Vi er midt inne i Oppløsningstiden.
Den begynte med Opplysningstiden. Men vi vet ikke noe om hvorvidt
Opplysningstiden vil vare lenger enn Opplysningstiden. Mest sannsynlig er at
Oppløsningstiden vil vare mye lenger enn Opplysningstiden. Oppløsningen vil helt sikkert
sette flere stygge og blodige spor etter seg i menneskenes liv og historie enn opplysningen.
Opplysningstiden satte opp Fornuften som «en nødvendig» erstatning
for Gud. I den Oppløsningtiden vi nå
lever i, og som være barnebarn vil overføre til sine barnebarn igjen, har vi ikke
bare avskaffet Gud, vi har også avskaffet Fornuften, idet vi febrilsk forsøker å
erstatte den med emosjoner som selve kriteriet på Sannet. Vi er inne i en
periode hvor «de tre store kjeltringene, eller bedragerne» råder grunnen, se om
disse under, akkurat som de gjorde under Opplysningstiden.
SE: Er
Norge blitt tryggere nå? Og Om
emokratiet om bl a Støre, Listhaug og «dunbunten» eller «snøflaket» Hareide.
(Ingen våger selvsagt å kalle han «dåren med dådyrøynene og englestemmen»).
Oppløsningstiden
kommer kanskje aldri til å ta slutt. Den vil bestå i stadige nye forsøk på tilbakeskritt
henimot den opprinnelige Opplysningstiden, ved alltid å måtte forsøke å ta et
skritt forover, mot et fatamorgana, kalt Fremskrittet.
Kanskje vender vi tilbake til den – forhåpentlig uten «De tre kjeltringene/bedragerne» som beskrives i en pamflett av samme navn: Den er et eneste langt og snevert angrep både på islam, kristendom og jødedom, kort sagt den monoteistiske Gud, (for om mulig å angi et visst felles trosgrunnlag).
Den første gang De tre kjeltringene ble nevnt, var av den
tyskromerske keiseren Fredrik II, se under. Han var «proppet» av normannisk
blod og likte seg best på Sicilia og ikke det kjøligere Tyskland. I seg selv en fantastisk sann historie.
Fredrik blir ofte kalt «stupor mundi», «Verdens lys»
eller «verdens mirakel eller under». Han
var veldig Opplyst. I vår tid vil Oppløsningstiden bedre kalles vredens tids
lys, for å si det litt «sublimt».
Vel, vi får se.
La meg ta en liten tur, en liten odyssé, i nabolaget, i
landet og i nasjonen, så langt det rekker. Det følgende er hva jeg ser og
hører, for ikke å si «emoverer»:
Å vite hvem noen er, er en illusjon. Vi kan ikke vite hvem
«de egentlig er». De er i høyden bare til som tekster i en roman eller annen
fortelling. Og vi kan ikke vite hvem som er «forfatteren». «Forfatteren» kan
derfor heller ikke ha noe autoritet.
Den eneste muligheten for å komme litt nærmere inn på «gåten» eller mysteriet, er å tolke, så godt vi kan – ta gjerne med «så godt vi med vår godvilje, fantasi og forstand kan», (ikke mange mener at dette er «tvingende» nødvendig, men, la gå).
Og dette gjelder alle mennesker vi møter, uavhengig av
kultur og religion og kontekst for øvrig. Og dette er det normale og slik det
må være, ikke nødvendig vis slik det bør være. Men jeg står altså helt fritt til å
tolke, slik jeg vil, av og til slik «vi» vil - og slik jeg eller vi har legning til eller
disposisjon for. Jeg kan så å si bruke menneskene til hva jeg vil, verbalt og
konseptuelt. Jeg kan forstå alt på den måten jeg vil og ønsker. Og dette er
sannheten. Det virker som om «det som virker» er det "objektivt" beste, eller mest
høyverdige, og at det gjelder å komme unna med det, eller ikke bli «outet»
- eller nektet for livstid - for det, av kollegaer som er like redde for å bli
utstøtt og isolert som du selv er, hvis du eller de skulle si noe som ikke er «innenfor»
og som derfor må mistenkes for ikke å hyse de rette servilt betingende korrekte
emosjoner.
(Dette med emosjoner i akademisk sammenheng har forresten
vært et tabu, både under Opplysningstiden og nå i Oppløsningstiden. Vi ser fraværet av det
nær sagt i alle tungt akademisk tilbøyelige avhandlinger om ting som Modernisme
og Postmodernisme. Man toucher som regel emosjoner bare når man snakker om romantikken;
men da snakker man ikke om emosjoner i den mening jeg her på bloggen snakker om
emosjoner – bare for å ha sagt det).
Jeg håper, på dette stadium, i denne artikkelen, at jeg har
maktet å henge opp bakteppet for resten av det jeg tenker å skrive om. Og dette
bakteppet er det så som utgjør selve forutsetningene for om ikke bare jeg vil
leve moralsk riktig, eller ikke så moralsk riktig som mulig, i dagens
oppløsningsklima, men også et baktepper for hvordan «vi» skal leve så moralsk
og riktig som mulig. (Det går kollektivitet i så mye ... ).
Vi står med andre ord overfor gedigne utfordringer og
oppgaver og utfordringer og oppgaver som da i seg selv vil bidra enda mer til
oppløsningen. For hva skjer der det ingen «forfatter» er og ingen egentlig er
ansvarlig? Og der vi ingen annen mulighet har for annet enn å tolke - fordi ingenting kan være sikkert annet enn en tolkning som alltid vil være usikker?)
For: Når «forfatteren» ingen autoritet har, er det jo nær
sagt umulig å tolke (noe som helst). Det fins ingen kjerne av mening å forholde
seg til. Vi skal derfor passe oss for å komme med dogmatiske tolkninger. Det
følger da at vi «faktisk» så å si ikke har noe (til) felles med de menneskene
vi møter. (Bortsett fra at det er forbudt å "essensialisere").
Mening og fortolkning står derfor til enhver tid åpent. Det
følger da at den «rene mening» om noe eller noen, vil bli ansett som
imperialistisk hvis meningen selv påstår seg å være absolutt sann.
Mot dette bakteppet synes det rasjonelt å tenke at det fins
en grunn til å være skeptisk om mangt og mye, for eksempel dogmer, holdninger,
nå-rådende og tidligere rådende livssyn. Det blir så om å gjøre å
«dekonstruere» alt det som mistankes kan og som angår menneskene, på dypet, som vi altså ikke kan «identifisere».
Det går f eks an å tolke Kong Ødipus som en tragedie som først og fremst dreier
seg om «gay rights». Og det kan komme på moten at menn kler seg ut som
kvinner i et annet gresk stykke, så å si obligatorisk. Bare for å ta en tanke.
Vi trenger altså nå å leve et liv uten absolutter. I seg selv kan dette innebære at ingenting er usant og alt kan være sant. Og grunnen må være, at det ikke fins noen Gud å referere til som kan «sette» absoluttene. Tanken om et «fast punkt» som all kunnskap må referere til, blir da ansett for å være «noe» eller en ide eller forestilling man undertrykker andre med, eller pådytter dem ufrivillig. Det eneste og ene sanne systemet vi kan referere til, finnes i denne verden, i det dennesidige og det er her «diskursen» er nødt for å befinne seg og utspille seg.
Siden det nå ikke fins noe fast punkt, blir det selvsagt umulig å sette noen grenser for hva man kan tenke eller tro. (For min egen del vil jeg nå bare minne meg selv om det jeg ellers omtaler som «de servilt betingede korrekte emosjoner" – en nødvendig følge eller et nødvendig in-eller- etter-fenomen av oppløsningen).
Det vi altså ikke kan, er å skjelne eller skille mellom «sannhet» og det motsatte, «det falske».
Å skjelne og skille mellom dem utgjør i seg selv en skadelig
påvirkningsprosess. Dette gjelder på alle livsområder som gjelder kultur og
tanke. Det fins med andre ord ingen innebygd, egentlig eller vesensbestemt
forskjell mellom det som antas som rett eller galt her i livet. Eller det som objektivt er sant, eller det som bare er subjektivt sant.
Vi må da – ironisk nok – skjerpe oss, fordi vi jo ikke klarer å se tingene så klart. Og dette blir så en moralsk forpliktelse vi har gud vet fra hvor ... Vi må spesielt fokusere på undertrykkende regimer og her gjelder det spesielt å ta for seg kristendommen. Her må man være spesielt gira på å holde absoluttene unna (som noen positiv begrunnelse for kristentroen), for disse forhindrer at folk tenker nye tanker. De stopper fremskrittet!
Absolutte ideer er dårlige ideer. De dreier seg om maktutøvelse. Samtidig er alle «tekster» skrevet med tanke på å tilegne seg og bruke makt. Alle tekster (mennesker) må derfor dekonstrueres slik at skadelige strukturer og funksjoner kan blir avdekket og behandlet på en riktigere måte, hvis og når det er mulig, for å være akademisk korrekt. Målet er å frigjøre seg - dvs andre - fra undertrykkelse og tvang.
Men igjen: Ingen kan si at noen meninger og tanker er bedre eller mer verdifulle enn andre. Konseptet i seg selv innebærer at nesten alt kan være - eller må betraktes som - «tekster». Et stykke musikk, en teknisk tegning, en by kan best anses for å være en «tekst». Ja, hele verden er egentlig bare en tekst.
Vi skal derfor ikke forvente oss at det fins noen koherent eller konsistent mening i ting og forhold. Korrespondans med en virkelighet, er på en måte en saga blott. Og viktig: Det er umulig å avgjøre hva det betyr å være et menneske. Mennesket kan derfor sies å være en mutant!
I et slikt paradigme – det jeg ellers kaller SAP-paradigmet
– er det mulig å resonnere slik:
Mannsdominerte samfunn undertrykker kvinner. Tradisjonell
feminisme frigjør ikke kvinner. Ideer om hvem kvinnen er, virker
kvinneundertrykkende. Svaret er å bestride «kjønn». Dette vil imidlertid
resultere i identitetskrise. Og ingenting av disse påstandene med sine premisser kan det da stilles
spørsmålstegn ved.
Videre: Verden en blitt «hyper-real». Umiddelbar virkelighetskontakt blir erstattet av simulasjon eller simuleringer.
Et bilde reflekterer en grunnleggende realitet (basic reality). Det maskerer og perverterer en grunnleggende virkelighet. Det maskerer fraværet av en grunnleggende virkelighet. Bildet står overhodet ikke i noen relasjon til noen virkelighet i det hele tatt. Det er sitt egen simulacrum. Det er umulig å se forskjellen mellom virkelighet og simulasjon.
Vi får en analogi: en hypokonder som produserer sin
«sykdom» så godt at det er umulig å se om den er virkelig eller om den er en
psykosomatisk sykdom. Sannhet, referanse og objektivitet er umulig. Vi kan bare
snakke om ulike modeller av virkeligheten. Vi er simuleringen. Og den synes da,
i dette paradigme, å være selve standarden, uten at dette sies, (fordi en slik
påstand jo vil være selvavslørende og avsløre selvmotsigelsene, som riktig nok da
kan være et absolutt vi bare må leve med?).
Var Irak-krigen virkelig? Fant den sted i virkeligheten? Har livet selv blitt TV? (Vel, her må man forstå tingene litt ironisk, men spørsmålet er blitt besvart med at den ikke fant sted - seriøst)».
Et «metanarrativ» er en «fortelling» som tar mål av seg å
forklare alle andre fortelleringer eller all annen historie. Islam, kristendom
og marxismen er slike fortellinger. De innebærer og bærer i seg en makt eller et
maktpotensiale som muliggjør en uetisk utøvelse av makt over andre. Muligheten
for krig er med andre ord til stede permanent, og med nødvendighet, helt uavhengig
av om prognosene og forholdene på bakken skulle tilsi det motsatte, at det er «fredens
potensialitet» som er mest sannsynlig, og derfor et «must».
Vi lever i en tid der det er blitt aksiomatisk å være mistenksom – for ikke å si svært skeptisk – til «den store fortellingen», for den finnes ikke - fordi den foregir å ha svar på «alle de store spørsmålene». (Og dette blir så enda et nytt bør og et nytt «skall», og nok «en bør» å bære i bakken: Et forsøk på å konstruere nye doxologier ved avskalling, og jeg bruker «skall» her både som «skall» og som «i skallen»).
Det nytter ikke å komme med sin» vitenskapelige» holdning
til mennesker og ting, nei, nå skal vi komme med «empati» og å «kategorisere»
anses nå for å være en nærmest utilgivelig synd. (Hvem kan her forresten tilgi oss?). Man skal være en «android» som
tvinger seg selv og andre til å lure på hvordan det er å være menneske, fordi
detter er mest emosjonelt korrekt!
Vi ser her tydelig en «vilje til oppløsning” i funksjon og vi er alle tvunget til det, på en marsjordre som kommer «ovenfra», fra «sentralkomiteen» og den består at byråkrater på nær sagt alle fakulteter på universitetene, og ut fra dem sildrer det ned tanker og fobier som akademia forventer seg skal sette seg som «arhehtyper» i folks hoder og holdninger. (For det er lettest å kontrollore på denne måten).
For å få dette til og få hånd om dette på riktig måte, blir det så om å gjøre å få kontroll over hva folk skal «emovere». Det meste av tiden går så med til å kontrollere om folk «tenker, «holdner» - nb: neologisme - og handler» tilstrekkelig servilt betinget emosjonelt korrekt.
se om typene her og se her om absolutter og Nietzshe og islam og om grunnlaget for etikk i dag
og det
økonomiske mennesket i dag (Å holdne må være min nye neologisme, det
har mye med «emovere» å gjøre, også en neologi). Se: Mye
viktigere enn noen tror
Tro du meg ikke? Vel se deg om, og engasjer deg litt og du vil snart føle det på kroppen. For du skal nå leve i en «mikrofortelling», en fortelling som helst skal være minst mulig og mest mulig betydningsløs for de som beveger seg - i det som til nå er blitt betrakter som den mest betydningsfulle «metafortellingen» eller «det største narrativet».
Og hvorfor er dette blitt mulig, hvorfor blir denne «oppløsningen» nå tatt for god fisk? Jo, det er fordi det nå ikke lenger finnes noen «universell knower», en «instans» som «vet» «alt». (Gud er, som nevnt andre steder, død – i sterkest mulig ironisk forstand, fra min side). (Og legg her merke til at Riksmålsordboken av 1977 på Universitetsforlaget ikke nevner «narrativ» med et eneste ord … ).
Det eneste spørsmål som ikke faller inn under plikten til å betrakte alt med mistanke, er tanken om at det nå faktisk kun dreier seg om deg selv som senteret for alle ting. Dette oppfattes som uproblematisk og helt ikke-dilemmatisk, av noen, mens andre nå mener at vi må bli et nytt «Vi» igjen, slik at alt dreier seg om Vi og ikke meg.
I praksis ender dette med hvilket mange Vi’er rundt omkring som skal ha makten, dvs retten til å definere hvordan tingene henger sammen og hvem som er jeg, hvem som er vi og hvem som utgjør «over-Vi’et». Og hvem som trenger mer og hvem som trenger mindre.
Det er ikke som i gamle dager med Freud at vi skulle operere
med et «over-Jeg», nei, nå er det altså over-Vi’et som skal bestemme. For bare
i det store nye Vi’et kan alle være hegemoner, de som sitter på makten og
som på autoritet da kan herske, men aldri herse, innbiller man seg, for «materialistisk idealist"
og «opplyst» skal man jo være, i denne vår oppløsningstid.
Men akk, hvem skal legitimere autoriteten? Vel, det er bare å hoppe i det, «den infinitte regress» har for lengst overtatt styringen. De fleste er fornøyd med å delta i ulike «prosesser», overalt, prosesser av fundamental og absolutt formell karakter, så vil alt gå bra. Vi er inne i en feighetstid, men Oppløsningstid er bedre … for den forteller oss at virkelig kunnskap aldri kan «verifiseres». Og med dette har vi tatt knekken på det som før het «episteme» - kunnskap, altså. Vi kan ikke ha kunnskap hvis det er umulig å ha «episteme». (Jeg har vært inne på dette dilemmaet andre stedet på bloggen).
«Selvet» - som altså er erstattet av Vi'et - er nå blitt den «instans» som kan avgjøre hva som er sant, betydningsfullt og meningsfylt. Vi har dermed ikke bare avskaffet Gud som «overdommer», men også avskaffet begreper som «godt» og «ondt».
Men hva hvis nå «Selvet» - det nye Vi'et - heller ikke eksisterer? Vel, det er
ikke godt å si, men også Selvet går med i dragsuget når tiden er en
Oppløsningstid og ikke en Opplysningstid, selv om Oppløsningen faktisk av noen
vil anses som mye bedre og rikere enn noen Opplysningstid.
Og med dette, lar jeg nå tingene ligge og overlater til
andre å «rydde» i både Opplysningen og Oppløsningen. Jeg har nettopp laget en
kavalkade – med visse innlagte sitater og kommentarer underveis - over hva som er sagt og
tenkt av visse brilliante akademikere som har vært på banen de siste 50-60
årene. Av mange oppleves disse som giganter. Jeg nevner Nietzche, Descartes –
disse er egentlig for «gamle» - Jürgen Habermas, Jean Francois Lyotard, Jean Baudrillard,
Judith Butler, Jaques Derrida og Michel Focault.
De aller fleste «normale» av «oss», har imidlertid aldri hørt om disse navnene og noen vil da kanskje tro at de ikke har spilt noen rolle i deres liv i det hele tatt, men her tar de feil. De har for lengst krøpet inn i tanker, følelser og holdninger – men mest av alt: Inn i våre emosjoner, et felt «vitenskapen» og media og andre maktbastioner har oversett. Subliminalt by default, om ikke annet.
Ja, de tankene som alle disse navnene har faktisk blitt
tenkt for lenge siden. De må regnes om et integrat i folketroen eller
folkeforstillingene. De har fått oss til å "føle" og "holdne" på en spesiell måte. For så vidt er akademia ikke kjent for positive nyvinninger,
for å tautologisere. De er for så vidt universelle, a-historiske og
ufrakommelige, og for noen helt styrende og selvinnlysende og umulig å nedkjempe,
hvis noen skulle se et poeng i akkurat dét.
Faktarute:
Fredrik II ble kronet til romersk keiser i 1220. Han ble bannlyst av pave Gregorius IX i 1228, fordi han ikke innfridde sitt løfte om å lede et korstog.
Under sin bannlysning foretok Fredrik likevel et korstog og erobret Jerusalem i 1229. Korstoget foregikk uten kamp, og Fredrik fikk Jerusalem gjennom en avtale med Mohammad al-Kamil Ibn al-Adil, konge av Egypt og bror av Saladin, som han fra tidligere hadde gode relasjoner til. Fredrik ble forsont med paven i 1230, men på ny bannlyst i 1237 etter å ha beseiret Det andre lombardiske forbundet. Han kjempet for å styrke keisermakten mot kirken og de norditalienske statene.
Fredrik var kjent som en svært kunnskapsrik mann, interessert i naturvitenskap, og han behersket latin, gresk og arabisk. Hoffet hans i Palermo var et midtpunkt for dannelse og kunnskap. Det utskårne hodet som pryder Svensgården på Bryggen i Bergen, har vært utpekt som en sannsynlig gave fra ham til den norske kongen Håkon Håkonsson.[9]
Av samtidige arabiske kronikører ble han beskrevet nærmest
som ateist.
Etter sigende skrev han boken De tribus impostoribus (= De tre
svindlerne) om Moses,
Jesus og Muhammed, og
ble derfor utpekt som «endetidskeiseren» eller til og med Antikrist
selv.
Se våre egne posteringer her:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/tom-holland-og-robert-spencer-i-klinsch.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/10/allah-og-gud-pa-urix.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/dominion-av-tom-holland.html
The Age
of Enlightenment (also known as the Age of Reason or simply the
Enlightenment)[note 2] was an intellectual and
philosophical movement that dominated the world of ideas in Europe during the
17th and 18th centuries.[2] The Enlightenment included a range
of ideas centered on the pursuit of happiness, sovereignty of reason and the evidence of the senses as the primary sources of knowledge
and advanced ideals such as liberty, progress, toleration, fraternity, constitutional government and separation of church and state.[3][4]
The leaders
of the Enlightenment were not especially democratic, as they more often look to
absolute monarchs as the key to imposing reforms designed by the intellectuals.
Voltaire despised democracy and said the absolute monarch must be enlightened
and must act as dictated by reason and justice – in other words, be a
"philosopher-king".[57]
The Enlightenment has been frequently linked to the French Revolution of 1789. One view of the political changes that occurred during the Enlightenment is that the "consent of the governed" philosophy as delineated by Locke in Two Treatises of Government (1689) represented a paradigm shift from the old governance paradigm under feudalism known as the "divine right of kings". In this view, the revolutions of the late 1700s and early 1800s were caused by the fact that this governance paradigm shift often could not be resolved peacefully and therefore violent revolution was the result. Clearly a governance philosophy where the king was never wrong was in direct conflict with one whereby citizens by natural law had to consent to the acts and rulings of their government.
Alexis
de Tocqueville
proposed the French Revolution as the inevitable result of the radical
opposition created in the 18th century between the monarchy and the men of
letters of the Enlightenment. These men of letters constituted a sort of
"substitute aristocracy that was both all-powerful and without real
power". This illusory power came from the rise of "public
opinion", born when absolutist centralization removed the nobility and the
bourgeoisie from the political sphere. The "literary politics" that
resulted promoted a discourse of equality and was hence in fundamental
opposition to the monarchical regime.[62] De Tocqueville "clearly
designates ... the cultural effects of transformation in the forms of the
exercise of power".[63]
Religion:
The French philosopher Voltaire argued for religious tolerance, saying that "It does not require great art, or magnificently trained eloquence, to prove that Christians should tolerate each other. I, however, am going further: I say that we should regard all men as our brothers. What? The Turk my brother? The Chinaman my brother? The Jew? The Siam? Yes, without doubt; are we not all children of the same father and creatures of the same God?"[64]
Enlightenment era religious commentary was a response to the preceding century of religious conflict in Europe, especially the Thirty Years' War.[65] Theologians of the Enlightenment wanted to reform their faith to its generally non-confrontational roots and to limit the capacity for religious controversy to spill over into politics and warfare while still maintaining a true faith in God. For moderate Christians, this meant a return to simple Scripture. John Locke abandoned the corpus of theological commentary in favor of an "unprejudiced examination" of the Word of God alone. He determined the essence of Christianity to be a belief in Christ the redeemer and recommended avoiding more detailed debate.[66] In the Jefferson Bible, Thomas Jefferson went further and dropped any passages dealing with miracles, visitations of angels and the resurrection of Jesus after his death, as he tried to extract the practical Christian moral code of the New Testament.[67]
Enlightenment scholars sought to curtail the political power of organized religion and thereby prevent another age of intolerant religious war.[68] Spinoza determined to remove politics from contemporary and historical theology (e.g., disregarding Judaic law).[69] Moses Mendelssohn advised affording no political weight to any organized religion, but instead recommended that each person follow what they found most convincing.[70] They believed a good religion based in instinctive morals and a belief in God should not theoretically need force to maintain order in its believers, and both Mendelssohn and Spinoza judged religion on its moral fruits, not the logic of its theology.[71]
A number of novel ideas about religion developed with the Enlightenment, including deism and talk of atheism. According to Thomas Paine, deism is the simple belief in God the Creator, with no reference to the Bible or any other miraculous source. Instead, the deist relies solely on personal reason to guide his creed,[72] which was eminently agreeable to many thinkers of the time.[73] Atheism was much discussed, but there were few proponents. Wilson and Reill note: "In fact, very few enlightened intellectuals, even when they were vocal critics of Christianity, were true atheists. Rather, they were critics of orthodox belief, wedded rather to skepticism, deism, vitalism, or perhaps pantheism".[74] Some followed Pierre Bayle and argued that atheists could indeed be moral men.[75] Many others like Voltaire held that without belief in a God who punishes evil, the moral order of society was undermined. That is, since atheists gave themselves to no Supreme Authority and no law and had no fear of eternal consequences, they were far more likely to disrupt society.[76] Bayle (1647–1706) observed that, in his day, "prudent persons will always maintain an appearance of [religion]," and he believed that even atheists could hold concepts of honor and go beyond their own self-interest to create and interact in society.[77] Locke said that if there were no God and no divine law, the result would be moral anarchy: every individual "could have no law but his own will, no end but himself. He would be a god to himself, and the satisfaction of his own will the sole measure and end of all his actions."[78]
https://en.wikipedia.org/wiki/Age_of_Enlightenment#Politics
The Treatise
of the Three Impostors (Latin: De Tribus Impostoribus) was a supposed book denying all three Abrahamic religions: Christianity, Judaism, and Islam. The three "impostors" of the title
were Jesus, Moses, and Muhammad. The existence of such a book was rumoured
from the 13th to the late 17th centuries. Hoaxes then supplied texts.
Authorship of such a book is also laid at the door of various Jewish and Muslim
writers ...
De
imposturis religionum
was an anonymous attack on Christianity that surfaced late in the 17th century.
Internal evidence makes it unlikely that the work was completed before 1680.
Voltaire publishes Épître à l'Auteur du Livre des Trois Imposteurs, a response to the hoax. It contains his remark "If God didn't exist, it would be necessary to invent Him."
…
Pamfletten is
a fierce polemic against the prophets of the three Abrahamic religions: Moses,
Jesus, and Muhammad. Substantially, it is similar to a number of manuscripts
that constituted the core of the early Enlightenment clandestine trade in
blasphemous tracts. Stylistically it drips with hostility, and is written with
an irreverence that may seem familiar to our ears, but was striking to its
intended audience. Most significant for contemporary readers, however, is the
architecture of the work, and the lengths that were taken to conceal the
identity of the author. In place of a signature, which would establish
the relation between the work and the author, The Treatise of the Three
Impostors presents instead an index of rumor and hearsay: numerous dates and
places of origin; many attributable hands, some possible, others fantastic; a
multitude of translations and editions. These obscurities are contained in the
apparition standing in for a signature, the mark of an absence, of the
unnamable: Anonymous.
Just as a
coin is marked with the sign of the sovereign, thus acquiring its value and
usefulness in commerce, so too the text is marked by the signature of its
author. The signature imprints the work with the character of a subject, and
situates it within a complex network of hermeneutic relationships. The
Treatise of the Three Impostors, severed from the signature, was severed
from the sociopolitical milieu in which it appeared, and left to drift to the
margins of scholarship. While enjoying status as the most widely-distributed of
the clandestine manuscripts of its time, the Three Impostors had little
direct effect on the development of Enlightenment thought; the text was
held in little regard by the more high minded of the free thinkers. Jonathan
Israel, in his monumental history of the Radical Enlightenment, remarked on Three
Impostors, claiming: “Philosophically, the text is of little significance
and less originality, being little more than a crude vulgarization of Spinoza
supplemented with a collage of additional matter drawn from several writers.”1
But we
should not confuse marginality with irrelevance. The Treatise of the Three
Impostors, by virtue of its wide distribution, was tremendously influential
on the radical thought that was laying the foundation for the mainstream
Enlightenment. Indeed, marginalization should not be understood to suggest an
accident of history but, in the case of anti-authoritarian and heretical texts,
a conscious tactic, and part of a larger strategy of political subversion.
Attacking from the margins, texts such as the Three Impostors forsake
pragmatism; the work appears less an example of reasoned, early modern
discourse and more a declaration of war on the entire “empire of falsehood.”
Anonymously penned, radical texts surreptitiously expand the horizons of
thought, strike at the boundaries that delimit what can and cannot be a subject
of inquiry, and so strike a blow against ignorance. To call a thought marginal
is near enough to calling it radical, and it is true now just as it was during
the Enlightenment upheavals that change—political, social, or theological—comes
from the margins.
The
character of the Three Impostors is further effaced by the likelihood
that multiple hands penned the work over the course of many years, adding or
deleting passages at will, emphasizing or de-emphasizing specific themes to
suit personal preference. The integrity of the text is stylistically
maintained, however, by the imperative to “speak without disguise and to state
the case properly.” It is certainly no coincidence that the appearance of the Three
Impostors, along with the traffic in clandestine texts in general, roughly
corresponds with the appearance of printed works in vernacular languages. A
clear discourse in the common language, coupled with an appeal to common sense,
has the power to bypass the guardians of knowledge and speak to the people
themselves. This alone makes the document a danger. The words themselves,
printed without disguise or euphemism, make necessary the obfuscation of
authorship. Further, the vehemence of the Three Impostors’ tone,
according to a more pious contemporary of the work, “surpasses infinitely in
atheistical profanity even those works of Spinoza which are regarded as the
most pernicious.”2 Irreverent and populist, the
style of the Three Impostors sharply contrasts with the body of work
produced by the prophets themselves, which according to our anonymous
author(s), “is so obscure that it is not understood, and put together in such a
poor manner that we can hardly believe that they comprehend it themselves.”
While the opacities of the prophets are elevated as holy, the unaffected and
unadorned words of the Three Imposters are treated as an unacceptable threat to
the state of superstition and ignorance preferred by “the cunning individuals
who profit by the stupidity of the people.”
The
Treatise of the Three Impostors is a declaration of war, made on behalf of the stupid and the ignorant;
it is a protest against their condition and an indictment leveled against the
prophets and gatekeepers of their fate. Despite the otherworldly themes, the
text is deeply political. It gives voice to the unheard and unseen masses, and
expresses their desire to remain invisible to the priests, the statesmen, and
the learned doctors. But those who wear the cloak of invisibility are not
merely resigned to their necessities of fate. They choose to sacrifice their
face and their voice because they do not want to belong. To be visible, to be
named, is to enter into a relationship with power. The anonymous author, like
the unnamed multitude, cannot enter into such a relationship. The anonymous
author cannot represent the masses; the author is not a subject that can then
address another, make demands of another, make promises to another. The
anonymous can do nothing of the sort.
While it is unlikely that many of those who trafficked in clandestine manuscripts were fooled into believing The Treatise of the Three Imposters was authored by Frederick Barbarossa (as claimed), or dated from the time of the Crusades, the brazenness of the language required a fantastic effort at dissimulation. If an author could be identified, if a subject could be held to account, then undoubtedly the barbed words aimed at the political and spiritual authorities would not pass without response. The story of Michael Servetus, Spanish physician, humanist and natural scientist, contemporary of Paracelsus, and one of the imagined authors of the heretical text illustrates the hazards of authorship. Having been captured in Geneva following his escape from Vienna, condemned by Calvin himself, and under an extradition order from the French inquisitor, Servetus was called to stand trial on charges of spreading the doctrine of Nontrinitarianism and anti-paedobaptism. As was often true in the era straddling the Reformation and the Enlightenment, it happened that the true scholar was cast as a heretic. On October 27, 1553, Michael Servetus was burned to death atop a pyre built of green wood and his own books.
Incidents such as this were not uncommon in an age witnessing the struggle between an emergent rationalism and the entrenched forces of superstition and dogmatism. Outspoken critics of the institutions of state and religion, which had a stake in maintaining the ignorance of the masses, understood the mortal danger posed by their words, and took measures necessary to maintain their anonymity while actively working to disseminate their ideas. How have the challenges facing the authors of anti-authoritarian, blasphemous texts changed in the nearly 500 years since Servetus’ immolation? Given the networked and thoroughly surveilled terrain of the twenty-first century can we escape concluding that now, as then, visibility is a trap? Contemporary radical political movements have shown the latent power of leaderless, horizontal organization. No demands, no promises, nothing but words eroding the façade of authority, just as they always have. Nobody. Nothing. But to be nothing, in the words of another Anonymous, “is not a humiliating condition…but is on the contrary the condition for maximum freedom of action.”3
https://www.themantle.com/philosophy/introduction-treatise-three-impostors
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar