigme jeg kaller SAP og det uføre dette har ført oss inn i, og som det er om å gjøre og moralsk påpliktet å komme seg forbi og over, nemlig ved å gjør seg forstått hva jeg mener med termen «det juridico-religico mennesket».

Bloggen inneholder allerede altfor mange postering som omhandler dette temaet og denne utfordringene, så jeg lar vær å linke til andre steder her på bloggen her og nå.