Rita Karlsen i HRS skrev noe interessant, som hun alltid gjør, for noen dager siden, men dessverre hopper hun litt for lett over det vesentlig, noe jeg skal komme tilbake til etter hvert under:
«Aftenposten podkastserie heter «Noen å hate». Jeg har
ikke hørt alle, men litt her og der. Dramaturgien levner ingen tvil om hvor vi
skal. Det er ikke fakta i seg selv som er det sentrale, det er viktigere å få
oss til å føle. Men når podkasten i flere tilfeller går i retning av fake news
kan man bli sittende igjen med opplevelsen det blir vel så mye «å spre hat»,
der adressaten er en geleklump av politisk konservative som liksom «selv har
sørget» for å bli plassert i en høyreekstrem kontekst: Prager University, Jordan
Peterson, Ben Shapiro». her
på HRS
Kommentar: Det er av største betydning det Karlsen
her nevner: Det dreier seg om følelser, et «tema» Karlsen nok ikke frykter, men
som hun legger for liten vekt på. Et tema jeg mener burde komme mer i
forgrunnen og ikke gjemmes vekk og gjøres til et evigvarende og evig ustyrlig
eller farlig bakgrunnsteppe som bare kan holdes i sjakk ved at man glemmer det,
rasjonaliserer det bort eller fortrenger det, fordi man er for feig, og fordi
man faktisk ikke orker noen dypere selvforståelse og en bedre, bredere og
rikere kontakt med de større spørsmål, de eksistensielle og derfor høyst
personlige anliggender som må ligge der uten nødvendig erkjennelse,
forståelse og pleie. Det følgende fordi det faktisk angår oss. Og fordi det følgende
kan betraktes som en hjertelig kommentar til Rita Karlsen.
Følelser er - mer eller mindre - ytre manifisteringer av en
reell fysisk og mental beredskap hos det enkelte menneske. Denne beredskapen har
sin egen «entelechy», og sitt spesifikke potensiale, den trigger eller «krever»
sin signatur enten i skjulte eller eksplisitte uttrykk, i «fenomener» vi overflatisk
kaller nettopp følelser. Vi kan si at emosjonene er følelsenes grunnvoll,
fundament, konstitusjon eller antatt foreliggende gjensidig avhengighetsskapende
strukturer, ikke bare som funksjoner av vår «eisegese», som tilskuere,
og hvor eisegese da er dette at vi leser inn disse strukturene i den
bevissthet eller holdning den som har emosjonene antas å ha.
Følelser og emosjoner uttrykker ofte opplevelser eller
oppfatninger ord ikke kan navnsette direkte. Emosjonene eksisterer så å si ved
sin egen rett, sin egen selvtilstrekkelighet.
De er også selvinnlysende for alle dem «utsettes» for dem. Vi kan
imidlertid aldri forholde oss til emosjoner og følelser direkte eller
umiddelbart. Emosjoner og følelser må derfor tolkes og tolkingen i seg selv
utgjør her det nødvendige mellomleddet mellom de reelle emosjoner og følelser.
Uten mellomleddet kan vi ikke «forstå» emosjoner og følelser. De er ikke verbale
og de er ikke underlagt noen fornuft. De er bare, slik livet bare er. De krever
ingen begrunnelse og gir for så vidt heller ingen svar, bortsett fra som
signaler, symboler på en virkelighet utenfor emosjonene selv. Emosjoner og
følelser er med andre ord spekket med kommandoer, ønskemål og behovet for å bli
forstått, akseptert og «fremmet» rent kognitiv. De er på en måte en gåte som
man må løse og en nøkkel man må forsøke å finne eller etablere.
For å ta forelskelsen og kjærligheten. Ingen vil finne på å overstyre noens følelse av å være forelsket, hvis det ikke lyser av situasjonen at den forelskede er mer forelsket i sin egen forelskelse enn i det som burde være objektet for følelsene, den elskede.
Kjærlighet springer derimot ut av mer dypere følelser, mer
tenkning og legitim og positiv beregning, kan vi si. Vi ser her at vi kan bruke
et analogt bilde når vi snakker om følelser og emosjoner. De er like, men ikke
identiske, og begge kan enten begynne med eller avsluttes med mer eller mindre
høye nivåer av sentimentalitet eller andre uforskyldte forhold som kan
undergrave dem begge. For mye fornuft og man kan si ha det til romantikken. For
mye patos og drama, og man blir beskyldt for egosentrisitet og det som verre
er. F eks manglende kontakt med både seg selv og realitetene, både privat og
politisk. Og dessuten – gjelder dett også kollektivt? Etter min mening ja. Jeg
skal forsøke å grunngi i det følgende.
Som regel forstår vi andres følelser og emosjoner instinktivt eller på impuls. De taler til oss på sitt eget språk, et språk som for vår del krever et medfødt apparat, en medfødt ikkereduserbar grammatikk, hvilket innebærer sin egen logikk. Vi forstår emosjoner og følelser på samme måte som vi forstår annet språk. Vi er født med reseptorer både for språk og emosjoner, og ofte – normalt - er disse kvalitetene ett, eller oppfattes som ett. De kan ikke skilles fra «personen». En person som er totalt adskilt fra sine emosjoner og følelser er ikke lenger en person, selv om det også er helt normalt at personer reflekterer over sone emosjoner og følelser. Og når så «personen» i sin helhet antas å være født med en uavhendelig menneskerett i form av et like uavhendelig og udelt menneskeverd, sier det seg selv at emosjoner og følelser ikke kan isoleres fra den enkelte. Begge «komponenter» må respekteres og pleies i like høy grad, (så sant følelsene og emosjonene ikke medfører et «ustyrlig» behov for å myrde, stjele og bedre f esk). Emosjoner og følelser isolert kan ikke tenkes, vi mangler rett og slett forestillinger som forteller oss at individet lever sitt eget adskilte liv helt uavhengig av individets emosjoner og følelser.
Vi kan si at emosjoner og følelser derfor hører individet til på en unik måte og at emosjoner og følelser så å si konstituerer eller transcenderer individet som levende og fungerende person innenfor vedkommendes evner, vilje og behov. Vi styres faktisk av underbevisste drivkrefter mer enn vi kanskje like å tro. Vi styres av archetyper og av trickstere, for å snakke med Jung. Det er i grunnen ikke vanskelig å forstå. Se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/arketypene-magien-og-de-korrekt.html
Og denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/hrs-skal-strupes-nok-en-gang-ap-og-h.html
Og denne: https://neitilislam.blogspot.com/2020/12/hrs-i-fare-ap-fabrikkerer-seg-tragisk.html
Vi kan imidlertid også si at emosjoner faktisk er like
dyrebare som oss selv, at de har det samme verdet som oss selv, og
fratas vi våre emosjoner, føler vi oss ikke lenger som «hele» og for så vidt
sunne mennesker. Vil noen frata oss våre følelser eller forsøke å styre dem
eller overstyre dem, stritter vi naturlig vis imot og kan føle oss krenket
eller såret, ja, til og med forfulgt – av mennesker som krever andre og gjerne
bedre følelser av oss, enn vi vitterlig har og føler oss «ett» med.
Men det er her problemene og dramatikken oppstår og slår inn
for alvor uten at dette aspektet av det større tanke- og holdningsparadigme
blir forstått og tatt tilstrekkelige hensyn til i dagens alminnelige diskurs.
Begrunner vi våre viktigste verdivalg ut fra den forestilling at våre emosjoner
er selve det grunnlag vi har for å avgjøre hva som er sant og bra eller ikke,
da er vi, selvsagt, på bærtur. Vi innser det umiddelbart, men handler vi ut fra
denne erkjennelsen, eller lar vi like vel emosjonene få siste ord?
Hva kan det komme av? Jo, for det første: Emosjonene
betraktes som noe naturlig som det i prinsippet ikke kan gjøres noe med; man
kan ikke forbedre eller endre en persons følelsesliv eller hens
emosjoner. Nyere forskning viser imidlertid at følelser og/eller emosjoner
faktisk kan kreeres eller konstrueres! Antakelig har dette vært så doxologisk
selvsagt opp gjennom historien, at det er blitt unødvendig å si det høyt eller
bruke det som begrunnelser, fordi alle «som vil være noe» går ut fra at dette
er noe som alle vet og benytter seg av i like høy grad og med samme
utspekulerte hensikt.
Hvis man skulle tukle med emosjoner og følelser, vil det bli
regnet som et angrep på personenes natur eller sanne personlighet. Å forsøke å
endre eller styre emosjoner i visse retninger, ut fra ett eller annet
strategisk behov, fra en eller annen mer eller mindre tilfeldig «terapeut»,
eller ut fra en eller annen gruppeinteresse, - eller forsøker man å avlære noen
fra visse uheldige eller uproduktive emosjoner og følelser, og med liv og lyst
går inn for en opplæring av «folket» slik at det kan tilegne seg mer korrekte
emosjoner og følelser, vil de fleste få frysninger på ryggen og man vil tenke:
Dette går ikke an. Det er ikke bare ufint, utidig og dirkete umoralsk – og her
reagerer man da helt i tråd med det som har vært Vestens fundament når det
kommer til moral: Emanuels kategoriske imperativ sitter langt inni oss; du skal
ikke bruke et annet menneske kun for eget formål, i snever egeninteresse. Hivs
man gjør det, er det ikke bare uakseptabelt sånn i sin alminnelighet, men
direkte umoralsk i objektiv forstand.
Poenget er at denne opplæringen – til mer korrekte emosjoner, altså - i dag foregår uten at noen merker det og det på en skale verden til nå ikke har sett og opplevd. Det i dag skjer primært via Maktmedia, sekundært via sivile eller sekulære makter og myndigheter, uten at vi merker det, hverken på kroppen eller i sinnet – og utviklingen går raskt, selv om den altså ikke «registreres».
Se om Maktmedia her: https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hadia-tajik-knuser-morken-og-horn.html
(Innsmett: Jeg har skrevet så mye om det jeg kaller
hypermagi, om SAP, om det juridico-religico mennesket, og om de «servilt betingede korrekt emosjonelle», at jeg av
pur giddeløse hopper over linkingen til steder på bloggen der dette forklares.
De stedene jeg har linket til, kan vise til andre linker hvor jeg omhandler
akkurat disse tingene – så bare prøv deg og prøv åndene … ).
Når det kommer til hva «de» vil ha oss til å føle, og at
de faktisk våger å ville forelde oss til å både tenke og føle, se denne: https://neitilislam.blogspot.com/2021/05/hva-de-totalitre-vil-ha-deg-til-fle-ved.html
Ingen kan vel i dag vise til forskningsresultater som
ugjendrivelige bevis på at denne «opplæringen» foregår etter alle retorikkens
og demagogien og kunstens regler; forskningen kommer primært inn i ettertid, post
factum, selv om forskningen i seg selv selvsagt også driver aktiv
påvirkning og jeg skriver her helt bevisst bare «påvirkning», uten kvalifikasjon,
fordi forskningen aldri vil innrømme at det er følelser og emosjoner de faktisk
ikke bare påvirker, men også aktivt former. Selv påvirkes forskningen og formes
selv av emosjoner. Man kan saktens stille seg spørsmålet om hvorfor dette skjer
så til de grader i «det skjulte», men noe fornuftig eller dypt ærlig svar kan
man ikke forvente å få – fra noe hold. Følelser og emosjoner må holdes utenfor,
for alt det de er verdt og det de er verdt, holder man altså tett med. Det er som om folk driver en slags konkurranse
eller krig uten våpen seg imellom, vel vitende at våpenet er emosjonene og
følelsene og at målet er å vinne kontroll og dominans over følelsene og
emosjonenes «rike», koste hva det koste må av spillfekteri og bedrag. Og
hvorfor? Jo, fordi følelser og emosjoner tilhører alle individers indre
identitet, det området det er mest om å gjøre å verne om og få beholdt og videreutviklet,
både gode og dårlige følelser og emosjoner, det spiller ingen rolle, emosjoner
og følelse «rule supreme» uten at noen våger å sette navn på denne
keiser av guddommelig nåde, denne konge over alle konger over emosjoner og
følelser. Derfor snakker man heller om fornuft og om rasjonelle argumenter,
statistisk gyldige metoder og i og for seg nøytrale metoder og virkemidler. Det
går utmerket godt an å snakke om at man kan være enige i målsettinger, men at
man er uenige om metodene for å nå målene. Men det er samtidig forbudt å snakke
om at folk trenger andre og bedre emosjoner, gjerne ved siden av eller oppå de
ideologiske manifester og partiprogrammer. Gjør man det, blir man
uvitenskapelig og derfor irrelevant, i det håp om at de sterkeste drivkreftene,
nemlig følelsene og emosjonene, skal holdes i sjakk. Vi underlegger oss derfor
frimodig og med stor lyst – rasjonelle som vi er - et regime som forlanger av
oss at det viktigste i oss og for oss, faktisk ikke teller. Vi forutsettes å
sitte på farlig gods, noe av oss som bare må henvises til en plass i det dulgte
og i de rom ingen andre har adgang til, fordi «de andre» jo har stengt
døren. Vi tvinges til å bli halve
mennesker, hvis mennesker i det hele tatt.
Tenk bare på de rene fornuftsekteskap! Tenk bare på
bekvemmelighetsekteskap? Tenk på «zige» i den shiamuslimske verden – her
kan man på institusjonalisert grunnlag inngå gyldig ekteskap på visse vilkår
for kvelden, eller for kortere eller lengre perioder, alt sanksjonert av en
kyndig i disse forhold og en «lærd», og selvsagt en mann i sort kledebon. Hvor
dype følelser og hvor mye ekte emosjon som her er ute og går, kan man
diskutere, hvis man tør og vil. De fleste vegrer seg også her: privatlivet
hører privatlivet til, følelser er private og emosjoner er private, det gjelder
muslim som ikkemuslim, gudelig eller ikke gudelig. For: Hvem er jeg til å
dømme? Tenker man. I dag, i vår vestlig sekulariserte og ugudelige tid. Vi
tenker: Tenke på våre egne konger. De giftet seg jo ofte ikke ut fra
kjærlighet, men ut fra helt praktiske behov. Hvem har vel ikke noen gang hatt
et ønske om å etterligne og leve som konger?
Jeg tror Kants kategoriske «maxime» eller imperativ ligger
som en slag grunnlov i det underbevisste sinn hos de fleste som er vokst opp
med kristne tradisjoner over tid, selv om imperativet selv hevder seg å være
universelt fundert, (og selv om det kan reises mange spørsmål ved Kants
kristendomsforståelse og selv om imperativet etter Kants egne utsagn ikke var
fundert på unik kristen moral).
Fir ytterligere å skissere en halvt underbevisst halvt bevisst strøm av paradigmatisk tenkning finner vi i imperativet, oppfordringen eller advarselen, alt etter som, hos Kierkegaard. Kierkegaard sa med bram at Subjektiviteten er sannheten. Dette er blitt våre dagers credo fremfor noe. I dag har de fleste omsorg sånn i sin alminnelighet kun for «hin enkelte», hvilket for de fleste betyr omsorg for en selv – det gjelder å tenke selvstendig!
Kierkegaard var inspirator for bla Heidegger og Sartre, og andre eksistensialister, som vi har omtalt ved flere anledninger tidligere her på bloggen.
I dag er credoet for det meste fundert på den forestilling
at mennesket egentlig er godt; det bliver derfor om å gjøre å gjøre mest mulig
godt. Men få stiller spørsmålet: Hvordan gjør vi det? Og hvor finner vi
bekreftelsen og beviset på at vi virkelig er gode? I og med U-hjelpen og vår
særlig saklige omsorg for og beskyttelse av islam?
Og det er her den store tragedien setter inn, blant annet fordi vi i dag ikke forstår hva en tragedie er i opprinnelig forstand, gammel gresk forstand. (Som: Var Muhammed en tragisk helt, se her:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html
Vi betegner en stygg bilulykke for en tragisk. Ingen spør
seg i metafysisk forstand hvorfor ulykken inntraff. Hvis den skjedde på grunn
av overmot eller hovmod, ville vi ha med tragedieforståelse å gjøre. I seg selv
er ikke ulykkens lidelse tragisk. Det er det overmotet som er. Vel, nok om det
– jeg håper man øyner en viss tegning her.
Litt bakgrunn her, ned på siden:
https://neitilislam.blogspot.com/2015/08/sosialkonomiske-teser-om-den-tragiske.html
Og her om bla om grekerne og tragedien sett i forhold til Muhammed, og om den utrolig viktige kontrasten til det bibelske budskapet:
http://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html
Hva er så dagens tragedie? Kan vi si at vi lever midt inne i en tragedie – uten å vite det, uten å tore å ville vite det?
Jo, den at emosjoner og følelser anse som gode hvis emosjonene og følelsene i seg selv føles og anses som gode og at de da anvendes i politikk og kultur, av media og av politiker som bevis på at metoder og målsettinger er gode. Om dette er sant, kommer helt i bakgrunnen. Aldri har annet enn statistisk og terapeutisk sannhet vært større enn i dag. Det er sant, den og den avhandling eller utredning er sann, dersom den stemmer best med «prognosene» - eller prog-nonsen-sene, holdt jeg på å si - og forestillinger om «det som virker» eller ikke virker. Vi har fått en sannhet som dikteres av det pragmatiske, av teorienes og metodenes nytteverdi, (se om homo oeconomicus:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
Og oljen i dette maskineriet? Jo, det er følelsene og emosjonene, de rette holdninger, de mest appellerende slagordene, de mest virkningsfulle fyndord – og den mest adekvat emosjonelt betingede tenkemåte. Den aktør på samfunnsarenaen som best kan fange opp og nyttiggjøre seg de korrekte emosjonene uttrykt i de mest lekre følelsene, er de som vinner spillet, valgene – domstolene, Stortinget, politiet og hæren. Det er dermed ikke sagt at alt avhenger av de korrekte emosjoner. Det jeg prøver å si er at disse spiller en helt avgjørende rolle og må være tungen på vektskålen der hvor viktige beslutninger må treffes som får virkning for hele samfunnet på lengre sikt.
Ikke rart da at følelser og emosjoner er «egenskaper» eller
kriterier som ikke nevnes. Snarere tvert imot. Jo mindre man forklarer ut fra
emosjoner og følelser, jo bedre og mer virkningsfullt tror man at det er. Det
er f eks forbudt å si at man føler at islam ikke er bra for Norge og Europa.
Sier man at man føler at det er bra jo mer islam det fins i landet, kan man
slippe unna med det. Men følelsen er fortsatt ikke den smarteste grunnen man
kan angi som begrunnelse for at man ønsker mer innvandring fra muslimske land.
Man forsøker derfor å unngå «følelsesargumentet» eller «emosjonsbegrunnelsen»
så lenge man kan.
Kort sagt: Emosjoner kan brukes som markører, mantraer og
matriser. Som adgangstegn og avskjed på grått papir og som rene
avskrekkingsmekanismer. De er tillærte formularer eller bautaer som reises som
totemer og de er hypermagikernes viktigste manipuleringsverktøy. De er magiske
kraftsentra i alle relasjoner, intrapersonalt og ekstrapersonalt så vel som
interpersonalt. De er talismaner og statussymboler; de er markører og masker; de
kan nær sagt knytte seg til og bli tilknyttet det meste av «maktmidler» mennesket
og menneskets psyke kan benytte seg av og være helt avhengig av, alt i
livsfarlig, «skjønn» forening. De har alltids sin tid og samtidig er det en tid
for alt.
Det er som om emosjonene lever sitt eget liv og har sin egen mer eller mindre aktive eller latente agens. De virker å være i desperat nød for å finne et fast punkt å holde seg til, så de kan løfte en hel klode. De leter etter holdepunkt og utgangspunkt – for noen kan det være hva som helst, for andre kan det være «nothing». Men det som nok er den virkelig drivkraft bak det hele, er søken etter Gud, en personlig Gud og en relasjon til denne guden, en Gud som må være ikke bare kjærlighetens Gud, men også Sannhetens Gud. Emosjoner vil ha orden og fast tro; de vil gi seg det som ikke kan sees i vold, det som ingen kan se, men alle bare tro på, Det gode, skjønne, sanne og vakre, for å si det slik.
Det er der emosjonene vil være. De søker seg et Amen og blir
ikke tilfredsstilt på substitutter.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html
Se her om Agapen og Livets Tre:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html
Etterord:
Den helt store fare i dag, sett ut fra ovenstående, er at «vi» begynner på en vei, som vi allerde har gått på lenge og «vel», der vi gjør emosjonene til reifisereringer, til objektiveringer, til «statuer» eller husguder, om du vil. For det er nettopp da hypermagikerne kan feste sitt listige grep og bli tilforlatelige uten grenser. Hypermagikerne bruker reifiseringene til å overføre makt fra andre til seg seg selv under det påskudd at han vil hjelpe, selv der ingen har bedt ham om hjelp. Han gjør det ved å produsere eller konstruere ofre av personer som ikke vil bli betraktet som ofre. Han tror han får betaling i klingende mynt, i form av reifiserte emosjoner, emosjoner som – på «mystisk vis» - kan betraktes som objekter man kan høkre med og tilrane seg anerkjennelse på andres bekostning gjennom.
Og det er der vi står i dag. Jeg ser ingen grunn til optimisme så lenge de dypere emosjoner ikke finner sine tilknytningspunkter eller sine personlige relasjoner i det åndelige, i det guddommelige, i relasjon til den ene personlige og ikkereifiserebare eller reduserbare personlige Gud.
Hvor vi befinner oss i dag, legges det opp til det jeg kaller «det servilt betingede emosjonelt korrekte - i et livsfarlig landskap, spør du meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar