av Hallgeir Oppraak
Bloggen og
«diskusjonsforumet» Spikers Corner er en sak for seg og for så vidt en fremmed
fugl i det store nettet av presumtivt lignende fora, fora som en tid nå har
vist en unik evne til å få sitt ord med i laget i den større samfunnsdiskursen.
«Spikeren»
må imidlertid antas å ha liten innvirkning på den generelle debatten, dette til
tross for et ganske stort antall besøkende gjennom de siste decenniene, nærmere
2 mill, så vidt jeg forsto, sist gang jeg sjekket.
Det som er
spesielt for bloggen er, at redaktøren personlig blander seg inn i «dialogene»
mellom spesielt privilegert eller salig utvalgte aktører. Redaktøren, som jeg
ikke vet hvem er, er tydelig vis godt kjent in
personae med flere av disse aktørene. Sammen heier de hverandre opp og
heiser fanene i samlet flokk. De er blitt en så å si enstemmig flokk, bortsett
fra visse gjengangere som tillater seg uten forbehold å legge inn kommentarer
som ikke har noe med artikkelforfatternes anliggende å gjøre.
Flokken kjører
gjerne frem med lange rekker av bibelsitater; de lenker til høyst eksotiske
videoer med høyst spekulative bibelske perspektiver. Stedet er blitt et sted
for eksentriskere, vil jeg tro, og appellerer nok ikke til mer folkekirkelige
personer.
Hvilke
kristen tradisjon de står i, er ikke helt klart, men det aner meg at i hvert
fall Spikeren selv heller ganske mye mot en reformert tradisjon, kanskje
kalvinisme, eller en eller annen karismatisk strømning. Slik jeg ser det, gjør
redaktør Spikeren seg selv en stor bjørnetjeneste ved å engasjere seg så sterkt
og inderlig han gjør i de enkelte kommentatorers noe smalspektrede, ofte rent selvreferende
sjelsliv, mer eller mindre falske eller hysteriske anfektelser og deres skjære
dumhet, en dumhet som preger de fleste, men ikke alle. De sistnevnte er det
imidlertid få av.
At redaktør
Spikeren blender seg så frimodig med sine trofaste, kan angi en viss tendens
mot det sekteriske eller noe ytterliggående,
i negativ forsand, spør man meg. Dette understrekes kanskje spesielt ved at
stedet flere ganger har spurt forfattere som Nina Karin Monsen og Kjell
Skartveit om lov til å publisere deres artikler som er offentligjort andre
steder tidligere. I seg selv skulle dette borge for at stedet holder høy
kvalitet; men dette forsøples så til de grader av «kommentator-korpset» at det
i seg selv vil skremme nysgjerrige utenforstående bort fra ethvert forsøk på å
kunne bidra med noe positiv, konstruktivt og forstandig.
At redaktør
Spikeren beiler til og pleier kommentatorer på den måten han gjør, tjener bare
til å øke skepsisen for stedet generelt, for folk som kanskje helt tilfeldig
kommer forbi. Det blir ofte med snarvisitter, men ingen store visitater - og så
skjønner de fleste at herfra er det om å gjøre å komme seg ut så fort som bare
råd.
Jeg skjønner
slike innomstikkere veldig godt. Stedet er rett og slett ikke et sted å være.
Stedet oppfattes av mange som direkte useriøst eller faglig helt ute på
sidelinjen og som en prate for å prate
klubb. Visse forsøk på direkte sabotasje mot stedet er registret, og visse
selvrepeterende kverulanter har hatt nokså god «vekstvilkår», til tross for
redaktørens forsøk på å rydde opp. Redaktøren selv forstår kanskje ikke at det
kan dreie seg om sabotasje og skadefryd. Han er muligens mer opptatt å hanke
inn potensielle følgere.
Jeg skal i
denne posteringen forsøke å forklare litt om hvorfor, og om mine egne
erfaringer med stedet. Jeg får håpe dette kan oppfattes som et varsko, om ikke
annet.
De fleste kristne vokter seg vel for å være hyklere; de identifiserer seg i et
«konstitusjonelt» konsept der de – for guds skyld, som det heter - ikke kan
være «fariseeren» i lignelsen om Fariseeren og tolleren, se Lukas 18:9-14.
Slike kristne kan heller ikke tillate
seg å bli assosiert av Jante eller la seg styre av Janteloven. Å la seg styre
av Janteloven, er noe de overlater
til andre, uten å forstå at de dermed
selv utøver eller nettopp praktiserer Janteloven, en «lov» som de skremmes av
som de er dypt, inderlig og emosjonelt betinget, servilt, motstander av, se grundig
forklaring her . De skjønner ikke bumerangeffekten av Janteloven. De
evner ikke å ta poenget. Dette sørgelige faktum får meg av og til til å spørre:
Må man være intelligent for å være kristen?
Noen kristne ser ut for å foretrekke
og heie frem dumheten. På Spikeren finner vi mange slike mennesker, hvis man
bare tar seg litt tid til å kikke etter og lytte, og se. (Men ser her om
hvorvidt ateismen er intelligent: intelligenstest,
er ateister dumme?).
Mange av dem jeg vil kalle
grense-kristne, identifiserer seg ofte umiddelbart – i sin mangel på
selvinnsikt og selvforståelse – med «samaritanen» i lignelsen om den forslåtte
jøden og samaritanen. Luk 10. 25 – 37.
Det mange
kristne ikke forstår, er f eks Lignelsen om forvalteren som handlet klokt, Luk
13, 1-13 ff: Herren ga den uhederlige forvalteren
lovord fordi han hadde handlet klokt. For denne verdens barn ordner seg klokere
med hverandre enn lysets barn gjør. 9 Jeg sier dere: «Skaff dere venner ved
hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når
pengene tar slutt».
Johannes
Sløk kommenterer: Forvalteren er ikke noe særtilfelle som man
kan lære noe av, men det er mennesket selv i den situasjon det har bragt seg
selv i. Nettopp derfor blir historien lærerik. Den viser Jesu syn på menneskets
faktiske situasjon. Den er desperat.
Det fleste
kristne vil her anklage Jesus for ikke å være god, eller ikke god og kjærlig
nok. Hvis de her sa og tenkte at Jesus var god, ville de ikke kunne skilte med
sin «godheten», deres egen «godhet» ville ikke være godt nok, siden jo Jesus
godhet ikke viste seg, (denne lignelsen, etter deres mening).
De vil
umiddelbart anse seg selv som alt annet enn en «uhederlig forvalter», enda
Jesus selv fremholder den uhederlige nettopp som eksemplarisk. «De gode
kristne» gjør seg dermed «for gode»
for Jesus. De kan bare identifisere seg med den gode samaritanen og den
«rettferdiggjorte tolleren», som sto bakerst i templet da han ba, i motsetning
til fariseeren som sto fremst og tilsynelatende skrøt av sin prektighet, noen
enhver kristen selvsagt ikke skal gjøre, i og med at man da – tror man –
automatisk vil miste sin stilling som «rettferdiggjort» ikke bare,
relativistisk sett, overfor menneskene, men også evig overfor Gud.
De ønske å bli sett på og forstått
som «gode». De mindre gode, skal ikke angå dem og de gjør mye for å bevise at
disse ikke angå dem. Og en av måtene å få frem dette glansbildet avseg selv på,
er å desavuere eller forkleine de som de føler – eller «emoverer» – truer dette selvbildet, et bilde – et idol - som jo
identifiserer seg med prektigheten, anstendigheten eller «det korrekte» selv.
De gjør seg fromme ved å «de-fromme» og
forsøke å isolere eller fremmedgjøre personer som tillater seg å sette
spørsmåltegn ved det kosteligste de har, nemlig «kravet» på, ja, beviset på, å
være rettferdiggjort både overfor mennesker og Gud, og ikke minst i egne øyne,
i og med at de påberoper seg navnet Jesus som typisk deres frelser.
Og slik kan en kristen holde på, helt
fra barnedåpen av, gjennom stadig nye gjenfødelser gjennom livet helt til den
kristne dør salig i sin frelse, så lang fra salig
i sin synd det går an å komme, fordi de kristne deduksjon jo skal stå til
evig tid: Du er frelst. Du er god.
Og alt dette da i opposisjon til dem
som ikke er så gode. Som f eks islamkritikere og kritikere som kritiserer
kristne for å være unnfallende, utydelige, svake, «villet» servile eller opportunistisk
krypende overfor islam. De lever og dør i den tro at Allah jo kan være den samme som Gud, og at muslimene
følgelig kan bli frelst like mye, befriende og kraftig som dem selv, som altså kaller
seg kristne. Se
her om tidl biskop Skjevesland som mente at Allah kan være Gud.
Sike kristne har virkelig ikke
forstått hva kristentroen er, i høyden har de forstått bruddstykker og tatt til
seg den «kjærlighet» de selv faktisk skjenker Gud – ikke omvendt - de har gjort
seg blinde for hvem JHWE er og de har redusert Kristus til en – i hvert fall indirekte
– tjener under Allah, eller kanskje en Jesus som i hvert fall er likestilt
eller på høyde med den Jesus man finner i Koranen. De har i praksis redusert
Jesus til den Jesus Allah og profeten beskriver. De har stilt opp Allah,
Koranen og budbringeren – ikke profeten -
på samme nivå som Bibelen, fordi de ikke hører eller får signaler – det
er min ringe påstand - om det motsatte fra f eks øverste hold i Den norske
kirke.
En annen lignelse mange kristne
relaterer seg til, som om lignelsen er en kokret og fortjenestefull
fortellingen om dem selv, og til og med ved å gjøre seg selv identiske med «de
beste og flinkeste» jomfruer, som dermed «sikres frelse», eller «giftemål», er
denne:
«Da skal himlenes rike være
å ligne med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen.
Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok lampene sine,
men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i
kannene sammen med lampene sine.» Matteus 25,1-4.
Nok et eksempel kan være lignelsene
om såmannen og såkornene som enten faller i god jord eller faller på
steingrunn, eller lignelsen, om fårene og geitene i Matt 25. 31-46:
Når
Menneskesønnen kommer i sin herlighet sammen med alle englene, da skal han
sette seg på sin herlige trone. Alle nasjonene skal bli samlet framfor ham, og
han skal skille menneskene fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra
geitene. Og han skal stille sauene ved
sin høyre side, men geitene ved sin venstre.
Altfor mange
kristne er sikre på at de ikke er falt på steingrunn, men at de befinner seg i
den beste jord og at det er Guds vilje. De er også sikre på at de tilhører
sauene, den gruppe mennesker som forbeholdsløst er utvalgt til frelse av Gud.
Altfor mange
kristne har – dessuten, sånn i sin alminnelighet - et svært dårlig eller
overflatisk forhold til dumheten, til hva det kan si og innebære rett og slett
å være, reagere og oppførsel seg som dum. Det kan være lærerikt å minnes hva Bonhoeffer sa om dumheten: se om eichmenn og eichkvinner på bloggen her: her
Veldig få
kristne i dag vil være enig når tidl. biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, sier at
«det ikke er noe galt i å være god», og med den nå døde professor i
allmennmedisin, Fuggeli, som sier at «det nå gjelder å gi litt mer faen», eller
noe i den duren, (se om barnelik, bl a, i Middelhavet her
på bloggen).
Generelt
og foreløpig: Vi legger stadig merke til at kristne påberoper seg en «ordo salutis» som bevis på at de har
troen og at de derfor er frelst. Man påberoper seg en «chain of salvation» som helt avgjørende bevis og bekreftelse på
egen «hellighet» og tilskriver seg dermed en guddommelig rett til å fordømme
andre, f eks ve å beskylde Oppraak
for å være ukristelig når han i sin mani - på saklig grunnlag, ve å merke - og ut fra hva Morken selv skriver og gjøre,
kritiserer Johannes Morken, (som jo tilsynelatende er mer kristen enn de
fleste), og beskylder Oppraak for å
tro at han, Oppraak, altså, ifølge en
kommentator under artikkelen av Oppraak,
tror at han – Oppraak - er «holier than thou», (se innlagt kopi her
og nedenfor av artikkelen på Spiker’s Corner).
For
orden skyld kan «chain of salvation»
består av følgende ledd ifølge Augustin: “God elected believers in order that
they might believe, not because they already believed.”
Og
i følgeromerbrevet: “Those whom he foreknew he also predestined
to be conformed to the image of his Son… And those whom he predestined he also
called, and those whom he called he also justified, and those whom he justified
he also glorified.”- Romans 8:29-30
Ofte begynner frelsen ved at Gud
«føder» den kristne på nytt, hevdes det, - og ikke uten grunn - en fødsel det
er umulig for den troende selv noen gang å «iverksette» selv eller på egenhånd
(og uten guddommelig, ensidige og aktive nåde). I et slikt skjema sier det seg
selv at den kristne jo nærmest er dømt til å komme i anfektelse, for ikke å si
kronisk fristelse, og til å hevde eller oppfatte seg selv dithen at spesielt han eller hun er «bedre enn», osv.
Kristne som lever, ånder i et slikt
paradigme, kan lett glemme at frelsen ene og alene tilhører Gud. De ser på sin
egen frelse som allerede fastlagt en gang for alle. Det de glemmer er at denne
«ordo salutis» jo ikke kan ses
«forfra», men i «ettertid», ut fra Guds evige Råd, i fremtiden, dvs i himmelen.
For det er i himmelen det vil vise seg hvem som er frelst og følgelig utvalgt
til frelse, ikke i fortid, ikke i samtid. Det er med andre ord ikke opp til den
kristne å tro at han er bedre enn andre, hvis man har selve frelsen i tankene,
eller oppviser en holdning som vil demonstrere offentlig og notorisk for enhver
at man «hører til på den riktige og gode siden» av i hvert fall den rent
verdslige frelse, coram homnibus.
Se
om nåden (grace) i kristendom og islam her på bloggen og om
nåden, Id-feiringen osv også her på bloggen. Se også her om
synden og syndene i islam og kristendom her, og om ulike tilnærminger til
utvelgelse og mye mer her . Jeg vil spesielt fremheve denne
postering her på Nei til islam som forklarer noen greske begreper omkring nåde,
inkludert mange eksempler og aktuell anlalyser servert av mange prominenser de
siste ti til tyve årene:
8
Synden og syndene i islam og kristendom, the Christian Life etc. Og dessuten, se om kalifen Malik og
en skjebnesvangre occasjonalisme HER
obs obs - anbefalt, (6 Synden og syndene i islam og kristendom).
Jeg vil ikke her påstå at alle
aktørene på Spikere er urokkelige okkasjonalister eller tror at de er frelst og
utvalgte av Gud fra evighet av, i Guds evige råd, og ut fra en rigid forståelse
av og en rigid tolking av «the chain of
salvation» som jeg nettopp nevnte, men det er lov å leke med tanken. Å
antyde noe slik overfor kommentariatet,
vil imidlertid være å tenne en lunte, som bare vil resultere i en enda større
mengde kollektiv dumhet på stedet, hvilket da skulle være nokså hensiktsløs å
gjøre …
Men nå først for å gi et generelt
bilde av «tonen» - og nivået og selvbildet - på Spikers Corner. Den vil, for
den oppmerksomme leser, fortelle mye om hva jeg har å si i det følgende; den
vil forhåpentlig vis fortelle at stedet nå er blitt en triumferende kult
kamuflert som koseklubb og hvo guruen forsøker å fremstille menighetens i
humorens og ironiens lys, ved slik å ufarliggjøre dem, og for å få dem til å
bli enda mer emosjonelt knyttet til guruen, via helt «barnlige» og derfor
tilsynelatende uskyldige eller troskyldig bruk av subtil hersketeknikk. Og alt
dette etter å ha forsøkt å knuse, fremmedgjøre og utstøte Hallgeir Oppraak, som
skrev en artikkel som ble mottatt og kommentert med forferdelse, skrekk og gru,
dvs med en selvsikker selvgodhet – som er dypt problematisk, komisk og
selvavslørende i seg selv, i stedet for å være oppbyggende og sunn – med andre
ord en grunnholdning man skal lete lenge etter rundt omkring i bloggverdenen
andre steder skal lete lenge etter å få oppleve.
Vi tar et par klipp hentet nærmest på
slump, for å illustrere et poeng, som vi vil presisere i større gard og med
større intensitet lenger ned i denne artikkelen:
Spikeren har en andakt Søndag 29. mars 2020: Han var en
from mann og aktet Gud med hele sitt hus, Fra Øivind Andersens bok "Ved
Kilden.
Kommentar: Andakten er god, det må sies, dvs
Andersen er her virkelig prima. (Det går ikke an å linke til artikkelen, men
den finnes på Spikers Corner).
Men at Andersens artikkel er prima,
hjelper lite. Avataren
Herr Tangen skriver
så høytidelig som det bare er mulig for Herr Tangen å skrive: Jeg synes Øyvind Andersen bommer delvis på
skiva med denne andakten. Han trekker ut èn enkelt ting (tro på Jesus) og
legger fokuset på hedningen (goim) Kornelius og ikke på Simon Peter som er
hovedpersonen i denne fortellingen fra Apg.
Kommentar: Hus forbi. Herr Tangen er en typisk
fariseer som forsøker fortvilt å være en toller, men som ikke lykkes. (Jeg
orker rett og slett ikke her begrunne hvorfor jeg kan påstå dette med god
samvittighet, så jeg lar påstanden stå ubegrunnet, og som en oppfordring til
eventuelle lesere til å «ta en titt på» herr Tangen på egenhånd).
Avataren Lillemor kommer på banen og dundrer til: «Det kan jo være en litt kinkig balansegang,
det der. Jeg føler av og til at gode gjerninger eller ønske om å gjøre godt
blir nærmest uglesett. Det advares mot at dette ikke frelser og at man ikke
skal føle godt av å gjøre det.
Men kristne bør jo absolutt gjøre gode gjerninger, og vi
blir jo nettopp oppfordret til å be hele tiden. Jeg syns ikke vi skal ha dårlig
samvittighet for å gjøre det. Vi bør gjøre det med rett rygg og hevet hode».
Kommentar: At Lillemor ikke skjønner noe som
helt, ser ut til å være helt all-right for kommentatorene. Det går an her å si
at Lillemor er litt av en fariseer, men dette skjønner hun ikke selv. Heller
ikke de andre i «koseklubben», som altså forsøker å utvikler seg til en vektig
sekt eller en farlig eller uskyldig kult, alt etter som.
Spikeren kommer då med en spretten karikatur av medlemmene
i koseklubben. Han serverer sin kultmedlemmer en vri på tingene, som viser at han har
så stor respekt for disse sektmedlemmene at han kan tillate seg å spøke litt
med dem. Han forutsetter at klubben er såpass våken at den forstår at det å
tåle humor og karikatur, det hører med til dette å være intellektuell, på en
måte. Spikeren forsøker å heve nivået, med andre ord. Intellektuelle i hans
kult skal jo være intelligente og tåle humor; de skal stå på med godt mot og
med sann humor; det viser overskudd, ja, sunnhet; det borger for seriøsitet og
«lødig vare». Samtidig får Spikeren sveiset sammen sine kultmedlemmer enda mer;
grepet hans strammet seg; menigheten tar ytterligere et skritt mot
«ufeilbarlighet» og – en kadaverdisiplin som medlemmene selv – fantastisk nok -
opplever som en frigjøringsprosess og en individuell standardhevning.
Fra Spikerens karikatur og beskrivelse
av sine mest trofaste «groopies», (en
gjeng han stadig er redd for å miste, og som han derfor stadig må «scratsche»
på ryggen:
Han skriver så lystig og frimodig at
man skulle tro at han ikke mener alvor med ett eneste ord han skriver, i sin
frykt og beven for å miste sin status som kultleder og kultens status som
medlemmer i et «samfunn av de aller helligste»:
«Det var nesten stille i det overfylte lille rettslokalet.
Helt bakerst satt pressen klar med sine halslinser og teleobjektiver for å få med
seg alle detaljer. Foran dem på tilskuerbenken hadde det samlet seg i et
fargerikt, multikulturelt fellesskap som kun var der fordi de fikk penger fra
NAV for å være til stede. Foran dem igjen var juriebenken. Ytterst til venstre
ved vinduet satt LW og knurret lavt. Han likte å holde utkikk i tilfelle Mossad
skulle dukke opp. Deretter satt de i rekke og rad: invernes, Negerkung,
Nordpolen, Crytearia, Steve Olsen, Norvald Aasen, P54, Kenneth og de 8 ungene,
Fredsriket, Snappe, m.fl. (Det blir for trangt om vi skal nevne dem alle).
Ytterst til høyre ved utgangsdøren satt Lillemor med strikketøyet sitt. Hun
likte å sitte nær utgangen, i tilfelle det skulle hende noe
uforutsett.Dommerpanelet bestod av to uhildede lagdommere: … osv osv.
Kommentar: Ytterligere kommentarer akkurat her synes her å være overflødige og
fullstendig nytteløse. Her skal «de hellige» motiveres til å bli enda mer
fariseerske, eh, unnskyld, «toller-griske».
Men det skal bli verre. Mye verre, så heng med, fortsettelse følger «to
the end». Bare noe få «filosofiske» bemerkninger først: Å skrive om ingenting
er å ta ingenting på alvor; det er å skjønner at ingenting er av stor
betydning, at ingenting kan være en alvorlig, reell og høyst påtakelig trussel
og en fysisk og åndelig kraft, en in-flew-ence
som gjerne trenger seg inn subliminalt, uten at vi merker det, før vi – hvis vi
er heldige – stilles til doms med den anledning dommen gir for mulig
erkjennelse og til sist frelse, dvs frikjennelse. Veien dit kan imidlertid bli
lang og kronglete, fordi «life is short and blody, in red teeth», som Hobbes
sier.
Å skrive om Ingen eller Ingenting kan bestå i å ta en durabelig kamp med
selveste Satan, og det kan spørres om Satan virkelig er verdt bryet og den
oppmerksomhet han ikke fortjener. Spørsmålet må like vel sies å være høyst
relevant og like vel våger jeg den påstand at «en kamp mot vindmøller – i
litterær forstand, men dog bokstavelig – kan ha noe vektig å fortelle om hva
alt dette til syvende og sist handler om og hva vi som mennesker bør bry oss om
og med. Vi er i utgangspunktet ikke vår brors vokter, men vi er helt klart alle
menneskehetens voktere i dag, enten vi vil det eller ikke, enten vi bør det
eller ei. Det står om illusjon versus virkelighet, som det alltid har gjort,
men aldri har vel muligheten for å se virkeligheten som den er vært så stor og
samtidig så lite brukt som den er i dag.
Å skrive om seg selv, uten umiddelbar tilgang til en uendelig bruk av
«shrink», gir alltid en guffen og håpløs følelse. Jeg tror de fleste vil være
enig, (for en gang skyld), men ikke alle ser det, alle opplever ikke denne
selverkjennelse og denne mulighet for å skaffe seg eller bli gitt større
selvinnsikt. Det fins utrolig mange mennesker «der ute» som frykter
selvinnsikten mer enn kjærligheten og Gud. Selv uten tro på Herrens dag og
Herrens dom.
Det er lettere å snakke om andre, men jeg snakker sjelden om andre som
enkelt-mennesker, som personer, som levende person til levende person; jeg
forsøker å snakke «sak til sak»; jeg snakker «avatar til avatar», «psevdonym
til psevdonym» også nå den – offentlige - personen jeg gjør til gjenstand for
omtale og kritikk, i den hensikt å «berike», stimulere til debatt for mere
innsikts skyld, og ikke fordømme. (Jeg forøker m a o å være forsiktig, vel
vitende at også avtarer eller psevdonymer også helt legitimt og forståelig kan
føler seg personlig truffet, fornærmet og såre lei seg).
Når jeg i det følgende nevner avataren Lillemor, må jeg få presisere:
Hadde det ikke vært for at tidligere biskop Stålsett for noen å siden fikk lirt
av seg noen dumme uttalelser som jeg nå ser
Lillemor gjentar nesten ordrett,
var hennes uttalelse kort og godt bare verdig til å glemme så fort og grundig
som mulig for så aldri å tillegge den noen betydning eller noe alvor. Men siden
tidligere biskop Stålsett som i hvert fall tidligere var «høy politiker» med
stor innflytelse på landsbasis og på riksplanet, ble like vel Lillemors påstand
eller uttalse verdt å hefte seg ved, idet hun ser ut til å ha inntatt et slags
«dronningsæte» på Spikeren. Hun
settes – det er bare å ta en kikke - høyt på pidestall, og jeg skjønner
egentlig ikke hvorfor. Hun ser ut til på nærmest mystisk vis å ha klart
tilkjempet seg en for klientellet der en nødvendig maktposisjon på Spikeren, i
det jeg kan kalle både sekt og kult, og hvis ikke, så enten kult eller sekt,
eller ingen av delene, skal jeg være riktig snill med stedet, ut fra den forutsetning
at stedet som sådant og avatarene der
for meg i det store og hele virker like fullstendig harmløse, som fullstendig hjelpeløse.
Spikeren er et forum for avvikere, for ensomme, til dels selvvalgt isolerte
individer, og nokså dårlig akademisk faglig kvalifiserte, sjeler som endelig
har fått noe å snakke om og noen likesinnede å snakke – forbi, i den tro at de snakker med,
i stedt for å snakke – til: Herr
INGEN.
Jeg må dessuten smette inn her, at psykologi i dag er et harmløst
kapittel for seg. Den er faktisk overtatt av det jeg vil kalle sunt bondevetts
hverdagspsykologi, eller hobby-psykologi, der denne holder seg innenfor «common sense», logisk brukelig rammer og
vanlig snusfornuft.
Profesjonell psykologi i dag forventes av få mennesker å gi ny
selvinnsikt eller ny eksistensiell erkjennelse og dybdeperspektiver. Den skyr
enhver religiøs syndserkjennelse og turer på som om synden og Gud ikke
eksisterte. Derfor forstår den heller ikke islam, et «faktum» som lett kan vise
seg å være en grusom tabbe, sett som fagdisiplin.
Psykologien i gamle dager var mer anekdotisk eller mytologisk fundert og
orientert, mer enn positivistisk og «kjedelig» empiristisk fokusert. Den er
blitt minimalistisk, man «nøyer seg med» konkrete – fantastisk enkle, men gode
- tester i ulike sammenhenger, a, det skal psykologien ha, med bravur og cudos.
Testene er riktig nok er til uvurderlig nytte og glede for mange som sliter, f
eks i geriatrien og på barn- og ungdomstrinnet, men de store mytene og de
grunnleggende eksistensiell sprømålene er kommet i bakgrunnen. Få psykologer i
dag synes å være i stand til å få noen særlig lidenskapelig glede eller
interesse av å studere Shakespare, f eks, for ikke å snakke om Bibelen og våre
hellige tekster.
Psykologien er blitt mindre sofa-preget og har forvandlet seg klinisk til
en slags hybrid av sosiologi og «natural
science», alt forankret i en anti-metafysisk presupposisjonalisme, og en snever, men gjennomgripende empirisering av sjelen, noe som i seg
selv kan ta livet av noen og enhver.
Psykologien er med andre ord blitt ikke bare steril, men også impotent,
særlig overfor islam, men også overfor ateisme generelt. Det synes å være i
hele psykolog-laugets egeninteresse å ligge lavest mulig i terrenget; man lar
andre ta opp kampen og håper på et størst antall skadelidende de med store garantier
i form av subsidier – for å si det slik - kan behandle i ettertid, uten å
risikere den minste kritikk, men hvor det generelt faktisk forventes av dem at
de skal forholde seg nøytralt, og jo mer av det, desto bedre. (Som om
nøytralitet skulle være mulig!). Jo større klientgrunnlag, jo mer taushet og «lassez-fair»
i forhold til islam– og dermed mer eksplisitt servilitet, en servilitet man
altså må være psykolog for ikke å se).
Så videre til et
forsk på å gå mer i dybden på begredeligheten:
En tydelig vis sterk, feminin kristen avatar på bloggen Spikers Corner, Lillemor, argumenter med at «det er ikke noe feil i å
være god». Det er som om en papegøye imiterer Gunnar Stålsett. Hun blir ikke møtt med taushet, nei, hun blir
«heiet frem» og bejublet av visse kommentatoren og medkristne på debattfeltet. Man
er tydelig vis begeistret over å bli karakterisert som «gode». De vil gjerne
være tollere alle sammen. De vil ikke bare være syndere, nei, det er ikke nok,
de vil i tillegg bli betraktet som greie og omgjengelig syndere. Da vil de få
Jesus velsignelse og kan gå ned fra Tempelplassen til sine hus rettferdiggjorte
eller frikjente av Jesus selv, for det er det Jesus har lovet dem, - tro de.
Kommentatoren
og avataren – Lillemor, altså - er ikke nådig med artikkelforfatteren eller
trådstarter her – altså Hallgeir Oppraak - og
det er rundt dette denne posteringen på bloggen her skal handle om i det
følgende. Artikkelforfatteren blir umiddelbart plassert, kategorisert eller
essensialisert som en «fariseer», en som ikke kan frikjennes eller
rettferdighetsforklares, et menneske som ikke hører hjemme på Spikeren, fordi
han er en person som tror han er «holier than thou»,som hun skriver, dvs bedre
eller helligere enn Johannes Morken, fordi han
har kritisert Morken i flere artikler. Han har imidlertid ikke kritisert Morken
som person, han har kritisert Morkens tilnærming og metoder, og Morkens
virkelighetsoppfatning, slik den fremkommer – analytisk - i det Morken selv
skriver og offentliggjør, og hvor han trygler om pengestøtte eller kollekt for
å kunne gjøre.
En
kommentar som står for seg selv, og som man kan ta til seg eller la vær, eller
forstå eller la være, eller applisere på Lillemor og hennes «kohorter» på
Spikers Corner eller ikke:
Sitat
fra Dahle:
• En manipulator vi ofte antyde at deres
vonde følelser er et resultat av noe den andre har gjort eller eventuelt ikke
gjort
• En manipulator kommer ofte med store
løfter om at dersom vi oppfyller personens krav, vil det skje noe fint, men
løftene blir sjelden overholdt
• En manipulator ignorerer eller overser
andres følelser eller meninger
• Manipulatoren har lett for å fortelle
oss at vi på en eller annen måte er slemme, hensynsløse eller egoistiske dersom
vi ikke gir etter for deres ønsker, document.no
Dahle her
Dahle
skiver videre: Det er en nær sammenheng
mellom elevers emosjonelle og sosiale fungering og deres læringsprosess, derfor
kan skolen ved å legge til rette for sosial og emosjonell læring i elevgruppen
også skape et godt grunnlag for læring, står å lese på Utdanningsdirektoratets
nettsider.
Norsk skole har endret seg fra å være
en rent fagfokusert læringsarena til å omfatte sosioemosjonell ivaretakelse og
læring. I Norge har utdanningssektoren fått en gjennomgående tro på at dette er
riktig. Omsorg for elevene er like viktig som fagformidling, og disiplin er et
skjellsord du ikke bør si høyt innenfor veggene på landets lærerværelser. Det
problematiske med den empatiske tilnærmingen til elevene, er at metoden er
umulig å gjennomføre uten stor grad av følelsesmanipulering.
-
Og videre: Overført til klasserommet
er det dessverre slik at det er de hardtarbeidende, selvgående barna som
erfarer at de må være ekstra snille mot barn som ikke klarer å oppføre seg, at
de skal vise toleranse mot adferdsavvik. Med dette lærer barn at de ikke skal
stole på egne følelser.
I norsk skole har barn lært de siste
tretti år at de har ansvaret for nettopp at andre blir lei seg, og frykten for
at noen kan bli lei seg er et vedheng til voksenlivet. Den tiltenkte empatien
har dermed en stor slagside.
Og videre: Ondskapen må ofte
tillegges avstandsdiagnoser av det voldsomme slaget; vi skal ikke glemme at vi
lever i en tid der psykologen er den nye presten, og kommentariatet lefler
ivrig med hobbypsykologisk kompetanse. “Jeget” har blitt helliggjort og langt
på vei erstattet Guds plass som det fremste referansepunktet i tilværelsen.
Denne helliggjøringen av ens eget selv og ens egne vurderinger, gjør at det
blir noe litt komisk over …
Kommentar:
«Komisk over … «, ja, skriver Dahle. Jeg spør: Kan man se noe komisk i det jeg
skriver om her, fra Spikeren og hans disipler?
Jeg
bare spør og bare svarer: Et absolutt rungende – og farlig, for de som blir
støtt og lar seg krenke: Ja …
Tilbake
til saken:
Posteringen
her på Nei til islam forsøker å se sammenhengen mellom det som skjer på det
store planet i dagens samfunnsdebatt og det som skjer på mikroplanet, det
planet som må tåle et liv i skyggen og under de fleste mer offentlige og mer
innflytelsesrike radarer rundt omkring i media, både i og utenfor
medstrømsmedia.
Begge
plan eller nivåer her kan fortelle mye om hvor vi som representanter for den
vestlige kultur og sivilisasjon befinner oss, hvis vi forsøker å trekke de
store historiske linjene og forsøker å se litt fremover i et uoversiktlig
landskap og hvor fremtiden synes å bli stadig mer usikker, og hvor derfor
spørsmålet om identitet antakelig vil bli viktigere og viktigere å takle og statuere
i årene som kommer.
For
det står om vår fremtid, kort og godt. Om vi kan gjøre noe, tenke noe, føle noe
som kan gjøre det bedre for fremtidige generasjoner, eller om vi allerede nå
henviser de kommende generasjoner inn i elendighet og en mulig blodig strid på
liv og død, noe vi antakelig vis ville vært forskånet for, hvis vi bare hadde
tenkt, følt og gjort tingene på en annerledes måte, ut fra andre
tankeforutsetninger og et helt annet emosjonelt fundament eller fokus, og hvor
vi hadde unngått at hypermagien tok
rotta på oss, allerede før det verst tenkelige scenario og teater inntraff.
De
eksemplene på kristne som tror de er gode, og som jeg nevnte over, er for øvrig
gode eksempler på det jeg her på bloggen har kalt hypermagikere og hvordan de
bruker magi for å få makt over sinn, menigheter og andre miljøer. De bruker
Jesu lignelser som bevis for at de er «gode» og at de er «gode» fordi de
oppfyller alle kriterier for å bli frelse som angis i lignelsene selv.
Forutsetningen for å kunne oppfatte det slik, er at lignelsen regnes som en
kraft, en magisk kraft, en tryllestav eller et tryllestøv de kan bruke for
«egen vinnings eller frelses skyld». De bruker lignelsen til egen fordel på
samme måten som når fariseeren forsikrer «gud» om sin egen prektighet, et
instrument han bruker for å kunne oppfylle loven.
På
samme måt med jomfruene som er så smarte at de sikrer seg med olje på lampen
helt til brudgommen kommer og inviterer dem
inn. Hypermagikere her er fullstendig overbeviste om at det er dem Jesus henspiller på. De bruker
lignelsen som et magisk instrument som kan sikre dem mer makt og anseelse, og
dermed bedre påvirkningsmuligheter.
Begge
disse hypermagikerne opphøyer seg i realiteten til (selvoppnevnte) autoriteter
som kan snakke sant og tydelig på Jesu vegne. De tiltar seg en falsk fullmakt
uten å spørre om hva Jesus egentlig mener med lignelsene. Men de foregir ikke
bare å tale på Jesu vegne; i tillegg til å snakke på egne vegne, snakker de med
stor omsorg (til gode) for de som
ennå ikke er kommet til Jesus, dvs de som trenger omvendelse, syndserkjennelse
og syndsbekjennelse, på deres egne premisser, ut fra deres eget selvbilde,
på sitt høyst egetproduserte eller egokonstruerte fundament, via magiske
«formularer» og selvhøytidlig approbiering.
At
denne forestillingen skulle avsløre dem som «holier than thou», faller dem ikke inn. (De ser ikke bumerangen
komme dem i møte). De forstår ikke at de har gjort seg til fariseere og ikke
til tollere. De oppfatter seg selv som «greie mennesker», mennesker Gud ikke
bare kan, men må øse ut sin barmhjertighet på, i overstrømmende nåde, ja, at
Gud så å si blir forpliktet til å frelse dem og la dem bli i sin frelse på
ubestemt tid, og gjerne lenger, fordi de jo identifiserer seg med tolleren. De
forstår ikke at de ved denne vendingen mister sin rettferdighet i stedet for å
vinne den. De har gjort seg til fariseere, mennesker som opphøyer seg selv,
akkurat som hypemagikere i sin alminnelighet gjør, både kristne og ateistiske
hypermagikere: De finner seg et offer som de bruker for egen vinnings skyld,
uten at offeret har bedt om deres hjelp. De gjør offeret til et magisk
instrument. I vårt tilfelle, her og nå på bloggen, gjør de Johannes Morken til
et offer, uten å spørre Morken om lov. Slik styrker de ikke bare sin «onde
tro», som Sartre snakker om, men også de illusjoner de øsker at publikum skal
få av dem, illusjoner de fremstiller som reelle, i og med at de jo hjelper
ofrene, (uten at disse har bedt om hjelp eller at det fins noen objektive
kriterier som viser at offeret virkelig er et offer og ikke bare en
opportunist, som spiller på hypermagikerens megalomani, og som i tillegg
baserer sin mening om til og med høyst politiske ting på egne, helt subjektive
godhets-emosjoner uten spor av vilje til å vurdere alternative perspektiver og
praktiske metoder).
Før
jeg går videre: Å bli tvunget til å snakke om seg selv, gir en guffen følelse
og en anelse om man kanskje gjør noe galt og helt unødvendig, og at man i
stedet burde la være og la skuta seile sin egen sjø, spesielt hvis man aner at
«anklagerne» ikke er de som er best i stand til å forsvare seg og ta til
motmæle på et mer sobert grunnlag. Når jeg her like vel benytter anledningen
til å snakke om andre, så er det fordi jeg forsøker ikke å undervurdere disse
andre, samtidig som jeg hele tiden har i bakhodet, så å si, at jeg ikke må
overvurdere hverken meg selv eller saken selv. Jeg forsøker å transponere opp
betydningen av saken, fordi jeg, som nevnt, ser i denne saken en liten viktig
miniatyr av det som for øvrig skjer i den offentlige debatten og i dagens
diskurs, på langt mer interessante fora enn på Spikeren Corners blogg. Man skal
som kjent ikke undervurdere det som skjer i det små, for gjør man det, vil man
fort komme i skade for å undervurdere også det som skjer «i det store». Jeg
forutsetter med andre ord at alle vil kunne ha utbytte av mine analyser. Jeg
tar med andre ord Lillemor på alvor når hun gjør tidligere oslobisp Gunnar
Stålsetts uttalelse om at «det ikke er noe galt i å våre god» til sin egen, i
dette konkrete tilfelle, som denne posteringen handler om. Jeg kunne ha droppet
hele saken, selvfølgelig, men det ville igjen bety at jeg anså Lillemor som en
ubetydelighet det var mest om å gjøre for alle parter å forbigå i stillhet. Ja,
å forbigå henne – og Stålsett – i stillhet, ville faktisk innebære å frakjenne
dem enhver betydning, idet jo da ikke tok dem på alvor, (eller fordi jeg ikke
maktet å fremføre noen vektige synspunkter imot dem).
Jeg
benytter derfor anledningen til å ta dem og deres ikke-sak seriøst, ikke minst
fordi jeg selv kan «risikere» å finne noen korn underveis, og kanskje litt mer
selvinnsikt, attpå, hva eventuelle begrensinger eller grensesprengninger skulle
angå). Jeg registrerer bl a at biskop Stålsetts dumme uttalelser faktisk har
fått et slags politisk nedslagsfelt og inkarnert seg i Lillemors og Spikeren
selv sine holdninger og uttalelser, eller skråsikre meninger om det hellige. Vi
ser med andre ord at topp-politikken manifisterer seg lystig nedover, spesielt
der behov for å drive hypermagi er til stede på en pregnant og såkalt kristen
måte.
Stålsetts
holdninger og dumhet blir et aktivt og høyst levende modus operandi på lokalplanet. Ja, så sterk har Stålsetts
påvirkning vært at det har dannet seg en kult ut av dette på Spikeren, eller en
sekt, alt ettersom hvordan man ser det. Det kan dreier seg om en helt harmløs
sekt, eller det kan dreie seg om en farlig kult, tiden vil vise. Spikeren gir
inntrykk av å være svært fornøyd med utviklingen. Lillemor’s «rop om støtte og
hjelp» har hatt sin virkning. Gruppedynamikkens lover har trådt i funksjon for
åpne glugger. Sekt- eller kultmedlemmen har gått med et kompakt forsvar for
Lillemor og Spikeren. Både Lillemor og Spikeren har derfor klart å sikre seg en
makt- eller påvirkningsposisjon som de tidligere nok ikke har kunne bekrefte
seg imellom like sterkt som det kommer til utrykk nå etter at min artikkel kom
«på trykk». Sekten eller kulten har derfor mer eller minde plutselig fått enda
fler «solide» føtter å stå og gå på. De føler antakelig at de nå er i ferd med
å gå fra å være en «wanna-be-cult»
til å bli en virkelig, notorisk manifistert «real cult», med alt hva dette innebærer for de enkelte og for
utenverdenen. At de føler det er imidlertid en ting, en annen er spørsmålet om
de skjønner hva de holder på med og hva som limer dem sammen.
Men først: Hva er en lignelse, og hva er dens
funksjon?
En
lignelse bygger på en transcendental «overvirkelighet», et metafysisk eller
analytisk paradigme som kan komme til en slags applikasjon i det konkrete
kristne dagligliv og hvis formål det faktisk er å komme til nytte i det praktiske
så vel som det teoretiske.
En
lignelse gir ikke noe fasitsvar på hvem i det konkrete her og nå som er frelst
– eller best eller bedre enn bare god - eller spesifikt utvalgt av Gud og
Kjærligheten; den gir imidlertid et lite omriss av hvilke oppgaver en kristen
bør ha, både på kort og lang sikt, både over tingenes «det» og alle verdens
«du» i form av personer, dvs mennesker.
Lignelsen
befinner seg så å si i idéverdenen, i en verden som faktisk er mer virkelig og
sann enn hverdagsvirkeligheten sett i kristent perspektiv. Lignelsen er et
mønster i fortellingsform, med en indre logikk og et eget driv som må tolkes
som et isolert principium; lignelsen
er sin egen fortolker. Den er et mønster og må som mønster forstås primært ut fra fornuften og med en viss refleksiv
distanse; den appellerer bare vagt til emosjoner og situasjonsbestemte eller
høyst private innfall eller nykker. Den er ikke ment å gi leseren eller høreren
et grunnlag for å definere seg eller identifisere seg selv uavkortet med
lignelsens rollefigurer eller den hovedbudskap, (hvis eneste hensikt er å sette
mennesket på valg mellom to livs- og trosveier og åpne muligheten for en
selvrefleksjon hvis konklusjon aldri kan være låst en gang for alle, i
frelsesperspektiv, selv om man har aldri så stor og trygg trosvisshet). En
lignelses funksjon er å bli brukt både som et ytre og et indre kompass; den
forsøker å nå hjertet via hodet, ikke primært hodet via hjertet. Det sier seg
selv at en lignelse aldri kan værer et bevis på at man tilhører de spesielt moralsk
gode. Den kan aldri angi en konkret metode for å oppnå et «godt» mål i seg
selv, og skal ikke brukes som et sosialt strategisk eller politisk opportunt
instrument, - for da snakker vi om magi eller hypermagi. (Hypermagi er den
forestilling at et moderne menneske jo ikke driver med noe så primitivt som
magi og den form for magi de moderne faktisk tar i bruk uten å ane noe om at
det er akkurat det de gjør).
Spikeren – sjefen på Spikers Corner – kommenter angjeldende
artikkel av Oppraak:
«Oppraak fremfører lange, sofistikerte påstander om
hvordan han mener Morken tenker».
Herr Tangen, kommenterer velvillig kommentaren til
Spikeren og artikkelen til Oppraak; han siterer her fra en artikkel av Oppraak :
«Når så hypemagikeren med sin tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre
lettlurte emosjonalister på laget, for her å sverte Oppraak, må dette føles
ikke bare som en nøktern seier for hypemagikeren, men også som en slags høyeste
og åndelige lykkefølelse, eller en ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt
ikke er noe stort annet enn en rent kjødelig og egobasert funksjon».
Herr Tangen legger seg virkelig å sælen og fortsetter:
«… dette er noe av det mest tøvete jeg har lest på lenge. Jeg vet ikke om
"hypermagiker" er et ord han har funnet opp selv, men det ser ut til
å omfatte alle som ikke er enige med ham :=) "Bør Oppraak få publisert
sine artikler på SC? JA/NEI.Dette er jo så dumt at det grenser til morsomt. At
det går an å tolke en persons følelser og hensikter og at hun skal føle en
"åndelig lykkefølelse og "ekstaselignende reaksjon" etter å ha
skrevet noen få linjer om å ta ballen og ikke mannen tror jeg man må hete
Oppraak for å få til å stemme.
Kommentar: Skjønner de hvor
stupide, snevre, selvhøytidelige og fullstendig utenfor de er? Og skulle det
være noen grunn til å tro at de noen sinne skulle kunne «forbedre» seg? Vil de
tåle kritikk? Vil de overhodet skjønne noe av en saklig kritikk? Kjenner de
«kritikkens» mål og hensikt?
Vel, det tror ikke jeg. Jeg
skal i fortsetningen forsøke å forklare hvorfor og hvorfor det ingen hensikt
vil ha å forsøke å fortelle dem hvor de befinner seg, eller forsøke å forklare
dem at de bør heve nivået – fordi det ville innebære å antyde at de faktisk
kunne evne å løfte seg selv etter håret. (Og her dukker det opp spørsmål som
man kanskje bør gå litt under huden på, for om mulig å finne i hvert fall noen
linjer og forklaringsveier i det hele).
Jeg advarer: Det vil –
dessverre - bli noen repetisjoner underveis, før vi forhåpentlig vis når frem
til målet, som ikke er å forbedre, men å forsøke å forklare, ved å vise og
kommentere litt, men uten håp om forbedring.
Denne artikkelen legges ut
i håp om folk med vett og forstand ikke lar seg bli mismodig av kritikk og
kommentarer fra aktører som notorisk er for dumme til å forstå at de har noe å
lære. Artikkelen kan leses som et forsøk på å befatte seg med dumhet med den
forstand man måtte ha, selv om dumhet helst er noe man ikke skal befatte seg
med. Det dummeste man kan gjøre er å befatte seg for mye med dumhet, for det
blir man ikke stort klokere av. Men jeg mener faktisk at det går an å lære noe
av dumheten, i små doser, her og der. Det er mye dumhet ute og går. Jeg skriver
ikke dette i håp om at noen kan avlære seg dumhet, men at enkelte kan lære seg
litt om hvorfor man ikke bør imitere dumheten og gjøre den til noe kjært
«eget».
Jeg anbefaler derfor fotsatt lesing
her, fra nå av og – under:
Er kristne dummere enn andre som det går an å sammenligne
med? Visse generelle IQ-tester skulle tyde på det, uten at det er mulig å si
noe sikkert om det. Jeg vil tro at IQ’en er et forholdvis lite egnet instrument
man kan bruke for å si noe om hvorvidt mennesker er kloke og vise.
Klokskap og vishet faller inn i en kategori for seg selv og
rommer en større forståelse for helheten i alle ting enn det en simpel IQ-test
kan fortelle om, og det skal vi nok være glad for. Vi skal derfor være meget
forsiktige med å kalle noen mennesker for dumme eller for mer dumme en andre.
Det samme gjelder «god». Og her skal man være spesielt forsiktig, for vet man
hvem man sammenligner med? Kjenner man en objektiv standard her? Og betyr dette
eventuelt at alt vi kan holde oss til og stole på er fornuften – eller
logikken? Nei, overhodet ikke. Emosjoner er viktige, de er integrere funksjoner
i designet vårt, måten vi er skapt på. Det cerebrale kan aldri gjøre krav på
den ultimate sannhet og den høyeste autoritet. Vi er skapt holistiske av
konstitusjon og forventes å forholde oss holistisk, spesielt i forhold til
livets store og grunnleggende spørsmål, som vi fortrinnsvis finner i
metafysikken og i troen. Men når det er sagt:
Noen kristne vil si at de vet hvem som er mer god enn andre
og at dette er veldig lett å se og erfare. De har ofte lett for å dele opp folk
i et vi og dem og som regel mener de som bruker begrepet da spesielt om seg
selv, og dermed synder de mot fortellingen om Fariseeres og Tolleren, en
fortelling Jesus selv fortalte som et eksempel til skrekk og gru. (En fariseer
er en skinnhellig person; en person som ikke finner mye nåde i Guds øyne).
Kristne som er overbevist om at de er gode, er for dumme til
å forstå at Jesus henvender seg nettopp dem selv, og for anledningen ikke til
noen andre. De som tror de er gode, havner da i et forhold til Gud som
fariseeren kom i, i motsetning til tolleren. De skjønner ikke at fariseeren jo
er meg, dem selv, altså. Slik kristne trenger så mange fariseere som mulig
blant de andre, for at de skal kunne ha et godt forhold til seg selv og en rett
relasjon til Gud. Vi skal komme tilbake til noen konkrete eksempler etter
hvert. Jeg må først forklare litt om hvorfor jeg skriver denne artikkel. De
kommer til å bli lang og de fleste vil si at den ulidelig kjedelig, for
anmassende og overveldende. Jeg må la det stå sin prøve, mitt anliggende er å
søke mer selvinnsikt og bedre forståelse i håp om gjensidig styring og en
bredere fordypning, både for meg selv og eventuelle lesere. Håpet er at man kan
trekke noe lærdom ut av dette underveis, at de fleste av oss har noe å
lære.
Bakgrunnen
her er at jeg har skrevet noen artikler hvor jeg plasserer inn redaktør i
Stefanus stiftelsen, Johannes Morken, som et anker for oppmerksomhet rundt hans
forhold til islam og islamkritikk, og dermed indirekte, til hans forhold til
kristendom, ideologi og politikk.
Mott
utgangspunkt har vært at man kan ikke aktivt støtte Morken hvis man aktivt vil
unngå å støtte islam, promotere islam og underlegge seg islam – på sikt.
Man kan ikke
oppføre seg «stykkevist og delt» overfor islam og møte med muslimer hverken som
gruppe eller enkeltvis. Gjør man det, kvester man samtidig seg selv mentalt samtidig
som man oppfordrer islam som umma til
å spisse klørne og slutte rekkene. Man velger da å konservere muslimer inn i et
islam mange av dem ikke ønsker, og man gjør seg da til løpergutt for reaksjonære
krefter som vil undergrave Vesten og gjøre islam til den absolutte maktfaktor i
verden. Islamske avant-garder vil umiddelbart se hvor sårbare kristne gjør seg
ved at de de velger å forholde seg stykkevis og delt til islam i stedt for å
tale rene ord og islam midt imot, slik det bør være en kristenplikt å gjøre.
Ved å fremstå som stykkevis og delt vil muslimene med rette forstå at de
kristne egentlig er både veike og feige, og forvirrede i tillegg, og at
kristendommen ikke lenger vet hvem den er. De vil forstå at kristendommen står
svakt, ja, at den formelig ber om å bli overkjørt, fordi usikkerhetene med
dette å være kristen i dag kan oppleves som uutholdelig, ja, og som en plage i
sjelen, nettopp fordi kristendommen jo ikke lenger vet hvem den er og hvor dens
radikale ankerfeste og dens lederskap står, eller ligger. Den kristne «stykkevist
og delt-holdningen» til islam og muslimer viser seg ikke bare for muslimer, men
også for «vanlig» kristne som vek og servilt føyelig og usikker på seg selv. Vi
ser at kristne oppfører seg med en indre, mental delthet som bare kan forundre
og til sist svekke kristustroen generelt. Det ser virkelig ut for at kristne
ønske å bli oppfattet som svak og ynkelig i den tro at man slik kan blir mer
gode, mer prektige mennesker, mer sant og ekte «troende».
Å være udelt og ren i troen
oppfattes som truende, ja, som en generell fornærmelse ikke bare overfor
muslimer, men også overfor mange kristne «internt». Situasjonen for mange kan
derfor lett bli uutholdelig. Man klarer ikke å krype lenger, man vil før eller
siden og gjerne over langt tid søke mot en ny befrielse og en helt ny
bekreftelse på sin kristne tro.
J
eg skriver denne artikkelen i full forvissning om at selve saken
gjelder noe større og bedre og helere og bredere enn meg selv og mitt eget
følelsesliv eller eventuell mangel på sådant i ny og ne. Jeg skriver egentlig
om det de gamle ville ha sagt, at «Med lov skal landet byggjast», det som må
gjelde den dag i dag. (Jeg bruker «lov» her i utvidet mening). Landet kan ikke lenger
styres av sentimentalitetens egenrådige vilkårlighet og emosjoner som løper
løpsk, i den grad de slippes løs ene og alene av den grunn av at det føles så
godt og riktig å slippe dem løs, slik at man riktig kan få vist hvor «god» man
er, og hvor lite fariseisk man er. (Ut fra den enkle erkjennelse at det som på
forhånd alltid proklameres som god politikk som regel alltid viser seg å være
det motsatte, nemlig svært dårlig – og som oftest svært brutal - politikk).
Blander man samme lov og emosjon uten å skille mellom dem, og med hovedvekt da
på det tilsynelatende fortreffelige i emosjonene, vil landet snart havne i
alvorlig ulykke og det vi da vil bli stående igjen med, vil bli et svært langt
«uår i hele folket og da i en uopprettelig tilstand over helt uoversiktlig tid.
De fleste vil forstå denne beskrivelse av «tilstanden» umiddelbart, men
det fins mektige strukturer i samfunnslegemet som ikke vil innse berettigelsen
av en slik beskrivelse, de synes å ha et umettelig behov for å bekreftet en
slags kronisk eufori, hvor det stadig gjelder å bli bedre og bedre, mer emosjonelt
– servilt betinget - korrekt og altså mer god enn kanskje godheten selv, en
tilstand hvor fariseere av alle salg bejubler, fordi man jo til slutt da også
må være bedre eller godere enn Gud og i et miljø da hvor man føler seg spesielt
og usøkt høyst velkommen. (Vi begynner da å snakke kult, og ikke om en kristen forsamling, men mer om dette under).
Det er ledere i slike strukturer som sitter i førersetet når det gjelder
forholdet til islam og muslimer; det er de som tror de er gode fordi de tror de
er gode og fordi ingen utenfra kan rokke denne selvgode forestillingen og de
holdninger og gjerninger som flyter av denne. Kort sagt er dette våre dagers
inderlig fariseere, våre dagers forrædere av kristentroen.
For å skaffe seg et overblikk over og en forståelse av hvem disse er og
hvordan deres menigheter eller kulter funksjonerer, og hvilke begrunnelser og
gjerne bibelske hjemler de opererer ut fra, er det viktig å nærme seg dem, hvor
de nå måtte befinne seg, og uansett hvem de ved navns nevning er, og hvis man,
med en viss forsiktighet, for her er det vitterlig sterke og ofte
ukontrollerbare krefter i sving, destruktive og aggressive krefter mans som
«god» ikke vill tro man hadde og ikke kunne innbille seg man ville bli hærtatt
av på forhånd. Man burde kanskje best forbigå dem i stillhet, for hvis man
skulle tro at det var mulig å bekjempe dumheten, vil man ofte stå igjen med å
fordumme seg selv, noe man selvsagt bør unngå. De virkelig villfarne forstår
gjerne ikke hvor dumme de er. De tenker lev og la leve, og toer sine hender.
Jeg tror like vel at vi vi gjør klok i ikke å undervurdere dumhet. Den
kan være – og er – ofte farligere enn vi tror. Vi skal derfor i det følgende
befatte oss litt med den, idet vi er klar over farene, og i det håp at det som
fremkommer kan tjene som en velment advarsel, og i det håp om at fremstillingen
faktisk kan bidra til å gi visse instrumenter man kan benytte seg av, for å
forsvare seg mot nettopp dumheten og alt som flyter av den, i vår sammenheng
her, og sett ut fra det anliggendet jeg har her. Vi skal befatte oss med
dumheten for at den kan opplyse oss og gjøre oss bedre forberedt og mer våken
for dens farer. Jeg våger dette vågestykket fullt «forvisst» om hvor grensene
for dette samkvemmet med dumheten går, og hvor langt jeg kan gå, uten å bli
oppslukt av prosessen og av selve temaet, altså. Jeg håper «eksperimentet» kan
beskytte oss mot at dumheten – og alt hva den innebærer, slik jeg skildrer den
i denne artikkelen - kommer på oss bakenfra, så å si, og får oss til å vakle og
gå i oppløsning allerede før en nødvendig konfrontasjon kan settes inn.
Når det gjelder Johannes Morken, er det viktig å få presisert at han
som person ikke er viktig i seg selv som person og som «ankerfeste» for
kritikken av ham. Morken er bare et overflatesymptom, en liten topp på en liten
bre i det store havet av isbreer som alle nå smelter med stor art i
Grønnlandsisen. Morken flyter på en trend, en «godhetstrend», en trend han mer
enn gjerne bekrefter i ord og gjerninger, slik jeg er det. Han inkarner det jeg
kaller «hypemagikere», se bl a her
Han velger den vei fremover som er stykkevis og delt i forhold til
islam (ne jeg mener jeg får vist tydelig i andre artikler her på bloggen). Han
ser ikke at han legger seg ut til bruk for islamistene, at de bruker ham som
løpergutt. Og Morken selv ser ikke at han har gjort seg til en integrert i det
godhetsregime som bl a professor Terje Tvedt så godt har dokumentert og
begrunnet i sine bøker om dette temaet, Det
internasjonale gjennombruddet
Morken befinner seg dessuten på samme side som tidligere biskop i Oslo,
Gunnar Stålsett, som – helt uten å forstå noe som helst – sa at det «ikke er
noe feil med å være god». Man skulle nesten tro at det han sa var at «det er
ikke noe feil i å være dum», men Stålsett, nå og for øyeblikket: Ut av syne, ut
av sinn. Vi må videre. Men først et
aldri så lite innsmett til:
«Det
fins mennesker som ikke forstår. De forstår f ek s ikke at det kan være noen
feil med å være politisk korrekt. De
forstår heller ikke at det kan skrives en bok med tittelen «Atheism for
dummies». Ateisme
for dummies, her på bloggen
De
synes f eks det er hårreisende at folk kan si at «det går an å bli syk av å bli
for sunn». De samme vil ha store vanske med å godta setningen: Det er ikke så
galt at det ikke er godt for noe. Hvis du sier til et arbeiderparimenneske at
Arbeiderpartiet ikke er det partiet som best tjener arbeidernes interesser, kan
man søt på mennesker som vi benekte dette på rent magisk – eller rent deduktivt
- grunnlag. De kan ikke tenke seg den mulighet at Arbeiderpartiet faktisk kan
siers å motarbeide arbeidernes og arbeiderklassens interesser. Slike mennesker
tenker hypermagisk helt uten å være klar over hvilke tankebrister det er som
herjer i dem.
Vi må gjennom en prosess, en prosess ført av meg selv mot meg selv, men
den kunne like vel ha vært ført i virkeligheten. Vi har mer av nok eksempler på
at «etablissementet», «eliten» eller menigheten og «partiet» har drevet
selvkritikk – med døden til følge for mange som i utgangspunktet vill være
gode, hele og rene, - i forhold til kultens dogmatikk og «linja», eller f eks
sentralkomiteen og femårsplanene. Mange av disse «rene» ba om tilgivelse fordi
de ikke hadde begått noen forbrytelse, hverken ut fra positiv eller naturlig
lov, men som like vel underla seg helt og fullt «sin gud», idet de trodde de
selv var et nødvendig offer og derfor nesten guddommelig god i seg selv. Det er
mange måter å gjøre seg guddommelig på. Å ofre livet for å støtte en fiende som
vil utradere en, er slett ikke uvanlig, selv om de fleste «gode» vil tro det
motsatte.
Jeg har selv
nettopp gjennomgått en prosess som jeg tror kan tjene til å illustrere litt av
det jeg mener:
Jeg ber om en uforbeholden beklagelse. Jeg ber med andre og
bedre ord uforbeholdent om unnskyldning. Jeg innser behovet for å bekjempe mani
med mani, jeg innser nødvendigheten av å bli mindre manisk, mer normal og
føyelig og ber derfor om visdom og forstand, mer selvkontroll, bedre
vurderingsevne og et mer føyelig temperament. Jeg ber om forståelse for at det
av og til er nødvendig å terpe inn ting, bli mer repetativ – for å få frem et
viktig budskap, med den «nødvendig» tilpassede retorikk, og ikke nødvendig vis
med den mest tenkelig skånsomme og hyklerske kritikk.
Jeg har kommet i skade for å skyte spurv med kanon, og
bommet så kraftig på målet at det er jeg som står igjen avkledd og i
underbuksa, og ikke spurvene. Jeg innrømmer det. Og jeg er ikke i tivl om det.
Snarere tvert om: Jeg ser sikker på det. (Hvis spurv er rette ord. Jeg trøste
meg med at mange befriende nok vil forstå det metaforisk og ikke som «fuglene»
i Hitckcock).
Jeg har – dog - gjennomlidd en kraftig storm i et
lettknuselig vannglass. I forhold til verdensbegivenhetene og de virkelig store
lidelseshistorien på kloden i dag, og alle reality-seriene - er alt det jeg her
har å fare med egentlig og sant nok ikke mye å skrive hjem om i, i det hele
tatt. Men jeg har virkelig tråkket på en torn på solskinnenga, en spiss, hard, skarp
og sår torn som for sin del insistere på å være en helt vanlig, myk og uskyldig
kløver.
Eller var det slik det var, eller ikke var? Vel, her og nå:
Jeg beklager spesielt til Lillemor. Hun var fra min side en bevisst konstruert
stråmann for anledningen, slik alle avatarer er, i prinsippet, vi skjuler jo
oss bak anonymitetens kyrass, men nå dekonstruere jeg mitt ferniss og min
konstruksjon og ser Lillemor som det hun er, nemlig som et menneske som meg, og
absolutt ikke som en kun en sørgelig stråmann. Bare for å ha sagt det.
Me andre ord: Jeg har – virkelig – kommet i skade for å
overvurdere meg selv, ved å ha undervurdert en mer eller mindre reell
motstander eller abstrakt fare. (Det beror for øvrig mye på hvordan denne mulig
innbilte fiende eller motstander forklarer seg selv). Jeg ber om muligheten for
at dette er en adekvat forestilling blir tatt i betraktning, og at en slik
overveielse faktisk kan telle litt til min fordel og at det derfor allerede i
utgangspunktet skulle foreligge det som på høytidsdager med rette kalles
formildende omstendigheter
Det føles selvfølgelig ikke helt bra, dette. Men jeg ser at
jeg har noe å lære, noe å forstå bedre. Jeg må rett og slett lære meg bedre
tilpasning og å avpasse meg etter vær og føreforhold. Jeg må bli mer ydmyk, mer
lyttende og langt flinkere til å reagere proporsjonalt. Jeg ble gjenstand for
akutt forvirring, det må jeg bare innrømme. Jeg kom inn i et mentalt leie der
jeg så at det jeg hadde kjempet for så lenge, og med så stor mer eller mindre
innbilt kraft – det vil si det jeg kjempet mot – kanskje var en tapt sak, og at
det var jeg og ikke saken som gjorde at jeg plutselig fikk følelsen at det var
saken det var noe feil med. Jeg måtte derfor reagere, og reagere sterkt, hvis
jeg skulle bidra til å styrke saken, og samtidig svekke motstandernes motstand,
og, vel, det jeg så på som motstandernes svakhet og idioti.
Jeg forstå i denne situasjonen ikke at jeg svek både meg
selv og saken, og at jeg gjorde meg selv en bjørnetjeneste, samtidig som jeg ga
motstanderne mine en anledning til å triumfere – med all rett.
Jeg er derfor veldig takknemlig og glad for at jeg møtte
skarp kritikk. Jeg fikk som jeg fortjente og jeg er glad for at jeg innså det.
Men det tok en viss tid og krevede enn viss mengde urkraft å komme meg ut av
det. Og at jeg i hvert fall er på vei ut av det, er denne artikkelen et
vitnemål om, om enn ikke et bevis på, (et bevis som holder i retten, for å si
det slik). Men jo da, jeg ser fortsatt at jeg må styrke min private krig mot og
innsats for å bekjempe alle mani. Det spørs imidlertid om det hjelper så mye.
Jeg vil t det skal hjelpe, men jeg må ta et forbehold om at det kanskje ikke
hjelper så mye som jeg skulle ønske. Jeg blir ikke perfekt etter en uke i limbo, i renselsesstedet. Men jeg
trenger å jekke meg ned og jeg må unngå beskyldninger om å terpe, (selv om det
er en måte å hellige målet på). Jeg befinner meg fortsatt utenfor
«institusjonene», eller asylet, som de kalte det i gamledager.
Jeg befinner
meg utenfor den psykiatriske diagnose, og de mentale definisjonene. Men dette
betyr ikke alt. Nei, da. Jeg er ikke så gira på å få en merkelapp hengende på
meg, at jeg ber om avskilting frivillig, så å si. Jeg har ikke pådratt meg noen
personlighetsforstyrrelse, og det har jeg muntlig, om enn ikke skriftlig, fra
min «shrink» som jeg har vært så
heldig å bli kjent med, av frivillighetsgrunner. Men jeg må bare innse, at det
jeg i det følgende skriver jo nettopp viser at jeg fortjener en «diagnose». For
jeg ser at jeg har kommet i skade for å bli oppfattet som manisk. Ikke av en «shrink», men av vanlige, rolige, forstandige,
selvbevisste og symptomfrie mennesker som har villet meg vel, inntil nå, får
jeg inntrykk av. Jeg ber om forståelse for at det jeg skriver i og med de
følgende linjer og setninger faktisk kan bekrefte deres diagnose av meg. Jeg
ber om at de berømmes for denne deres innsats. Jeg trengte den, antakelig mer
enn de selv trenger den.
Jeg må
dessuten uten beklagelse være svært takknemlig for at jeg ikke lever under
hælen til et regime som krever offentlig pisking og som fremtvinger tilståelser
med utpressing og fysisk vold.
Jeg har med
andre ord mye å sette pris på. Og det håper jeg i full overbevisning at jeg
fortsatt kommer til å være, i overskuelig fremtid. Den totale, systematiske og
organiserte omveltning eller omvurdering av alle verdier kommer ikke så raskt
at jeg skulle ha noe å bekymre meg for umiddelbart. Og bra der det.
Jeg skildrer
nå de ulike fasene i min forvirrings akutte behov for ro og klarhet, i full
bevissthet om at dette kan komme til å såre og krenke noen, i det håp at det
komme til nytte og at andre kan lære noe av det, på samme måten som jeg har
lært at det kan være nødvendig å komme til erkjennelse, og at andre faktisk har
hjulpet meg frem til dette, så, ja, en stor takk til aktørene i det følgende
stykke. For noen vil ikke skildringen her kunne betraktes som noe stort og
truende drama, en drepende tragedie eller som en skrekkfilm det helst ikke er
verdt å se, fordi den er for nærgående og derfor skrekkelig, nei, for mange vil
nok skildringen heller fremstå som nokså alminnelig og søvdyssede, og derfor
komplett altfor privat, egosentrisk og lite relevant. Jeg har forståelse for
dette. Det jeg gjør er å ta ut ett bruddstykke av en liten og nærmest isolert
aktuell eksistens blant mange andre lignende eksistenser, i håp om at noen vil kjenne
seg igjen og være i stand til å lære noe av dette, selv om sannsynligheten er
liten, hvis overhodet til stede i det hele tatt.
Så her kommer det, (ha tål, du tåler det
kanskje best «by default»):
Jeg har i
flere artikler på bloggen Spikeres corner forsøkt å forklare hva jeg mener med hypemagi og hypermagikere, men til ingen
nytte. Jeg trodde de hadde forstått det, eller i alle fall noe av det, grunntrekkene og filosofiske og litterære poengene sånn
i sin alminnelighet, men den gang ei. I stedet for å forøke å forstå, misforstår
de av en eller flere grunner fullstendig og komplett, idet de gjør selvkritikk
umulig, fordi de rett og slett ikke forstår hva det dreier seg om.
For å skaffe seg oversikt over tingene og for å forsøke å
forstå «tingene» kan det ofte bli nødvendig å gå ned på grunnplanet og begynne
å grave i detaljer, i trivia,
fillesaker og fullstendig irrelevante fenomener sett isolert, og i si enfoldige
gru, for å få med seg helheten og tankemønstrene som er ute og går, på det
området man undersøker og forholder seg til og som man gjør til sitt
anliggende, for anledningen.
Jeg skal forsøke å belyse alt dette og begrunne hvorfor det
av og til er nødvendig å relatere til det i og for seg helt uinteressante og
mindre begavede, og dermed desto mer elementært feilaktige eller totalt
utilstrekkelige, nettopp for å få frem de støte linjene og forklaringene på at
paradigmene blir som det blir og hvorfor de er så vanskelig å trenge inn til og
igjennom, og hvorfor det er så vanskelig å få få til å innrømme eller erkjenne
at de tar feil og at de faktisk motsier seg selv på det groveste samtidig som
de tror at deres feilaktige oppfatninger nettopp styrker dem i deres tro på
egen fortreffelighet. I seg selv er dette en enorm oppgave, og den nytter ikke å
utdype fullt ut, langt derfra, jeg må derfor be om tålamot, fordi dette blir
noe veldig langt – for mange – om noe som vitterlig kommer til kort, i alle
henseender, hvis man skal nærme seg dette fullt bevisst på at enhver slik
tilnærming forutsetter visse fordommer, visse standarder, som overhodet ikke
passer inn i hodene og hjertene til alle de denne lange, men like vel svært så
korte, avhandlingen faktisk handler om.
Problemet, eller
noe av det, i et nøtteskall, og som en aperitiff, kan formuleres slik:
Påstand 1: X
tror han vet hva Y tenker fordi Y sier at X tenker slik og slik. Y må derfor
være manisk og latterlig.
Påstand 2: Y
vet at han ikke kan lese noens tanker, han er ikke tankeleser. Når x så
tviholder på at Y tror han kan lese hva en annen tenker, så er det en valid,
logisk fruktbar og holdbar konklusjon at x mener at y er psykotisk.
Påstand 3: X
påstår da at det ikke er det han tenker. Han tenker ikke at y er psykotisk. Y
tar derfor feil.
Det
underlige her er at x nekter for å tenke at y er psykotisk når han påstår at y
er tankeleser. Og det kan tenkes at han ha rett i dette, ja, det kan være det
mest logiske av verden å tro nettopp at x ikke tror at y er psykotisk, selv om
han feilaktig tror at y er tankeleser, fordi man her ganske enkelt har med en
sannsynlighetsberegning å gjøre og med forståelse av hva en medisinsk diagnose
er og ikke er for noe.
Det er med
andre ord fullt mulig å si og tenke: Y er manisk og mener seg å vite hva en
person tenker, fordi han er manisk, uten dermed samtidig å påstå at y er
psykotisk. Det er ikke så lett å si: Y vet hva x tenker og y må derfor være
manisk.
Å si: Y
mener seg å vite hva x tenker, y må derfor være både manisk og tankeleser og
derfor psykotisk, er OK hvis man med tankeleser ikke ser noen sammenheng med
psykose.
Men det er
ikke Ok hvis man beskylder y for å være tankeleser helt konkret, faktisk og
uten tvil, objektiv og derfor bokstavelig. Det er imidlertid helt Ok hvis den
som sier og påstår dette, mener at utsagnet kun er en indikator, en slags veiledning
eller oppskrift, og fullt ut metaforisk, og som et signal om at visse lamper
bør begynne å lyse osv. Det er imidlertid ikke bra hvis hensikten med denne
måten er å bruke uttrykket eller ordet tankeleser
på er å sverte y ved å få noen til å assosiere «tankeleser» med mani, eller
idioti, rett og slett, eller rå og flau dumskap eller skadefro toskeskap eller
noe. Gjør man dét, vil det være kort vei til å hevde at x gjør dette også for å
forsterke inntrykket av at man her ikke bare har å gjøre med mani å gjøre, men at
man samtidig har med psykose å gjøre, i og med at begge i utgangspunktet er
medisinske termer. Hvis man mener mani for å skade, eller som en oppfordring om
å søke psykiatrisk hjelp, eller en som en sterkt oppfordring til å isolere den
maniske, vel, da er det på tide med litt selvrefleksjon.
Man skulle
tro at slike logiske feilslutninger eller logiske forvirringer og mangel på
stringent tenkning ikke ville forekomme
i praksis og det virkelige livet, i
hvert fall ikke på et nettsted som tar mål av seg å være seriøst og som i
tillegg har hatt et stort antall besøkende. Mange har med andre ord vist
interesse for stedt og stedet må derfor antas å ha en viss verdi for mange og
at mange får noe igjen for å besøke stedet og gjerne til og med kommentere der
i blant, ved siden av den harde kjerne av inderlig sympatiserende aktører i
kommentarfeltene, - det dreier seg kanskje om ca 10 gjengangere. Deres guru er
stedets redaktør og ideologiske eller religiøse fører. Han nyter tydelig vis
stor respekt og har opplagt mange nærmest nesegruse beundrere. (Jeg kommer
tilbake til det og implikasjonene under). Se Kommentarfelt
og katastrofe
Det torde
forresten være en opplagt sak at de eksemplene jeg nettopp har trukket frem
over, forteller noe om hvordan tingene ikke bør være. Eksemplene kan tjene til
skrekk og advarsel. Fortsetter man å gjøre seg avhengig av eksemplenes
underliggende premisser, er man garantert å bli sittende fast i permanent
frustrasjon, og til slutt, hvis man ikke kommer seg ut, i fortvilelse og i
en eksistensiell angst som bare kan være
destruktiv og ikke konstruktiv eller kreativ.
Jeg trekker
ikke eksemplene frem for å vise hvor gjennomborende skarp, akademiske korrekt,
og eventuelt
intellektuell oppegående jeg er, nei, jeg trekker dem fram rett og slett for å
beskrive en tilstand, ikke bare knyttet til denne kronikkens anliggende og til
denne spesifikke saken, men tilstanden for øvrig på de generelle diskursplanet
i samfunnet, på forumer eller fora og i debatter hvor det nå måtte være. Vi
står – kollektivt – med begge beina langt ute i hengemyra, og jeg oppfordrer
«de som har øre å høre med» til å gjør det de kan for å bringe debattene inn i
et mer fruktbart og «adekvat» spor. Det er det eneste jeg kan håpe på, «Mens
venter på Godot», for å snakke litt med eksistensialistene.
Det er - mot den bakgrunn jeg har beskrevet
ovenfor - et faktum at Oppraak nå blir beskyldt både for å være manisk og for å
være tankeleser. Det beror selvsagt på svært begrenset kognisjon fra de som
hevder dette. De mangler helt elementære innsikter i språkforståelse,
kommunikasjon, logikk og nødvendig helt pragmatisk og liketil retorikk. (Hvis de ikke vil påberope seg et privat
kodespråk som de mener et høyst universelt språk som egentlig blir eller bør
bli forstått av alle).
De vet ikke
at det er helt vanlig og til og med nødvendig å si at f eks Morken tenker slik
og slik, selv om Morken ikke tenker det, hvis alt av fakta man har å uttale seg
på grunnlag av faktisk gir en rett til hypotetisk å slutte at Morken tenker
slik og slik, hvis man ikke påstår at Morken faktisk tenker slik og slik. Hvis
det er underforstått at man her har med hypoteser å gjøre, er det det helt ok å
slutte, hypotetisk, at Morken «må» tenke, eller «må antakelig tenke» e l. uten
at man for hver gang man kommer inn på dette må presisere med å bruke ordet
«må» i hermetegn eller ordene «må antakelig eller hypotetisk antas å tenke» i
denne sammenhengen.
Dette er
helt elementært og hvis man ikke som leser og kommentator av tekster har fått
fatt i dette og så å si ikke har det med seg rett under huden, eller i
personligheten sin, så er sannsynligheten stor for at vedkommende neppe får med
seg så mye om hva forfatteren har å si. Sannsynligheten er at man misforstår
katastrofalt, og at man vil dumme seg ut igjen, gang på gang, uten at det er
mulig å komme en slik person til hjelp. En slik person vil ikke engang være i
stand til å ta imot hjelpen eller forstå at han faktisk trenger den. Simpelt
hen fordi han jo ikke forstår forskjellen på implisitt og eksplisitt.
Som en
foreløpig konklusjon – jeg kommer tilbake til mer «fressen» under – er det å
håpe at man, hvem det nå måtte være og hvem nå det måtte angå – kan være enig
om at der man gjør middelmådigheten til selve kompass og ledestjerne, der står
det ille til. Verre er det der undermålere blir hausset frem og tatt for å være
og nærmest dyrket frem og priset og i ord, tanker og handling forsvart som
genuine plussvarianter. Et miljø – en menighet, en sekt, en kult, ja, et parti
eller en forening – som nærmest av
åndelig nød må begynne å snobbe nedover idet man opphøyer undermålere som
rollemodeller eller eksemplariske dydsmønstre, kommer før eller siden til å
miste både selvrespekt og respekt og gå i frø eller oppløsning, og jo fortere
dette skjer, jo støtte lettelse bør dette avføde for det fleste, både i og
utenfor gruppen. Trist nok vil de gruppene som i dag vil overleve lengst og som
vil få størst innflytelse, er de grupper som kan livnære seg på best på det jeg
kaller hypermagi, før magien etter hvert og med hjelp utenfra avsløres som et
luftslott og en stor og altslukende bløff, og som et instrument i hendene på
«de gode», kall dem gjerne fariseerne, de som virkelig er fariseere men som
forsøker å overbevise omgivelsene om det motsatte og at det er nettopp
fariseere de ikke er, i motsetning til de som er det … (jfr avataren Lillemor, som jeg er inne på flere andre
steder i denne posteringen, og de som innbitt forsvarer henne, uten å øyne det
nettet Lillemor selv vikler dem inn, ut fra sin posisjon som edderkopp i
systemet, dvs i kommentarfeltet. Dumme mannfolk hverken tør eller vil se at
visse kvinner manipulerer dem og disse master-manipulators vet det utmerket
godt og utnytter magien til fulle uten at disse – ofte seksualfrustrerte og
såkalt myke men).
Jo mer man
kritiserer islam, jo mer medgjørlig og fredelig blir selve islam. Islamkritikere
antas å spille på skjulte og mørke krefter som kan antas å undergrave samfunnet
og kulturen. Men kan dette noen sinne bli
sant og helt virkelig, bomsikkert, for å si det sånn, en urokkelig, evigvarende
og uforanderlig sannhet? (Ta her høyde
for at en streng og vedvarende vitenskapelig holdning til folk og ting like
gjerne kan være og forbli en tvangstrøye som et afrodisiakum).
Ja, det kan
blir sant, hvis man tar i betrakting noen mekanismer eller sosiale over og
normer, dvs hvis man forstår noe av kulter generelt, hvilke funksjon en kult
har i relasjon til og i samspill med det større omkringliggende samfunn, hvis
man kjenner noen av kultens indre, selvforsterkende trender og hvordan disse
virker og påvirker, både innad og utad.
For å ta et
konkret eksempel: Kapitalismen kan kritiserer sønder og sammen. På sikt iser
det seg at kritikken har forfeilet sin hensikt. Kapitalismen overlever og
kritikk av kapitalismen oppfattes nå som nærmest som en helligbrøde, «noe» man
ikke kan røre, uten å risikere både «gård og grunn», ja, ettermæle. Man mister
kanskje noe av sin eksistensberettigelse. Kapitalismen er da blitt et tabu man
ikke kan nærme seg kritisk uten å bli utstøtt og fordømt.
Det samme
gjelder kommunismen. Jo lenger man terper ensidig negativt retorisk og
demagogisk mot kommunismen, jo høyre status vil kommunismen få, særlig hvis det
er lenge siden kommunismen gjorde noe galt, særlig «mot meg», min lille gruppe,
og folket generelt. Et nasjon som aldri har kjent kommunismens undertrykkelse,
vil før eller siden hente inspirasjon for og beundring for kommunismen. Og
kommunister, som enkeltindivider. Den vil fremstå som et frelsesmiddel, en
metode som kan forløse og forsone tingene, i motsetning til kapitalismen, som
nå plutselig får ansvaret for alt som gikk galt. Vi ser at dette er tilfellet i
dag. Vi har f eks de relativt nyetablerte kommunistpartiet Rødt som appellere
til store ungdomsgrupper og som av de fleste nå enten blir betraktet som en
helt harmløs gruppering, eller som et erkjennelsesmiddel som kan gi oss ny og
verdifull innsikt og som derfor kan brukes til å forandre samfunnet til det
bedre, for alle, - for all fremtid.
Det kan
settes opp generelle kriterier for å kunne behandle, nærme seg og forstå denne
samfunnsmekanismen, utenfra, så å si. Man kan si noe generelt gyldig om kulter,
sekter, gruppers, menigheter og individers forhold til «de andre», «det
fremmede og skremmende» osv. Vi kan se
det hele psykososialt, for om mulig å få litt mer oversikt over tingene og et
bredere teoretisk og praktisk grunnlag for vurderinger av det hele. Vi forstår
ikke grupperingers væremåter og begrunnelser for den, uten å stille oss litt
utenfor, slik at vi får overblikket. Vi synes å ha et grunnleggende naturlig
behov for å forstå hvordan tinge og mennesker virker, antakelig fordi vi da med
en slik holdning og en slik analyse basert på dette naturlig behovet fors
større klarhet, faktisk kan hindre mange misforståelser og uheldige
konsekvenser av å legge det døve øret til.
Dette bør
være selvinnlysende, men er det ikke. Norge i dag er blitt en stor kult hvor
det nettopp regnes for en dødssynd å kritisere, å rette fokuset mot visse
fenomener, for å forstå bedre.
I dag er
Norge og Skandinavia, bare for å ha nevnt noen land, blitt en kult, en kult der
det å kritisere islam blir ansett som utilbørlig, ja, farlig, ja etter alle
solemerker moralsk eller etisk helt forkastelig. Vi kan da snakke om kultens ulike
kjennetegn og et av disse kjennetegnende er frykten for å nærme seg fenomenet
på rasjonelt og saklig grunnlag, selv om idealet i samfunnet for øvrig nettopp
er at vi skal og må nærme oss fenomenene på disse grunnlag. Det ligger
underforstått at uten kritikk, ingen fremgang, ja, ingen sannhet overhodet.
Derfor hegner vi om ytringsfriheten, selv om den kanskje ikke eksisterer, i
hvert fall ikke i den grad vi ellers ville anser både som legitim og svært
nødvendig og derfor velkommen, ja, absolutt nødvendig og «velgjørende».
Jeg vil i
det følgende forsøke å belyse og kritisere eventuelle mangler og svakheter ved
«det nåværende» paradigme, et paradigme som indirekte eller implisitt er
altbeherskende, altkontrollerende og tilnærmet allmektig, et system og et
mønster som ikke tåler kritikk, fordi slik kritikk med umiddelbar virkning blir
ansett som en forhånelse av paradigmets hellighet og absolutte, preskriptive,
grunn-norm. (Eller uformaliserte eller, ikke nedskrevne og derfor delvis
skjulte eller underbevisste «konstitusjon», om man vil. Jeg kaller i ny og ne
dette for en persons «mentale konstitusjon» og mener med det hans «doxiske felt»).
Vi lever,
for så vidt dette er sant, i et stammesamfunn, der reglene for magi i høyeste
grad virksomme. Vi lever i det perfekte ur-samfunnet, vi er evige, universelle aborigines. Lenger vi ikke kommet og
lenger nytter det ikke å komme. Å tro noe annet er sentimental romantikk og
pueril ønskedrøm, spillfekteri og sjarlatanisme, for å si det slik og med slikt
ettertrykk og alvor. Det kaller litt på latter, spør du meg, men jeg lar det
stå til.
Vi står på samme nivå som urinnvånere gjør
verden over. Og vi synes ikke å ha rikket oss det aller minste. Vi står på garn
i urgamle mytologier. Vi frykter fortsatt tabuenes magiske og overveldende
makt. Det har vært liten «fremgang» å spore. Vesten befinner seg faktisk på det
mest primitive stadium i menneskehetens historie. Og vi synes å trives med det,
ja, vi elsker det, og er villig til å forsvare det med alle midler – i hvert
fall hvis tilfeldig vis «vi» måtte befinne på det «moralsk mest høyverdigste»
sjiktet blant menneskene, sett universelt. Hvis vi tilhører «de gode», de som
sitter på magien og makten, ja, da er vi trygge. Vi kan ikke angripes. Og vi
vet det, eller tar det for å være det mest selvfølgelige av verden. Vi har
tilegnet oss en slags gude-status, vi har – i vår enfoldige tro - gjort oss til
selvbestaltede ikoner eller gudebilder med selvtilstrekkelig innebygget og
selvstendig virkende kraft, magisk kraft, eksplisitt eller implisitt. En kraft
vi vær så god har å gi akt på, frykte og tilskrive ære og ærefrykt.
Vi skjelner
og skiller – oppi alt dette - med den aller største selvfølgelighet mellom de
som er verdt å støtte, og de som er verdt å støte ut. (Det gjelder så å si i
alle samfunnsrelasjoner, det ligger innbygget i selve mekanismen). Det mest
bemerkningsverdige er at vi nå er kommet dit at det å kritisere islam, blir
ansett for å være et direkte angrep på en selv, altså ikke-muslimen, ja, på
hele det ikkemuslimske samfunnet. Det hjelper i en slik knipe ikke å
argumentere, argumenter preller av, man vil ikke høre, det kan forstyrre freden
og freden og selv selvforståelsen og den indre overbevisning om at man har
rett, at den holdningen man inntar er den ene rette holdning. Og så kan man
støtte seg til kultens egen selvdefinisjon, som alltid er selvrefererende
rettferdig, feilfri, uskyldig og derfor en verdi i seg selv som krever et offer
og ofre, skal kulturens hellighet beholde sin høye og «edle» posisjon.
I et slikt
klima blir det en forbrytelse å kritisere guruer og andre hellige menn og
kvinner som ikke gjør annet enn å fortie, fordreie og rose islam for islams
fredsskapende potensiale og muslimens hellig rett til å dyrke sin religion og
tro fullt ut, i kraft av og bygget på de muslimske helligskrifter selv og
islams fremstilling av den egentlige gud og menneskehetens store beskytter. Og
den som fokuserer med en viss skepsis eller åpen kritikk av dette, blir så
hedningeforklart og forsøkt skviset ut, i hvilken sammenheng det nå måtte være.
Vi ser med andre ord tendenser til heksejakt. Et tydelig eksempel kan være den
behandling Fjordman er blitt utsatt for. Han er blitt en persona non grata og anses nå som et virus på samfunnslegemet og en
person man skal avsky og hate, fordi han jo er islamkritiker, og det en dyktig,
grundig og nøyaktig en, til og med.
I det
følgende skal jeg ta for meg et mye mer marginalt fenomen enn fenomenet
Fjordman, en mye mer uskyldig historie, men like fullt en historien som etter
min mening kan fortelle oss mye om oss selv og om hva som virkelig foregår. Det
kan da ikke skade å se det ut fra et miniatyrperspektiv. Det er ikke alltid de
virkelig store og slående sakene man kan ha noe å lære av. Vi kan tvert imot
også lære veldig mye av hva som skjer på mikroplanet, utenfor sensasjons- og
alarm-sfæren eller feature-journalistikken,
og i de relasjoner som av de fleste i utgangspunktet vil se som helt irrelevante
og betydningsløse og derfor ikke verdt å nevne eller bruke tid på. Det er ofte
i den tilsynelatende ubetydelige underskogen vi kan oppdage forhold som vil
påvirke selve skogen på lengre sikt.
Det jeg
forsøker i denne artikkelen er å begrunne det jeg skriver over og å kaste et
lite lys, om mulig, over den generelle «stoda», illustrert med hva som skjedde i
og med en spesifikk artikkel jeg la ut på Spikers Corner, en kristen-blogg, som
jeg skal si mer om i det følgende.
Jeg advarer
mot at dette kan være et ulidelig kjedelig stoff å adressere, en uhyggelig treg
materie, en materie og en agens som i seg selv påkaller en viss uhyggelig
inertia, en åndelig kraft som i seg selv faktisk kan medføre en viss
nevrasteni, om jeg kan kalle det det, og altså en reaksjon som kan slå ut i det
stikk motsatte av hva jeg opprinnelige hadde som mål og mening. Problemet jeg
forsøker å belyse passer egentlig bare for de aller meste interesserte og for
de som overhodet orker, og tror at de kan ha nytte og glede av dette å lære og
forstå, i seg selv.
Å stikke
hodet inn i dette nettet, garnet eller vepsebolet, kan medføre store plager og
store farer for en selv, både på det private og personlige planet og i det
sosiale miljøet, der det kan tenkes å være relevant. Det medfører imidlertid
ingen direkte fare for ens person og for ens rett til å gjøre seg opp en egen
mening og for retten til ytre seg noenlunde fritt.
Jeg vil
dessuten understreke at denne artikkelen ikke ville ha vært mulig å skrive og
fremføre under helt andre himmelstrøk, f eks i et strengere islamisert land og
i en kultur der islam i seg selv utgjorde det altdominerende samfunnslimet.
Artikkelen har
vært mulig å skrive og legge ut bl a fordi vi lever i et ikke-muslimsk,
ikke-kommunistisk og ikke helt fordervet kapitalistisk kulturelt og politisk
system som faktisk tillater at det fremkommer kritikk av selve systemet og
kulturen, eller ukulturen, alt etter som.
For de
fleste nålevende mennesker i resten av verden i dag, kan det jeg befatter meg
med her lett betraktes som et luksusproblem og en sport for narsissister og som
sådant derfor helt uten betydning sett i den større sammenhengen, og med dette
som utgangspunkt, er det så at jeg altså tillater meg å gå trutt og sakte
videre, i den forhåpning at jeg selv kan lære meg noe nytt og bedre og at alle
andre kan gjøre det samme.
Som bakgrunn
for artikkelen må jeg vise til artikkelen Oppraakmani
og hypermagikere på Spikers Corner, en artikkel som var et tilsvar til en
tidligere artikkel av 27. mars: Hvem er
Johannes Morken? (Stedet er stengt for deling). I denne artikkelen av 27.
mars finner vi i kommentarfeltet på Spikers Corner følgende skrevet av
«Lillemor»:
«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig
når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen.
Først og fremst liker jeg personangrep
dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I
dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske
"det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han
tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj!
Og siden han "ønsker det
gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?
1) Hvorfor skal Morken angripes? I en
sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal
"angripes".
2) Oppraak finner likevel en snedig
måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken
selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp. Dette
kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt
holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter
forsvinner helt i all skitten.Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen.
Kommentaren Lillemor kommenterer
finnes her på Neo til islam: Johannes
Morken, Kina og islam osv. Jeg legger artikkelen Oppraakmani osv inn her med egne
kommentarer, se under. Jeg kommenterer nærme denne kommentaren nedenfor, men
minner allerede her om fariseeren
nevnt i ingressen til denne posteringen her på bloggen.
Som
bakgrunnsteppe eller bakgrunnsmusikk for det hele, ligger det selvsagt et helt
register av tankeforutsetninger og innsikter omkrig teologiske, juridiske,
psykologiske, sosiologiske og antropologiske perspektiver, omkring koordineringsproblematikk
slik vi ser i generell spill-teori, omkring grafisk og statistisk variabilitet
og generell metode, omkring bekreftelsesøking, «primary-effects» og andre mer eller mindre psykiske og psykologiske
«manipuleringsmekanismer» , ytre og indre tilpassinger og ikke minst omkring
mentaliseringsevne eller svekket eler manglende sådan og dens strukturer og
funksjoner sånn i det store og hele. (Slike ting angår faktisk oss alle, stikk
motsatt av det noen måtte innbille seg, vi er på sett og vis alle «brikker» i
et større hele, og poenget er å frigjøre seg fra illusjoner og dumhet så langt
ens kognitive og emosjonelle apparat skulle tillate og muliggjøre, henimot et summum bonum, som man skulle tro alle –
naturgitt, eller som en Guds gratis nåde - vil etterstrebe og dele med andre).
Skal jeg
våge meg på å tegne et oversiktsbilde, må det bestå i hekte tak i det jeg mener
vi vil få se stadig mer av fremover: Manglende objektive eller eksplisitt
avtalte toleransestandarder vil øke usikkerheten på alle plan i
mellom-menneskelige forhold. Dette vil medføre en stadig mer påfallende
empati-slitasje og solidaritet grupper og individer imellom. Usikkerheten vil
være den ene salige grunnsannhet eller aksiom, og det eneste vi har å holde oss
til og faktisk «se frem til».
Vennskap
forankret i sentimentalitet, påtatt inderlighet og mer eller mindre
administrerte emosjoner vil trumfe all forpliktelse på sannhet og moralsk
imperativ til å finne sannheten og å bygge relasjoner primært på sannhet og
ikke primært på nykker og mer eller mindre tilfeldige og akk så triumferende og
beleilige behov. (Dette er for øvrig ikke nye fenomener i menneskene liv og
historie, men i dag, i massekommunikasjonens- og globaliseringens ofte komplett
endimensjonale verden, er dette fenomener de flest vil anta bare vil øke
spenninger og konflikter snarere enn dempe eller begrense dem, på litt sikt).
Servilitet
som fenomen, vil slik tilstanden er, bli stadig mer akseptert som høyst
sømmelig, moralsk høyverdig og etisk noe man bør oppfordres og stimuleres til
både i relasjon til grupper og i relasjon individer, både i relasjon til
politikk og religion og i forhold til alle ulike verdisyn, verdensanskuelser,
virkelighetsoppfatninger, menneskesyn og verdipreferanser. Det ser ut for at
folk ønsker seg et forbilde, uansett hvilket forbilde det dreier seg om. Det
ligger et slag muhammed-kompleks under: Det står i Koranen at profeten Mohammed
er den beste rollemodell. Jeg tror folk lengter etter virkelige rollemodeller,
og den kan like gjerne bli Muhammed fremover som Jesus, for det er ikke
populært å ha Jesus som forbilde; han er jo dessuten Guds Sønn, og det blir et
ideal man neppe kan leve opp til, uansett, tenker man, og så glemmer man Jesus
Kristus. (Dette vil skje primært subliminalt og gjerne ut fra ubevisste eller
ubearbeide motiver og erkjennelser).
Og alt dette
ved at feigheten og behovet for gruppens beskyttelse og gruppen eller kultens
eller sektens trygghet i seg selv trumfer all redelighet, sannhetssøking og
saklighet. Vi vil oppleve et mindre personlighetssentrert og person-kreativt
samfunn (og derfor et mer fleksibelt samfunn). Vi kommer til å måtte inngå i et
mer mekanistisk innstilt samfunn og i dominerende miljøer der reell og følbar
distanse og kynisme overdøver menneskets naturlige behov for frihet og
selvstendighet og hvor man foretrekker servilitet under magiske forestillinger
og eksotiske eller fremmede dogmer, doxologier og ortopraxiser fremfor nettopp
frihet og selvstendighet under individuelt ansvar og på egen risiko - og som
mennesker som er født i Guds – ikke Allah’s - bilde og likhet.
Vi begynner med
det idylliske og mulig ideale, - med selv trygghetsmyten:
Vi ser for oss et yndig bilde: Mennesker som finner sammen
og blir venner, venner som har mye å snakke om, venner som kan trøste og
oppmuntre, venner man kan stole på og som man vet man har noe til felles med –
i motsetning til andre mennesker, som man tvert imot kanskje ikke har noe til
felles med i det hele tatt.
Vi ser for
oss at disse menneskene kanskje virkelig har funnet meningen med limet. De har samholdet seg imellom, og et mer
eller mindre følt og sett bånd som holder dem sammen, nær sagt i tykt og tynt.
Og så tenker
vi kanskje på oss selv: De har noe mer enn «jeg» har, de synes å takle livet
litt bedre, de har tydeligvis en overbevisning som gjør dem tryggere på seg
selv og mer selvsikre enn jeg kan være, ja, tillate meg å være. Og det er
nettopp dette vi selv ønsker å være: Å være trygg på seg selv, selvsikker,
dette å ha et godt nettverk der man blir forstått. Jeg får derfor lyst til å
slutte meg til denne venneflokken, jeg ønsker å tilegne meg noe av den kraften –
og magien - disse menneskene utstråler, og den dynamikken som ligger i dette;
de synes å være ekte og sanne mennesker; de er aldri uvennlig eller avvisende;
de synes å ha et overskudd av noe jeg vil ha en del av og som jeg selv ikke
har. Jeg søker meg derfor et slags medlemskap i denne yndige lille flokken. Jeg
vil ikke gå glipp av det ry for mildhet, saklighet og mening disse menneskene
har. De har aldri gjort noe kriminelt eller galt. Og hva skulle galt med å
«arbeide på sin egne frelse, sin egen helliggjørelse»? Du ser da fordelen ved å
leve i «broderskap». Eller menighet, i sosial gruppe, i kirke, i et lite
samfunn i samfunnet, - du ønsker en frihavn, med andre ord.
Og dessuten, og dette er svært så beleilig: Du vil kanskje
bort fra destruktive drikkebrødre, fra miljøer resten av samfunnet ikke akkurat
hyller og miljøer du f eks mener motarbeider miljøet og grupper du ikke kan
sympatisere med, f eks folk som er for abort, for revolusjon, og f eks folk som
driver for mye islamkritikk. I det store og hele vil du bort fra noe og elsker
tanken på å finne respekt i et helt annet miljø, blant folk du kan stole på og
som egentlig jobber for samme og de samme verdien du selv vet at du har. For Du
finner ikke lykken hverken blant sportsidioter eller i forsamlinger som kun
tenker på politikk eller driver med ett eller annet rent humanitært arbeid –
fordi du ønsker noe mer, du vil gjerne bidra med noe mer, noe du håper andre
skal gi deg kudos for; du føler at du
har ubrukte ressurser, ressurser andre kan verdsette høyt og ressurser som vil
bringe deg anerkjennelse; ikke anerkjennelse
som statsmann eller stor ideologi eller noe, nei, ressurser som du i din
ydmykhet vet at folk trenger noe v, som du har bruk for,- et overskudd du føler
det er riktig å bidra med, bla fordi du fra før av vet at det å gi, i seg selv
alltid gir en følelse av lettelse, og bedre samvittighet, på en måte. Du vil
med andre ord være en hjelper, en som beviser sitt overskudd, sin ydmykhet, og
derfor vil du være konkret, helt uten tanke på egen fordel. Du gir ikke av deg
selv for å få noe igjen, nei, du gir av overskuddet ditt, fordi du tilfeldig
vis, på en måte, er et utvalgt menneske, som så å si har fått det du har helt
gratis, og gjerne av slump, noe de andre mindre heldige her i livet ikke har
fått og en posisjon de aldri vil kunne oppnå på egen hånd, ut fra sine uheldige
forutsetninger, og du har derfor en plikt til å bidra og hjelpe det du kan.
-
Mot denne bakgrunn
ser vi så til vår forferdelse at det begynner å røre seg en mark i eplet, en
mark som kan være virkelig, eller «bare metaforisk», men like fullt høyst
virkelig og virkende, en mark som det gjelder å forkaste, og spy ut, før det er
for sent. Jeg nevner en trend som gjør seg gjeldene, ikke bare på
universitetene og høyskolene, men også i venneflokken og langt inne i kjerne-
familiene indre kjerne og eksistensgrunnlag, det dreier seg om alt fra
selvsuggesjon til elementær og nokså nøytral eller uskyldig gruppedynamikk:
By fostering a
campus culture where some ideas are deemed “dangerous,” safe spaces restrict
free speech and intellectual diversity by silencing those whose views are
unpopular or don’t conform to the status quo.
Rather than
promoting campus unity, safe spaces isolate like-minded students and divide
campuses around issues of race, gender,
and sexuality. Further, they prevent students from different cultural,
economic, and intellectual backgrounds from coming together for productive and
meaningful exchange of ideas.
Trigger warnings
and safe spaces infantilize young adults, promote victimhood, and create a
learning environment that deprives students of a complete, intellectually
balanced education.her
Kommentar:
Spikeren, som den wanna-be-cult-guru han er, legger i denne saken sine myke,
varme og gode vinger over sine små, svake, redde og uskyldige disipler, som han
vet er hjelpetrengende, objektivt sett ganske «uttafor» og sårt empatisøkende
mennesker, mennesker han ønsker å gi en plattform, midt i virkelighetens alle
omskifteligheter og farer. Han vil fremstå som trygg redningsmann og genuin
hjelper, et knep enhver manipulator benytter seg av.
Han frykter
empatitretthet på bloggen, han trer til som «den vise og gode» og spiller på
sine beundreres behov for å kunne gjøre ham rangen stridig, i det fulle håp at
det kan de bare glemme. Hverken Spikeren eller hans disipler synes å ane lite
om at dette nettvennskapet – som visstnok også er et personlig vennskap, med
sammenkomster e l, vil kreve sitt av begge parter, at relasjonen kan komme til
å koste mer enn den smaker. At bindinger - primært på emosjonelt grunnlag - for kan utvikler seg til en tvangstrøye ingen kan løse en fra, bør selvsat tas med i den underbevisste kalkulering, vil vi si. Hvis ikke blir man fort et lett bytte for manipulasjon og hjernevask SELV. Særlig når man har med manipulatører kledd i fromhetens og korrekthetens kappe, en kappe den lettlurte eller naive feilaktig ser på som selve beviset på helgenstatus.
Fase én:
Det følgende kan betraktes som et forsøk på å skrive en
liten novelle, det vil si et forsøk på å beskrive en sosial virkelighet i den
hensikt å finne, og bekrefte eller avkrefte visse muligheter å se og forholde
til «tingene» og fenomenene på. Det krever en viss poetisk legning, ikke bare
strikt vitenskapelig legning, for å få tak i poengene, og det store dramaet.
For et liv uten genuint drama og genuin poesi, kan neppe være så altfor såre
vel å leve i og leve med. Jeg mener at der både evnen og fraværet av den, kan
være en oppskrift på katastrofe for oss alle, på sikt og sett i bredest og
dypest mulig perspektiv.
Det følgende kan derfor lett avføde en slags kollektiv gjesp
og utbrudd som f eks «dette er altfor langt», «det passer ikke in her», «det er
slemt» og det er – et angrep på person eller personer.
Novellen kan imidlertid fortelle noe viktig om hvor
vanskelig det er å «nå frem» med et budskap som kan være mer eller mindre
implisitt eller eksplisitt uttalt, - og tenkt, i den hensikt å peke på det
åpenbare, det selvfølgelige som ofte ikke nevnes og som går i ring rundt i
frykt for å tråkke noen på tærne. Novellen forteller noe om feighet og
manglende mot, om falsk lojalitet og noen av de reaksjoner man kan se og
oppleve under press, og under anklage om forræderi mot saken, hva den nå enn
måtte være, bare saken er betent nok til å spre frykt i seg selv, og dermed en
slags lammelse, kollektivt så vel som individuelt.
Det kan ofte være svært vanskelig å få tak i de store
mønstre og de lange linjer i dagens diskurs. Kompleksiteten i det hele kan i
seg selv virke demotiverende og avskrekkende, ja, direkte avskyelig å ta i tu
med eller la seg belære av, til større erkjennelse og derfor hindre en i
plikten til å skaffe seg det bredest mulig grunnlag for å danne egne meninger
og treffe egne verdivalg eller politiske og religiøse valg. Noen «aktører»
trekke so gag slutning at alt som er «for langt» nødvendigvis må være feil, for
overveldende og følgelig: «De lange innlegg eller kronikker er utslag av en
mani fra forfatterens side. Hva forfatteren har å si blir da av helt underordnet
betydning. De fleste media – både motstrøms- og medstrømsmedia, private og
offentlige blogger, vegrer seg derfor mot å sette på trykk lange, men desto grundigere
og mer informative eller nødvendig utdypende bidrag fra forfattere som forsøker
å gå litt mer under overflaten enn det man antar er forsvarlig, og som derfor
antas å gå over hodet på folk. Media og
mediabrukere – vi er mer eller mindre presset til å være patetisk avhengig av
media - forutsetter da at publikum er uverdige lange og solide analyser og «utgreiinger»
eller det som mer eller mindre kan ligne på rent akademiske analyser. Dessuten
selger ikke slike bidrag, forutsetningen eller den gjengse oppfatningen i media
er at slike bidrag ødelegger mer enn de gavner - markedsføring og salg. Med
dette er media, nettsteder og blogger blitt en gedigen folkeopplyser som opplærer og folk til å tro at jo mer overflatisk
man er, jo bedre er det og jo mer «får vi igjen» for det.
Det kan fort vise seg
å være et katastrofalt mistak, en uhyggelig misforståelse og forteller faktisk
mye av det moralske forfall rundt omkring, et forfall som ikke bare glimrer med
sitt fravær, men som er blitt høyst aktivt tilstedeværende, men da på
fundamentalt og virkelig tragisk sviktende grunnlag.
Merkelig nok gjelder denne «loven» også for nettsteder og
blogger som ikke er der for å tjene penger, men som kun har ideelle formål
eller forfattes kun for sannhetssøkingens egen skyld og for selvutviklingens og
en mulig dypere innsikts skyld.
Alle som ytrer seg i noen grad på ymse media i dag, synes fra
publikums side å ha like mye feil som like mye rett. Ofte koker reaksjonene på
innspill og bidra ned til det man liker, ikke så mye til det man makter å
fordøye, hvis man hadde anstrengt seg litt mer for å få tak i poengene og
begrunnelsen som ligger til grunn for bidragene. Det kan koke ned til at man
tar avstand fra en forfatter og et bidrag rett og slett fordi vedkommende
nekter å gjøre seg absolutt tabloid. Det tabloide eller lettvinte og
overflatiske er blott normen, den standard alle bør rette seg etter, for hvis
ikke, kan «min» verdensanskuelse få seg et skudd for baugen, og det er man ikke
forberede på å tillate, - tillate hverken seg selv eller andre. Det skal ikke
finnes noen Byggmester Solnes, det skal bare finnes hjelpere, vi skal være som
læregutten til trollmannen Goethe skriver om. Han var vel fornøyd med å anvende
trollmannens utmerkede oppfinnelser, men læregutten visste ikke hvordan han
skulle stoppe maskinen i å virke, når trollmannen var borte, og den enste som
visste hvordan maskinen kunne slås av og på. Når læregutten så skrudde på, gikk
maskinen på tomgang og skapte en katastrofe i sitt kjølvann og som ødela alt
som kom i dens vei. De færreste i dag vil våge å stille spørsmålet: Hvilken
maskin er det i dag vi har sluppet inn i kulturen og sivilisasjon? Og tror vi
at vi kan stoppe den, hvis vi ikke forstår den? Kan vi forsvare oss mot den,
hvis vi ikke skjønner hvordan den virker, hvilket formål den har og hva det er
som har muliggjort den? Vi kan ikke styre en mekanisme hvis vi ikke kjenner
dens årsaker, den fire årsaker, som Aristoteles snakker om.
Fase 2:
Men hva er virkeligheten? Hva er drivkraften? Hvorfor velger noen å tie der andre taler,
hvorfor velger noen bevisst eller ubevisst å tenke «ute av syne, ute av sikt»
og samtidig gjør alt for å dekke over virkeligheten og dynamikken, men andre
«går rett på» og umiddelbart, uten å reflektere nærmer rundt dette å ta hensyn
til visse parter og grupperingers egenartede følsomhet og høyst legitime fravær
av behov for nettopp å se sannheten inn i øynene? (Man skal ikke «true»
mennesker med sannheten og faktaene, hvis de er helt klart uhensiktsmessig å beskrive
og presentere, sett i størst mulig perspektiv. Alle kan ikke ha godt av å bli
direkte truet eller på en eller annen måte oppfordret til å dra rett ut i
frontlinjen hvor kulene suser rundt hodet på en, for å si det sånn. Noen folk
gjør best i å bli hjemme. Noen kan gjøre mer gagn enn nytte ved å bli presset
til å se sannheten og svake sjeler. Noen må derfor faktisk holdes tilbake,
uansett hva sannheten i seg selv skulle fortelle, og uansett hvilke moralske
normer man kunne etablere som preskriptive, baser på fakta).
Fase 3:
Jeg beklager! Jeg innrømmer! Jeg tilstår!
Omkvedet
mange steder i dag er J’accuse! Jeg
anklager. «Jeg beklager» synes å sitte langt inne. J’accuse føles for mange antakelig bedre å si og fremme enn je regrette– jeg beklager eller angrer.
Det kan tyde på at det rent generelt er lettere å finne feil ved andre, enn det
å finne det storartede og godt fordelaktige og prisverdige ved de samme.
Vi er
kanskje bitt en kultur av «anklagere» fordi vi jo kanskje går ut fra som et
aksiom at alle feil og mangler vi ser og finner, faktisk skyldes andre, at det
alltid er de andres feil. Å si J’accuse slik
sett er dermed det aller letteste av alt å si, fordi det synes best å stemme
overens med virkeligheten. (Og fordi vi alltid føler at det er bedre å bli
beundret enn å bli anklaget).
Joda, mennesket
søker anerkjennelse og premie og mennesket er fullstappet av alle slags
appetitter som krever sitt, akkurat som ethvert annet seksualbehov, eller
instinkt, skulle man tro. Det er også helt
menneskelig og derfor helt genuint legitimt å være sosial å se at man faktisk
er avhengig av det sosiale og hvordan det fungere eller ikke. Mennesket er et
sosial dyr, sa Aristoteles. I dage setter vi individet, det subjektive og det
solipsistiske foran det sosiale, men dette må hvile til en annen gang.
En annen
ting er at det kan være høyst ulike meninger om hvordan vi oppnår en slik
anerkjennelse og en slik premie, eller gave. Vi kan selvsagt også være tvert
uenige om hvilke midler og metoder vi skal ta i bruk for å oppnå et felles mål,
et felles gode. Noen fanatikere og ekstremt stupide mennesker tror imidlertid
at kun deres egenmetode er den eneste riktige. Slike mennesker faller utenfor
målområdet for denne lille «novellen». Det samme gjelder for de som sier at
«det er ikke noe feil å være god», og presenterer dette ikke bare som en
alminnelig sannhet, men som spesielt deres egen og deres egen lille krets
sannhet, og da en sannhet som skalle kategorisk imperativt og derfor som et
moralsk og uforanderlig absolutt. Slike mennesker er så imbesilt toskete at de
faktisk ikke fortjener noen seriøs relasjon, ingen omtale, for deres dumhet er
en dumhet som fordummer enhver som i det hele tatt relaterer det aller minste
med slike personer. De skjønner ikke engang at de kjemper mot egen dumhet helt
forgjeves og at ingen kan annet enn ved hjelpe dem rent fysisk, eller i et
djevelsk narrespill for psykopatiske manipulatører.
Den innsmigrende,
fortryllende og illusjonsskapende
maximen at «man skal ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmennske»,
gjelder ikke for det jeg her nærmer meg og behandler, her i novellen. Bare for
å ha sagt det, til forskrekkelse for mange. Jeg forutsetter dessuten at enhver
forstår at de samlede inntrykk vi får av verden gjennom medias korte utklipp,
øyeblikksbilder og med fokus som til stadighet dreies og skiftes, før vi får
sukket, noe som i seg selv med nødvendighet må føre til at virkeligheten i seg
selv defragmenteres og partimentaliseres, ja, oppløses og
undergraves, ikke bare for den enkelte, men for hele samfunnet, ja, hele
sivilisasjonen. (Og vi gjøre det på en måte sadomasochistisk helt «bevisst», og
det helt tragisk til og det attpåtil ved å begrunne elendigheten i en påstått
fornuft som egentlig er fornuftens antitese og dermed nettopp selve den rent
irrasjonell fornuft! Vi mangler forståelse for den praktiske anvendelighet av
det jeg kaller og det jeg andre steder her på bloggen omtaler og beskriver -
kort fortalt – som det juridico-religico
aspektet, noe jeg har skrevet om ekstensivt om andre steder her på
bloggen).
Vi ser ikke –
vi gjør oss blinde for - at den enkelte kort og godt i kraft av dette faktum
alene faktisk er i ferd med å avstumpe seg selv, dekonstruere seg selv, - av
nødvendighet og helt prisgitt krefter vi altså ikke makter å ta i tu med eller
nærme oss eller konfrontere med tilstrekkelig mot, fleksibilitet, kreativitet,
fantasi og forstand. Vi er under angrep, hver enkelt av oss, som personer, ja,
som individer og personer og personligheter.
En slik
oppstykking av virkeligheten selv vil så med stor fart og overveldende kraft og
tynge med nødvendighet også føre til at makt med stadig større styrke og
«overbevisning» blir identifisert med
rett. I et slikt scenario vil sannhet da bli identifisert med noe som er
kjedelige» eller altfor grundige. Vi er i ferd med – som folk – å betrakte de
estisk og estetisk veloverveide som et angrep på oss selv. I dette ligger så
vår egentlige tragedie: Vi forblinder oss på stadig smalere flater av en
virkeligheten vi anser som truende i seg selv. Å rope varsko på broen på
Titanic, før den gikk på isfjellet, ble sett som frastøtende og gledesdrepende.
Det samme gjelder oss selv, trygt plassert som vi er, med begge beina på jorda.
Vi ser ikke at «hele» landet kan gå under med mus og mann på kortere sikte enn
noen kanskje vil tore å tro.
Vel. Det får
stå til. I dag vil jeg si et uforbeholdent «Jeg
beklager», ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Ja, det er
vanskelig å beklage hvis man selv innbiller seg at man jo faktisk ikke har noe
å beklage. Når man så ser og forstå at det forelå en virkelig god til grunn til
å bli irettesatt og kritisert, dvs være anklaget - vil det føles lett å
beklage. Det skulle da like vel og på tross av alle indikasjoner - indikere at
det objektiv er mye lettere å forholde seg til sannheten, enn til selvbedraget.
I seg selv bør en slik erkjennelse anspore til det gode, og ikke tvert om.
Sannheten
setter fri, som det heter. Og i det ligger den dypeste sannhet. Det en flik av
denne visdommen jeg nå har vært så heldig å få en del av. Jeg ser at det
faktisk finnes gode grunner til å akseptere at det var jeg og ikke dem, som tok feil. At det befriende nok var de andre som så og
forholdt seg riktig, og ikke jeg.
I et slikt
perspektiv, blir det da på alle måter ganske lett å beklage, idet man altså gir
de andre rett, fordi de faktisk har rett og fordi klanderen da har sitt
utspring i meg selv, heller i de andre. Det er med andre ord de andre som nå har
gitt meg et nytt perspektiv på tingene, et perspektiv som har fått meg til å se
klarere, forstå bedre og tro annerledes.
Det har med
andre ord gått et lys opp for meg; det har blitt nødvendig å beklage. Det føles
uriktig og galt å ikke gjøre det. Jeg trenger korreksjoner og hint, de kan
betraktes som rene velsignelser, hvis man er i humør for dem. Jeg ser først nå
at jeg har tråkket noen på tærne som ikke fortjener å bli tråkket på tærne. Og
jeg beklager derfor at mine gjerninger faktisk har ført til at noen har følt
seg fornærmet og tråkket på. Og «slik vil vi ikke ha det», som det heter.
Man skal
vokte seg vel for å tråkke noen på tærne, selv om det i overført betydning jo
nettopp kan være berettiget å «tråkke noen på tærne», eller såre noen følelser.
(Men dette bør så reservers for de aller verste tilfeller).
I et sant
demokrati er det – imidlertid - dessverre ikke
mulig ikke å tråkke noen på tærne. Å tråkke noen på tærne i rettferdig harme og
sannhet, anses nærmest som en plikt demokratiet er avhengig av skal inntreffe,
for å kunne overleve som et fritt demokrati. Det kalles ytringsfrihet eller
ytringsrett, men også ytringsansvar. Men alle er enig om at en ikke skal tråkke
noen på tærne unødig, eller bevisst uaktsomt eller på en ufin måte og med onde
hensikter, eller i en tone som vitterlig er nedlatende og hatsk. Dette er et
viktig fundament eller prinsipp vi er helt avhengig av fungerer, for at
demokratiet skal virke etter sin hensikt og ikke utvikle seg til barbari.
Jeg for min
del har altså kommet i skade for å såre eller tråkke noen på tærne noen som absolutt
ikke fortjener det. Jeg beklager derfor, i vårt demokratis navn, ikke mindre,
og håper at beklagelsen vil bli forstått og akseptert og at jeg derfor kan
seile videre med et litt vider perspektiv på tingene og en dypere forståelse
for dem, og dessuten med en ny, utvidet og bedre selvforståelse, og – generelt
- en mye større og dypere selvinnsikt enn den jeg opprinnelig trodde jeg hadde.
Det faller derfor lett for meg å beklage, og jeg er takknemlig for alle de
faktorene som dro meg mot en slik dypere selverkjennelse.
Uten hjelp
utenfra, tror jeg ikke det hadde vært mulig for meg selv å komme frem til denne
nye forståelse av hvem jeg selv er, og hvordan jeg nå og da kan fungere, og
hvordan jeg uten en slik erkjennelse kunne fungere. Jeg ville ikke ha hatt noe
pådriv for å gjennomskue litt mer av den jeg er. Jeg har nå mottatt et lys
utenfra som gjør blindvikler som tidligere lå i mørke, fremstå i dagslys. Og
dette er sannelig en ny oppdagelse, og en berikelse. Jeg er derfor dypt
takknemlig for alle de hint – og velmente «advarsler» - jeg har fått underveis,
på min noe maniske ferd mot midnatt, så å si, og den veiledning disse velmente
og høyst rasjonelt og faktisk empatisk forankrede og sunt mentalt begrunnede hintene
og mer eller mindre eksplisitt synlig råd og vink har gitt meg.
Forut for
denne beklagelsen, har jeg gjennomgått en viss prosess med tung selvransakelse.
Jeg har stilt meg de vanskeligste spørsmål, de meste selvkritiske spørsmål, og
svart så ærlig jeg kan på dem. Jeg har på en måte gjennomgått en omvendelse,
eller noe som kan ligne en religiøs omvendelse, en blek avbildning av den
omvendelse det er å komme til tro, til Jesus Kristus. Min omvendelse kan ikke
sammenlignes med den omvendelsen, den ene sanne og virkelige omvendelse, den
religiøse, den prosessen det er å begynne å tro på Jesus Kristus og slutt med å
tro nettopp på Ham, som jo er Gud. Min omvendelse i denne konkrete og noe
ynkelige situasjon, har vært en verdslig omvendelse, men uten Kristus bak, over
og foran, hadde jeg trolig nok aldri klart å komme til den nye erkjennelsen og
den «omvendelsen» som altså fulgte. Jeg tror Jesus Kristus her har arbeidet via
disse andre som har hjulpet meg over en kneik, og trukket meg opp av en grøft
som jeg ikke hadde vært i stand til å heise meg opp av for egen hånd, og en
klamme som ellers kunne ha knekt meg fullstendig, hvis ikke nåde var kommet
utenfra.
En
omvendelse i ekte kristen forstand er en omvendelse som langt overgår min lille
verdslige omvendelse, en omvendelse som altså her fører til at det er helt
nødvendig for meg å be om unnskyldning og beklage det jeg har gjort, og altså
beklage at jeg ikke har sett at det jeg faktisk har gjort faktisk var en vektig
og høyst relevant grunn nettopp til å be om unnskyldning for. Og at det faktisk
var svært gode grunner til at jeg skulle ha vært mer omtenksom og tatt mer
hensyn overfor de som muligens kunne komme til å føle seg rammet og urettferdig
omtalt.
Når jeg så
tror at unnskyldningen blir godtatt, så føler det som en stor lettelse for meg.
Jeg føler meg allerede akseptert. Og grunnen til at jeg skriver akkurat dette
er, at jeg ønsker å fortelle de som ennå ikke er kristne, at de har noe
virkelig stort i vente, hvis de omvender seg eller blir omvendt. For alle ikke
kristne har noe viktig felles: de har aldri fått oppleve hva det egentlig vil
si å bli tilgitt. De har aldri fått oppleve noe som kan kalles virkelig og sann
omvendelse.
Å være
ikke-kristen er på en måte å gå rundt med forestillinger om at man faktisk er
uangripelig, selv om man vet at det nettopp er angripelig man er, sett med Guds
øyne og slik det fremkommer så tydelig i alle Bibelens skrifter.
Når jeg
føler slik enorm lettelse over å kunne og virkelig blir gitt anledning til å beklage,
så må jeg bare tenke: Hvilken enorm lettelse må det ikke medføre for ikke
kristne når de etter lange forberedelser plutselig en dag blir gitt selve nåden
til å omvende seg? Jeg har bare en ting å si til dem, at de har noe ubegripelig
fantastisk og velgjørende i vente, en fantastisk mulighet. De vil bli tilgitt
av Gud selv, den høyeste domstol, av Sannheten selv. De vil av Gud selv bli
gjort rettferdige og hellige. Jeg kan ikke beskrive for dem hvilken salighet de
har vente de som ennå ikke har fått oppleve denne omvendelsens velsignelse. For
nå vet jeg altså at dette å beklage faktisk kan oppleves som en nåde gitt og mottatt,
om enn her bare skjenket av mennesker på det medmenneskelige plan, slik det
altså nå har skjedd meg, (etter noen døgns smertelige, men ikke manisk
faretruende anfektelser og prøvelser).
Jeg stoler
nå helt og fullt på at jeg beklagelsen vil bli mottatt, forstått, akseptert og
tilgitt. Og dette altså på det rent verdslige plan. Hvor mye større vil vel
ikke den den omvendelse være for dem som vil omvende seg til Kristus og hos Ham
virkelig finner sannheten, tilgivelsen og kjærligheten? Den omvendelse som
følger av sann syndsforståelse og det dypeste eksistensielle ønske om å bli
tilgitt og får sine synder strøket ut?
I stedet for
å oppleve denne beklagelse som en byrde og noe ubekvemt og vanskelig å
fremsette, fikk jeg med andre ord oppleve den lettelse det er å tro seg tilgitt
og ta dette som utgangspunkt for en nye retning fremover.
Jeg
innrømmer at jeg med rette kunne oppleves som manisk og for overveldende, at
jeg skrev for langt og vel også altfor intenst fordømmende eller over-kritisk
og derfor snever, og ja, uforsonlig, at jeg kunne oppfattes som opphengt,
ensidig og altfor opptatt av ett «emne», ett fokus og ett perspektiv. Jeg ser
at det var å bomme på målet. At min hensikt faktisk ikke helliget midler, at
jeg oppnådde det stikk motsatte av hva jeg selv håpet på. Jeg så – i
utgangspunktet – ikke at hintet om mani faktisk var velment og sunt og godt
begrunnet. Jeg tok det for gitt at siden ingen medisinsk eller profesjonell
diagnose forelå, så måtte det være strekt og ubegrunnet kritikkverdig bre dette
å hinte om at jeg kunne betraktes som «litt» manisk, som det ble skrevet.
Det er bare
å beklage, at jeg stålsatte meg og ikke så det før. Det er desto mer den aller
beste grunn til å takke ble annet Spikeren selv og de han underveis støttet,
for at de samlet ga meg en ny og nødvendig innsikt i tingene og ikke minst i
meg selv, ved å ta til pennen for å gi meg noen sannhetsord.
Den
viktigste erkjennelsen jeg fikk, var kanskje dette at det å bli beskrevet som
«manisk», faktisk kan være en sann beskrivelse, selv om den ikke i rent
medisinsk forstand er det. Det går med andre ord godt an å være manisk selv
uten medisinsk diagnose og selvsagt også helt uten at man vet om det, og at man
da like vel er manisk. Det hele kommer an på mening, den velmente mening, det
velmente ord, den velmenende tone. Det er dem man skal gi akt på og lære noe
av, ikke på de ytre formalitetene, slik jeg jorde da jeg en sakket stund
virkelig trodde at kritikken jo umulig kunne ramme meg, som jo bare gjorde alt
i den beste hensikt og i den tro at jeg nettopp ikke var manisk, men snarere
grundig og bunn ærlig, til siste slutt, på mine mange nå altfor lange artikler
og altfor mange og vinkler på tingene, meninger og vinkler som jeg nå altså se
kunne virke altfor overveldende og som derfor lett kunne oppfattes som slemme,
ja, til og med altfor personfikserte og til og med ondsinnede.
Så ja: Jeg
beklager. Jeg fortjente det. Amen. Men til mitt forsvar: Å skrive langt er ikke
nødvendig vis identisk med det å skrive godt og interessant. Det motsatte kan
være tilfelle. Men å skrive kort og kanskje til og med ekte fengslende, er
heller ingen garanti for at det er godt, snare tvert imot. De lange kan være
like forfengelig formet og motivert som de korte og de korte like mye
forførende som de lange. De korte synes imidlertid å være mindre overflatiske
enn de lange. Sjansen for å finne korn i de lange er dermed større enn å finne
et korn i de små og korte. Spesielt hvis de lange er mer elegante og velskrevne
og mer faktabaserte og analyserike. Men om dette får det være opp til den
enkelte.
For å utvide perspektivet litt og for å
få frem den universelle dumskap det er å være god og dette å være eller bli
betraktet som bedre enn god jo mer faktisk dum du er: «Enter a historic, true
drama, on regretting and begging – of neccessity and point of death - for mercy»:
1) ‘The
monstrousness of my crime is immeasurable,’ he said on the final day of his
trial; ‘Everybody perceives the wise leadership of the country that is ensured
by Stalin.’ The state prosecutor assigned to preside over his trial, Andrey
Vyshinsky, dismissed Bukharin as a ‘hybrid: half fox, half pig’.
‘[I] have
learned to cherish and love you wisely.’ He begs Stalin to allow him to die by
poison not by a bullet: ‘I implore you beforehand, I entreat you … let me have
a cup of morphine.’ Not only did Stalin ignore this request, but Bukharin was
forced to sit and watch as others were shot before him.
‘My heart
boils over when I think that you might believe that I am guilty of these crimes
… Standing on the edge of a precipice, from which there is no return, I tell
you on my word of honour, as I await my death, that I am innocent of those
crimes to which I admitted her
2) To:
Stalin, Iosif Vissarionovich:
If I’m to
receive the death sentence, then I implore you beforehand, I entreat you, by
all that you hold dear, not to have me shot. Let me drink poison in my cell
instead. For me, this point is extremely important. I don’t know what words I
should summon up in order to entreat you to grant me this as an act of mercy.
Politically, it won’t really matter, and, besides, no one will know a thing
about it. Have pity on me! Surely you’ll understand, knowing me as well as you
do.
As the trial
date approached, Bukharin understood that his execution was likely. In his
final letter to Stalin from his cell, written in December 1937, Bukharin had
made a last plea to the only person who could grant his request: Very Secret–Personal, her-
Ovenstående bønn om tilgivelse kom fra Bukharin til Stalin. Bukharin
hadde vært en av Stalins nærmeste medarbeider og «comerad in arms». Når var oppgjørets time kommet. Bkharing spør
Stalin om han ikke kan spare ham fra å bli henrettet, for gammelt vennskaps
skyl. Stalin svarer kontant, korrekt og rettroende: Vennskap er vennskap. Plikt
er plikt. Og så skiltes deres veier for alltid.
Slik jeg ser
det var dette et sammenstøt mellom emosjoner, betinget av personlighetstyper og
ideologi og ikke ideer betinget av ideologi og typer. Det jeg har beskrevet
over, kan tjene som en miniatyrmodell: Spikeren og jeg kjemper egentlig for den
samme sak, for kristendommen og Vesten og mot alt hedenskap som kan tru
demokratiet og den kristne tro. Nå er det kommet til brudd, etter at domstolen
har talt: «Kulten Spikeren’s» egen, interne domstol, etabler for anledningen av
sektmedlemmene eller kultsøsknene, en samlet naturkraft Spikeren som guru eller
leder må ta hensyn til og underlegge, skal han som guru eller sjef makte å
beholde sin posisjon og fremdeles kunne nyte forgudelsen eller
guddommeliggjørelse fra menighetens side. Menigheten vil ikke ha en leder som
svikter eller lar utenfrakommende eller gjester, liksom plutselig og av en
eller annen grunn-, til og med irrasjonell og ubegrunnet grunn, sett på som en
mulig trussel eller som «fiende», påvirke styrke og maktforholdet dem imellom.
Vi ser i dette oppgjøret at guruen legger seg flat. Han lytter til et medlem
som uttaler at den nyankomne er en fiende, at han ikke hører til blant dem, at
han ikke underlegger seg gruppens konstitusjon, at han med andre ord ikke er
verdig, at han ikke lenger lever opp til gruppens forventninger og i egne øyne
ene, sanne og høye moral. Guruen føler sin posisjon truet. Han har selv
akseptert denne mulige fienden inn i varmen, han har på en måte gått god for
ham, på forhånd, og ut fra visse prestasjoner denne fremmed har lagt for dagen,
på Spikerens blogg, i form av en del artikler, prestasjoner, meninger og
begrunnelser som guruen i utgangspunktet er helt enig i, og som han derfor
gladelig viser frem for menigheten – og offentligheten - som han håper vil
betrakte ham som en potensiell stor ressurs som kan komme guruen og hans
disipler til gode, slik at i hvert fall imaget utad kan får seg en bonus
disiplene selv ikke kan fremskaffe.
-
Her følger
så: Opprinnelig kommentar på Spikers Corner som jeg svarte på:
«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst
like stor grad som etter ballen.
Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg
syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle
tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode".
Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig
skjulte motiver. Fysj!
Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort
seg "umulig å angripe". HUH?
1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde
det være argumentene hans som skal "angripes".
2) Oppraak finner likevel en snedig måte å
"angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv.
Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp.
Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men
Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode
argumenter forsvinner helt i all skitten.
Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen.
Kommentar: Fariseeren, Lillemor, søker
nå for sikkerhets skyld varme og støtte fra en annen fariseer eller kult- eller
sektmedlem, Herr Tangen, som støtter henne ved bl a å kalle Oppraak en
«drittsekk», (for å ha rettet et kritisk blikk på den stakkars
beskyttelsestrengende Lillemor).
At Lillemor
forsikrer sine lesere om at hun «har fått lirt av seg» noe, viser hvor stort
behov hun for å grunnlag for manipulering. Det hun sier er at hun egentlig ikke
tar det hun sier altfor alvorlig. Det er litt koseprat, liksom, hun lirer av
seg. Hun beklager uten å beklage. Hun overlater det til sine kollegaer å
vurdere om hun har rett eller ikke, hun sikrer seg en «fluktmulighet»: Det var
jo ikke såååå alvorlig ment liksom. Hun fremstår med dette tricket som en
egentlig god og snill person. Men hun ønsker like vel at det hun lirer av seg
skal tas på høyeste alvor, det går frem av den relativt lange og teksten hun
«lirer av seg». Hun vil ikke bli oppfattet som altfor fordømmende, riktig nok.
Hun er jo ikke fariseer må vite, hun bedyrer på en måte overfor alle at hun
ikke på noen måte er fullkommen, rettferdig eller på noen måte bedre en andre.
Men så er det akkurat det hun er: En manipulerende fariseer. Hennes beveggrunn
for å lire av seg det hun sier hun lirer av seg er å sikre seg mot kritikk, at
noen skal ta henne altfor seriøst. I realiteten ber hun om at det hun skriver
om Oppraak ikke skal tas seriøst samtidig som hun ber om hun selv skal tas
seriøst. Hun er med andre bevist tvetydig. Men legg merke til at alle signalene
hun sender ut referer seg til hennes egne oppfatninger eller emosjoner. Hun er
absolutt selvrefererende, til og med bibelversene referer til hennes egen
selvforståelse, alt hun lirer av seg er selvrefererende. Hun mangler objektive
standarder utenfor henne selv. Hun rettferdiggjør med andre ord seg selv, og
til og med dette uten begrunnelse annet enn i seg selv, og det hun «føler» for
anledningen hun må lire av seg. Selv tror hun at det kan unnskylde henne at hun
«bare» lirer det av seg. Dette viser imidlertid at hun ikke tar saken det her
dreier seg om alvorlig. Det hun beviser er at hun er både overflatisk og
manipulerende, og dessuten feig, fordi hun ikke tør å skaffe seg et objektivt
grunnlag utenfor seg selv. Et slik objektiv grunnlag vil nemlig frata henne
mulighetene for å se sitt snitt til å manipulere. Derfor frykter hun det
objektive grunnlag. Og derfor tar hun forbehold: Hun lirer av seg noe … Det hun gjør e,r å få andre til å fullføre
tankene og skittkastingen hennes. For en trumf må ikke dette føles som for
henne? Slik gir hun seg selv enda mer legitimitet, det jeg vil kalle «falsk
tro».
Hun ser ikke
selv at hun selv står midt i et selvbedraget hun neppe vil våge å avsløre og
forholde seg rasjonelt ti,l helt av seg selv. Men i stedet for virkelig å ville
ut av denne «knipen» søker hun altså trøst og medynk av folk som vitterlig ikke
er i stand til å befri henne det minste, snarere tvert imot. De synes tragisk
nok å tro at dette styrker dem alle gjensidig.
Dummere kan
det ikke bli. Og dette altså med redaktør Spikeren’s
velsignelse, han som skriver jevnlige andakter for sin lille flokk?
Lillemor vil
gjerne sikre seg støtte fra andre i sekten eller kulten, ved å vise til
bibelvers, eller såkalte floskler eller svisker, som etter hennes – implisitte,
unnskyld meg – mening - , beviser at hun er like mye hvis ikke mer kristen enn
alle andre, (noe hun selvsagt vil benkete med alle pigger ute).
Hun sier det
så klar som mulig, og ingen skal her kunne misforstå henne: - at: Kristendom
kan være like giftig som islam.
Men er dette
sant? Islam er helt opplagt farligere, fordi visse tekster i islam alltid kan
brukes av visse mennesker som trekkes mot disse tekstene i alt sitt alvor og
med alle sine talenter og krefter til å legitimere egne ugjerning ut fra Koranen
selv. Og Koranen kan ikke forandres, derfor vil det alltid finnes muslimer og grupper
av muslimer som velger å bruke de voldelige tekstene for å oppnå eget formål. Og
heri ligger faren: Allah ords står urokkelig fast, til enhver tid, på ethvert
sted og ingen kan gjøre noe mot dette, ja, man er til og med redd for å benekte
dette og derfor tier man heller enn å tale, (både innad overfor sine imamer og
utad overfor de vantro kuffar). Det som
like vel er farlig er, at kristne ikke blir ydmyke nok og at de snakker med
eller om andre kristne på en måte som Lillemor må mene ikke er så ydmyk, -
hvilket er en forferdelse, vil vi tro Lillemor mener. Hun sikter selvsagt til
Oppraak her, - hvem ellers ? – og vil gi ham en lekse i rett kristendom på
hennes premisser og ut fra hennes noe snevre horisont.
For å sitere
ordrett fra Lillemor: Så til saken: Jeg er enig med Tangen i at
organisert kristendom kan være like giftig som islam (dog sitter jeg fremdeles
på gjerdet hva gjelder Skjøgen). Sånn for den enkeltes frelses skyld er det
kanskje lettere med islam enn med f.eks. DKK, fordi den ikke "kler seg
ut". Islam er islam, lissom, men fører DKK til den frelsen de lover?
For
vårt jordiske liv (som i den store sammenhengen ikke er spesielt langt -
nærmest som en liten fis i orkan å regne), er det jo helt opplagt at islam er
farligere.
Men i
det lange løp, tror jeg spesielt kristne med fordel burde tenke litt over dette
med ydmykhet og hvordan vi snakker om og til og med andre troende. Spesielt de
vi er uenige med.
Rom
12:9-10: Vis oppriktig kjærlighet, avsky det onde og hold dere til det gode. 10
Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.
Kol
3:12-14. Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i
inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk
dere langt, 13 så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den
ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi
hverandre. 14 Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som
binder sammen og fullender.
1 Pet
3:8: Til slutt et ord til dere alle: Ha det samme sinn, vis medfølelse, elsk
hverandre som søsken, vis hjertelag og ydmykhet.
6
days ago – før 40420 på Spikeren:
Kommentar:
Hvis ingen i kulten eller sekten her ser og forstår at Lillemor er ute på holka
og på god vei til å sause seg enda mer inn i fariseisme enn hun til nå har vært,
må sies å være tilnærmet blind, og dum, på samme tid. Men det viser seg utrolig
nok, at i stedt for vennlig å gi Lillemor et hint om at hun kanskje er ute på
tynn is og at hun bør ta en viss selvransakelse, oppmuntrer både Tangen og
Spikeren selv Lillemor ved å si seg helt tilfredse – jeg vil ikke akkurat si
overlykkelige, men det er ikke langt unna - med og helt enige i det huns sier
og mener. Både Spikeren selv og Tangen er her helt klart ute etter å beskytte
sekten eller kulten, eller menigheten på et helt emotiv grunnlag. De er ikke i
stand til å argumentere, fornuften er fløyet og det hypemagiske har overtatt styringen, og fra her av, styres sekten
eller kulten av «usynlige» gruppemekanismer, en usynlig hånd, - en markedsmekanisme
- som ingen i gruppen våger å utfordre eller gjøre seg uredd bevisst. Fra her
av blir det tydelig at Spikeren er en «wanna-be-guru»,
en leder som gjør alt for å forsvare sine disipler, uansett hvor dumme eller
avstumpede disse er, for slik å kunne stramme maktgrepet han så lenge har
strevet for å skaffe seg.
Ved at Spikeren – med sin «Peter» - forsvarer det middelmådige eller det bent fram
undermåls, beviser han overfor medlemmene hvor langt han vil gå, og hva han er
i stand til å gjøre for dem, hver enkelt, og som gruppe betraktet. Han får vist
hvor nobel han er, en ridder villig til så å si å forsvare sin rene jomfru med
sitt liv, i hvert fall sitt akademiske liv, eller redelighetsliv, - og hvem vil vel ikke være ren, og uten synd?
Oppraaks kritikk setter i gang det
man – i hvert fall i ettertid - kan se utvikle seg i de fleste kulter og sekter
fra de begynner å etablere seg i litt større omfang, hvor strategisk tenkning
etter hvert blir viktigere, hvis samholdet ikke skal gå i oppløsning, hvis
målsettingen synes å forfeiles og selve troen og trosgrunnlaget mister sin
opprinnelige legitimitet og sitt opprinnelige fundament. Kritikk utenfor
oppfattes om en gyllen anledning til å slutte rekkene innad. Uten slik kritikk,
faller gruppene ofte fra hverandre og medlemmene føler at de mister sin
eksistensberettigelse i gruppen. Det medlemmene er ute etter er felleskap og
enighet om noe grunnleggende, noe som står til deres mentale konstitusjon,
eller det indre reseptorsystem som de forsøker å koordinere og som de er villig
til å betale en høy pris for å forsterke og pleie. En sekt eller en kult er
helt avhengig av den aggresjon som skapes i og med at gruppen på ett eller
annet vis og på ett eller annet grunnla – om aldri så irrasjonelt - føler at den blir angrepet, (i form av de mest
utrolig sublime og ofte svært vanskelige å observere manifestasjoner).
Det virkelig tragiske og samtidig
tragiske i alt dette, og dette er en forsømt blindflekk i studiet av kulter og
sekter, er at guruen eller lederen, er mer avhengig av sine tilhengere enn han
i utgangspunktet aner, og dette vet disiplene. Det er ofte disiplene som skaper
guruene, ikke guruen som skaper kulten eller sekten. Medlemmene vet – enten
bevisst eller bevisst, eller begge deler og omvendt - å utnytte guruens
svakheter, ved å få ham til å innbille seg at han har «all makt». Han er deres
fullkomne instrument som de til og med kan ofre liv og lemmer for, idet man
forventer at lederen virkelig tjener dem, ved beskytte dem, til å med ved «å gå
av spikeren», for å si det sånn, ved å ofre fornuften på hypemagien og de rent emotive motivers alter. Syntesen og den
etterlengtede symbiotiske «kjærlighet» ligger dermed for døren, klar for å
plukkes og nytes, så lenge det varer, helt til «behovet» på nytt gir seg til
kjenne, ved at det kreves stadig mer kvalifiserte oppofringer både fra guruen
og flokkens side. Man suges dermed stadig mer inn i en sirkel og ned i en
virvel som i seg selv bare kan styrke den gjensidige, interne avhengighet ved å
skape stadig klarerere barrierer mot utenverden. I dette scenarioet er det så
at man begynner å beskylde kritiker for f eks mani og for å være drittsekk,
«fob» etc etc. Det er som om da sovjeterne godkjente medlemmenes «shaming and blaming» av klassefiender og
kulakker, (husk Hillary Clinton). Medlemmer ble så gar oppfordret til å klenge
betegnelse som fascister eller verre på motstandere, under påskudd av at dette
i seg selv støttet sannheten, dvs «godheten» selv, selve revolusjonen og den
såkalte vitenskapelige marxismen, som ikke kunne ta feil eller feile,
uforbeholdent og uansett, se her om bl a om
verdinihilisime, ekstaskap, islam mm
Jeg skriver så følgende artikkel og får den publisert på
Spikeren:
Har du sett! Fins det hypermagikere
på Spikers Corner?
Det ser sånn
ut. For å ta ett stjerneeksempel på hva jeg mener, og her nevner jeg ikke navn,
for personen i dette tilfelle er revnende likegyldig. Jeg snakker sak. Også
personen Johannes Morken er for så vidt revnende likegyldig og for så vidt likegyldig, hadde det ikke vært for at
han selv har gjort seg gyldig og
relevant, frivillig, nettopp ved å gjøre seg sterkt gjeldende ut fra eget meget
bevisst valgte ønske om generelt og åpent å kunne påvirke store deler av folks
troer og holdninger her i landet. Morken er en kristen misjonær med en
ideologisk forankret agenda. Tro det eller ei. Noe annet er faktisk umulig. Å
tenke seg at Morken så å si operer i et objektiv eller nøytralt vakuum, er
utenkelig.
Morken er
derfor en viktig aktør, men kanskje ingen ubetinget sentral figur i
samfunnsbildet. Han er ikke av de mest prominente, kan man si, men han er der. Han øver stor innflytelse på
«sin lille flokk», en flokk man ikke skal undervurdere. Nå vil en hypermagiker
på SC frata Morken retten til å bli korrigert, kommentert og kritisert på SC,
om ikke formelt, så i hvert fall i praksis og i realiteten, som det heter, ved
å forsøke å stoppe munnen på Oppraak som har skrevet en del kritikk av Morken
på SC. Oppraak er ikke interessert i å frata Morken denne retten til å ytre seg
ved for alle praktiske formål å rette seg etter et påbud om å holde kjeft – av
en hypermagiker.
Det er ikke
Morken som enkeltmenneske eller spesielt «vever» person som her er saken. Skal
Morken ha krav på spesialbeskyttelse? Skal han gjøres spesielt verneverdig?
Hypermagikeren mener ja. Oppraak mener nei. Oppraak mener at Morken faktisk
fortjener en spesiell oppmerksomhet. Og han vet at kritikk faktisk kan gi
Morken den oppmerksomhet han selv synes han fortjener. Kritikk kan med andre
ord oppfattes som en stimulans til fremme av Morkens egeninteresse og edle
misjon og til å styrke ytringsfriheten generelt her i landet, ikke til å svekke
den, ved å gi etter for hovedsakelig emosjonelt betinget press og påtrykk.
Til dette
kan bemerkes: Morken produserer hyppig og stadig nye artikler, i stort antall,
mot betaling. Gjør dette Morken manisk? De fleste vil forhåpentlig si nei. Man
vil betrakte Morken som en troende fagperson og som en maniker. Blir så Oppraak
manisk av å kommentere et fåtall av alle de artikler Morken og
Stefanusalliansen produserer? Hypermagikeren sier her ja. Hun påstår i klare
ordelag at Oppraaks aktivitet er manisk. Det blir rett og slett for stor dose
Oppraak for hypemagikeren. Oppraak trekker
Morken ned i skitten. Oppraak konstruerer feil der feil ikke finnes, mens
hypermagikeren selv ikke er i stand til å finne slike feil.
Morken er
ansatt i en «allianse» som gir ham brede fullmakter, bred ryggdekning og
betydelig autoritet. Oppraak skriver ikke mot betaling. Han har ingen
kapitalinteresser i ryggen. Han tilhører ingen allianse. Han refererer ikke til
noe ideologisk nettverk. Stefanusalliansen har derimot, bare for å ta et
eksempel, en helsides annonse i avisen Dagen fredag 27. mars d a. Det står der
følgende: "Magasinet Stefanus gir
stemme til forfulgte kristne og viser hvor trosfriheten er truet. Redaktør
Johannes Morken holder deg oppdatert med historier om mennesker som lider for
sin tro, intervjuer med partnere og eksperter - og møter med ildsjeler som står
på for den lidende kirke og kjemper for trosfriheten".
Hvor mye
koster en slik helsides annonse? Hva er hensikten med å fremheve Morken? Kan
det være å fortelle at Morken er manisk? Nei, neppe. Annonsen er en
anerkjennelse bl a for Morkens mange artikler og hans iherdige arbeid og mange
artikler.
Når Oppraak
forsøkes assosiert med en mental tilstand eller med en medisinsk diagnose, er
man ute på en farlig vei. Mani mer enn antyder en viss mekanistisk adferd,
stadige repetisjoner. Hitlers propagandaminister Goebels sa at hvis en løgn
gjentas og gjentas, vil den til slutt bli oppfattet som en sannhet. Antakelig
vil noen tro at hvis man gjentar mange nok ganger den påstand at islam betyr
fred, så vil islam oppfattes deretter. Robert Spencer, redaktøren i JihadWatch,
har et ensidig, repeterende og skarpt fokus på islam. Noen vil kanskje kalle
ham manisk, men da forklarer man
islamkritikken hans med en psykiatrisk kategori som på sikt faktisk kan frata
Spencer retten til å ytre seg overhodet. Det samme gjelder folk som angriper
islamkritikere for fobi. Gjentar man
denne påstanden så å si i det uendelige, er man derimot ikke manisk, men tvert imot på den riktige siden, man er sann,
redelig og fornuftig.
Den svenske
forfatteren og filosofen Mattias Gardell har tatt til orde for psykiatrisk
behandling av islamkritere som islamofobe. Han får støtte i norske miljøer.
Støtter man slike oppfatninger, er man en god kamerat. Stalin var en stor
tilhenger av å forby hatefulle ytringer. Kommunistene sendte systemkritikere
enten i Gulag eller på psykiatrisk avdeling. De ble for maniske til at regimet
kunne tåle det. Deres mani ble oppfattet som en trussel og en krenkelse mot
ideologien.
I
mellomkrigstidens Tyskland forsøkte mange kristne å nazifisere kristendommen og
mange, spesielt blant lutheranerne, lok seg lokke til å konstruere det man
kalte en spesifikk tysk kristendom. Dette bidro så til at Hitler fikk et stadig
fastere grep over massene, fordi kritikk ble livsfarlig og derfor tilnærmet umulig.
I dag ser man forsøk på å islamifisere kristendommen samtidig som mange
muslimer, med nordmenns velsignelse, vil skape en norske islam. Det er å håpe
at man ser «magien» i dette.
Jeg vil
legge til: For noen år siden nektet den britiske statsminister Theresa May
Robert Spencer og Pamela Geller – en annen kjent islamkritiker – innreise til
Storbritannia. Grunnen var at Spencer og Geller kunne bidra til å skape farlige
og direkte skadelige holdninger i landet. Begrunnelsen ble med andre ord hentet
ikke bare i rent ordenspolitiske hensyn, men i sosiologiserende og
psykologiserende forestillinger siden ingen kunne finne noe i islamkritikken
selv som bygget på løgn eller uriktig faktafremstilling.
Når så vår
«lille» hypermagiker her går løs på Oppraaks antatte mani, vil man kanskje øyne
litt mer av en mer dypereliggende trend i samfunnsdebatten og hvilke
underbevisste og ubearbeidede krefter som rører på seg. Det hypemagikeren vil,
er å stoppe kritikk av Morken og dermed immunisere hypermagikeren selv fra saklig
kritikk, under påskudd av at en slik kritikk jo vil oppfattes som en krenkelse,
ja, til og med en krenkelse eller fornærmelse som burde være straffbar, skal
man dra den fulle konsekvensen av dette. (Ikke engang politiet vil imidlertid
finne på å stille noen til strafferettslig ansvar for dette. Her dreier det seg
om sosial manipulasjon). Hypermagikeren her må derfor til og med legge press på
bloggens driver for f eks å få innført det som egentlig og i praksis da blir
forhåndssensur av Oppraak. Hypermagikerens magi fører med andre ord da
fantastisk nok til at bloggens redaktør nærmest umiddelbart rykker ut med
beklagelse i kommentarfeltet for at han har latt Oppraaks artikkel komme på
trykk på stedet. Ja, redaktøren går så langt til å antyde at han også beklager
tidligere artikler om samme tema av Oppraak. Redaktøren spiller med andre ord
ballen rett over i hendene på hypermagikeren som dermed styrker sin posisjon på
Oppraaks bekostning og med redaktørens begeistring og gir henne en uforbeholden
bekreftelse på det hun så sårt trenger å høre, nemlig at det er hun som har
rett – at hennes emosjoner er de riktige og sanne emosjoner, og at hun dessuten
er «god» og at hun derfor og dermed fra nå av har et selvskrevet krav på
immunitet, for ikke å si full og nesegrus beundring. Hun har dessuten da klart
det mesterstykke å få redaktøren med seg på å begrense ytringsfriheten som
sådan, ved at redaktøren nå kan og faktisk «må» bruke psykologiseringer til å
holde folk med andre meninger utenfor forumets aksjonsradius. Man kan spørre:
Bunner det hele i islamofobi? Morkens linje ser ut til å ha oppnådd full
effekt: Islamkritikk – til og med saklig islamkritikk - er farlig og dermed
mentalt og etisk uforsvarlig.
Noen vil
anta et litt annet perspektiv og en litt annen vinkel til det jeg vil kalle
«morken-komplekset». Disse anvender en litt besynderlig logikk for å si det
mildt: Siden Morken jo ikke representer noen akutt massiv fare og siden Morken
jo er så lite kjent og så lite omtalt i diskursen, antar man at Morkens innflytelse
er så liten at Morkens derfor ikke er verdt å nevne eller kritisere i det hele
tatt. Morken er rett og slett ikke verdt oppmerksomheten. Man tar da kritikk av
Morken som et bevis på at det foreligger et utilbørlig angrep på sakesløs
person. En slik logikk bidrar imidlertid bare til utilsiktet å stakkarsliggjøre
og ufarliggjøre Morken, og ikke bare Morken, men også hans budskap og misjon.
Men dette hensynet bryr ikke hypemagikere det minste. Man tror at ved å frede
Morken kan stadig flere bli enig om at islam betyr fred og at islam er fredens
religion og at dette skal gjelde ved guddommelig og uforanderlig dekret for all
fremtid, overfor alle og i alle konkrete situasjoner og forhold.
Så jo da,
man kan godt bruke begrepet manisk,
men da bør man ha klart for seg hva man egentlig holder på med, nemlig at man
ikke klarer å holde seg til saken, men i stedet føler et – unnskyld meg -
manisk behov for å gå på personen i stedet for å argumenter på et saklig
grunnlag. Det blir da Oppraaks psykologi det er noe i veien med.
Jeg siterer nå fra en kommentar lagt inn på
Oppraaks tråd: Hvem er Johannes Morken?:
«Nå er ikke islam og muslimer nevnt med ett
eneste ord i annonsen, men man må gå ut fra at Stefanus-alliansen og Morken går
like mye inn for å stå på for lidende muslimers trosfrihet som kristnes og
andres trosfrihet, hvor det nå måtte være. Dette må da også gjelde i muslimske
land som undertrykker trosfriheten for muslimer. Men dette ser ikke ut til å
være stiftelsens hovedanliggende, langt fra, og man kan spørre hvorfor. Når det
gjelder Morken, ser han ut til å frykte islamkritikk mer enn islam og dermed
motarbeider han vel da faktisk trosfriheten til kristne som virkelig kritiserer
islam, som system, både her i landet og ellers.
Stefanus ser ikke ut til å ta dette
dilemmaet på alvor og tror antakelig med dette at de kan fremstå som spesielt
"gode", bl a her ved å fronte personen Johannes Morken i en annonse
(hvor han selv må ha godtatt teksten, som redaktør).
Ved å fronte personen og ikke ballen,
forsøker man så å unngå kritikk, med den noe bisarre begrunnelse - implisitt -
at kritikk i så fall er å gå på person og ikke på sak, og derfor til og med
ukristelig!».
Joda, det
kan like vel være en fordel og kanskje lærerikt å vite noe mer om og kanskje
etablere et slags beundrende avstandsforhold til Morken som en personlig aktør
på meningsmarkedet, eller som en figur
mange (forhåpentlig ikke lett) bør begynner å imitere og emulere, eller
unnskylde, på rent emosjonelt grunnlag eller av andre opportune grunner.
Oppraak
skriver generelt om mulige åndelige tendenser som gjør seg gjeldende, om
logiske og emosjonelle tankeforutsetninger, dette å forsøke å nærme seg
underliggende mentalt virkende kollektive og individuelle og dynamiske
paradigmer. Derfor termene hypermagi og hypermagikere, i seg selv enkle
instrumenter eller termer for å få frem enkle poenger og forhåpentlig vis noe
nye vinkler og noen nye måter å se tingene og utfordringene på.
Oppraak
forsøker å kommunisere med folk som kan distansere seg fra et ensidig og rent
personlig og derfor u-saklig forhold til det enkelte individ, som person.
Oppraak behandler funksjoner, underliggende krefter og strategier. Han
forholder seg til mulige tragiske perspektiver og om en mer eller mindre mulig katharsis fra visse destruktive
tendenser. Målet er Logos, Ordet som det absolutte principium og det eneste vi har å holde oss til, ganske enkelt.
Målet er med andre ord å fremme en holistisk og ikke en snever og endimensjonal
tilnærming, kort sagt en tro som tar høyde både for de intellektuelle og de
emosjonelle aspektene og samspillet mellom dem. Det enkelte og her konkrete
mennesket – her beskrevet som type i
form av hypermagiker - er for så vidt uinteressant. Fokus rettes mot mulig
overordnede rammer, underliggende og skjulte premisser og ellers forhåpentlig
relevante kontekster som ligger der og opererer i horisonten, uten at vi helt
er klar over det.
Oppraak
mener her at det er mulig å angi en viss type-beskrivelse av den avataren som
her er i sving. En type-beskrivelse vil med nødvendighet medføre en viss
kategorisering, men den er ikke en psykiatrisk kategorisering. Det dreier seg
mer om en litterær-typebeskrivelse. Den har et eksistensielt poeng, med en
slags rollebesetning, som man ser på film og teater, men er ingen konkret
fakta-beskrivelse. Og det er selve poenget. (Om den utgjør en essensialisering, så er den i så fall en
eksistensialsirende
essensialisering).
Mening er
altså ikke å beskrive avataren «live», og privat, men «in personae», skånsomt og med distanse, men heller ikke helt
uhemmet harmløst. Avatarer skriver ofte mye som avataren selv i det private og
overfor seg selv og sin egen samvittighet ikke kan stå inne for, men som mer må
betraktes som «slips of tounge or mind»,
eller som rene eksperimenter eller øvelser i retorikk for «sportens» skyld,
eller for å trimme selverkjennelsen seg med sikte på bedre synds- og
selvforståelsen. Dette må det tas hensyn
til hvis man skal forsøke å beskrive og forstå hypermagien i dette. Man kan
heller ikke se bort fra at slike «øvelser» faktisk kan bidra til å skape
syndsbekjennelse, et kriterium på at man kanskje begynner å bli kristen.
Hypermagikeren
snakker slik som Lillemor her skriver:
«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når
folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen. Først og fremst
liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å
"debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten
latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god
ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj! Og siden
han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å
angripe". HUH?1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt
burde det være argumentene hans som skal "angripes".2) Oppraak finner
likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans,
altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han
dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt
sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter
forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg
frustrasjonen. Men i det lange løp, tror jeg spesielt kristne med fordel burde
tenke litt over dette med ydmykhet og hvordan vi snakker om og til og med andre
troende. Spesielt de vi er uenige med. Men man bør kanskje ikke finne opp
"mørke gjerninger" å klistre på noen for deretter å henge dem ut? Jeg
leste gjennom det innlegget på Verdidebatt (fordi jeg ikke vil betale for det),
og jeg kan ikke se at Morken noen steder likestiller kristendom og islam. Han
snakker utelukkende om kristne troende og kirker. Om noen har
"syndet" i alt dette, er det kanskje den som "vitner falskt om
sin neste"?Jeg vet ikke. Jeg bare noterer meg at Oppraaks stadige
forfølgelse av Morken virker nærmest manisk, og det etterlater seg en litt sånn
emmen smak i munnen». (Tråden kan nytes på Spikers Corner blogg, se eller
her).-
Hypermagikeren
får så full støtte av en kommentatorene: «Veldig bra, X! Jeg har også merket
meg Oppraaks stadige angrep på Johannes Morken og hadde faktisk tenkt å ta
dette opp med ham på mail … ).
For først å ramme det hele inn: Hva er
en hypermagiker? Jeg legger ved noen linker til diverse artikler under. Men her
skal jeg gå mer konkret til verks, fordi eksempler fra det praktiske liv kan
tjene til å klargjøre visse mer abstrakte eller filosofiske betraktningsmåter.
Det som
karakteriserer hypermagikeren her at hun setter emosjonene i sentrum og lar dem
stå i sentrum uten begrunnelser for de påstander hun fremsetter. Hun
forutsetter da at folk skal forstå henne ut fra den forutsetning at de hun
forventer å nå eller treffe, forvalter de samme forestillinger og emosjoner hun
selv opererer ut fra og som da utgjør det vi kan kalle en «grunnlidenskap».
Hypermagikeren
forutsetter en usynlig bånd mellom seg selv og de hun vil «hjelpe», en
grunnleggende felles lidenskap og et felles sett av emosjoner og – lettere
skjulte - tankeforutsetninger som hun enten er seg fullstendig ubevisst eller
som hun antar som normative aksiomer som alle «gode» mennesker umiddelbart må
slutte seg til, uten at hun trenger å gi noen begrunnelser for dem. Det er her
viktig å legge merke til at begrunnelser og konkrete referanser til fakta
glimrer med sitt fravær i avatarens akk så frimodige angrep på Oppraak.
Antakelig
ser ikke hypermagikeren selv at hun operer med et førsteprinsipp som per
definisjon og filosofisk ikke trenger å begrunnes, fordi hun jo tydelig gir
uttrykk for at det er emosjonene hun gjør til et slikt førsteprinsipp. Hun gjør
da sine emosjoner uangripelige idet hun går ut fra hennes emosjoner nettopp er
fundamentale og må gjelde som et normativt aksiom eller kategorisk imperativ.
Poenget er da at hun har forlatt fornuften og i stedet universalisert egne
emosjoner. Det er hennes egne emosjoner som skal være tungen på vekten og
emosjoner er som kjent ikke noe man diskuterer: Man har dem eller ikke. I vårt
tilfelle her mener hun at alle skal dele akkurat de emosjoner hun selv har. Hun
setter seg dessuten selv opp som rollemodell, en godhetsperson og moralsk
veileder, som det tydelig vis skal være om å gjøre å holde seg inne med.
Hvorfor kan
jeg si det? Jo, fordi hun ikke argumenterer, hun bringer påstander helt
løsrevet fra det saken gjelder i Oppraaks tekst. Hun har ikke engang lest den
av Morkens artikkel som det refereres til i Oppraaks artikkel! (Hun har bare
lest en annen artikkel det linkes til, fordi, som hun sier, hun vil ikke betale
for å lese hovedartikkelen som står i Dagen).
Hva er
hovedsaken for hennes vedkommende? Jo, hovedsaken utenfor henne selv en person,
en viss redaktør Morken, som hun mener blir trukket ned i skitten, som hun
beskriver det. Hennes anliggende er hensynet til personen Morken som person, -
om hun kjenner ham, er irrelevant her. Hun ser helt bort fra Morkens meninger
og fremstillinger som helhetlig sett er retorisk og ideologiske instrumenter,
for øvrig. Ja, hun ser til og med helt bort fra muligheten for at Morken overhodet kan kritiseres – han skriver jo
og forteller jo bare om kristne mennesker! Og dessuten: Han er jo kristen! Og
da man han jo være «god»!
Saken selv,
Oppraaks anliggende, er henne med andre ord totalt fremmed og irrelevant. (Hørt
om «stråmann»?) At Morken faktisk skriver mye om muslimer og islam, har
beleilig nok gått henne hus forbi, som relevant faktum. Hun vil ikke vite av at
det er mange måter å skrive om islam og kristendom på. Hun ser helt bort fra at
bak selv de mest uskyldige og fromme tekster kan skjule seg ganske dystre
budskap og at selv de mest oppvakte mennesker kan la seg dreie og drille av
subliminale mekanismer og at selv de beste kan la seg hjernevaske.
Hva er så
relevant for henne? Jo, det kan ikke være noe annet enn hennes egne reaksjoner,
uttrykt i emosjoner, ikke med argumenter, men ut fra det Opppraak andre steder
kaller hypermagi. Hypermagi er en egen mental mer eller mindre bevisst strategi
eller administrering av emosjoner brukt som instrumenter, i den hensikt å oppnå
et mål. (For en typisk narsissist er målet ham eller henne selv).
Det typiske
for en hypermagiker er at han ikke har noen universell eller objektiv standard
å bryte sine emosjoner mot. Han er som en stat uten en eller annen form for
fiksert konstitusjon, eller en nasjon uten noen logos, eller nomos, for
den del. Det sier seg selv at en slik stat blir helt avhengig av tyrannenes
emosjoner, i og med det jo for dem ikke finnes noen genuin logos, en absolutt
standard man kan referere til utenfor dem selv.
Hypermagikere
er typisk bundet av to ting: For det første det bedrag det er å være bundet av
egne, subjektive følelser eller emosjoner, i den tro at emosjonene da utgjør
den universelle standarden, nemlig den standard alt annet skal måles opp mot og
i forhold til. For det andre gjør hun seg avhengig av selve det magiske middel
hun gjør seg bruk av. Her er trylleordet «kristen». Denne betegnelsen brukes
her som et instrument som hun føler vil gi spesielt henne og hennes lydige
venner en egen legitimitet og beskyttelse, en privilegert garanti, en mystisk
kraft som i seg selv skal rettferdiggjøre hennes disposisjoner. Hun går ut fra
at middelet automatisk vil gi henne den respekt og trygghet hun selv mener å ha
krav på. Det magiske middelet kan dessuten oppfattes som skremmende i seg selv;
det tillegges en egen kraft, det appellerer til folks ubevisste frykt for og
overtro på «det skumle», det fremmede og ukontrollerbare og derfor som noe
farlig man bør holde seg til venns med, ja, underkaste seg, og vise beundring
for, ellers …!
Påpeker man
dette, vil hypermagikeren raskt beskylde «varsleren» for å ville forfølge,
fornærme og krenke henne, krenke eller latterliggjøre hennes emosjoner som hun
jo har gjort seg identisk med. Hypermagikere er ikke særlig kjent for
forløsende selvironi.
En
hypemagiker som blir avslørt, vil si at den som avslører er følelseskald, fordi
han ikke har de samme og riktige emosjoner, de som hypermagikeren selv har,
eller den samme emosjonelle tilnærming til det foreliggende anliggendet eller
det selve saken gjelder. (Denne strategien er en blitt integrert del av
hypermagikerens ferniss og kyrass). Det gjelder jo kun hennes ukrenkelige
emosjoner!
Motargumenter
oppfattes tilsvarende som truende instrumenter i seg selv, et mulig destruktivt
kraftsentrum! Det hypermagikeren imidlertid frykter mest av alt er at tryllekunsten hennes skal avsløres. Hun
vet og værer og stoler fullt ut på at alle vil mene at det er ufint og gjerne
brutalt å avsløre en tryllekunst, i stedt for å nyte kunsten for det den jo er,
nemlig uskyldig underholdning).
Når denne
hypermagikeren ser at andre hypemagikere kan stå i ferd med å bi avslørt,
reagerer hun så spontant solidarisk, fordi hun frykter at avsløring av en
annens magi vil avsløre hennes egen. Hypermagikere har et dypt behov for å
stammen mot en felles fiende i den samme felles frykt for å bli avslørt som
sjarlataner.
Og til
overmål: Hypermagikeren vil si at kristentroen primært dreier seg om «hjertet»,
ikke så mye om hodet eller magen, og som det sentrum menneskets moral og tro må forankres i. Den hun ikke ser er, at
kristentroen har ett sentralt fundament som grunnlag for all gudstro, nemlig
Logos, som nettopp betyr fornuft (ord). Logos, som er Kristus, slår dermed kontrært
ned på alle former for hypermagi og dette å etablere tro – og dermed i falsk
nåde og illusorisk frelse – i egne emosjoner, i eget selvbedrag. Men dette er
det umulig for hypermagikere å forstå. Hypermagikeren kan sies å oppleve seg
selv som menneskenes og alle tings målestokk. En kristen vil ut fra troens principium selv alltid vite å
kontrollere sine emosjoner ut fra Logos, dvs en instans, her Kristus, som
Person. For en kristen manifisterer dette seg i personlig ydmykhet, en holdning
som forholder seg til fakta og ikke fiksjon (ydmykhet var et kristent nyord i
gresk på angjeldende tid). Sanne emosjoner er derfor av største viktighet for
en kristen å ha og kunne administrere eller kanskje bedre: forvalte. Og sanne
kan emosjonene ut fra denne innsikten ikke være uten direkte relasjon til
Kristus, som er Logos.
Det «helt
tragiske» for hypemagikeren, siden hun i denne sammenhengen mangler både en
objektiv standard og egentlige, sanne og rene emosjoner, basert på fakta, er
nettopp dette at hun da må skaffe seg substitutter ved å gjøre seg til
fullmektiger for dem «by proxy, og by default», som jeg kaller det. Hun
skaffer seg m a o syndebukker som det er om å gjøre for henne å få andre til å
synes synd på, og syndebukker som hun selv da ser på som utilbørlige og
illegitime ofre for det hun oppfatter som andres irrasjonell angrep på akkurat
denne personen, som hun altså gjør til syndebukk, uten å spørre syndebukken om
lov.
Slik får hun
bevist overfor seg selv at hun har de riktige emosjoner, (og ikke bare lite av
dem, heller, eller nesten umerkelige emosjoner, nei her det dreier seg om
sterke, intens emosjoner, sterke overbevisninger. De som da ikke følger hennes «befaling» -
sett på denne måten - blir så automatisk angrepet for bl a å være ufølsomt
kritiske eller kalde. Hun ser plutselig onde intensjoner hos den som etter
hennes mening eller projeksjon kritiserer «den utvalgte, dvs hennes offer og
syndebukk. De fiendtlige intensjonene trenger imidlertid ikke påviselig å være der - , og hun føler seg konsekvent
for god til virkelig å bevise at de er der. Innbilte intensjoner om å trekke
hennes syndebukk – eller forgudede kjæledegge for anledningen – ned i skitten,
gir henne mer enn nok krutt til å fortsette. Hypermagikeren må her ha en
egenkonstruert stråmann for å bli hørt og kunne nå frem med sin bekymmer.
Eventuell
motstand eller motargumentasjon styrker så i sin tur hypemagikerens
selvforståelse og forestillinger om, og tro på, egen grandiose betydning, i og
med at hun jo nettopp har fått bevis på at det er hun som har de egentlige
emosjoner, de som virkelig er sanne emosjoner og derfor uangripelige emosjoner.
Hun har da gjort sine emosjonene, og sin «berettige» harme som disse emosjonene
flyter av, til selve aksiomet, selve det førsteprinsippet hyprmagikeren som
type formes og preges av. Hypermagikeren har da helt glemt at standarden
faktisk og normativt bør forankres i Logos, ikke i «emos», for å si det slik.
Hennes ufravikelige standard er blitt hennes egne emosjoner.
Det kanskje
aller mest fantastiske i dette er at hennes emosjoner til og med trumfer
offeret eller syndebukkens emosjoner eller fravær av samme. Samtidig affiserer
det henne ikke det minste at offeret hennes eller syndebukken – det kan komme
ut på ett her - faktisk kan ha en
direkte profesjonell eller faglig interesse av nettopp å bli kritisert. (Omtale
er tross alt bedre enn taushet, når man vil bringe noe lødig til torgs, ikke
sant?)
I vårt
tilfelle her er syndebukken Morken, som liksom forfølges av Oppraak fordi
Oppraak har skrevet flere artikler om Morken og hans «produksjon», hans
meninger og ikke minst: Morkens vinklinger på sakene, (vinkler som uvegerlig
skjuler andre blindvinkler og premisser).
Det som
burde vekke oppsikt her er at det antall artikler av Morken det altså kommer an
på. Antallet i seg selv beviser vonde hensikter. Innholdet i kritikken av
Morken blir følgelig fullstendig irrelevant. I høyden kan man si at det for
hypermagikeren nå er blitt et overveiende troskyldig estetisk anliggende, ikke
et moralsk dilemma. (Hun er da ikke ond, hun, nei, hun er bare estetiker!).
Hypermagikeren ser ikke da at hun gjør estetikken til fundament for etikken,
forblindet som hun er av egne emosjonenes og magiens krav på full
underkastelse, per se.
Slik gjør
denne hyperamagikeren altså Morken, som hun jo vil hjelpe, - ved å gjøre ham
til ren og uskyldig syndebukk med krav på ubetinget beskyttelse fra hennes
side-, til et illegitimt offer i diskursen. Et offer som da skylder denne
hypermagikeren all takk og den oppmerksomhet hun selv mener hun er fortjent til
og som hun gjerne er mer enn bare «god nok» til å fortjene. (Dette er selve
konstitusjonens i hypermagikerens mer eller mindre tilslørte eller mer eller
mindre «bevisst villede eller tvungent emo-
og egofokuserte øyne»).
Den største
trumfen hypermagikeren her kan innkassere er, at det ikke er noen feil i dette
å være god! (Hun ser ikke ironien i dette). Ingen skal her være tvil om at
syndebukken hun selv ut fra den indre driven og logikken i dette faktisk Må
konstruere seg et menneske som er «god», for å få fem motsetningen til Oppraak,
som hun faktisk frakjenner retten til å kalle seg «god» - eller kristen, til og
med. (At bare Gud er god, ser her ut til å være en fremmed tanke, for det er
hun selv som er god i og med at hun jo hjelper ikke bare den svake og (for
henne selvskrevent) angrepne, men også den
gode). Og her beviser hun jo – tilsynelatende - nettopp dette! Det er jo da
noe alle bør se og oppfatte!
Og det er
dette Oppraak mener med «by proxy-by
default», (negativ eller innbilt fullmakt, eller appropriert eller falskt
tilegnet fullmakt, ikke positiv og fullt legitim fullmakt): Hypermagikeren spør
ikke om lov til å hjelpe den hun selv utpeker som offer (for det hun anser er
en annen andres nådeløse og maniske kritikk eller terping). Hun har da bestemt
at syndebukken er et offer uten tillatelse til dette fra offeret selv, og så
vil hun ha bekreftelse på at hun har sin fulle rett til å gjøre dette, ved å
appellere til andres emosjoner og skyldfølelse, ved å halse etter bifall helt
og holdet basert på hennes egne ubegrunnede påstander, forestillinger og
direkte oppkonstruerte løgner.
Det faller
henne ikke inn at «offeret» - Morken - selv er et godt utrustet menneske med
lang erfaring og høy utdannelse - faktisk er mer kvalifisert til å forsvare seg
selv enn det hun selv har forutsetninger for å gjøre, på hans vegne.
Og i
tillegg: Det ligger helt utenfor denne hypermagikerens horisont at syndebukken
faktisk kan ta avstand for den hjelp hun tror hun kan bistå syndebukken med, at
syndebukken vil frasi seg en slik støtte, (som om han skulle vær spesielt svak
og hjelpetrengende). En slik mulig reaksjon, sett fra offeret eller
syndebukkens side, kan ikke falle denne hypermagikeren inn. Hennes emosjoner
trumfer dermed helt utilsiktet det vi her må anta er syndebukkens ukrenkelige
og personlig ære, og hans selvrespekt, omdømme og status i miljøet. Dessuten
fratar hun syndebukkens den objektivt foreliggende mulighet for blomstring og
profitable fremgang. Hun ser helt bort fra den mulighet at kritikken kan ses
som en kjærkommen mulighet for syndebukken til å nå ut med sitt budskap, sine
verdier og synspunkter, i og med at han jo nettopp av kritikeren – Oppraak -
anses som verdig oppmerksomhet, (noe Morken i utgangspunkt kan være spesielt
interessert i og godt utrustet til forhåpentlig å få).
Hypermagikeren
ønsker faktisk - som en funksjon av hennes mentale konstitusjon – at
syndebukken heller enn å bli utsatt for saklig og muligens oppbyggelig kritikk
– på det åpne diskurs markedet - i stedet plasseres i hennes egen spesielt kjærlige og gode omsorg og under hennes spesielt egnede og høyst varme
vinger, og i en situasjon og posisjon hvor hun selv føler at hun har krav på
belønning for sin gode og prektige innsats, helt til fortrengsel for den
oppmerksomhet syndebukken selv ville ha kunne tiltrukket seg, ved frivillig å
la seg usette seg for kritikk.
Når så
hypemagikeren med sin tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre
lettlurte emosjonalister på laget,
for her å sverte Oppraak, må dette føles ikke bare som en nøktern seier for
hypemagikeren, men også som en slags høyeste og åndelige lykkefølelse, eller en
ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt ikke er noe stort annet enn en rent
kjødelig og egobasert funksjon.
Hypermagikeren
kan hverken unne seg selv eller andre den tanke og det hensyn at syndebukken og
hennes eget «hjertebarn» - som hun skyver foran seg - jo helt frivillig er
trent til å tåle, og derfor spesielt egnet og spesielt godt forberedt for,
nettopp å kunne og ville måtte slå tilbake mot den kritikk som kommer, og
uansett om denne oppfattes som saklig eller ikke. Når hun selv da er den som
høster godord og påskjønnelser, er seieren og triumfen ikke bar optimal, den er
også ultimat, slik hun føler og ser
det. Det rare og bemerkelsesverdige er, at det åpenbart er så få som klarer å
gjennomskue dette skuespillet, og som mer eller mindre bevisst villig ønsker å
la seg lure og bedra. Det hun gjør er å lykkes ved å bruk av ren magi, og ikke
bare kjente psykologiske makt og suggesjonsmekanismer.
Man kan så
spørre om hvor intelligensen her kommer inn. Kan intelligente mennesker
virkelig bruke og la seg bruke av disse mekanismene, og denne magien? Svaret er
ja. De brukes mer eller mindre bevisst, men går under radaren for moderne
psykologi, (en disiplin som nærmest blitt helt «syntetisk» i dag).
Et godt
eksempel fra det praktiske liv viste seg da den kjente forskeren, legen,
ateisten og humanisten Morten Andreas Horn klarte å lure Johannes Morken til
med simple midler å forsvarte muslimen Hadia Tajik uten at hun selv hadde bedt
om eller takket for denne bistanden, - en stygg sak jeg har omtalt tidligere,
se om Morkens selvforherligelse her
på Spikers Corner eller se
her om Morkens selvforherligelse litt ned på siden. Hypermagikere,
hatprat, müncher, Hypermagi,
müncher, balnchar 3, SC
2, SC
1, SC
4
Først ute med å kommentere ovenstående artikkel er Lillemor. Hun skriver
kontant: Dette
var langt.
Hun får nærmest øyeblikkelig 13 likes.
Kommentar:
Denne korte setningen må oppfattes som et signal om at noe her er veldig galt
fatt, at her må alle i sekten eller kulten være på vakt. Den er en oppfordring
til handling, ikke bare en passiv konstatering av følte emosjoner. Her blåses
det i hundefløyten, her skal vardene tennes. Det bes om hjelp og støtte og - hun
får det. Hun appellerer til kultens medlemmer, så mange som mulig. Og hun forventer
at noe stiller opp for henne, skjermer henne, så slipper hun i hvert fall selv
å argumentere, hun har jo nok med sin synsing og sine emosjoner. Lillemor er
kanskje redd fornuften per se?
Til
gjengjeld for sin noble innsats som en som kan tillate seg som det
selvfølgeligste av verden å be om at noen vil hjelpe henne, - eller krype for
henne - vil hun støtte dem en annen gang, vise dem bevis på sin takknemlige
ridderlige kjærlighet til henne. Hun ber faktisk sine kult-kollegaer om å gå
god for henne, for hun så å si har sagt et ord selv. Hun vet kanskje bare halvt
at hjelpen ikke kommer gratis, men hun våger like vel å prøve, ikke minst med
sikte på sikt. Hun tester ut mulige kandidater. Hun ser at sjansen for å bli
avslørt er minimal. Hennes hjelpere er ganske riktig for naive til å se at
dette er en «smart» måte å få hjelperne til å spinne det nettet hun selv
spinner. «Dette var langt» påkaller
mennenes naturlige behov for ridderlighet. En kvinne i nød roper på bifall og
bistand. Som kvinne og feminin, tas det
for gitt at hun trenger hjelp fra de beste riddere som fins, og de trer nå i
funksjon. Hun har beregnet sitt publikum rett. Nå håver hun inn. Det har ikke
kostet store anstrengelsen. Oppraak skal tas. En av hjelperne, Herr Tangen, går
ut så sterkt han kan og kaller Oppraak en drittsekk fordi Oppraak angivelig
skal har sagt at han vet hva Lillemor tenker! Det oppfattes ikke bare som et
angrep på alle etikette, men som er reel og ondsinnet angrep på person og ære.
(For et skuespill).
Lillemor er
ute etter - og forventer - sympatierklæringer, og de kommer. Hun får støtte og
medhold til og med fra øverste hold, fra Spikeren, som nå i høytidelige ord beklager
tidligere lemfeldige behandling av Oppraak: han har vært litt for snill med
Oppraak og sluppet til artiklene hans, selv om de har vært lange, til og
med. (For en etterpåklokskap, for en brøde!)
Spikeren i
dette bildet er og anser seg selv for å være den selvskrevne leder, han er
gruppens guru og den som har initiert Spikeren og gjort forumet eller bloggen
til et forum for de spesielt utvalgte, dvs spesielt marginaliserte. (Nærmere 2
millioner besøkende er ikke verst). Han mener seg ansvarlig for alt som
foregår, og gjør han ikke de rette tingene, vil han svekke sin posisjon, og det
gjør kultledere ikke frivillig og med lett hjerte. Han er derfor villig til å
gjøre mye for å forsvare «sine» ideelle «kunder», eller kultmedlemmer.
Spikeren
selv beklager derfor at «det er blitt slik». Han forsikrer om at noe har gått
galt. Han anklager artikkelforfatter Oppraak for mani, og får kraftig støtte
for dette. En av sektmedlemmene kaller Oppraak for drittsekk, som nevnt. Dette
kultmedlemmet forstår selvsagt ikke hva alt dette dreier seg om. Han reagerer
som på impuls fra guruens og den «gode» fe Lillemors kommando. Han har gjort
seg helt avhengig av stedet og gruppen, han er fullstendig i sektens vold og
reagerer som forventet med en lojalitetserklæring som består i et forsøk på å
sverte Oppraak. Alt for å vise hvor god og lojal han er, ikke bare mot Spikeren
selv, men også mot Lillemor og andre som kommer med utblåsninger mot Oppraak.
Lillemor, på
sin side, har dessuten i en kommentar på Oppraaks forrige artikkel gitt uttrykk
for at Oppraak ikke kan være kristen, siden han etter hennes mening går løs på
personen Morken – som har vært et hovedtema i flere av Oppraaks artikler. Hun
mener at det ikke er noe feil i å være
god – slik hun mener Morken er, ifølge henne selv, Morken som hjempler
mennsker rundt omkring. Det kan umulig være noe slemt ved dette, noe å
kritisere. Dette viser at hun ikke har
forstått døyten av Oppraaks poenger, men dette kommer ikke inn i betraktningen
fra guruens side. I stedet for å irettesette Lillemor eller veilede eller
«lokke» Lillemor til større fornuft, legge han seg flat og forsvarer henne så å
si til siste blodsdråpe av redelighet. Spikeren viser med dette at er helt
avhengig av sin flokk. Han forsvarer flokken selv om han ser og vet at flokken
tar feil. Han er redd for å fortelle gruppen at de har misforstått. Gjør han
det, mister han litt av autoriteten han har bygget opp. For å holde på sin
posisjon og for å styrke den, tillater han så medlemmene å vise seg fra sin
verste side. Han bryr seg ikke med å påvise eller påpeke at argumentasjonen
bygger på feilaktige forestillinger og direkte urimelige feiltolkinger. Han tør
antakelig ikke virkelig se og erkjenne at det står veldig dårlig til med
gruppens kognitive evner. Han tør ikke å se at han gjeter en noe sørgelig
flokk, i stedet tror han at han gjør dem en tjeneste ved at han tar parti for
dem, uansett om argumentene er holdbare eller ikke. Det hele blir med andre ord
en kamp om hvem som skal ha hegemoniet over de riktige emosjoner og hvem som
skal ha rett til definere disse.
Spikeren
appellerer derfor til sektens laveste moralske standard. Han har gjort seg helt
avhengig av tapere og taperne vet nå at de har faktisk har tatt makten over
Spikerens kropp og sjel, selv om han er overbevist om det motsatte, at hans
makt styrkes i stedet for å svekkes. Og kanskje det viktigste: Han vet ennå
ikke at han faktisk må fortsette å støtte dem stadig mer, nettopp fordi de nå
vet at de kan tillate seg å gjøre
feil og ha feil, dvs komme helt forskrudde vinkler på tingene og tilsynelatende
argumenter helt i det blå og fullstendig irrelevante og usaklige.
Og slik vil
de fortsette, de vil til stadighet være avhengig av mer gjensidig og umoralsk støtte
på sin ferd fremover, en ferd som bare kan gå en vei: Nedover og til sist mot
hel oppløsning. For før eller siden går også idioter lei av maktspill og forstillelsen.
Men «progresjonen» kan ta lang tid og kreve
mye krefter å innse det og komme over det og eventuelt – ved ett eller annet
mirakel - bli satt fri.
Gruppens
medlemmer forsterker for hvert skritt de tar den gjensidige avhengighet som
skapes og som man gjensidig er avhengig av skal samholdet – i deres
forestillingsverden - fortsatt kunne legitimeres og praktiseres. Medlemmene opplever det både som en
individuell styrking og som en kollektivt sett god og legitim grunn til at båndene
festets og strammes mer og mer.
«Samhold»
gir styrke - også i elendigheten og selvbedraget, føler man, uten særlig vilje
til selvransakelse. Guruen selv er livredd for at medlemmene skal begynne å
tenke selv. Han er derfor hyperfølsom for alle signaler disiplene sender ut.
Han oppfatter dem som krav på ham, legitime krav. Ved å innfri her, henter han
samtidig mer støtte fra de enkelte «søsken». Han er ikke interessert i å slippe
noen ut av sin hule hånd. Han har gjort seg helt avhengig av denne mekanismen,
den er hans eksistensberettigelse, føler han.
De «rette» -
eller de stuerent «korrekte» uttrykk for
de rette emosjoner blir på denne senen her helt avgjørende. Brudd på den
estetikk som dette spillet krever, vil bli oppfattet som opprør og svik. Jakten
på svikeren ligger stadig under og verker. Noiaen truer i horisonten. Det vil
kreve mer megalomani av noen, og mer ydmykhet av andre. Gruppen krever et
sterkere lim og her blir behovet for lim i sin alminnelighet viktigere enn selv
limets substans eller innhold. Sterke uttrykk for dårlig – dvs sykelig og svak
moral - føles bedre enn bare subtil
eller rent cerebral moral, det man gjerne kaller normal og dannet moral og
vanlig høflighet og hensyntagen. (Bølle-spiren er i funksjon!). Det gjelder for
gruppen som for menn med manglende impulskontroll: Sinnet blir selve beviset på
at de lever. Sinnet i seg selv blir det som gir livet mening, fordi det føles
at det må være slik og i fordi det ingen annen legitimitet foreligger, i
personens selvoppfatning og selvbilde.
At det rent
faktisk foreligger dype, inter-personlige bindinger i denne kulten eller
sekten, fremgår av de meldinger og hilsninger aktørene legger ut i
kommentarfeltet til artikler som produseres og legges ut. Her forteller klikken
om sammenkomster og felles erfaringer, om faster, møter og mulige planer og
programmer. Gruppen fremstår som ganske sammensveiset innen et gitt trossystem,
hvilket imidlertid ikke er helt lett å
få tak i. Man diskuterer gjerne apokalypse og tolkninger av mystiske strukturer
i Det gamle testamentet, alt stoff som kan fortelle oss at verden snart vil gå
under eller nedenom. Her ser vi at ikke bare guruen, men også andre
tilsynelatende prominente medlemmer, spiller på frykt som et middel for å oppnå
større avhengighet og mer gjensidig felles trøst. Det står ikke til troende at
medlemmene virkelig tro på alle de fantastiske tolkninger og fantasier man
faktisk behandler i visse artikler, som gjerne kalles kronikker, andakter e l.
For å
holde oss på banen, så å si: Litt mer av kultmedlem Herr Tangen, (jeg gir ham
en høy rang innen kultens hierarki, ikke bare mentalt eller symbolsk, men rent
faktisk eller konkret. Han synes å være meget varm i trøya, han er selvsikker,
og kan tillate seg kommentarer som beviser at han er en idiot, men som etter
hans mening tvert imot beviser at han er fullt på høyde med hvem det måtte
være, et fravær av et faktum som ikke affiserer ham det minste:
Oppraak
må jo være manisk for å kunne påstå at det var noe "hypermagisk" ved
denne ikke navngitte SC-kommentatorens innlegg. Tangen siterer: Hypermagikeren
ønsker faktisk - som en funksjon av hennes mentale konstitusjon – at
syndebukken heller enn å bli utsatt for saklig og muligens oppbyggelig kritikk
– på det åpne diskurs markedet - i stedet plasseres i hennes egen spesielt
kjærlige og gode omsorg og under hennes spesielt egnede og høyst varme vinger,
og i en situasjon og posisjon hvor hun selv føler at hun har krav på belønning
for sin gode og prektige innsats, helt til fortrengsel for den oppmerksomhet
syndebukken selv ville ha kunne tiltrukket seg, ved frivillig å la seg usette
seg for kritikk.
Tangen
durer videre: Hva vet Oppraak om
"hennes mentale konstitusjon"? Og hvordan kan han påstå at
Morken "plasseres under hennes spesielt kjærlige og gode omsorg" når
alt hun sier egentlig er at hun foretrekker at det gås etter mannen og ikke
ballen? Å skrive noe så langt for å
kritisere en person som kommer med saklig kritikk av Oppraaks kritikk av Morken
sier vel sitt om Oppraaks "mentale konstitusjon" mer enn noe annet.
Manisk er vel det rette ordet. Så takk og farvel til deg Oppraak - drittsekk!
Noe mer kommer ikke jeg til å lese av deg.
Likes: 11
Kommentar: Å bli beskyldt for mani er
nesten umulig å beskytte seg mot. Tar du til motmæle, beviser du at du er
manisk og lar du vær, beviser du det nok en gang. Damned if you do, damned if you don’t.
Denne
teknikken har alltid blitt brukt av kynikere og psykopater når de føler seg
truet av saklig kritikk, og av uttalte synspunkter som kan true deres posisjon
og avsløre spillet og mekanismene.
Scrotum Perineum kommer så på banen,
henvendt til Herr Tangen: Det
var rene ord for pengene.
Herr Tangen til Scrotum Perineum: Bare
smak på denne: Når så hypemagikeren med sin
tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre lettlurte emosjonalister på
laget, for her å sverte Oppraak, må dette føles ikke bare som en nøktern seier
for hypemagikeren, men også som en slags høyeste og åndelige lykkefølelse,
eller en ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt ikke er noe stort annet
enn en rent kjødelig og egobasert funksjon. … Dette er jo så dumt at det
grenser til morsomt. At det går an å tolke en persons følelser og hensikter og
at hun skal føle en "åndelig lykkefølelse og "ekstaselignende
reaksjon" etter å ha skrevet noen få linjer om å ta ballen og ikke mannen
tror jeg man må hete Oppraak for å få til å stemme. Og man skriver ikke en
flere sider lang artikkel for å forklare det. Det vitner om mani og et behov
for å ha syndebukker.
Likes
9
Kommentar: Poenget ligger ikke å
vite noe sikkert om Lillemors private tanker og følelser. «Cluet» ligger i
forståelsen av hva gruppementalitet går ut på og består i i kraft av seg selv.
Ser man ikke denne mentalitetens dynamikk eller mekanikk, får man ikke med seg
så mye, dvs så mange valører, dimensjoner og nyanser selve «stykket» fortjener.
Man fjør seg da altfor opphengt i person, ved at man tilskriver selve avataren tanker og følelser man selv
kjenner intimt, en form for projeksjon som minner om reifikasjon, objektivering
eller «plain and simple» guddommeliggjøring.
Hvis man ikke makter å se Lillemor som en
rollefigur i et stykke som publikum inviteres til å tolke ved å gis anledning
til innlevelse og hypoteser, gjør man seg selv urkomisk og snever, lite fleksibel
i sin «konstitusjon». Det tillates i og med avatar-funksjonen og stykket i seg
selv, og oppfordres til, å tenke og tolke etter beste evne, ved innlevelse.
Dette er selvsagt høyst legitimt å gjøre; og det er ikke noe annet enn uttrykk
for et ønske om å forstå ved å forsøke å fantasere seg til hvordan rollefiguren
tenker og føler og så tillate seg å formulere sine egne tanker og følelser om
det samme. Det skulle bare angle. Her
legger imidlertid Herr Tanken bånd på sitt publikum, han legger føringer på
publikum, han lyder guruen og hans heltinne, han viser sin nesegruse lojalitet
til dem begge, han blir en autoritær person med tendens til det totalitær, også
han en «wanna-be-guru», fanget i en mekanisme han selvsagt ikke skjønner noe av
selv.
Lillemor er som avatar en rollefigur. Hvis man ikke ser og forstår og forholder seg
deretter til alt dette, har man satt seg utenfor og på sidelinjen allerede før
teppet går opp. Hvis man ikke oppfatter Lillemor som en avatar, men kun som en
høyst kjent og kjær kollega i kjødet, og en venn i konkret ånd, altså Lillemor
som kun den hun er i virkeligheten, skjønner man ikke poenget.
Den måte Oppraak selv nærmer seg hele denne
problematikken på, kan kalles «forensisk metode». Den går ut på å finne den
best mulige forklaringer uten håndfaste, vitenskapelig beviser, konklusjonen baseres på indisier og det man
med rimelighet kan forvente at man tenker, med sikte på å forstå bedre
generelt. Denne metoden er selvsagt het normal og svært utbredt innen f eks
litteraturforskningen, ja, i enhver tolkning av tekster overhodet, i enhver
dikttolkning så vel som i enhver tolkning av alt fra avisartikler, dokumentarer
og faglitteratur til Bibelen selv. Det er denne tilnærming Spikeren, Lillemor
og Herr Tangen nå frykter og vil gjøre noe med. Deres gjøren og laden i så måte
tjener imidlertid bare til å innsnevre horisontene, og slik forsterke den indre
mekanikken i «menigheten» som da vil få mer og mer preg av å være en kult eller
en sekt.
Vi tar også med følgende, for å få enda
litt mer kjøtt på benet:
Herr Tangen Scrotum Perineum
: Ja dette er noe av det mest tøvete jeg har
lest på lenge. Jeg vet ikke om "hypermagiker" er et ord han har
funnet opp selv, men det ser ut til å omfatte alle som ikke er enige med ham
:=). Spørsmålet i pollen i dag burde
heller vært: "Bør Oppraak få
publisert sine artikler på SC?
Kommentar:
Denne kommentaren kommer rett fra et kaldt, ensomhetshelvete. Den viser et
klart behov for å uttrykke uforbeholden støtte til Spikeren og Lillemor. Det forventes
en styrkelse av den gjensidige forguding eller resiproke servilisering.
Effekten er at de føler de har mer rett nå enn kanskje noen gang fø. De gir
hverandre legitimitet til å støte ut og forkleine Oppraak. Det føles sikker
innmari godt, edelt og sannferdig. Samtidig snører sekten eller kulten sitt
nett sammen rundt dem. Hvor fins nødutgangen? De vil neppe ofre en eneste liten
festbrems på å finne den.
Nøff
said.
Spikeren trer nå til, i egen høye person,
og henvender seg til Herr Tangen: Ja, vi får se. Hvis Oppraak ikke klarer å
skrive om andre ting enn Morken og folk i avisen Dagen som han ikke liker, tror
jeg neppe det blir så mye mer.
Spikeren fortsetter: For ikke å legge "føringer" i dagens debatt har jeg
ventet med å kommentere til litt utpå dagen.
Nå har det seg slik at en SC-kommentator var så uheldig å beskylde
Oppraak for å gå etter "mannen istedenfor ballen" og antydet at
Oppraaks mange, lange og sofistikerte tankeanalyser rundt Johannes Morken m.fl.
virket noe manisk. Jeg sa meg enig med SC-kommentaroren, og det samme tror jeg
de fleste her inne følte, nemlig at kritikken av Morken ble litt for intens og
at de lange filosofiske tankeanalysene fikk et noe manisk preg over seg.
Dette falt tydeligvis Oppraak litt tungt for brystet, og via mail krevde
han "tilsvarsrett" for å forsvare seg mot SC-kommentarotens
beskyldninger og antydninger om mani. Det svarte jeg at han selvfølgelig skulle
få, og dermed fikk vi inn dagens kilometerlange artikkel.
Etter å ha skumlest gjennom artikkelen, skrev jeg til Oppraak og sa at
dette bør du ikke publisere. Det vil bare styrke tanken om mani enda mer. Så
fikk han ca. halvannet døgn til å bestemme seg: Vil du publisere artikkelen så
gjør vi det. Hvis ikke, gir du meg bare et vink, så kansellerer vi den, skrev
jeg. Da jeg ikke hørte noe mer, går jeg ut fra at Oppraak ønsket å publisere.
Kritikk av offentlige personligheter skal vi selvsagt være åpne for, og
jeg tror de fleste er enige om at Morken kan anses som en slik offentlig personlighet,
bl.a. i kraft av sin stilling i avisen Vårt Land, Verdidebatt og nå som
redaktør i Stefanusstiftelsen. Samtidig bør kritikken være saklig og nøktern,
og det er nettopp her Oppraak overdriver noe kolossalt, vil jeg si.
Oppraak fremfører lange, sofistikerte påstander om hvordan han mener Morken tenker,
og det samme ser vi at han nå gjør med SC-kommentaroren i dagens kilometerlange
artikkel. Det hele blir rett og slett latterlig og styrker bare enda mer
mistanken om mani. Denne intense, og jeg vil si usakelige personfokuseringen
slår egentlig tilbake på Oppraak selv. Den fører nemlig til at man får mer
tiltro til den som kritiseres enn den som kritiserer.
Morken har nok sine feil som alle oss andre, også vi
"hypermagikere" her på Spikers Corner. Så kritikk skal vi alltid være
åpne for. Samtidig tror jeg vi alle har godt av å se oss selv i speilet iblant.
Det er nemlig veldig lett å se flisen i vår nestes øye, men bjelken i vårt eget
øye legger vi ikke merke til. (Matt 7,3)
10
Crytearia: Grusomt langt. El hypermagicos, fra Tryll. Si meg, skal dette vare evig...
10
W.Kirkehøyden til Crytearia: Tiltredes!
9
invernes: Veldig lang artikkel , må lese den senere etter 10 kopper kaffe
:o. I mellomtiden må vi trille covid 19
utfor stupet.
Jeg repeterer hva Spikeren skriver: sofistikerte påstander om hvordan han mener Morken tenker.
Kommentar: Jeg bare tenker:
Hvordan kan Spikeren vite hva jeg tenker ut over de tekstene og de analysene
jeg legger ut om hypermagiker Morken? Jeg, Oppraak, registrerer også at til og
med Her Tangen bruker det samme argumentet når han på sin side – og som en
papegøye - påstår at Oppraak liksom også påberoper seg å vite hva Lillemor tenker. Oppraak beskyldes altså
for å vite hva Lillemor og Morken tenker! Men hvordan kan Spikeren og Herr
Tangen vite hva Oppraak tenker?, se det blir en annen skål, som de ikke kan
drikke av, fordi de jo ikke kan finne noe grunnlag for denne «esoteriske»
viten, som ikke er noe annet enn en ren spekulativ tanke. Den er for å si det
som det er: Rent sprøyt.
Mer om dette
må jeg vise til innledning i denne posteringen. Jeg orker ikke gjenta
absurditetene rundt disse påstanden og den dumhet disse «hvite riddere her
legger for dagen, til de grader og antakelig i selfortreffeligheten lille ørske,
dvs i en tilstand som ikke kan kalles noe annet enn «hypermagisk» eller sterkt selvbedragersk, for ikke å si
selvinkriminerende i tredje grad, eller noe i den dur. Jeg må her bare sitere
Spikeren når han sier (eller var det tenker): «For ikke å legge
"føringer" i dagens debatt har jeg ventet med å kommentere til litt
utpå dagen».
Moral: Jeg
kan ikke annet en le, men jeg vil ikke si jeg ler godt eller skadefro, men
unnskyld meg: De fleste som begynner en epistel eller et foredrag, eller en moralpreken,
begynner med å si: Jeg vil ikke legge føringer på noen, - og så er det akkurat
det de ønsker å gjøre, men ved å si det slik han gjør, gir han seg en slags
legitimitet. Han forsikre om at han er «ufarlig» eller uangripelig, eller
forsøker å innbille seg dette om seg selv. Det er en slags ansvarsfraskrivelse
«før akten». Det er selvsagt et velkjent forsøk på å bruke subtile
hersketeknikk, som det hør seg å bør seg fra en hypermagiker»
Vel, «Virkeligheten»
er vanskelig nok å forholde seg til og fortolke, om man ikke i tillegg skal
forkludre den enda mer, men alt dette har noe med behov for tankeklarhet og
behov for å kunne skjelne og skille mellom »fenomenene» å gjøre, en høyst
normal menneskelig syssel, fordi vi gjør det hele tiden, hver enkelt av oss.
For tankeklarhet er faktisk et mål i seg selv. Man gjør dum i å undertrykk
behovet for den og bearbeidingen av den. Den kan lindre symptomer på manglende
impulskontroll, får jeg håpe. Og muligens hindre at kultenes eller sektens
indre gruppedynamikk får knust medlemmenes menneskerettigheter, og menneskets
iboende og ukrenkelige verdighet, rett og slett.
Puh. Og det
er faktisk en lettelse å tenke at det jeg nå har skrevet, neppe vil oppfattes
som særlig oppsiktsvekkende rundt omkring eller bli gjenstand for særlig
oppmerksomhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar