Redaktør Tarjei Gilje "dobbelt korrekt"?

Mennesker har selvsagt full adgang til å tro på de vil og formulere troen sin på den måten de synes best. Man får tolke og utlegge tekster, mennesker og ting som man vil og så kan man enten bli eller forlate kirken eller menigheten, når tolkningene ikke lenger stemmer med den enkelte troendes virkelighets- og verbalforståelse og verdisyn og psykologi for øvrig.

Slik bør det i hvert fall være.

Hver menighet og hver kirke har sine egne koder og spilleregler for sosial adferd. Man lystrer ord og befalinger og disse utformes gjerne som korte fyndord, slagord og trosregler og trosformularer. Mye er underforstått og aldri helt ut tilfredsstillende forklart, så klart.

Enhver organisasjon har sine egne symbolhandlinger og sitt «eget språk». En menighet eller en kirke – eller en sekt eller en cult for den del – har sitt eget språk som går utenpå det «vanlige» og «dagligdagse» språket kulturen rundt fører.

Når det kommer til Gud, kan det være vanskelig å forklare hva og hvem man mener er Gud. Det er derfor nødvendig med dogmer og doktriner som skal tilfredsstille de som har en hang mot tankeklarhet og logikk. I kristendommen sier man at man har Den Hellige Ånd at denne kommer den troende og hans forsamlingen til hjelp.

Ikke noe å si på dette, selvsagt. Det skulle bare mangle. Problemet oppstår når man begynner å  «reifisere» eller objektivere ånden og lager den til en husgud eller husguder eller symboler som gjør det lettere å få tilgang til selve budskapet. Sakramentene er slik sett – men bare slik sett - synlige ting oppfattet og trodd på som tegn på en usynlig virkelighet, hvor troens objekt befinner seg, før den påkalles og den selv innfinner seg, fordi den selv har lovet og befalt det, og for Han vil det. Ikke nødvendigvis fordi den troende selv befaler det, uavhengig av behovets styrke.

Slik er det også med Den Hellige Ånd for mange. Man snakker om den – DHÅ – som om den var en ting eller en substans man kunne nær sagt ta og føle på. De mer følsomme eller følsomt troende, som gjerne vil fremstå som lærde og dype, vil si at de selv, i egen person, noen ganger kan høre «suset av ånden» og dermed få et bevis på at den er «til stede» (fordi den jo flyr hvor den vil!).

DHÅ er med andre ord en «størrelse» som enten viser seg eller ikke viser seg, som lar seg høre eller ikke lar seg høre, nærmest på måfå, men like vel alltid etter mye bønn og påkallelse, skal vi tro noen troende. Tungetale bringer den troende i direktekontakt med Ånden, sies det.

Og ofte vil det da komme an på om den troende kan bekrefte dette besøket, på akkurat det og det tidspunktet, blant de og de mennesker – som gjør alt rett og som tilrettelegger alt helt korrekt, for slik å gjøre det lettere for DHÅ å virkelig komme på besøk.

Mange troende vil imidlertid aldri høre «suset» fra DHÅ, uansett forberedelser, uansett hvilke påkallelser eller bønner man retter til Ham, for Han er Gud, akkurat som DHÅ er det, ifølge troens dogmer og doktriner – og skriften selv. Det virker som om de som ber om «suset» ønsker å fremstå som mer hellige enn andre kristne, som hverken tror på tungetale eller «Åndens» sus, men som like fullt er kristne fullt ut og troende like fullt.

Redaktør Tarjei Gilje hører til dem som enten «hører suset» eller ønsker at flere skal bli i stand til å høre det. Se Dagen lørdag 29. mai d a. s35.

Det virker imidlertid som om Gilje selv ønsker å utgjøre susen. Han viser til et par mennesker han tydelig har stor respekt for, og det er disse som har gjort ham oppmerksom på at vi trenger mer ånd og at vi trenger å høre «susen». En av dem sier: «Det er ikke misbruk som er det største problemet (i den pinsekarismatiske bevegelsen), - det er manglende bruk». (Han må her mene «bruk» av Den hellige Ånd).

Gilje siterer også en pioner i Filadelfia Kristiansand i 1910: «Det høres en susen av pinsen på ny».

Men han advarer: DHÅ må aldri reduseres til en slags DJ (discjockey?), en trubadur eller en selvhjelpsguru. Se vår artikkel om selvhjelp ... her. Hans oppgaver er ikke å skape god stemning, skriver Gilje.

I en annen sammenheng skriver Gilje: om når Gud blir en sekundant. Vi skrev der følgende om Giljes oppfatning av DHÅ som sekundant, her i et lite utdrag:

… Gilje bruker altså «sekundant» om Talsmannen, trøsteren, den som forsvarer oss, ja, Talsmannen er faktisk Gud selv, og så synes Gilje at det er fantastisk med en sekundant, som et lødig bilde på Den Hellige Ånd! Joda, ja men sa jeg fantastisk. Jeg tenker på et fantom, en nifs illusjon, kanskje i form av en høyst legemlig sekundant. En hjelper, en beundrer. En endimensjonal homo adorans.

Og så tenker jeg: Trenger Gilje en som står der og teller sekundene for ham og heier ham frem fra sidelinjen? Vel, i så tilfelle: Fantastisk. Gilje tenker vel helst at det er andre som trener sekundanter, ikke ham selv, selv om noen burde ta mot til seg å hjelpe ham litt frem, mot et høyere mål enn å skaffe seg en sekundant, en som bistår ved dueller, og som helst ser sin helt bli et offer, fordi jo offeret selv valgte å bli et – mulig – offer.

Har du en sekundant, trenger du ikke Den Hellige Ånd, Parakleten, selve hjelperen, nåde-begunstigeren. Her trår Gilje inn som en høyst uelegant, frekk og nærmeste bevisstløs sekundant, kanskje i selvpåført sjokk, for anledningen, et sjokk han antakelig opplever som et kall, fra sin sekundant. Han mener også at du trenger en sekundant, men trenger du Den Hellige Ånd? …

Gilje skriver nå videre, rivende ferskt, i Dagen 29.05.21, altså: 

Jeg er ikke sikker på hvordan denne susen høres ut, den kan kanskje høres ulik ut på ulike steder og til ulike tider. Men i hvert fall skulle det være en naturlig bønn for oss at en sluk susen skulle kunne høres også her. At Den Hellige Ånds skulle få så fritt spillerom blant oss at vi fikk bekjenne vår manglende tillit til Gud og vår menneskefrykt, og at vi i stedet kunne bli fylt med nye frimodighet på vegne av evangeliet om Jesus Kristus, tolleres og synderes venn.

… Og frimodighet, det kan trenges – ikke minst hos oss, hvor forlegenhet og frykt ser ut til å kunne lamme mer og mer kristent engasjement.

Vel, frimodighet og frimodighet, fru Blom, sier vi.  Gilje ville kvitte seg med en prest fra sine spalter, en prest som refererte til «det skrevne ord». Før lyset går, i Dagen? Ikke mye frimodighet å spore der, nei, hjeller mye menneskefrykt.

I samme utgave av Dagen som nevnt ovenfor, finner vi noen andre og kanskje oppklarende uttalelser relevante for Giljes behandling av «presten» vi nevnte over over.

Gilje skriver: «Men de som kaller seg konservative trenger opplagt å utvikle både en tilnærming og et språk som gjør dem bedre i stand til å kommunisere med sin egen samtid uten å gå på akkord med det kirken gjennom historie har sett på som gudegitte rammer».

Her ser Gilje ut til å sanksjonere den presten han har skydd som pesten, for å si det pent, ved å slette et innlegg, hvor presten jo tenker konservativ og nettopp ikke går på akkord med det kirken til nå har forfektet og trodd på, ut fra Biblenes egne ord. Presten er med andre ord satt på index samtidig som han oppfordres til å stå på sitt konservative standpunkt. Det mangler bare at presten innynder seg ved å søke om syndsforlatelse og gjøre bot overfor «papa» Gilje, «little big man», for at han ikke «har utviklet en tilnærming og et språk som gjør ham bedre i stand til å kommunisere …. «.

Vi ser her nok en gang at det er «etiketten», estetikken og prosessene Gilje er opptatt av. For meg fremstår Gilje like mye som en posør som en dekoratør. For han tør ikke annet. Han rir to ville hester samtidig; hester han forsøker å blidgjøre ved å innynde seg like mye med begge. Det kan lett føre til at man får en uvane med å snakke alle bak ryggen. Mest trolig ender det med at han gir helt etter for feigheten og lar fromodigheten fare, selv om han må foregi å bli bare mer og mer frimodig og mindre og mindre servil. Og mindre redd. En ganske uspiselig, men selvpålagt skvis eller tilstand å befinne seg i, må jeg si. En mer eller mindre delikat «delt personlighet» - på grunn av feighet og frykt, og manglende frimodighet (som han etterlyser, så sårt, så sårt)? 

Han skriver at «stemmeleiet i debatten kan være avgjørende»! Han er interessert å lodde «samtaleklimaet», som han skriver.

Selv stiller han seg som en skygge av en journalist – utenfor. Han foretrekker et «utvendig» forhold til det hele og ser ut til å være vel tilfreds nettopp i den rollen, den meste intetsigende rollen han kan innta, som kristen.

Han skriver også: «Teologien er lite verdt hvis den ikke tåler møtet med et levende menneske!».

Hva i all verden er det han mener, mon tro?For øvrig ser det ut til at Gilje både liker og ikke liker å skrive, og å mene det han mener ved ikke å mene det han mener, så hvor står han? Sitat: «I den aktive kristenheten for øvrig er det et stort flertall for å opprettholde forståelsen av ekteskapet mellom mann og kvinne som en gudgitt ramme for samlivet».

Er Dagen blitt helt schizofren? Fra en leder i avisen 26. mai 21 finner vi følgende kraftsalver, og lederen er som kjent anonym, men antakelig ikke skrevet av Gilje:

Med sin nye bok tar pinsevennen Terje Hegertun det endelige steget over i liberalteologenes rekker.

Vi har hørt det før, alt sammen. Den teologiske debatten om homofile ekteskap er full av denne typen argumentasjon. Devalueringen av bibelordene. …

… ingenting av det Terje Hegertun skriver i boken «Det trofaste samlivet» verken nytt eller originalt. Vi har etter hvert blitt vant til alle disse som vrir og vender på Skriften for å få den til å passe med sine egne forhåndsdefinerte liberale meninger.

… Det eneste som er en smule oppsiktsvekkende er altså hvem det er som skriver alt dette …

… I takt med klatringen i den akademiske karrierestigen har Hegertun imidlertid beveget seg stadig lengre bort fra sitt teologiske utgangspunkt.

… Den utviklingen har vært tydelig en stund, men det er altså med sin nye bok at han utvetydig plasserer seg i den liberalteologiske leiren.

Hegertuns teologiske havari er likevel et forvarsel om at neste slag om samlivsteologien kommer til å stå i norsk frikirkelighet.

Vi tror ikke Hegertuns bok vil få noen særlig betydning verken for pinsebevegelsens eller Frikirke-Norges posisjon i disse teologiske spørsmålene. Hegertun har i dag ingen verv i bevegelsen og hans posisjon er altfor perifer.

I tillegg er pinsebevegelsens ledelse med Øystein Gjerme i spissen altfor tydelig i sitt ståsted. De holder fortsatt oppe det som har vært selve adelsmerket for Pinsebevegelsen helt fra grunnleggeren T.B. Barratts tid, nemlig at Skriften skal betraktes som den høyeste og eneste autoritet for kristen lære og liv.

Hegertuns teologiske havari er likevel et forvarsel om noe vi har hevdet lenge: Neste slag om samlivsteologien kommer til å stå i norsk frikirkelighet. Man må ikke tro at utydelighet i disse spørsmålene er et særproblem som kun gjelder det som tidligere var statens kirke, de som angivelig må tilpasse seg den til enhver til gangbare folkemeningen for å sikre sin finansiering.

Om manglende frimodighet og mye frykt, for øvrig, legger vi her nå ved et tidligere innlegg, skrevet av en navngitt person hvis navn ikke er tatt med her. Innlegget skulle tyde på at frimodigheten faktisk er en mangelvare, slik Gilje antyder, men uten å nevne sin egen manglende frimodighet, og sin egen frykt i forhold til f eks islam og hvor forholdet her blir alt annet enn frimodig, forholdet baserer seg selvsagt på menneskefrykt og manglende forståelse av hva det betyr å «prøve åndene», 1 Johannes 4:1: Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden.

Noen lærdom å trekke av dette? Vel, der man lider under menneskefrykt, følger det et inderlig behov for å innynde seg – det ser ut til å ligge en naturlov i dette. Sagt på en annen måte: Er man først opportunist nok – objektivt sett – til å servilisere seg for å opptre emosjonelt korrekt, da er man et «servilt betinget emosjonelt korrekt menneske» og jeg kan også tillegge: En hypermagiker, en term jeg har forklart andre steder på bloggen.

Jeg ser konturene av menneskefrykt og behovet for å innynde seg innad i redaksjonen i Dagen. Den som innynder seg mest tydelig og konkret overfor den liberale fløyen av «kjønnsdebatten», er antakelig da Gilje. Samtidig innynder han seg også overfor den andre fløyen.

Dette gjør redaktør Gilje til «dobbelt-korrekt» - en stor innynder, med andre ord. En hypermagiere som snakker med to tunger.

Så over til en litt eldre sak, hvor alderen ikke skjemmer «noen», fordi her snakker man om noe nær dette å være evig ung, eller blåøyd, overfor islam og islamkritikke:

Lar norske, kristne, redaksjoner seg presse av islam?

Hvor dypt stikker frykten for islam i norske redaksjoner? Mer presist: Hvor dypt stikker uroen i visse kristne redaksjoner? Og hvilket utslag gjør så denne frykten og denne uroen? Vel, i noen sammenhenger medfører den svært ubehagelige konsekvenser for de som står utenfor, men som blir invitert inn på redaksjonenes debattsider, jeg tenker her på Vårt Land og på Dagen.

Det viser seg at det foregår en durabelig og heller ufin maktkamp i disse redaksjonene om hva som kan tillates og hva man forkaster, om hvem disse vil ha «innafor» - i den tilsynelatende «varmen» -  og de som støtes ut i kulden. Og her vises ingen nåde, ja, man lar seg til og med presse utenfra, for at man selv skal kunne fremstå som moralsk høyverdige og uangripelige, både utad og innad. Bunner det hele i frykt, kort og godt? Og hva bærer i så fall denne frykten bud om for fremtiden? 

Det synes å være etablerte visse koder eller rammer som ikke må overskrides, dette til tross for at invitasjonene til å skrive innbyr til «åpent ordskifte», eller hvordan man nå enn formulerer det. Man vil så gjerne fremstå som romslige demokrater, som veldig liberale og forståelsesfulle, man bedyrer å forsvare ytringsfriheten og mangfoldet, ja, man fremstiller seg selv som toleransens sanne beskyttere. Eller toleransens apostler.

Men «toleranse» da bare med store forbehold, forbehold som viser seg i praksis ved at man nettopp ikke tåler toleransen, mangfoldet, liberaliteten og meningsulikheten. Det viser seg imidlertid at redaksjonene er mer interessert i å beskytte sine egne interesser og mer eller mindre gode både individuelle preferanser og preferanser knyttet til den «gruppe» man står i, gruppepreferanser. Man foretrekker å la seg styre av «gruppepress» fremfor å åpne for og uredd ønske velkommen mangfoldet og reelle meningsulikheter.

Det går ofte slem prestisje i dette alltid å måtte å forsvare sin egen «godhet», ens egne posisjoner i diskursen, posisjoner som er alt annet enn liberale, men som fremstilles som nettopp det: Liberale. Man vil ikke besudle seg med meninger, temaer og innfallsvinkler som de frykter kan undergrave den moralske høyborg de selv tror de sitter i og føler seg «utvalgt» til å forsvare, så å si med alle midler. Noen vil simpelthen ikke se poenget i at de som ivrigst påstår at de er tolerante ofte ender i intoleranse, at de som sverger til det liberale ofte blir totalitært illiberale. 

Redaksjonene kan med andre ord beskyldes for å innta posisjoner som står i direkte motstrid på hvordan de beskriver seg selv i sin prektighet. Og dette kommer for fullt til uttrykk på alt som kan lukte av islamkritikk, og da mener jeg saklig og betimelig islamkritikk.

Det synes å ha etablert seg en underforstått felles lojalitet mellom redaksjoner om hvor grensen for «det akseptable» kan gå, redaktørene serviliserer seg overfor hverandre, og skjermer og verner hverandre mer eller mindre bevisst. Det virker som om de har inngått en usynlig og hemmelig pakt om hvem de skal like og hvem de skal forkaste. Det er som om de har etablert et laug eller et kartell, et slags godhetskartell hvor bare de som følger den rette linjen kan aksepteres eller støttes.

Redaksjonene foregir selvsagt å stå fritt i forhold til hverandre, i praksis relaterer de til en felles tilsynelatende vanntett moralsk plattform, en helt spesifikk etikk som ikke tåler å bli motsagt eller utfordret. Som oftest gjør de seg helt unødige bekymringer. De reagerer på instinkt, ikke bare overfor selve innholdet i artikler og innlegg de finner farlige eller ubehagelige, nei, de synes å kunne registrere «støy» der det intet støye er å høre, kritikkverdige intensjoner der de ikke finnes. Ja, de synes å være utstyrt med en egen evne til også å se farlig motstand også i selve utformingen av eller estetikken i det som skrives. Slik sett kan det som er over middels godt formulert ses på en trussel. Det kan skyldes genreblindhet, men bunner mistenkelig mye i en «jeg er bedre og mer høyverdig enn deg» tilnærming.

Spesielt og tydeligst kommer gruppedynamikken til syne når saken gjelder viktige og pr-kåte samfunnstopper på en eller annen måte er involvert i saken som analyseres og beskrives. Da spisser redaksjonene ørene. Det har vist seg at når det gjelder spesielt én samfunnstopp, så er man så til de grader oppsatt på å beskytte denne personen at de til og med ikke tar høyde for at denne personen selv ikke har bedt om spesialbehandling. Og spesielt ingen særbeskyttelse. Etter min mening inkriminerer da redaksjonene seg selv og det mandat de selv har satt seg, bl a å drive folkeopplysning og invitere til «åpen» debatt og slik bidra til å styrke demokratiet på prinsipielt grunnlag. I stedet lukker de seg inne i seg selv i den tro at de handler mer etisk høyverdig enn dem de stenger ut og knebler – for alltid.

Redaksjonene tror i slike tilfeller at de er i sin fulle rett når de avstår fra å gi gode begrunnelser for sine utestenginger eller avvisninger av artikler eller innlegg som er klart aktuelle og helt klart relevante i angjeldende situasjoner. Redaksjonene vet at de kan regjere – herse - suverent. Og: Det hjelper nemlig ikke å ta slike saker opp med pressens eget «faglige utvalg», hvis oppgave det er å fatte vedtak om brudd på Vær Varsom Plakaten som skal beskytte publikum fra misbruk fra pressens og medias side. Og dette vet redaksjonene. De kan derfor ture frem som de vil uten å måtte tåle det ubehag det er å bli konfrontert med helt urimelig og dårlig behandling fra folk som mener seg misforstått eller angrepet på uriktig grunnlag. PFU behandler ikke saker om ufin behandling på avisenes nettfora, det ligger utenfor PFU’s «jurisdiksjon».

Når redaksjonene så nedlater seg til å begrunne sine handlinger og meninger rasjonelt og i den utstrekning de finner grunn til å begrunne sine beslutninger i det hele tatt, så kan disse begrunnelsene ta form av direkte personangrep på «klageren» uten at klageren har mulighet for å bruke den tilsvarsrett som media ellers ser seg bundet av. Slike begrunnelser kan komme i form av ville påstander og beskyldninger som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver, part i «saken» eller ikke. Her er det «redaktørens» subjektive meninger i full prakt som slår igjennom, han kan ikke stilles til ansvar, han kan gi seg selv rett om han aldri så mye tar helt feil. Den utestengte sitter igjen forsvarsløs og med et stempel på seg som han ikke engang får mulighet til å forsvare seg imot. Særlig ille er jo dette hvis «redaktøren» så lar personangrep blir stående på avisens forum uten at den utestengte har noen mulighet for å forsvare seg.

I eksemplene nedenfor vil det også fremgå at redaksjoner kan la seg presse av individer som gjerne vil fremstå som «godhetsapostler» til å ta beslutninger redaksjonen selv ikke ville ta. Når det er kommet så langt, er det neppe en overdrivelse å si at redaksjonen har latt seg styre av et slags klamt «godhetstyranni» som de selv ikke er i stand til å gjennomskue funksjonen av.

Det lover ikke godt når redaksjonen selv påstår seg å holde ytringsfriheten «hellig» og når de forsøker å overbevise om at de selv ser på det som sin primære oppgave å beskytte denne mot autoritære strømninger og krefter. Som vi er blitt gjort oppmerksom på av professor Terje Tvedt, ser denne linjen og dette bevisste valget ut for å hjulpet frem nettopp ekstremistiske, islamske krefter, ved å underkommunisere analyser og kritikk av islam, ironisk eller tragisk nok som et forsøk på å drive folkeopplysning som et bidra til forsvare av den judeokristne og greske tradisjon vi sogner til her i landet. Om dette kan skyldes islamofobi, - en forskrudd og antikvert term, for øvrig - skal jeg ikke si noe om, men at redaksjonene i all for stor grad har latt seg forme av frykt enten for aktivt å risikere å fornærme noen eller for selv å bli fornærmet, synes nokså opplagt. I seg selv er dette urovekkende, særlig for kristne redaksjoner som slik risikerer å bli oppfattet som feige apologeter for en annen tro enn den de selv hevder å fremme, ut fra irrasjonell frykt.

Nå kan redaksjonene pukke på sin rett og hevde – med rette – at det er redaksjonens absolutte og ukrenkelige rett til selv bestemme hva som kan komme på trykk på redaksjonene debattsider, og da bare redaksjonene selv, ingen andre.

I og for seg er jo dette et prima prinsipp, men går det etiske grenser for hva man kan tillate seg å foreta seg overfor deltakere som deltakere på debattsidene, hvis deltakerne ikke på noen måte kan siers å ha brutt hverken folkeskikk eller debattforumets egne retningslinjer?

Går det f eks an å utestenge på livstid enn aktør som ikke på noen som helst slags måte hverken kan mistenkes for eller anklages for å ha brutt vanlig etikette eller på noen måte kan fordømmes, utfryses eller straffes for å ha kommet med hatefulle, ærekrenkende, sårende eller diskriminerende ytringer?

Joda, dét går an og det blir gjort og intensjonen med denne artikkelen er nettopp å vise at det ikke bare går an som en muligheten, men at det også skjer i virkeligheten. Og at det ikke bare gjelder Vårt Land, men også Dagen. (Står vi her overfor det jeg kan kalle et "menings og holdningskartell? Et dydskartell?)

Innlegget her vil forhåpentlig vise at når det kommer til kritikk av islam, så er det ikke lite frykt og irrasjonalitet ute og går. Det råder en indre usikkerhet, ser det ut for, man mangler elementært nok klare standarder for god og produktiv oppførsel, man klarer ikke å tolke det nye nasjonale og kontinentale paradigme som er i ferd med å forme seg i Vesten i dag, som en følge av … ja vi vet hva.

Det virker som om redaksjonene lever på en nåde utenfra, ikke «ovenfra», fra den noe spesielle og snevre nåde som konsensusen i samfunnsdiskursen i de mest toneangivende redaksjonene pro tempo - og gjerne helt ad hoc - trekker på og lever av. Dette kommer jo da også frem i professors Terje Tvedts bøker. Han peker på at redaksjonen i Vårt Land har vært svært så sparsommelig hva angår islam og kritikk av islam.

Det må her også nevnes at det begynner å bli flere eksempler på at «redaksjoner» av ulike slag ellers i samfunnet og nærings- og arbeidslivet sensurer bort stemmer ved å si opp arbeidsforhold på svært tynt grunnlag. Jeg skal ikke nevne navn, men det fins flere konkrete eksempler på skremmende holdninger fra visse arbeidsgiveres side. Næringslivet og organisasjonene synes å gå i takt når det gjelder ikke bare å være på vakt over «alternative» stemmer. Man synes å ha synkronisert seg i en slags kollektiv angst og utrygghetsfølelse for å slippe til og integrere disse stemmene. I stedet venter utestengelse og forsøk på isolering, ja, dehumanisering. 

Hva skyldes det? Det synes å ha vært bestemt fra toppen av det politiske og kulturelle hierarki at det eneste gode er minst mulig islamkritikk, ikke mest mulig berettiget og lettforståelig islamkritikk. Det synes som om det er ut fra ideologiske føringer fra toppen av og ned som konstituerer redaksjonene tanke- og holdningsunivers. I seg selv vitner dette om liten selvstendighet, liten vilje til kreativ tekning og manglende mot til å se realiteter, egenskaper som den frie presse alltid har strukket seg mot og tøyd seg langt for å virkeliggjøre, i sann demokratisk ånd. Men altså ikke nå. Nå skjer det omvendte. Redaksjonene ser ut for frivillig å velge å servilisere seg fremfor å bringe nye og gjerne utfordrende synspunkter og vinkler på tingene og alt det nye og ukjente som bringes til torgs. Man ser ut for å være mer redd for å miste sitt moralske ferniss, og dermed sin tradisjonelle maktposisjon tidligere generasjoner har kjempet frem, enn på fritt og selvstendig grunnlag forsøke å gi folk og lesere et bredere både teoretisk og praktisk grunnlag for best å kunne velge og tenke selv. Det sier seg vel selv at dette er et tapsprosjekt og sterkt kontraproduktivt sett i relasjonen til det levende demokratiet vi til nå har villet ha og som generasjonene før oss har jobbet for å realisere.

For det kan ikke flyte av kristendommen selv at islam skal skånes for saklig rimelig kritikk. Det må ligge politiske prioriteringer i mosen her, ikke religiøse, og dette kan så i sin tur resultere i sterke negative og demokrati-innsnevrende bidrag som kun tjener til å svekke kristendommen og den judeokristne tradisjon, til fordel for islam, (se under).

Man skulle ikke tro at dette var redaksjonenes primærhensikt, men i praksis, viser det seg, at altså redaksjonene faktisk går inn for å stryke islam på kristentroens bekostning. Det skumle med dette er at redaksjonene henger seg på en trend de ikke så lett kan vri seg unna, fordi det går prestisje i dette å ville gå i bresjen for «den rette og høye moral», slik redaksjonene i høye ordelag forsøker å beskrive seg selv.

Menneskelig angst og forfengelighet kan fort bli den eneste standard man har å rette seg etter, og da gjenstår at makt blir rett, og at sunn fornuft på sikt bare må oppgis. Resultatet er at man bidrar til å spre mistenksomhet og hat og nøre opp under konstruerte motsetninger og ytringer man gjør til stråmenn selv om ingen »stråmann» fins. Jeg tror det er lett å finne eksempler på dette, men må nøye seg med det jeg beskriver her artikkelen med 2 eksempler som utfyller hverandre og som kan bidra til å styrke de påstandene jeg nettopp er kommet med.

Jeg – her altså anonym - begynner med et innlegg jeg sendte til Dagens «åpen debatt». Innlegget ble umiddelbart slettet:

Jeg ser at Vårt Land nevnes som en av de avisene professor Terje Tvedt har kommentert. Tvedt går, som Vebjørn Selbekk nevner, igjennom omtalen av islam i lederartiklene i bl a fire norske aviser, blant annet Vårt Land i perioden 2002-2015. I Vårt Land finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam som religion eller politisk ideologi, som Selbekk skriver.

I seg selv er jo dette besynderlig, fordi avisen jo skilter seg selv som en kristen avis. I stedet er hovedinntrykket at avisen driver islam-apologi i stor stil og nærmest på prinsipiell eller generell basis, til fortrengsel for saklig og fleksibel islamkritikk.

Jeg vil her bare trekke frem ett spesifikt og konkret eksempel fra Vårt Lands redaksjon på hvor hårsår diskursen på dette området er, og kan være, og hvor uheldig reaksjoner på i og for seg helt kurante eller bagatellmessige forhold kan utvikle seg til pinlige eksempler på overreaksjon og dårlig behandling av enkelte aktører på denne arenaen. Eksempelet er ett lite et, blant mange, mange andre analoge tilfeller rundt omkring, en miniatyr av hva som skjer og hva vi har i vente.

Eksemplet kan tjene som kan bidra til å belyse hvordan en diskusjon relatert til islam kan utarte og hvor man da tyr til metoder for å isolere og ydmyke folk man ikke er enig med og hvordan man kan forsøke å styre debatten ut fra fryktbaserte motiver, dvs frykt for ikke å handle politisk korrekt.

Saken begynner med at nestformann i AP Hadja Tajik skriver en kronikk på avisens debattforum og hvor en aktør skriver et innlegg som tar for seg en del kritiske momenter i kronikken.

Dette innlegget ble etter kort tid slettet og reaksjonene fra avisens side illustrerte godt hvor irrasjonell, opphetet, uprofesjonelt, umodent og patetisk redaksjonen reagerte, dette desto mer som avisens Verdidebatt på ganske kort tid etter starten ble en yndet magnet og en tumleplass for mange typer debattanter, spesielt humanister og ateister. Disse benyttet anledningen for alt hva den var verdt til å kritiser spesielt kristendommen. 

Kjente personligheter, som f eks ateisten og terrorforskeren Lars Gule, var flittige bidragsytere til denne utviklingen.  En av de mest aktive var avisens egen «yndling», legen, forskeren og ateisten Morten Horn, som man ut fra aktivitetsnivåets omfang skulle tro hadde fri og uforbeholden tilgang til spalteplass når det måtte være og om hvilke saker eller agendaer det så enn gjaldt.

Tajiks kronikk gikk i korthet ut på at hun møter en kristen eldre, norsk dame og forklarer denne kristne hva hun selv tror på, dvs på hva Koranen dikterer om hvem Jesus er, om hva islam mener om oppstandelsen og treenigheten osv.

Som vi vet, tror ikke muslimer hverken på Jesu oppstandelse eller Guds treenigheten, snarere tvert imot. Treenigheten anses som et uttrykk for flerguderi, den største synd i islam. Tajik fremstiller den muslimsk Jesus som overlegen den kristne Jesus, og dette er det så et innlegg med kritikk av Tajiks kronikk tar opp.

Avisen erklærte selv uoppfordret og offentlig og på selve forumet, at kritikken av Tajiks kronikk lå «innenfor» det tillatelige. Moderator fant altså i utgangspunktet ikke noe å bemerke om innholdet i kritikken av Tajiks kronikk.

Men så kommer altså Horn inn på banen og skriver en bitende kritikk av personen og forfatteren av kritikken av Tajiks kronikk, et «tilsvar» som lett kunne oppfattes som ren mobbing spekket med direkte uredelighet og løgn, idet han konstruerer påstander som aldri ble hevdet i kritikken og da som grunnlag for å få forfatteren utestengt. «Tilsvaret» var sterkt subjektivistisk formet og fokuserte ikke på selve innholdet i kritikken. Kritikken var imidlertid rent teologisk fundert og kunne vanskelig oppfattes som noe personangrep på Tajik, selv om Tajiks personlige vri og måte å fremlegge sitt anliggende på ble berørt.

Hele «saken» illustrerte hvor betent og ampert atmosfæren kan bli nær sagt i alle miljøer hvor islam og saklig islamkritikk blir trukket inn i bildet, ikke bare i kirkelige miljøer, men også i redaksjoner og ellers i mange andre sammenhenger.

Det ligger en amperhet i tiden som lever sitt eget liv og som synes å tilta i takt med behovet for å etablere en individuell følelse av overlegenhet og selvsikkerhet – falsk eller ikke – og for å tilhøre «de god»e i kampen mot «de onde».

Det ble i flukt med dette, etter det jeg kan se, rett og slett foretatt et karakterdrap på forfatteren av kritikken. Horn truet dessuten – i avsky, og i åpne innlegg, med at han vil slutte å skrive i avisen hvis ikke forfatterens innlegg ble slettet og vedkommende utestengt for godt.

Horn mente at forfatteren hadde krenket Tajik personlig, til og med på det groveste, fordi han – merkelig nok og uten empiri – selv, personlig, mente at hun burde føle seg krenket. (Et klart sirkelargument og en like grov som usaklig bruk av «stråmann» og ikke noe som akkurat styrker tiltroen til Horns kvaliteter som lege og forsker).

Tajik selv, derimot, kom aldri med noe tilsvar til kritikken, hvor hun eventuelt kunne ha ytret seg om hvorvidt hun følte seg krenket eller ikke, hverken personlig eller for hennes meninger og utlegninger om kristendommen i hennes kronikk.

Horn kunne da heller ikke på sin side vise til noen uttalelse fra Tajik om hvorvidt hun føle seg krenket eller ikke. Moderator i avisen – Johannes Morken - kom da heller aldri med noen antydning om at kritikken i seg selv skulle gi grunn for Tajik til å føle seg krenket.

Johannes Morken etterkommer imidlertid Morten Andreas Horns krav og forfatteren av kritikken blir dermed utestengt på livstid fra å delta på avisens debattforum.

Det som er verdt å merke seg er at utestengelsen ikke kommer av avisens egne vurderinger angående innholdet i kritikken, men som en direkte følge av Horns utpressing, en «prosess» som i seg selv er et brudd på redaktørplakaten som forbyr redaktører å la seg presse.

Eksemplet over kan tjene til å illustrere og underbygge professor Terje Tvedt og redaktør Selbekk observasjoner og analyser.

Man kan trygt si at Selbekk har sine ord i behold når han skriver:

«Han (Tvedt) oppdager faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av Midtøsten».

Tvedt sier: «– Kirkens dominerende analyse av islamisme var at den ikke hadde noe med islam å gjøre, og at islam og kristendommen ble oppfattet som to alen av samme stykke, og hvor kritikk av religionen, også teologisk kritikk av islam, ble oppfattet som islamofobi, forteller historikeren til Dagen».

Det som her sies om DnK kan for så vidt også gjelde avisen Vårt Land, men da mer intenst og uforsonlig, og i bare mye større grad, en påstand dette innlegget skulle kunne bidra til å underbygge. Avisen utviste en klar tendens mot ikke bare å betrakte islam og kristendommen som to alen av samme stykke, men tvert imot slik at islam og islam-apologi ble gitt forrang fremfor forsvar for kristentroen i det store og hele, noe som var kritikkens hovedhensikt, ikke dette å krenke personen Hadja Tajik.

Avisen Vårt Land skulle derfor ha god grunn til å gå i seg selv, ta selvkritikk, innrømme sine flauser og sin mobbing og begynne på ny frisk, den morra den dag. Spesielt når avisen nå innrømmer at dens debattforum, Verdidebatt, nå har klart det «mesterstykke» å gjøre seg så irrelevant den siste tiden at debattredaktøren, Gjøsund, her forleden måtte utlove spesialpremier til kvinner som vil delta med å «heve stemmen» og skrive innlegg på forumet. Grunnen blir oppgitt til å være at forumet er blitt for mannsdominert og at henstillingen derfor er et forsøk på å heve debattnivået. Ateister og humanister som f eks Lars Gule m fl har trukket seg ut, ser det ut for, antakelig fordi de selv ikke har klart å bidra til å gjøre Verdidebatt til et attraktivt forum med plass for større bredde og dypere innsikt i hva diskursen bør fokusere på og dreier seg om.

En annen renommert aktør var Jørgen Anfindsen, som driver et eget nettsted og som riktig nok tror på Gud, men samtidig at Allah og den kristne Gud er identiske, i det han henviser til sin private tolkning pro tempo av den katolske lære.

Avisen behov for å fremstå som politisk korrekt og for unngå vesentlige problemstillinger - og sannheter så vel som løgn -  i dagens samfunnsdebatt, har med andre ord slått tilbake på den selv og blitt kontraproduktiv. Det tjener ikke avisen til særlig ære eller godt ettermæle. (forfattet av her anonymisert).

Ovenstånde tekst ble sent til Dagen og intensjonen var å få den inn på Dagens debattforum. Redaktør Tarjei Gilje avviste imidlertid innlegget. Slik fikk han vist sin store frimodighet.

Ikke rart at han ber om at DHÅ skal begynne «å suse for ham».

Det er ut fra dette ikke helt av veien å påstå at norske, kristne, redaksjoner lar seg presse av islam og islams misjon og at de gjør seg til redskaper for islam.

PS: Innlegget med kritikk av Tajiks kronikk i Vårt Land er blitt forelagt til vurdering fra en professor i filosofi ved UiO, fra en høyskolelektor i juss og fra en psykolog og fra en ingeniør fra Trondheim tekniske høyskole.

Ingen av dem finner at kritikken av Tajiks kronikk på noen måte kan være uegnet for publisering eller at kritikken kunne bli betraktet som krenkende eller sårende overfor Tajik. Høyskolelektoren sier sogar eksplisitt at det foreligger dårlig behandling fra VL’s side. De to andre sier det samme implisitt.