Allah og Gud på Urix

NRK sendte i Urix et program hvor historikeren Tom Holland, hadde laget en reportasje om ISIS. Til studio var inviterte ekspertene Mathilde Becker Aarseth og Kristin Solberg. Det ble ikke servert en eneste nyhet eller overraskelse for oss. Men reportasjen var likevel slik vinklet at noen flere luker ble åpnet, - inn i helvete på jord.

Ekspertene, derimot, fungerte imidlertid som papegøyer, ikke stort mer: Den vanlige leksen, vi må se på de politiske forholdene i MØ, det er der forklaringen må hentes, islam har bare sekundær forklaringsverdi. Det er som om de sier: Ellers, hvis vi ikke ser det slik, er vi selv ikke mennesker engang. Å gå rett på islam og dens primærkilder, synes å bli oppfattet som et slags kjetteri, et kjetteri belagt med hoderysting, utfrysing, stigmatisering – og legitimering av en slags frykt eller et slags hat mot islamkritikere generelt, og jeg mener dyktige islamkritikere og folk med virkelig og overlappende innsikt, vanlig godvilje og visjoner om at Europa kan beholde friheten.

Friheten? Vel, Holland tar oss med til Kairo og besøker en antikvar som sitter på den eneste overlevende offentlige dokumentasjon fra Napoleonstiden, keiserens Description, hvor Napoleons fagfolk med fotografisk nøyaktighet hadde tegnet av alt liv i Egypt på den tiden. Et praktverk som alle, bortsett fra denne ene utgaven, som altså antikvaren eier.

Holland bemerker med rette at egyptere ikke blir avtegnet som stereotype i Description, og med rette: Her slår individualismen fra revolusjonen i 1799 igjennom. Et menneske er et selvstendig individ, unikt og ulikt alle andre mennesker, et perspektiv som muliggjør løsrivelse fra alt som heter Gud og som innvarsler en ny apokalypse, en ny tidsorden. Et konsept – som kom til syne i kunst og veggmalerier - som både var fremmed, ikke bare for de gamle egyptere, men også og for muslimene, med sin enda mer ytterliggående billedforbud, et forbud som til og med i dag henger igjen noen steder i den muslimske verden. I Frankrike lød et slagord: «Ecraze les infame», husker vi. Ødelegg Kirken og prestene, (med deres bilder og gudebilder, for ikke å si gudsbilde). Den nye tid kunne begynne, - likene av tidligere kardinaler og konger blir grav opp og tilintetgjort, gud vet hvor.

Det illustrerende her er at antikvaren ikke forstår noe av dette perspektivet, dette typisk vestlig-kristne menneskesynet,  når Holland påpeker dette. Antikvaren begynner umiddelbart å snakke om noe annet, når dette kommer på bane.

Holland besøker St Denise katedralen, et monument over helgenen St Denis fra 200-tallet. Det er ikke tilfeldig at ISIS slo til i området rundt her, i Bactaklan-teatret, hvor det musikkelskende unge publikum ble skutt ned, uten nåde og hvor det lå 100 døde og sårede i sine blodpøler på gulvet, hjerteskjærende scener, en nabo som bevitnet det hele forteller om dramaet til Holland, han står der med et skuddsår i armen, vi får se skremmende snutter filmet fra leiligheter rundt omkring, en gravid kvinne henger etter armende ut av et vindu, publikummere som har sluppet unna løper i alle retninger når de når ut i nattens frihet.

Før besøket i katedralen, har Holland besøkt et kloster i nærheten av Mosul, kalifens hovedstad. Det er bare en håndfull munker igjen. Men verre ute enn munkene, er yesidene, et helt folk som er bosatt i nærområdet.

En hjerteskjærende scene: Vi ser klipp fra et opptak der en yesidikvinne, som har kommet seg i sikkerhet i Vesten et sted, forklarer en internasjonal forsamling om hva som skjer: Muslimene har drept 500 menn, sier hun, først rolig, men med en stemme som alle hører, og hvor mange snur seg mot kvinnen i lokalet, og det bare fortsetter. Hun bryter snart sammen i gråt, hun orker ikke å fremfføre hele budskapet sitt, hun støttes opp av noen kvinner og synker etter hvert ned på gulvet. Forsvinner fra kameraøyet. Og hva ser vi i forsaamlingen: Jo at noen liksom orker å snu seg for å se på dette opptrinnet, som tydeligvis ikke har stått på dagsorden. Hvor mye lidelse skal til før slik våkner? Hvor lite kunnskap skal det ikke til før vi får et nytt kalifat, før Vesten tillater det, ut fra islamoservilitet?

Holland reflekterer over hvorfor muslimer har kappet hodene av tusener yedisier i byen Sinjar, hvor han nå sitter i ruinene og lurer på om det er trygt å bevege seg lenger innover blant grushaugene. Det kan ligge udetonerte eksplosiver igjen etter muslimene. Et fantastisk bilde: Koranen inneholder også udetonerte bomber, som han sier. De kan når som helst aktualiserer seg, den dag i dag. Best å bli litt kvalm, han lener seg på knærne, klarer ikke å tenke på alt dette, det blir for reelt, historisk, virkelig. Det er ikke til å holde ut, uten å bli kvalm.

Holland intervjuer så en tidligere isis-tilhenger, som har «flyktet», men uten å ha konvertert eller forlatt isis’s grunnlag, bekrefter han, Koranen gjelder fortsatt, det er bare en uenighet om hva som er det sanne kalifat, etter denne mannens mening, Abu Sayyad, med beduinkostyme på hodet, som ikke foretrekker en mine under intervjuet. Ikke et aldri så lite smil. En kald fisk, med andre ord. En bokstavtro muslim. En farlig mann og en blodtørstig sjel, fordi Allah forplikter ham, drister vi oss til å si. Fordi det er nettopp det han mener. En liv levende udetonert mine. Men dog, liksom, han har tatt avstand fra kalifatet med Bagdadi i spissen, slik det begrunner seg selv nå. Bagdadi er ingen ekte kalif, må vi forstå.

Den viktigste innvending mot både Urix, NRK og Holland: Man bruker Gud om Allah uten å forstå at hvis de hadde gjennomført dette «prosjektet» konsekvent, så ville de ha oppdaget hvor umulig det var hvis man på arabisk oversatte Allah konsekvent med Gud osv .

Munkene i klosteret har altså overlevd, inntil nå. Klosteret ligger på et høydedrag. Kameraene viser isis område, ikke langt unna, mot horisonten. Munkene har hele tide tilhør «bokens folk». Slike kan ikke drepes, hvis de underkaster seg og betaler yizia, den skatten Koranen pålegger vantro. Ysidiene, derimot, tilhører ikke «boken», de har ingen «bok», de har bare Mele Taus, et gudebilde av stein, som muslimene betrakter som Djevelen, yesidiene er følgelig djeveldyrkere: De må drepts. Punktum. Ferdig snakka. Det generøse tilbudet som ellers gjelder for bokens folk, gjelder ikke, å betale yazyyia hjelper ikke for dem. Koraen, sure 9. 5 – når helligdagene er over, drep dem hvor dere kan finne dem, hvis de ikke betaler  - alt dette gjelder ikke for dem. (Navnet på suren som gjelder, oppgis ikke i undertekstene, vi kan spørre hvorfor, men lar detligge inntil videre).

Holland besøker også Konstaninopel. Han er utydelig på jihad her. Han påstår at muslimene etter Muhammeds død tolket påbudet om å gå i jihad nærmest ble oppfattet som en ortodoks, fastlagt doktrine om å drive selvforedling, i den store jihad, som det heter, nærmest på privat basis, ikke «den lille jihad», som er misjonering med sverd. Men dette stemmer rett og slett ikke. Det er feil. Grovt feilaktig, men besnærende. Gå nærmere inn på de historiske kildene, Holland, og Urix too! Befolkningen trenger ikke melk, men fast føde, dvs større og dypere bredde, mer redelig historie formidling, flere «brute facts».

Holland påstår at ideen om voldelig jihad først ble aktualisert da muslimene ikke klart å ta Konstantinopel etter å ha forsøkt flere ganger i tiden før 1453, da Konstantinopel endelig falt til kalifatet. Men, som sagt, dette er feil. Jihad som væpnet erobring forelå som en guddommelig plikt på alle muslimer helt fra begynnelsen av. Jihad er ingen moderne oppfinnelse, kalifatet heller ikke, kalif betyr ganske enkelt Muhammed etterfølger, både i ånd og dåd.

Muslimer i dag opplever i dag et savn om å gjenopprette kalifatet akkurat på samme måte som de revolusjonære opplysningsmenneskene ville innføre en ny tidsalder etter 1793. Begge handler på en måte i god tro, og edelt, med de mest noble hensikter. Det er visst bare sånn det er. Holland er farlig nær å fortolke historien i rent mekanistiske former.

Holland blir nesten litt for troskyldig: Han finner en forklaring på at mange muslimer nekter for at Muhammeds barnebrud, som ble giftet bort til ham 6 eller 7 år gammel, virkelig kunne være så ung. Han mener at dette er Vestens skyld, at islam er blitt gjennomsyret av et vestlig ønske om å forandre muslimenes sinn, akkurat som de revolusjonære ønsket å forandre vestens mennesker sinn, om så med vold og drap en masse. Vel, det er syltynn tilnærming, en grov undervurdering av islam og av muslimer, og menneskesinnet generelt.