Nietzsche on islam

Sterke folk blir ofte ansett for å være onde, med en ondskap som mer eller mindre bestemt av både arv og/eller miljø. De antas gjerne for å være onde i seg selv og at styrke i seg selv er ondt. Og joda, dette er faktisk gyldig valuta i visse kretser.

Men: Få mennesker er onde i et vacuum – med mindre det ble bestemt slik i Guds evige rådslutning. Da hjelper hverken arv eller miljø. Gud har bestemt det – på forhånd, muligens også i ettertid …

Det blir regnet til det onde at man bruker andre mennesker ved å bruke makt på dem for egen pur vinning- eller egen pur interesses skyld.

De sterke i dag, særlig Vesten – de som sitter på toppene – bruker ikke ofte sin makt i full og åpen egeninteresse. Disse er like vel og pussig nok mer utsatt for beskyldninger om ondskap enn de som ikke sitter på og utøver denne politiske eller formelle makten – de ikke har.

Hva er løsningen? Jo, man kan bli «wok», dvs å innrette seg på den siden man føler har rett, blant de mennesker som ikke kan tape fordi man har en rettferdig sak, og fordi man har de beste og mest edle motiver – og følelser. Sjansen for at man da blir «servilt betinget emosjonelt korrekt» er i høyeste grad da til stede, ja, den er sannsynlig og signifikant: Hører du i denne knipen til blant de sterke, de som faktisk sitter på mest makt, har du desto større sjanse for å begrunne din moral nettopp på «det som føles best og mest riktig». Du tar parti for de svake og bestemmer hvem som skal betraktes som sterk eller svak. De setter deg opp til dommer over Nord og Sør, svart og hvit, Ved å tillate alle å være seg selv ut fra egen identitet og ikke på det grunnlag at det fins en objektiv moral som ikke begynner på følelser, får du skryt, bejaelse over hele fjøla og anerkjennelse og oppmuntring om å fortsette å engasjere deg på «de svakes» side, dvs de som har en identitet som mange mener det er blitt diskriminert mot av – de sterke (som du nå motarbeider).

I seg selv er dette maktens ultimate måte å befeste seg selv på og bli dominant på, for alltid. Ved å gjøre seg svak, blir man sterk, ja, umenneskelig sterk.

Det var denne dynamikken Nietzsche snakket om og forkynte: Omvurderingen av alle verdier. I praksis skulle dette bety at det var nødvendig å kvitte seg med falske forestillinger.

Han sa at de sterke og de som satt på makten fremstilte svakhet som en god og forbilledlig moralsk og rent menneskelig egenskap.

Han sa at en impotens eller selvvalgt avmaktspraksis og manglende vilje til å ta hevn (for urettferdig aggresjon og dårlig behandling) egentlig er uttrykk for positiv «godhet» og ikke «bare passiv snillhet i hjertet».

Han sa at ynkelighet, mangel på mot, realisme og visjoner, nå betyr og oppfattes som «humanisme».

Han sa også at dette å underlegge seg andre som hater en, skal oppfattes som vanlig folkeskikk eller «lydighet» eller toleranse.

Han sa at dette ikke å være i stand til eller ikke å ha vilje og kraft til å ta hevn nå skal betraktes som identiske med dette «å ikke ville ta hevn», ja, at den manglende kraften og den manglende intelligensen faktisk betyr å «tilgi», - en kristen dyd, eller en ateistisk og humanistisk dyd, og et universelt eksempel på «den gode handling» og derfor forbilledlig par excellence. Å utøve makt er eksempel på det motsatte: Det blir i alle tilfeller betraktet «objektivt» som et moralsk onde.

Nietzsche sa at vi betrakter som og holder for å være de høyeste dygder faktisk er et uttrykk for et ressentiment snudd opp ned og på hodet. Heller enn å sikre seg makt og ta hevn over undertrykkere, bruker de svake det mange kaller dyder eller dygder som et skjold overfor «de mektige» mot dette å miste sin verdighet i dette møtet med den som utnytter dem. (Ressentiment: a psychological state resulting from suppressed feelings of envy and hatred which cannot be satisfied).

For Nietzsche var dette et høyst merkelig fenomen. Men han så at strategien virket. Så da så.

Han mente at grunnlaget for moralske dommer er å finne i behovet for og praksisen med å kanalisere – psykologisk - det grunnleggende eller underliggende resentissementet. Forklaringen på fenomenet kan ikke funderes i forhold til noen «objektiv sannhet», en sannhet som så å si eksiterte uavhengig av det rent menneskelige. Vi kan kanskje si at følelser dermed blir alt, akkurat som politikk blir alt, omtrent slik Rousseau tenkte og begrunnet sine påstander om diverse.

Nietzsche mente at en slik moraloppfatning utgjør en fiende av livet selv. Han spurte seg selv: Har den herskende moral vært en stimulans eller et hinder for den menneskelige blomstring og naturlige og rettmessige utfoldelse? (Flourish: … of a living organism …  grow or develop in a healthy or vigorous way, especially as the result of a particularly congenial environment).

Han mente at moralen faktisk var et hinder for at mennesket kunne få et optimalt liv (slik det var skapt til i forhold til skaperens eller naturens innebygde hensikt?). Mer om det moderne postmoderne mennsket her, om bl a Platons «appetitt», Rousseau, Hobbes, Lock, Aquninas, Augustin o a. 

Han ville derfor gå inn for avskaffe ethvert «asketisk ideal». Vi er forpliktet til å underlegge våre lidenskaper og begjær et høyere mål eller kall, sier moralen. Den rasjonelle delen av menneskets konstitusjon skal «regjere» eller herske over eller kontrollere de mer laverestående «apetitter» eller materierettede eller dennesidige behov. Et slik syn går mot hvordan Nietzsche så på det. Et slikt ideal er bare en form for posering, en måte å hykle på og en måte å være uærlig overfor seg selv på.

Nietzsche oppfordrer oss derfor til å velge et estetiske i stedet for et «moralsk» liv, et «moralsk» liv jeg kaller et liv som i det alt vesentlige eksistensielt sett er et servilt betinget emosjonelt korrekt liv, men uten sammenligning for øvrig, noe jeg kommer tilbake til.

Han mener vi burde være mer artistisk skapende. Vi skulle uttrykke glede, skjønnhet og lidenskaper, pasjoner eller rene emosjoner. (Kierkegaard sa at «subjektiviteten er sannheten» og Rousseau mente at følelser kunne erstatte fornuften). Moralske kategorier som plikt eller forpliktelser setter grenser for menneskets selvutfoldelse og det vi kalles selvrealisering – det vi i sum kan kalle menneskets blomstring.

Men hva er blomstring? kan vi spørre. Er den mulig hvis vi ikke disiplinerer oss?

Er det en forutsetning for blomstring at alle er besatt av og faktisk stimulert til en utvungen og ubegrenset «vilje til makt»? Er dette forutsetningen for at vi skal kunne oppleve gode, varige og uanstrengte relasjoner til personer og folk? Trygger «viljen til makt» som et sannhetskriterium og normerende norm, vårt behov for å stole uforbeholdent på våre «persons of significance»? Oppfordrer Nietzsches maxime oss til virkelig å bry oss med «vår neste» eller «våre nester»? Hvor blir det med andre ord av empatien?

Spørsmålet blir etter min mening: Er det viktigere å handle moralsk enn å havne i den fellesn at vi ikke vet hva moral er overhodet og at vi derfor flykter inn i det jeg kaller det servilt betinget emosjonelt korrekte paradigme?

De som underlegger seg dette paradigme sitter i våre dager ofte på makten. De utøver stor innflytelse og reelle makt over mange sinn og hjerter, ja, mennesker av kjøtt og blod som dem selv. Dette er våre dagers makthavere. Man skulle tro de var skremt av Nietzsche til å innta en permanent holdning hvor den eneste og mest nyttige psykologiske strategi er å vise seg så «snill» og emosjonelt korrekt som mulig. De er med andre ord grunnleggende falske; de lever i «ond tro». De er «fake», emosjonelle «cons», servile og i aller høyeste grad «phony» uten å vire det selv. (De er selvsagt «identitære» på sitt vis, de driver aktiv identitetspolitikk, der er sterkt «pro Woke» og ingen og intet kan pro-vosere dem mer enn realpolitikk; de er selvklart pro BLM og hater tilsvarende all skepsis mot islam). De av dem som må antas å besitte enn viss kapasitet for selvinnsikt ikke bare aner det, de benytter seg av teknikken, akkurat som «de svake» gjorde, ifølge Nietzsche, de som levede og åndet for å forbli i sin salvemoral, fordi «det virket».

I dag er altså dette hykleriet satt i system og her finnes intet slingringsmonn. De aller sterkeste har frivillig gjort seg til de aller svakeste. De tror de kan beskytte seg mot kritikk og dette å bli gjennomskuet og avslørt på denne måten. Og slik vet de at de i dagens klima kan herske nærmest på impuls og nykker og med den aller beste – eller mest falske – samvittighet. Bare de har kontroll over følelser og emosjoner … mange av dem går ikke av veien for å drive systematisk emosjonell utpressing etterfulgt av som oftest vellykkede forsøk på utfrysing og isolering for de som ikke bukker og nikker til narrativet. De som har noe å innvende på virkelighetsbeskrivelsen og sier dette høyt, er ille ute.

De kaller seg til og med kristne og skilter med sine emosjonelt korrekte meninger og misjoneringer, overalt på kloden hvor man finner noen lidende hvis ytringsfrihet blir truet.

Når dette er sagt, ville Nietzsche ikke undertrykke underklassen og de svake. Han ville avsløre løgnene og forstillingene som holdt dem nede og derfor i et fiktivt selvvalgt slaveri. Slik ville det komme grunnleggende endringer som kunne påvirke forholdet mellom «herre og slave» til «slavens» fordel, selvsagt, selv om han neppe så noen endelig løsning på problematikken. Man kan si det samme om «de servilt betingede emosjonelt korrekte» i dag, de som diabolsk nok løper islams ærende ved å gjøre seg til profetenes lydige idioter. Deres frykt for å fornærme, forsterker og legitimerer den tvangen muslimene lider under som muslimer, av den innebygde muligheten for voldsbruk som vitterlig foreligger i de islamske hellige og for alltid for alle muslimer bindende skrifter.

Disse hypermagikere og SAP-ere går selvsagt inn for å etablere raushet mellom mennesker, human behandling av mennesker og edle holdninger overfor dem de vil vi skal anse som vår neste heller enn våre reelle, guddommelig "forpliktede" fiender.  

De de ynder og elsker å gjøre – om ikke bare for syns skyld – er å kle seg med kjærligheten som skjold og vil at alle skal tilgi hverandre og aller helst tro på den ubestemmelige og nye synkretistiske overguden de selv forsøker å skape, en gud de i sin tur kan bruke til å piske mennesker inn i anger og ruelse, på deres egne noble og tilsynelatende alltid så høy-edlige og alltid emosjonelt korrekte premisser, og ikke på den kristne Guds premisser.

Den største «bondfangeren» for dem selv her er at de virkelig tror at den kjærligheten de legger for dagen, og den generøsiteten de kan skilte med – først og fremst på andres vegne - og den tilgivelsen, for ikke å si: de unnskyldningene overfor «mondo cane» de tilbyr, - at de altså i alt dette tror på det og sin egen ovelgene moral, er faktisk uttrykk for virkelig styrke, og ikke for svakhet, slik Nietzsche i sin «tåkeheim» så det. Men de snur verdiene på hodet som jeg skrev over og jeg repeterer:

Han sa at de sterke og de som satt på makten fremstilte svakhet som en god og forbilledlig moralsk og rent menneskelig egenskap.

Han sa – lit løselig formulert - at en impotens eller selvvalgt avmaktspraksis og manglende vilje til å ta hevn (for urettferdig aggresjon og dårlig behandling) egentlig er uttrykk for positiv «godhet» og ikke «bare passiv snillhet i hjertet».

Han sa at ynkelighet, mangel på mot, realisme og visjoner, nå betyr og oppfattes som «humanisme».

Han sa også at dette å underlegge seg andre som hater en, skal oppfattes som vanlig folkeskikk eller «lydighet» eller toleranse.

Han sa at dette ikke å være i stand til eller ikke å ha vilje og kraft til å ta hevn nå skal betraktes som identiske med dette «å ikke ville ta hevn», ja, at den manglende kraften og den manglende intelligensen faktisk betyr å «tilgi», - en kristen dyd, eller en ateistisk og humanistisk dyd, og et universelt eksempel på «den gode handling» og derfor forbilledlig par excellence. Å utøve makt er eksempel på det motsatte: Det blir i alle tilfeller betraktet «objektivt» som et moralsk onde.

Som de fleste i dag har fått med seg, lider ikke muslimer generelt under dette blendverket av rasjonaliseringer, sublimeringer og kanaliseringer. Men dette vil ikke de emosjonelt korrekte se og ta til etterretning. De pøser bar enda mer på med «godhet» og lar villig vekk fellesskapet betale for den. For de vet at enkeltvis, så står de nokså maktesløse; deres beskjedne private innsats og giverglede kan ikke løse de virkelig store problemene på sikt, tenk bare på Nord-Sør-konflikten internasjonalt som er i ferd med å bygge seg opp til nærmest helt uoverkommelige problemer og uoverstigelige utfordringer. 

De «korrekte» arbeider for blomstring, men får avblomstring. De identifiserer seg så til de grader med de svake, fattige og selverklært elendige (pga av imperialisme, rasisme og strukturell diskriminering) at de i virkeligheten faktisk ikke bare blir som dem, eller som om de var dem konkret, men dem, rett og slett, med hud og hår, i ånd, sjel og kropp   – og som om de var underlagt en objektiv toleranse – den nye gud – en gud som krever at de tilintetgjør seg selv. De identifiserer seg med det de anser som svakhet på appropriasjon. De går inn i den fattige og svakes og oppkonstruerte trællens vilkår og eksistens til de grader at de selv fungere som trællen, på trællens vegne. Det helt utrolige er at så få ser dette og tar det for det det er og hva det forteller ikke bare om oss, men om dem. De som best gjennomskuer denne kjærlighetsmaskepien er selvsagt … jeg sier ikke mer. De fleste ser ut til oppfatte strategien som en form for nødvendig og sårt tiltrengt godhetsterapi, som helst riktig nok bør ramme andre heller enn dem selv, - og hvem kan vel laste dem?

De servilt betingede emosjonelt korrekte låntar – nei, stjeler - trællens lidelse og gjør den – i en ond tro som de villig vekk forveksler med en sann og autentisk god tro - til sin egen, slik at takken kan rettes til dem, når trællen så endelig om noen år senere får fotfeste og status, makt og stand nok til selv å dominere eller herske over disse servilt betinget emosjonelt korrekte «hjelperne». De «sterke» gjør seg selvsagt til slaver ikke på grunn av dårlig samvittighet og fordi de er så spesielt elskende eller kjærlige, men fordi de tror det vil tjene dem både i situasjonen eller tilstanden som den er, og på lengre sikt.

At dette kan gi seg tydelig patologiske uttrykk, er nok ikke til å komme forbi; jeg vil bare referer til følgende sak jeg har behandlet nokså grundig her på bloggen:

Morken og Horn revisited. (Her går det klart frem at saklig islamkritikk i en konkret kontekst blir oppfattet av ikkemuslimer som personlige fornærmelser mot muslimer, at da forutsetningsvis at muslimer både som enkeltpersoner og grupper m a o har rett til å føle seg krenket av saklig islamkritikk selv om «angrep på person» her hverken var ment eller kunne påvises. I seg selv illustrerer dette «en emosjonelt korrekt patologisk grunnholdning».

Sagt på en annen måte: Her betyr toleranse selvutslettelse, dette at man ikke bare «tåler» andres uttrykk, men at man ikke tåler seg selv og sitt eget inntrykk av sitt egentlige uttrykk, for å si det slik. Her kreves det ikke bare toleranse av en selv, nei, kravet om å være tolerant rettes som et moralsk diktat ikke bare til seg selv, men til alle andre som kan mistenkes for ikke å være tolerant og selvutslettende nok. 

(Her kan man snakke med tyngde om fobi eller irrasjonell frykt for «det egne»).  Man svikter ikke bare seg selv, men også sine nærmeste, sine egne og det som ennå kan kalles vår kultur og sivilisasjon. Ja, slik fungere den totalitære lengsel og den totaliserende oikofobi. Dette å forsøke å herske ved å anvende islamofobi mot kulturelle fiender, fyrer selvsagt opp under denne trenden og tendensen. 

Alle som måtte forsøke å rokke ved disse menneskenes illusjoner, selvbedrag og falske selvbilder blir betraktet som fiender med meninger og holdninger som må bekjempes med de mest sjofle midler.  

Disse menneskene underlegger seg lydig fremmed ideologi, en fremmed gudstro, en fremmed gud og helt sjokkerende kulturelle praksiser. De underkaster seg makter og myndigheter som oppfattes a priori og preempirisk og derfor deduktivt korrekt som skadeskutte og slavebundne av oss selv og våre vestlige tradisjoner og av vår «katolske» tro.

De som innbiller seg å være supertolerant, tolererer ironisk nok ved å tolerere mindre eller færre, ved å legge begrensninger på ytringsfriheten, som nå anses som en trussel mot deres eget nyvunne og falske selvbilde som spesielt utvalgte emosjonelt korrekte, utvalgte av hva det nå måtte være, tilfeldighetene, evolusjonen, ateismen, naturalismen, scientismen eller hva.

Jeg kaller disse menneskene for «hypermagikere». (De tilegner seg ikke bare offerets makt, de stjeler kraft fra dem, ved å tilføre eller overføre denne magiske kraften på seg selv, slik at de kan «skinne» bedre under sitt høymoralske image.

De er underlagt SAP som jeg skriver om. De er de nye makthaverne som forsøker å fortelle og innbille omverdenen at de egentlige og «helt sant» er avmektige og derfor gode. Avmektigheten forestilles som en nødvendig dyd. De skjønner ikke at de er på vei inn i det totalitære, ja, at de allerede er «innafor» med begge bein og av hele sin sjel og med all sin makt, at det ligger en despot av uante dimensjoner i dem, og idet hovedanliggende for dem da blir å skjule dette faktum, med alt av midler man kan stille seg selv til rådighet. 

Hvordan Vesten beskrives av iranske myndigheter - for noen år siden. Kommentar: Artikkelen forteller noe sant, nemlig at Vesten er «medfødt» svak og at Vesten derfor ikke fortjener annet enn undergang, sett med iraneren og shiamuslimens øyne.   

Se for øvrig: Redaktør i "Stefanus" om forhold og fengsling i Iran og se her mye mer om Trump, Gairdner, Nietzche, Derrida, Loyotard, Heidegger m fl

Hvordan var så Nietzsches forhold til islam? Om dette vet vi lite. På nettet finner vi dette:

In many ways, Nietzsche was the first major thinker to confront the loss of a religious worldview in Europe. Yet, he was always an admirer of religion, which he referred to as “the highest form of art.” The best kind of religion for Nietzsche is concerned, not with the nature of reality, but with the ultimate existential meaning of life.

Although Nietzsche never references the Quran or hadith (sayings of prophet Muhammad) and never travelled to a Muslim country, he did read voraciously from the European Orientalist authors of his time …

Nietzsche believed that close personal contact with Muslims was the best way understand and appreciate Europe’s own tradition and unravel its crisis of values. In a letter to a friend, Nietzsche wrote that he desired not only to get to know Islam, but to get to know the most conservative type of Islam so as to see his own European soul under the mirror, where he might grasp the decadence of Europe’s declining values. He wrote, “I want to live for a while amongst Muslims, in the places moreover where their faith is at its most devout; this way my eye and judgment for all things European will be sharpened.” …

Nietzsche was a strong advocate against those in Germany that were anti-Semitic, a position familiar to European Muslims today.

https://www.ispu.org/what-would-nietzsche-say-about-europes-islam-crisis/

Når det kommer til kristendommen, gjør Nietzsche det klart hvor han står:

Jeg fordømmer kristendommen jeg reiser mot det kristne samfunn den frykteligste av alle anklager, den frykteligste anklage jeg noen gang har tatt i min munn. Jeg kaller kristendommen den ene store forbannelse, den ene store indre fordervelse, det ene store hevninstinkt, for hvilken intet middel er giftig, hemmelig, underjordisk, kort sagt - jeg kaller den for den ene udødelige skamplett på menneskeheten. (Kilde ukjent, men funnet på nettet for et ti års tid siden).

For en slik harang, ble kanskje Nietzsche kritisert i samtiden, men han ble ikke dømt for blasfemi. Han ble ikke stilt innenfor noen domstol for å ha krenket kristne eller fornærmet «religionen». I mange intellektuelle kretser ble han imidlertid hyllet som en helt, som en sannsier og som en rollemodell å ta til seg og etterligne. (Tyske soldater under WWI ble i felt oppfordret til å lese Nietzshe).

I dag ville Nietzsche ha blitt stilt innenfor den servilt betingede emosjonelt korrekte folkedomstol hvis han hadde sagt eller skrevet følgende:

Jeg fordømmer islam, jeg reiser mot det islamske samfunn den frykteligste av alle anklager, den frykteligste anklage jeg noen gang har tatt i min munn. Jeg kaller islam den ene store forbannelse, den ene store indre fordervelse, det ene store hevninstinkt, for hvilken intet middel er giftig, hemmelig, underjordisk, kort sagt - jeg kaller det for den ene udødelige skamplett på menneskeheten.