Tatt fra facebook: «Viser du kjærlighet til ditt barn, oppfattes du som emosjonell ustabil. Kontakter du ditt barn oppfattes det som hensynsløs adferd. Uriktige anklager blir oppmuntret og godtatt. Mened (løgn i retten) blir godtatt. Sannheten blir ignorert. Og du betaler for å være sammen med et barn som allerede tilhører deg».
Dette illustrer feilkjørte emosjoner fra to sider og hvor bare en av partene kommer til ordet, men dette ikke sagt for å støtte en av partene. Den ene parten har selvsagt mest og mest berettiget rett. Begge parter – inkludert den objektive tredjepart - må imidlertid anse som funksjoner av emosjoner «gone bad», «gone wrong» eller «gone wild». Systematisk og organisert, eller kun oppfattet som enkelttilfeller og derfor utenfor enhver ideologikritikk?
Det kunne ha vært unngått, hvis bare … (Jeg lar det foreløpig ligge).
-
Jeg tror det var i 1970 og det var i en sosial nokså
uformell sosial samling, enten på en hybel eller på en av «stuene». Til stede
var en bukett av nokså våkne studenter, nokså edruelige, nokså våkne og – samfunnsorienterte.
Blant annet var kvinnesaken allerede da blitt et tema på
fremmarsj og man skulle trå forsiktig med hva man sa og ikke sa. Og hva man
lenget etter eller håpet på, på dypet av sitt innerste, kan man kalle det. Det
var på en tid da jussen var ute av bildet og Gud var død. Juss var kunst med
knepene og Gud var ikke en gammel mann med hvitt skjegg i skyen. Det var forså
vidt en ny, eventyrlig tid i emning. Og
kvinnen med stor K var «the coming man» og «the long awaited star on
the rise” på alle livets områder. Det lå an til nye former for diktatur
hvor emosjonene ikke bare ble brukt som sannhetsserum, men som selve kriteriet
på sannheten. Klassekampen var som alltid, underveis.
Blant de tilstedeværende var nå en ung kvinne fra Hardanger et sted; jeg snakker om et innrøykt krypinn, med gardinene for, eller utspilte det følgende drama seg på en av de mange åpne, varme og lune stuer rundt omkring? Hvor man ble servert av trygge «fruer» med blonder på uniformen?
Hun hadde gitt ut et par diktsamlinger; ubetydelige saker; hun var for vå vidt et sprudlende menneske – og tydelig vis et følelsesmenneske. Hun var hverken stygg eller pen, og hverken tjukk eller rund, som man sier. Men hun var trivelig, i hvert fall ville hun fremstå som hyggelige, lyttende, selvsagt. Kort sagt et «perfekt og helt» menneske, ut fra visses moralske estetikk.
Og ganske modig, vil jeg si, en slags radial revolusjonær på sengekanten. Mye kom rett fra leveren. Ingen var direkte redd henne, men få at de tilstedeværende ville aldri noen sinne ha våget å «forgude» henne.
Hun kunne virke litt «humørschwung», men ikke syklig sentimental. Hun var neppe noen god student. EQ’n antakelig litt større enn IQ’n og skonummeret til sammen. Hun var ingen intellektuell kapasitet. Hva hun tok sikte på her i livet, synes å være å bli berømt kunstner, et menneske med spesialinnsikt, noe ut over ha universitet kunne tilby henne, et menneske man burde lytte til og lære av, mente hun. Hun oppførte seg som en slags seer, sekulær sådan, en slags gnostiker. Hun lo gjerne, ja, klukket, - ofte. Hun var for så vidt innbydende. Men alltid til et visst punkt. Jeg tror hun fryktet – eller var litt forvirret over - egen seksualitet, noe jeg faktisk fikk bevist, i en annen sammenheng, men akkurat det lar jeg ligge.
En av hennes fortellinger eller romaner var nylig blitt publisert. Hun kunne derfor uttale seg med en viss tyngde; hun var nå kjent og – ganske – aktet. Trodde hun, at hun hadde krav på å bli.
Hun representerte noe nytt, hun hadde en egen vri på det, nye
innfallsvinkler på tingene, sett i kvinneperspektiv, ja, i et ganske snevert
kvinneperspektiv, skulle det vise seg, slik jeg så det, og ser det fremdeles. Og
slik faktisk mange så og oppfattet det.
I en av byens seriøse aviser, ble denne «dikterinnen» rost
for det som forekom journalisten som noe nytt, nemlig at det nå var for lite
snakk om følelser i mediaer og på podiene, når det kom til ellers vanskelig
moralske spørsmål. Journalisten dekket et debattmøte i Studentersamfunnets
regi. Dette skjedde altså for 50 år siden.
En av gjestene begynte nå å fortelle om en grusom sak han hadde vært involvert i, skjønt grusom og grusom, det er det jeg sier. Han som nå hadde ordet nevnte ikke ordet grusom. Men historien ble helt klart oppfattet som grusom, av «dikterinnen».
Hun skrek opp, lente seg tilbake, åpnet munnen i stum og siklende angst og pekte med dirrende finger på han som fortalte og her var det ingen tvil om at emosjonene hadde tatt henne, dype, sterke og hatske emosjoner fikk overmannet henne og her kom ærligheten hennes frem i full mundur.
Og her var det ikke snakke om bare emosjoner, nei, her var det snakk om «de korrekte emosjoner», og en selvsikkerhet som Gud – eller Satan - selv kunne misunne henne. Eller Lenin, Stalin eller Mao, eller noen.
Det var bare en hake: Ingen av de tilstedeværende lot seg merke av det. De var kanskje for nedsløvede av livets iboende sentimentalitet, eller kun i øyeblikk av beruselse på exogent tilførte substanser, eller så torde de ikke, eller så tok de ikke «dikterinnen» altfor alvorlig.
Saken var denne: Mannen forteller at han nettopp er frikjent i en rettsak hvor det var blitt vurdert om mannen var faren eller ikke.
Han forteller at jo, han hadde riktig nok ligget med jenta, men jenta hadde innrømmet i retten at hun også hadde ligget med to andre forskjellig personer, den ene før, den ene rett etter at at mannen selv hadde ligget med henne.
Det ble da spørsmål hva loven sa om saken og ganske visst, loven sa at det ikke skulle idømmes farskap hvis det ikke var «monnaleg meir truleg» at en av dem fremfor de andre mennene virkelig kunne holdes ansvarlig, og da som far.
Retten fant – etter tatt blodprøve – at det ikke var mer sannsynlig at mannen var far enn at en annen mann kunne være faren.
Så langt grei skuring? Vel, i dag, 50 år senere, er ikke dette vanskelig; i dag kan man fastslå farskap via gen-vurdering og reell sammenligning, rent biologisk, ikke basert på statistiske beregninger. Den gang kanne man ikke fastslå, bare regne ut mer eller mindre sannsynlighet, dvs mer eller mindre usannsynlighet.
Den unge mannen fortalte altså at han var blitt frikjent for farskap på de grunnlag loven påla domstolen. Domstolen handlet «forsettlig» lovlig. Det kunne ikke sies at det var «monnaleg meir truleg» at mannen var faren enn noen av de andre aktuelle kandidatene.
Så hvem kunne da bestride dommen?
Vel, «dikterinnen» selvsagt. Hun var den enste kvinne i rommet. Og nå reiste hun seg og begynte å lyne.
Hun reise seg nå og snudde seg rundt og rundt, stirret intenst på mannen, pustet tung og sa:
-Dette er grusomt. Dette er det verste jeg har hørt.
Den unge mannen kunne ikke oppfatte dette utfallet som annet
enn et angrep på ham personlig.
Hun begynte nå å hyle med tung pust av frustrasjon og
bitterhet. Av et hat jeg ikke har sett utfolde seg på nært hold, hverken før
eller siden. Her var det snakk om ukontrollerte emosjoner eller bedre «helt
kontrollerte korrekte emosjoner» i sving. Dikterinnen tok mannen, alt han
fortalte, hele saken som et direkte angrep på henne, dikterinnen, selv, det var
det primære, men sekundært så hun mannens fortelling og sak som et angrep på
alt som kvinnekjønn måtte hete. Dette var et angrep på selve kvinnebevegelsen.
Dette var et angrep på kvinner generelt. Dette var en krenkelse av
kvinnekjønnet generelt og «dikterinnen» spesielt.
Her opptrådt hun nå på kvinners vegne, universelt. Med en generals
fullmakt hun selvsagt selv konstruerte der og da. Hun hadde nettopp gitt seg universell
carte blanch. Hun var en Trotski i kvinneham.
Og som om ikke dette skulle være nok, her gikk hun ikke
først og fremt løs på den unge mannen, som altså nettopp var frikjent, men på
denne mannens egen karakter og person, en person hun nå utpekte som direkte
ondskapsfull og kvinnehatende. Hun snakket på alle kvinners vegne nå. Mannen
var utpekt som selve skrekkeksempelet på hvor onde menn egentlig er og hvor
fiendtlig, manipulerende og nedlatende denne mannen hadde oppført seg og tenkt
og følt. Mannen var en følelsesløs psykopat, et farlig menneske, et menneske
som burde isoleres, utskammes og stemples. Det var det hun forsøkte å oppnå, om
det har jeg ingen tvil. Og her skulle man vår så god ikke legge noe imellom.
Alt så ut til å være tillatt, hvis man bare kunne fjerne denne mannen fra
hennes «dikteriske» åsyn.
Jo, det var ekkelt å se på. Men det var like vel vanskelig å
sette ord på det og dessuten: Her grep dikterinnen faktisk fatt i et
problem, et stort problem. For det var jo vitterlig sant at kvinner var blitt
undertrykt, ikke sant? Var det ikke sant at menn ofte brukte kvinner for så å
kaste dem, vrake dem og overlate dem til «bygdesnakket» og skammen?
Joda, her var det mye å henge seg opp i. Men er hat det
beste botemiddel?
Saken blir desto verre, ja, mye verre, når jeg her må legge til et viktig moment. Jeg har bevisst holdt unna viktig informasjon, for å øke dramatikken i fortellingen, et peripatetisk øyeblikk som gir eller burde gi deltaker og tilskuer et «spark» oppover, inn i ny erkjennelse og nye og bedre innsikt.
Og poenget? Poenget var at jenta som var blitt gravid ikke ville oppgi hvem de andre farskapskandidatene var. Men hvorfor? Jo, fordi hun var sikker på at den unge mannen virkelig var faren. Derfor hadde hun så unnlatt å oppgi navn på de andre potensielle fedre. (Noen vil si at hun var dum).
Retten kunne derfor ikke sammenligne sannsynligheten for farskapet. Det retten kunne bygge på var at testen viste at det ikke var mer enn ca 30% sannsynlig at mannen virkelig var faren. Retten mente så at dette svake grunnlaget ikke kunne «bestemmes» som en mer sannsynlig far enn de andre kandidatene. Og mer kunne ikke retten eller domstolen gjøre. Den var med andre i sin fulle rett og domsavgjørelsen fullt ut forsvarlig, ja, forbilledlig og allmennpreventivt sunn.
Den unge mann forsøkte å forklare dette, men til ingen nytte. «Dikterinnen» skalv nå av opphisselse. Hun hadde nettopp sett Satan selv og flyktet.
Ingen i rommet reagerte. Ingen hadde lagt merke til noe. Alt forble ved det likegyldige, og det feststemte, og ved sløvheten og den selvgodheten man ofte lever i, når man ikke vil reagere og alt blir likegyldig for en.
Jeg har sjelden sett et ungt menneske forlate et selskap med et mer ensomt ansikt i nattemørket.
Men så slo det meg: Hva skyldes tausheten fra mennene? Hvorfor reagerte de så likegyldig? Hvorfor tok de ikke til motmæle mot «dikterinnens» angrep? Hvorfor ville ingen påpeke urimeligheten ikke i bare hva hun sa og mente, men i urettferdigheten i selve det hun sa, i måten hun nærmet seg «problemet» og den underliggende dramatikken på? Var ikke problemet – og det helt eksplisitte eksistensiell problemet her - blitt tilstrekkelig forklart for henne?
Spilte denne mannens følelser overhodet noen som helst rolle? Så man her et klart symptom på reell frykt for sannhet overhodet? Et bevis på hvor ynkelig og feig man kan bli og være? Et grelt eksempel på hvor manipulerende noen mennesker kan tillate seg å være? Et horribelt eksempel på hvor lett det kan være å la seg bedra av egne behov for å velge den minste motstands vei ut? Var denne tausheten et uttrykk for genuin støtte til kvinnesaken? Eller var dette kun et indikativ på opportunismens allmenne, iboende og alltid endelige triumf i menneskets konstitusjon?
Her har vi altså med en «dikter» å gjøre. Og en gjeng av
potensielle beundrere, alt ut fra en opplevd eller konstruert plikt til å føle
korrekt og emovere riktig, helt i takt med og fullstendig underlagt kvinnens
behov og visjon om uendelig frihet, for alle.
Jeg så her et hyperrespekterende og hypertolererende
menneske, og et menneske som i kraft av dette alene kunne anse seg selv som
høyt hevet over «hopen». Og hvor hun faktisk forlanger underkastelse, at de
skal følge henne så blindt som mulig. Her så jeg for første gang en stor
hypermagiker i full blomst. (Hun handlet på alle kvinners vegne uten fullmakt).
Et menneske som i hvert fall i folketroen blir tilskrevet nettopp større
følsomhet enn den gjengse, en dypere forståelse for menneskets indre og
urokkelige hellighet.
Det helt ekstremt uhyrlige i «dikterinnens» hysteriske
reaksjon er selvsagt, at hun ikke med et blikk, ikke med et eneste ord, ikke
med et eneste lite tonefall, og ikke med en enste mine eller lille gest, og
ikke med en enste liten «feel-good» inkluderer den oppførsel jenta som
var blitt gravid la for dagen.
Ikke et ord om det utrolige i at jenta selv tror at det er
hun, og bare henne, som kan avgjøre hvem som for all fremtid skal bli far til
barnet, med alle de juridiske plikter dette innebærer, ikke bare for bidrag og
arv, men også mentalt. Og for hele slekten, åpå begge sider. Ikke et ord om at det jenta gjør er å sette seg opp over
alt som heter lov og rett, at hun setter over domstolens legitimitet. Ikke et
ord om en slik holdning faktisk vitner om ikke bare personlig hovmod, men også
klare totalitære og diktatoriske tendenser.
Nei, her skulle mannen tas og dømmes, uansett. Her skulle
all rasjonell argumentasjon tauses i hjel. Her skulle «dikterinnens» ord gjelde
som overordnet lov, akkurat som jentas ondsinnede handlinger og unnlatelser
skulle utgjøre og innholdsbestemme de siste, avgjørende rettsprinsipper. Her
skulle mannen tas og – det viktigste – her skulle både dikterinnens og jentas
emosjoner trumfe all sannhet, all sunn og forstandig rettsfølelse, all god
rettsoppfatning, all god og verdig tradisjon, all rasjonalitet.
Her ble kvinnens emosjoner – antakelig ikke for første gang - gjort til øverste norm og kvinnene selv til en «fyrste av Guds nåde», intet mindre. Her skulle kvinnes kjønnsidentitet faktisk bestemme rettens og den allmenne diskurs innhold. Her skulle kvinnens emosjoner gjelde som en ny «nova lex», den nyte naturlov, den lov som står over alle andre lover, den lov som faktisk skal bestemme over liv og død.
Her skulle uretten trumfe retten. Fordi kvinnen er mer verdt enn mannen. Fordi kvinnen skal ha rett til «å kvotere» fem retten til kvinnens fordel, basert på hva? På hvilket grunnlag?
Vel, ikke på rettsprinsippenes og loven, og på rett bondevett, slik vettet og retten den var, den gang dette skjedde. Nei, her skulle rettens grunnlag være «dikterinnes» egne emosjoner og – hennes hysteri! «Dikterinnen» hadde gjort seg til diktator, ikke til sann dikter eller forfatter eller kunstner.
Hun hadde nettopp gjort seg til et ufølsomt individ, en
person uten autentisk empati. Hun hadde tillatt seg til å trampe ned et helt
uskyldig menneske, et menneske som jo vitterlig var blitt frifunnet eller
frikjent, ved rettskraftig dom.
Men ingen – ikke en enste – av de tilstedeværende torde altså å protestere mot den ytterst følsomme «dikter». Det fortalte meg mye om den tidsånd som skulle komme og bli dominerende.
Jeg hadde selv hverken ordforråd, innsikt, kunnskaper og styrke eller frimodighet nok til å ta til motmæle mot «dikterinnen». Jeg forlot selskapet som en slukøret observatør, litt skjelven og ettertenksom. Jeg var emosjonelt helt satt ut. Men ett stor klart for meg: Hva hvis den frikjente mannen hadde blitt dømt, på den akk så følsomme «dikterinnens» premisser? Hva med barnet?
«Dikterinnen» ønsket tydelig vis, - og med« brask og barm»
- for å bruke en neologisme - å dømme
mannen, ikke ut fra gjeldende lov og rett, men ut fra egen nykke og det hun
ville påtvinge de tilstedeværende som den eneste «korrekt emosjonell» standard,
holdning og reaksjon. Hun ville dømme
mannen til å betale bidrag, bidrag som ville gå på bekostning av mannens egne
ekte-barn, og egen nye familie. Hun måtte vite at manglende betaling kunne
medføre bot eller fengsel, tvert. Hun godtet seg kanskje over å se mannen sitte
nedbrutt og fortvilet bak lås og slå.
Og hva med barnet, ja? For «dikterinnen» var det ikke noe
problem. Bare hun fikk dømt mannen skyldig, var det ikke så nøye med at barnet måtte
leve resten av livet i den falske forstilling at faren virkelig var barnets
far. Og hva hvis nå sannheten en dag virkelig kom for dagen? For «dikterinnen»
var dette selvsagt intet problem. Og her tenker hun som en hypermagiker og en
som da tiltar seg en falsk fullmakt på vegne av et annet menneske hun ikke har
bedt om lov, idet hun mener at hennes egne emosjoner selvsagt må
overstyre barnets – og samfunnets - behov.
I dag hører vi ikke noe fra «dikterinnen». For noen år siden hørte jeg en annen «artist» si at «ingen liker henne», med ettertrykk. De var bekjentskaper, ingen tvil om det, noe jeg senere også fikk bekreftet. Men dette betyr ikke at hennes grunnholdning faktisk lever i beste velgående, blant høy som lav, ja, denne avstumpede grunnholdning ser tvert imot til å feste seg bare mer og mer og da som en selvinnlysende sannhet vi alle må bøye oss for og tilbe.
Vi er inne i en forvirringens og oppløsningens tid, ingen tvil om det, og verre skal det bli. De gir seg aldri disse som handler på vegne av retten og sannheten, uten hverken metafysisk, etisk, juridisk eller faktisk fullmakt fra dem det burde angå og gjelde, slik de så blindt ser det.
De har tilranet seg en autoritet de ikke har og en
legitimitet som ikke eksisterer. Det er selve sakens kjerne og
eksistensberettigelse, selv om den undertrykkes med de meste ublu og nedrige
metoder og midler.
I dag sikrer man seg dominans på «emosjonsmarkedet» og de
«servilt betingede korrekte emosjoners» marked, et marked som er mer nådeløst
enn kanskje noe kongedømme av «Guds nåde» noen gang har vært. Vi har nå et
stort og eneveldig Maktmedia som ingen nåde viser og som er mer ensidig og
overflatisk enn noen konge og noe hoff noen gang kom til å være. Fordi den gang hadde man tross alt Gud over
seg, i dag har vi bare «dikterinner» å holde oss til og bli dømt, forsømt og
fordømt av.
Selvsagt kan det jeg tenker og skriver her kritiseres for å være noe i meste laget «oppblåst», arrogant, nedlatende og – for pompøst og svulstig, og, kort sagt, helt i utakt med tidens takt og tone.
Jeg legger hodet på blokken, som de sa, de gamle. Jeg blir
beskylt for å drive med billige hersketeknikker. Jeg ser for meg stormen i
vannglasset. Jeg ser for meg «toppen av isfjellet. Og med islam innlemmet og
høyst agensielt virksomt og fremadstormende gjennom hele stykket og i alle
detaljer. Det runger et taktfast «Allah hu achbar» i våre gater. Ingen rasister
her, nei …
Summa: Den rettslig frikjente mannen ble fordømt der og da fordi han for det første kun hadde fortalt sin historie. Den vakte altså i seg selv k oppstyr og kvalme, først og frem i «dikterinnens» eget emosjonelle forsvarsverk – det var kanskje sterkt traumatisert fra før. Nå var tiden inne til å vise for omverden hvor moralsk hun var og ikke bare hvor korrekt følsom hun var. Det var tid for objektive standarder og de fant hun altså i sitt eget hode.
For det andre ble han fordømt og nedsablet fordi det var en kvinne som faktisk burde ha vært hovedpersonen i dramaet, og ikke den frikjente mannen selv, en kvinne som dessuten ikke var til stede der og da!
For det tredje kunne man peke på det faktum at kvinner gjennom historien systematisk var blitt undertrykt og dessuten at «venstresiden» alltid hadde hatt rett. Kvinner burde med andre ord frifinnes summarisk; menn summarisk fordømmes.
Det var på denne tiden det var blitt comme-il-faut og et kategorisk imperativ å mistenke mannen, som sådan, og menn spesielt, og fordi det i seg selv var en dyd og et ideal å rette seg etter. Forakt og fordom ble selve moralens essens og grunnlag.
Deretter fulgte det mer rene hat, og mannehatere gjo0rde sitt inntog i styrer og utvalg og emosjoner ble den viktigste komponent i de fleste «frigjøringsbevegelsene», faktisk world-wide.
Emosjonene bestemte hva som var rett og hva som galt. Det
innebar muligheten for permanente kupp og vedvarende seire, både politisk og
sosialt. Alt ble politikk, til og med lakentjenesten, ikke bar oppvasken og det
var skittentøy overalt hvor det fantes et mannebein. «Might was right». Og “no pardon”, takk.
Under nihilisme er alt tillatt.
Hvordan kunne mannen forsvare seg? Svaret er klart, ja,
opplagt: Han hverken kunne eller ville, han evnet ikke, torde ikke – og det var
like bra! Jo friere kvinnen ble, jo bedre for mannen. Hun kunne jo begynne å
jobbe for ham. Det ble færre barn å ta seg av. Pillen var på moten, abort lett
tilgjengelig. Å ha sex ble sett på som likeverdig med dette å ha rett på å drikke
et glass vann når man var tørst, når og hvor det nå enn måtte passe. Var
kvinnen fri, var hun også fritt vilt, men det var det ingen som åpnet munnen
om, spesielt ikke blant de fremadstormende. Mannens verste frykt var å bli bundet,
nå slapp han å love troskap. Å slippe troskap, ble ansett for å være et
legitimt behov, som måtte tilfredsstilles. Det ble faktisk suspekt å forestille
seg troskap for man ville jo aldri klare å leve opp til forventingen, uansett. Avhold
– fra løfter - ble dermed ikke bare en norm, men også en lov, for de priviligerte,
og alle skulle jo etter hvert bli like priviligerte, man ville kaste av seg
alle former for privilegier, universelt. Men det kunne bare ikke skje uten først
å kue mannen, eller bevisstgjøre mannen, som det het - som trodde han var den
nye keiser som styrte på evig konsensus og fullstendig uten tvang. Det het at
ærlighet varer lengst.
Men det får nå så være; slik hører med til «tidens tann», og livet er fortsatt kort, brutalt og ensomt:
Thomas
Hobbes: Thomas Hobbes: ‘Solitary, poor, nasty, brutish, and short.
Og,
ukjent: 'Red in tooth and claw'?
Og som
Shakespear skriver: Life's but a
walking shadow, a poor player,
That struts and frets his hour upon the stage,
And then is heard no more. It is a tale
Told by an idiot, full of sound and fury,
Signifying nothing.” Macbeth
Nettavisen: Prost Kristin Moen Saxgaard var en av motdemonstrantene under Sian-markeringen i Hønefoss.Tømte plassen for folk - tilbake sto et fåtalls Sian-tilhengere alene på torget.
… I Hønefoss valgte motdemonstrantene en helt annen taktikk. De forlot plassen. Og i løpet av få minutter var det kun fire-fem Sian-tilhengere som sto igjen, i tillegg til politi og journalister.
Les også: Sian-demonstrasjon i Hønefoss: Motdemonstrantene forlot plassen og sang «Barn av regnbuen»
Prost i Ringerike, Kristin Moen Saxgaard, er den som initierte gangen.
- Nå skal vi samle oss og gå i et lite 17. mai-tog for å markere at vi ikke hører på dem, sier hun til Nettavisens reporter på stedet.
Prosten forteller at hun er tilstede fordi hun ønsker å støtte de som krenkes gjennom det som blir sagt av Sian.
- Og at vi tar avstand fra det de sier, for det er ingen
hold i det. Det er ingen sannheter. Jeg som prost tenker at religionsfriheten
ikke tas på alvor i det her, sier Moen Saxgaard,
Barn av regnbuen - nb: Se under ...
En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve.
Hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
Og en frodig jord.
Noen tror det ikke nytter.
Andre kaster tiden bort med prat.
Noen tror at vi kan leve av
Plast og syntetisk mat.
Og noen stjeler fra de unge
Som blir sendt ut for og slåss.
Noe stjeler fra de mange
Som kommer etter oss.
En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer?
Sammen skal vi leve.
Hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
Og en frodig jord.
Men si det til alle barna!…
Sluttord:
Bondeopprøret – under reformasjonstidens «uropa - hadde sitt episentrum i landsbyen Allstedt ti mil vest for Luthers hjemby Wittenberg. Her preker Thomas Munster, landets kanskje mest opprørske prest. I et brev har han forkynt at tiden er inne for «Antikrist».
Med «Anti-krist» mener Myntzer at dommedag står for døren – og at adelen står i veien for bøndenes forsøk på å nå Gud før den siste dag opprinner.
Myntzer talegaver er så effektive at han har fått Allstedts bønder til å ta saken i egne hender. I 1524 brente de ned er pilegrimskapell, noe som fikk den lokale fyrsten til å innkalle Muntzer til en høring med regionenes mest mektige menn. Predikanten tok ordet:
«For et syn – ål og slanger sammen i én stor umoralsk haug» tordnet Muntzer. «Mine høyt estimerte regenter av Sachsen: Søk øyeblikkelig Guds rettferdighet og kjemp for evangeliet».
I løpet av vinteren 1524-25 utgir Myntzer flere smedeskrifter ot Luther, som han kaller æreløs og Doktor løgn. Og i februar 1525 beslutter Myntzer seg for å «slå med neven».
Sammen med sin menighet danner han en hær kalt «Guds evig hærskare» som skal fremskynde dommedag ved å nedkjempe adelen. Hærens banner er hvitt med en regnbue og mottoet: «Guds ord vil evig bestå».
Det oppropet er for mye for Luther, som sender er brev til Sachsens adelige: «Jeg har forstått at denne sjelen ikke vil holde seg til ord, men truer med neven og samler en styrke mot verdslige autoriteter og starter en verdensrevolusjon».
Marthin Luther har mektige forbundsfeller i Sachsen så Myntzer
velger å fordufte. Han forlater kone og barn i Allstedt og i ly av natten
flykter han til byen Myhlhausen der han igjen finner en menighet med stor
opprørsvilje.
Obs: Myntzer ble ikke for lenge siden hyllet som en av
revolusjonens forløpere av det kommunistiske DDR. (Blant protestantene ender
Myntzer som en foraktet despot – bare kommunistpartiet i DDR hyllet ham som en
sann revolusjonær som kjempet for arbeiderklassen og fikk ansiktet sitt på
fem-mark-seddelen i DDR). (Utdrag bygget på artikkel i Bonniers blad Historie,
uvisst hvilket årstall og nummer).
Og: Regnbuen finnes ikke i Koranen. De to syndeflodsberetningene
i Koranen og Bibelen er svært ulike. Hva nå de muslimske rabulistene fikk vite
at prosten faktisk ga et råd basert på Bibelen og ikke Koranen`? Det er jo et
opplest og vedtatt faktum hos dem er at Bibelen er tuklet med eller forfalsket.
Muslimen kan derfor med den beste samvittighet bruke kristendommen og Bibelen
mot kristendommen og Bibelen. Og prosten har støttet dem i dette.
Men se denne:
The rainbow. as a symbol of spring and rebirth, the rainbow represents the union of human and cos-mological dualisms: masculine-feminine, earth-sky, fire-water, hot-cold, matter-light. in the maghrib (Northern africa), the rainbow is known as the “wife of rain” (al-‘arussat ash-shta) or the “arc of the prophet” (al-qaus an-nabi). an ancient arabic legend appreciates it as the “belt of Fatima, the resplendent” (606–632 A.D.), the fourth daughter of mohammed.The Earth. the Qur’an alludes to the …
Og se denne: Christians who support gay marriage
might like to consider the marriage equality activism of their forbear Nero.
Nero
married three men, Sporus, Doryphorus and Pythagoras. As described by Seutonius
and Tacitus:
"[Nero] had a boy named Sporus castrated and tried to transform him into an actual woman; he married him in a regular wedding ceremony, with a dowry and a bridal veil, took him home in front of a great crowd, and treated him as his wife. A witty remark that someone made about this is still circulating: that human kind would have been well off, if his father Domitius had had the same kind of wife” (Suetonius, Nero 28-29).
https://lonestarparson.blogspot.com/2016/04/nero-rainbow-emperor.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar