Fra islamske
praksiser og med uttalelser fra lærde muslimer legger vi inn følgende som ikke
kan etterlate noe rom for tvil om at islam er politikk, og at pisking faktisk
også er et spørsmål om makt og politikk, og ideelt sett, fra et islamsk
synspunkt, et spørsmål om makt til enhver tid og overalt. Religion er med andre ord makt. Og makt er politikk og religionen. Islam er et sprøsmål om politikk og makt, ikke primært om rett til "privat og/eller isolert gudstro":
«Myndighetene i Saudi-Arabia har avskaffet pisking som
straffemetode, ifølge landets høyesterett. Endringen beskrives som en
menneskerettsreform. Domstolen opplyser at målet med endringen er at
Saudi-Arabia skal opptre i tråd med internasjonale menneskerettighetsnormer. Inntil
nå har saudiarabiske domstoler kunnet idømme pisking som straff blant annet for
drap og sex mellom personer som ikke er gift. Straffen har i noen tilfeller
bestått av flere hundre piskeslag. Heretter må domstolene velge mellom
fengselsstraff, bøter eller samfunnsstraff – eller en kombinasjon av disse – i
tilfeller der lovbryteren tidligere ville blitt pisket. Det går fram av en
uttalelse fra høyesterett som nyhetsbyrået AFP fikk tilgang til lørdag». her
doc
Kommentar: Her ser vi at makt er rett i
islam. Det heter over, - så søtt, og så vestlig-naivt sett - at: «Heretter må
domstolene velge mellom … «.
Kommentar: Poenget er at
saudierne her ikke har frihet til å velge: De må holde seg til de hellige
islamske skrifter, samlet, uansett. Det er –imidlertid - den som til enhver tid
sitter med den politiske makten som bestemmer eller velger hvilke av de
hellige skrifter som skal legges til grunn for det «sekulære» lovverket,
(som ofte er inspirert av utenomislamske, vestlige kilder).
Å definere
islam er med andre ord et permanent spørsmål om makt og hvem, når, hvor og
hvordan muslimene skal implementere Allah OG profetens ord og eksempler, (ja, til
og med profetens vage intensjoner, eller mangel på sådanne, også).
(Se nedenfor
om Trojan Horse og sunna): Allah i Koranen forteller alle muslimer at han
setter Muhammed på like fot med seg selv, og at dette, følgegli, må gjelde også
etter at åpenbaringene kom ned til Muhammed.
Det som
Muhammed gjorde politisk, det ville med andre ord Allah gjøre i politisk praksis
også. Når så muslimer strever med å få frem hvilke hadither som er sanne og hvem av dem som er mest troverdige eller mest
eller minst til å stole på, blir det et spørsmål ikke bare om miljø og
historisk kontekst, men også om aktuell makt, rå makt, og en ofte dødsens destruktiv
konkurranse om hvem som skal ha rett til å definere islam.
Men prinsippet
er klart: Muhammeds ord, befalinger og eksempler skal gjelde som om de var Allah’s
egne ord. Muslimer trenger derfor ikke bare Koranen, men er like avhengige av
sunna og hadith. (se under). (Det er med andre ord ikke bare sunna som legges til grunn som likestilt
med Allah’s og profetens ord).
Kommentar og Moral: Vi ser altså
at hvilken islam som skal gjelde i Saudi, som i resten av verden, fortrinnsvis overalt,
og til enhver tid, er avhengig av hvem som til enhver tid sitter på makten.
Skulle kongefamilien i Saudi bli fratatt reell makt, styrtet eller velge å
abdisere, vil en ny gruppe muslimer overta makten og fra maktens tinde kunne
bestemme hvordan de hellige skriftene skal fortolkes og anvendes. De kan velge
og vrake ut fra sin spesifikke gudstro, en tro som de mener og tror like
avhengig av Koranen som av Muhammed og følgeskriftene. Og da kan de si, at de
vil piske, fordi både Allah og Muhammed tillot det, ja, til og med befalte det,
- helt ut fra «boka». (Og hvorfor skal man ikke være bokstav-tro?) Og hvem kan
nekte dem det? Svaret her er at «hvem» er de som overtar makten, og som derfor
er sterkest, og som av den grunn har rett og plikt til å tolke Allah’s ord og
profetens ord som likeverdige, like hellige, lik autoritative og likestilte. Det er, kort sagt, dette som er et av islams ur-
og hovedproblemer i verden i dag, et problem som ikke vil avta i styrke og
intensitet med tiden, men tvert imot forsterkes, bl a fordi Vesten synes
fullstendig ute av stand til å forstå «hva som foregår og hvorfor».
Før vi går videre: I neste eller en av
mine påfølgende posteringer, vil jeg ta for meg hvordan Karen Armstrong
forholder seg til dem som kalles de kristne martyrene i Cordoba, som ikke
akkurat fikk den beste mottakelsen fra andre kristne i Spania på den tiden,
snarere og tragisk nok motsatt).
Linker til andre steder her på bloggen
som omhandler følgende og andre tilstøtende temaer:
«Preamble»: Det er umulig
å tenke seg at muslimer ikke «blander» inn Allah i viktige etiske og politiske
spørsmål i dag, både innad og utad. Det er på samme måte nærmest utenkelig at
vestlige mennesker, og da spesielt ateister og «fiender» av kristendommen og
den grunnleggende etikk og forhold til politikk generelt, «blander» inn Gud, -
for ikke å nevne Jesus (som Gud).
Dette reiser en mengde viktige eller helt avgjørende
filosofiske, teologiske, psykologiske, sosialantropologiske, sosiologiske,
medisinske, etiske og estetiske spørsmål av helt grunnleggende vesen og natur.
Når jeg skiver «blander inn», mener jeg at det er like
utenkelig for en muslim i dag å ikke fundamentere viktig eksistensielle,
kulturelle og sivilisatoriske spørsmål i det som i dag så overflatisk kalles
«gud», enten man er muslim eller kristen. Fremfor alt gjelder dette troen,
selve livets principium. Det dreier
seg om presupposisjoner eller førsteprinsipper, - tankeforutsetninger og en
logikk som til og med finnes i Guds natur, i motsetning til i Allah, hvis
hovedattributt er vilje, suveren vilje, uten hensyn til «personlige relasjoner»,
hverken ad intra eller ad extra, som i den kristne
treenighetslæren.
Bare få mennesker i Vesten i dag synes å være klar over
dette og de aller fleste gir blaffen i selve det implisitte premissgrunnlaget
de selv tror på grunnlag av eller ikketror
på.
Innen islam utgjør Koranen og de andre muslimske hellige
skrifter alltid det muslimerne holder for å
være absolutte førsteprinsipper; man sier på en måte det samme som den greske
filosofen Aristoteles: Man kan ikke bevise førsteprinsippene og å forsøke seg
på det, er nytteløs sløsing. Men dette historiske og filosofiske faktum i seg
selv er bare en dårlig analogi, vesensforskjellen mellom islam og Vesten (og
den judeokristne tradisjon og gudstro), her forankret i filosofens tanker om
førsteprinsippene, ligger på et helt annet plan.
Hadde islam hatt den samme
grunninnstilling til – de filosofiske førsteprinsippene – hadde problemet vært
et het annet. Vi snakker om to «sivilisasjoner» som faktisk opererer ut fra
helt ulike førsteprinsipper og som har en helt ulik forståelse og tilnærming
til disse. Vi kan snakke om islamske førsteprinsipper og Vestlige
førsteprinsipper, for å forenkle det hele. Vi kan også snakke om ulike livssyn,
dvs ulike menneskeoppfatninger, ulike verdisyn og ulike
virkelighetsoppfatninger, men disse er igjen avledet av førsteprinsippene og
har i min sammenheng her liten relevans.
Hva er forskjellen mellom et menneske som begrunner sine
tanker og valg ut fra sin gudsoppfatning og et menneske som ikke begrunner sine
tanker og valg ut fra noen som helst annen gudsforestilling eller noe annet
gudsbilde enn permanente konsensusmuligheter (og et uendelig antall kompromiss-tilfang)?
Skal man se en forskjell, må man først lodde de ulike
menneskenes indre forhold til sin gud, sett i lys av muligheten for at
mennesket – av en eller annen grunn - velger en helt ytre fasede å vise frem, i
sitt gudsforhold. Det synes klart at bare den som har et inderlig forhold og en
indre overbevisning om sin gud og sitt gudsforhold, kan tas fullt og helt på
alvor og – i sin tur - bare den personsonen som vet at han ingen annen mulighet
har annet enn et dypt eksistensielt fruktbart forhold til sin gud, kan ta seg
selv fullt på alvor. Det følger av dette enkle forhold at bare den som har et
inderlig gudsforhold kan både seg selv og andre på fullt alvor.
Når en vestlig akademiker har med muslimer som tror på Allah
å gjøre, vil den vestlige akademikeren forutsette allerede i utgangspunktet at
muslimens fundament finnes i illusjonenes verden, og ikke i gud, hverken gud
med liten g eller Gud med stor G. Og her legger selve grunnproblematikken, hvis
man vil forstå de store spørsmålene i dag, lokalt så vel som globalt. Det er
ingen vei utenom: Hvis ikke Vesten snart forstår hvem gud er, hvem Gud er, og
hva et inderlig gudsforhold koblet med sanne eller falske presupposisjoner
eller førsteprinsipper, er slaget tapt, dvs slaget blir da helt nødvendig, før
eller siden, og det slaget blir det blodigste verden noen gang har sett og
opplevd.
Forsinket ingress:Følgende er en svært naiv uttalelse.
Den blir oppsiktsvekkende fordi den stammer fra en verdensstjerne på området,
den tidligere katolske nonnen Karen Armstrong:
«It is, however, important
to note that the Qurayzah were not killed on religious or racial grounds. The
men of the Qurayzah were executed for treason». https://www.youtube.com/watch?v=lfpUf1VkFn4,
(se 44.33 min ut i videoen).
Karen Armstrong
har et ufullstendig og feilaktig bilde av islams forhold til politikk og
politikkens forhold til religionen, eller gudstroen, med alt hva den innebærer
av trossetninger og ritualer og deres funksjon og konsekvens i muslimenes
daglige liv, et liv som selvsagt inkluderer den politikk det er å fremme islam
på alle samfunnsområder, der muslimer bor i hijra,
i fremmede land de immigrer til og som har en majoritetsbefolkning som er
ikke-muslimsk.
Det Armstrong ikke fokuserer på, og derfor ikke vektlegger,
og derfor i praksis ser helt bort fra er, at Muhammeds ord og befalinger
likestilles med Allah’s ord, slik de fremtrer i selve Koranen. Muhammeds
autoritet og funksjon som forbilde, slik det er nevnt i selve Koranen, strekker
seg ut over tekstene i Koranen. Sure 59. 7: «Hva enn nå budbringeren, profeten,
gir dere, så ta imot det; og hva enn budbringeren (sendebudet) forbyr dere å ta,
så avstå fra det, og frykt Allah, for Allah er snar til å straffe (strengt)». Å
tvile på Muhammed, ble derfor ansett som blasfemi og hans rettigheter og ufeilbarlighet,
sanctity, ble likestilt med Allah’s
rettigheter og ufeilbarlighet.
Og dessuten: Muhammeds
autoritet skulle ikke gjelder bare verdslige saker, men den omfattet også saker
som gjeldt det hinsidige. Sure 4. 59: Åh, dere som tror! Adlyd Allah og adlyd
budbringeren, (profeten, sendebudet) slik t dere kan oppnå (obtain) nåde (grace).
Nesten alle praksiser i islam kommer fra Sunna
og ingen av disse er gjengitt i Koranen. Bønnen Azan, f eks, kommer fra Sunna og denne bønnen gir detaljer for hvor
mange ganger bønnen skal utføres og hvordan man skal be, dvs hvilke ord (og
objektive ønsker) man skal bruke. For muslimer er sunna identiske med Allah’s ord. Allah har plassert Muhammed i sitt
eget sted! (Se Sam Solomon & E Al Maqdisi, Moderne Trojan Horse,
2009).
Det er, etter min mening, ikke bare en sannsynlig tolkning
på dette grunnlag at islam handler om politikk, først og fremst, men en
tvingende nødvendig tolkning. Det er rett og slett ikke mulig å tolke den
strategien islam i seg selv legger annerledes enn som politikk, (riktig nok med
et religiøst innslag, men primært rendyrket som politikk som tar sikte på å
etablere et totalitært bakgrunnsteppe eller et absolutt konstitutiv
premissgrunnlag eller ideologisk fundament). Alt skal jo dreie seg om Koranen
og sunna og implementering av dem i folks dagligliv, overalt. Er det ikke
politikk å forlange bønnerom på «nøytrale» arbeidsplasser? Er det ikke politikk
å få innfør klassedeling mellom jenter og gutter? Er det ikke politikk å få
innført spesielle fridager og høytidsperioder for muslimer? Dreier ikke
religionsfriheten seg egentlig om politikk? Selvsagt dreier dette seg om
politikk, akkurat som KrF eller hvilket som helst annet parti driver politikk
når man f eks vil innføre eller beholde kristendom som et eget fag i
grunnskolen. Det er også politikk når staten overfører penger til Den norske
kirke og når skolene velger eller vraker å invitere barna på julefeiring i
Kirkene. Det er også politikk om en kommune eller en by velger å innføre
begrensninger i skjenkebevillingene. (For så vidt er alt politikk, hvis man
ikke overdriver eller deriver dette konseptet ut i det absurde og fullstendig
in-praktikable).
Jeg kunne tatt flere eksempler.
-
Vi fortsette nå med noen flere oversettelser
fra Armstrongs: Muhammed, A Biography … , sitater som for de som ser vil
underbygge min påstand om Armstongs naive virkelighetsbilde, gudsforståelse og
kristnedomforståelse. (Hun oversetter f eks alltid Allah med Gud og i det er
hun sannelig ikke alene om, i et forvirret postkristent Vesten):
s 166: Etter hijra – flukten fra Mekka - til Medina,
forandrer Koranen seg idet Muhammed begynner å fatte avgjørelser som blir mer
og mer politiske eller sosiale av karakter. En poetisk inkoherens der suraene
utrykker uforgjengelige sannheter, må vike for mer praktisk innrettede vers som
kommer til å danne grunnlaget for en ny lovgiving eller som fungerte som
kommentarer til den rådende politiske situasjonen. Dette betyr imidlertid ikke,
slik mange vestlige kritikere har hevdet, at Muhammeds rene visjon var blitt
forurenset av et begjær etter makt. Hva nå enn Koranen drøfter, blir alltid det
transcendente referansepunktet holdt levende opp for ham i hans sinn. Det blir
sagt at det i Koranen
ikke finnes
et eneste konsept som ikke er teosentrisk; den forblir strent Guds-fokusert. På
ethvert punkt blir muslimene konfrontert med den store utfordringen: vil de
underlegge seg, eller overgi seg til Gud’s vilje, eller vil de vende tilbake
til sine begrensede synspunkter? Uansett hvor mundane eller verdslige de
uttalelsene som blir fremført i oversettelser er, så beholder Koranen på
arabisk sin grandeur. Musikken og ordsammensetningen bidrar til å opphøye mange
av det heller prosaiske billedspråket, det språket man bruker på markedsplasser
og torg, som f eks når det snakkes om «en god handel» med Gud – (a good bargain
with God). Ordene og musikken i dem hever teksten opp på et guddommelig nivå,
(nto the devine order). Integrasjon
forblir grunnerfaringen: når muslimer lytter til et kortere avsnitt, blir de
alltid minnet på helheten (i budskapet). De stadig gjentatte frasene og
allusjonene, sett isolert, og som kan virke så kjedelige i oversettelser, får
andre fraser eller avsnitt til å henge sammen i en helhet som hjelper en til å
fokusere bevisstheten å sentrale poenger. Selv om Muhammed ble mer og mer lik
en statsmann, var han fortsatt i dypere forstand fortsatt inspirert. Han
utviklet gradvis en løsning på problemene som etter hvert sulle bringe fred til
araberne.
Men selv om
han inntok en politiske rolle senere i karrieren, var budskapet hans alltid
integrert i den religiøse visjonen, som ikke ble nedtonet med tiden. Når de av
Koranen ble tvunget til å reflektere over eller kontemplere naturens «tegn»,
opplevde muslimene at de kultiverte frem en guddommelig orden. Fisker, fugler,
dyr, blomster og vinden selv, har ikke noe annet «valg» enn å være underlagt
guds plan: de uttrykker Guds vilje med dem for hvert øyeblikk som går. De
trenger ikke å foreta noen personlige valg og derfor «naturlige muslimer»
underlagt Guds vilje og dermed også til å utvikle sitt naturlige potensiale.
Mennesket alene ble gitt frihetens gave og med den det forferdelige ansvar som
denne medfører.
Det fins et
vidunderlig avsnitt i Koranen der Guds tilbyr frihet for alle skapninger, men
hvor de nekter å ta imot den. Bare mennesket har frimodighet, frekkhet eller
skamvett – temerity - nok til å motta
den:
s 167: Vi
tilbød himmelen og jorden å ha tillit til oss, og fjellene, men de nektet å
bære tilliten og de var redde for den; bare mennesket ville bære den. Mennesket
er sannelig syndefullt; og veldig tåpelig.
Men, skriver
Armstrong, Gud forlot ikke mennesket til seg selv helt uten veiledning. Han
sendte talløse profeter … og Koranen forteller om den ene folket etter det andre
som nekter å adlyde selv de enkleste påbud profetene hadde gitt dem. I stedet
utplyndret de den naturlige verden og gjorde seg selv til sentrum i universet –
de ødela den naturlig orden. Qurash-stammen – Muhammeds hovedfiende på den
tiden – var et slikt folk som perverterte den sanne orden.
Koranen
forteller om et folk etter det andre som nekter å følge endatil de enkleste bud
fra deres egne profeter; i stedet plyndret de jorden ut fra egen grådighet …
fordi de ikke holdt seg til de guddommelige ordninger som er fastsatt.
Muslimene har fastsatt sin æra fra den dag hijra
begynte fordi dette var da muslimene begynte å inkarnere den guddommelige
planen i menneskets historie.
s 168:
Muhammed levde i urolige tider med mye forvirring og oppløsning; fred kunne bare
oppnås ved sverdet. … Koranen begynte med å oppfordre muslimene til jihad.
Ordet innebærer kamp og bodspille, men roten JHD impliserer mye mer enn bare
«hellig krig». Det kan bety et fysisk, moralsk, åndelig og intellektuelt strev.
Det fins mange ord på arabisk som betyr voldelig strid slike som harb, krig, sira’s, kamp, ma’raka, strid,
og kittal, dreping. Disse ordene
kunne lett ha blitt brukt hvis dette var hovedsaken for muslimene å engasjere
seg i. I stedet ble et vagere, men mye mer innholdstungt ord brukt, et ord med flere konnotasjoner.
Ordet jihad inngår ikke i islams fem
søyler. (Enten vet hun det ikke, eller så er hun «willfully blind», at f esk
Qutb i Det muslimske brorskapet nettopp påsto at krigs-jihad var en av søylene
i islam og at mange føler ham i dette, den ag i dag, ja, islam i seg selv har
alltid ansett krigsjihad som et nødvendig fenomen og en religiøs plikt gitt
ufeilbarlig av Allah).
s 169:
Muhammed så ikke for seg til å begynne med en fullskala krig mot Mekka; det
ville ha vært galskap. Han tenkte på en mer moderat form for offensiv; ghazu, raid og tokt, som hadde vært noe
av en nasjonalsport i Arabia og en akseptert måte å få endene til å møtes i
vanskelige tider. … Medina var ideelt plassert som et utgangspunkt for å
angripe karavaner fra Mekka … Muhammed hadde ikke noe detaljert bilde av religionen
– islam - fra begynnelsen av; han arbeidet alene uten hjelp fra noen etablert
tradisjon, han måtte ofte føle seg frem og finne løsninger ved å prøve- og
feile-metoden. … Muhammed hadde en plikt på seg til å trøste sine tilhengere … han
brukte anledningen … til ta sin teologi om rettferdig krig et skritt videre.
Ja, det hadde vært feil å krige i de hellige månedene, men det hadde vært verre
forbrytelser enn dette. At quraysh
stammen hadde utstøtt dem – muslimene – fra sin egen stamme, var en langt mer alvorlig
forbrytelse. Quraysh hadde forfulgt
folk. Av og til må en mann av Gud ha plikt til å bekjempe slike forkastelige
metoder. Armstrong siterer Koranen: «Persecution
is more heinious than slaying», sure 2. 213-15. Her ser det ut for at
Armstrong selv mener at forfølgelse av muslimer – i nærmest hvilke som helst
form – legitimerer vold og drap og at muslimer selv har definisjonsretten av
hva «forfølgelse» innebærer. Hun legger bevisbyrden for at det ikke foreligger
forfølgelse over på de som forfølger, dvs i praksis så å si permanent på hele
Vesten eller den ikkemuslimske verden, til forsvar for de påstander som måtte
komme fra muslimenes side.
s 172: I og
med fraværet av et veletablert etisk system, lyttet Muhammed oppmerksomt til
hendelser for så å se dem som åpenbaringer av Gud’s vilje – et viktig prinsipp
i historisk monoteisme, skriver Armstrong, for å hylle Muhammeds godhet og
humanisme, får jeg inntrykk av:
s 176: Etter
en seier over Quraysh jublet muslimene. De begynte å drepe fangene, slik skikken
var blant araberne. Men Muhammed fikk en slutt på dette. Det kom en åpenbaring
til ham som sa at fangne skulle spares og brukes som løsepenge (ransom). …
Armstrong synes det er fælt, ja, en slags blasfemi at
Muhammed skal tåle å bli kritisert.
Etter seieren over Mekka, da han lot
drepe to fanger, skriver hun som vanlig selvsentimentaliserende og
selvavslørende, hvis man våger å se det, og tilsvarende romantiserende, om
Muhammed, hennes store budbringer eller sendebud, s 179:
«Han ønsket å behandle fangene på en rettferdig måte … Straks
etter slaget, fikk han drept et par av fangene, fordi de tidligere hadde kommet
med et formidabelt intellektuelt angrep å ham før hijra, dvs flukten til Medina. Vi har sett tidligere at Muhammed
oppfattet denne kritikken som dypt foruroligende eller truende. Resten av
fangene ble ført trygt tilbake til Medina og tilbudt anstendig husvære blant de
som hadde tatt dem til fange. Straks deretter begynte Koranen å utvikle en
human policy overfor krigsfanger. Den erklærte at de ikke måtte bli dårlig
behandlet og måtte enten slippes fri eller tilbakelevert mot løsepenger. Hvis
ingen kunne betale løsepenger, måtte fangene få anledning til å tjene nok
penger til å frikjøpe seg selv: han fangevokter bønnfalles om å hjelpe ham med dette».
Armstrong legitimerer her så å si kontant og uforbeholdent den
islamske blasfemilovgivningen, som f eks gjelder i Pakistan og Afghanistan i
dag, alt bygget på de islamske hellig skrifter og Muhammeds status som Allah’s
ufeilbarlige vikar eller kalif på jord. Ifølge denne guddommelig gitte loven
skal alle som krenker «profeten» drepes. Hun sier det ikke direkte, men direkte
nok, etter min mening. Hvis hun ikke mener det, kan man like vel si at hun
forstår inntil det pinlige at det var helt greit for Muhammed å drepe de som på
«intellektuelt» grunnlag hadde kritiserte ham, før han «flyktet» fra Mekka til
Medina. Slik hun ordlegger seg, tyder
det ikke på noen særlig intellektuell redelighet for hennes vedkommende, selv
om hun andre steder i biografien fordømmer visse voldsepisoder, ut fra vår tids
og vår tids vestlige moralkonsepter, basert i den judeokristne tro og
tradisjon. Se
her om Amanpour og Armstrong på CNN
s 185: Muhammeds strev (struggle)
med de tre viktigste jødiske stammene i oasen, var svært forskjellig begrunnet
og noe helt annet enn det religiøse og religiøse hatet som fyrte opp under
pogromene i det kristne Europa som pågikk over en tusenårsperiode. Den
irrasjonelle kristne terroren fikk sin endelige form i og med Hitlers korstog
mot jødene i Europa. Muhammed selv hadde ingen slik frykt eller slike
fantasier. Han hadde ingen hensikt om å gjøre Medina «Judenrein». Han krangel
med Qaynuqa
var rent politisk og ble aldri overført på de andre mindre jødiske bosettingene
i Medina som forhold seg lojale til den Konstitusjonen de hadde inngått om å
leve i fred side om side med muslimene. … Muhammed var alltid på vakt overfor
fiendtlige poeter: deres dikt ble antatt å utstråle en nær magisk virkende
kraft. I Arabia kunne et dikt betraktes som et dødelig våpen mot Muhammed og
Muhammed kunne ikke tillate poeten Ka’ab å ødelegge for samarbeidet mellom de
ulike partene i Medina. … Derfor måtte Ka’ab drepes.
Karen Armstrong legger her, som man vil se, for dagen en
overdreven, ja, nærmest sykelig sympati eller empati for Muhammed som person og
for hans «edle» sak. Armstrong trenger å forgude noen, det skal være visst,
og her viser hun det veldig tydelig og markant. Hun er en homo adorant på ville veier. Hun er villig til å «ofre alt» for sin
helt, en helt hun konstruere for på ett eller annet vis å ta hevn over sitt
tidligere liv som katolsk nonne, og antakelig i frustrasjon over ikke å ha hatt
de «mannebein» hun kanskje hadde fortjent, men som hun altså stengte seg ute
fra å få, i klosteret.
Vi legger ut flere sitater fra Armstrong’s
Muhammed, A Biography, for å supplere, utvide fundament, rammeverk, kontekst og
horisont:
S 50 Muslimer opplever en slags velsignelse i møtet med Guds
hellige ord i Koranen. Som i den kristne nattverd representerer den Guds
virkelighet blant oss; Gud har åpenbart seg i menneskelig form.
Hvis vi legger til side vår kristne forestillinger om
hellighet, vil vi finne en medfølende og kompleks (i Muhammed). Muhammed hadde like
stor åndelig som politiske evner.
Vi hører aldri Jesus le; Muhammed derimot kunne ofte smile
og "erte" folk som sto ham nær.
Koranen var et mirakel i seg selv og tilstrekkelig tegn på
sitt guddommelige opphav.
Muhammed hevdet at han bare var et menneske, og Koranen
bekrefter dette: I sure 93. 6-8 heter det at Muhammed hadde kommet i skade for
å begå feil.
Syriske kristne hadde oversatt paraclet, (Den hellige Ånd, Talsmannen) med både periklytos, og munahhema,
som lignet på Muhammed. Periclytos
kan oversettes med Ahmad til arabisk: Den prisverdige, den velsignede.
S 75 Islam har aldri hatt mye tid for sølibat og Muhammed
ble ikke født av en kvinne.
S 79 Muhammed var en
mann som både trengte og elsket kvinner. På sine eldre dager overasket han sine
tilhengere med å være svært mild og forståelsesfull overfor sine kvinner.
Han elsket barn. Han kunne ikke ha klart det han gjorde uten
å få støtte og råd fra sin kone Khadija. Han hadde aldri for et øyeblikk
innbilt seg at han skulle blir profet. Jeremia hadde opplevd Gud som en sterk
smerte i alle lemmer; som Muhammed, idet han omfavnes av engelen, opplever han
åpenbaringen som en slags guddommelig voldtekt. Den invaderte hans vesen med en
fryktsom styrke og gjorde vold på hans naturlige selv, som ikke var skapt for
en slik guddommelig inntrengen (impact). Men i motsetning til Jeremia hadde
Muhammed ingen etablert religion å forholde seg til og tolke denne erfaringen.
Han fikk støtte fra sin kone og ikke fra profeter i andre
etablerte religioner.
Muhammed hadde på en eller annen måte brutt igjennom til et
nytt bevissthetsnivå hvor han kunne erkjenne hva som var gått galt i samfunnet
rundt ham og litt etter litt kunne han tilby araberne deres egen spesielle
løsning.
Koranen hevder ikke at den er en avløsning av andre
åpenbaringer, en hellig bok er like god som en annen. Hva som betydde noe var
kvaliteten på den troendes underkastelse, ikke bare det menneskelig uttrykk for
Hans vilje.
Det har aldri vært et problem for muslimer å leve sammen (coexist) med folk av andre religioner.
Men Vest-Europa har funnet det nesten umulig å tolerer muslimer og jøder på sin
jord. S 87
S 91 Muhammed hadde en ydmyk holdning til sin misjon. Han
var ingen frelser eller messias og han hadde intet universelt budskap. Han
skulle ikke ha noe politisk funksjon. Han var bare nadir,
Advareren.
Alt det Koranen krever er at menn og kvinner skaper et
rettferdig samfunn hvor de svake behandles med respekt. Det er galt å samle seg
opp rikdommer og legge seg til personlig formue. Det var gode gjerninger å gi
almisser og fordele rikdommen. Men menneskene ble heller aldri pålagt å gi bort
alt de hadde. Denne egalitarismen betydde at den hellige loven gradvis tok fra
kalifene reell politisk makt, slik at de ble symboler.
S 95 Koranen hevder ikke selv å bringe noe nytt, den var en
"påminner". Guds Ord kom ikke tundrende og vilkårlig fra oppe i det
høye, men inviterte til dialog bygget på arabiske tradisjoner.
S 118 Menneskelige ideologier, entusiasme … , kan love en
slags frelse, men de vil til slutt skuffe. Noen muslimer har av og til vendt
seg til ideologier som f eks nasjonalisme eller sosialisme, men de kan ikke gi
noen absolutt tilfredshet, ingen beskyttelse eller hjelp verken på det
individuelle eller sosial plan.
Å lese Koranen er ikke noen cerebral øvelse for å få
informasjon eller klare direktiver, men en åndelig disiplin. Koranen krever at
muslimer i møtet med den hellige teksten går fra sitt ytre menneske til det
indre for å oppdage sitt opphav og sin grunn.
Umar ibn al-Kattab,
denne muslimske Paulus fra Tarsus, kom til å plukke opp et blad hvor det var
skrevet ned noe suraer i Koranen. "Hvor fin og nobel er ikke denne
teksten" utbryter han. Han opplevde ingen visjon, som Paulus av Jesus, men
han lot seg overbevise av Koranens skjønnhet, ikke Ordet, - det nådde frem til
en indre mottakelighet som han ikke tidligere hadde vært klar over han hadde.
Det magiske ved det arabiske språket hadde gjort sitt.
S 135 Under kristenforfølgelsen i Roma hadde noe kristne
frivillig overgitt seg til myndigheten for på den måten å oppnå martyrdom.
Muhammed godtok ikke slike eksesser. Det var mot den arabiske tradisjonen.
Etter Muhammed død fortsatte muslimen å be 5 ganger om dagen
og dette viser at religionen ikke skulle være en byrde for menneskene, men en
moderat disiplin som alle kunne klare.
S 165 Kristne forventes å tåle undertrykkelse og urett; at
lidelse i denne verden skal belønnes i himmelen. I kristenheten er det en tendens til å betrakte politikk som noe
fremmed for troen.
Jesus og Paulus trengte ikke å bekymre seg over den sosiale
og politiske orden, de var allerede etablert. Muhammed derimot hadde ikke den
fordelen å være født "da hele verden lå fred", i fredstid.
S 176 Etter slaget
ved Badr: Muhammeds følgesvenner begynner å drepe fienden, slik praksis var
blant araberne. Da får Muhammed en åpenbaring som sier at de ikke skal drepes,
men heller bruks for å få løsepenger. (Sååååå nobel kan man være!) Byttet på bl
a 150 kameler ble fordelt jevnt.
S 178 Muhammed hadde
aldri lest Bibelen, men han forsto dens ånd godt, fordi hans indre visjon hadde
den samme dynamiske dimensjon!!!!!!
Slagert ved Badr ble en furqan, et tegn på frelse/redning.
De begynte å faste i Ramadan til minnet om frelsen ved Badr. (Meg: Bouman:
" Dere som tror, om dere frykter Gud, vil han gi dere innsiktens
Kriterium, (furqan) og tilgi dere (yaghfir). Ordet blir brukt særlig etter
og om seieren ved Badr, 7 ganger, og da i betydningen å dele, skille, skjelne:
Redningen og hjelpen kommer gjennom en frelsesbringende utskilling av muslimene
fra deres fiender.
Esposito: Koranen er furqan
med mer. I. A. Netton: Al Furqan,
den 25 Sura, 77 vers, (muligens med ref. til 7 himler og tilsvarende 7
helveter) som betyr Den som skjelner mellom godt og ondt. Polyteistene og de
vantro skildres som tåpelige og det understrekes at Muhammed Er menneskelig.
179 Muhammed hadde
ingen ønsker om å utrydde Qurayshene, (slik som israelittene
da de begynte å utrydde folk etter flukten over Rødehavet). Men etter slaget
fikk han henrettet 2 av fangene fordi de hadde rettet et intellektuelt angrep
mot ham tidligere. (Så forståelig!!)
s 180 En sen hadith sier at muslimene må behandle
sine fanger som om de tilhørte samme familie. Den islamske tradisjon står i
sterk kontrast til den behandling gissel får i dag. Men det faktisk ikke noe
sant muslimsk ved det når det tas gisler i dag.
S 185 Muhammeds kamp mot de jødiske stammefolkene var svært
forskjellig fra det rasistiske og religiøse hatet som førte til pogromer i det
kristne Europa i nærmere tusen år.
S 190 Sett i kontekst ble polygami ikke innstiftet for å
forbedre gutters sexliv, - det var en form for sosial lovgivning. Frigjøring av kvinner var høyt prioritert av
Muhammed.
S 196 Zainab hadde
aldri ønsket å gifte seg med Zayd, og nå håpet han på at Muhammeds
beundring for henne skulle befri ham fra dette forholdet.( M. manipulerer og
truer frem på en slu måte en skilsmisse til egen fordel i Allas navn. Andre
biografer ser det kyniske i dette, men må likevel "forstå" det og
forutsetter at ektemannen ikke var noe tess! )
198 Mange av de
første kvinnene som gikk over til islam så sløret som et symbol på innflytelse
og makt, ikke som et tegn på undertrykkelse.
S 109 Jødene under islam led aldri slik som jødene under
kristendommen led.
223 Ved Hudaybiyah
reagerte Muhammed med stor fantasi på en uventet situasjon og snudde det andre
kinn til Qurayshene. Han godtok en
tydelig ydmykelse som nesten kostet ham vennskapet med sine nærmeste
tilhengere. I Seier-suraen blir den dypere meningen forklart til muslimene.
S 231 Hvis han hørte et barn gråte under talen i moskeene på
fredagen, kunne han avbryte talen tidligere enn planlagt.
250 Islam var en praktisk og realistisk tro som så at
menneskelig intelligens og guddommelig inspirasjon arbeidet side ved side.
Koran forventet ikke at muslimene skulle kaste vrak på sunn fornuft eller sette
seg ned for å vente på et mirakel (ved Badr).
I stedet for å vandre rundt omkring på en «uverdslig» måte og helbrede i
Galilea, måtte Muhammed ta i tak med en heller grim politisk hverdag for å
redde samfunnet; uten dette var det ingen mulighet for å forbedre og utvikle
samfunnsmoralen.
Suksessen til umma, samfunnet av de troende
muslimene, ble nesten et slags sakrament for dem: Den var et ytre tegn på Guds
usynlige nærvær iblant dem!!!
Muhammeds mål hadde ikke vært politisk styrke, men å skape
et godt samfunn.
Ande vestlige som forsøker å
forskjønne profeten:
Om den sørgelige historien om Zainab og Zaid som forsøkes fromt
renset for enhver tvil om «uedle motiver»:
Zaid, som var profetens adoptivsønn, hadde tatt Zainab
bint Jahsh til kone, men ekteskapet hadde ikke vært lett. Zainab var av nobel byrd og ekteskapet hadde
først blitt avvist av hennes brødre før profeten selv gikk i mellom og fikk
ordnet med det hele.
Zainab oppførte seg deretter litt hovent overfor sin
ektemann som var en frikjøpt slave før han ble adoptert, fortelles det.
Profeten gikk en dag til Zaids bolig for å slå av en prat
med ham, men da Zaid ikke var hjemme, var det Zainab som tok imot profeten. Hun
ba ham inn, men han nektet, man skal da være sømmelig! Zainab sto gjemt bak et
forheng og han skulle akkurat til å gå da et vindpust hevet forhenget slik at
han ufrivillig fikk et lite blikk av Zainab, og dette gjorde slikt et dypt
inntrykk på ham, at det glapp ut av ham, da han skulle til å gå at ”æren
tilhører Allah, Han som former alle hjerter …”.
Disse ordene fylte Zainab med grenseløs stolthet og da Zaid
kom hjem, var hun ikke sen om å legge ut om det som hadde skjedd og fortelle
ham om hvilket inntrykk hun tydeligvis hadde gjort på profeten.
Zaid følte etter dette, står det, at livet sammen med den
nydelige hustruen hans begynte å bli stadig mer vanskelig enn det allerede
hadde vært.
Han bestemte seg derfor for å oppsøke profeten og han spurte
ham rett ut om Zainab hadde behaget ham, og hvis hun hadde det, så ville han
gladelig gjerne bli kvitt henne.
Profeten svarte:
- Gå tilbake til din kone og hold henne for deg selv …
Men Zaid hadde fått nok av henne. (I hvert fall var det det
han selv trodde). Helt siden hun hadde opplevd at profeten beundret henne,
følte Zaid at han burde skille seg fra henne. Og så gikk han tilbake til
profeten og sa:
- Åh, profet, måten Zainab snakker til meg på en verre enn
noen gang. Jeg ønsker virkelig å støte henne fra meg.
- Frykt Allah, sa profeten, - og hold din kone for deg selv
…
- Men jeg er ikke lenger herre i mitt eget hus, sa Zaid.
- Hvis det er slik det er fatt, så skill deg fra henne,
svarte profeten.
Da Zainab endelig var skilt, hadde hun bare en ting i hodet,
og det var å bli gift med profeten og derfor gjorde hun alt hun kunne for å
smiske seg innpå ham, hevdes det.
Til slutt ble det sendt ned en åpenbaring til profeten fra
Allah. Det sa, ordrett:»Og da Zaid hadde ordnet med formalitetene rundt
skilsmissen, så giftet Vi Deg med Zainab”. (Obs: Vi er Allah!)
Profeten besluttet derfor å gifte seg med Zainab.
Jødene og hyklerne erklærte høylydt og med harme at dette
var en stor skandale. Mohammed gifter seg med sin adoptivsønns kone! Det går da
virkelig ikke an …
Da sendte Allah ned nok en åpenbaring og den tillot nettopp
de troende å gifte seg på slikt grunnlag, selv om det hadde vært en strengt
forbudt skikk blant araberne inntil da.
Profeten Muhammed, Herrens apostels adopsjon av Zaid ble
derfor annullert og han fikk deretter tilbake sitt opprinnelige navn Zaid ibn
al-Haris.
Men de følelser profeten hadde fått for Zainab bare økte i
styrke og ingenting kunne nå legge begrensninger på hans forhold til henne,
fortelles det, av lærde, som kjenner Allah’s lov og Allah’s vilje.
Slik er den sanne historien om Zainab, en historie alle
fiender av islam forsøker å tilskitne profetens gode navn og rykte med, fordi
man fordreier den for å diskreditere apostelen og Allah’s sendebud, profeten
Muhammed i egen, høye person.
Vi skal ikke diskutere dette her, fordi detaljene som
ettertiden serveres rundt en så stor mann som Muhammed, må ses i sammenheng med
alt det store han gjorde for øvrig. Heter det, og er man enig om.
I likhet med alle andre profeter, hadde også profeten
Muhammed sine svake øyeblikk, men disse har ingenting å gjøre med hans rolle
som utvalgt redskap som Allahs sendebud.
I motsetning til andre som har skrevet om Muhammed, tar vi
det som er fortalt her som et bevis på Muhammeds seriøsitet som en arabisk
profet. (Hm). Vi har sett det som vår plikt å fortelle denne historien ut fra
en uhildet vurdering, enda fortellingen bare har sekundær interesse i det
større bildet. (Kilde, med mine
innskutte små, men ”ufine” kommentarer, side 148-149, i The Life of Mohammed,
prophet of Allah, Sliman ben Ibrahim and
Etienne Dinet, først publisert i 1918 og så i andre opplag i 1990). Synden
og syndene
Blasfemi – her er hva wikipedia
forteller:
Islamic scriptures
In Islamic literature, blasphemy is of many types, and there
are many different words for it: sabb (insult) and shatm (abuse,
vilification), takdhib or tajdif (denial), iftira
(concoction), la`n or la'ana (curse) and ta`n (accuse,
defame).[10]
In Islamic literature, the term "blasphemy" sometimes also overlaps
with kufr ("unbelief"), fisq
(depravity), isa'ah (insult), and ridda (apostasy).[11][12]
Quran
The Quran does not directly prescribe any earthly punishment
for blasphemy, As for statements of blasphemy in relation to mocking, then it
advocates a non-violent response if the doer of the act is a non muslim. i.[13][14]
The commanded response is only to "not sit with" those who mock the
religion. For example:
When you hear God’s revelations disbelieved in and mocked
at, do not sit with them until they enter into some other discourse; surely
then you would be like them.
Hadiths
A variety of punishments, including death, have been
instituted in Islamic jurisprudence that draw their sources from hadith
literature.[15][14]
Sources in hadith literature allege that Muhammad
ordered the execution of Ka'b ibn al-Ashraf.[16]
After the Battle
of Badr, Ka'b had incited the Quraysh against Muhammad, and also
urged them to seek vengeance against Muslims. Another person executed was Abu
Rafi', who had actively propagandized against Muslims immediately before the Battle of Ahzab. Both of these men were
guilty of insulting Muhammad, and both were guilty of inciting violence. While
some[who?]
have explained that these two men were executed for blaspheming against
Muhammad, an alternative explanation[according to whom?]
is that they were executed for treason and causing disorder (fasad) in society.[17]
One hadith[which?] tells of a
man who killed his pregnant slave because she persisted in insulting Muhammad.
Upon hearing this, Muhammad is reported to have exclaimed: "Do you not
bear witness that her blood is futile!" (anna damah hadarun)[18][6]
This expression can be read as meaning that the killing was unnecessary,
implying that Muhammad condemned it.[6]
However, most hadith specialists interpreted it as voiding the obligation of
paying the blood money which would normally be due to the woman's next of kin.[6]
Another hadith reports Muhammad using an expression which clearly indicates the
latter meaning:[6]
Narrated Ali ibn AbuTalib: A Jewess used to abuse the
Prophet and disparage him. A man strangled her till she died. The Apostle of
Allah declared that no recompense was payable for her blood.
Punishment
Traditional jurisprudence
The Quran does
not explicitly mention any worldly punishment for blasphemy (sabb allah
or sabb al-rasul). Islamic jurisprudence (fiqh) of Sunni
and Shia madhabs have declared different punishments for the
religious crime of blasphemy, and they vary between schools. These are as
follows:[19][20][21]
Hanafi –
views blasphemy as synonymous with apostasy, and therefore, accepts the
repentance of apostates. Those who refuse to repent, their punishment is death
if the blasphemer is a Muslim man, and if the blasphemer is a woman, she must
be imprisoned with coercion (beating) till she repents and returns to Islam.[22]
If a non-Muslim commits blasphemy, his punishment must be a tazir
(discretionary, can be death, arrest, caning, etc.).[23][24]
Maliki –
view blasphemy as an offense distinct from, and more severe than apostasy.
Death is mandatory in cases of blasphemy for Muslim men, and repentance is not
accepted. For women, death is not the punishment suggested, but she is arrested
and punished till she repents and returns to Islam or dies in custody.[25][26]
A non-Muslim who commits blasphemy against Islam must be punished; however, the
blasphemer can escape punishment by converting and becoming a devout Muslim.[27]
Hanbali –
view blasphemy as an offense distinct from, and more severe than apostasy.
Death is mandatory in cases of blasphemy, for both Muslim men and women, and
repentance is not accepted.[28][29]
Shafi’i
– recognizes blasphemy as a separate offense from apostasy, but accepts the
repentance of blasphemers. If the blasphemer does not repent, the punishment is
death.[12][30]
Ja'fari (Shia) – views
blasphemy against Islam, the Prophet, or any of the Imams, to be punishable
with death, if the blasphemer is a Muslim.[31]
In case the blasphemer is a non-Muslim, he is given a chance to convert to
Islam, or else killed.[32]
Some jurists suggest that the sunnah in Sahih al-Bukhari, 3:45:687
and Sahih
al-Bukhari, 5:59:369
provide a basis for a death sentence for the crime of blasphemy, even if
someone claims not to be an apostate, but has committed the crime of blasphemy.[citation needed] Some
modern Muslim scholars contest that Islam supports blasphemy
law, stating that Muslim jurists
made the offense part of Sharia.[33][34]
En låntatt artikkel fra: Political
Islam
Islam is often defended as a religion no different from
Christianity, Hinduism, Judaism and most other faiths. But this overlooks the
fact that unlike other modern faiths, Islam is a political religion. Islam has
had no reformation since its founding in the 7th Century, and Muslims recognize
no separation between religion and state. In its canonical texts and teachings,
Islam regards all other religions (and non-religions) as “infidel” creeds, and
instructs believers to regard themselves at war with those who will not submit
to the Muslim God. Unlike Christians or Jews, Muslim leaders seek to establish
a global Islamic state or “caliphate” that would impose Islamic law on
individuals everywhere and thus criminalize heretical thoughts.
Political Islam’s global ambition is openly stated. The
president of the Islamic Republic of Iran, Mahmoud Ahmadinejad, has said: “Have
no doubt... Allah willing, Islam will conquer what? It will conquer all the
mountain tops of the world.” [4] In 1990 the 56 member states of the
Organization of the Islamic Conference (OIC) met in Egypt and adopted the
“Cairo Declaration on Human Rights in Islam.” The Cairo Declaration states
that, “all human beings form one family whose members are united by their
subordination to Allah.” [5]
These are religious statements, but they are made by
political authorities. Moreover, they are in complete accord with traditional
Islamic theology. In his 1955 book War and Peace in the Law of Islam, Majid
Khadduri, an internationally renowned scholar of Islamic law, wrote: “The
Islamic state, whose principal function was to put God’s law into practice,
sought to establish Islam as the dominant reigning ideology over the entire world....
The jihad was therefore employed as an instrument for both the universalization
of religion and the establishment of an imperial world state.” [6]
Because the tenets of Islamic belief are not open to
question, and because as a religion Islam prescribes moral behavior for every
aspect of individual and social life, Islamic law – sharia – is by its very
nature totalitarian. A religion that recognizes no principle of separation from
governmental authority, whose prescriptions dictate what is proper for every
aspect of private life is the very definition of totalitarian rule. Where Islam
becomes the religion of the state, violations of Islamic doctrine and heretical
thoughts are inevitably seen as crimes against the state.
The Organization of the Islamic Conference now called The
Organization of Islamic Cooperation) is composed of the fifty-six Islamic
nations plus the Palestinian Authority. [7] At present, only Saudi Arabia and
Iran, along with Islamic northern Sudan and most of Somalia, are states where Islamic
law is fully implemented. Other Islamic states, such as Pakistan, Egypt and
Indonesia are currently governed by a mixture of Western and Islamic law. Even
in such “moderate” majority-Muslim states, however, Christians are violently
persecuted as infidels and non-Muslims in general are denied basic rights. Even
in these states, apostasy is not tolerated. Converts from Islam to other
religions are routinely threatened, harassed, jailed and even executed under
existing state law. In short, even in “moderate” Muslim states the penalty for
deviation from the accepted religious orthodoxy is severe, and in each of these
states there are radical Islamic movements pushing for more stringent
conformity to Islamic law.
Not a single one of its members, with the arguable exception
of Lebanon, which is unique in having a significant Christian population, can
be considered a democracy in the western sense.
Even secular Turkey denies equality of rights to Christians
in numerous ways. Not a single one of the 56 Islamic states or the Palestinian
Authority is tolerant towards gays, women or other minorities or treats them as
equals.
Since the demise of the Soviet Union, the Islamic states of
the OIC have comprised the largest voting bloc at the United Nations. Wielding
its influence, the OIC has succeeded in having Israel condemned more than 200
times in formal UN resolutions, more than all of the other member states
combined. But the same Islamic voting bloc has ensured that the terrorist
regimes in Iran, Gaza and the West Bank have not been censured even once.
Through the OIC, the Islamic states have also been working
for several years to persuade the members of the UN to criminalize
“Islamophobia.”
Robert Spencer kommer med noen
betimelige kommentarer, selvsagt basert på fakta og god teologisk-juridisk
forstand:
Let’s focus instead on what Islamic authorities say. One
might get the impression that Islam is not a religion of peace from the
authoritative sources in Sunni Islam, the schools of Sunni jurisprudence (madhahib):
Shafi’i school: A Shafi’i manual of Islamic law that
was certified in 1991 by the clerics at Al-Azhar University, one of the leading
authorities in the Islamic world, as a reliable guide to Sunni orthodoxy,
stipulates about jihad that “the caliph makes war upon Jews, Christians, and
Zoroastrians…until they become Muslim or pay the non-Muslim poll tax.” It adds
a comment by Sheikh Nuh Ali Salman, a Jordanian expert on Islamic
jurisprudence: the caliph wages this war only “provided that he has first
invited [Jews, Christians, and Zoroastrians] to enter Islam in faith and
practice, and if they will not, then invited them to enter the social order of
Islam by paying the non-Muslim poll tax (jizya)…while remaining in their
ancestral religions.” (‘Umdat al-Salik, o9.8).
Of course, there is no caliph today, unless one believes the
claims of the Islamic State, and hence the oft-repeated claim that ISIS et al
are waging jihad illegitimately, as no state authority has authorized their
jihad. But they explain their actions in terms of defensive jihad, which needs
no state authority to call it, and becomes “obligatory for everyone” (‘Umdat
al-Salik, o9.3) if a Muslim land is attacked. The end of the defensive
jihad, however, is not peaceful coexistence with non-Muslims as equals: ‘Umdat
al-Salik specifies that the warfare against non-Muslims must continue until
“the final descent of Jesus.” After that, “nothing but Islam will be accepted
from them, for taking the poll tax is only effective until Jesus’ descent”
(o9.8).
Hanafi school: A Hanafi manual of Islamic law repeats
the same injunctions. It insists that people must be called to embrace Islam
before being fought, “because the Prophet so instructed his commanders,
directing them to call the infidels to the faith.” It emphasizes that jihad
must not be waged for economic gain, but solely for religious reasons: from the
call to Islam “the people will hence perceive that they are attacked for the
sake of religion, and not for the sake of taking their property, or making
slaves of their children, and on this consideration it is possible that they
may be induced to agree to the call, in order to save themselves from the
troubles of war.”
However, “if the infidels, upon receiving the call, neither
consent to it nor agree to pay capitation tax [jizya], it is then incumbent on
the Muslims to call upon God for assistance, and to make war upon them, because
God is the assistant of those who serve Him, and the destroyer of His enemies,
the infidels, and it is necessary to implore His aid upon every occasion; the
Prophet, moreover, commands us so to do.” (Al-Hidayah, II.140)
Maliki school: Ibn Khaldun (1332-1406), a pioneering
historian and philosopher, was also a Maliki legal theorist. In his renowned
Muqaddimah, the first work of historical theory, he notes that “in the Muslim
community, the holy war is a religious duty, because of the universalism of the
Muslim mission and (the obligation to) convert everybody to Islam either by
persuasion or by force.” In Islam, the person in charge of religious afairs is
concerned with “power politics,” because Islam is “under obligation to gain
power over other nations.”
Hanbali school: The great medieval theorist of what
is commonly known today as radical or fundamentalist Islam, Ibn Taymiyya (Taqi
al-Din Ahmad Ibn Taymiyya, 1263-1328), was a Hanbali jurist. He directed that
“since lawful warfare is essentially jihad and since its aim is that the
religion is God’s entirely and God’s word is uppermost, therefore according to
all Muslims, those who stand in the way of this aim must be fought.”
This is also taught by modern-day scholars of Islam. Majid
Khadduri was an Iraqi scholar of Islamic law of international renown. In his
book War and Peace in the Law of Islam, which was published in 1955 and
remains one of the most lucid and illuminating works on the subject, Khadduri
says this about jihad:
The state which is regarded as the instrument for
universalizing a certain religion must perforce be an ever expanding state. The
Islamic state, whose principal function was to put God’s law into practice,
sought to establish Islam as the dominant reigning ideology over the entire
world….The jihad was therefore employed as an instrument for both the
universalization of religion and the establishment of an imperial world state.
(P. 51)
Imran Ahsan Khan Nyazee, Assistant Professor on the Faculty
of Shari’ah and Law of the International Islamic University in Islamabad. In
his 1994 book The Methodology of Ijtihad, he quotes the twelfth century
Maliki jurist Ibn Rushd: “Muslim jurists agreed that the purpose of fighting
with the People of the Book…is one of two things: it is either their conversion
to Islam or the payment of jizyah.” Nyazee concludes: “This leaves no doubt
that the primary goal of the Muslim community, in the eyes of its jurists, is
to spread the word of Allah through jihad, and the option of poll-tax [jizya]
is to be exercised only after subjugation” of non-Muslims.
All this makes it clear that there is abundant reason to
believe that Islam is indeed a manifestation of militant cultural imperialism
seeking world domination. PJMedia
Spencer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar